Renasjonaliserer viktig britisk privatisert togstrekning

Transportministeren i det konservative partiets regjering gikk i dag til det skritt å avslutte kontrakten med de private operatørene Virgin og Stagecoach på den prestisjetunge London-Edinburgh-linja etter økonomisk mislighold. a-southern-railway-train-in-brighton-station-fcr84f1Den private anbudskontrakten på 3,3 mrd. pund, mer enn 30 mrd kroner, mellom de kjente togselskapene Virgin Trains og Stagecoach ble inngått i 2015 og var ment å vare til 2023. Men etter tap i to milliarderklassen (200 millioner pund), måtte transportminister Chris Grayling i dag meddele parlamentet i London at kontrakten vil bli avsluttet med virkning 24. juni. Den bli tatt tilbake i offentlig drift i noe ministeren kaller «en midlertidig renasjonalisering». Etter planen skal den nye driftsformen vare i tre år og Grayling kaller den «et offentlig-privat samarbeid» fordi de har fått et privat selskap til å påta seg drift under regjeringas kontroll. I realiteten er dette en renasjonalisering som kan åpne for en permanent løsning av offentlig drift av østkystlinja London-Edinburgh.

En rekke britiske aviser melder om dette oppsiktsvekkende skrittet, deriblant The Independent: https://www.independent.co.uk/news/uk/politics/east-coast-mainline-renationalisation-goverment-virgin-trains-failure-chris-grayling-latest-a8354031.html

Anbudskontrakten på strekningen, hvor Stagecoach eier 90 %, ble stoppet fordi selskapet ikke klarte å betale inn kontraktsfestet beløp til statskassa etter langvarige tap på linja. Dette er tredje gang i løpet av et tiår at denne linja har blitt renasjonalisert pga private operatørers mislighold av kontraktene. Men tory-statsråden stiller ingen krav til at operatørene ikke får lov til å delta i nye anbudskonkurranser.

Financial Times’ tittel om denne viktige strekningen lyder «Flaggskip-østkystlinja renasjonalisert». Det understreker prestisjenederlaget for de konservatives privatiseringspolitikk for den britiske jernbanen som ble satt i gang under statsminister John Major aller først på 1990-tallet. Britisk togpolitikk har siden tjent som inspirasjon for all verdens privatiseringsivrige regjering. Det inkluderer også det britiske arbeiderpartiet under Tony Blairs tiårige periode som statsminister. Den nåværende Labour-lederen Jeremy Corbyn har derimot gått til valg på full nasjonalisering av samtlige private togstrekninger. Corbyns skygge-finansminister John McDonnell var da heller ikke sein med å twitre at han var fornøy med at transportministeren hadde begynt å sette Labours manifest ut i livet.

Jernbanefagforeningen RMT har lenge krevd renasjonalisering og lederen Mick Cash krever nå slutt på stadig nye bail out-operasjoner, dvs kausjonering for private firmaer med offentlige midler. Han kaller redningspakkene «en farse» og sier at offentligheten nå må lære at disse privatselskapene som han kaller «cowboys» ikke er i stand til å drive togtrafikk.

Reklamer

Skal vi begynne å snakke om klasse igjen?

Göran Therborn, Sveriges verdenskjente sosiolog, har sammen med tankesmia Katalys satt klasse på den politiske dagsorden fram mot det svenske riksdagsvalget i høst. Det er et varsel arbeiderklassen tilbakekomst i samfunnsdebatten i Norden.Klass.jpg

Bildet: Et snes rapporter om ulike sider ved klasse og klasseforhold foreligger nå fra tenketanken Katalys i Stockholm.

Oppdraget virker umulig ved første blikk, skriver fagbladet Fastighetsfolket i et intervju med Göran Therborn om det store klasseprosjektet han har fått i gang sammen med Katalys. Men om det lykkes, lyder det, så kan det være oppskriften for rødgrønn seier i valget.

Intervjuobjektets framstilling er noe mer nøktern: – Vårt viktigaste mål är att sätta klassdiskussionen på den politiska dagordningen i Sverige. Det ska vara något man pratar om, är medveten om och anser betydelsefullt, säger professor Göran Therborn.

https://fastighetsfolket.se/2018/04/30/professor-goran-therborn-vill-ha-mer-klassdebatt-i-politiken/

Har forsket et helt liv på klasse

Les videre

Vasallstaten: Ei uke som avslørte norsk lydhørhet overfor USAs og Natos krigsrop

Viljeløs aksept for folkerettsstridig bombing i Syria ble forsterket av nyheten sist uke om Norges støtte til kampen for regimeskifte i landet. Gassangrep i Gouta var trolig en bløff, noe flere enn Robert Fisk har avslørt. Og så kom spionsaken på toppen av hele dette krigsforberedende spillet. «USA betrakter oss som ei vasallregjering», sa Einar Gerhardsen i en liknende situasjon for 58 år siden.syrian-civil-war-getty.jpg

Bildet: Cornelis Vreesvijk sang «Rapport från en bombat by». Robert Fisk skreiv en.

Mange har fått med seg at den britiske journalisten Robert Fisk har besøkt Douma, byen utenfor Damaskus der det påståtte angrepet med gass skal ha funnet sted som ga statslederne Trump, Macron og May påskudd for å bombe utpekte mål i Syria 14. april. Det er dette som er begrunnelsen også for at både regjeringa Solberg og Arbeiderpartiets ledelse har støttet bomberaidet.

I dagene etter angrepet ble det skrevet og sagt en masse om hvor viktig det var at norske myndigheter sa at man «hadde forståelse for» bombeaksjonen. Dette til forskjell fra å si at man «støttet» den. Dette blir en rein akademisk øvelse som forsøker å dikte opp at det lå en reservasjon fra norsk side mot det fransk-britisk-amerikanske toktet. Men i praksis har man akseptert begrunnelsen for det folkerettsstridige angrepet fra troikaen, uten å tørre å stille spørsmål ved det som mest sannsynlig var en bløff av et påskudd for bombinga.

Ikkje gass!

Les videre

Ved Jon Ms død: Et brennende hjerte har sluttet å slå

Det var vondt, men også venta å få vite at Jon Michelet døde i går kveld, 73 år gammel etter langt tids kamp mot kreften – og mot deadline for den siste boka om krigsseilerne. Han vil bli stående igjen som den urkraft han var, både som en intellektuelt nysgjerrig på livslang oppdagelsesferd og som en ustoppelig motstandsmann i kampen mot den bestående orden i det samfunnet han levde i.images[7].jpg

Det er bare noen uker siden jeg snakket med Jon Michelet i telefon. «Jeg er veldig sjuk, men jeg har ikke lyst til å legge ut om det nå. Men jeg jobber med boka, jeg skal sette meg til å skrive igjen nå. Og den skal bli ferdig for utgivelse til høsten!»

Det er et godt bilde på arbeidskapasiteten og den enorme disiplinen til Jon Michelet – eller Jon M som han for alltid vil bli kalt. Han jobba seg inn i døden, så å si. Det bekrefter hans datter Marte Michelet som i en gripende sterk tekst om sin far dagen etter at han døde forteller hvordan han arbeidet: «Den siste tida skreiv han for hånd, i en lenestol på palliativ avdeling. Sirlige setninger, med jevn linjeavstand og korrekt tegnsetting. Jeg skjønte ikke hvordan han fikk det til, propp full av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv.»

Romanseriens siste bind kommer i høst

«Men det gikk. Han rakk deadline, på sitt eget dødsleie. Den avsluttende boka om krigsseilerne kommer til høsten, og midt i all sorgen ser jeg voldsomt fram mot å lese den.» Slik skriver hans datter Marte, og vi andre kan bare bøye oss i dyp respekt for en slik vilje til å gjennomføre et stort livsprosjekt. «Jeg skriver, altså er jeg», kan kanskje bli stående som Jon Michelets motto. For aldri skreiv han så intenst og mye som de siste år av sitt liv.

For noen år siden var han på besøk på Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand for å «inspisere» det stolte dampskipet Hestmanden som lå nesten ferdig restaurert ved kai. Han ble også med inn i røykebua i messa for arbeiderne på verftet og møtte der noen sotenglene, tidligere sjøfolk blant fagarbeiderne som hadde jobbet i maskinen til sjøs. Dette begrepet hadde den gamle styrmann Michelet glemt, og i den neste romanen i serien som kom ut året etter, dukket sotengel-begrepet opp. Siden kom han ned i Hestmandens maskinrom og fikk se og ta på både den skotske triple compound stempelmaskinen og donkykjelen og arbeidet med å få ferdig fyrgangene under hovedkjelen i den gamle maskinen fra 1911. Under det samme besøket kom han innom mitt kontor på verftet, og det første Jon M gjorde var å skrolle seg bort og ned gjennom bokhylla mi, med en og annen kommentar av typen «hm», «jasså» og «interessant». Sånn var han, ustoppelig nysgjerrig på ny kunnskap, praktisk så vel som boklig, på et breiest mulig felt, fra naturvitenskap til menneskekunnskap.

Fullbefaren sjøforteller

Det var dette rike arsenalet Jon M. kunne høste av da han for få år siden satte i gang å skrive det som framfor noe vil bli stående igjen etter mannen, serien om skogsmatrosen Halvor og de norske krigsseilernes skjebne – for ikke å si vanskjebne. Men det tok en enorm research å komme så langt som til skrivebordet.

Og her tar jeg sjansen på en forhistorie som en aldri så liten ouvertyre: Da Jon M hadde debutert som krim-forfatter med stor suksess, ga han seg i kast med havets store bølger og skreiv seilskuteromanen Tiger Bay i 1979. Utgivelsen falt sammen med Dag Solstads korte gjesteopptreden som kulturredaktør i Klassekampen, og Solstad anmeldte boka med nykvessa penn. «Sjøfortelling med brist i bærebjelken» lød tittelen, om ikke min hukommelse svikter meg totalt. Det var drepende. Jeg spurte Jon M om det flere ganger i tiårene som fulgte, for jeg ville ha mer av den slags. Men jeg ble som oftest møtt med mumling og vikende blikk.

Det tok lang tid før han fikk strukket kjølen for det store nye sjøprosjektet, men da kom det til gjengjeld en hel byggeserie med årlige stabelavløpninger. Her var ingen brist i dekksbjelkene lenger og for hver roman han sjøsatte, desto mer kunnskap og nye fortellinger fikk han tilgang på. Sånn sett er bøkene om En sjøens helt kanskje noe av det mest vellykkede interaktive skriveprosjekt som vår litteraturhistorie kan framvise. Og det henger igjen sammen med at vi har med en stor og kollektivt undertrykt historie å gjøre, nemlig den vanskelige historia om sjøfolkenes innsats under den 2. verdenskrig. Den skammelig behandling som krigsseilerne ble utsatt for etter krigen i striden om Nortraships fond og krigspensjonen, har ligget som et lokk over ikke bare krigsseilerne sjøl, men deres barn og barnebarn. Det var dette lokket Jon M bidro så sterkt til å løfte vekk, og dermed flommet fortellingene ut fra nær sagt hvert nes og hver fjord kysten rundt. Michelet traff en streng som fortsatt dirrer hørbart i vår sjøfarernasjon.

Livslang opprører, glødende revolusjonær

Jon M ble redaktør i Klassekampen høsten 1997 etter en opprivende strid i avisa hvor flertallet i redaksjonen valgte å slutte i protest mot det de oppfattet som avisas majoritetseier AKPs overstyring . Jeg hørte til mindretallet blant journalistene som valgte å bli, og kunne dermed observere på nært hold hvordan skipperen for den synkeferdige skuta i Grønlandsleiret strevde for å holde fribord ned til en glefsende sjø. Makan til seilas, med et sammenrasket mannskap førstereisejenter og -gutter. Jeg tror ikke Jon M fullt ut forsto hva han gikk til da han overtok redaktørjobben. At han ikke gjorde det for å søke popularitet, er derimot sikkert. Han gjorde det i lojalitet til den avisa som han og hans revolusjonære parti hadde ofret liv og lemmer for, så å si, for å bygge opp, fra månedsavis via ukeavis og til dagsavis i løpet av 1970-tallet. Dette var, og det er fortsatt norsk avishistorie, og Jon M har sin del av æra for at Klassekampen ikke havarerte underveis.

Lenge før hans femårige redaktørinnsats for avisa (1997-2002) var Jon M en av de mest sentrale aktørene som bygde opp apparatet rundt ml-bevegelsen, et parti og «ei rørsle» preget av strenghet og disiplin der Jon Michelet kanskje skilte seg ut som en mer folkelig ledertype med sin bakgrunn som sjømann og etter hvert både bryggearbeider og krimforfatter. Han ble en markant leder for Oktober forlag (1972-76) og sto i spissen for oppbygginga av Oktober-bokhandlene som vokste opp i by etter by. For dette og all annen revolusjonær aktivitet som ledende medlem av AKP (m-l) ble han utsatt for nitid og ulovlig overvåking, noe han har skrevet alvorsmuntert om i boka Mappa mi (2011).

Og blant entusiastiske bokprosjekter med vennen Dag Solstad om fotball-VM, fem i tallet, og bestselgere som Orions belte (1977) og Thygesen-serien som bare gikk og gikk gjennom fire tiår, presterte mannen å inneha noe så uglamorøst som lokalpolitiske verv. I årevis satt han som fylkestingsrepresentant i Østfold og i kommunestyret i Rygge for Rød Valgallianse, forløperen for Rødt.

Jon Michelet hadde en sjelden evne til å kombinere innsats for det han med lange og seige tak bidro til å bygge som en levedyktig og systemkritisk politisk bevegelse. Og samtidig evnet han å gjennomføre prosjekter basert på individuell vilje til å skape det spektakulære innen litteraturen. Slik skapte han seg et navn som en folkelig og modig opprører som sto oppreist i et liv i storm. Som forfatter var han i uopphørlig dialog med samfunnet og mennesker langt ut over de tradisjonelt litterære kretser. Det er det få forunt å oppleve.

Vi takker for seilasen på fallrepet.

 

 

 

Tidligere Ap-tingmann: Mindretallet må bryte ut og stemme med nei-sida mot Acer!

Stortingsmann for Arbeiderpartiet fram til nyttår, Freddy de Reuter, oppfordrer Ap-representantene til å trosse partipisken. Smelteverksforeningsleder med Sørlandsoppropet i ryggen melder seg ut av Ap hvis partiet sier ja til Acer torsdag. nei-til-acer-20180123[1]

-Det er ingen tvil om hvor flertallet ute i partiet står. Vi har fått et flertall av vedtakene fra fylkesårsmøtene mot Acer, AUF, et flertall av ordførerne, 118 av i alt 208 Ap-ordførere som har skrevet under på oppropet mot Acer, pluss alle fagforbundene som dekker vel 70 % av LOs medlemmer og vedtaket i LOs sekretariat mot Acer og nye kraftkabler. Likevel setter Ap-ledelsen demokratiet til side og trumfer gjennom sitt EU-vennlige ja-til-Acer-standpunkt.

Idioti i den situasjonen Ap er i nå

Les videre

Hvem bygde Kinas velstand? Kommentator Therese Solliens stand-up-komiske historieskriving

pagodeprakt.jpg

Bildet: Hvem bygde Theben med sine syv porter, spør Bertolt Brecht i diktet «En lesende arbeiders spørsmål». Men det var visst ikke den problemstillingen Therese Sollien ville drøfte i sin Aftenposten-kommentar om Kina. (Foto: Halvor Fjermeros)

Aftenposten har 19. mars en tre siders dekning av kriminolog Børge Bakkens nye bok, med viktige betraktninger omkring kinesisk ulikhetsutvikling og krimstatistikk. Som sidekommentator prøver Therese Sollien å sette disse utviklingstrekkene i perspektiv og forklarer oss årsaken til Kinas økonomiske «mirakel», som hun selv kaller det, med en alternativ «teori».

Norske Børge Bakken, som har vært professor ved Hong Kong-universitetet og nå bor i Australia, har fulgt Kinas kriminalitet i årevis, og han ser en nær sammenheng mellom krimstatistikk og veksten i migrantarbeidere som har gjort Kinas økonomiske vekst mulig. Det har også skapt en velstand blant de rikeste som har bidratt til å gjøre Kina til det landet i verden som kanskje har aller høyest ulikhet, hevder Bakken:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/02/26/stilig-a-bli-rik-pa-kinesisk-%e8%87%b4-%e5%af%8c%e5%85%89%e8%8d%a3-men-na-er-kina-pa-verdenstoppen-i-ulikhet/

I sin kommentar til oppslaget om Bakkens bok lanserer Sollien en alternativ fortelling om Kinas velstandsvekst, den som har løftet like mange fattige mennesker som USAs samlede befolkning opp til et globalt middelinntektssjikt de siste 25 år. Hun skriver: «Noe av det mest provoserende jeg hører, er at det kinesiske kommunistpartiet har løftet flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom.»

Sannheten ifølge Sollien

Les videre

Sørlandet raser mot Acer: Tillitsvalgte i industrien har fått nok av Arbeiderpartiet

En fagforeningsleder i kraftforedlende industri melder seg ut av Ap i protest mot landstyrevedtaket, en annen vil melder seg ut hvis ikke Agder Ap sier nei til Acer. Og Aps ordfører i Farsund vil vurdere sitt medlemskap om partiets stortingsgruppe sier ja til Acer neste uke.Eramet.JPGBildet: Fagforeningsfolk fra Eramet smelteverk i Kvinesdal under fanemarkeringa 27. februar foran Stortinget. Fagforeningsleder Bjørn Åge Nilsen til venstre.

Onsdag denne uka meldte Terje Andre Hanssen (55) seg ut av Arbeiderpartiet. Han har vært mangeårig partimedlem, har nærmere 35 år bak seg som arbeider i kraftforedlende industri og er fagforeningsleder ved silisiumfabrikken Elkem Fiskå i Kristiansand. I så måte representerer han en stemning som brer om seg blant tillitsvalgte Ap-folk i fagbevegelsen. Det var et epokegjørende vedtak som ble gjort i Aps landsstyre denne uka, mot LOs klare råd om å utsette og utrede saken om Acer: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/03/15/nar-arbeiderpartiet-slutter-a-folge-los-rad-er-vi-inne-i-et-nytt-politisk-paradigme/

Hanssen reagerte på landsstyrevedtaket med å melde seg ut. Han mener at det er viktig å si fra før de endelige beslutninger tas om norsk tilknytning til EUs energipakke 3 og energibyrået Acer, slik at partiledelsen skjønner hvor landet ligger når Stortinget skal behandle saken torsdag i neste uke, 22.mars. Med det sender han også ut et signal til Arbeiderpartiets årsmøte i Agder denne helga.

Går ut hvis Agder Ap sier ja til Acer

En annen fagforeningsleder, Bjørn Åge Nilsen fra arbeiderforeninga ved Eramets smelteverk i Kvinesdal, er klar i sin tale før Aps fylkesårsmøte som åpner i Kristiansand lørdag, med partileder Jonas Gahr Støre som gjest.

-Hvis ikke årsmøtet går inn for et nei til Acer og EUs tredje energipakke, så melder jeg meg ut av Arbeiderpartiet. Jeg har tenkt på å ta denne beslutninga gjennom kampen mot Acer i vinter. Nå er tida inne for å si fra, sier Nilsen fredag, dagen før Agder Aps årsmøte. Han er mangeårig medlem og har sittet som kommunestyrerepresentant for Ap i Kvinesdal  i fire år fram til forrige valg. Han har vært leder i Industri Energi-avdelinga ved smelteverket i årevis. Han sitter også som ansattes representant i det franske Eramet-konsernets styre og mener at kraftprisen som norsk konkurransefortrinn fort kan gå tapt ved bygging av flere kabler til utlandet, noe han mener vil føre til økte kraftpriser. Det vil i sin tur fort kunne føre til en beslutning i konsernet om å flytte produksjonen til en av Eramets andre bedrifter i Europa der prisen på arbeidskraft er lavere.

Fagforeningsleder Nilsen er en av initiativtakerne til Sørlandsoppropet som en rekke fagforeninger har tilslutta seg og som stiller følgende krav:

  • Vi oppfordrer Stortinget til å se nei til norsk deltakelse i EUs energiunion og å overgi makt til ACER
  • Vedtak om tilknytning til ACER krever ¾ flertall i Stortinget, jf. Grunnlovens §115 omVedtak om tilknytning til ACER krever ¾ flertall i Storinget, jfr Gunnlovens paragraf 115 om suverenitetsavståelse
  • Norge må stanse all videre utbygging av kabler til EU-land og Storbritannia
  • Av miljøhensyn må bygging av flere kabler og den skadelige effektkjøringa stanses
  • Norge må ha nasjonal kontroll over vannkrafta, vår viktigste evigvarende energiressurs

Sørlandsoppropet og ordførerprotest

Ordfører Arnt Abrahamsen i Farsund stilte seg i februar i spissen for et opprop sammen med 13 andre Ap-ordførere om at Arbeiderpartiets stortingsgruppe må si nei til Acer. Til nå har 117 ordførere (av totalt 208 Ap-ordførere) og fire fylkesordførere tilsluttet seg oppropet. Abrahamsen gikk ut med en kraftfull advarsel om å «bruke baufil på utenlandskablene» for krafteksport på denne bloggen i forrige måned:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/02/07/kraftsalve-fra-ap-ordforer-bruk-baufil-pa-utenlandskablene/

Farsund bystyre vedtok i forrige uke å tilslutte seg Sørlandsoppropet på initiativ fra ordføreren, og etter at fagforeninga ved aluminiumsverket Alcoa hadde gjort det samme. Bystyrevedtaket skjedde mot Høyres og Venstres stemmer, men med støtte fra FrPs gruppe, som dermed trosset sin egen Acer-vennlige olje- og energiminister i Oslo.

-Ikke sikkert at Ap fortsatt har en ordfører i Farsund

Arnt Abrahamsen har sin yrkesbakgrunn i kraftforedlende industri og har blant annet vært elektrosjef i nærmere tjue år ved Elkems aluminiumsfabrikk på Lista før Alcoa overtok eierskapet. Som ordfører arbeider han med å videreutvikle Farsund og Lista som en industriregion basert på gode havneforhold, rikelig med arealer for industri og god tilgang på kraft. Han reagerte spontant på Aps landsstyrevedtak denne uka:

-Det er passelig arrogant å ignorere den motstanden som har vært i partiets egne rekker i denne saken. Jeg vil si at det er respektløst å se bort fra de vedtak som har blitt fattet i både Arbeiderpartiets lokallag, i fylkesting og kommunestyrer, fra godt over halvparten av partiets ordførere, og ikke minst fra fagbevegelsen i kampen mot Acer og kraftkabler. Denne helga avvikles det sju fylkesårsmøter i Ap. Hvis flertallet av årsmøtene sier nei til Acer, så har stortingsgruppa å følge dette klare rådet, sier Abrahamsen som er fullt klar over at Aps Acer-vennlige ledelse ved Gahrs Støre og Barth Eide spiller kortet om at de stiller krav om «forsikringer» fra regjeringa. Verken Erna Solberg eller Siv Jensen har fullmakter til å utstede noe slikt på vegne av EU og dets energiunion, sier ordføreren som frykter dynamikken som følger med EUs fjerde og femte energipakke.

-Hvis stortingsgruppa går inn for å tilslutte seg Acer, så vil jeg vurdere mitt partimedlemskap. Det er ikke sikkert at Arbeiderpartiet har noen ordfører i Farsund i framtida hvis de fortsetter å ignorere grasrota i partiet og industri-Norge slik de har gjort til nå, avslutter Arnt Abrahamsen.