Bildet: I fjor vår var det førpremiere på filmen om superlandslaget Drillos i Kristiansand. Den selvskrevne gjesten var Egil Drillo Olsen som Teddy Moen hadde invitert til hyggelig vorspiel med Drillo som quiz-mester. (Foto: Halvor Fjermeros)
Teddy Moen døde på selveste 16. mai, fotballens festdag. Han satte dype spor takket være hans kjærlighet til mennesker, hans entusiasme for fotballen både nasjonalt og internasjonalt og hans store takknemlighet til oppveksten i sin barndoms Lillesand. Han må være legemliggjørelsen av slagordet om å tenke globalt og handle lokalt.
Det kom brått på, selv om vi var advart og burde vært forberedt. Etter mange års kreftsykdom, men med arbeidskraft og livsmot til det siste, sovnet Teddy Moen inn 58 år gammel, eller skal vi si 58 år ung. For det var noe med hans appetitt på livet og hans uslokkelige ild for hans livsgjerning som minnet om ungdommelig optimisme helt til det aller siste. Det betyr ikke at han ikke var realitetsorientert om kreftens utvikling, den han hadde levd med i mange år og åpent fortalte om i media. Han visste hvor det ville ende. Men han levde til siste åndedrett, så å si, som det vennlige og sosiale vesen han var. En av de siste tekstmeldingene fra Teddy vitner om det da jeg for en måned siden spurte om det kunne passe med et besøk som vi litt før hadde avtalt:
«Mine krefter er nå begrenset, så da må jeg holde igjen på visitter. Håper ikke det blir for kjipt? Så send meg gjerne en melding. Og så må jeg kjenne på dagsformen for besøk. Svartmaler ikke… Takk kompis! Teddy». Og noen dager seinere, etter at han hadde sendt et gammelt klipp om idrettsklubben IK Våg, og jeg hadde supplert med noen innspill: «Takk for oppdateringen. Og med våren er også min tilstand blitt styrket. Koser meg på Bystranda! Teddy»
Dette arbeidet med arkivene, midt oppi livets mest dramatiske avslutningsfase, etterlater meg nesten målløs her jeg leser meldingene igjen. Tross stadige sykehusbesøk, smertebehandling og komplikasjoner med spredning av kreften til nye organer, stoppet ikke Teddy å leve og jobbe. Han nyttet hvert minutt, ja, hvert sekund til å oppsummere og formidle sin livsreise. Det gjorde han med stor innlevelse da han i mars i år skreiv for Argument Agder om sin barndom og idrettsglade ungdomstid i Lillesand:
«Der ble min kjærlighet og lidenskap til fotballen og idrettsbevegelsen skapt! Mange år senere, søndag 5. mars 2023, mottar jeg på forbundstinget fra Norges Fotballforbunds president, Lise Klaveness, NFF’ s Gullmerke. En større ære kan jeg vanskelig se for meg. Det var et minnerikt øyeblikk, som naturlig nok henger veldig høyt.» Grunnlaget var lek og moro, skriver han og fortsetter:
«Men NFFs hederstegn er like mye en pris tilbake til klubben i mitt hjerte, Lillesand IL. Og ikke minst alle de gode menneskene som inspirerte meg, tok vare på meg og utstyrte meg med de verdiene som har preget mitt virke i den norske fotballbevegelsen i over 50 år.» Han vier noen få stikkord til sin tid som aktiv fotballspiller, trener og deretter drivkraft i trenerforeningen, en nyskapning den gang den ble startet, for å gi oss et perspektiv på et rikholdig liv. Teddy Moen var generalsekretær i Norsk trenerforening, der han også har vært daglig leder de siste 26 årene. Foreningen er i dag en av de største og mest veldrevne i Europa og har over 3000 medlemmer i Norge. Men han vender i sin artikkel tilbake til utgangspunktet:
«Det er møtene med menneskene i inn og utland som har gjort meg til den jeg er. Men det er bakgrunnen fra Lillesand og LIL som ga meg dette gode og lykkelige livet! Dette er jeg evig takknemlig for, og jeg elsker byen min over alt på jorden, stedet, historien og menneskene der!» Hele artikkelen kan leses her:
Nå hylles Teddy Moen av et samlet fotballnorge. Det er velfortjent og skyldes utvilsomt denne mannens usedvanlige talenter både som fotballfaglig og sosialt menneske. Hans vennlige vesen stiftet jeg bekjentskap med da jeg for 20 år siden var redaktør i lokalavisa Vestergabet med redaksjonslokaler i Vågsbygd Senter der også han hadde «hjemmekontor» for sitt landsomfattende trenernettverk. Da vi tok initiativ til å starte kommentarbloggen og nettstedet Argument Agder for noen år siden, var Teddy Moen med som støttespiller fra første stund fordi han mente Kristiansand og regionen trengte flere kritiske stemmer i det ofte enstonige medielandskapet her sør. Han ble sittende som fast rådsmedlem i Argument Agder og møtte på alle årssamlinger bortsett fra den siste i vår da han var for syk til å delta.
Teddy Moen var en mann av meningers mot, tross hans joviale stil og evne til å bli venn med de fleste. Hans raushet som venn kjente nærmest ingen grenser, og hans venner visste å besvare denne rausheten med å stille opp for Teddy. Da filmen om superlandslaget Drillos hadde premiere i Oslo på Egil Drillo Olsens 80-årsdag i fjor, hadde Teddy allerede sørget for å skaffe filmen til utsolgt forhåndspremiere på Fønix kino i Kristiansand i fjor vår. Han inviterte alle sine trenerkontakter i regionen til et minneverdig vorspiel på fotballpuben Harvey’s. Og selvfølgelig var hedersgjesten Egil Olsen der og sørget for full skjerpings som quizleder med spørsmål om høyder og dybder og navn på allverdens fjell, elver og sjøer. At jeg var invitert skyltes neppe mitt forlengst utløpte sertifikat som A-trener i friidrett, men snarere en enestående evne til å ta vare på vennskap i alle leire, fra alle sjikt og fra alle tidsepoker i et rikt liv.
Det er slik vi vil huske Teddy Moen – som det umistelige medmenneske han var.
Bildet: Kristiansands gamle sykehus, bygd på 1930- og 50-tallet og tegnet av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, står nå i fare for å bli revet som ledd i en ny utbyggingsplan. Arkitekt Jens Rye Svensson har laget en skisse der det er tenkt en alternativ utnyttelse av kvartalet hvor sykehuset gjenbrukes til leiligheter. (Foto: Svensson Arkitekter AS)
Det gamle sykehusets skjebne er uviss. Alternativet til å rive det er å gjenbruke det i et nytt og menneskevennlig Kvartal 71. En folkebevegelse for bevaring av gamle bygg har vokst fram og har satt byøkologi på byplankartet.Dette er en lett bearbeidet utgave av en kronikk som er lagt ut på fvn.no i dag.
Sist uke var det stinn brakke da Bølgen Bærekraftsenter i Kristiansand sammen med Agder Arkitektforening m.fl inviterte til møte om bygningsvern gjennom gjenbruk og transformasjon i et klimaperspektiv. Det fantes ingen elefanter i rommet; alle innledere snakket tydelig om den mest aktuelle saken for Kristiansands byutvikling akkurat nå, nemlig utbygging av Kvartal 71 øverst i Tordenskjolds gate med det gamle sykehuset som potensielt rivningsobjekt. Alle venter nå på nye signaler fra byplansjefen før saken kommer opp til ny behandling i By- og stedsutvalget før eller etter sommeren.
Etter at jeg som førstemann slo alarm om faren for riving av sykehuset fra 1930- og 50-tallet med en artikkel i Fevennen i oktober i fjor, har det kommet en rekke innspill fra leg og lærd om byggets historie og betydning i bybildet. En av innlederne på møtet, Markus Sannes, en purung mann fra Fortidsminneforeningen som også har skrevet kronikker om sykehusbygget og dets arkitekturhistoriske verdi, har kalt det «et kollektivt minne og identitetsikon» for byen.
KIMA Arkitektur viser vei i Oslo
Den som åpnet opp for en større diskusjon om bevaring og gjenbruk i vår by var arkitekt Kristoffer Moe Bøksle i et intervju i denne avis 4. oktober i fjor. Uten å nevne sykehuset med et ord, snakket han om sine erfaringer som leder av KIMA Arkitektur i Oslo, et ledende firma på gjenbruk med mange eksempler på overraskende nytenking ved transformering av gamle bygg for moderne formål. Da han av intervjueren Kari Byklum ble spurt om hva han mente om Kristiansand i så måte, svarte han med å gi ett eksempel; rivinga for bare fem år siden av den vakre og ikoniske transformatoren fra 1920 ved Bjørndalssletta. Riving skjedde med bare en stemmes overvekt i Byutviklingsstyret, noe som sier litt om hvor tilfeldig slike vedtak kan bli fattet.
Moe Bøksle dokumenterer hva som skjer i Oslo med nytenking i omforming av større bygg og gikk på møtet detaljert til verks i hvordan hans team tenker når de planlegger gjenbruk i stedet for riving av gigantbygg som den gamle Telegrafen i Oslos kvadratur og NRKs snarlig forlatte bygg på Marienslyst. Kortversjonen er: Intet er umulig å transformere hvis det er vilje til å bruke gamle bygg for nye formål, sterkt motivert av det faktum at betong er det mest klimafiendtlige materiale ved riving og nybygging.
I en kronikk fjor høst holdt jeg fram eksemplet med gjenbruk av det gamle Rikshospitalet i Oslo etter at det nye ble flyttet til Gaustad.
Det nye Pilestredet Park har tatt i bruk fem større sykehusbygg fra perioden 1914 til 1968 med høyst ulik arkitektonisk verdi. Dette er bygg som både har vernestatus, men også nyere sykehusbygg som Oslo kommune har vedtatt å bevare i en miks av gammelt og nytt. Det gir oss et hint om at reguleringsmyndigheten kan spille en aktiv rolle og stille offensive krav til en utbygger.
Strid mellom ord og handling
Dette er helt i tråd med den temaplanen som Kristiansand kommune vedtok i 2021 der det under avsnittet klima- og miljøsatsing settes opp et mål om sirkulærtankegang (pkt.10): Strategien skal være å «prioritere rehabilitering og transformasjonsprosjekter fremfor å rive og bygge nytt». Og tiltaket som anvises er: «Alltid vurdere byggets tilstand og potensial for rehabilitering og transformasjon før beslutning om riving fattes. Klimakriterier skal vektlegges.» Det eneste som mangler her er at byplansjefen med autoritet og klar røst går inn med en tydelig forventning om at det gamle sykehuset ifølge det nyss siterte avsnitt må bevares og gjenbrukes, fullt og helt, eller i det minste stykkevis og delt.
Ved forrige korsvei før jul gjorde byplansjef Venke Moe det motsatte; hun gikk ut med et aktivt forsvar for riving ut fra noen bygningstekniske begrunnelser som ikke står seg dersom en sirkulærtankegang med klimafokus skal vinne fram. Det blir ikke bedre av at Fædrelandsvennens kulturredaktør prøver å gi henne drahjelp med sin kommentar sist lørdag der hun ender opp med en diskusjon om «stygt og pent». Hun mener «slaget for lengst er tapt» og støtter seg nettopp på byplansjefens tekniske argumenter for å bevare det kulturredaktør Blågestad konsekvent kaller «betongkolossen» – tilsynelatende uten at noen av KIMA- Arkitekturs prosjekter for gjenbruk har gjort inntrykk på henne i det omtalte møtet.
Det fins andre måter å tenke på om moderne byplan, noe den unge arkitekten Jens Rye Svensson har gjort et forsøk på med sin skisse der det gamle sykehuset er bevart og tenkt gjenbrukt som leilighetsbygg. Han har lagt det vi kan kalle en karrébebyggelse rundt kvartalet (slik prinsippet var for bebyggelsen i kvartalene i byens opprinnelige renessanseplan). Han lar det gamle vernede trehuset (byens første sykehus) ligge der det har ligget, i stedet for å flytte det som utbyggerne vil. Og han bevarer det gamle vaskeriet som et mulig grendehus, i tillegg til å spare det åpne indre kvartalsrommet foran det gamle sykehuset, i stedet for å tette det igjen med nye bygg. På nennsomt vis tas det på denne måten vare på en gammel bystruktur og vises respekt for en bygning som i snart et hundreår har vært et landemerke under Baneheia.
Dette er i tråd med med moderne byøkologisk tankegang.
Bildet: Vakker, veltalende, opprørsk og uregjerlig som sanger og scenisk multitalent var Harry Belafonte en sentral figur i amerikansk offentlighet siden starten på 1950-tallet. (Foto: Battman/Gettys Image)
Harry Belafonte døde i går, 26. april, 96 år gammel. Han var den første svarte artisten som fikk opptre i de plysj-kledte nattklubber på 1950-tallet og ble kongen av calypso da han som første soloartist solgte mer enn en million plater med albumet Calypso i 1956. Men det var ikke minst som progressiv politisk aktivist han satte spor etter seg.
Harry Belafonte var født i USA i 1927, men vokste opp i sine tidligste år i Jamaica hvor hans foreldre kom fra, før han vendte tilbake til New York etter å ha tjent i USAs marine under 2. verdenskrig. Etter krigen begynte han å jobbe som scenearbeider ved American Negro Theatre i Harlem og fikk etter hvert roller på scenen. Derfra gikk veien videre til filmroller i Hollywood. Den jevngamle og etter hvert bedre kjente svarte skuespilleren Sidney Poitier startet også sin karriere ved American Negro Theatre. Han og Belafonte ble venner den gang og opplevde parallell suksess som svarte artister innen scenekunsten. Poitier var den første mannlige svarte skuespilleren som mottok en Oscar (for «Markens liljer» i 1963), mens Belafonte som svart tv-artist fikk den første Emmy for et fjernsynsprogram i 1960.
Men det var etter at Belafonte hadde hatt sitt store gjennombrudd med sin kalypsomusikk, hans egentlige hjemlands tradisjonsmusikk. Det var hans jamaikansk-inspirerte Banana Boat Song, en hitlåt som kom fra laste- og lossearbeidernes arbeidssanger, at det berømte «Day O»-utropet hørte hjemme.
Borgerrettskjemper og politisk progressiv
Belafonte uttalte en gang at «han var i en konstant tilstand av opprør som var drevet av sinne.» I et intervju med New York Times in 2001 sa han: «Jeg må delta i ethvert opprør som prøver å endre på alt dette. Sinnet er nødvendig drivstoff. Opprør er sunt.»
Han vokste opp lenge før de svartes rettigheter kom på den politiske dagsordenen. Og mens svarte soldater i fleng ble sendt til Europa og Asia for å utkjempe 2. verdenskrig, kom de tilbake til et USA som var segregert og dypt rasistisk. Det gjaldt ikke minst innen underholdnings- og musikkbransjen. Som en skuespiller som utforsket temaer omkring raseskille innen filmen på 1950-tallet, bidro til å føre Belafonte inn i borgerrettskampen. Tidlig på 60-tallet ble han en nær medarbeider av Dr. Martin Luther King jr. Dette engasjementet ble videreført gjennom kampen mot apartheid i Sør-Afrika og aktiv støtte til frigjøringskampen i flere afrikanske land som han tidlig besøkte. Han ble en omreisende ambassadør for Unicefs barnefond og en sentral artist i kampanjen «We are the World» mot sultkatastrofen i Etiopia.
Paul Robeson-hyllest og Bush-kritiker
Tross suksessen som artist ble Harry Belafonte ingen medvindsseiler innen det amerikanske establishment. I 2006 oppnådde han avisoverskrifter verden over da han under et besøk i Venezuela kalte president George W. Bush «verdens største terrorist». Han påsto at millioner av amerikanere støttet Hugo Chavez og hans sosialistiske politikk for sitt hjemland:
Harry Belafonte la heller aldri skjul på hvem som hadde spilt den viktigste rollen som ledestjerne både som artist og politisk aktivist i hans unge år. Det var den svarte bassangeren, fortballspilleren, juristen, menneskerettskjemperen og kommunisten Paul Robeson, mannen som var så populær innen arbeider- og fagforeningskretser at han til og med sang for arbeiderne i lunsjpausen ved Akers Mekaniske Verksted i Oslo sist på 1940-tallet. I 1997 holdt Belafonte en hilsningstale under 60-årsmarkeringa for for veteranene fra Den Internasjonale Brigade under den spanske borgerkrigen. Dit hadde Paul Robson reist i 1938 og sunget for de frivillige i Madrid under kampen mot Franco-diktaturet. I talen sa Belafonte at Robeson hadde oppmuntret ham tidlig i livet og hadde vært avgjørende for hans veivalg som ung mann:
Det var Paul Robeson that lærte meg å synge «Viva la Quince Brigada, Rumbala, rumbala, rum-ba-la.» Og det var Paul som lærte meg «Los Quatros Generalos», sa Belafonte og sang for sitt aldrende publikum. «Og det var Paul som lærte meg at hensikten med kunsten ikke bare er å vise hvordan livet er, men hvordan det burde og kunne være.»
Paul Robeson ble utsatt for den mest nedverdigende behandling blant amerikanske kunstnere da han som kommunist ble fratatt sitt pass under McCarthyismens prosesser. Robeson var en etterspurt sanger verden over og ble nektet utreise gjennom det meste av 1950-tallet. Dette undergravde hans livsgrunnlag og karriere. Belafonte besøkte Robeson der han bodde hos sin søster i Philadelphia rett før han døde midt på 1970-tallet, og spurte sin venn om alt han hadde blitt utsatt for av politisk forfølgelse under McCarthys hysteriske antikommunisme var verdt ubehaget. Svaret han fikk etterlot ingen tvil om at den 78-årige Robeson ikke angret på de valg han gjorde som politisk artist, sa Belafonte i sin tale til spaniaveteranene. I den samme talen bemerket han også at han aldri hadde sett så mange røykende mennesker i en og samme sal. Som den iherdige antirøyker han var, takket han for oppmerksomheten og håpte at tilskuerne ville gi opp røyken og leve lenge:
-Til og med Castro har klart å legge bort sigaren, avsluttet Belafonte.
Trolig var en sunn livstil et bidrag til hans lange liv, inntil hans gamle hjerte til slutt sviktet ham. Men for alltid vil han være forbundet med refrenget fra hans Jamaica Farewell:
But I’m sad to say I’m on my way Won’t be back for many a day My heart is down My head is turning around I had to leave a little girl in Kingston town
Rødt avholder sitt landsmøte i Stavanger denne helga. I media har alt dreid seg, og kommer dessverre kanskje også til å dreie seg gjennom helga, om debatten om våpen til Ukraina. Diskusjonen om hvordan Rødt skal bygges opp som det nye arbeiderpartiet her til lands kommer dessverre i skyggen. For dette dreier seg om et mye mer grunnleggende problem med organisasjonskultur i det raskt voksende partiet.
Klassekampen brakte onsdag denne uka en sak fra NTB der det pekes på behovet for vedtektsendringer for å endre representasjonen på landsmøtene som vil komme etter det som nå er i gang i Stavanger. Og i Aftenpodden fredag 20. april gjør Aftenpostens redaktører seg lystige over det de kaller Rødt «desentralisering av demokratiet», begrunnet med at noen fylker har flere delegater enn de største byene. Mitt eget svært aktive lokallag i Kristiansand har 238 medlemmer, men når ikke opp til grensa på 250 for å få to delegater til landsmøtet. Partisekretær Benedicte Pryneid Hansen gir et eksempel for å begrunne det hun mener vil gi «mer demokrati og bedre kjønns- og geografisk fordeling» i NTB-saken: I dag er for eksempel Nordland, som har 728 medlemmer, representert med 28 delegater, mens Oslo med nesten 3000 medlemmer har 23 delegater. Følgelig vil hun endre reglene slik at det heretter er fylkeslagene som velger delegater.
Fair enough! Men i eksemplet antydes det at det er urettferdig at Nordland får flere delegater enn Oslo med fire ganger så mange medlemmer. Denne «urettferdigheten» slår tilbake på partisekretæren sjøl og den øvrige ledelsen i Rødt. For Nordland har bare gjort det som Pryneid Hansen og hennes korps av organisasjonsarbeidere ikke har oppfordret til, nemlig å danne partilag der folk lever og der folk bor, nærmest mulig grasrota. Rødt-ledelsen har gjennom mange år forsømt organisasjonsarbeidet. Det vises til at Rødt er blitt et større parti, men det skjedde jo ikke i forgårs! Alt i 2020 passertes 10.000 medlemmer, altså i god tid før Rødts forrige landsmøte i 2021.
På nyåret publiserte tidsskriftet Gnist (1/2023) en artikkel der jeg drøftet Rødts muligheter for å bli det nye arbeiderpartiet her til lands, slik det ofte proklameres av våre fremst tillitsvalgte. Da oppdaget jeg urovekkende tilstander m.h.t. partistruktur der de største partilagene i noen byer har over 500 medlemmer.
Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å skape demokratisk fungerende grunnorganisasjoner innen slike mastodonter. Tommelfingerregelen er at kun fem til ti prosent av medlemsmassen går på møter eller er aktive i en eller annen forstand. Dermed etterlyser jeg et organisasjonskart og i det hele tatt en plan for bygging av et grunnplanbasert parti som krever en langvarig satsing ledet av et sterkt organisasjonsutvalg og ditto distriktsledelser. Å foreslå endring av delegatnøkkelen er vel og bra, men det det løser ikke Rødts grunnleggende problem, nemlig et nærmest totalt fravær av organisasjonskultur. I stedet har vi et parti som i stor grad er bygd rundt valgkampanjer annethvert år. Kampanjer for å få flest mulig kommunelister kan være bra, men kan også fungere kontraproduktivt. Det fins dessverre flere eksempler på det siste, og da er forklaringa ofte at det mangler et sterkt lokalparti som kan danne motvekt mot det parlamentariske tyngdepunktet i bygd og by der Rødt bli valgt inn.
Landsmøtets jobb nr. 1 må bli å nedsette ei gruppe med mandat til å utrede prinsippene for hvordan Rødt skal bygges som et grasrotparti med innretting på arbeidsfolks hverdag og virkelighet, et parti for diskusjon, aktivisme og demokrati i grunnorganisasjoner av hensiktsmessig størrelse. Bare slik kan vi unngå et toppstyrt og byråkratisk partiapparat som er innrettet på mer enn å drive valgkampanjer hver oddetallsår.
Krigen i Ukraina står og faller ikke på USAs og Natos våpenleveranser for at Ukraina skal overleve som stat. Det er en påstand som Nato og den politiske og militære ledelsen i Norge har hatt stort gjennomslag for, helt inn i sentralstyret i Rødt, skriver Peter M. Johansen i dette innlegget.
Bildet: Ukrainske soldater skyter med en haubitser av typen D-30 mot russiske linjer ved Bakhmut i Donetsk. Foto: Sergej Shestak/AFP
Av Peter M. Johansen
Til helga skal Rødts landsmøte i Stavanger ta sitt standpunkt til våpenleveranser til Ukraina fra Nato-landet Norge. I stedet for å gjøre kritiske analyser av den deklamerte, og nå også av Rødt vedtatte påstanden om at Ukraina ville vært utradert fra kartet om ikke våpenleveransen hadde kommet, har konflikten blitt spisset til. Nå lyder det fra «våpentilhengerne» at de som ikke er for USAs og Natos våpenleveranser, mener at Kyiv skal legge ned våpnene og overgi seg til fredsforhandlinger på Russlands vilkår.
Det er en grov forenkling som underslår den politiske og militære utvikling før og etter Russlands folkerettsstridige angrep. Det underslår det faktum at Ukraina får og fortsatt vil få våpen, og at Ukraina vil fortsette sin motstandskamp. Ingen i Rødt, verken de som vil støtte opp om Nato-Norges koordinerte våpenleveranser eller de som mener at Rødt skal holde på sin anti-imperialistiske linje ved å ikke gå inn for slike leveranser, tror at USA/Nato vil stanse sine våpenleveranser i overskuelig framtid, men fortsette å flytte sine «røde linjer» så langt USA finner det i sine interesser.
Noen punkter som bør så tvil om den vedtatte påstanden:
Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høyskole, har flere ganger poengtert at antallet russiske soldater ved invasjonen på langt nær var tilstrekkelig til å erobre Ukraina; det ville krevd minst 750.000 soldater etter militære tommelfingerregler. Den ukrainske forsvarsledelsen mente det samme og ba USA dempe krigsretorikken.
Om russerne hadde erobret Kyiv og drevet Volodymyr Zelenskyj og hans stab på flukt, ville de fortsatt ha hele Vest-Ukraina til å omorganisere motstanden ut fra det faktum at ukrainerne ikke kommer til å gi opp motstanden. Jo mer russerne erobrer, desto lengre blir deres front- og forsyningslinjer. Ukrainerne ville ha lagt om sin militære strategi for langvarig kamp.
Det tok Mujahedin vel ti år å nedkjempe Sovjets okkupasjon i Afghanistan, uten nevneverdig våpenhjelp fra USA (heller ikke etter tre år da de så at motstandskampen var «bærekraftig». Det tok Taliban tjue år å drive ut USA og Nato-allierte, heller ikke det med organisert våpenhjelp utenfra.
Premisset er feil: Ukraina fikk så mye våpenhjelp før Russland gikk til krig at det ble regnet som en av Europas sterkeste militærmakter (NB! Dette har utvilsomt vært med på å skremme Russland). Samtidig har den russiske hæren vist seg å være en koloss på larveføtter. Det russiske felttoget mot Kyiv i fjor vinter brøyt sammen i hovedsak for egen maskin, også det ifølge vestlige militæranalyser.
Kyivs erklærte politiske mål om Nato-medlemskap styrer krigføringen. Ukraina har siden de nye Nato-leveransene fra mars-april og russernes to store retretter, dreid krigføring til å bli en «kanonfødestrategi» som ikke er mindre kynisk enn president Vladimir Putins strategi. Fra midten av oktober (siden slaget ved Soledad) har dette blitt kritisert fra militært hold i Storbritannia og USA. Det er lett å tenke seg at Zelenskyj og forsvarsminister Oleksyj Reznikov bruker denne strategien i Bakhmut (regnet som en strategisk uviktig by) for å nå sine «stedfortredermål» med a) tyngre våpen (og flyforbudssone) og b) Nato-medlemskap (Reznikov: «Vi slåss Natos krig; vi leverer blod, de leverer våpen»).
Våpenforsyninger er ikke avhengig av Nato: Det fins et stort internasjonalt våpenmarked som mange land benytter seg av hver dag. To år etter kuppet i Myanmar, hadde juntaen kjøpt våpen fra tretten land, ifølge FN.
Kriger varer ikke evig, men de tar tid, og politikken styrer fortsatt geværløpene.
Bildet: Det var store demonstrasjoner 25. februar med krav om fredsforhandlinger i en rekke europeiske byer, også i Brussel hvor dette bildet er fra.
56 prosent av de spurte er for at Ukraina må starte fredsforhandlinger med Russland i en belgisk meningsmåling fra sist uke. I Brussel er flertallet enda større, og der gjør også det røde belgiske arbeidepartiet PTB sin beste måling noensinne med 19,4 prosent.
Det var storavisa Le Soir i Brussel som 3. april meldte om målinga som viste at belgiere flest (56 %) vil at det skal startes fredsforhandlinger. I hovedstaden er flertallet på 64 prosent ifølge målinga. Og interessant nok er det størst flertall blant de politiske partiene i det konservative høyrepartiet MR for at fredsforhandlinger må starte i Ukrainakrigen (67 %), mens de grønne i miljøpartiet Ecolo har lavest oppslutning om et slikt krav (46 %). Midt i mellom ligger sosialdemokratene i Partie Socialiste (63 %) og det marxistiske PTB (60 %).
Dette er stemninger som i noen grad har kommet fram i demonstrasjonene som ble arrangert i Brussel 25. februar med krav om våpenhvile og fredsforhandlinger, markeringer som gikk parallelt med massive opptog i andre hovedsteder som Berlin, London og Paris hvor titusener samlet seg til fellesmarkeringer for fred.
PTB nærmer seg 20 prosent i Brussel
På en meningsmåling publisert rett før påske (31. mars) gjorde PTB sin beste måling noen gang i hovedstaden med 19,4 prosent, kun 0,4 prosent bak det største partiet, det liberal-konservative høyrepartiet MR. PTB har tradisjonelt stått sterkest i den fransktalende delstaten Vallonia (hvor partiet nå «bare» fikk 17,6 prosent), men har ligget lavere i Brussel siden forrige valg i 2019.
Dermed er det marxistiske PTB større enn sosialdemokratene (PS) i Brussel, mens PS gjør det skarpere i Vallonia med rundt 25 prosent oppslutning. PTBs framgang blir lagt merke til, og i tv-kanalen RTL advares det mot at «kommunistene kan bli største parti Brussel», gitt en feilmargin på 4 prosent i denne målinga. RTLs kommentator tilla i en sending 31. mars mye av æren for framgangen til PTBs svært populære leder Raoul Hedebouw og hans evne til å snakke med folk på grasrota og utnytte den misnøye som nå gjør seg gjeldende i Belgia.
Av de politiske sakene RTL mener partiet har profitert på, framheves både en rekke skandaler i det politiske liv, energikrisa og dyrtida som rammer de fattigste, samt PTBs krav om fredsforhandlinger i Ukrainakrigen. PTB har som Rødt i Norge blitt utsatt for skarp kritikk for sitt anti-NATO standpunkt og sin kritiske holdning til mer våpen til Ukraina, til tross for partiets fordømmelse av Russlands invasjon og anneksjon i nabolandet. Desto mer interessant er det at PTB nå appellerer til nær hver femte velger i EU-hovedstaden Brussel med sine to millioner innbyggere. Hvis denne tendensen holder seg kan det bli et spennende valg til ny nasjonalforsamling i Brussel, hvor partiet fikk 12 prosent ved valget i 2019.
Som Russlands invasjon i Ukraina var USAs angrep på Irak i 2003 et brudd på FN-pakten. Men de som snakker hyppig om russisk imperialisme i dag, var ikke like rause med å dele ut den merkelappen mot USA den gang.
Bildet: Den amerikansk-britiske invasjonen i Irak i mars 2003 var et brutalt angrep med hundretusener av døde som resultat.
Den 19. mars 2003 startet flyangrepene og dagen etter fulgte landstyrkene som åpnet det amerikansk-britiske angrepet på Irak. En snau måned seinere ble invasjonen fullført med amerikanske styrkers erobring av Bagdad og den symbolske rivinga av Saddam-statuen i hovedstaden. Invasjonen ble av FNs generalsekretær rett etter angrepet kritisert for å være et brudd på FN-pakten, forøvrig helt parallelt med Russlands brudd på FN-pakten etter innmarsjen i Ukraina i fjor. Invasjonen i Irak var som kjent basert på en gedigen løgn om at Saddam Hussein satt på store lagre av masseødeleggelsesvåpen, en løgn USAs utenriksminister Colin Powell framførte for åpen scene i FN, og som han siden skammet seg over og aldri ble reinvasket for innen han døde. Men Powells personlige skam kunne ikke kompensere for det brutale angrepet som resulterte i et skremmende høyt antall døde, militære så vel som sivile irakere.
Fabrikert våpenbevis og anthrax som påskudd
I ettertid er det knapt noen som bestrider påstanden om at utenriksminister Powell framførte en blank løgn i FNs hovedforsamling 5. februar 2003 hvor han konkluderte med at det ikke ga USA noe annet valg enn å angripe Irak militært. Powell la fram en rekke «beviser» fra påstått etterretning og holdt til og med opp et reagensglass med et hvitt pulver som skulle være den skrekkinngytende biologiske giften anthrax. Diskusjonen i ettertid, særlig i forbindelse med Colin Powells død i 2021, var ikke om han bløffet, men hvem som hadde ansvaret for at bløffen ble presentert som den offisielle linja til USAs regjering. Dette ble også lagt fram på et tidspunkt da våpeninspektørene under ledelse av Hans Blix jobbet på spreng for å undersøke påstandene om at Irak produserte og lagret store mengder masseødeleggelsesvåpen, noe de aldri fant bevis for. Men USAs krigshissende regjering ville ikke vente på en slik avklaring.
Powell var en svært populær mann med høy aktelse både som stridende i Vietnam og som ledende befal i den første krigen mot Irak etter invasjonen i Kuwait, Operation Desert Storm i 1991. Denne populariteten ble utnyttet av president George Bush, visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld ved å la Powell presentere «etterretningsfakta» i FN. Dette ble gjort for å gi en offisiell begrunnelse for å starte krigen, selv om de tre nevnte haukene allerede hadde bestemt seg for å gå til krig mot Irak og å knuse Saddam Husseins regime. I tillegg til påstanden om at Saddam satt på digre lagre av masseødeleggelsesvåpen, både kjemisk, bakteriologiske og til og med det som kunne bli atomvåpen, ble også den irakske presidenten forsøkt koplet til terroristanslaget mot USA 11. september 2001. At Colin Powell ble plaget av det skuespillet han deltok i resten av sitt liv, var ett utslag av fadesen. En atskillig mer omfattende konsekvens var at USA med dette solokjøret skadet sitt eget omdømme overfor det store flertall av medlemsland i FN, et omdømme som fortsatt ikke er reparert.
Fædrelandsvennens imperialistiske felttog
Gang på gang har Fevennens lederartikler om Ukrainakrigen fordømt Russlands angrep på nabolandet som imperialistisk, et standpunkt jeg er fullstendig enig i. Under Irak-krigen var det annerledes. Daværende sjefredaktør Finn Holmer-Hoven var tvert om så lydhør for den amerikanske krigspropagandaen at han stilte seg sammen med de ytterst få avisene, som VG og den kristne avisa Dagen, som uforbeholdent støttet angrepet på Irak. Sjefredaktøren listet på lederplass opp påstandene fra Pentagon om at «Irak skal besitte 1000 tonn nervegass 8500 liter anthrax», og i en annen kommentar da kampen om sannheten raste vinteren 2003 skreiv han om Saddam Hussein: «Og han kontrollerer trolig et ukjent antall kjemiske og biologiske våpen tilstrekkelig til å utrydde hele nasjoner, og han befinner seg på terskelen til å utvikle sine egne atombomber.» (min utheving).
Nå skal ikke dagens redaktører lastes for forfedrenes synder. Men det er interessant å se på parallellen til Ukraina. Putin har servert det groveste pølsevev om at lederne i Kyiv består av nazister og narkomane. At dette er propaganda beregnet for et hjemlig publikum er hevet over tvil, men som løgn betraktet står dette langt tilbake for de fabrikkerte «bevis» på våpen som USA serverte for å rettferdiggjøre sitt angrep på Irak. Den som i dag serverer slike løgner som Kreml har gjort for å begrunne sin invasjon, blir med rette anklaget for å løpe Putins ærend. Så enkel var ikke logikken i den store offentligheten da president Bush og statsminister Blair gikk løs på Irak.
Antiimperialisme og despotanklager – gammelt nytt
Som den gang styremedlem i Attac og aktiv krigsmotstander, hadde jeg den ære å være målskive for sjefredaktørens utfall: «Ønsker Attac og Halvor Fjermeros seg en lang og blodig Irak-krig som egentlig bør ende med despoten Saddam Husseins seier?», lød det fra Holmer-Hoven (29. mars 2003). Han mente at jeg og andre ikke kunne «konstruere eller idealisere seg bort fra at det pågår en krig i Irak som ikke lar seg stoppe før den ene av partene er nedkjempet.» Det er en talemåte vi kjenner godt fra dagens debatt, bortsett fra at rollene er snudd. Den gang lå det i kortene at det var aggressoren som ville nedkjempe den okkuperte. Nå hevder mange at det er det okkuperte ukrainske folket som ikke kan gi seg før aggressoren Russland er nedkjempet. Den gang var «despoten» den angrepne part, mens det nå er «despoten» som tar seg til rette. Krigen tvinger alltid fram en slik overforenklet retorikk.
Og sjefredaktøren hadde mer på lager. Han ville ikke høre snakk om at motstand mot USA hadde noe med kamp mot imperialisme å gjøre. Han siterte til og med en tidligere kollega av meg for å belegge sitt standpunkt: I Klassekampen skriver Peter M. Johansen at «et amerikansk nederlag vil være en seier i den antiimperialistiske kampen», noe han mente var en «gammel gjenkjennelig venstreradikal antiamerikanisme» som poppet opp i nye klær. I dag ville få protestert om man hadde skrevet eller sagt at den ukrainske motstandskampen vil være en seier for de antiimperialistiske krefter hvis den trenger tilbake de russiske styrker og nedkjemper okkupanten.
Massiv opinion mot krig – og brutale tapstall
Når jeg blar opp dette fra arkivet, kan det se sjølopptatt ut. Men andre klipp fra den måneden for 20 år siden viser at det ikke var så mange som tenkte i sjefredaktørens baner. Tvert om opplevde verden, Norge og til og med Kristiansand massive demonstrasjoner. «3000 i protesttog mot krig» sto det på avisas førsteside 24. mars i 2003. Det er trolig det største tog i byens historie, muligens på linje med da vi var tusener som protesterte mot Sovjets innmarsj i Praha i august 1968. I dag gjelder det en ny brutal krig og det minner oss om at imperialismen er høyst til stede som global pådriver for krig i dette århundret, enten angrepet kommer fra den ene eller andre stormakt.
Irak-krigens brutalitet er forsøkt anslått i regi av ulike organisasjoner. Tallene på drepte har sprikt fra 150.000 til 650.000. Det siste tallet er fra tidsskriftet Lancet og anses nå som for høyt. Body Count har lagt fram tall kun for dokumenterte sivile dødsfall og opererer med et tall i overkant av 100.000. Men da er ikke militære tap tatt med.
Tall over døde i krig er alltid komplisert, blant annet fordi det er en del av krigspropagandaen så lenge krigshandlingene pågår. Det ser vi til fulle i dagens krig. Foreløpige anslag går ut på at Ukraina kan ha mistet 100.000 soldater pluss kanskje 20-30.000 sivile. På russisk side er tapene av soldater sannsynligvis større. Uansett står vi overfor to brutale kriger i vårt århundre der tapstallene kan være i samme størrelsesorden – så langt. Og når vi skal minnes grusomhetene i Irak fra 2003, må vi spørre oss om det bare er et par tiår til neste gang vi må gjennomleve en ny imperialistisk krig.
Den største politiske mobilisering i Frankrike på 30-40 år. Demonstrasjonstog i 250-300 byer mot Macrons pensjonsreform. Effektiv transportstreik og stans i drivstoffleveringer over hele landet. Streikene fortsetter og nye massemønstringer planlegges allerede førstkommende lørdag.
Bildet: En massemønstring av historiske dimensjoner i Frankrike i dag, tirsdag 7. mars, med over en halv million folk på gatene i Paris hvor bildet er hentet fra.
Fagforeningene melder om to millioner demonstranter i hele Frankrike under kjempemønstringen mot pensjonsreformen under den planlagte landsomfattende aksjonen i dag, 7. mars. Fagforbundet CGT hevder at det har vært 700.000 på gatene i Paris. I følge politiet som teller demonstranter på vegne av Innenriksdepartementet, var det «bare» 81.000 som marsjerte i Paris, mens det samla tallet for hele Frankrike er 1,28 millioner. Den mest radikale delen fagbevegelsen som er organisert i CGT melder om 3,5 millioner på gatene, skriver den konservative avisa Le Monde:
Slik spriker alltid tallene mellom fagforeningen og politiet. Uansett er også myndighetenes tall markant høyere enn det forrige rekordoppmøtet 31. januar da 932.000 var ute på gatene i protest mot pensjonsreformen. Dette er den sjette landsdekkende aksjonsdagen mot den omstridte reformen i vinter.
Streik blant offentlige tjenesteansatte, lærere, tog- og t-bane-personell
Mobiliseringen av embetsmenn mot pensjonsreformen opplevde en kraftig økt oppslutning tirsdag, med nær 25 prosent av de 2,5 millioner statlige tjenestemennene i streik ved middagstid, ifølge regjeringen, mot mindre enn 5 % under streiken 16. februar. Nær ti prosent av på 1,2 millioner sykehusansatte var i streik, ifølge tall fra departementet for offentlig tjeneste. Disse tallene er også høyere enn den forrige streiken 16. februar. Det statlige jernbaneselskapet SNCF har opplevd store forstyrrelser av streiken i dag og forventer fortsatte streiker i dagene som kommer med fortsatt «alvorlig forstyrret» trafikk, i følge Le Monde.
Streik blant ansatte i oljeselskapet TotalEnergie har medført levering av drivstoff til bensinstasjoner over hele landet og ansatte i strømselskap har aksjonert mot visse områder i bestemte byer ved å stenge strømmen der ansvarlige politikere bak pensjonsreformen bor. Oppfinnsomheten når det gjelder aksjonsformer har alltid vært stor blant franske fagorganiserte, og nå er både gamle og nye triks hentet opp av verktøykassa.
Enorm mobilisering, også blant ungdom
Tallene for demonstrasjonene i bortimot 300 byer viser det forventede sprik mellom myndighetenes og fagforeningenes tall. Men mange steder er spriker mye mindre enn det vi er vant til, og betydelig mindre enn differansen mellom 700.000 (CGT) og 81.000 (politiet) som gjelder for Paris. I Pau nær grensa mot Andorra, en «liten» by i fransk målestokk med ca. 100.000 innbyggere rapporterer franske venner om fylte gater. Politiet oppgir 15.500 mens fagforeningene melder 22.000 deltakere. Det er en imponerende oppslutning som vitner om hvor vidt motstanden mot pensjonsreformen favner i de fleste alders- og yrkesgrupper.
Andre byer melder om følgende tall fra fagforeningene, med politiets tall i parantes: Marseille 245.000 (30.000), Toulouse 120.000 (27.000), Bordeaux 100.000 (16.000), men her melder lokal presse om 70.000, så media stoler mer på fagforeningenes enn politiets tellekorps. I Lille melder fagforeningene om 100.000, mens politiet ikke oppgir tall. Nantes 75.000 (30.000), Reins 40.000 (19.000), Brest 30.000 (20.500), Grenoble 53.000 (20.5000), Lyon 50.000 (25.000) osv osv.
Bildet: Fantasier og kreativiteten er på topp blant franske demonstranter. Og politiet svarer med tåregass mot de svartkledte som alltid fins i første rekke, som her ved Place d’Italie i Paris.
Mens politiet meldte om 13.000 demonstranter i Berlin i går, hevdet arrangørene at det var 50.000 i gatene i protest mot den tyske regjeringas våpenleveranser. Den omstridte tidligere Die Linke-toppen Sahra Wagenknecht var initiativtaker og en blant mange appellanter med høyst ulike syn på Putin og krigen. I dagblir detstorkrigsprotestiBrussel.
Bildet: Ukraina trenger fred – ikke våpen, var en av mange tildels motstridende budskap under kjempedemonstrasjonen i Berlin i går, lørdag. (Foto: Reuters)
Tallene spriker, men at det var god oppslutning om markeringa for ettårsdagen for Ukrainakrigen i Berlin lørdag, er hevet over tvil. «Mer enn 13.000 marsjerer med Wagenknecht og Schwarzer» heter det i tittelen til storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung som derved antyder at politiets oppgitte tall er for lavt:
Det var en livslang fredsaktivist, Alice Schwarzer, som sammen med Sahra Wagenknecht hadde tatt initiativ til demonstrasjonen i Berlin.De to lanserte for to uker siden et Manifest for fred (https://www.change.org/p/manifest-f%C3%BCr-frieden) som har samlet nærmere 700.000 underskrifter. (Ja, i skrivende stund passerer tallet faktisk 666.666 signaturer der online-oppropet samler oppslutning kontinuerlig). Oppropet kritiserer Russlands brutale overfall på nabolandet for et år siden og slår fast at Ukraina ved hjelp av vestlige våpenleveranser kan vinne enkelte slag mot russiske styrker, men ikke vinne krigen mot verdens største atommakt. Manifestet, og talen fra Wagenknecht i Berlin lørdag, rettet seg særlig mot den tyske kansler Olaf Scholz og utenriksminister Annalena Baerbock fra miljørpartiet De Grønne for å være pådrivere for våpenleveransene. Sistnevnte blir kritisert for at hun i et intervju tidligere i vinter har uttalt at «vi er i krig med Russland», der «vi» ikke kan forstås som noe annet enn Tyskland. Det skremmer mange tyskere med den minste kunnskap om krigshistorie.
Sahra Wagenknecht som sitter i sin tredje periode i den tyske forbundsdagen og har sittet i Europaparlamentet for sitt parti Die Linke, har kommet kraftig på kant med partiets nåværende ledelse. Hun har vært motstander av sanksjonene mot Russland og tillegger Nato en del av ansvaret for krigen. Hun antydet i fjor høst at hun vurderer å starte et nytt venstreparti, noe den populære Wagenknecht kan hende ville ha lykkes med. Det ville i så fall vært et knusende slag mot Die Linke som allerede i lang tid har lidd under splittelse og manglende evne til å fange opp frafallet fra det tyske sosialdemokratiske SPD. Die Linke kom inn i parlamentet med et nødskrik under valget i forfjor.
Diplomaten statt Grenaten – stopp krigen!
Mange, og til dels sterkt motstridende budskap var å se i Berlin lørdag. Diplomaten statt Grenaten, lød det ett sted, dvs «diplomater i stedet for grenater». Men Sahra Wagenknecht ble også kritisert for å ha tegnet et falsk bilde av Putins intensjoner for et år siden da hun bare to dager før invasjonen anklaget media for å tegne et bilde av den russiske presidenten som «en som er ute etter å flytte landegrenser». Den mangfoldige demonstrasjonen hadde også kritikk av arrangørene for å være pasifister og naive i sitt krav om å forhandle fred med Putin. Det var også tilhengere av våpenleveranser som markerte sitt syn.
Krig er for viktig til å bli styrt av EU-politikere i konkurranse om våpenleveranser, av det uniformerte krigsskolekommentariatet og ansvarsløse publikumsfriende medier. Når verken Russland eller Ukraina viser vilje til våpenhvile, må initiativet komme utenfra.
Bildet: Årsregnskapet for de menneskelige lidelserog materielle tap i Ukrainakrigen lar seg ikke tallfeste verken i euro, dollar eller rubler. (Foto: AP)
Ett år etter Russlands folkerettstridige invasjon i nabolandet kan vi gjøre opp et grusomt regnskap. Basert på antakelser kan så mange som 100.000 soldater og sivile ha blitt drept på hver side. Ødeleggelsene russerne har påført Ukrainas byer og landsbyer kan neppe regnes i penger. De materielle ødeleggelser av militært utstyr er nok til å fore et smelteverk med skrapjern i neste femårsplan. Et anslag går ut på den russiske hæren har mistet 2.000 stridsvogner, mens ukrainerne har mistet 6-800.
Men aller verst skade har angrepet og okkupasjonen påført forholdet mellom broderfolk. Mistroen mellom dem har ligger der i tiår, men økte kraftig med det USA-støtta regimeskiftet i 2014 og de etterfølgende krigshandlingene i Donbass. Men etter det russiske overfallet 24. februar i fjor har naboskapet blitt påført sår som vil kunne vare i generasjoner.
For snart et år siden, i mars i fjor, skreiv jeg en artikkel der jeg advarte mot at Ukraina ville bli et slaktehus:
Det har «vi» ikke klart å forhindre. Og den våpenflommen som vi så konturene av da, er økt hundre- og tusentalls. Med varslede gjensidige våroffensiver, vil disse sårene mellom nabofolk gape mer og mer for hver måned som går.
Det skrekkscenariet vi nå aner forut, må unngås.
Rettferdig forsvarskrig mot russiske brudd på FN-pakten
Ukraina er overfalt av en overlegen militærmakt og har all mulig rett til å kjempe mot okkupanten og også å be om våpen for å føre denne motstandskrigen. Russlands angrep på Ukraina var og er et brudd på FN-pakten, særlig formulert i artikkel 2 i prinsippet om alle medlemslands suverene likhet. Og i punkt 4 herunder lyder det slik: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»
Russlands soleklare og brutale brudd på dette prinsippet bunner i president Putins syn på Ukraina som en illegitim stat, slik han annonserte i sine taler før og under starten på felttoget for ett år siden. Med sin begrunnelse den gang anklaget han bolsjeviklederen Lenin for å ha lagt grunnlaget for et uavhengig Ukraina i 1922 under den nylig etablerte unionen av sovjetiske stater. Lenin var tilhenger av nasjonenes sjølråderett og støttet derfor den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905. Finland hadde vært et storfyrstedømme under Tsar-Russland. Under Lenins ledelse av Oktoberrevolusjonen var et av resultater opprettelsen av Finland som en sjølstendig stat. Putins syn på Ukraina ved invasjonen var ikke bare et uttalt brudd med Lenins prinsipp om sjølråderett, men også en manglende respekt for ideen om en flernasjonal og etnisk mangfoldig statsdannelse, slik Ukraina definitivt er. Putins ideologi er en pan-russisk tankegang, der alle russere i Ukraina skal innlemmes i en stat. Det betyr ikke at Putin vil eller tror han kan gjenreise det gamle Sovjetunionens territorium under russiske herredømme. Etter ett år med til dels bedrøvelige krigserfaringer for den russiske hæren, er det grunn til å tro Putins storrussiske imperialisme nå sikter seg inn på å sikre de fire ukrainske oblastene (fylkene) som ble annektert i fjor høst. Den militære situasjonen er vanskelig å bedømme, men mye kan tyde på at det er en «frossen front» som nå har blitt etablert i Donbass, og at det skal enorm innsats og grusomme tap av mannskap og materiell til for å flytte posisjonene vesentlig fra noen av sidene fram mot våren.
Krigen har blitt hyllet inn i ideologisk retorikk fra begge sider. Den russiske, og Putins personlige propaganda er plump, grovkornet og velkjent i våre medier. Fra Nato, vestlige ledere og media blir krigen forsøkt gjort til en kamp mellom demokrati og despoti, mellom det gode og det onde, mellom barbarisk imperialisme og europeisk sivilisasjon. Faktum er at både Russland og Ukraina rangerer som noen av verdens mest korrupte land, preget av brutale kapitalistiske klassesamfunn og oligarkmakt med dyp innflytelse på politikken. Dette rokker ikke ved begrunnelsen for at Ukraina fører en rettferdig forsvarskrig mot en brutal okkupant.
Men også en større imperialistisk krig
Det ideologiske felttoget har bidratt til å dekke over at krigen også dreier seg om kamp mellom imperialistmakter. Fra politikere og borgerlige medier som ikke før har tatt ordet imperialisme i sin munn, har det gått inflasjon i å fordømme Russland som imperialist. Ethvert forsøk på å nyansere krigens årsaker og ulike dimensjoner, har blitt stemplet som putinisme fra de stemplingskåte. Når ett år er gått, begynner de alternative syn på krigen så smått å sige inn. Og også selve krigens dynamiske utvikling gjør at andre dimensjoner ved krigen enn bare ukrainernes motstandskamp kommer til syne. Den russisk-talende Putin-biografen Philip Short, som også har bodd i Russland som BBC-korrespondent, sier i et intervju med Klassekampen (23.02.) om krigen: «Dette er i sin essens en kamp mellom Russland og USA, og den blir utkjempet i Ukraina. Ja, Russland vil underkue Ukraina, bringe dem inn i den russiske folden, som Putin ville sagt. Men utover det er det en russisk-amerikansk kamp, og begge sider vil holde den begrenset.»
Og på spørsmål fra avisa om den ukrainske motstandskampen undergraves med påstanden om at dette også er en stedfortrederkrig, svarer Short: «Jeg mener begge aspekter er viktige». Og videre om Russland har imperialistiske motiver: «Absolutt – om du kaller det nyimperialisme eller hva du vil, så er det imperialistisk. (…) Jeg forstå hvorfor polakker og tsjekkere sier vi nå står for tur – bodde jeg der, ville jeg nok sagt det samme – men jeg er overbevist om at sjansene for at Russland etter Ukraina går inn i de baltiske statene eller Polen, som alle er Nato-medlemmer, er null.»
I USA-nettavisa The Libertarian Institute skriver dets utenrikspolitiske medarbeider Ted Snider (16.02.) at det er snakk om fire tett sammenvevde, men forskjellige kriger som blir utkjempet i Ukraina: «Den første er en krig inne i Ukraina. Den andre er en krig mellom Russland og Ukraina. Den tredje er en stedfortrederkrig mellom Nato og Russland. Og den fjerde er en direkte krig mellom USA og Russland. Å bryte ned denne ene konflikten i dens fire forskjellige kriger kan være nødvendig for å forstå spørsmålene som må løses hvis en (freds)avtale skal bli mulig. (min oversettelse): https://libertarianinstitute.org/articles/who-really-started-the-ukraine-wars/
At enøydheten i forståelsen av konflikten på den ene sida har sitt motsvar i tilsvarende enøydhet på den andre, hører med her. Det fins marginale, men høylydte grupperinger som kun ser USAs og Natos stedfortrederkrig, som ikke tar avstand fra de russiske anneksjonene i fjor høst og som til og med benekter at Russland opptrer imperialistisk. Noen hver kunne ha godt av å lese Bertolt Brechts Dialektikkens lov i disse «knape tidr» som stuntpoetene kalte det en gang.
Kan alt som har gått galt føre verden på rett spor?
Det er unødvendig å repetere hvor mye som ikke har gått etter planen etter invasjonen for et år siden. De vestlige sanksjonene har til tross for hvor omfattende de er ikke rammet russisk økonomi slik mange hadde håpt og trodd blant «sanksjonistene». Og forsøket på å strupe Russlands inntekter fra olje, gass og kull, har like mye slått tilbake på de landene som har skrudd igjen importkranene. Tysklands industri blør i energikrisa som er skapt og landet har satt i verk gigantiske støttepakker på flere hundre milliarder euro, noe som i sin tur bryter med EUs subsidiereglement. Etter en kortvarig dip vokser den russiske økonomien mens mange europeiske land er i stagnasjon. Krigsprofitøren Norge er sjølsagt unntaket som dupper som en kort på det opprørte krigshavet.
Om russernes krigføring nøyer vi oss med noen stikkord: En gammel kaldkrigsoppskrift (Bresjnev-doktrinen) om militær trussel mot et underlegent naboland skulle ramme Kyiv i ett lammende slag. I stedet ble en seks mil lang panserkolonne stoppet, dels av ukrainsk motstand, men først og fremst av egen udugelig ledelse og manglende plan og forsyningslinjer. Denne ouvertyren til krigen ble Putins første forsmedelige show-down. Siden fulgte nederlag på en rekke frontavsnitt inntil russerne til slutt konsentrerte seg om å knuse ukrainsk motstand i Donbass. Nytt overmot sto for fall da en ukrainsk motoffensiv i sommer jaget russerne tilbake fra nordvestsida av Dnipro ved Kherson. Dette har sementert frontene og gitt den russiske hæren desto tyngre begrunnelse for å forsvare det som er igjen av erobrede landområder sør for den store elva i det som utgjør landforbindelsen i Kherson-fylket til den for Russland strategisk livsviktige Krim-halvøya. Dette, altså deler av de fire fylkene i Sørøst-Ukraina, er teaterscenen for de varslede eller antatte våroffensiver. Kampene i vinter om byer som Bahkmut og Vuhledar i Donetsk-fylket, med enorme tap på begge sider uten at noen av partene vinner vesentlig territorium, peker i retning av en statisk stillingskrig som stadig oftere blir sammenliknet med skyttergravskrigen på vestfronten i 1916.
Det er med dette som utgangspunkt at USA og de fleste land i Europa nå konkurrerer for åpen scene om å overgå hverandre i militær bistand til Ukraina. En våpenbasar som verden aldri før har sett, går nå nærmest på autopilot. Vi husker den heftige debatten om å levere Leopard 2-tanks fra Tyskland i januar. Sannsynligvis var det president Bidens «løfte» om å levere Abrams M1-tanks som fikk den tyske kansler Olaf Scholz til motvillig å si ja til å levere de tyskproduserte supertanksene. Men Abrams-tanksene er ikke produsert ennå og var «ti fugler på taket». Trolig vil de ikke bli levert før til neste år, men siden Scholz ikke «called the bluff», ble resultatet levering av tanks i strie strømmer, anført av Polen og med bl.a. Norge på slep.
Og har man sagt A, så må man si B. Eller mer presist: Har man sagt supermoderne tanks, så må man si ja til 4. generasjons jagerfly, dvs USA-produserte F 16 som de fleste Nato land er oppsatt med og i ferd med å skifte ut. Dette var ei utvikling som blant annet folk fra det tyske venstrepartiet Die Linke advarte mot under tanks-debatten i januar i år. Nå er vi allerede farlig nær beslutninger fra enkelte land blant de ivrigste våpenleverandørene om å sende fly, med den fare for uforutsette trefninger og eskalering det vil innebære. For faktum er at den ene «røde streken» etter den andre har blitt overtrådt etter at Nato i fjor vår nektet president Zelenskij å innføre en flyforbudssone, nettopp med faren for ukontrollert eskalering som begrunnelse. Behovet for «defensive» våpen har på rekordtid blitt til tunge våpen. Yurij Sak, rådgiver for den ukrainske forsvarsminister Reznikov, sa nylig til Reuters: «De ville ikke gi oss tungt artilleri, men så gjorde de det. De ville ikke gi oss Himars-systemet (bakke-til-luft- raketter), men så gjorde de det. De ville ikke gi oss tanks, men nå gir de oss tanks. Bortsett fra atomvåpen er der ingenting igjen som vi ikke vil få.»
For den som interesserer seg for våpentyper og -mengder som er levert til Ukraina, anbefaler jeg artikkelen til Marco D’Eramo i New Left Reviews siste nummer. Der lister han opp over et par boksider hva som har blitt levert over våpendisken inntil i fjor høst: Marco D’Eramo, Sleepwalking Elites — Sidecar (newleftreview.org)
Slik er dynamikken i våpenbasaren, spontant drevet fram av statsoverhoder og andre aktører som ikke har noe som helst ansvar for konsekvensene av denne våpenoverfloden, og som sjelden blir avkrevd svar på hva som er det politiske målet for kampanjen. Den gamle tyske militærteoretiker Carl von Clausewitz snurrer i sin grav, mannen som nettopp er kjent for å identifisere enhver krig ved dens politiske mål, og de krigende staters ledere som rasjonelle aktører for å oppnå disse målene. Etter et år med alskens anklager mot Putin for å være både gal, fascistisk, paranoid, kreftsyk og isolert, ser vi stadig klarere bildet av – nok en – rasjonell statsleder som har tatt i bruk de kraftigste militære midler for å oppnå definerte politiske mål, mål som glimrer med sitt motsvar fra våpenbasarens aktører. Til og med den vanligvis krigsvillige Janne Haaland Matlary påpekte dette misforholdet Dagens Næringsliv (15.02.) da hun under tittelen «I hytt og gevær» slo fast at «det er noe surrealistisk over Europas lederes iver for tiden. Alle vil gi våpen til Ukraina. (…) Men tiden arbeider ikke for Ukraina. Det er nesten lettsindig hvordan vestlige ledere beslutter våpenhjelp. Alle vil skinne litt, som Hamsun sa», skreiv statsviteren og konkluderer med at «det er noe urovekkende ved mangelen på strategi fra vestlig side.» Rett under overflaten ligger det unevnelige, nemlig at den ukrainske motstandskrigen ikke kan vinnes militært.
Her ligger kimen til erkjennelsen om at våpenhvilen må finnes et sted rundt neste kvartalshjørne – hvis det ikke allerede er jevnet med jorda.
Fra moralsk drevet våpenstøy til fredsløsning
Forsvarssjef Eirik Kristoffersens glassklare utsagn nylig om at ingen av partene i krigen kan vinne militært, har nærmest blitt forbigått i øredøvende stillhet i den norske offentligheten (bortsett fra at den nyss nevnte Haaland Matlary slo kontra og kritiserte utsagnet som uklokt, noe som kanskje beror på at statsviteren har mest sans for egne soloraid, og ikke andres som kan være enda modigere). Kristoffersens fagmilitære vurdering må tas som et tegn på at det er vårløysing på gang i et tilfrosset norsk krigsdebattklima der det ikke har vært «lov» å framsette en så formastelig tanke.
I Dag og Tid var Kaj Skagen inne på dette sporet da han drøftet vinterens bestselgende debattema, Rødts interne strid om våpenhjelp («Raudt mot Røkla», 03.02.). Med alle advarslene som har kommet fra tenkende folk som George Kennan, Kåre Willoch og til og med «alt anna enn fredsdue» Zbigniew Brzezinski om Russlands behov for forsikringer om at Ukraina ikke skal bli innlemma i Nato som bakteppe, skriver Skagen: «Såleis skulle den russiske invasjonen i 2022 ikkje ha kome som ei overrasking på oss. Når vi likevel vart overraska, heng det truleg saman med at vi i internasjonal politikk har teke til å tenkja meir moralsk enn realistisk, og at vi orienterer oss meir etter ideala om fridom og rettferd enn etter makt og interesser.» (min uth.)
Dette er en presis karakteristikk av debatten slik den har vært innsnevret i Norge, i mye større grad enn landene rundt oss, til en moralsk fordømmelse av ethvert «avvik» i synet på krigen. Dette toppet seg med Aps byrådsleder Raymond Johansens påstand i NRKs Debatten 17. januar om at «nyansering» kunne føre til «tap av hovedfokus» rettet mot aggressoren i denne krigen. Et annet udelikat utslag var debattgjengangerne Jonas Bals og Sven G. Holtsmark som i Klassekampen anklaget Rødts ledelse for å gå fascismens ærende ved ikke å ville sende våpen.
Etter ett år der vi har blitt foret som gjess før slaktetida av mer eller mindre fagmilitære råd, innhyllet i moralske appeller om at «Ukraina må vinne full militær seier» og «Russland må tape» fra forsvarshøyskole-offiser og krigsskolelærere i NRK, er tida nå inne til å definere de realistisk mulige utfall av en stadig mer fastlåst krig, overlesset med våpen. I påvente av at partene sjøl skal komme til den erkjennelse, kan vi kanskje håpe på at tunge eksterne aktører klarer å slå en kile inn i den militarismen som nå har tatt fullstendig overhånd. Lenge så det ut til at det var Tyrkia som etter vellykkede korneksport-løsninger fra Svartehavshavnene skulle kunne innta meglerposisjonen med gangbar tillit hos begge parter. Nå kan den ustyrlige Erdogan være rystet vekk fra en slik posisjon. Så kanskje det til sjuende og sist likevel blir Kina som vil tre inn i denne rollen med den ro og sindighet som kreves av en ny supermakt innen den multipolare verdensorden som Ukrainakrigen har blitt startskuddet for å åpne opp for – brutalt og bokstavelig talt.
halvorfjermeros 