«En prest, en statsforvalter og en ordfører sa til Jesus: Vi vil følge deg til evigheten. Hva kan vi gjøre?» spør Nils Nilsen og repliserer: «Her er det jeg som styrer ordet!»
Nils Nilsen, herostratisk berømt i Kristiansand og omegn for å iscenesette seg sjøl i den politiske debatt i og utenfor bystyret, spilte Jesus, eller noe som skulle minne om det, i det gamle Agder Teatdager sist søndag. Han er en politisk nomade som har vært medlem i Arbeiderpartiet før han ble valgt inn i sittende bystyre for Demokratene – som han har meldt seg ut av og inn i Industri- og Næringspartiet som ikke ville ha ham, slik at han nå vil starte sitt eget parti. (Foto: Halvor Fjermeros)
Dette er en anmeldelse som er publisert i Norsk Shakespeare-tidsskrift tidligere denne uka:
Sløserikommisjonen
«Jesus Kristus forløseren». En monolog basert på Klaus Kinskis «Jesus Christus Erlöser» (1971) Manus og regi: Morten Traavik
Teatret, Kristiansand
Barbeint og hvitkledt står en mann på den mørke scenen i lyskjeglen og presenterer en Jesus som han delvis gestalter, delvis omtaler i tredje person i et tidvis profetisk språk: «Uten fast bopel. Ettersøkt. Har ingen tilhørighet, intet politisk parti, heller ikke Kristelig Folkeparti. Underkaster seg ikke noe manifest. Er verken kristen eller muslim. Sprer utopier.» Og det er ikke frelseren, men «eventyreren Jesus, han som foretrekker å bli massakrert i stedet for å råtne som oss andre levende døde.»
Og denne eventyreren proklamerer: «Vår verden vil gå under. Ikke med et brak, men sakte svinne hen.»
Nils Nilsen refser fariseerne i templet
Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere som for syns skyld holder lange bønner… ve dere, blinde veiledere… dårer og blinde, lyder det nyevangeliske språket hos Mattheus. Det konverteres til utallige utfall mot de skinnhellige hyklerne enten de pynter seg med ordførerkjede eller messehagel:
«Dere stinker av fedme og innstengt fis. Jeg er ingen garantist for underkastelse eller lovlighet.» Slik refser Nils Nilsen fariseerne i templet, han som utbryter at «dere er verken kalde eller varme, dere er lunkne!» Og på klingende kristiansandsk: «Hyklere! Ta først bjelka ud a’ deres eget øye før dere begynner å snakke om splinten i mitt.»
På bakteppet vises et bilde av den berømte og beryktede Kunstsilo, den gamle kornsiloen som nå bygges om for over en halv milliard kroner for å bli kunstmuseum, men for anledningen utstyrt med en stor jesusfigur med utstrakte armer i sin kjortel. Den er ikke ulik den statuen som en kristen superstar i byens forretningsliv, kosmetikk- og netthandelmilliardæren Einar Øgrey Brandsdal ønsket å sette på en fjelltopp ved innkjøringa til Kristiansand for et kvart århundre siden. Han var en svært sentral aktør i hele bruduljen omkring Kunstsilo og sponset rundhåndet Sørlandsnyhetene som den viktigste propagandsentralen for det folkelige opprøret mot fenomenet «fiffen og kunsteliten».
Et uryddig pasjonsspill
Her er vi ved stykkets kjerne, i den grad en kan snakke om det i en svært usammenhengende og ofte retningsløs monolog. Midt i tiradene mot hyklerne kommer plutselig dette utfallet: Dere skinnhellige! Hvordan kunne dere holde et uskyldig barn i forvaring i 22 år? Alle skjønner at en høyst aktuell barnedrapssak bringes på bane. Men så ble det med det ene utsagnet. Det henger i løse lufta og finner aldri fast grunn under føttene i denne flagrende enetalen. Dette understrekes av en løsrevet epilog som leses av fotografen Tronn Hansen om å finne lyset i mørket på den mangfoldige, uendelige stjernehimmelen som han elsker å fotografere.
Med Jesus-referanser både i sceniske bilder og tekst til den sterke og halvgale tyske karakterskuespilleren Klaus Kinski (1926-1991), og med det tydelige grunnlaget i Det nye evangeliet, kunne stykket føre tankene hen på renessansens pasjonsspill eller mysteriespill. Det var jo nettopp amatørenes arena før den profesjonelle skuespillerrollen begynte å utfolde seg. I mitt hundre år gamle Salmonsens Konversationsleksikon lyder det om disse forestillinger basert på de bibelske beretninger, særlig om oppstandelsen, at det oppførtes slike i forskjellige byers teatre «dels til Opbyggelse, dels ogsaa til Forargelse». Men denne seansen bidro i svært liten grad til noen av delene. Forargelsen har allerede manifestert seg, som hos den vi møtte på et vannhull etterpå og som ikke kunne tenkt seg å sette sine føtter i Teatrets sal, enda så sentralt plassert han er i byens statsfinansierte kulturliv. For han var navnet Nils Nilsen giftadvarsel god nok. Og hva opplysningseffekten angår, så er vel bysbarna vel plassert i sine ekkokamre og hører stort sett det de vil høre i denne og andre betente «debatter».
Something is rotten…
Symptomatisk for denne tilstanden var at det som i utgangspunktet var regissør Morten Traaviks siktemål, nemlig å få med de ulike aktører på scenen, ikke lyktes. Den naturlige konklusjon er at navnet Nils Nilsen vekker et slikt ubehag blant hans antagonister at ingen kan tenke seg å bli med på leken i den sandkassa Sløserikommisjonen stilte til rådighet. Slik ser det ut til at ideen om Nils Nilsen som Jesus, som fordi han har visse likhetstrekk med Klaus Kinski bør spille Kinskis monolog, har oppstått. Det er et syltynt utgangspunkt for et manus, særlig fordi Nilsen ikke på noe vis klarer å skape de motreaksjoner som Kinski i sin tid provoserte fram blant publikum i Berlin i 1971. Vi blir sittende igjen med mistanken om at Traavik bruker Nilsens herostratiske berømmelse i den lille andedammen her sør for å fiske i rørt vann. Det burde gitt utsikter til god fiskelykke, ampert som ordskiftet har vært.
Hvor farlige farvann det her er snakk om vitner det siste kommunevalget for tre år siden om. I all overskuelig fortid har det vært «forbudt» å banne i Kristiansand. Den tida er over, for nå blinker alle varsellamper hysterisk hver gang ordet Sørlandsnyhetene nevnes. Trykker man på den startknappen ramler alle skjellsordene ut: Anonyme innlegg, skurkeaktige sponsorer, fake news, konspirasjonsteorier, personangrep – og Nils Nilsen. Hatet som ble spunnet langs debattrådene var en vev av forakt for det kunstnerisk-kulturelle toppsjikt i regionhovedstaden og det politiske etablissement som omfattet det meste av spekteret fra venstre til høyre i både bystyre og fylkesting. Det som i sin tid satte fyr på bålet var en omstridt kunstgave fra en skatteparadis-sparegris som allierte seg med partitopper i Høyre så vel som Arbeiderpartiet, partier som forøvrig inntar til forveksling like standpunkter i sak etter sak som splitter opinionen. Noe var – og er stadig – råttent i stiftstaden. Som noen vil huske skapte dette både et nytt parti, Folkelista, og et kraftig oppsving for et allerede etablert ytre-høyreparti, Demokratene. Førstnevnte ligger på sotteseng og sistnevnte lider under sterk åndenød etter at de har mistet fem av de 10 som ble valgt inn i 2019 til andre partier. Og som narren som alltid er synlig på den politiske scenen fins… ja, nettopp!
Nils Nilsen har løpt lina ut på den politiske arena med sin kverulerende framtoning, som har ført ham fra Ap via Demokratene til nå kalle seg anarkist med ambisjoner om å stifte enda et nytt parti. Når budbringeren ikke lenger har slagkraft via den politiske arenaen, media eller sin egen nyhetskanal Sørlandsnyhetene, har han i likhet med Kinski søkt den gjennom kunsten. Tross iherdige forsøk forløstes intet betydelig dramatisk talent. Men rett skal være rett: Om det verken var til oppbyggelse eller forargelse, så var det helt ok søndagsunderholdning.
halvorfjermeros 