Kjell Askildsen døde 23. september, ei uke før han skulle fylle 92 år. I anledning hans 70-årsdag gjorde jeg et portrettintervju med ham i Klassekampen 30. oktober 1999 som jeg gjengir i sin helhet her. Stikktittelen under overskriften som pryder denne artikkelen lød: «Kan vi snakke om det som skapte mine holdninger?»
ALLE EKTE mandalitter uttaler Kjell Askildsens navn som Askjildsen. Det er noe mykt over det, det lyder som en mild og sommerlig sønnavind ved Sjøsanden. Men når sørlendingen smiler er det som regel ugler i mosen.
For langs denne milde, men jernharde kystlinje hviskes det om folk i stedet for at de snakker direkte til hverandre. Det var Espen Haavardsholm som sa dette under et seminar om intervjuobjektet i Mandal sist helg – før han spurte: Kan dette være en medvirkende forklaring til å forstå styrken i Askildsens forfatterskap, der han benytter seg av den halve tausheten som metode?
Slik klær skaper folk, skaper landsdeler lynne – og god litteratur er levd liv, uansett hvor mye tausheten rår.
-JEG JOBBA PÅ Telle nattklubb på gamle Regnbuen i Klingenberggata tidlig på sekstitallet… Askildsen bringer emnet på bane, kanskje under påvirkning av serveringsdamer som flyr att og fram gjennom svingdørene inn til kjøkken og oppvask der vi sitter.
-Jeg var ryddegutt hver natt fra midnatt til langt inn på morrakvisten, en av mine mange tilfeldige jobber for å overleve.
-Men før det var du pensjonatvert utenfor Lillesand. Var det en slags deklassering som skjedde, et ufrivillig steg over i arbeiderklassen for å overleve som forfatter?
-Nei, pensjonattida varte i tre år sist på femtitallet inntil de la om den sørlandske stamvei slik at trafikken ikke lenger gikk forbi pensjonatet. Men lenge før det, mens jeg fortsatt bodde i Mandal i 1952, var jeg skiftarbeider på Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand. Det var en skikkelig drittjobb. Først pikka jeg rust i et par uker. Så jobba jeg ved syrebadene som de dyppa elektrodene i. Vi brukte ikke noen form for beskyttelse. Noen av de eldre arbeiderne var helt grønne i håret! Og sjøl fikk jeg en ryggskade som jeg sleit med i årevis etterpå. Det var tungt arbeid.
-Så fikk du altså din straff for å ha brutt ut fra den smale sti. Det var vel verken frivol forfatter eller nikkelarbeider ditt småborgerlige opphav håpte du skulle bli?
-Det var et strebermiljø jeg kom fra. Derfor var jeg litt kry over å jobbe som industriarbeider. Men jeg hadde mange andre tilfeldige jobber. En periode satt jeg og laga register over alle småbåter i Mandal, sier Askildsen med antydning til et smil over tanken på ei fjern og økonomisk fattig fortid.
-Etter tida på Telle fikk jeg jobb i Kunstnerforbundet – der jobber forresten kona mi nå – der jeg var altmuligmann. Derfra bar det til Det Beste der jeg fikk dobbelt så høy lønn som i Kunstnerforbundet. Det var amerikanske lønninger. Jobben var å kontrollere at oversettelsene var språklig i orden, samt noe oversetterarbeid. Det var jo litt flaut, tenk å jobbe i … Readers Digest for en som var så grunnleggende anti-amerikansk som meg. Men jeg måtte tjene penger, jeg hadde barn og hus og lån. Dette varte til sommeren 1966.
-Forfatterne solgte seg jo til denne bokklubben. John Steinbeck gjorde i alle fall det etter at han hadde fått Nobelprisen og var utbrent. Han ga dem rett til å gi ut og til og med foreta rettelser og strykninger i manus. Sjefen min var like rystet over dette som jeg var.
-Var det ekstra smertelig fordi han var din helt?
-Nei, det var han ikke. Jeg leste selvfølgelig «Vredens druer» og «Om mus og menn» med stor glede. Men det var Faulkner som tok meg som forfatter fra den generasjonen. Der er en nede på – eller kanskje oppe på – et nivå der jeg vil være.
-Hva med den samtidige Raymond Chandler, novellisten?
-Han er ikke min mann. De kaller det realisme. Men til det er replikkene alt for uttenkte og konstruerte. Folk snakker ikke sånn.
–Men nå sitter vi her og sludrer om litteratur. Det var livet vi skulle snakke om.
-Jo, jo. Men alt henger jo sammen. Det største og det viktigste spørsmålet i litteraturen og filosofien, som i livet ellers, er jo det som dreier seg om viljens kontra tilfeldighetenes innvirkning på de menneskelige handlinger, den «frie viljes frihet» så å si.
DET VAR i 16-årsalderen unge Askildsens liv tok en avgjørende vending. Før det hadde han vært et troende barn i et religiøst miljø, ja, med en fundamentalistisk kristen far som var lensmann i Mandals nabokommune Halse og Harkmark. Hans verdensanskuelse skaket i grunnvollene da han leste i et vitenskapelig tidsskrift om sola som befant seg «midt i livet» i en alder av – var det flere milliarder år? Hans barnetro forkynte at jorda var 6000 år gammel. Det var noe som ikke stemte.
-Men det var også et seksuelt opprør? I debutnovellen din provoseres 16-åringen til å banne mora si rett opp i trynet med et «faen i heiteste helvete» så himmelen rakner over småbyen. Deretter går han ut og gjør det forbudteste av alt det forbudte med kjæresten i skauen.
-Jo, jeg kunne nok ha sagt og gjort det samme. Men dette er to atskilte ting. Det ene er den vitenskapsmessige erkjennelsen, den som for alltid la min pådytta barnetro i grus. Det andre er det seksuelle opprøret. Jeg onanerte fire-fem ganger om dagen. Jeg var breddfull av skyldfølelse og skam, opplært som jeg var til å ha hendene oppå dyna når jeg la meg om kvelden. Det var jo sånn det var.
–Men forut for det kom krigen med dens fem skjellsettende år for deg som guttunge i farlige omgivelser.
Ja, og i den situasjonen viste min foreldre meg stor tillit, en tillit jeg er svært glad for at jeg fikk. Jeg sto vakt som tolvåring da mine to eldre brødrelytta ulovlig på radio fra London. Dette var radioer som far hadde konfiskert som lensmann og oppbevarte på loftet. Han var fullt innforstått med hva vi holdt på med. Jeg gjorde også små kureroppdrag for dem. En tolvåring kunne jo godt finne på å slarve og skryte av det hemmelige som foregikk. Men de stolte på meg. Det var en stor trygghet, en motvekt mot min frykt for det Helvete som mitt oppvekstmiljø forsøkte å innpode i meg. Det gjaldt ikke minst etter at far og mine to eldste brødre kom i fengsel i Kristiansand og på Grini.
ASKILDSENS BODDE i et hus på Vestnes, rett ved gjerdet rundt den flyplassen tyskerne anla på Mandals flate furumoer tidlig under krigen. Kjell husker hvor stor stats det var da tyskerne marsjerte inn i byen med taktfast sang. En tiåring kunne ikke annet enn å bli imponert – og sjarmert. For da de vennlige tyrkerne slo seg ned for å hvile, ba de guttungene om å kjøpe sjokolade for norske penger, med innlagt provisjon. Men da en av de større guttene, 17-18 år, vinka Kjell til seg og spurte om han visste hva han dreiv med, blei han svar skyldig. Fra det øyeblikket var han patriot.
-Etter det forsto vi hva en unasjonal handling var. Min tidsregning begynner 9. april 1940. Da gikk jeg opp på Hovdeheia og hørte fjern flydur. Den morgenen, kanskje klokka halv ni, så jeg for første gang min lensmannsfar i «ukorrekt antrekk». Han sto i stua med bare underskjorta under bukseselene. Han sto der og gråt da han hørte nyheten om den tyske okkupasjonen. Han hadde vært tilhenger av Hitler inntil da. Men det var han aldri etter det øyeblikket.
-Da freden kom var jeg fortsatt i folden. Men jeg begynte å få noen sosiale holdninger. Da de tauet inn tyskertøsene over bybroa i Mandal sto jeg blant tilskuerne som hoia og gleda seg. Det var vel en blanding av skadefryd, glede over at krigen var slutt og en kompensasjon for at de ikke hadde reint mel i posen sjøl. De snauklipte kvinnene fikk stempel som horer, enten de hadde tysk kjæreste eller ikke. Det var et avskyelig opptrinn.
-Var dette opptakten til en politisk oppvåkning?
-Dette, og andre forhold. Som lensmannsunger visste vi jo at kommunistene var under oppsikt. Far mente det var betimelig. Men her er erindringene uklare. For ulike ting, kommunistfaren og forplantningsdebatten etter krigen, løper inn i hverandre. I 1945 fikk jeg beskjed om at Folkets Hus i Mandal var Syndens Hus. Det var et forlokkende sted som jeg sto på avstand og så på. For meg var synd synonymt med erotikk. Dreiv folk og kyssa hverandre der inne?
Dette med forplantningsdebatten lyder kan hende noe kryptisk i nåtidige ører. Det dreide seg om den langvarige kampen for seksualopplysning. Under et debattmøte på Bondeheimen over emnet var fader Askildsen en ivrig debattant. Det var sønnen også, for hver gang faren ba om ordet, ba sønnen om replikk, noe avisa Lindesnes ikke forbigikk i stillhet.
–Hva skjedde da dere satt rundt bordet under den Askildsen’ske aftensmaten etterpå? Var det kjeft å få?
-Vi sa ikke så mye i vår familie.
–Så du likner mye på din far, tross ulike livssyn?
-Vi var nok ganske like, ja.
DET VAR PÅ Skagestads konditori i Store Elvegate de unge gymnasiaster møttes for å diskutere de store spørsmål i etterkrigstida. Kjell tok avstand fra Arbeiderpartiets feige middelvei og gikk inn for den kommunistiske utopi, helt og fullt. Ingen Kråkerøytale kunne endre det. Han gikk inn i 1. maitoget bak byens lille NKP-flokk og måtte tåle overbærende latter fra sidelinja. Men latteren satt fast i halsen på enkelte framtredende bysbarn da han debuterte i 153 med Heretter følger jeg deg hjem. Novellene, særlig to av dem, fikk redaktøren i den kristne lokalavisa Samleren til å gå fra sans og samling. Han skreiv at det var mindre skadelig å lese pornoblader enn Askildsens bok.
-Boka var ikke skrevet for å provosere. Men da den gjorde det, hadde jeg ingenting i mot det. Jeg sendte boka til min far, og da jeg møtte ham sa han han at han hadde fått den. «Men du skal vite at jeg har brent den», sa han med en selvfølgelig mine. Det kom ikke overraskende på meg. Byens eneste større bokhandler hadde først boka utstilt, men så satte hetsen inn. Det var enkelte personer i myndighetsposisjoner som brukte sin makt. Boka lå etter hvert ferdig pakka under disken, og de som sto i butikken forteller at de som kjøpte den gjorde det med en viss blyghet. Biblioteket kjøpte først inn boka for deretter å fjerne den, og sjøl mista jeg den jobben jeg hadde hatt som som utleier av hytter og sommerhus ved turistkontoret, enda jeg var eneste søker. Da var det på tide å forlate Mandal.
Før det hadde Askildsen avtjent verneplikt i Tysklandsbrigaden hvor han traff ei tysk jente som skulle bli kona hans. De fikk to barn, og da de en gang hadde satt bort minstebarnet, bare få måneder gammelt, til farfar og farmor, kom de tilbake til Mandal og fikk beskjed om at barnet var blitt kirkelig døpt – i deres fravær!
-Jasså. Da strykjer jeg henne fra kirkebøkene igjen, sa jeg. Det er i orden, for hun er jo døpt, sa min far. Hans kynisme akkurat i den situasjonen opprørte meg. Tenk å trå inn på sine barns domene på en sånn måte.
POLITISK BRØYT KJELL med opphavet ved å stemme NKP til SF kom på beina i 1961. Siden fulgte han ml’ernes opprør. På 1970-tallet kunne forfatter Askildsen ofte sees på vei ut og inn av oppganger i bygårder på Grønland og Tøyen der han var budsjef for Klassekampen i et par hektiske år. I årevis solgte han avis om lørdagene på Grønland torg. Midt på 1980-tallet meldte han seg ut av AKP, til tross for at partikameratene ba ham om å bli.
-Jeg har ikke sinn til å synliggjøre meg og være selger, uansett hva salget gjelder. Og et kommunistparti skal ikke bare være en diskusjonsklubb, så min beslutning var logisk. Men jeg er like mye kommunist i huet mitt nå som noen gang før.
-Men med unntak av noen få bøker fra 70-tallet er ikke litteraturen din eksplisitt politisk.
-Nei. Det politiske i mine bøker er det som kommer til syne i mine holdninger. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg lager kunst for kunstens skyld. God kunst kan det definitivt komme noe godt ut av hvis holdninger som gir innholdet retning er tilstede. Jeg har ingenting å forkynne, men jeg har kammerspillet, det tette samspillet mellom få personer, som en måte å formidle livserfaring på. Formen er alt, innholdet er en selvfølge. Uten form er det ingen grunn til å skrive. For alt er sagt før.
halvorfjermeros 