Men hvor lenge var Henrik Syse i skatteparadis?

Hedgefondforvalteren og milliardær Nicolai Tangen har donert store beløp fra en stiftelse som er skapt av avkastning fra Cayman Islands-registrerte skattefrie fonds. Filosof Henrik Syse, forfatter blant annet av boka «Måtehold i grådighetens tid», sitter som moralsk garantist i flere av styrene. Og der sitter han visst godt – inntil videre.

Strømmestiftelsen i Kristiansand har mottatt et større millionbeløp fra AKO Foundation. Også Sørlandet kunstmuseum har fått en million kroner fra samme kilde. Denne London-baserte stiftelsen er grunnlagt av Nicolai Tangen, døpt av Dagens Næringsliv som «Norges ukjente milliardær», og derfra deler han ut milde gaver til kulturinstitusjoner i sin hjemby Kristiansand. Tangen har også forært en enestående kunstsamling til byen, bestående av nær 1200 verk av norsk kunst fra perioden 1930-70, samt gitt positive signaler om å bidra til oppbygging og styrking av kunstinstitusjoner knyttet til gavens forvaltning.

Som bystyrerepresentant leverte jeg i april inn en interpellasjon, dvs et grunngitt spørsmål til ordføreren i Kristiansand om det betenkelige ved å ta imot gaver fra et fond som er skapt av hedgefond-aktiviteter i skatteparadis. Mitt spørsmål avfødte via en NRK-reportasje et svar fra fondsforvalteren http://www.nrk.no/sorlandet/hevder-milliongaver-stammer-fra-skatteparadis-1.12924434 der Tangen for første gang bekreftet at selskapene opererer på Cayman Islands og at Henrik Syse har en helt sentral rolle i disse for å ivareta den etiske standard ved investeringene.: http://www.nrk.no/sorlandet/hevder-milliongaver-stammer-fra-skatteparadis-1.12924434.

Syses nullaksept for skatteunndragelser

Fanfare for flagget ved 100 årsdagen for James Connollys død

 

James Connolly (1868-1916)

 

Arbeiderlederen James Connolly sørget for å få heist det grønne flagget over transportarbeidernes fagforeningshus i Dublin, flagget som ble selve symbolet på påskeopprøret i 1916. Trotskij kritiserte mangelen på røde flagg i det han kalte et «eksperiment», mens Lenin kritiserte «puristene» som ikke skjønte hva en sosial revolusjon er. Og et norsk skipsflagg ble brukt som forkledning for en tysk våpenlast til opprørerne.

Den 12. mai 1916 ble opprørslederen og fagforeningsmannen James Connolly skutt av en britisk eksekusjonspeletong i Dublin, hardt såret, sittende bundet til en stol fordi han ikke kunne stå. Dette markerte slutten på det irske opprøret der lederne tre uker tidligere hadde forskanset seg inne i Dublins hovedpostkontor, GPO (General Post Office) der de holdt ut i seks dager før de ble bombet ut og overmannet av britiske hærstyrker. Lederne for opprøret måtte overgi seg, for så å bli dømt til døden ved standrett. Da Connolly ble henrettet som den foreløpig siste av 15 ledere, skjønte britene at stemninga var i ferd med å snu i et opprør som i utgangspunktet ikke hadde hatt brei folkelig støtte.

Britenes brutale framferd var trolig årsak til at henrettelsene stoppet opp, sjøl om 160 var blitt dømt av militærdomstolen blant over 3.000 arresterte menn og 72 kvinner. Nær 2.000 fanger ble deportert for å sone i engelske fengsler, men kun en av de som sonet der, Sir Roger Casement, ble henrettet, noen måneder seinere enn de andre, for høyforræderi. Casement knytter denne historien til et norsk skipsflagg, og Connolly, som beordret det grønne irske flagget heist over fagforeningshuset Liberty Hall den 16. april 1916, vil for alltid bli stående som forsvareren av det nasjonale irske særpreg i denne revolusjonen. I dag er det gamle transportarbeiderhuset revet og et 1960-tallshus med et nytt navn på samme fagforening har videreført tradisjonen. Denne våren er alle de tolv etasjers høye fire veggene i bygget til Irlands største fagforbund Siptu dekorert med enorme heldekkende fasadeplakater av arbeiderlederne og de kvinnelige opprørerne i protesten mot britisk overherredømme over Irland for 100 år siden.

Anleggsarbeider, partistifter og marxistisk teoretiker

1. mai-talen om om de fem K’ene – inkludert kapitalforvaltere og kommunesammenslåere

Risør! Takk for invitasjonen!

Det er ikke gått to døgn siden en dramatisk ulykke rammet vårt land. 13 mennesker har mista livet. Vi minnes igjen om hvor sårbare folk i industriell produksjon er, og særlig der det tjenes mange penger og telles timer og minutter i effektivitetens navn. Det er neppe tilfeldig at noen av de største arbeidsulykkene nettopp har rammet oljearbeidere her til lands. Og det er heller ikke tilfeldig at det er arbeidsfolk som rammes der produktivitet og utbytting er høyest i den globale økonomien. Det er bare tre år siden den fryktelige katastrofen ved tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh tok livet av 1130 arbeidere da et helt fabrikkbygg raste sammen. Vi var i ferd med å venne oss til tanken om at farlig industriarbeid er noe de andre driver med, enten på den andre sida av kloden eller ved at folk fra fjerne land kommer hit og gjør jobben for oss. For bare en måned siden mista en latvisk arbeider livet under en fallulykke under montering av kraftmaster vest i Agder. Og nå denne forferdelige helikopterulykka. Det er slike hendinger som minner oss om at vi stadig lever i et klassesamfunn – som ikke blir borte i globalismens skremmende effektive velstandsskapende tidsalder.

Vi lever i en farlig verden. I min tale i fjor sa jeg at vår tid preges av ord som begynner på K: Krise, krig og klimatrussel. De tre K’er har hver sine forklaringer. Men de henger også sammen. I år vil jeg føye til en fjerde K, kapitalforvaltning – finanskapitalisme i fri utfoldelse – samt en femte K for det alle snakker om i Norge i vår, kommunesammenslåing. Den tredje K, klimatrusselen, ser vi i stadig hyppigere naturkatastrofer. I alle fall kan vi ikke fri oss fra mistanken om at jordskjelv, hetebølger, skogbrannkatastrofer, havoppvarming, polarisens nedsmelting – et cetera – har en nær sammenheng med måten vi forvalter jordas ressurser på. Og de to første K’ene er ofte eller delvis en funksjon av kampen om de samme ressurser. I dag hørte vi på morgennyhetene at store politistyrker er satt inn mot bønder som krever tilgang på vann i den indiske delstaten Andra Pradesh. Området har opplevd måneder med ekstrem tørke og 330 millioner mennesker er uten tilstrekkelig vanntilførsel. Ja, til og med det opprøret som var starten på krigen i Syria, skyldtes tørke. Kampen om vann og stor intern migrasjon inn til allerede fra før overfylte byer, førte til økt sosial spenning og ble en pådriver for borgerkrigen – og etter hvert den intervensjonskrigen som maler den syriske befolkning mellom møllesteiner.