Bevegelsen mot pensjonsreformen har tatt det franske etablissementet på senga. Proteststormen som startet streiken 5. desember har blitt til ei springflo som nå flommer over det meste av arbeidslivet og rammer Macrons markedliberalisme på brei front.
Bildet: Det var de ansatte i RATP, buss- og metroselskapet i Paris, som startet streikebevegelsen med en egen streik i september i fjor som avfødte ideen om en storstreik i desember. Her fra RATPs seksjon av landsorganisasjonen CGT i 1. mai-toget i Paris i fjor. (Foto: Halvor Fjermeros)
Som om det ikke skulle være nok med at franske arbeidere har streiket i mer enn 40 dager og store deler av fagbevegelsen har gjennomskuet statsminister Edouarde Philippes «kompromiss» som et forsøk på å splitte de streikende, så kommer sykepleiere, leger og ledere ved sykehusene nå ut i en egen sykehusprotest. Det er avisa Liberation som skriver at 1200 ansatte blant medisinsk personell ved franske sykehus fra og med denne uka, 14. januar, frasier seg alle administrative oppgaver. 5000 sykepleiere har støttet aksjonen i en underskriftskampanje. https://www.liberation.fr/france/2020/01/13/hopital-soutien-aux-1-200-medecins-demissionnaires_1772719
Kravet, framsatt i et brev til helseministeren, er at det legges fram en umiddelbar plan for å løse krisa, ei krise som allerede i november gjorde at 268 akuttmottak over hele landet var i streik. Legene som legger ned deler av jobben, vil fortsette å operere. De kaller aksjonen symbolsk, mens Liberation betegner det som en «historisk bras-de-fer», noe som kanskje kan oversettes med tung bevæpning fra helsepersonellets side. «Trykkokeren er i ferd med å eksplodere», skreiv en annen fransk avis om sykehusene da konflikten toppet seg i fjor høst.
En faglig fugl Fønix
Sykehuskrisa har, som det meste av streikebevegelsen før jul og etter nyttår, gått under radaren for dominerende norske media. Det vil si, «alle vet» at franskmenn er noen jævler til å streike og at de er verdensmestre i å sutre til tross for EUs beste pensjonsordning. Men hvorfor har streiken ikke brent ut for lenge siden? Og hvordan er det mulig å mobilisere slike masser på gatene, uke etter uke, ja, nær sagt dag etter dag. Lørdag sist uke var det anslagsvis en halv million mennesker ute på gatene i 163 byer og tettsteder over hele. Og det var bare to dager etter rekordmønstringa der landsorganisasjonen CGT anslo at 1,7 millioner var på gatene (mens AFP, «fransk NTB», skreiv 800.000), hvorav 370.000 i Paris. Kampen om tallene er riktig nok en del av propagandakrigen, og Innenriksdepartementet har alltid sine egne nøyaktige tall på demonstranter. Sist lørdag ville de ha det til at det 149.000 på gatene i hele landet, mens CGT altså mente 500.000. Men ingen tellemester kan trylle vekk det faktum at dette har vært en massiv mønstring mot Macrons pensjonsforslag som har mobilisert langt ut over de kampvante kjernetroppene innen skinnegående transport.
Mye av grunnen til at både politikere og kommentariatet innen media har latt seg overraske over streikens styrke er at forrige gang les cheminots (lokførerne) i spissen, prøvde seg med en protest, gikk det riktig dårlig. Det gjaldt Macrons framstøt for å privatisere statsbanen SNCF i 2018, noe en mindre effektiv on-and-off-streik i 36 dager ikke klarte å forhindre. De fagorganiserte i CGT-Cheminots bestemte seg samtidig for å komme sterkere tilbake mot slutten av 2019. Men det var de ansatte i RATP, buss- og sporveisselskapet i Paris, som startet med en streik 13. september der de bestemte at det skulle mobiliseres til en ny storstreik uten sluttdato fra 5. desember. Det er lokfører og tillitsvalgt i CGT-Cheminots, Axel Persson, som forteller dette i et intervjue i magasinet Jacobin: https://jacobinmag.com/2020/01/france-strike-emmanuel-macron-paris-pension-bill
Dermed er dagens anti-pensjons-bevegelse et resultat av at den faglige grasrota, og ikke ledelsen i CGT eller andre faglige sammenslutninger, tok initiativet. Slik steig fransk fagbevegelse som en fugl Fønix opp av en haug med aske etter mange års svekkelse. Den utløste en brei bevegelse som omfatter alt fra advokater og operaansatte, havnearbeidere og lærere på alle nivåer, rafineriarbeidere og sykehuspersonell. Et streikestøttefond på nettet har til nå nådd opp i 2,6 millioner euro (26 mill.kr.) med donasjoner fra mer enn 35.000 givere: https://www.lepotcommun.fr/pot/solidarite-financiere
Og tross alt ubehag streiken påførte publikum i jula, så støttet 61 % av de spurte streiken på nyåret, iflg Le Figaro.
Gul-vestifisering og det franske paradoks
Statsminister Jens Stoltenberg tok seg midt under eurokrisa i 2013 den frihet å snakke ned «europeisk fagbevegelse» som han mente var blitt «rene protest- og kamporganisasjoner» som i motsetning til LO i Norge var uten innflytelse. Han kunne like godt sagt fransk fagbevegelse, for i andre land fantes det knapt kraft igjen til å mukke mot krisepakker og privatisering som ble tredd ned over arbeidslivet i land etter land i EU. Det norske trepartssamarbeidet, derimot…
Det er all grunn til å etterprøve påstanden om at det er «faglig ansvarlighet» som er den beste resepten for å bygge motstand i den organiserte delen av arbeiderklassen. Vår tids turbokapitalisme preges av stadig mer aggressive markedsliberale reformer og New Public Management (NPM). Dette kombinert med en disiplinert fagbevegelse har vært strake veien til fortapelsen for store grupper av offentlig ansatte som det vil ta mange år å komme over. Veien fram mot konkurranseutsetting og oppsplitting av NSB-systemet er et sørgelig vitnesbyrd om nettopp en slik motstandsløs og «treparts-tillitsbasert» faglig innstilling.
Det store paradokset i denne sammenheng er at fransk fagbevegelse i flere tiår har ligget aller lavest i organisasjonsgrad i Europa, kun rundt 8 prosent de siste par tiår (og helt ned i 5 % i privat sektor), mens de altså har beholdt – eller gjenoppvakt – sin evne til brei mobilisering. Konvensjonell visdom på tvers i EU – og seinest uttrykt på lederplass i Dagens Næringsliv denne uka – er at «det er synd at ikke fransk fagbevegelse godtar Macrons reformer». Men en fagbevegelse som ikke klarer å stikke hull NMP-byllen, og dermed den konsensus-idyllen som den politiske eliten daglig prediker, vil aldri kunne bygge motstand verken mot kreftene som nå vil omgjøre all verdens statlige sektorer til slagmark for profittører. Den franske pensjonsreformen er NPM-politikk i n’t potens med Macrons invitt til det globale investeringsfondet Black Rock som fra første stund har vært med å designe presidentens pensjonsprogram.
Det er ikke mulig å forstå renessansen for fransk faglig fornyelse uten å se på betydningen av de gule vestenes – gilets jaunes – ukentlige protester. Dette lederløse opprøret som startet i november 2018, har åpnet øynene for mange for et annet Frankrike, et fattig-Frankrike som ikke lenger godtar å leve i anonymitet. Siden kampene mot El Khomri-lovene i 2016, den sosialdemokratiske president Hollandes forsøk på å svekke arbeidslivslovene, har viljen vært stor, men evnen svekket i å skape effektiv motstand. Og parallelt har fransk politi økt sin brutalitet mot protestene, anført av hyppig bruk av opprørsvåpenet LBD-40 med enorme personskader som følge. Både den forutgående aksjon og reaksjon har bidratt til en giletsjauneization, som noen franske kommentatorer har kalt det, eller en gul-vestifisering av den faglige kampen. Det har gitt en påkrevd oppkvikker av en europeisk fagbevegelse som lenge har lidd under et påtakelig utmattelsessyndrom.
Prognosen er uviss. Men håpet lever.
halvorfjermeros 