Skal vi vinne kampen mot EUs 4. energimarkedspakke, må vi ha fagbevegelsen i ryggen

_{Jeg strever med å grave opp ei bøkerot. ei skikkelig EU-rot i hagen som har spredd seg i alle retninger som et ugjennomtrengelig teppe. Plutselig står jeg der med et firetall i handa, 4-tallet for EUs fire friheter, 4-tallet for EUs energimarkedspakke 4. Eller er det 4 for vi ikke vil fire på våre krav om full nasjonal kontroll over den norske vannkrafta?}

_{EU-rot: Her er det magiske firetallet jeg gravde opp forleden mens jeg funderte på åssen vi skal vinne kampen mot EUs energimarkedspakke 4 som EU nå truer Norge til å godta og implementere. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Vi, altså dere i Arendal og vi andre i Agder-fylket, lever i den delen av landet som produserer mest elektrisk strøm fra vannkraft. Vår region, Agder og Rogaland, lager 24 prosent av den samla norske vannkrafta, mens Vestland fylke ligger rett under med 23,7 prosent i henhold til NVEs tall fra 2021. Da produserte Norge totalt 143,7 TWh ved hjelp av fossekraft og vannfall, noe som utgjorde 91 % av den samla elektrisitetsproduksjonen i Norge. Lille Agder og det litt større Rogaland er altså giganter innen vannkraft med 12 prosent hver av den norske totalproduksjonen. Og likevel har vi landets dyreste strøm.

Skal vi likevel bli EUs fossilfrie batteri?

Det er lenge siden det var snakk om at Sørlandet skulle bli Europas grønne batteri. Den tanken ble sendt i retur til kraftselskapene, med Agder Energi som den den gang het, som det var åpenbart hadde en klar kommersiell interesse bak en slik vakker og klimavennlig tanke. I flere tiår ble det bygd sjøkabler fra vår landsdel til ulike EU-land i hovedsak ut fra begrunnelsen om å styrke vår forsyningssikkerhet gjennom kraftutveksling. De største og nyeste kablene hadde inntil 2014 en kapasitet på 700 MW. Men fra 2021-22 ble åpnet to nye gigantkabler med dobbelt så stor kapasitet som de største til da, hele 1400 MW. Det gjaldt Nordlink til Tyskland og North Sea Link til England. Disse to kablene mer enn doblet kapasiteten fra 2.400 MW til 5.200 MW høsten 2021, et tidspunkt som falt sammen med en voldsom stigning i europeiske kraftpriser. Dermed ble det en pådriver for å eksportere norsk kraft med skyhøye inntekter til glede for de norske eierne, Statnett (som eier 50 % av de to nye kablene, mens mottakerlandet eier den andre halvparten).

Bak denne «eksportfasen» for norsk vannkraft ligger de viktige beslutningene om å la Norge bli del av EUs energimarkedspakke 3, noe som skjedde med knappest mulig flertall i Stortinget våren 2018 da Arbeiderpartiet og MDG sørget for at Erna Solbergs regjering fikk flertall for å underlegge landet EU-koordineringsbyrået Acer. Som mange vil huske åpnet også vedtaket for å bygge nok en gigantkabel til Storbritannia, North Connect. Den har siden blitt lagt på is pga sterk motstand mot en allerede ødeleggende stor krafteksport. Dette eksportnettet, kontrollerte av Acer og styrt av de til enhver tid høyeste kraftprisene i EU og Storbritannia gjennom kraftbørsene, har gitt Agder og Rogaland de høyeste kraftprisene i Norge. Det truer industrien som gjennom det siste hundreåret nettopp har etablert seg her i regionen fordi vi har billig kraft. Dette har vært ett av Norges viktigste konkurransefortrinn, noe vi nå er i ferd med å gi fra oss gjennom vedvarende og stabilt høye priser. Og en ytterligere tilknytning til EU-systemet gjennom EUs energimarkedspakke 4 vil for alltid frata oss dette fortrinnet som må anses som vår viktigste og evigvarende naturressurs.

Fagbevegelsen er tunga på vektskåla

Nå har EUs energikommissær Kadri Simson ikke bare bedt, men truet Norge om å tilslutte seg EUs energimarkedspakke 4. Hvis ikke vil EU straffe Norge med sanksjoner, sa hun under et besøk i vinter. Det har fått fart på debatten her hjemme, med intern strid i regjeringa som består av to partier med i hovedsak motstridende syn på saken. Tegnene til sprekkdannelser innad i Senterpartiet har alt vist seg og kun hardt press utenfra vil kunne tvinge fram et svar som er i tråd med norske interesser, nemlig et utvetydig nei til EUs energipakke.

I 2018, da kampen om Acer og North Connect-kabelen sto på, var det fagbevegelsen i tillegg til Nei til EU som sto i spissen for motstanden. Den gang var det så vidt båten bar for Arbeiderpartiet som med 24 mot 21 stemmer i en delt stortingsgruppe trumfet gjennom støtte til Solberg-regjeringas forslag. 122 Ap-ordførere skreiv under på et opprop om å si nei til Acer, og et flertall av partiets fylkesårsmøter krevde det samme, uten at Aps bannerførere Gahr Støre og Barth Eide fant det for godt å lytte til motstanden. Fellesforbundet vedtok et tydelig nei, noe som tvang LO-ledelsen til også å si nei til Acer og North Connect. Etr av de mest aktive forbujnd i motstanden var Industri Energi. Dette forbundets ledelse sviktet siden kampen da det på ny ble mobilisert mot kraftprisene i 2022. Det har bidratt til å svekke motstanden mot det markedsbaserte kraftregimet betydelig.

Marsjordren til forbundsleder Jørn Eggum

I Fellesforbundet har kampen om EØS stått lenge og vippet nær et flertall for å ville melde Norge ut av EØS. Siden har Acer og eksportkablene forsterket denne motstanden. Under forbundets kongress i fjor høst vedtok et overveldende flertall, på det meste 350 mot 120 delegater dette:

·Strøm skal være en strategisk samfunnsressurs under demokratisk politisk kontroll.

·Prisdannelsen i kraftsystemet må settes med basis i produksjonskostnadene, ikke slik dagens børsdrevne marked fungerer, der prisen styres av høyeste budgiver i Europa.

·Strøm er en strategisk innsatsfaktor for industrien og et grunnleggende gode for husholdningene, og skal omsettes uten å bidra til finansielle spekulasjoner og uakseptable profittmarginer til kraftprodusentene.

·Fellesforbundets mål forutsetter et oppgjør med vårt eksisterende markedsbaserte kraftregime. Det inkluderer frikobling fra EUs energiunion gjennom utmelding av energibyrået Acer.

·Fellesforbundet mener også at Norge må reforhandle kabelavtalene med Storbritannia og Tyskland siden kablene betyr prissmitte med skyhøye strømpriser fra Europa som er avhengig av gasspriser.

Dette ble betegnet som en klar marsjordre til Fellesforbundets leder Jørn Eggum om å trosse Støre-regjeringas poltikk på dette feltet. I forbindelse med presentasjonen av regjeringas EØS-utredning, det såkalte Eldring-utvalget (NOU 2024, 7) i midten av april, som er en sammenhengende anbefaling av mer EØS-samarbeid og dypere integrasjon bl.a. på energifeltet, sto imidlertid Jørn Eggum fram med en kritikkløs kommentar om utredninga. Dette kan ikke med den beste vilje oppfattes som i tråd med de vedtak hans egen kongress fattet i fjor høst.

Skal vi vinne kampen mot EUs energimarkedspakke 4 må alle krefter, fra bunn til topp i LO og forbundene, med i kampen. DET er dagens utfordring!

Ingen fredsinitiativer, mens Ukraina-penger tas fra Afrika-budsjettet

_{Bildet: Fra slagmarkene i Donetsk der fronten nå beveger seg sakte mot vest, i ukarinsk disfavør. (Foto: Telegram)}

I dag, 23. april, skal Nansen-programmet med militær og humanitær bistand på 75 mrd. kr. over fem år til Ukraina opp til endelig vedtak i Stortinget. I vinter hadde jeg en kort debatt med Bjørnar Moxnes, der jeg stilte spørsmål om i hvilke organer i Rødts ledelse som har gjort vedtak om at Rødt skulle tilslutte seg regjeringas Nansen-pakke (noe Rødt-landsmøtet for ett år siden ikke tok stilling til). Saken er at det ikke fins noe slikt vedtak.

Moxnes er Rødts representant i utenriks- og forsvarskomiteen som har forberedt saken i Stortinget. Mye vann har rent i havet og mange milliarder er bevilget siden i fjor. Det siste er statsminister Støres nyhet fra Hannover søndag om at nye millarder gis til Ukrainas forsvar, og det utenom Nansen-programmet. Her sitter pengene løst, og mens det pumpes inn stadig mer våpen i en krig som stadig flere innser at Ukraina ikke kan vinne, er det like taust mht initiativer for å få i stand en våpenhvile og mer aktivt diplomati, noe Rødts landsmøte ettertrykkelig også gikk inn for. Riktig nok kan vi lese fra komiteens innstilling at både medlemmene fra SV (Fiskaa) og Rødt (Moxnes) etterlyser mer tydelighet (i tillegg til å være kritiske til ukrainske klasevåpen og faren for å støtte korrupsjon ved økt bistand). Moxnes har i en egen merknad krevd at Stortinget ber regjeringa ta «en ledende rolle i det internasjonale diplomatiske arbeidet for å legge til rette for en rettferdig og varig fred i Ukraina…» Vel og bra, Moxnes. Men dette har vi ikke hørt en lyd fra utenfor stortingskomiteen, og ingenting annet enn mer våpen er foreløpig regjeringas svar.

Det mest graverende grepet på det humanitære området er at de årlige 7,5 mrd kr som bevilges i Nansen-programmet tas fra bistandsbudsjettet. «Det er grovt når Jonas Gahr Støre sier at det norske folk stiller opp i solidaritet med Ukraina når han annonserer nye støttepakker. Han gjør jo dette vel vitende om at pengene vi gir, egentlig tas fra fattige i Afrika.» Det var Eirik Mofoss som sa dette til Morgenbladet (1.-7. mars), fagdirektøren i Norad som sluttet i frustrasjon i etaten. Han viser at pengene til Ukraina tas innenfor «enprosenten» fra i bistandsbudsjettet, dvs at «pengene ellers ville gått til utviklingsland. Dermed er det indirekte de fattige som betaler fior den», sier Mofoss.

Da har u-hjelp fått en ny betydning der U’en står for Ukraina og Norge har tatt en kraftig dreining mot den nye eurosentrismen som vi når ser folde seg ut i Vesten. Det ser ut til at både SV og Rødt er klar over denne fadesen når de påpeker at Nansen-pakka burde ha kommet i tillegg til et bistandsbudsjett som bør ligge fast på 1 prosent av BNP. Men det rokker ikke ved SV/Rødts allmenne aksept for pakka.

Det siste utenriksministermøtet i Nato knesatte prinsippet om at det Nato som skal koordinere de militære sendingene til Ukraina. Det knuser illusjonen, som Moxnes har markedsført, om at norske bidrag til Ukraina styres av Norge og ikke av Nato. Også Moxnes’ vakre tanke om at Rødt skal godkjenne våpensendinger «donasjon for donasjon» drukner i en våpengiver-iver fra hele det norske partispekteret som ikke levner en sjanse for å framstå med en alternativ fredsprofil for Rødt. Når det heller ikke tas et eneste initiativ for våpenhvile i den offentlige debatten, må vi dessverre konstatere at Rødt er bastet og bundet av Nansen-programmet til å framstå som en lojal medløper for regjeringas militaristiske Ukraina-politikk.

   

Militæropprustninga har skremmende paralleller til 1951

600 milliarder kroner skal brukes på investeringer i Forsvarets langtidsplan som ble lagt fram før helga. Dette er en så dramatisk økning at den kun kan sammenliknes norgeshistorias største militarisering, året etter Koreakrigen brøt løs og Stortinget vedtok de kontroversielle beredskapslovene.

_{Bildet: Jens Chr. Hauge, forsvarsminister i Einar Gerhardsens regjering, under en flyoppvisning på Sola høsten 1951. Til venstre på bildet for Hauge står general Eisenhower som et drøyt år seinere skulle bli USAs president.}

Regjeringa Støre satser på å bruke 600 milliarder kroner på militær opprustning de kommende 12 år i langtidsplanen som ble lagt fram sist fredag. Det innebærer oppbygging av to nye brigader i Hæren, storstilt utbygging av Sjøforsvaret med nye fregatter, ubåter og flere større og mindre fartøyer, styrking av luftvern og Heimevernet, økning av antall vernepliktige og reservister m.m.

Nå går diskusjonen om opprustninga vil skje fort nok. Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte ved framlegginga at «Norge truer ingen, og Nato truer ingen. Men vi må ha evnen til å forsvare oss hvis krise og krig truer.» Retorikken lyder til forveksling lik den som ble brukt forrige gang Norge – og Vesten – gikk inn for like store sjokkinvesteringer i våpen og nye soldater. Det var ved inngangen til den kalde krigen med et våpenkappløp som varte i to tiår før stormaktene begynte en møysommelig nedrustningsprosess.

Våpeneksplosjonen i 1951 – krigspsykosens år

Den 9. april, alle opprustningsdebatters referansedato, skriver en utålmodig Venstre-leder Guri Melby et innlegg i Aftenposten der hun vil bruke flere penger, oljepenger, raskere under henvisning til «verdenssituasjonen»: Tre ting må gjøres, der første punkt er å «ruste opp Forsvaret vi ikke har sett siden 2. verdenskrig.» Dette kan høres riktig ut, men er likevel unøyaktig. For diskusjonen om skavankene ved det norske forsvaret i møte med den tyske invasjonen 9. april 1940 gikk i mange år etter krigen før det skjedde et drastisk skifte. En tilsvarende eksplosjon i bevilgninger har skjedd en gang tidligere. Men det var først seks år etter krigens slutt.

De store investeringene kom ikke etter en nøktern vurdering av norsk forsvarskapasitet etter fredens inntog, men derimot som følge av den krigspsykosen som vokste et halvår etter starten på Koreakrigen. Det skjedde altså ikke som konsekvens verken av Sovjets støtte til kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948 eller Nato-dannelsen og Norges tilslutning til alliansen i 1949. Disse hendingene fikk avgjort politiske følger, som det generelle anti-kommunistiske klimaet etter statsminister Einar Gerhardsens berykta Kråkerøy-tale vinteren 1948, noe som toppet seg da Stortinget høsten 1950 vedtok beredskapslovene. Disse åpnet for internering av flere hundre forhåndsutpekte såkalte femtekolonnister, dvs folk som angivelig var villige til å gå i fremmed makts tjeneste i tilfelle en invasjon. Alle visste hvem regjeringa og stortingsflertallet mente.

Men det var altså først i 1951 at politikernes ønske om økte militærbevilgninger fikk bein å gå på. Parallellen til i dag er tankevekkende. USA var pådriver med store bevilgninger som ble fordelt til forsvarsoppbygging i de krigsherjede land i Europa. Dette skapte også en konkurranse om å innynde seg giverlandet USA og dets militær-industrielle kompleks. Her var Jens Chr. Hauge, den mektige forsvarsministeren i Einar Gerhardsens regjering, en sann forhandlingsmester. Da britene avslo Hauges henvendelse om våpenhjelp høsten 1950, satset han alt på å dra nytte av det milliardstore amerikanske våpenprogrammet. De første resultatene av samarbeidet ble lagt fram i et lukket stortingsmøte vinteren 1951 der planen var å øke antall feltbrigader og jagerflyskvadroner med 50 prosent og den samlete mobiliseringsstyrken med 30 prosent. Forsvarsutgiftenes andel av nasjonalbudsjettet skulle dermed stige fra tre til seks prosent, eller en dobling fra det ene året til det neste, altså 1951.

Med Nato i førersetet – den gang som nå

Den norske opprustninga skjedde ikke som et isolerte fenomen. Det var USA som viste vei, og det kom parallelt med en generell styrking av oppdemmingspolitikken overfor Sovjetunionen. I 1951 ble både Tyrkia og Hellas medlemmer av Nato og USA bygde opp sine posisjoner i Det fjerne østen. Den britiske historikeren Tony Judt hadde sine ord i behold da han slo fast at «graden av Vestens gjenopprustning var virkelig dramatisk». Han pekte på at USAs utgifter til militære formål økte fra 15,5 milliarder dollar i august 1950 til 70 milliarder i desember 1951. Vi snakker om en firedobling på litt over ett år. I 1951 svarte dette til 500 mrd. norske kroner og i 1952-53 utgjorde forsvarsutgiftene i USA 17,8 % av BNP, mot bare 4,9 % i 1949. 1951 var altså året da alle militærutgifter gikk til himmels i Vesten.

Som i dag fikk vi også en debatt om verneplikt i 1951. Etter anbefaling fra Natos militærkomité hadde Stortingets militærkomité overveid spørsmålet om tjenestetid og repetisjonsøvinger og kom fram til at tjenestetida burde være på minst 18 måneder, helst 24 måneder – i tråd med tilrådninger som hadde kommet fra Nato. Dette var høyst kontroversielt i de første fredsår etter krigen og regjeringa mente på dette tidspunkt at det beste var å ha en noe kortere tjenestetid kombinert med flere repetisjonsøvelser, noe som resulterte i forlenget førstegangstjeneste for hærstyrkene og lengre tjenestetid for de andre forsvarsgreinene vedtatt i Stortinget våren 1951.

Jens Chr. Hauge var forsvarsministeren som i Einar Gerhardsens regjering trumfet gjennom at alle sovjetiske krigsfanger som hadde dødd i tysk fangenskap og blitt begravd i norsk jord under krigen, skulle graves opp og flyttes til en felles krigskirkegård på Tjøtta i Nordland høsten 1951. Hauge forklarte i en samtale med Sveriges statsminister Tage Erlander, etter at kineserne hadde åpnet en motoffensiv i Koreakrigen 26. november 1950, hvorfor Norge hadde hevet beredskapen. Man fryktet at 1951 ville bli Europas skjebneår, sa Hauge.

Frykten er en dårlig rådgiver. Det kostet verden en opprustning uten sidestykke – inntil den vi er i ferd med å vikle oss inn i nå.

Holder seg utenfor regjering tross posisjonen som EUs sterkeste venstreparti

_{Bildet: Partiledere og andre støttespillere for PTB i Belgia i en demonstrasjon mot Ukrainakrigen og for våpenhvile i Brussel nylig.}

En ny meningsmåling befester det belgiske marxistiske arbeiderpartiet PTB som et av de største partiene i EU-hovedstaden Brussel. Men i motsetning til venstrepopulistiske partier på kontinentet, så lefler ikke PTB med tanken om å gå i regjering. Og tross voldsom kritikk fra media og det politiske establishment holder de på standpunktet om ikke sende våpen til Ukraina.

En meningsmåling fra sist helg, Le Grand Barometre av Ipsos og storavisa Le Soir i Brussel, inneholder tre viktige nyheter. Ekstremhøyre-partiet Vlaams Belang som er for løsrivelse av delstaten Flandern scoret skremmende høye 27 prosent, mens det i Vallonia bekreftes gjenfødelsen av et gammel liberalistisk parti, Les Engagés som går kraftig fram til 16,8 prosent. Og i Brussel befester det revolusjonære arbeiderpartiet PTB sin posisjon som et av de største partiene. På forrige måling før jul var PTB størst, mens de nå er neststørst i hovedstaden etter høyrepartiet MR:

https://www.lesoir.be/576353/article/2024-03-22/grand-barometre-le-vlaams-belang-loin-devant-les-engages-percent-en-wallonie

Mangfoldig partilandskap

Meningsmålinger i Belgia er ikke som i Norge nærmest en ukentlig foreteelse. Denne målinga er den autoritative og gjøres bare fire ganger i året. Til gjengjeld er den basert på 2600 spurte, 1000 i hver av de to store delstatene og 600 i hovedstaden. Over tid har det vært en klar tendens at det høyreesktreme og nasjonalistiske Vlaams Belang har vært størst i Flandern, mens PTB har vist langvarig styrke i Vallonia. Det siste halvåret har imidlertid PTB hatt en tilbakegang slik at de nå ligger tett under 15 prosent der de kanskje først og fremst konkurrerer om stemmene med det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) som på denne målinga er størst med 21,3 %. Det er markant under valgresultatet på over 26 % fra 2019, mens PTB fortsatt ligger over hva de fikk i det siste valget.

I Flandern sliter sosialdemokratene med en markant tilbakegang til ned mot 11 prosent. Det gamle partiet skiftet for bare noen år siden navn til Vooruit, men har ikke klart å etablere seg tydelig i det sterkt nasjonalistiske klimaet i Flandern. Forøvrig er sosialdemokratene delt i to partier i Belgia, som de fleste andre både konservative, liberalistiske og økologisk grønne partier. Det er kun PTB, som i Flandern heter PVDA, som har det samme partiet på tvers av delstatsgrensene. PVDA hadde lenge startvansker på deltatsnivå i Flandern, bortsett fra noen solide fotfester som i storbyen Antwerpen, men har nå etablert seg stabilt over lengre tid tett under ti prosents oppslutning blant de flamske velgerne.

Det ikke-populistiske annerledespartiet PTB

Det er ganske oppsiktsvekkende at PTB/PVDA har vist seg å være så standhaftige i oppslutning gjennom de to siste år med et temmelig intenst politiker- og mediekjør mot alle og enhver som ikke har sluttet rekkene bak Nato og nasjonale regjeringer om å stemme for våpenstøtte til Ukraina. Partiet har også kjent på en forventninger om å delta i regjeringssamarbeid, særlig på delstatsnivå i Vallonia der PTB lenge har stått sterkt, men også på landsbasis nå som partiet styrker seg i selveste EU-hovedstaden. Med 17,5 % på denne målinga (men hele 19,3 som største parti i Brussel på den forrige), øker disse forventningene både i media og blant en del av velgerne.

Partiledelsen har hele tida møtt disse forventningene med å vise til at PTB ikke har en sterk nok partiorganisasjon og heller ikke har grodd dype nok røtter i fagbevegelsen. Det er forutsetninger som må være på plass for å kunne sikre seg støtte for å kjøre en tøff linje når det kommer til de harde slag, for eksempel i spørsmålet om å nekte å underordne seg EUs «sixpack», dvs EUs stabilitets- og vekstpakt som PTB er motstandere av.

Hva slags opposisjonspolitikk som skal føres har vært et anliggende for partiet i mange år. Da jeg intervjuet daværende PTB-leder Peter Mertens i 2017, sa han dette da vi snakket om de ulike venstrepartiene, ofte med sterke venstrepopulistiske profiler: -Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Utviklinga de seinere år har blitt en sammenhengende bekreftelse på Mertens’ ord. Die Linke er på vei til en permanent tilværelse under sperregrensa i Tyskland etter splittelsen der et nytt parti med Sahra Wagenknecht i spissen har blitt etablert på nyåret. Det nederlandske sosialistpartiet klarte over hodet ikke å profitere den høyrepopulistiske framgangen til Geert Wilders ved valget i fjor og ligger nå stabilt på 4 prosent. Podemos gikk i regjering med sosialdemokratene, ble splittet og utvasket som opposisjonsparti. Og Syriza har opplevd en nedtur uten like etter at de mistet regjeringsmakt i Hellas, har dumpet ned på det halve av målinger for ett år siden og nå er jevnstore med sosialdemokratene i Pasok (rundt 13-14 %) som de har bidratt til å slippe inn igjen i varmen. Syriza ble på siste landsmøte i fjor splittet og betaler nå prisen for et kortvarig blaff av popularitet uten å bygge en partiorganisasjon parallelt med valgsuksessen i 2015-16.

I motsetning til alle de nevnte partiet, pluss noen til i andre europeiske land, som har bidratt til å skape både frustrasjon og manglende tillit til venstresidepartier, har PTB holdt sin fane høyt og gitt progressive mennesker i Vesten et håpefullt punkt å feste blikket på. Den neste store testen på om de holder stillingen er det føderale valget som holdes parallelt med valget til EU-parlamentet i begynnelsen av juni i år.

Minneord: Et siste farvel til en uselvisk menneskevenn og ubestikkelig maktkritiker

_{Bildet: Erling Folkvord (1949-2024) døde 1. mars, 74 år gammel. (Foto lånt fra tidsskriftet Gnist)}

I dag bisettes Erling Folkvord. Etter at han døde er det blitt sagt mange vakre og svært fortjente ord om denne mannen som kanskje mer enn noen personifiserer den revolusjonære og internasjonalt solidariske bevegelsen har jobbet for hele sitt voksne liv. Jeg vil konsentrere meg om to minner, et tidlig og ett seint i livet, som jeg syns sier mye om ham.

Erling Folkvord døde typisk nok på reise til Stockholm der hans skulle treffe kurdere i samband med den boka han holdt på å skrive om den kurdiske frigjøringskampen. Han levde som han lærte, og han døde så å si på sin post.

Erling ble tidlig kommunist og var medlem i AKP fram til sammenslåinga av Rød Valgallianse og AKP.
Han dreiv et allsidig politisk arbeid og ble først kjent for en større offentlighet da han fikk faglige tillitsverv i Sosiale Etaters Forening på 1970-tallet og sto i spissen for en epokegjørende strid som var avgjørende for å forme den kampvillige delen av fagbevegelsen som vi fortsatt ser tydelige spor av i dag. Han ble siden et høyt profilert medlem av bystyret i Oslo for RV (Rød Valgallianse) fra 1983 til 2007, var stortingsrepresentant for RV (1993–1987) og nestleder i AKP (1990–1997).

Som kommunalpolitiker var han spesielt kjent for arbeidet mot korrupsjon i kommunen, og skreiv flere bøker om dette. Berømt i så måte var boka «Sannheta om boblebadet» (skrevet sammen med Espen Mathisen i 1991). Ingen ringere enn Helge Seip, liberal politiker, tallknuser og valgkommentator, har skrevet forord til boka. Der peker han på at «det har vært en nærmest uomstridt del av vårt norske selvbilde at vårt offentlige liv er lite belastet med forhold som korrupsjon, bestikkelser og andre disposisjoner og forbindelser som ikke tåler dagens lys», hvorpå han slår fast at bokas forfattere «gjør et prisverdig forsøk på å følge opp sine observasjoner og konklusjoner med konkrete forslag.» Folkvord var da alt etablert som den store korrupsjonsjegeren.

Siden fulgte han opp med bøker som «Stopp tjuven! En redningsaksjon for velferdsstaten» (2005) og «Livet bak murene» (1997) om sine år på Tinget. Han hadde et utbredt tvisyn på sitt liv som folkevalgt på Løvebakken, noe som sprang ut fra at han ikke alltid følte seg tilpass blant sine stortingskolleger. Det kan jeg skrive under på som en hyppig besøkende journalist fra Klassekampen til Erlings kontor på Stortinget i de fire år han befant seg i «akvariet», som han ofte kalte det.

Sosial Etaters forening og kampen mot Ap-pampene

Erling ble en stor inspirasjon for oss unge sosialarbeidere som var nyutdanna fra Vernepleierskolen på Emma Hjorths Hjem og var i villrede om hvor vi skulle søke fagforeningsfelleskap på et felt som var i rivende utvikling med nye utdanningsgrupper og økende sosialpolitisk bevisshet tidlig på 1970-tallet. Da han sto fram som leder av Sosiale Etaters forening (SEF) som en av de største fagforeningene i Norsk Kommuneforbund (forløper for Fagforbundet) ble han ganske raskt et hår i suppa for det jeg uten å nøle vil kalle Arbeiderparti-mafiaen i NKF-ledelsen. De styrte forbundet som et annet partilag under formannen Arne Born. Da SEF i 1976 under Erlings ledelse tok initiativ til en demonstrasjon med nær 1000 folk i protest mot forslag til budsjett i Oslo kommune, samt at de støttet en lovlig barnehagestreik mot det samme, ble ledelsen ekskludert. NKF-leder Arne Born mente at demonstrasjonen «i seg selv var eksklusjonsgrunn». Striden startet med at SEF sa opp det kollektive medlemskapet i Det norske arbeiderparti, noe som var standard prosedyre i alle foreninger der Ap hadde hegemoniet.

For å gjøre en tre år lang historie kort, så meldte SEF seg ut av Kommuneforbundet og ble sjølstendig fagforening, mens de stadig vekk påpekte at det var to linjer i norsk fagbevegelse som var som ild og vann, nemlig samarbeidslinja til ledelsen i NKF og kamplinja til stadig flere foreninger på grunnplanet i forbundet. Etter tre års kamp fikk SEF delvis medhold i en rettssak mot NKF-ledelsen. Hele denne kampen pekte vei for andre deler av den faglig-politiske kampen særlig innen offentlig sektor. Den husmannsånden som hadde rådd i tiår i sosialsektoren var i ferd med å brytes opp.

Erling Folkvords ledelse av Sosiale Etaters forening var en mektig inspirasjon for de unge nyinnmeldte medlemmene i Norsk Kommuneforbund blant de mange hundre ansatte på den store sentralinstitusjonen Emma Hjorths Hjem i Bærum. I 1977 resulterte det i en knusende seier for den knallrøde falangen av opposisjonelle, noe som resulterte i nok en suspensjon av hele det nyvalgte styret, med tydelig fingeravtrykk fra NKF-formann Arne Born. Sånn holdt de på helt til en ny virkelighet sakte innhenta dem, takket være usvikelige klassekjempere som Erling og en skokk med andre rødglødende fagforeningsaktivister.

Erling Folkvords siste meddelelse

De seinere år har jeg dann og vann møtt Erling under mine hovedstadsbesøk, men først og fremst holdt løpende kontakt ved utvekslinger på epost om aktuelle spørsmål som har opptatt oss, fra Syria-krig og kurderspørsmål, som jo har vært Erlings særlige interesse- og kunnskapsfelt, til diskusjoner rundt Rødts utvikling og standpunkter i ulike spørsmål. Han la ikke skjul på uenighetene han hadde både med partiet han var medlem av livet ut og med avisa han sammen med tusener andre hadde vært med å støtte og utvikle gjennom mange tiår.

Nylig kom han med denne ytringa på epost i en diskusjon vi hadde som en umiddelbar reaksjon på Klassekampens markering av toårsdagen for den russiske invasjonen i Ukraina:

Ja, det er helvetes mykje å ta fatt i. Samtidig er jo KK-dekninga no så lik andre sosialdemokratiske/borgarlege media, at det ikkje er lett å vere lesar. Så må vi fortsette å vere nøye og svært konkrete i ordbruken. Vi må skrive slik at bra folk som er dupert av einvegskøyret i media, både les og så smått tenkjer nye tankar.

Erling

Bare fem dager seinere døde Erling Folkvord. Ordene dirrer fra en mann med et brennende hjerte som ikke skjulte sine standpunkter for å tekkes noen i sine omgivelser, og som framsto som en sann og omsorgsfull menneskevenn til sin siste dag.

Tuberkulose-sanatorienes overlevere blir borte

Inntil det tidlige 1950-tallet ble tuberkulosepasienter utsatt for barbariske inngrep. Det siste tidsvitnet, Egil Henry Johnsen, forlot oss før jul i fjor. Han kunne som få fortelle om denne spesielle epoken innen det norske helsevesenet. I går holdt jeg foredrag for årsmøtet i Setesdal sogelag om Landeskogen sanatorium hvor han oppholdt seg som pasient for mer enn 70 år siden.

_{Bildet: En av dem som opplevde – og overlevde – storoperasjonen som tuberkuløse ble utsatt for inntil begynnelsen av 1950-tallet var Egil Henry Johnsen. Han var innlagt på Landeskogen sanatorium og døde nylig 95 år gammel. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Første gang Egil Henry Johnsen ble smittet av tuberkulose var da han som 18-åring i marinen var på tokt med et kondemnabelt gammelt engelsk krigskip overtatt av Norge etter krigen, jageren «Arendal», der de bodde 40 gaster på banjeren. De hadde vært på nesten to måneders tokt til Tromsø og vendte tilbake til Håkonsvern ved Bergen.

-17 av oss var smittet, ble det konstatert etter at vi ble sendt på Haukeland Sykehus og undersøkt med røntgen og testet med pirquet-prøve. Det var en lege som hadde oversett smitte hos en gast på marinebasen og det ble oppslag i en av bergensavisene. Jeg husker overskriften: «Skandale på Marineholmen!». De tok spyttprøver og prøvde å dyrke fram bakteriekolonier. Men de fant ikke noe. Så vi ble sendt «hjem» til basen, og siden ble jeg dimittert. Kort tid etter fikk jeg hyre på en stykkgodsbåt fra Staubos rederi som smører. Etter åtte måneder ble jeg tilbudt hyre som motormann på et annet skip, «Haakon VII» som gikk mellom New York og Middelhavet. Deretter kom jeg tilbake til marinen for å ta resttjeneste. Det skjedde i 1948 ved marinebasen i Marvika i Kristiansand.

Første gang jeg møtte Egil Henry Johansen var for tre år siden, sylskarp og detaljert i sin hukommelse da han fortalte om sin sykdom. For det var her alvoret begynte.

Fantomsmerter under storoperasjon, også kalt «kvisting»

Jeg hadde en ny legesjekk hos doktor von der Lippe i Kristiansand. Han var lungelege og fant ingen forandring på nye røntgenbilder som han sammenlignet med bildene fra Haukeland fra året før. Men så fikk jeg i oppdrag å renske brukbart utstyr fra skip som var lagt i opplag ved basen og skulle hogges opp. Jeg gikk og vasset i kaldt vann nede i bunnen av gamle minesveipere. Det var en skikkelig drittjobb. Jeg gikk konstant våt og kald og ble klein. Jeg ble innlagt på sykestua på Odderøya for antatt lungebetennelse. Et nytt røntgenbilde konstaterte tuberkulose på venstre lunge. Da bar det i vei til Landeskogen sanatorium i Setesdal, forteller Johnsen.

Han oppholdt seg halvannet år på sanatoriet og var først gjennom ulike opplegg for behandling, blant annet «kuring» og «blåsing» som er kjente begrep fra behandlinga av tuberkuløse. Men da dette ikke kurerte sykdommen, ble Johnsen utsatt for den såkalte storoperasjonen, også kalt «kvisting». Det skjedde i to omganger på Kristiansand Sykehus i 1950. Han som opererte var doktor Brodersen, en kjent lege ved sykehuset.

-Hadde jeg visst hvor stort inngrepet var, ville jeg ha rømt hjem. De reima meg fast og ga meg ei likegladsprøyte før de tok ut fire ribbein. Noen dager seinere tok de ut ytterligere tre ribbein. Det var dette som gjorde at mange ble skeive, men jeg fikk fysioterapi og fikk retta opp skulderbladet. Operasjonen skjedde uten narkose, kun steg for steg med lokalbedøvelse for hvert ribbein de fjerna. Jeg holdt sykepleieren i handa og måtte klemme når det var for vondt. De brukte ei tang og kneip av og tok ut deler av ribbeina. Verst var det inn mot brystbeinet. Da besvimte jeg av smerte.

-Det ryktes at en døde på toalettet etter en sånn operasjon. Den andre operasjonen min var så ille at intet norsk ord kan beskrive smerten. Dette var i 1950. Streptomycinen var da kjent internasjonalt, men ikke tilgjengelig i Norge. Jeg fikk først medisin som etterbehandling, sa Egil som da levde i beste velgående, tross passerte 90 år. Men han hadde vonde minner mange år etterpå med mareritt om de voldsomme inngrepene.

Han fikk mange venner på Landeskogen, men så også mye sosial isolasjon, mye desperat festing, mange som fant seg kjærester og folk som hadde seg i kjelleren, det eneste sted hvor en kunne stikke seg vekk for en hyrdestund. Og ei jente som hadde blitt svikta av kjæresten drukna seg i svømmebassenget.

«Blåsing» – et mildere, men ikke smertefritt inngrep

Da Egil skulle til Landeskogen i 1948 foregikk transporten med tog til Byglandsfjord, den smalspora og for lengst nedlagte Setesdalsbanen. Han ble innlagt på 6- eller 8-mannsrom før det ble permanent opphold på firemannsrom. Den første tida var det bare sengeligging, og deretter «kuring» der pasientene etter måltidene gikk ut og la seg på senger under tak i det fri. Poenget var å ligge stille, puste inn frisk luft blant furutrærne som sto tett rundt sanatoriet. Etter lengre tids opphold begynte behandling med såkalt blåsing.

-De borra to hull i sida på brystkassa. Det var ett hull for å lyse innvendig og ett for å brenne av nervetrådene til lunga slik at den kunne presses sammen. Jeg husker at det lukta svidd, fortalte Egil.

-Jeg kan ikke huske at de brukte bedøvelse. Jeg skreik ikke, men jeg sa nok «faen». Det var noe doktor Sand, overlegen, ble irritert på. Vi skulle ikke gi uttrykk for smerte. Han var en arrogant mann, veldig ovenfra og ned, i motsetning til et par andre svært hyggelige leger.

-Denne prosedyren fortsatte over noen uker. Lungesekken ble fylt med væske som følge av operasjonssårene og måtte tappes med tjukke kanyler. Det lukta vanvittig vondt og kvalmende, mintes han da vi snakket sammen for noen år siden. Rett før jul døde Egil Henry Johnsen, 95 år gammel.

Hans kone forteller at han hadde voldsomme traumer mange år etter de voldsomme inngrepene, og det ble ikke mildere med årene. Han hadde mareritt om operasjonene om natta. Han våknet og var desperat. To ganger stanget han hodet i vindusruta i stua, den ene gangen datt hele ruta ut og dryssa ned på en bil på gata nedenunder. Han måtte løpe ut og feie opp glassbrott så ingen skulle se hva som hadde skjedd. Slike minner fulgte ham livet ut.

I 2016, ved 100-årsmarkeingen for åpninga av Landeskogen sanatorium, gjorde jeg en grundig jobb med research både i arkiver og ved intervjuer av tidsvitner. I løpet av de siste 3-4 år har de fleste av disse menneskene, både innlagte og ansatte, gått ut av tida. Egil Henry Johnson var kanskje den siste som kunne fortelle om det brutale medisinske regimet som fortsatt rådde for 70 år siden. Vi takker ham for hans sterke vilje til overlevelse – og overlevering.

Er det bare våpen som er veien til fred, Braanen?

_{Bildet: Noen år har gått siden sist de møttes. Presser realitetene på bakken i Ukrainakrigen fram forhandlinger der presidentene Zelenskyj og Putin omsider kan møtes ved samme bord for å diskutere vilkårene for fred? (Foto: Ian Langsdon/Ap)}

En helsides kommentar på toårsdagen for Ukraina-krigen av politisk redaktør Bjørgulv Braanen er blottet for en politisk analyse av de konsekvenser det russiske angrepet og det vestlige motsvaret har resultert i. I stedet velger han å bruke fire spalter på undertegnedes kritikk av Rødts manglende evne til spille en aktiv rolle som pådriver for forhandlinger i en fastlåst krig. Han fokuserer kun på Ukrainas sjølråderett etter det folkerettsstridige russiske angrepet som vi begge fordømte den gang det skjedde. En noe kortere versjon av dette svaret kommer på trykk i Klassekampen i morgen.

Hvor endimensjonal går det an å bli i en sammensatt konflikt som den russisk-ukrainske? Hvor stillestående kan man tillate seg å være i en krig som har sin egen dynamikk, ikke bare langs fronten, men svært synlig med sine geopolitiske ringvirkninger etter to år med åpen krig, men vel å merke med forutgående åtte år da de krigsforberedende tiltak skjøt fart på begge sider? De fleste som prøver å nærme seg krigen med et analytisk blikk, ser at det er snakk om ulike nivåer. Susan Watkins, redaktør av det britiske tidsskriftet New Left Review, har beskrevet krigen som «fem kriger i ett»: 1) den opprinnelige borgerkrigen med sin språklig-kulturelle strid i Øst-Ukraina, 2) Russlands imperialistiske angrepskrig på Ukraina, som 3) har avfødt den ukrainske motstandskrigen for sin nasjonale sjølråderett, 4) Biden-administrasjonens erklærte mål om å svekke Russlands økonomi og militære styrke ved sanksjoner og militær støtte til de som kjemper den stedfortredende krigen mot fienden i øst, og 5) Bidens/USAs og Natos ønske om å bruke denne krigen til å styrke den strategiske rivaliseringa med Kina ved å peke på parallellen mellom Ukraina og Taiwans skjebne. Andre peker på i det minste tre ulike dimensjoner der borgerkrigen internt og den stedfortredende krigen påført utenfra kommer i tillegg til Ukrainas forsvarskrig mot okkupasjonen.

Stoltenbergs omdømmeløft for det militærindustrielle komplekset

Og apropos dynamikken i denne krigen: Hvem hadde forestilt seg at Natos generalsekretær skulle gå så langt i sin stedfortrederrolle som talsmann for USA at han ikke bare oppfordrer Vesten til allmenn opprustning, men appellerer til USAs opinion om å få fart på våpensmia av hensyn til landets arbeidsplasser og nasjonaløkonomi? Det var det han gjorde i et intervju med Fox News for en måned siden der han holdt en tale om USAs geopolitiske ambisjoner som ikke sto tilbake for noen presidentkandidat:

«Det viktigste er at Ukraina fortsatt får støtte, fordi vi må innse at dette følges nøye i Beijing. Så, det gjør ikke bare Europa mer sårbart, men oss alle, også USA blir mer sårbart hvis Putin får det som han vil i Ukraina. Og dette er faktisk en «good deal», for ved å bruke en brøkdel av USAs forsvarsbudsjett har vi vært i stand til å ødelegge og degradere den russiske hæren betydelig. Derfor bør vi fortsette å gjøre det, ikke minst fordi mesteparten av disse pengene faktisk brukes i USA. Vi kjøper amerikanske våpen for å støtte Ukraina. Dette bidrar til arbeidsplasser i USA og gjør oss alle tryggere.» 

Jeg var neppe den eneste som mintes den avtroppende president Eisenhowers velkjente advarsel i 1961 mot det militærindustrielle komplekset som han mente hadde tilranet seg for stor makt. Stoltenberg har gitt dette komplekset et omdømmeløft som de bare kunne drømme om for to år siden. Nå flommer våpnene over alle landegrenser. I alle de ingredienser som fins i hypermoderne våpen fins også en rekke komponenter fra vestlige produsenter i russiske våpen som dreper ukrainske soldater. Skal vi la oss forferde over et sånt faktum? Skal vi la oss overraske av at tusenvis av våpen vil komme på avveie, som i Afrika etter Libya-krigen? Skal vi la oss forundre over at våpenhandlerne nå står foran en «hey-day» og skal leve høyt på svartebørshandel og korrupsjon i de kommende tiår?

Er våpenskepsis «et forsøk på å diskreditere den ukrainske selvstendighetskampen»?

Fredsforhandlinger var i gang i Istanbul allerede i mars 2022. Det ble lenge viftet vekk som en ikke-hendelse. Men det er godtgjort at Boris Johnson, trolig vel koordinert med Nato, kom til Kyiv og oppfordret til fortsatt krig. Det bekreftet David Arahamiya som var en nær rådgiver for presidenten i Zelenskyjs parti og i parlamentet (intervju 24. november i fjor). Dette skreiv jeg om i en sak her på bloggen i fjor høst:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2023/12/01/panserkanonene-peker-mot-forhandlingsbordet-i-en-frossen-ukrainakrig/

Når fronten etter to år sakte, brutalt og ubønnhørlig beveger seg i ukrainsk disfavør, så innser til og med de dypest involverte at det er på tide å snakke med fienden. Det var vel det president Zelenskyjs utspill søndag om en fredskonferanse var et uttrykk for. Situasjonen er prekær, og da må samtalen bevege seg videre fra det stadium der Braanen beskylder meg og andre som ser etter forhandlingsåpninger som «ikke noe annet enn et forsøk på å diskreditere den ukrainske selvstendighetskampen». Dette er Mor Nille-argumentasjon av flaueste sort, der alle som ikke støtter hele eller store deler av Natos våpenpakke (som Norge er underlagt) per definisjon er anti-Ukraina. Hva med de EU-land som ikke gir våpen til krigen mot Russland, som Irland, Østerrike, Ungarn og Slovakia, samt ikke-EU-landet Sveits, er de også mot å forsvare Ukrainas selvbestemmelsesrett? Sistnevnte, Sveits, blir åsted for fredskonferansen, og kan i motsetning til Norge, spille en meklerrolle der land som alt har framsatt fredsforslag, som Sør-Afrika, Kina og Brasil, kanskje kan bringe partene sammen og tvinge Putin til å tråkke på bremsepedalen.

I sitt forsøk på å diskreditere oss som ikke ser våpen som veien til fred, koker Braanen sammen en lapskaus av ulike kriger og konflikter. Antikoloniale frigjøringskriger (Vietnam), okkupasjon av ikke-statlige områder (Palestina), Nato-overfall av definerte «terroriststater» som Afghanistan, Irak og Libya skjæres over en kam. En kritikk av meg og mine meningsfeller for å være «dobbeltmoralsk» må sendes tilbake til Braanen: Venstresida har ikke gått inn for våpenstøtte verken til Palestina, Irak eller Libya. For det fins andre måter å støtte motstandskamp på, slik solidariteten med Gaza vises over alt nå.

Når han skal vise til eksemplet der nordmenn har sloss med våpen i hånd, griper han til den spanske republikkens kamp mot Franco. Ser den politiske redaktør ikke forskjell på krig mellom to land og kampen for de spanske frihetskjempere mot den fasciststat da var tvunget til å leve under?

Vi er ikke pasifister, Braanen. Men våpen er heller ikke alltid veien til fred.

Noen minneord om og av Johan Galtung

Han var en unorsk kosmopolitt, språkmektig, vennlig mot venner, men passe arrogant når det passet seg, og både matematiker, sosiolog og fredsprofessor. Jeg møtte Galtung flere ganger og det var alltid en fornøyelse å være sammen med denne virvelvinden av en mann, som den gang vi under et intervju med innlagt flyreise besøkte Axel Jenssen ved hans sykeseng i Ålefjær i Kristiansand.

_{Illustrasjonen: Intervjuet jeg gjorde med Johan Galtung sommeren 1999, rett etter Kosovo-krigens første bombefase. Faksimile fra Klassekampen 19.06.1999.}

Johan Galtung (1930-2024) døde lørdag 93 år gammel. Han var et uromoment som benyttet enhver anledning til å forstyrre den norske utenrikspolitiske enighetskulturen og den drepende konsensusen som har brakt Norge inn i USA-kriger eller vestlige ledete felttog på løpende bånd. Denne fasen startet med Natos bombekrig på Balkan i våren 1999, noe som ga gjenlyd i intervjuet jeg gjorde med Galtung i Klassekampen.

Det var under en lynvisitt i gamlelandet da Galtung var gjesteprofessor ved universitetet i Uppsala, at han insisterte på et intervju i Klassekampen. Men det måtte foregå på en reise der vi møttes på Gardermoen, fløy sammen til Kjevik, overvar møtet han var booket inn på i Kristiansand for deretter å fullføre intervjuet til en grytidlig frokost på hotellet før han dro videre til Stavanger og jeg tilbake til Oslo. Det avfødte intervjutittelen «Fredens vilkår i den postmoderne krigens æra», noe som i ettertid står igjen som en ganske presis beskrivelse av en ny epoke innen den vestlige imperialismens militære utskeielser.

Lynvisitt hos Axel Jenssen i Ålefjær

Da vi kom til Kjevik flyplass hadde vi god tid før møtet i byen startet. Sjåføren som hentet oss hadde forbindelser til forfatteren Axel Jenssen som da lå med sin langt framskredne muskelsykdom i sitt hjem ved Ålefjær, noen km unna flyplassen. Johan Galtung hørte til første kull av pasifister som nektet militærtjeneste og måtte sone fengselsstraff for sin ugjerning helt tilbake fra 1950-tallet, den gang de ble kjent da Axel Jenssen slo gjennom med et brak med romanene Line og Ikaros. Jeg kjente Jenssen fra da han etter mange år i glemselen dukket opp igjen i forbindelse med en avhandling som ble skrevet om hans tidligere forfatterskap rundt 1990. Han var blakk som ei kjerkerotte og lånte 1500 kroner av meg for å overleve under hovedstadsbesøket. (Pengene fikk jeg aldri tilbake fra ham personlig, men derimot fra hans skikkelige og samvittighetsfulle kone Prathiba. Men det er en annen historie.)

Da Galtungs komme var annonsert ansteg vi rommet der Axel Jenssen lå i sykesenga, sterkt preget i ansiktet av kortisonbehandling, mens han snakket på utpust med tilkoplet respirator. Han var glad for å se oss, og fortalte at han holdt på å diktere boka om guruen Gurdjieff, det siste han fullførte som forfatter før han døde noe år seinere. Axel Jenssen var tilhenger av å bombe Beograd, noe han bombastisk ga uttrykk for i horisontal stilling. Det var litt av en opptakt til møtet i byhallen i Kristiansand der 3-400 folk fylte benkerader og gallerier for å høre det som mange betraktet som guruen Galtung i fri utfoldelse om krig og fred.

Profetiene som problematisk øvelse

Den selvsikre spåmannskunsten og arrogansen er tvillinger, noe som ofte var framtredende hos Galtung. I 2004 hevdet han i et foredrag ved NTNU i Trondheim at USA-imperiet vill faller innen 2020. Og han føyde til: -Men hvis George Bush blir gjenvalgt varer det ikke lenger enn til 2015, slik han ble sitert i Universitetsavisa som omtalte han som «den arrogante fredsprofessoren»:

– USA er på vei til å utvikle seg til et fascistisk diktatur, mente Galtung den gang for 20 år siden. I det spørsmålet har han fått vann på mølla hos enkelte, og i en av hans siste profetier, fra 2017, mente han at USA som supermakt ville opphøre raskere under Trump. Det kunne han minsanten ha rett i, og med en ny Trump-periode i Det hvite hus kan Galtung vise seg å få rett – post mortem. Problemet er selvfølgelig likevel at når man går så konkret til verks som i dette tilfellet, så blir profeten stående igjen på perrongen mens historiens tog suser forbi.

Galtungs arroganse kunne spille ham et puss, noe Rune Ottosen, som arbeidet sammen med Galtung ved Fredsforskningsinstituttet beskriver godt i hans respektfulle minneord: «Galtung ble anklaget for antisemittiske holdninger etter en kommentar i 2012 om sterk jødisk innflytelse i det amerikanske samfunnet. Da han i et intervju ble spurt om dette ikke var samme argumenter som ble brukt i det antisemittiske skriftet «Sions vises protokoller», svarte han uklart. De som har lest Galtungs artikler vil vite at å beskylde han for antisemittisme, faller på sin egen urimelighet. Samtidig viser denne episoden at han ved sin arroganse kunne være sin egen verste fiende. Han burde ha tatt klart avstand  fra «Sions vises protokoller». Men selvkritikk og ydmykhet var ikke Galtung sterke sider.»

Klarsynt om de geopolitiske endringer

Men til forskjell fra tidfesting av imperiers deadline, så hadde Galtung et særdeles skarpt blikk for de tunge tendenser globalt. Det går fram av intervjuet fra 1999 der han peker på noen trekk ved den nye formen for krigføring i «den postmoderne krigens æra». Dette var før «shock and awe»-angrepet på Irak, bombekrigen mot Libya og USAs hengemyrkrig i Syria, hele tida med Afghanistankrigen gående som et fjernt akkompagnement i bakgrunnet. Det var alle kriger som peker mot USAs svekkede grep som enerådende imperiemakt og ikke minst landets smuldrende innflytelse i Midt-Østen. Israels Gaza-krig bare forsterker dette inntrykket.

Etter Balkankrigen, med bombinga og ødeleggelsen av den kinesiske ambassaden i Beograd, så Galtung noen umiddelbare konsekvenser: «Beijing har vedtatt en kraftig forsert oppbygging av Kinas rakettforsvar, ikke minst det som skal utplasseres ved Taiwanstredet. (…) Men det er et større strategisk perspektiv på den framrykking som USA nå sannsynligvis har i sikte, både mot Asia og andre verdensdeler. (…) Ved Natos truende framrykking mot øst, er det flere enn kineserne som ser med engstelse på hva som skjer. Alt nå er det jo tydelig at USA har lykkes i å drive Russland og Kina nærmere hverandre, og med India som viktig vedheng.» (sitater fra mitt intervju med Galtung 19.6.1999).

Dette kan stå som en oppsummering av det alle ser av de store geopolitiske forskyvninger som særlig har blitt åpenbare etter Russlands angrep på Ukraina for to år siden.

Transcend – og konfliktløsningsprofessoren

Paradokset i Johan Galtungs liv og virke som fredsforsker er at hans død finner sted i det verden igjen opplever et krigshysteri som minner sterkt om det tidlige 1950-tall da den 20-årige Galtung protesterte mot opprustninga ved å nekte å utføre militærtjeneste. Dette var kimen til den alternative verneplikt som ble etablert med siviltjenesten, og deretter dannelsen av Fredskorpset som han var inititiativtaker til å danne i 1960. Året før, i 1959, hadde hadde Galtung tatt inititiativ til å starte fredsforskningsinstituttet (PRIO) i Oslo. Her satt Galtung tonen for det som ble til et halvt århundre langt fredsarbeid med stadig mer fokus på konfliktløsning, videreført gjennom organisasjonen Transcend, med filialer i alle verdensdeler.

Fredsforskning og konfliktløsning er disipliner som for alltid vil forbindes med Johan Galtungs navn. Og det er dessverre en tenkemåte som nå står svakere enn noen gang siden 2. verdenskrigs slutt.

Ung må verden ennu være!

Hvor lenge skal vi vente på et Rødt-utspill om våpenhvile i Ukraina?

_{Bildet: Hvor mange døde soldater er for mange, hvor mange ødelagte byer og landsbyer er nok? Her fra Avdijka som det forlyder ble erobret av russerne etter langvarige kamper og massive tap av liv.}

Det pågår en debatt om Rødts linje for Ukrainakrigen i Klassekampen der partiets talsmann for utenrikssaker på Stortinget, Bjørnar Moxnes, i går (16.2.) svarte på et innlegg av meg (13.2.). Her følger mitt svar til Moxnes som jeg håper kommer på trykk i avisa mandag.

For få dager siden senket ukrainsk skyts et stort russisk marinefartøy helt øst på Krim. Denne uka kom et nytt ukrainsk luftangrep mot den russiske byen Belgorod med minst fem drepte, i samme by hvor et drone- og rakettangrep drepte 25 i desember. Denne uka rammet også russiske raketter Kharkiv og i Lviv, helt vest i Ukraina, mange hundre km fra fronten hvor sivile liv gikk tapt.

I går falt industribyen Avdijka etter en russisk knipetangsmanøver som truet med å omringe mange tusen ukrainske soldater. Byen ligger rett vest for storbyen Donetsk og har vært ansett som en ukrainsk mulighet til å slå gjennom fronten for en delvis gjenerobring av Donets fylke. Færre og færre tror på en slik ukrainsk motoffensiv. Bildet som lenge har tegnet seg er en russisk hær som brutalt og med enorme tap sakte maler seg fram, mens drone- og rakettkrigen øker i intensitet og «oppfinnsomhet» når det gjelder å finne terrormål som rammer hver av de stridende parter. I forgårs meldte The Economist om et nytt russisk romvåpen under utprøving med mulige atomladninger som USAs etterretning skal ha oppdaget. Drone- og fjernvåpenteknologien utvikler seg bokstavelig talt med rakettfart, og det svaret vi hører gjenlyd av over alt i Vesten er mer opprustning og hemningsløs krigsfrykt.

Jeg setter pris på at Bjørnar Moxnes svarer i Klassekampen (16.2.) på innlegget mitt som sto samme dag som Rødt avholdt sitt seminar om Ukraina 13. februar. Men det bekymrer meg at han ikke er mer opptatt av å diskutere hvilken rolle Rødt kan spille for å bli en pådriver for igangsetting av forhandlinger for våpenhvile. En slik rolle må basere seg på en analyse av krigens utvikling og den militære status snart to år og kanskje flere hundre tusen soldatliv etter den russiske invasjonen. Det uroer meg at Moxnes ikke kommer opp med annet enn sitater fra en snart ett år gammel uttalelse som var myntet på å vinne et landsmøteflertall når han skal forklare Rødts standpunkt til krigen i dag.

Mitt poeng med å bringe inn Stortingets Nansenpakke på 75 mrd. kroner i debatten var at det ikke fins dekning for Rødts tilslutning til den i vedtaket fra landsmøtet (LM). Det hjelper ikke at Moxnes ber oss lese det om igjen. Det står ikke ett ord der om Nansenpakka, og nå er Rødt bastet og bundet til dette krigsopprustningsprogrammet som seinest i vinter har bidratt til en milliard kroner til økt våpenproduksjon ved Nammo. Rødt har ikke reservert seg mot dette formålet ved pakka, til tross for at Rødt skal ta stilling til bidragene «donasjon for donasjon», som Moxnes skriver. Han gjør et nummer ut av at LM-vedtaket gikk mot å sende kampfly. Det kom også inn en reservasjon mot å sende Leopard-tanks, men det var fire uker etter at Forsvaret hadde lagt ut bilder av at tanksene var ankommet Ukraina. Nå trenes ukrainske piloter på norske F-16 i Danmark. Hvor er Rødts protester i tråd med «reservasjonene» på denne nyheten? Siste melding fra forsvarsminister Gram er at Norge sammen med Storbritannia er med i ledelsen for oppbyggingen av Ukrainas marine, og skal sende mannskaper og utstyr til det NATO-organiserte treningssentret i Nederland. I praksis blir Rødts tilslutning til Nansenpakka en politikk underlagt NATOs overordna mål for krigen, og den er som kjent beskrevet av sjefen sjøl: Våpen er veien til fred.

Det uroer meg at Bjørnar Moxnes og Rødts ledelse ikke avslører denne bløffen fra Stoltenberg, men bare fortsetter med gamle allmenne betraktninger om at alternativet til væpning av Ukraina er underkastelse og okkupasjon. At det er nødvendig å markere avstand til de smale kretser i Norge som ikke er i stand til å kritisere det imperialistiske Russlands rolle, er vi enige om. Men etter to års konflikt må vi komme videre fra standpunktet om at denne krigen bare handler om Ukrainas selvforsvar. Den erklærte ambisjonen fra USA og NATO om å svekke Russland som militærmakt og økonomi er det klareste tegn på at dette også er en stedfortredende krig der Vesten betaler regninga for at ukrainske soldater skal dø for «våre» geopolitiske mål.

Når de militære realiteter nå peker på det håpløse målet om at Ukraina skal «vinne krigen», er det på tide å reorientere seg. Det er verdt å merke seg at en pensjonert general, Robert Mood i Klassekampen 14.2. er den som spør «hvor mange døde er for mange?» og forbeholdsløst krever at «Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. (…) Start forhandlinger nå!». Eller at Høyremannen og diplomaten Kai Eide i samme avis i går (16.2.) refser det «fryktklima» som nå bygges på overdrivelser om trusselen fra Russland og Kina og som fyrer opp hodeløse opprustningskrav, ikke minst fra høyresida anført av krigshisserne i FrP og Venstre. I Urix på NRK P2 i dag følger Tormod Heier, professor i militær strategi, opp denne kritikken av den overdrevne frykten for russisk ekspansjon som nå ukritisk har fått bein å gå på blant politikere og eksperter i alle varianter.

Og som Moxnes hørte i sitt eget seminar tirsdag denne uka, så anbefalte til og med den kloke og diplomatiske Russlandsforskeren Julie Wilhelmsen at selv om det er ukrainerne som må bestemme, så er det det Vesten som betaler våpnene og derfor må begynne å snakke med Kyiv om når diplomatiet skal «ta over for kanonene». Hun sa også at det har blitt «en sannhet» at om man gir fra seg territorium i forhandlinger med Russland, så vil dette føre til ytterligere territorielle krav fra russisk side. Dette er ikke «opplest og vedtatt», sa Wilhelmsen. At Moxnes som Rødts utenrikspolitiske talsmann på Stortinget ikke er i stand til å framheve noen av de innspillene fra de tre nevnte autoriteter, framstår som litt av et paradoks for det egenerklærte antiimperialistiske fredspartiet Rødt.

Rødt må ut av Nansenpakka og inn på fredssporet

_{Bildet: Mørke utsikter for å komme inn på et forhandlingspor som kan føre mot en fredsløsning i Ukraina.}

Rødts stortingsgruppe arrangerer et seminar om Ukraina i morgen, tirsdag, med prominente innledere. La oss håpe at det kan dra i gang igjen diskusjonen om en vei ut av det slaktehuset som Ukrainakrigen er og vil fortsette å være hvis ikke partene snart setter seg til forhandlingsbordet. Dette innlegget kommer på trykk i Klassekampen tirsdag 13. februar.

Mens krigsropet gjaller i Norge, så vel som i resten av Vesten, blir fraværet av Rødt som fredsparti tydeligere dag for dag. Stadig flere innser at Ukraina ikke kan «vinne krigen». Det offisielle Norges eventyr om hva stadig mer våpen vil kunne bringe av mirakler er ute. Den standhaftigste eventyrfortelleren av dem alle, den vinkel- og stjernepynta Palle Ydstebø med klippekort til Dagsrevyen, har nå innsett sannheten: «I dag tror han ikke ukrainske styrker vil klare å ta tilbake territorium», sa han til Morgenbladet nylig. Velkommen til virkeligheten, herr krigsskolekommentator!

Det haster med en offensiv for en våpenhvile med tanke på en fredsavtale for å forhindre fortsettelsen av et meningsløst blodbad. Den åpenbare pådriver for å finne et fredsspor ville vært Rødt – under normale omstendigheter. Men det ulykksalige våpenvedtaket fra landsmøtet i fjor har etterlatt Rødt i handlingslammelse. Litt mer enn et pip ble avgitt i protest mot de nye USA-basene. Men ingen Rødt-topper tar opp polemikk mot de stadig villere krav om opprustning, langt mindre mobiliserer til aktiv innsats mot krigshysteriet.

Hunden ligger begravd i Nansepakka som alle andre partier på Stortinget hadde gitt sin tilslutning til da Rødt til slutt heiv seg på i mai i fjor. Gruppeleder Bjørnar Moxnes var så ivrig etter å bli med at han trolig tolket landsmøtevedtaket som et klarsignal, men det står intet nevnt om dette i vedtaket. Meg bekjent fins det ikke noe mandat fra noe organ som gir ryggdekning for å bli med på denne våpen- og hjelpedonasjonen over fem år, der Rødts eventuelle reservasjoner mot visse våpentyper framstår som uleselige fotnoter. Rødt har ikke tilgang til bremsepedalen for denne ustyrlige farkosten av en pengepakke på 75 mrd kr til Europas mest korrupte statsapparat. Bak denne troskyldigheten ligger en mangelfull analyse som kun ser den russiske imperialismen, men ingen andre maktinteresser eller geopolitiske krefter når Rødt erklærer sin rettmessige støtte til Ukrainas forsvar for sin selvstendighet.

Når Rødt nå avholder seminar på Stortinget om Ukraina, er det å håpe at det er et begynnende forsøk på å gi noen lenge etterlyste svar. Vi trenger en ny analyse av krigen og verdenssituasjonen dersom vi skal komme tilbake på det antiimperialistiske fredssporet hvor vi bør være.