Massive mobilisering mot Macrons pensjonsreform

350.000 marsjerte gennom gatene i Paris i kveld, i en tredje kjempemarkering mot pensjonsreformene siden 5. desember. Og tog og metro har stått stille i dag på den trettende streikedagen der motstanden bare ser ut til å øke.Bildet: Det har vært storstilt mobilisering i flere franske byer i dag. Her fra demonstrasjonene i Paris i mars da både de gule vestene, miljøbevegelsen og fagbevegelsen hadde felles markering mot Macron-regjeringa. Foto: Halvor Fjermeros

På trappa foran den nye nasjonaloperaen på Bastille-plassen i Paris sto deler av operakoret oppstilt og sang Slavekoret fra Verdis opera «Nebukadnesar» mens folk samlet seg til en etter hvert tettpakket forsamling i dag, tirsdag ettermiddag. Det var ett av flere oppstartsteder for en gigantisk marsj mot Place de la Nation.

I følge det franske fagforbundet CGT har 350.000 mennesker deltatt i demonstrasjonen som avslutter nok en dag med streiker som har lammet det meste av Paris’ transportsystem i dag, melder avisa Liberation: 

://www.liberation.fr/direct/element/350-000-manifestants-a-paris-selon-la-cgt_106672/

Dette er en mektig oppfølging av streiken som startet 5. desember og som samme dag samlet mellom 800.000 og over en million demonstranter i byer over hele Frankrike. Siden har streikene pågått daglig med ulik styrke og en ny stor demonstrasjonsdag fant sted 10. desember.

Truer med streik i julerøsjet

Tirsdag har mesteparten av Paris’ undergrunnsbane vært berørt av streiken. Hele åtte metrolinjer stått helt stille, mens noen få linjer har vært åpne bare i røsjet. På høyhastighetstoget TGV har kun 25 prosent av togene gått, en økning i streikens omfang fra mandag da 33 prosent av togene gikk. Kun 30 prosent av lokaltogene TER har gått i dag, melder avisa The Local.

Nå truer fagbevegelsen med å holde streikene gående helt fram mot jul, slik at juletrafikken ikke vil komme i gang før folk skal reise til sine respektive hjemsteder innen 25. desember. I en meningsmåling sier 55 prosent av de spurte at det vil være «uakseptabelt». Det er ikke et urovekkende høyt tall for de streikende og deres fagforeninger som bruker juletrafikkens mulige kaos for alt det er verdt. Motsatt ser antakelig også president Macron muligheten for at han kan legge skylda for et julekaos på fagbevegelsen og dermed bringe motstanden mot pensjonsreformen i vanry blant folk flest.

Nytt fagforbund tilslutter seg

Det er stor støtte blant franskmenn for Macrons pensjonsreform, som han annonserte at han ville innføre allerede i presidentvalgkampen. Men det har utviklet seg stor motstand mot måten den gjennomføres på, ikke minst etter at statsminister Edouard Philippe nylig antydet en ny pensjonsalder som ikke har vært kjent før. Det er i det hele tatt stor uklarhet om reformens innhold og det har bidratt til at det i utgangspunktet reformvennlige fagforbundet CFDT nå har tilsluttet seg demonstrasjonene mot pensjonsreformen. Fra før har radikale fagforeninger, anført av fagforbundet CGT, mobilisert både til streikene og demonstrasjonene.

Det er vel et år siden de gule vestene – gilet jaunes – startet sine ukentlige lørdagsdemonstrasjoner over hele Frankrike, ikke minst ute på landsbygda og i provinsbyene. Gulvestene fikk i gang en bevegelse som fagforeningene i liten grad var delaktig i. Først 1. mai i år ble det en store fellesdemonstrasjon mellom de gule og de røde vestene fra CGT med rundt 80.000 deltakere i Paris. Denne gang ser det ut til at det er fagbevegelsen som har truffet en stemning av misnøye som også omfatter storbyene. Nå øyner de håp om at hele pensjonsreformen kan bli blokkert. Det er sannsynligvis kampen om julerøsjet som vil avgøre den saken.

Sterk måling for det marxistiske PTB i Belgia

I en meningsmåling tar det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB nye steg framover etter et kjempevalg i mai. Men i Flandern får også ekstremhøyre Vlaams Belang oppsiktsvekkende oppslutning om separatisme og fremmedfiendtlighet.

Bildet: Det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet PTB har vært i fremste rekke i kampen mot de internasjonale handelsavtalene TTIP, TISA og CETA. Her fra en demonstrasjon i Brussel for tre år siden. Foto: Halvor Fjermeros

PTB fortsetter sin framgang fra det belgiske valget i mai som fant sted samtidig med EU-valget. Den gang kom partiet inn med 12 representanter i Belgias nasjonalforsamling, en økning fra to fra forrige periode. Valget var et nasjonalt gjennombrudd for PTB, der også partiets flamske grein, PVDA, kom over sperregrensa. I delstaten Vallonia fikk PTB over 20 prosent i flere byer og i Brussel fikk partiet 12 prosent oppslutning.

I gårsdagens måling opprettholder PTB støtten i Brussel på over 12 prosent etter en liten nedgang etter valget på målinga i september. I Vallonia går PTB fram til 16,5 % (fra 14 % i valget) og i Flandern går PVDA/PTB fram til 8,4 % (fra under 6 % i valget). Dette er oppmuntrende målinger for partiet som har stått for de mest lovende framganger over flere år blant venstresidepartier i Europa.

https://www.lesoir.be/266833/article/2019-12-13/grand-barometre-le-vlaams-belang-senvole-en-flandre-avec-273-des-intentions-de?fbclid=IwAR0PwYdkJyYlGTYN-gr7_YEuuw9Aggog7u1jr3zXyf6jQYWKxx3eTH7Pywc

Flamsk separatisme og høyreekstremisme

Det vallonske miljøpartiet Ecolo følger PTBs framgangskurve helt parallelt og ender på 17 % i denne målinga. Bortsett fra denne sterke framgangen er det det høyreekstreme partiet Vlaams Belang som står for den største sensasjonen med 27,3 prosent oppslutning i Flandern, Belgias største og mest folkerike delstat. Det er en framgang på over åtte prosent, og stemmene hentes blant annet fra det veletablerte flamske nasjonalistpartiet N-VA som har mistet fire prosents oppslutning siden valget.

Vlaams Belang er et sterkt fremmedfiendtlig parti som utnytter de økende separatiske strømninger som nå krever løsrivelse av Flandern fra resten av Belgia. Dette kravet har lenge vært en del av  N-VAs program, men blir åpenbart ikke ivaretatt godt nok av dette nasjonalistiske «systempartiet». Vlaams Belang er et forholdsvis ungt parti som skiftet ham i 2004 fra dets mer uttalt rasistiske forløper Vlaams Blok.

De grønne og PTB fram på sosialdemokratiets bekostning 

Det som ellers preger målinga er tilbakegangen til det sosialdemokratiske partiet PS, i den gamle industridelstaten Vallonia ned fra 26 til under 24 prosent siden valget i mai og i Brussel fra 20 til 18,9 % i samme tidsrom. Begge steder taper PS trolig stemmer både til PTB og de grønne (Ecolo) som gjør det suverent bra som største parti i hovedstaden.

PTB suksess i valget skyldes en velorganisert valgkamp med en tydelig politikk mot budsjettkutt og kriseøkonomi: Motstand mot en 6 %-avgift på energi, krav om gratis kollektivtilbud, mot høye helseutgifter og for større rettferdighet i skattepolitikken. Men de har også holdt høy guard mot rasismen og høyrenasjonalismen som særlig vokser i Flandern med framgangen til Vlaams Belang. «Ytre høyre har ingenting å tilby folket. Det er opp til oss å bevise det: Fascismen skal ikke slippe til!», sa PTBs leder Peter Mertens i denne kommentaren til valget:

https://www.solidaire.org/articles/ptb-obtains-excellent-results-federal-regional-and-european-elections?fbclid=IwAR1YJXvOWE5FTCQbHLcD3dXwj4lIlpu1UY5G_BB1iOCq3JA92FdMZj2mQIk

PTB har også stått i spissen for kampen mot en pensjonsreform som den forrige regjeringa la fram, men som ennå ikke er vedtatt i landet som ennå ikke har klart å danne ny regjering etter valget i mai. Belgia har Europarekord i denne øvelsen med over 500 dager uten fungerende regjering fra tidligere perioder. PTB har også framlagt et nytt forslag til abortlov som har fått brei støtte blant andre partier, og det revolusjonære marxistiske partiet har i det hele tatt satt spor etter seg etter at de kom inn med sin dusinstore parlamentsgruppe i mai i år.

 

 

Fredag den 13. for Labour – og for EUs indre kaos

Ut av EU over nyttår: En utmattende brexit-prosess har skapt politikerforakt i n’t potens, en forakt som har rammet Jeremy Corbyn hardt. Nå har britene sagt fra hvor skapet skal stå. Det vil raskt vende Europas blikk mot Brussel og eksponere EUs grunnleggende indre problemer som har hopet seg opp de siste år.Bildet: Get it done! 31. januar er Storbritannia formelt ute av EU. Da starter en forpliktende – og langvarig – forhandlingsprosess for en handelsavtale mellom britene og EU.

Det er ikke langt fra Kapitol til den tarpeiske klippe, heter det kjente ordtaket fra Romerrikets tid. Jeremy Corbyn har merket hvor få skritt det dreide seg om. I 2017 pustet han Theresa May i nakken og skaffet Labour det nest beste valgresultatet siden 1945, mens han i går fikk se vrangsida av det britiske valgsystemet og gikk på partiets største nederlag siden 1935.

Dette utfallet forutsa YouGov allerede 27. november da de ga Boris Johnsons tory-parti 359 medlemmer i parlamentet (MP’er) med 43% av stemmene, mens Labours antall MP’er ble anslått til 211 og 32%. Resultatet av valget ligger svært nær dette varselet: De konservative fikk 364 og 43,6% og Labour 203 og 32,2% når en krets mangler. Dessuten fikk instituttet nær full klaff i å forutsi det skotske nasjonalistpartiets kraftige framgang (+13 MP’er) og det liberale partiets nesten totalkollaps fra 13 til 3 MP’er.

Labour gikk i brexit-fella

Det var YouGov som var en av få meningsmålere som forutså Corbyns brakvalg i 2017, i motsetning til andre institutter og kommentatorer som ikke så det som en mulighet. Corbyn dreiv en imponerende kampanje der han samlet tusenvis av tilhørere på møter over hele landet. Han skapte en entusiasme som ikke hadde vært hørt og kjent siden fagbevegelsens gullalder i britisk politikk fram til 1980-tallet. Også i denne valgkampen har Corbyn samlet store folkemengder, men til tross for stor begeistring for Labours valgmanifest, sier foruroligende mange tidligere Labour-velgere at de ikke stoler på Corbyn som partileder og mulig statsminister. Dette rapporterer mine kontakter i Yorkshire som har stått på som løktetennere de seinere ukene for å verve stemmer i områder der storbyen Sheffields «urbanisme» møter de tidligere arbeidertunge valgdistriktene der stålindustri og kullgruver dominerte landskapet for bare en generasjon siden.

I begynnelsen av denne uka hadde jeg en utveksling med fagforeningsaktivisten Gareth Lane i Sheffield. Min påstand var at tross iherdig innsats fra 10.000 aktivister så ville ikke Labour oppnå en repetisjon av 2017-valget. «You tell me that from Norway!» lød utbruddet som svar. Og da jeg påpekte at Labours forvirring rundt brexit i valget var en hovedgrunn til motgangen, var svaret at Labour har en klar holdning til Brexit. Og Gareth Lane er ikke engang medlem av Labour, men dreiv valgkamp for tre progressive Labour-kandidater i regionen. Det er ingen grunn til å klandre valgaktivister for denne formen for sjølbedrag, men sett utenfra, eller for den saks skyld ovenfra, fra partiledelsen i Labour, så er det liten tvil om at det nettopp er partiets håpløse «ikke-standpunkt» til brexit som har felt partiet. For i realiteten er det et pro-EU-standpunkt Labour har inntatt, men innpakka i prosedyresnakk om nye forhandlinger og ny folkeavstemning. Det liberale partiet var ærligere og sa rett ut at de ville forbli i EU og gi blanke i brexit-flertallet i 2016. Det ga dem et katastrofevalg til svar.

EUs tap av en ytre fiende

For EU-toppene i Brussel har brexitprosessen som har trukket i langdrag vært som en lindrende sårsalve. De har kunnet le og godte seg over klovnene i det britiske parlamentsirkuset som kun takket være sirkusdirektørens gjentatte «ooooorder»-utrop ikke har gått i fullstendig oppløsning. Men med «Brexit done» vil klimaet skifte i Brussel.

For EU har det hopet seg opp en kø av problemer og indre motsigelser gjennom de seinere år. Tyskland, EUs industrielle lokomotiv, opplever nå ei produksjonskrise som rammer landets sterke eksportindustri for fullt. Bilproduksjonen har falt med 15 prosent det siste året. I Frankrike opptrer en sjølbevisst president Macron som en stadig mer pågående talsmann for et fullt integrert EU, et føderalt EU der stadig flere beslutninger, inkludert budsjettpolitikken, skal vedtas på øverste plan. Samtidig opptrer Macron som en ny de Gaulle i sin USA-kritiske rolle i Nato-sammenheng, med ambisjoner på vegne av EU som sjølstendig forsvarsmakt.   Opp mot det føderative franske framstøtet står de østeuropeiske EU-landene i samlet front mot økt integrering. Denne motsigelsen er så grunnleggende i EU at ingen vedtak i EU-kommisjonen kan oppheve den.

Når britene trer ut av EU er det ikke bare bortfallet av Storbritannias EU-kontingent på mer 130 milliarder kroner i året som vil begynne å svi. Da vil EUs indre problemer komme til syne i fullt dagslys. Det kan by på spennende oppdgelser i åra som kommer.