Flyktninger på Victoriaplassen i Aten høsten 2015 som venter på å komme nordover i Europa. (Foto: Halvor Fjermeros)
En flyktningpolitikk for ei reell venstreside må evne å ta inn over seg vårt eget lands rolle som pådriver for problemet – som imperialist og krigerstat – og ikke skille ut feltet som et unntak fra «normale» politiske standarder. Det er en uttalt tendens til å gjøre nettopp det i «det venstreliberale» Norge. I denne lange artikkelen, http://marxisme.no/arbeiderklasseparti-eller-velmenende-humanister/ som står på trykk i siste nr. av Tidsskriftet Rødt, drøfter jeg slike problemstillinger.
Det var med nysgjerrighet jeg startet å lese «Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?» i forrige nummer av tidsskriftet Rødt!. Endelig noen som tør å kritisere venstresida for en enøyd asyl- og flyktningpolitikk bare basert på fordømmelse av motpartens manglende moral, tenkte jeg. Nysgjerrighet ble avløst av undring. For her spennes det opp et stort lerret som tøtsjer innom alt fra asylrett og «godhetstyranni» til hvordan flyktninger skal bidra i framtidas norske arbeidskraftbehov, Ayn Rand og Listhaugs «rasjonelle egoisme» samt temaet følelser og moralfilosofi. Allerede her får jeg bange anelser når Wasvik legger i vei med greske oldtidsfilosofer, Kant og Habermas. Jeg ville fortrukket «filosofen» Stoltenberg, framfor Sokrates, for å begrunne hvilken tung moralsk plikt Norge har for å ta imot flyktninger, ansvarlige som vårt «out-of-area-forsvar» har vært for å skape det ville Midt-Østen vi nå ser ramle sammen. Konklusjonen er at Norge bør ta inn flere kvoteflyktninger, noe jeg tilslutter meg, men uten å drøfte om det fins en grense for hvor mange vi kan ta imot i vår tids største folkevandring. Mellom det «katastrofale i å stenge grensene» og åpne grenser, fins ingen mellomløsning.
halvorfjermeros 