2016 – året som igjen tvang oss til å snakke om klasse

Den ene prosenten mot røkla? 2016 tvang oss til å begynne å snakke om klasser igjen for å begripe de tunge samfunnsprosessene. Bildet er fra Occupy Wall Street i New York oktober 2011. Foto: Halvor Fjermeros  
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det voldte bry for mange å gjenkjenne opprøret bak årets britiske EU-nei: Hvite innvandrerfiendtlige, nær rasistiske og mannlige arbeidere uten høyere utdanning som blokkerte framtida for de unge og de velutdanna sjikt, det var nord mot sør, det var «moderne middelklasse mot tilbakeliggende arbeiderklasse». Danny Dorling testet denne myten mot virkeligheten.

Sjokket rammet «elitene» og de vise kommentatorer – The Pundits – både etter britenes EU-nei og Trumps tramping i presidentvalgsalaten i høst. Det var brexit-rystelsen ganger fem, målt i folketall, men ganger 20 hvis vi skal prøve å anslå virkningen på den politiske Richerskalaen. Det er alle grunn til å lytte og lære av alt som skrives i ettertid. Men det er også tankevekkende å registrere at denne formen for sjølransakende journalistikk og analyse – hvis det nå er det den er – ikke hadde kommet hvis det motsatte hadde skjedd.

Gjenkjenner vi opprøret?

Nytt parti vil vokse på Italias ungdomsprotest

-Tre av fire italienere under 32 år stemte nei til reformen, sier Stefano Fassina, tidligere visefinansminister som har brutt med Matteo Renzis parti. I februar stifter den italienske venstrealliansen nytt parti i håp om å ta stemmer både fra Renzi og Beppe Grillos bevegelse.    

Den italienske folkeavstemninga mot de foreslåtte grunnlovsendringer søndag ga et overraskende resultat, både for ja- og nei-sida. På forhånd var det spådd at en høy valgdeltakelse kunne bli valgets joker, til fordel for statsminisiter Matteo Renzi og hans regjering utgått fra Partito Democratico (PD), partiet Renzi også leder. Stefano Fassina er en av de glade to dager etter valgnatta.

Nei fra de unge og de med lavest inntekt

Det ingen skulle tru at nokon kunne snu

Fra demonstrasjonen mot TTIP og CETA i Brussel i september i år der det marxistiske partiet PTB var blant arrangørene. (Foto: Halvor Fjermeros)

 

Arbeiderpartiet PTB i Belgia er noe så sjeldent som et kommunistisk og revolusjonært marxistisk og «reformert» ml-parti fra sin 1970-tallsplattform. På siste meningsmåling får de over 18% i Vallonia og nær 10 prosent i Brussel. PTB avviser enhver likhet med «venstrepopulisme».

PTB eller Parti du Travail de Belgique er partiets navn den fransktalende deler av Belgia, mens det i den flamske og hollandsktalende delen heter Partij van de Arbeid van België,  PVDA. PTB/PVDA – det eneste tospråklige partiet i det strekt todelte landet. Partiets leder Peter Mertens spøker med at det kun er tre faktorer som holder Belgia sammen; kongehuset, fotballandslaget – og PTB.

Puster sosialdemokratiet i nakken