Som Russlands invasjon i Ukraina var USAs angrep på Irak i 2003 et brudd på FN-pakten. Men de som snakker hyppig om russisk imperialisme i dag, var ikke like rause med å dele ut den merkelappen mot USA den gang.
Bildet: Den amerikansk-britiske invasjonen i Irak i mars 2003 var et brutalt angrep med hundretusener av døde som resultat.
Den 19. mars 2003 startet flyangrepene og dagen etter fulgte landstyrkene som åpnet det amerikansk-britiske angrepet på Irak. En snau måned seinere ble invasjonen fullført med amerikanske styrkers erobring av Bagdad og den symbolske rivinga av Saddam-statuen i hovedstaden. Invasjonen ble av FNs generalsekretær rett etter angrepet kritisert for å være et brudd på FN-pakten, forøvrig helt parallelt med Russlands brudd på FN-pakten etter innmarsjen i Ukraina i fjor. Invasjonen i Irak var som kjent basert på en gedigen løgn om at Saddam Hussein satt på store lagre av masseødeleggelsesvåpen, en løgn USAs utenriksminister Colin Powell framførte for åpen scene i FN, og som han siden skammet seg over og aldri ble reinvasket for innen han døde. Men Powells personlige skam kunne ikke kompensere for det brutale angrepet som resulterte i et skremmende høyt antall døde, militære så vel som sivile irakere.
Fabrikert våpenbevis og anthrax som påskudd
I ettertid er det knapt noen som bestrider påstanden om at utenriksminister Powell framførte en blank løgn i FNs hovedforsamling 5. februar 2003 hvor han konkluderte med at det ikke ga USA noe annet valg enn å angripe Irak militært. Powell la fram en rekke «beviser» fra påstått etterretning og holdt til og med opp et reagensglass med et hvitt pulver som skulle være den skrekkinngytende biologiske giften anthrax. Diskusjonen i ettertid, særlig i forbindelse med Colin Powells død i 2021, var ikke om han bløffet, men hvem som hadde ansvaret for at bløffen ble presentert som den offisielle linja til USAs regjering. Dette ble også lagt fram på et tidspunkt da våpeninspektørene under ledelse av Hans Blix jobbet på spreng for å undersøke påstandene om at Irak produserte og lagret store mengder masseødeleggelsesvåpen, noe de aldri fant bevis for. Men USAs krigshissende regjering ville ikke vente på en slik avklaring.
https://www.newyorker.com/news/daily-comment/colin-powells-fateful-moment
Powell var en svært populær mann med høy aktelse både som stridende i Vietnam og som ledende befal i den første krigen mot Irak etter invasjonen i Kuwait, Operation Desert Storm i 1991. Denne populariteten ble utnyttet av president George Bush, visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld ved å la Powell presentere «etterretningsfakta» i FN. Dette ble gjort for å gi en offisiell begrunnelse for å starte krigen, selv om de tre nevnte haukene allerede hadde bestemt seg for å gå til krig mot Irak og å knuse Saddam Husseins regime. I tillegg til påstanden om at Saddam satt på digre lagre av masseødeleggelsesvåpen, både kjemisk, bakteriologiske og til og med det som kunne bli atomvåpen, ble også den irakske presidenten forsøkt koplet til terroristanslaget mot USA 11. september 2001. At Colin Powell ble plaget av det skuespillet han deltok i resten av sitt liv, var ett utslag av fadesen. En atskillig mer omfattende konsekvens var at USA med dette solokjøret skadet sitt eget omdømme overfor det store flertall av medlemsland i FN, et omdømme som fortsatt ikke er reparert.
Fædrelandsvennens imperialistiske felttog
Gang på gang har Fevennens lederartikler om Ukrainakrigen fordømt Russlands angrep på nabolandet som imperialistisk, et standpunkt jeg er fullstendig enig i. Under Irak-krigen var det annerledes. Daværende sjefredaktør Finn Holmer-Hoven var tvert om så lydhør for den amerikanske krigspropagandaen at han stilte seg sammen med de ytterst få avisene, som VG og den kristne avisa Dagen, som uforbeholdent støttet angrepet på Irak. Sjefredaktøren listet på lederplass opp påstandene fra Pentagon om at «Irak skal besitte 1000 tonn nervegass 8500 liter anthrax», og i en annen kommentar da kampen om sannheten raste vinteren 2003 skreiv han om Saddam Hussein: «Og han kontrollerer trolig et ukjent antall kjemiske og biologiske våpen tilstrekkelig til å utrydde hele nasjoner, og han befinner seg på terskelen til å utvikle sine egne atombomber.» (min utheving).
Nå skal ikke dagens redaktører lastes for forfedrenes synder. Men det er interessant å se på parallellen til Ukraina. Putin har servert det groveste pølsevev om at lederne i Kyiv består av nazister og narkomane. At dette er propaganda beregnet for et hjemlig publikum er hevet over tvil, men som løgn betraktet står dette langt tilbake for de fabrikkerte «bevis» på våpen som USA serverte for å rettferdiggjøre sitt angrep på Irak. Den som i dag serverer slike løgner som Kreml har gjort for å begrunne sin invasjon, blir med rette anklaget for å løpe Putins ærend. Så enkel var ikke logikken i den store offentligheten da president Bush og statsminister Blair gikk løs på Irak.
Antiimperialisme og despotanklager – gammelt nytt
Som den gang styremedlem i Attac og aktiv krigsmotstander, hadde jeg den ære å være målskive for sjefredaktørens utfall: «Ønsker Attac og Halvor Fjermeros seg en lang og blodig Irak-krig som egentlig bør ende med despoten Saddam Husseins seier?», lød det fra Holmer-Hoven (29. mars 2003). Han mente at jeg og andre ikke kunne «konstruere eller idealisere seg bort fra at det pågår en krig i Irak som ikke lar seg stoppe før den ene av partene er nedkjempet.» Det er en talemåte vi kjenner godt fra dagens debatt, bortsett fra at rollene er snudd. Den gang lå det i kortene at det var aggressoren som ville nedkjempe den okkuperte. Nå hevder mange at det er det okkuperte ukrainske folket som ikke kan gi seg før aggressoren Russland er nedkjempet. Den gang var «despoten» den angrepne part, mens det nå er «despoten» som tar seg til rette. Krigen tvinger alltid fram en slik overforenklet retorikk.
Og sjefredaktøren hadde mer på lager. Han ville ikke høre snakk om at motstand mot USA hadde noe med kamp mot imperialisme å gjøre. Han siterte til og med en tidligere kollega av meg for å belegge sitt standpunkt: I Klassekampen skriver Peter M. Johansen at «et amerikansk nederlag vil være en seier i den antiimperialistiske kampen», noe han mente var en «gammel gjenkjennelig venstreradikal antiamerikanisme» som poppet opp i nye klær. I dag ville få protestert om man hadde skrevet eller sagt at den ukrainske motstandskampen vil være en seier for de antiimperialistiske krefter hvis den trenger tilbake de russiske styrker og nedkjemper okkupanten.
Massiv opinion mot krig – og brutale tapstall
Når jeg blar opp dette fra arkivet, kan det se sjølopptatt ut. Men andre klipp fra den måneden for 20 år siden viser at det ikke var så mange som tenkte i sjefredaktørens baner. Tvert om opplevde verden, Norge og til og med Kristiansand massive demonstrasjoner. «3000 i protesttog mot krig» sto det på avisas førsteside 24. mars i 2003. Det er trolig det største tog i byens historie, muligens på linje med da vi var tusener som protesterte mot Sovjets innmarsj i Praha i august 1968. I dag gjelder det en ny brutal krig og det minner oss om at imperialismen er høyst til stede som global pådriver for krig i dette århundret, enten angrepet kommer fra den ene eller andre stormakt.
Irak-krigens brutalitet er forsøkt anslått i regi av ulike organisasjoner. Tallene på drepte har sprikt fra 150.000 til 650.000. Det siste tallet er fra tidsskriftet Lancet og anses nå som for høyt. Body Count har lagt fram tall kun for dokumenterte sivile dødsfall og opererer med et tall i overkant av 100.000. Men da er ikke militære tap tatt med.
https://forskning.no/krig-og-fred/en-halv-million-dode-som-folge-av-irak-invasjonen/603781
Tall over døde i krig er alltid komplisert, blant annet fordi det er en del av krigspropagandaen så lenge krigshandlingene pågår. Det ser vi til fulle i dagens krig. Foreløpige anslag går ut på at Ukraina kan ha mistet 100.000 soldater pluss kanskje 20-30.000 sivile. På russisk side er tapene av soldater sannsynligvis større. Uansett står vi overfor to brutale kriger i vårt århundre der tapstallene kan være i samme størrelsesorden – så langt. Og når vi skal minnes grusomhetene i Irak fra 2003, må vi spørre oss om det bare er et par tiår til neste gang vi må gjennomleve en ny imperialistisk krig.
halvorfjermeros 