De “tok 42-timersuka” – ble knust av den kalde krigens overmakt

Faksimile fra mitt intervju i Klassekampen 1988. I bildeteksten den gang sto det: Du finner ingen angrende «førtiåtter» i den snart 89 år gamle Edvard Støland. Han sto i spissen for Herøya Arbeiderforening under de omskiftende åra 1946-49, og opplevde kanskje det hardeste politiske press som noen fagforeningsleder har blitt utsatt for her til lands, før og under streiken i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

Denne måneden er det 70 år siden den seks uker lange Herøya-streikens slutt. Den 6. november 1948 gikk arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabrikk tilbake til arbeid etter å ha blitt møtt med eksklusjoner fra LO og oppsigelse fra Norsk Hydro for å sette i verk en ny skiftplan. ”Cella på Herøya” skulle tilintetgjøres, regissert av Haakon Lie.

Våren 1948 gjenopptok Herøya Arbeiderforening sitt gamle krav om å korte ned arbeidsuka for skiftarbeidere fra 48 til 42 timer. 27. august sa fagforeninga opp avtalen om gjeldende skiftplan, bl.a. med begrunnelsen at den var ulovlig i henhold til Arbeidervernloven. 19. september satte de den nye skiftplanen med 42-timersuka fordelt på sekstimers skift  ut i livet – tross eksklusjonstrussel mot hele arbeiderforeninga fra Norsk kjemisk industriarbeiderforening to dager tidligere. Bedriftsledelsen i Hydro svarte med lockoutvarsel, som i sin tur førte til at aksjonen for ny skiftordning ble utvidet til streik. Dermed stevnet arbeidsgiverne (NAF) og Norsk Hydro aksjonen inn for Arbeidsretten med påstand om at den var tariffstridig, som også ble rettens dom. I medlemsmøte 6. oktober trosset Herøya-arbeiderne Arbeidsretten og vedtok å fortsette streiken. Det skjedde imidlertid mot et stort mindretall – 845 mot 513 – som ville godta rettens dom og gå tilbake til arbeidet.

Bare to uker seinere var splittelsen blitt tydelig. Selveste fylkesmann Bergsvik trådte inn som mekler for å avslutte konflikten og 1. november stemte fagforeninga for å gå tilbake til arbeid, mot bare 38 strandhaftige nei-stemmer. De sure pillene var sukret med løfter om at kravet om 42-timersuka skulle tas opp igjen ved neste korsvei. Fra 1950 ble 45 1/3 timers uke innført, men det skulle gå hele ni år før norske skiftarbeidere vant 42-timersuka.

Slik var forløpet i kortform i den høydramatiske streikekampen som i bunn og grunn utviklet seg til den viktigste valplassen for Arbeiderpartiets nyvunne strategi for å skaffe seg hegemoni i fagbevegelsen – i det herrens antikommunistiske år 1948.

Spaniaboikotten

Fagbevegelsen vil lede utmarsjen fra EØS-avtalen

Nei-til-EØS-vedtaket i Bergen vil trolig snu Fellesforbundet fra ja til nei. Fagforbundet kan følge etter, og vips er over halve LO mot EØS. En oppdemmet EØS-motstand i Arbeiderpartiet kan briste. Acer-saken ga en forsmak på hvilken kraft som kan slippes løs.  

Det som har snudd styret i Fellesforbundets største industrifagforening, avdeling 5, er at Tariffnemnda nylig har latt seg presse av Eftas overvåkingsorgan ESA til å overstyre Verkstedoverenskomstens bestemmelser om godtgjørelse for kost og losji under reise for arbeidere. Dermed har EU-systemet gitt arbeidsgiverne i Norsk Industri medhold i et krav som har stått på forbundets dagsorden siden 2013. Styrevedtaket gir uttrykk for den frustrasjon som fins i store deler av den eksportbaserte industrien i Norge:  https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-si-opp-eosavtalen-krever-fellesforbundets-storste-avdeling-6.158.589306.5e4cca9b02

Handslag for sosial dumping