Organisering er fattigmanns kapital

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by. Dette er en lang artikkel som er skrevet som et innspill til debatten foran landsmøtet i Rødt denne våren på oppdrag for tidsskriftet Gnist sitt nye nummer, som er ute i disse dager.

_{Bildet: Rødt er på lag med den progressive og aksjonsvillige delen av fagbevegelsen. Her fra demonstrasjonen i fjor vinter foran Stortinget med krav om politisk kontroll over krafta.}

I fjor høst skreiv jeg en artikkel i Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv, og mitt forslag var at det må etablerers faglige utvalg ikke bare sentralt, slik Rødt har i dag, men også nedover og utover i partiet.

Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. For her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og drive fram de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Den britiske nettavisa Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport og blant nybegynnere som sykepleierne som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk utryggere arbeidsliv blant folk i milleniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium for at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globalisering der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et vips, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig av». Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte.

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, iflg SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger til spennende debatter i Rødt om hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det sosialdemokratiske «kongelige norske» Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring.

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femdel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.   

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet, og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun rundt de folkevalgte.

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. (At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng, noe som for øvrig også gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte.) Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til tå gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livlinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe.  I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati som ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for solidariske fellesskapsløsninger, stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for vår levestandard. Rødt kan her og nå vise hvor kampen starter for å undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbasert samfunnet.

Råka åpner seg i den tilfrosne norske krigsdebatten

Den tyske filosofen Jürgen Habermas slår til lyd for fredsforhandlinger fra Vestens side overfor Russland, uavhengig av Kyivs vilje. Den norske forsvarssjefen sier det uhørte om våpnenes begrensninger. De norske skylappene rives vekk.

_{Bildet: Artikkelen i Süddeutsche Zeitung der Jürgen Habermas holøder «en tale for forhandlinger» i Ukrainakrigen.}

Det var i Süddeutsche Zeitung at Jürgen Habermas gikk ut 14. februar og anbefalte at det tas vestlige initiativ til våpenhvileforhandlinger direkte overfor Russland til tross for at president Putin ikke har vist noen vilje til å ville forhandle om en avslutning på krigen. Habermas’ påstand er at våpenleveransene fra Nato-landene, som han vel å merke er tilhenger av, gjør at Vesten beveger seg «i søvne ut mot en bratt klippe» og at begivenhetene gradvis kan resultere i en utvikling mot en ny verdenskrig:

https://archive.ph/2023.02.14-161937/https://www.sueddeutsche.de/projekte/artikel/kultur/juergen-habermas-ukraine-sz-negotiations-e480179/

Forhandlinger for å hindre verdenskrig

«Jeg er opptatt av den preventive karakteren av betimelige forhandlinger som kan forhindre en lang krig fra å kreve enda flere menneskeliv og ødeleggelse, og til slutt stille oss overfor et håpløst valg: Enten aktivt intervenere i krigen, eller, i et forsøk på ikke å slippe løs den første verdenskrigen mellom atommakter, overlate Ukraina til sin egen skjebne», skriver Habermas i en artikkel med tittelen «En tale for forhandlinger» (Ein plädoyer für Verhandlungen).

Den 93-årige Habermas påpeker at leveransene av stadig mer moderne våpen har satt en dynamikk i bevegelse som kan «dytte oss umerkelig over kanten mot en tredje verdenskrig». «To vage og konkurrerende definisjoner» av hva som er målet med våpenleveransene har dukket opp. Den ene er at Ukraina ikke kan tape, og den andre at Russland må nedkjempes. Denne manglende evnen til å definere Vestens mål er en stor feil, og det er inkonsekvent og uansvarlig å overlate til Kyiv å bestemme når forhandløsninger skal starte for å avslutte krigen og hva grunnlaget for forhandlingene bør være, skriver han. Den russiske okkupasjonen har brakt Kyiv i en uakseptabel situasjon, skriver Habermas som samtidig mener at Putins manglende vilje til forhandlinger vil kunne tolkes som et svar på den tvetydigheten som ligger bak Vestens egentlige mål med å støtte krigen, der en mulig tolkning er å tvinge fram en regimeendring i Moskva.

Habermas er ikke den eneste prominente debattant i tysk offentlighet som har advart mot at krigen sklir ut av kontroll. Under debatten om hvorvidt Tyskland skulle levere panservognene Leopard 2, gikk general Harald Kujat ut med sterke advarsler mot det å overhode levere mer våpen til konflikten. «Nå er det rette tidspunkt for å gjenoppta de avbrutte forhandlingene», oppfordret han til i et intervju 18. januar, under henvisning til de begynnende samtalene mellom Ukraina og Russland som ble stoppet i april i fjor.

https://zeitgeschehen-im-fokus.ch/de/newspaper-ausgabe/nr-1-vom-18-januar-2023.html

Harald Kujat var tysk forsvarssjef i 2000-02 og leder for Natos militærråd i 2002-05.

Slike synspunkter har nærmest vært «forbudte tanker» i den norske debatten.

Forsvarssjefen bryter ekspertenes ensretting

Til Klassekampen fredag 17. februar sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen det som fullstendig har manglet hos de uniformskledde menn som nærmest har vært en fast del av inventaret i Dagsrevyens og Dagsnytt 18s studio. I tillegg til å levere militærfaglige analyser, har vi som regel fått moralske formaninger om at «Ukraina må vinne full militær seier» og at «Russland MÅ tape». De hyppigst brukte rådgivere i statskanalen har vært Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets stabskole og Palle Ydstebø ved Krigsskolen.

I Klassekampen får vi en illustrasjon på sistnevntes ekspertråd når han begrunner sin opposisjon mot Kristoffersens påstand om at ingen av partene i krigen kan vinne militært. Ydstebø «tror» at Ukraina kan vinne tilbake alt det tapte, inkludert Krim. «Eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Men den tidligere spådommen han hadde om at det ville skje innen 2023, har han nå utsatt oppfyllelsen av. Og på spørsmål om realismen i at Krim skal kunne tas tilbake, viser han til at «det er det som er det ukrainske målet, og eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Slik fortsatte han sin trosbekjennelse inn i Dagsnytt 18 fredag kveld den 17. februar.

Det som skiller tyske tenkere og generaler fra det norske krigsskolekommentariatet er nettopp evnen til å se etter andre tegn på denne krigens utvikling enn hva president Zelenskyj til enhver tid måtte uttale eller hva EU-politikere i skarp konkurranse om å være flinkest i våpenleveranser måtte mene om krigens utsikter.

Det trengs sårt i den tilfrosne norske Ukrainadebatten – der råka nå sakte begynner å åpne seg.

Millioner på gatene – igjen – i den franske pensjonskampen

I går, lørdag 11. februar gikk den fjerde landsomfattende protesten i år, med kanskje over to millioner demonstranter mot pensjonsreformen som president Macron og statsminister Borne prøver å tre nedover hodet på det franske folk. Kjendisøkonomen Piketty går ut mot reformen som han mener må kreve mer fra de rike for at den skal oppleves som rettferdig.

_{Bildet: I Toulouse var det 100.000 folk på gatene den landsomfattende pensjonsprotesten lørdag i følge fagforbundet CGT. (Foto: l’Humanite)}

Pensjonskampen ser ut til å skru seg til over hele Frankrike. I en mellomstor by som Nîmes i sør med rundt 150.000 innbyggere var det 30.000 på gata lørdag. I godt over hundre byer over hele landet var det demonstrasjoner der trolig to millioner var ute i felles aksjon. Dette var betydelig mer enn den forrige aksjonsdagen sist tirsdag, noe som kanskje kan forklares med at det var fridag og helg.

Pensjonskamp og propaganda – to sider av samme sak

Som alltid når det står store ting på spill i Frankrike har kampen om sannheten og folks tillit en framskutt posisjon. Du finner ikke en fransk avis som kun refererer ett tall på demonstrasjonenes størrelse. Tallene fra lørdag spriker fra 963.000 til 2,5 millioner for frammøtet i hele landet. Den konservative avisa Le Monde bringer dette som tittel, noe som tyder på at de ikke helt stoler på det laveste tallet som er fra Innenriksdepartementet, dvs fra politiet. Det høyeste tallet er fra CGT, den radikale og mest framtredende faglige landsorganisasjonen blant de i alt åtte fagforbundene som nå har alliert seg i kampen mot pensjonen. Det ligger i sakens natur at fagrørsla vil skru opp tallene, mens regjeringa vil legge et vått teppe over dette ulmende opprøret. Tallene er med på å mobilisere nye folk. Jo flere denne gang, desto flere vil vurdere å komme seg opp av sofaen neste gang. Og en neste gang blir det!

Denne propagandakrigen ble allerede etablert da første runde av pensjonskampen ble blåst i gang rett før jul i 2019. Jeg fulgte denne tallkrigen halvåret etter, inkludert i to besøk til Paris da de gule vestene, Gilets Jaunes, og «de røde vestene» fra CGT forente seg i kampen 1. mai. Tallkrigen, og også falske anklager om demonstranters angrep et sykehus fra regjeringas side, sier noe om spenningsnivået i pensjonsstriden:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2020/01/09/over-800-000-demonstrerer-over-hele-frankrike/

Pensjonskampen slik den utvikler seg nå, er latent med tilsvarende spenninger. I Paris var det i følge CGT rundt 500 000 mennesker i Paris. Politiprefekturen, som rapporterer til Innenriksdepartementet, meldte på sin side om 93.000 demonstranter lørdag, mot 57.000 under tirsdagsdemonstrasjonene. En ny aktør i denne tallkrigen er firmaet Incurrence som talte 112 000, i følge Le Monde.

Samme avis kunne fortelle at det var en tett og glad folkemengde som sakte fylte opp Republikkplassen. Den besto av gamle, unge, av foreldre med barnevogner. Også 15.000 studenter deltok i kampen mot pensjonsreformen Paris, noe som forteller hvor stor bredde bevegelsen har fått. Fra det moderate fagforbundet CFDTs høyttalerbil ble det til å med annonsert: Dette er en familiebegivenhet! Hvis den sannheten etablerer seg, skal det bli en krevende oppgave for president Macrons regjering å vinne fram med den kontroversielle reformen.

Pikettys kritikk – «grunnleggende urettferdig»

Den verdenskjente økonomen Thomas Piketty, kjent for mursteinen «Kapitalen i det 21. århundre», har i en spalte i Le Monde 11. februar kritisert reformen for å være «grunnleggende urettferdig». Målet er som kjent fra regjeringas side å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Med den økning i innbetaling som dette vil framskaffe, skal det i henhold til offisielle tall øke statens inntekter med 17,7 milliarder euro fra og md 2030. Men i dette regnestykket ligger det i følge Piketty at de rike blir bedt om å bidra med langt lavere andel enn middelklassene og de fattigste. Han godtar forutsetningen om at alle må bidra ekstra for å kompensere for økt levealder, men mener reformen må «ombygges slik at de rikeste betaler en høyere andel enn de fattigste.

Også lederen i det moderate fagforbundet CFDT, Laurent Berger, krever også en endring av reformen, i følge avisa Le Figaro. Selv om det er uenigheter mellom CFDT og det mer radikale fagforbundet CGT, kritiserer også Berger Innenriksdepartementets «juksing med tallene» over demonstranter, og tidligere denne mæneden anklaget han statsminister Elisabeth Borne for mangle empati i anledning pensjonskampen.

Stadig nye metoder tas i bruk i det kampvillige franske arbeidlivet. Lørdag gikk flygelederne ved Paris-flyplassen Orly til streik uten varsel, slik at omlag 50 prosent av flytrafikken ble rammet. Alle andre ansatte ved flyplassen har et lovpålagt krav om 48-timers varsel før en streik, noe som ikke gjelder flygelederne. Derimot var ikke spoveis- og jernbanearbeiderne i streik lørdag, noem som kan ha lettet transportmuligheten for masser av folk som ville inn til byene for å demonstrere.

Fagbevegelsen hevder at mobiliseringsevnen er på stigende kurs og planlegger en ny aksjonsdag allerede torsdag 16. februar. Og deretter planlegges det en nasjonal streikedag den 7. mars der alle fagforeningene som nå deltar håper å lamme hele Frankrike i generalstreik.

Over to millioner i fransk protest, en halv million i britisk streik

I England og Skottland har streiken denne uka både rettet seg mot forslaget om å svekke streikeretten og for økt lønn. I tirsdagens aksjonsdag i Frankrike sto kampen mot Macrons pensjonsreform i sentrum. I begge land var det massivt oppmøte som ledd i Europas nye streikebølge.

_{Bildet: Kampen for streikeretten har samlet fagforeninger på tvers av alle sektorer i Storbritannia, som her fra London i den store streiken 1. februar}

Det var ikke minst lærernes streik som preget A Day of Action i Storbritannia i dag, 1. februar. Dette var den første av sju annonserte streiker fra lærernes fagforening, National Education Union (NEU) i løpet av februar måned. Lærerne har hatt en katastrofal lønnsutvikling med 13 prosent tapt kjøpekraft siden 2010. Et par hundretusen lærere forlot kateteret og deltok i en streikedag som anslås å være den største i Storbritannia siden 2011.

Men også en rekke andre grupper var ute i streik; universitetsansatte, togførere, sykehusansatte, offentlig ansatte. Det resulterte i kaos i London hvor 40.000 marsjerte gjennom gatene mens togtrafikken sto. Men andre grupper som tidligere har hatt hyppige streiker, som transportarbeiderforbundet RMT, var ikke i streik ved Londons undergrunn i dag. Det er en viss frustrasjon å spore blant mange faglige tillitsvalgte over manglende koordinering, men inkludert dagens streiker innen fem sektorer er dette en ledd i en måned der det foreløpig er annonsert 30 streiker i løpet av februar. I følge dagens rapporter i avisa Socialist Worker marsjerte det i tillegg til London 6.000 i Sheffield, samme antall i Manchester og Bristol. Det arbeides i følge samme avis for en ny felles all-britisk streikedag den 15. mars.

Flere franskmenn på gatene enn 19. januar

Kampen mot den franske regjeringas pensjonsreform under statsminister Elisabeth Borne har samlet Frankrike på kryss og tvers. Den første aksjonsdagen var den 19. januar med massiv oppslutning og et par millioner ute i gatene. Men gårsdagens aksjon var et nytt løft. I følge den faglige landsorganisasjonen CGT var det 500.000 som marsjerte i Paris, 100.000 flere enn 19. januar, mens det totalt var flere millioner ute i protest over hele Frankrike. Som vanlig er det en heftig propagandakrig om tall, og Innenriksministeriets «tellere» kom fram til at det bare var 80.000 demonstranter i Paris.

_{Bildet: Det var demonstrasjoner i et ukjent antall franske byer mandag 31. januar, som her fra Toulouse. (Foto: l’Humanite)}

Avisa l’Humanite, det franske kommunistpartiet PCFs avis, melder om totalt nærmere 2,8 millioner, som er CGTs tall, og avisa bringer et kart over landet der bortimot hundre byer og steder er registret med tall fra 1. februar sammenlignet med 19. januar. I Marseille var det 200.000, solid fram siden sist. I Nantes 65.000, også der solid fram. Men også småbyer hadde stormønstringer som Abbeville der 3500 marsjerte av en befolkning på 22.000. Dette er en oppslutning som trolig bekymrer Emmanuel Macron, presidenten som har forbannet seg på at pensjonsreformen skal gjennomføres. Han ønsker kraftige innstramminger i pensjonsvilkårene og å heve pensjonsalderen til 64 år.

Presidenten gjorde et forsøk på å vinne fram med reformen rett før jul i 2019. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2019/12/17/massive-mobilisering-mot-macrons-pensjonsreform/

Den kampen førte til heftig motstand fra fagbevegelsen i en kamp som fortsatt utover vinteren helt til Covid 19-epidemien satte en stopper for begge de stridende parter. Denne gang er det mange som frykter at Macron, som nå sitter i sin siste presidentperiode, vil tvinge gjennom reformen ved hjelp av et dekret i den lovgivende forsamling. Det skjedde i budsjettforhandlingene sist høst da Macrons parti ikke fikk flertall i parlamentet. Det er et såkalt 47.3-forslag som er navnet på en paragraf i en lov som åpner for dette hvis opposisjonen blokkerer for et flertall. Det blir en spennende misnøyens vinter i Frankrike, som i Storbritannia i år.

Selektivt utvalg bak «vaklende venstreside»-oppslag om våpendebatt i Klassekampen

_{Bildet: Blant de mange partier på venstresida som motsetter seg våpenhjelp til Ukraina er et av de største, greske Syriza. Partiets leder Alexis Tsipras rettet skarp kritikk mot landets statsminister for å ha sendt våpen fra Hellas på Syrizas sentralkomitemøte 24. oktober.. Her er han på talerstolen samme helg på konferansen European Forum i Aten. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Klassekampens tosiders sak om våpenstøtte til Ukraina sist lørdag ga et tankevekkende, men også ufullstendig bilde av europeiske venstresides holdning til våpenstøtte og krav om våpenhvile. En rekke land var ikke med der til dels store opposisjonspartier er mot våpensendinger til Ukraina. Dette innlegget står på trykk i avisa 25. januar.

Et av EUs største i så måte, greske Syriza (med mer enn 100.000 medlemmer) har gått kraftfull ut mot den sittende høyrestatsminister Mitsotakis for «ved å sende våpen til Ukraina å gjøre Hellas til en aktiv part i denne krigen.» Det var partileder og tidligere statsminister Alexis Tsipras som sa dette i sin tale til sentralkomiteen i Syriza sist i oktober i fjor. «Vi ønsker, og vi arbeider for at Europa skal ta avgjørende beslutninger for å få våpnene til å stilne og å la diplomatiet snakke. Og som aller viktigst, fordi vi godt vet at en slik krig ikke kan ha vinnere til slutt, men bare tapere», sa Tsipras med en klar oppfordring både til Aten og Brussel.

Det belgiske marxistiske arbeiderpartiet PTB er klare mot våpen, men går inn for sanksjoner både mot Putin og de største russiske oligarkene. Partiet med oppslutning på pluss minus 15 prosent både i regionen Brussel og Vallonia har under hele krigen krevd våpenhvile og forhandlinger og advart mot opptrapping av krigen. PTB ser ikke ut på ha tapt på sitt standpunkt, og etter Enhedslistens tilbakegang i det danske valget i fjor høst, krangles det heftig om årsaken bl.a. kan skyldes partiets klare pro EU- og Nato-dreining i fjor.

Die Linke i Tyskland har siden lenge før den russiske innmarsjen i nabolandet vært i strid med seg sjøl, noe som forsterka seg da et flertall fordømte invasjonen i fjor, mens et mindretall unnlot å kritisere Russland og var mot sanksjonene mot landet. Men anti-Nato og EU-partiet har vært motvåpensendinger og er nå skarpe kritikere av forslag om å sende tyske Leopard 2-tanks som også den tyske regjeringa i det lengste holdt igjen på. Partilederen i Linke advarte mot at neste skritt vil kunne bli krav om tyske soldater inn i Ukraina. Den tyske tvilen er kanskje det ytterste uttrykk for den angst for konsekvensene av stadig mer våpen som ligger under en slik tilbakeholdenhet, en tvil som ikke gjenspeiles i KKs vareopptelling. Dessuten mangler flere neipartier, fra Sinn Fein (det største irske partiet, men i opposisjon) i det tradisjonelt nøytrale Irland,  til Bloco de Esquerda i Portugal (støtteparti for regjeringa i forrige periode) som begge er motstandere av våpenleveranser.

Det var så vidt nyheten slapp gjennom sist uke om at den spanske statsminister Sánchez ba om fredsforhandlinger direkte med Putin, noe som ikke nevnes selv om Sánchez blir nevnt blant de våpenvillige. KK-artikkelen viderebrakte råd fra en kommentator om at «venstresida har ingenting å vinne på å snakke om krigen». Det virker som en forloren tanke. Som om det var en politisk skjønnhetskonkurranse vi sto overfor, og ikke en kamp på liv og død i et mulig imperialistisk ragnarokk.

Har energiministeren tenkt å ta livet av REC Solar?

_{Stille før stormen: REC Solars anlegg i byggene til venstre produserer verdens reineste solcellesilisium ved anlegget hvor også Elkem Fiskå har hatt kraftforedlende industri i mer enn hundre år. (Foto: Halvor Fjermeros)}

I dag besøker en delegasjon med politikere fra opposisjonen på Stortinget REC Solar i Vågsbygd for å komme med en siste appell om at regjeringa og statsråd Terje Aasland redder denne unike og miljøvennlige bedriften fra kveldningsdøden. Hvis ikke det tas politisk styring over krafta og strømprisene, vil industridøden være et faktum på nyåret.

Det er tre måneder igjen til gongongen slår for solcelleprodusenten REC Solar i Kristiansand. I august ble samtlige ca 200 ansatte permittert da de indiske eierne besluttet å stenge produksjonen midlertidig på grunn av de høye og forutsigbare strømprisene. Siden da har det vært stille i lokalene ved Elkem på Fiskå og de ansatte lever i største uvisshet om egen og bedriftens framtid. Denne bloggen var den første som varslet om permitteringene i sommer:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/08/18/industridoden-er-i-gang-rec-solar-legger-ned/

REC Solar hadde før priseksplosjonen i fjor månedlige strømutgifter på 7-8 millioner kroner. I august i år var strømutgiftene på 104 mill. kr., altså over 10-gangen! Det norske fortrinnet med lave og stabile kraftpriser er i ferd med å gå opp i røyk og REC Solar kan etterlate seg den største branntomta så langt hvis ikke rimelige fastprisavtaler kommer på plass innen kort tid. Det er urovekkende at Arbeiderpartiets energistatsråd Terje Aasland ennå ikke har kommet med signaler som tyder på at han vil redde den mest utsatte delen av industrien, enda han sjøl kommer fra Porsgrunn, industribyen der REC Solar på Fiskå har sin søsterbedrift. Alt tyder på at lojaliteten til EU, EØS og det europeiske kraftbyrået ACER er større en til hjembyen. Seinest i Politisk kvarter på NRK onsdag morgen bekreftet Aasland at det er tilfelle da han svarte at det var uaktuelt å reforhandle avtalene om krafteksport via kablene til Tyskland og Storbritannia, kabler som importerer sinnssvake strømpriser inn til Norge hver dag. Det gjentas og gjentas at svarene på hvordan man skal løse strømpriskrisa kommer med den stadig utsatte rapporten fra regjeringas egen energikommisjon. Nå skal den komme «engang på nyåret», mens klokka tikker ubønnhørlig mot uke 9. Da går perioden for permitteringer for REC Solar ut og katastrofen kan være et faktum: Verdens mest miljøvennlige silisiumproduksjon for verdens mest skånsomme energiproduksjon kan gå dukken. Produksjonsmetoden som er utviklet på Fiskå i Vågsbygd kan bli flyttet utenlands! Dette har de ansatte advart mot i ett år nå, og klubbleder Andreas Hadland krevde for en måned siden at regjeringa instruerer statsbedriften Statkraft om å inngå fastpriskontrakter som industrien kan leve med:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/11/17/skal-rec-solar-i-gang-igjen-ma-staten-ma-bruke-sitt-eierskap-til-krafta/

Det er et enkelt krav som stilles fra kraftforedlende industrier som REC Solar: Vi må ha garanti for en fast pris på strøm som ikke overstiger 50 øre/kWh dersom det skal kunne inngås langsiktige fastprisavtaler på 5-10 år. Dette har alltid vært vilkåret industrien har blitt tilbudt og som har skapt det unike norske fortrinnet for vår verdensledende kraftbaserte metallindustri. REC Solar har i de foregående år utviklet en teknologi som bruker avfall fra silisium i stedet for kvarts fra gruver, altså en resirkulering som både sparer kloden for unødige uttak av ressurser og som slipper ut dramatisk mindre CO2. Men fordi denne utprøvingsperioden har gitt usikre utsikter til å få i gang full produksjon, har ikke eierne gått inn i langsiktige kontrakter for kraft. REC Solar må anses som en oppstartsbedrift, men etter regjeringas regler faller bedriften utenfor de foreslåtte skattelettelser og støtteordninger i denne sektoren.

Hvis det ikke straks tas grep fra energistatsråden, vil vi kunne oppleve det tragiske paradoks at verdens reineste silisiumproduksjon legges ned og flyttes ut fra Norge. I så fall vil begrepet «grønt skifte» tømmes for innhold og vårt fortrinn som industrinasjon være en saga blott innen overskuelig framtid.

Iscenesetteren går til scenen – men forløser ikke stort

«En prest, en statsforvalter og en ordfører sa til Jesus: Vi vil følge deg til evigheten. Hva kan vi gjøre?» spør Nils Nilsen og repliserer: «Her er det jeg som styrer ordet!»

_{Nils Nilsen, herostratisk berømt i Kristiansand og omegn for å iscenesette seg sjøl i den politiske debatt i og utenfor bystyret, spilte Jesus, eller noe som skulle minne om det, i det gamle Agder Teatdager sist søndag. Han er en politisk nomade som har vært medlem i Arbeiderpartiet før han ble valgt inn i sittende bystyre for Demokratene – som han har meldt seg ut av og inn i Industri- og Næringspartiet som ikke ville ha ham, slik at han nå vil starte sitt eget parti. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Dette er en anmeldelse som er publisert i Norsk Shakespeare-tidsskrift tidligere denne uka:

Sløserikommisjonen

«Jesus Kristus forløseren». En monolog basert på Klaus Kinskis «Jesus Christus Erlöser» (1971) Manus og regi: Morten Traavik

Teatret, Kristiansand

Barbeint og hvitkledt står en mann på den mørke scenen i lyskjeglen og presenterer en Jesus som han delvis gestalter, delvis omtaler i tredje person i et tidvis profetisk språk: «Uten fast bopel. Ettersøkt. Har ingen tilhørighet, intet politisk parti, heller ikke Kristelig Folkeparti. Underkaster seg ikke noe manifest. Er verken kristen eller muslim. Sprer utopier.» Og det er ikke frelseren, men «eventyreren Jesus, han som foretrekker å bli massakrert i stedet for å råtne som oss andre levende døde.»

Og denne eventyreren proklamerer: «Vår verden vil gå under. Ikke med et brak, men sakte svinne hen.»

Nils Nilsen refser fariseerne i templet

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere som for syns skyld holder lange bønner… ve dere, blinde veiledere… dårer og blinde, lyder det nyevangeliske språket hos Mattheus. Det konverteres til utallige utfall mot de skinnhellige hyklerne enten de pynter seg med ordførerkjede eller messehagel:

«Dere stinker av fedme og innstengt fis. Jeg er ingen garantist for underkastelse eller lovlighet.» Slik refser Nils Nilsen fariseerne i templet, han som utbryter at «dere er verken kalde eller varme, dere er lunkne!» Og på klingende kristiansandsk: «Hyklere! Ta først bjelka ud a’ deres eget øye før dere begynner å snakke om splinten i mitt.»

På bakteppet vises et bilde av den berømte og beryktede Kunstsilo, den gamle kornsiloen som nå bygges om for over en halv milliard kroner for å bli kunstmuseum, men for anledningen utstyrt med en stor jesusfigur med utstrakte armer i sin kjortel. Den er ikke ulik den statuen som en kristen superstar i byens forretningsliv, kosmetikk- og netthandelmilliardæren Einar Øgrey Brandsdal ønsket å sette på en fjelltopp ved innkjøringa til Kristiansand for et kvart århundre siden. Han var en svært sentral aktør i hele bruduljen omkring Kunstsilo og sponset rundhåndet Sørlandsnyhetene som den viktigste propagandsentralen for det folkelige opprøret mot fenomenet «fiffen og kunsteliten».

Et uryddig pasjonsspill

Her er vi ved stykkets kjerne, i den grad en kan snakke om det i en svært usammenhengende og ofte retningsløs monolog. Midt i tiradene mot hyklerne kommer plutselig dette utfallet: Dere skinnhellige! Hvordan kunne dere holde et uskyldig barn i forvaring i 22 år? Alle skjønner at en høyst aktuell barnedrapssak bringes på bane. Men så ble det med det ene utsagnet. Det henger i løse lufta og finner aldri fast grunn under føttene i denne flagrende enetalen. Dette understrekes av en løsrevet epilog som leses av fotografen Tronn Hansen om å finne lyset i mørket på den mangfoldige, uendelige stjernehimmelen som han elsker å fotografere.  

Med Jesus-referanser både i sceniske bilder og tekst til den sterke og halvgale tyske karakterskuespilleren Klaus Kinski (1926-1991), og med det tydelige grunnlaget i Det nye evangeliet, kunne stykket føre tankene hen på renessansens pasjonsspill eller mysteriespill. Det var jo nettopp amatørenes arena før den profesjonelle skuespillerrollen begynte å utfolde seg. I mitt hundre år gamle Salmonsens Konversationsleksikon lyder det om disse forestillinger basert på de bibelske beretninger, særlig om oppstandelsen, at det oppførtes slike i forskjellige byers teatre «dels til Opbyggelse, dels ogsaa til Forargelse». Men denne seansen bidro i svært liten grad til noen av delene. Forargelsen har allerede manifestert seg, som hos den vi møtte på et vannhull etterpå og som ikke kunne tenkt seg å sette sine føtter i Teatrets sal, enda så sentralt plassert han er i byens statsfinansierte kulturliv. For han var navnet Nils Nilsen giftadvarsel god nok. Og hva opplysningseffekten angår, så er vel bysbarna vel plassert i sine ekkokamre og hører stort sett det de vil høre i denne og andre betente «debatter».

Something is rotten…

Symptomatisk for denne tilstanden var at det som i utgangspunktet var regissør Morten Traaviks siktemål, nemlig å få med de ulike aktører på scenen, ikke lyktes. Den naturlige konklusjon er at navnet Nils Nilsen vekker et slikt ubehag blant hans antagonister at ingen kan tenke seg å bli med på leken i den sandkassa Sløserikommisjonen stilte til rådighet. Slik ser det ut til at ideen om Nils Nilsen som Jesus, som fordi han har visse likhetstrekk med Klaus Kinski bør spille Kinskis monolog, har oppstått. Det er et syltynt utgangspunkt for et manus, særlig fordi Nilsen ikke på noe vis klarer å skape de motreaksjoner som Kinski i sin tid provoserte fram blant publikum i Berlin i 1971. Vi blir sittende igjen med mistanken om at Traavik bruker Nilsens herostratiske berømmelse i den lille andedammen her sør for å fiske i rørt vann. Det burde gitt utsikter til god fiskelykke, ampert som ordskiftet har vært.

Hvor farlige farvann det her er snakk om vitner det siste kommunevalget for tre år siden om. I all overskuelig fortid har det vært «forbudt» å banne i Kristiansand. Den tida er over, for nå blinker alle varsellamper hysterisk hver gang ordet Sørlandsnyhetene nevnes. Trykker man på den startknappen ramler alle skjellsordene ut: Anonyme innlegg, skurkeaktige sponsorer, fake news, konspirasjonsteorier, personangrep – og Nils Nilsen. Hatet som ble spunnet langs debattrådene var en vev av forakt for det kunstnerisk-kulturelle toppsjikt i regionhovedstaden og det politiske etablissement som omfattet det meste av spekteret fra venstre til høyre i både bystyre og fylkesting. Det som i sin tid satte fyr på bålet var en omstridt kunstgave fra en skatteparadis-sparegris som allierte seg med partitopper i Høyre så vel som Arbeiderpartiet, partier som forøvrig inntar til forveksling like standpunkter i sak etter sak som splitter opinionen. Noe var – og er stadig – råttent i stiftstaden. Som noen vil huske skapte dette både et nytt parti, Folkelista, og et kraftig oppsving for et allerede etablert ytre-høyreparti, Demokratene. Førstnevnte ligger på sotteseng og sistnevnte lider under sterk åndenød etter at de har mistet fem av de 10 som ble valgt inn i 2019 til andre partier. Og som narren som alltid er synlig på den politiske scenen fins… ja, nettopp!

Nils Nilsen har løpt lina ut på den politiske arena med sin kverulerende framtoning, som har ført ham fra Ap via Demokratene til nå kalle seg anarkist med ambisjoner om å stifte enda et nytt parti. Når budbringeren ikke lenger har slagkraft via den politiske arenaen, media eller sin egen nyhetskanal Sørlandsnyhetene, har han i likhet med Kinski søkt den gjennom kunsten. Tross iherdige forsøk forløstes intet betydelig dramatisk talent. Men rett skal være rett: Om det verken var til oppbyggelse eller forargelse, så var det helt ok søndagsunderholdning.

-Skal REC Solar i gang igjen, må staten må bruke sitt eierskap til krafta!

Verdens reineste silisium for solcelleproduksjon har stoppet på grunn av strømprisene. Klubbleder Andreas Hadland forventer at Næringsdepartementet instruerer Statkraft om å skaffe REC Solar en god fastprisavtale.

_{Bildet: Industridøden har satt inn i Norge som følge av kraftkrisa. I Kristiansand bygges en gammel kornsilo om fra industrielle formål til kunstmuseum og galleri tvers over havna for REC Solars produksjonsanlegg som nå er stengt ned på grunn av de skyhøye strømprisene. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Ovnene er kalde på REC Solars produksjonsanlegg ved Elkem Fiskå i Vågsbygd på vestsida av byfjorden i Kristiansand. Det har de vært siden fabrikken stoppet produksjonen og permitterte 250 ansatte både i Porsgrunn og Kristiansand for tre måneder siden. Den 18. august var denne bloggen først til å melde om permitteringsvarselet:

Industridøden er i gang: REC Solar legger ned | halvorfjermeros (wordpress.com)

Siden har det blitt spekulert i om dette er kroken på døra for bedriften med verdens mest avanserte solcelleproduksjon.

Permitteringsperioden går ut i februar

Fædrelandsvennen skreiv i forrige uke at REC Solar ikke tør å starte opp igjen tross lavere strømpriser. Administrerende direktør Jan Enno Bicker sa til avisa at det tar lang tid å starte opp fabrikken igjen, og at de ikke kan ta sjansen på at markedsprisen holder seg der den er i dag. Han avventer tydeligere politiske signaler.

Det begynner å haste med en løsning. Permitteringsreglene tilsier maks 26 uker med lønnsfritak for bedriften. Deretter vil de ansatte måtte sies opp hvis ikke det blir gjenoppstarting. Leder for bedriftsklubben ved REC Solar i Vågsbygd, Andreas Hadland, er utålmodig:

-Vi håper kraftselskapene nå leverer en forutsigbar og langsiktig fastprisavtale, slik det nå er signalisert fra næringsministeren at det forventes fra kraftselskapene.

-Men hvis det ikke skjer, noe den manglende responsen fra kraftselskapene kan tyde på?

-Da må staten ved Næringsdepartementet instruere kraftselskapene om å tilby slike kontrakter. Staten og det offentlige må bruke sitt eierskap til å ta kontroll over denne uholdbare situasjonen. Dette dreier seg om framtida for store deler av norsk kraftforedelende industri. Og en fastprisavtale ned mot nivået før strømpriskrisa startet i fjor, er en forutsetning for gjenoppstart ved REC Solar, sier klubbleder Hadland som representerer rundt 170 organiserte arbeidere i forbundet Industri Energi. Samtlige er nå permittert ved anlegget i Vågsbygd.

Ett år gammelt krav om priskontroll

I januar i år uttalte REC-direktør David Verdú her på bloggen:

-Man kan stille spørsmål ved om kraftbransjen burde fortsette å være medlemmer av NHO, da situasjonen i dag tyder på at kraftselskapene og industrien har motstridende interesser. f

Og Verdú, som noen måneder seinere ble oppsagt som direktør av selskapets indiske eiere, tilføyde at han er tilhenger av kapitalisme:

-Men ikke fri kapitalisme. Innen kraftsektoren må den reguleres. I dette landet bør elektrisk strøm være allemannseie!

REC-direktør spør seg: -Bør kraftbransjen ut av NHO? | halvorfjermeros (wordpress.com)

Det er dette kampen fortsatt står om i Norge, over et år siden prisene for alvor begynte å stige, først og fremst som følge av åpninga av de to store utenlandskablene til henholdsvis Tyskland og England i 2021, lenge før Russlands invasjon i Ukraina i februar i år.

I løpet av sommerhalvåret har flere store og mellomstore bedrifter gått dukken, truet med nedleggelse eller permittert ansatte. Bedrifter innen metallurgi har periodevis solgt strøm til utlandet i stedet for å produsere metall, noe som seinest skjedde ved RECs nabobedrift Nikkelverket i Kristiansand under den elektrokjemiske streiken i sommer.

Verdens mest utslippsvennlige silisium

I samme intervju som sitert fra her forklarte også daværende klubbleder Ronnie Salvesen hvilke miljømessige fortrinn produksjonen som er utviklet ved REC Solar innebærer:

-Vi produserer 8.000 tonn tonn solcellesilisium i året. Produksjon i Norge kontra i Kina vil spare miljøet for globale utslipp 1,2 millioner tonn CO2 i året. Det vil øke CO2-fotavtrykket på verdensbasis drastisk. Så det er en dårlig ide å legge ned denne industrien i Norge fordi vi ikke klarer å betale strømregningene lenger. Dessuten er vår produksjon 100 % sirkulær. Når vi skjærer såkalte wafere som blir til solcellepanel, bruker vi alt spons og slagg til resirkulert produksjon, sier klubbleder Salvesen.

Nå ryktes det at det bygges to kjempefabrikker for silisiumproduksjon i Kina. De betaler 40 øre per kilowattime, mens prisene industrien betalte innen prisstigninga var mellom 30 og 40 øre/kWh. Det norske spotmarkedet har ligget på mer enn det dobbelte og til dels langt mer det siste året. REC Solar hadde før priseksplosjonen i fjor månedlige strømutgifter på 7-8 millioner kroner. I august i år var strømutgiftene på 104 mill. kr., altså over 10-gangen. Det norske fortrinnet med lave og stabile kraftpriser er i ferd med å gå opp i røyk og REC Solar kan etterlate seg den største branntomta så langt hvis ikke rimelige fastprisavtaler kommer på plass innen kort tid.

Trolig den største universitetsstreiken i USAs historie

48.000 akademisk ansatte ved 10 universitetet i California gikk til streik denne uka. Streiken retter seg mot elendige lønn- og arbeidsvilkår og mot en arbeidsgiver som bryter avtaleverket for forhandlingsrett, hevder fagforeningenes streikeledere.

_{Bildet: Streikende akademisk ansatte ved University of California Los Angeles, UCLA campus i Los Angeles mandag. (Foto: AP Photo/Damian Dovarganes)}

Rundt 48.000 lærerassistenter, forskere, doktorgrad-ansatte og andre innen undervisnings- og forskningssjiktet av ansatte ved hele Californias prestisjetunge universitetssystem gikk mandag denne uka til streik. Streiken rammer 10 universiteter, fra det aller eldste og velrenommerte Berkeley nord for San Francisco via Los Angeles’ UCLA og helt sør i den langstrakte delstaten til San Diego-universitetet. Dette er den største streiken i løpet av 2022, allerede utropt til et usedvanlig heftig streikeår i USA . Det antas også å være den største akademiske streike i USAs historie:

https://www.washingtonpost.com/business/2022/11/14/university-california-strike-academic-workers-union/

Krever årlig minstelønn og avviser motpartens tilbud

Lønnsravene som framsettes reflekterer levekostnadene i regioner som er blant USAs dyreste å bo i, som The Bay Area hvor San Francisco og Berkeley ligger. Fagforeninga UAW som representerer mange av de ansatte, krever ei minstelønn på 54.000 dollar i året for uteksaminerte og ansatte studenter og 70.000 dollar for postdoc-ansatte. I tillegg krever de indeksregulerte årlige tillegg for å holde tritt med prisstigninga. Også et helt konkret krav på 2.000 dollar som kompensasjon for småbarnspass, økt betaling for fravær på grunn av syke barn og dekning for bruk av kollektivtransport blir lagt merke til som offensive streikekrav. Mange uteksaminerte studenter med assistentstillinger tjener bare drøye 20.000 dollar i året, tilsvarende 200.000 norske kroner. Postdoktor-ansattes minstelønn er minimum 55.631, ifølge The Washington Post (14. nov.)

Samme avis hevder at univesitetsledelsen har tilbudt de ansatte lønnsøkninger fra 4 til 7 prosent, noe de ansattes forhandlere har avslått. De hevder at det bare vil gi lærerassistenter ei årslønn under 30.000 dollar, eller 300.000 kroner. Fagforeningene hevder at det store flertallet av uteksaminerte studenter bruker mer enn en tredel av inntekten på husleie og at en lærerassistent ved UCLA (Los Angeles) har en årlig snittlønn på 24.000 dollar.

En mer generell kritikk fra de streikende har vært at motparten bryter loven ved å hindre partene i å komme fram til en forhandlingsløsning, i følge Neal Sweeney som er fagforeningsleder for en UAW-forening som representerer mer enn 11.000 postdoktorer og akademiske assistenter og forskere ved California-universitetene.

Inspirasjon fra Amazon og Starbucks

Det går en streikebølge over USA, som det også gjør over Europa. Det kan se ut som de streikende i California er vel så opptatt av det de oppfatter som arbeidsgivernes brudd på spilleregler og trenering av avtaleinngåelse, etter forhandlinger som har pågått i ett år uten resultater. Dette vedrører retten til kollektive forhandlinger og respekt for arbeidernes lovbestemte rettigheter, inkludert streikeretten som blant annet gjelder «unfair labor practice», dvs brudd på den kollektive forhandlingsretten i følge amerikanske arbeidslivslovgivning. Forut for streiken har fagforbundet UAW holdt en uravstemning blant 36.000 universitetsansatte der 97 prosent stemte for å går til streik på grunnlag av «unfair labor practice». Det er dette temaet som er gjennomgangsmelodien blant de streikende som magasinet Jacobin har intervjuet denne uka:

https://jacobin.com/2022/11/uc-university-california-graduate-student-worker-strike

Dette representerer en ny giv blant arbeidere i USA, både når det gjelder vilje til fagorganisering og mot til å aksjonere. Tidligere i år har ansatte i «big tec»-bedrifter som Apple oppnådd anerkjennelse for fagforeningsrettigheter i høst ved to av konsernets bedrifter i høst. Det samme har skjedd etter harde kamper innen de fagforeningsfiendtlige globale gigantene Amazon og Starbucks, som rapportert om på denne bloggen nylig:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/09/20/the-star-of-starbucks-fagforeningsseier-i-verdens-storste-kaffekjede/

En større jernbanekonflikt om en ny avtale har preget USA i høst. En streik ble så vidt unngått i september, men en ny uravstemning i et av jernbaneforbundene kan utløse en streik allerede før jul.

Kryptogiganten FTXs kollaps gir frykt i presidentenes pengebinger

Det lukter svidd bankier lang vei av Sam Bankman-Fried og hans kryptobørs FTXs bankerott. Han var president Bidens nest viktigste sponsor og har donert kryptovaluta til Ukrainas nasjonalbank. Sportskjendiser og investorer i fleng har gått med i fallet og i finansmiljøet ser man parallellen til Lehman Brothers-kollapsen som utløste finanskrisa i 2008.

_{Bildet: Sam Bankman-Fried, bare kalt SBF i kryptokretser, er en av de største donorer til president Bidens valgkamper og har hatt åpen dør til Det demokratiske partiets toppfolk som Biden-rådgiver Steve Ricchetti og Nancy Pelosi.}

En gigantisk bankerott ryster nå finansmiljøet i USA. Det inntil nylig wonderboy-erklærte 30 år gamle kryptofantomet Sam Bankman-Fried, SBF blant insidere, og hans FTX-selskap er slått konkurs og en kapital på 16 milliarder dollar – 160 milliarder kroner – har forsvunnet på få dager, noe Bloomberg kaller historias største ødeleggelse av formue. FTX var verdens nest største kryptovaluta-plattform. Dets dynamiske eier hadde de beste forbindelser både til president Joe Bidens parti og valgkamp, men også til Ukrainas regjering og sentralbank.

Fredag søkte FTX om konkursbeskyttelse. Siden da har det kommet fram at 662 millioner dollar, eller vel 6,5 mrd. kr. har forsvunnet på mystisk vis etter at konkurssøknaden ble levert inn, melder Bloomberg: https://www.bloomberg.com/news/articles/2022-11-12/ftx-us-s-counsel-says-platform-probing-abnormal-wallet-movements

Etterforskes for uregelmessigheter

Selskapet etterforskes nå i USA, både av amerikanske føderale skattemyndigheter og justisdepartementet, etter at SBF har gått fra å være helgen til skurk over natta.

Det antydes nå at FTX-kollapsen kan han startet med en beslutning om å låne ut milliarder av dollar som tilhørte kundene til risikofylte investeringer i selskapet Alameda. Det var FTXs kryptohedgefond som Bankman-Fried startet i 2017. Det er forholdet mellom Alameda og kryptoplattformen FTX, hvor Alameda er en av de største eierne, som nå blant annet etterforskes for uregelmessigheter.

Som seg hør og bør denne formen for «footlose capital» startet Bankman-Fried selskapet i Berkeley i California, men flyttet det til Hong Kong av selskapsmessige grunner. Sjøl bor han i skatteparadiset Bahamas hvor han flyttet i 2021 av «regulatoriske årsaker», som New York Times skriver i en større sak om krypto-tycoon’en:

Bånd til Ukraina og Det hvite hus

Det mest delikate med hele dette pyramideaktige byggverket er hvordan den unge Sam Bankman-Fried har kjøpt seg innflytelse i de innerste politiske kretser. Der har engasjementet gått i arv fra hans mor som er professor ved Stanford-universitetet. Barbara Fried var med å starte Mind The Gap-aksjonen i 2018 for å sikre Demokratene valgseier. Det ble samlet inn 20 millioner dollar blant anonyme donorer i Silicon Valley-miljøet, har det blitt kjent i ettertid. Sønnen SBF har allerede svingt seg opp til å bli en av de største økonomiske støttespillerne for Demokratene. Han donerte fem millioner dollar til Joe Bidens valgkamp i 2020, og i mellomvalgperioden har han gitt 37 mill. dollar, eller ca 370 millioner kroner til partiet. I mai i år anslo han at han ville donere “north of $100 million”, altså mer enn en milliard kroner til presidentvalgkampen i 2024, men advarte om at det var et beløp som kunne høynes til en milliard dollar hvis Donald Trump stiller opp på ny for Republikanerne.

Og ikke mer enn hadde han sagt «milliard», så slapp han inn porten i Det hvite hus hvor han traff Steve Ricchetti, president Bidens topprådgiver, i møter i april og mai i år. Før det hadde SBFs bror Gabe Bankman-Fried som steller med kryptofantomets politiske nettverk, allerede vært på forberedende besøk i Det hvite hus i mars. Med penger kommer man som kjent et stykke innen politikken i USA.

Collapsed cryptocurrency exchange FTX had ties to Ukrainian government, WEF, and top Biden adviser

Underlig nok, skriver den skotske journalisten Iain Muir i Scotland Today online (14. november), lanserte den ukrainske regjeringa i mars i år en nettside for kryptovaluta-donasjoner med støtte fra FTX. Donasjoner går via plattformen Everstake hvor beløpene ledes videre til Nasjonalbanken i Ukraina. Det ukrainske departementet for digital endring skal angivelig være involvert i denne aksjonen.

Hvilke konsekvenser FTX-kollapsen får for donasjoner, som både går til våpen og humanitær hjelp til Ukraina, er uvisst. FTX har også vært offisiell partner med World Economic Forum. I tillegg er det en rekke sportskjendiser og andre top shots i USA som har frontet FTX og nå har mistet sine investeringer over natta, så som NFL-fotballegenden Tom Brady, supermodell Gisele Bündchen, and NBA-basketballstjerna Stephen Curry. Her dufter det av både steikeos og svidd krydder. Følg med og hold neseborene åpne!