Kan folkefienden Corbyn bli statsminister?

Jeremy5-560x373

Fem dager før det britiske valget har Jeremy Corbyn fått statsminister May til å skjelve i skjørtene.  En ny måling viser for første gang Labour over 40 prosent og foran de konservative i en måling med ujusterte tall! Corbyn er den eneste sosialdemokratiske lederen i EU som går til valg på et reelt sosialdemokratisk program.

Statsminister Theresa May, som også er leder for det konservative britiske tory-partiet, tok en sjanse da hun bestemte seg for å skrive ut nyvalg i april. Meningsmålingene viste at hun lå an til et valgskred, og hun satset på at valget 8. juni skulle styrke hennes posisjon med et enda større parlamentariske flertall. Men den 20 prosent store ledelsen over et sprikende Labour i opposisjon, har skrumpet alvorlig de to siste ukene.

43-40 i Labours favør

Les videre

Advertisements

Civita-Larsens folkeforakt og franske forvirring

Macron_20170509_600_855[1].jpg

Bildet: Emmanuel Macron og Francois Holland, henholdsvis nyregistrert og avskilta president, representerer «det liberale sentrum» som Civita-historiker Bård Larsen fester sin lit til for å redde demokratiet.

Åsa Linderborg har startet en viktig debatt om demokratiet i vår uforutsigbare tid. Når Bård Larsens reiser sine innvendinger, går det greit så lenge han er på det abstrakte plan. Men når han skal anskueliggjøre med Frankrikes eksempel, går det helt i ball.

Som man reder, ligger man, heter det. Og som det etablerte partiveldet i mange land lenge har «redet», ligger man nå, jeg hadde nær sagt i Nato-stilling, sidelengs, hjelpeløst fortapt mens de politiske stormene raser. Sosialdemokratiet ligger på sotteseng i land etter land, knust i valget i Nederland i mars, revet mellom fraksjoner som kan ende i todeling for Labour i det britiske valget i juni – og med ydmykende splittelse i Frankrike der det gamle Parti Socialiste (PS) er politisk og også nær finansielt konkurs. Riktig nok fikk høyrepartiet (gaullistene) seg også en smell, men det er det franske PS som står fram som vår tids tydeligste eksempel på politisk avmakt. Ledende folk og statsråder som hadde vært med på valget av kandidat i primærvalget i vinter, opptrådte som dårlige tapere og deserterte fra deres egen «alt for radikale» Hamon til den uklanderlige Macron.

Det ser ut til at den nyvalgte presidenten også er uklanderlig for Bård Larsen. I alle fall nøyer han seg med å kalle ham «den liberale Macron», og alt som er «liberalt» er visst godt nok for Larsen.

Det ekstreme sentrum

Men det er jo nettopp dette problemet Åsa Linderborg reiser i sin kronikk 4. mai (og som Bjørgulv Braanen følger opp med en fin kommentar 9. mai), nemlig at «alt som avviker fra den rådende orden» stemples som uakseptabel velgeratferd med det inflaterte populismebegrepet: «Enhver tanke på en alternativ politikk om EU, ulikhet, integrasjon, globalisering, nedskjæringer, profitt i velferden – alt stemples som populisme», skriver hun innledningsvis. Og seinere: «Den økonomiske makten er et ikke-spørsmål. I stedet snakker man som Jason Brennan i Mills kjølvann, om «majoritetens tyranni».

Les videre

Tysk bemanningsforbud – et garn fullt av smutthull

potsdamer-platz-huge-amounts-of-materials-in-a-very-short-time[1].jpg

Bildet: Potsdamer Platz i Berlin var på 1990-tallet Europas største byggeplass.

LO-kongressen diskuterer denne uka innstramminger mot bemanningsbransjen. Dette uvesenet bør forbys. I LO vises det til en tysk lov for å peke på et handlingsrom vi angivelig ikke har møblert ferdig til bruk i «det norske hus». Men den loven er ikke akkurat noe paradenummer i kampen mot sosial dumping.

Fellesforbundets leder og nestleder, Jørn Eggum og Steinar Krokstad, framsatte i en kronikk i Klassekampen 20. mars et forslag om å begrense bemanningsbransjens spillerom i norsk arbeidsliv. Et forbud mot dette uvesenet, som har undergravd fagbevegelsens stilling i store deler av bygningsbransjen, ville vært et kraftfullt grep mot sosial dumping. La oss håpe at LO-kongressen denne uka fatter et slikt vedtak. For som Boye Ullmann skriver i en kronikk i Klassekampen 2. mai, så er ikke en begrenset regulering tilstrekkelig: http://steigan.no/2017/05/03/bemanningsbarnsjen-ute-av-kontroll-regulering-er-ikke-nok/

Les videre

Kommunist? Populist? Eller rett og slett en god nøtteknekker?

Bare noen timer unna det franske valgets dom i første runde, står det uansett klart at  Jean-Luc Melenchon har levert det viktigste bidraget til en reorientering av europeiske venstresidebevegelser. Og sosialdemokratene tar steget ut i det ukjente – hvis de i det hele tatt har bein å gå på etter valget. french-far-left-parti-de-gauche-pg-party-leader-jean-luc-melenchon-ghnhg2[1].jpgJean-Luc Melenchon (65) har så langt vært den store overraskelsesmannen som fransk presidentkandidat og har gjort en mye sterkere valgkamp enn Maine le Pen.

Da Jean-Luc Melenchon var på Plan B-møtet for EU-kritiske partier i København i november i fjor, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National og Marine le Pen.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget. Og i det hadde Melenchon aldeles rett. Det er det som er den store usikkerhetsfaktoren som kan vende opp ned på de meningsmålingene som i og for seg ganske stabilt har vist de fire størstes sjanser: Den «uavhengige» wonderboy-liberalisten Emmanuel Macron øverst, Nasjonal Front-lederen Marine le Pen stort sett som nr. 2, og den konservative og skandaleridde Francois Fillon og venstresidekandidaten Melenchon side om side, et par-tre prosentpoeng bakenfor. Opp mot 30 % av de franske velgerne hadde ennå ikke bestemt seg ved inngangen til helga. Og tradisjonelt har presidentvalgene svært høy valgdeltakelse. I 2012-valget var den over 80 % i første runde, betydelig høyere enn deltakelsen i britiske og tyske valg. Og oppmøtet i formiddag viser en deltakelse litt i overkant av 2012-valget, noe som kan tyde på høyt engasjement. Dermed vil alt være usikkert til valglokalene stenger i dag kl. 20.

Kommunist, ja, en slags. Populist? Nei!

Les videre

-Det franske sosialdemokratiet er i full oppløsning!

President Hollande er nesten politisk prikk lik Sarkozy. Så hva er da vitsen med et sosialistparti? Det vil splittes i en høyre- og en sentrum-venstrefraksjon etter valget, noe som forsterkes ytterligere av Jean-Luc Melenchon kommer seilende inn fra venstre rett før første valgomgang og gjør innspurten svært spennende, sier fransk-norske Bruno Ceccaroli. 

Bruno Ceccaroli.jpg

Bruno Ceccaroli, på påskebesøk i Frankrike, følger spent med i den franske valgkampens uforutsigbarhet og dramatikk. (Foto: Halvor Fjermeros)

Snart stilles troppene opp for det store franske valgslaget, med første valgomgang 23. april, andre omgang 7. mai og deretter valg til nasjonalforsamling i siste halvdel av juni. Det franske Parti Sosialiste (PS) bak fiaskopresident Hollande må lide for hans historisk lave popularitet. Det har blitt et blylodd rundt halsen på han som svømmer videre for PS, Benoit Hamon. Etter den siste tv-duellen rett før påske med alle de fremste presidentkandidatene, ble han kraftig forbikjørt, ikke minst av den mer offensive kandidaten for venstreopposisjonen, Jean-Luc Melenchon. På siste meningsmåling (Ipsos) er Hamon nede på 7,5 %, de to i front, Marine le Pen og Emmanuel Macron, har mistet mye av sitt forsprang og er nå begge nede på 22 %. Og venstrefrontens Melenchon, for første gang på tredjeplass, er bare to prosentpoeng bak med 20 %:

http://www.lemonde.fr/election-presidentielle-2017/article/2017/04/14/presidentielle-le-pen-macron-melenchon-fillon-au-coude-a-coude_5111191_4854003.html

-Melenchon er venstresidas de Gaulle

Les videre

Rødts belgiske søsterparti PTB er på vakt mot suksessens fallgruver

Germasin PTB.jpg

Germain Mugemangango (40), PTBs leder og fulltidsansatte organisasjonsarbeider for regionen Charleroi i delstaten Vallonia der partiet nå er nest størst og passerte sosialdemokratene på siste måling. (Foto: Halvor Fjermeros)

Et valg i dag ville ha økt gruppa til Parti du Travail de Belgique (PTB) i det belgiske parlamententet fra 2 til 14. Men det marxistiske partiet som passerte sosialdemokratene på siste måling i Vallonia, er de første til trekke i håndbrekket og advare mot faren for å bli et reformistisk valgparti om de ikke bygger sterkere grunnorganisasjoner på landsbasis. 

Det er en oppsiktsvekkende framgang det belgiske revolusjonære partiet PTB (på fransk) eller PVDA (på flamsk) har hatt det siste halvåret. Det har blitt lagt merke til i storaviser som New York Times og Washington Post, og magasiner som Politico, men er nesten ikke omtalt i norske aviser. Den store veksten har særlig skjedd i den gamle fransktalende delstaten og industriregionen Vallonia hvor en måling nylig ga PTB 20,5 %, og dermed nest største parti. Men nå har også Brussel, som er en egen region, blitt deres hjemmebane med PTB som 3. størst. Til og med i Flandern, sterkt preget av nasjonalisme og reaksjonære strømninger, har PVDA brutt sperregrensa i flere målinger.

Les videre

Rødt, det nye arbeiderpartiet

Vi må ha en ny regjering, men også en ny politikk. Rødt trengs for å få til en slik fornying. Men da må det bli det nye partiet for arbeiderklassens kvinner og menn og et parti som forstår seg på alliansen med den kjempende fagbevegelsen her til lands.  Som bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand mener jeg at Rødt måtte lutres for å gå løs på denne oppgaven. Det er en durabelig jobb, men den må gjøres.TTIP-trompeter.jpg

Det var bra at Rødt ikke kom på Tinget i 2013. I stedet kunne vi nynne med Alf Prøysen: «Og at det var en nyttig ting kan ingen komme fra.» For Rødt var et umodent parti som måtte lutres for større oppgaver enn det kunne aksle den gang. Dette er ikke etterpåklokskap fra min side, men noe jeg har sagt til folk i partiets ledelse for flere år siden. Nå har vi vokst ut av knebuksene og vist gode takter. Det skyldes ikke minst Bjørnar Moxnes’ dyktige profilering i Oslo av barnehage- og søppelsakene, men også Rødt-ledelsens utspill for å få lokale lag og kommunestyrefolk til å reise saker før og under lærerstreiken og kampen mot endringene i Arbeidsmiljøloven for to år siden. Dette peker mot to kjerneområder: Kampen for et anstendig arbeidsliv og for en styrka fagbevegelse i kamp mot profitørene. Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om veien videre foran Rødts landsmøte denne uka.

Noe er i ferd med å skje. Senterpartiet stiller krav til endringer i arbeidslivet som lyder som musikk i ørene til den faglige opposisjonen, og SV prøver å finne tilbake noe av åndens som gikk tapt som rødgrønt haleheng i 2005. Folk som står midt i kampene som preger arbeidslivet nå, ser seg om etter politiske alternativer som duger som talerør for deres sak. For øvrig er tendensen ute i Europa ikke til å ta feil av; sosialdemokratiske partier forvitrer i land etter land fordi de ikke lenger har fingeren i den jorda arbeidsfolk står på. «Pasokifisering» er blitt et begrep etter det greske arbeiderpartiets fall fra 40 til 4% på fire år, og de nederlandske PvdA endte på 5,7% i valget nylig. Og der progressive krefter blant sosialdemokratene prøver å gjøre noe med høyredreining og manglende kontakt med grasrota, klorer de øynene ut på hverandre, som i det dypt splitta britiske Labour. Så vi trenger et nytt arbeiderparti som konsekvent kjemper på arbeidende kvinners og menns side, og som ikke bare lytter til, men også fungerer som en pådriver overfor den dristigste og mest drivende delen av fagbevegelsen. For det er slikt faglig-politisk samarbeid vi må utvikle hvis vi skal lykkes med å skape et nytt omdreiningspunkt for en sosialistisk politikk i Norge.

Les videre