REC-direktør spør seg: -Bør kraftbransjen ut av NHO?

Med seksdobling av strømutgifter og ingen fastprisavtale, er REC Solar i Kristiansand blant de kraftforedlende industrier som er ille ute. Både direktør David Verdú og klubbleder Ronnie Salvesen etterlyser aktive støttetiltak fra regjeringa.

Bildet: Klubbleder Ronnie Salvesen og direktør David Verdú ved REC Solar som har produksjon av solcellesilisium ved Elkem Fiskå i Vågsbygd. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det produseres solcellesilisium for fulle mugger ved REC Solars fabrikk ved det gamle industrianlegget til Elkem Fiskå i Vågsbygd i Kristiansand. Det er stor etterspørsel world wide for sluttproduktet, men det er også en særdeles krevende prosess å holde seg på topp i.

-Vi har drevet denne produksjonen siden 2009, men det har vært stadige endringer i produksjonsmetoder i et skiftende marked. Vi har halvert kostnadene to ganger og har gått fra såkalt multikrystallinsk til monokrystallinsk produksjon. Alt dette har kostet en enorm innsats fra både ledelse, ingeniører og arbeidere. Vi er avhengig av det beste samarbeid innad i bedriften. Og selvsagt også av stabile og lave kraftpriser som gjør at vi kan utnytte Norges fortrinn, den naturgitte og billigestrømmen fra fossekrafta, sier direktøren og klubblederen, nærmest i kor. De er samkjørte i dette spørsmålet, slik de fleste av deres kolleger er innen den betydningsfulle kraftforedlende industrien i Agder.

Kraftbransjen tjener ikke industrien?

De to er skjønt enige om at de nyeste kraftkablene, Nord Link til Tyskland og North Sea Link til England, har hatt eksport av norsk vannkraft som hovedformål.

-Da disse kablene ble planlagt i 2013, var argumentet at de ville bli «samfunnsøkonomisk lønnsomme». Og det forutsatte høyere strømpris i Norge, sier direktør Verdu og legger fram en fersk artikkel i Nettavisen: «Konsekvensen av nye strømkabler har hele tiden vært klar», lyder tittelen.

-Daværende olje- og energiminister Tord Lien fra Fremskrittspartiet visste, og varslet også at kablene ville gi dyrere strøm i Norge. Målet for Statnett var å få prisene opp. I stedet for å fortsette å eksportere kraft når magasinfyllingene er historisk lave, burde man gjøre som EDF i Frankrike – det franske «Statkraft» – er blitt pålagt, nemlig å sette en makspris for å unngå krise i industrien, sier REC-direktør Verdú og fortsetter:

-Man kan stille spørsmål ved om kraftbransjen burde fortsette å være medlemmer av NHO, da situasjonen i dag tyder på at kraftselskapene og industrien har motstridende interesser. f

Og han tilføyer at han er tilhenger av kapitalisme:

-Men ikke fri kapitalisme. Innen kraftsektoren må den reguleres. I dette landet bør elektrisk strøm være allemannseie!

Tretti ganger høyere CO2-utslipp i Kina!

Tilltsvalgte for rundt 170 arbeidere innen forbundet IndustriEnergi, Ronnie Salvesen, legger ikke skjul på hvor krevende det har vært for hans medlemmer å henge med i alle svingene som skiftende markedskrav og nye produksjonsprosesser har krevd i det dusin år solcellesilisium har vært produsert på Fiskå. Det krever høyt kvalifiserte arbeidere og det er ikke enkelt å rekruttere nye til bransjen. Men han understreker også hvor rein produksjonen er i Norge, sammenlignet med verdens største produsent av solceller som er Kina.

-Vi produserer 8.400 tonn tonn solcellesilisium i året. Det gir et utslipp på 42.000 tonn CO2, mens det samme volum laget i Kina gir et utslipp 1,2 millioner tonn, eller 30 ganger så høyt som her. Det vil øke CO2-fotavtrykket på verdensbasis drastisk. Så det er en dårlig ide å legge ned denne industrien i Norge fordi vi ikke klarer å betale strømregningene lenger. Dessuten er vår produksjon 100 % sirkulær. Når vi skjærer såkalte wafere som blir til solcellepanel, bruker vi alt spons og slagg til resirkulert produksjon, sier klubbleder Salvesen.

-Vi er enige om at vi trenger økt kraftproduksjon, og havvindutbygging er en god ide. Men ikke med såkalte hybridkabler. Det er bare et nytt ord for eksportkabler til Europa. Havvind kan brukes til elektrifisering av norsk sokkel og også til å supplere kraftbehovet på land. Det er bakvendt å bruke elkraft fra land for å elektrifisere sokkelen i Nordsjøen. Den krafta må brukes for å sikre gammel og bygge ny norsk industri på land, sier direktør Verdú som føyer til at solcellesatsing er fraværende i debatten om økt fornybar produksjon. Solceller kan gi 34 TWh, eller godt over det norske vannkraftoverskuddet i dag. Tyskland, med samme solforhold som oss, har 50 TWh produsert på solceller, hevder direktøren.

Vekk med opprinnelsesgaranti på strøm!

Den såkalte opprinnelsesgarantien for strøm, altså et bevis på at det er fossilfri strøm vi eksporterer til kontinentet, er en trussel mot vår bransje. Ideen ble oppfunnet av EU for 20 år siden for å motivere kraftbransjen til å investere i fornybar energi.  Det argumentet har for lengst falt bort. Og når store utenlandske bedrifter kjøper norske utenlandsgarantier, bidrar det til å skape uberettiget tvil om at kraftforbruk i Norge er fornybart og utslippsfritt. Ordningen tilrettelegger for grønnvasking av kraftforbruk i områder med fossil kraftproduksjon, og det svekker norske industribedrifters fortrinn som produsenter av lavkarbonprodukter, sier REC-direktøren.

-Og hva med bruk av norsk kraft til strømslukende datalagringssentre, spør jeg direktøren.

-Det er en uting. Legg heller til rette for ny norsk kraftbasert industri.

-Men hvorfor har ikke REC skaffet seg fastprisavtale slik mange storforbrukere av strøm har gjort, f.eks Elkem som dere er gode naboer med her?

-Vi hadde fastprisavtale for noen år siden, men vi kom ikke i full produksjon på grunn av stadig nye omlegginger, så da tapte vi på den. Nå ser alle at det er dumt ikke å ha fastpris. Vi kjøper all vår strøm på spotmarkedet, og det ga oss 600 prosent høyere strømutgifter enn budsjettert i desember i fjor.

De to er enige om kravet som nå gjelder til regjeringa og energi- og miljøministeren. Stopp krafteksporten og reguler prisen på strøm:

-Hvorfor er det så vanskelig å sette en makspris? Hvis ministeren er så redd for at dette skal skade markedet på lengre sikt, er det jo bare å sette en midlertidig makspris. Men det må skje noe raskt, hvis ikke vil enkelte industrier kunne gå dukken. Vi forventer en kompensasjon for tapene vi har blitt påført og kraftgarantiordning slik Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har foreslått. Og for vår del mener vi også at vi må begunstiges av en spesialordning for industrietablering, for vi har ikke gjort annet enn å omstille oss med ny teknologi for et skiftende marked siden oppstarten i 2009.

Tilbake til Derry, det blodstenkte Derry

Den verste massakren av sivile og ubevæpna mennesker under hele den lange okkupasjonskrigen i Nord-Irland skjedde i Derry søndag 30. januar 1972. Det året krevde flest menneskeliv i konflikten og ga næring til et britisk terrorregime som utfoldet seg i all sin gru også da vi besøkte Free Derry i 1985. Tida leger de fleste sår, men aldri sårene etter Bloody Sunday for 50 år siden i dag.

Du finner ikke bedre fish & chips i hele Irland enn i sjappa langs Queens Quay ved elva Foyles vestre bredd. I alle fall ikke i 1985. Den var pakka inn i avispapir, så trykksverta var en del av tilbehøret sammen med dressing, sitron og kapers. Det kan ha vært den konservative Belfast Telegraph eller selveste The Sunday Times, London Times som irene kaller den, for vi var farlig nær fiendeland. Britene kaller den fortsatt Londonderry, denne byen helt nord på den grønne øya i Atlanterhavet. Og britenes fotsoldater, de protestantiske lojalistene i Derry, var villige til å forsvare både byens settlernavn og okkupasjonen med våpen og blod. Elver av blod.

Sunday, Bloody Sunday

Det var der ved Guildhall, rådhuset rett innenfor Foyle Embankment ved fish & chips-elvebredden, at den fredelige borgerrettighetsmarsjen 30. januar 1972 skulle ende. Det var over 10.000 hovedsakelig unge mennesker som samlet seg i bydelen Creggan nordvest for sentrum og marsjerte ned mot Bogside på den katolske sida av byen. Marsjer som dette var blitt forbudt av den britiske okkupasjonsmakta. De unge demonstrantene trosset forbudet og nådde det verdensberømte kvarteret med det markante monumentet og gavlveggene på hus der det står «You are now entering Free Derry». Dette var blitt erklært som katolsk-republikansk frisone etter at britiske soldater og det lokale okkupasjonspolitiet RUC (Royal Ulster Constabulary) prøvde å knuse den voldsomme motstanden som vokste fram sommeren 1969. I 1971 innførte britene interneringspolitikken («Internment») med fengsling av opprørere uten lov og dom. I 1972 eksploderte trykkokeren.

Plutselig åpner soldater fra det britiske fallskjermregimentet ild og drepte 13 demonstranter på stedet. Mange flere ble såret, og en av de sårede døde seinere, slik at det totale dødstallet ble 14. Nær halvparten av de drepte, seks stykker i alt, var ungdommer på 17 år. Mennesker i mengder hadde kastet seg ned på bakken for å unngå kuleregnet, mens folk som reiste seg og prøvde å komme unna ble beskutt. Hvite lommetørklær som «fredsflagg» ble ignorert og demonstranter som ville hjelpe sårede ble skutt på. Skytingen varte i 20 minutter med korte opphold innimellom.

Etter gateslaget startet mediekrigen. BBC hadde i disse årene kanskje større definisjonsmakt i den britiske opinion enn noen gang før eller siden. General Ford som ledet styrken plantet øyeblikkelig sin falske versjon av hendingene. Han påsto at soldatene ikke hadde startet skytingen, men bare besvarte ild fra demonstrantene. Det lå mellom linjene at det var IRA, «The Provos», som hadde provosert fram blodsutgytelsene. Og de fleste Londonavisene som kom ut dagen etter myrderiene konstaterte bare at 13 var drept, men uten å henge bjella på katten, de britiske fallskjermtroppene.

Det skulle gå nesten 40 år før en undersøkelseskommisjon kom til konklusjonen i den såkalte Saville-rapporten. Den slo fast at fallskjermtroppene hadde løsnet det første skuddet, hadde beskutt flyktende ubevæpna sivile og til og med skutt og drept en mann som allerede var såret av skudd.

Møte med Martin McGuinness, IRA-mannen som ble førsteminister

Det var IRA-folk blant borgerrettsaktivistene i marsjen til Bogside i 1972. Det kunne Martin McGuinness bekrefte. Han var der sjøl. Og han var på det tidspunktet nestkommanderende i Derrys avdeling av IRA, Den irske republikanske arme. Han hadde vært medlem siden han var 19 år, i 1969, det året IRA ble splittet i to, og The Provisional IRA, også kalt Provos, ble dannet. Sjøl har McGuinness seinere hevdet at han gikk ut av IRA i 1974. Men andre kilder med nær kjennskap til den republikanske bevegelsen og dens militære og politiske grein, henholdsvis IRA og Sinn Fein, hevder at han var medlem av IRAs sju mann store militære råd for Nord-Irland mange år seinere og at han hadde god kjennskap til terrordåder begått av IRA langt ut på 1980-tallet.

Året etter Bloody Sunday ble Martin McGuinness arrestert og stilt for retten for noe han sjøl hevdet var en falsk anklage. I retten erklærte han uten å blunke at han var medlem av IRA, men ved å bruke et irsk begrep som kan bety «kriger for Irland» eller frihetskjemper. «Vi har kjempet mot drapene på vårt folk, og jeg er stolt av å være medlem av Óglaigh na hÉireann.» I 1974 ble han igjen arrestert etter dom, før han begynte å stige i anseelse i Sinn Fein, partiet som ofte ble kalt IRAs politiske fløy gjennom alle tiårene med The Troubles.

Da vår lille delegasjon kom til Derry rett før jul i 1985, hadde vi flere planer på blokka enn å spise fish & chips ved River Foyles bredd. Vi dro til Creggan, bydelen der borgerrettsmarsjen startet i 1972, banket på døra der Martin McGuinness bodde og gjorde klart for avtalt intervju. Vi tok oppstilt bilde på gata, gjengitt over disse linjer av reisefølget som hadde kommet i bil fra Norge via London, Dublin og Belfast for å puste inn den berømte «Londonderry Air». Den gang var Sinn Fein-ledere som vår mann i Derry og Gerry Adams i Belfast kun kjent i smale politiske kretser, sjøl om navnene deres blinket på førstesidene i engelske aviser hver gang IRA hadde detonnert en bombe. Siden skulle begge to bli statsmenn med betydelige diplomatiske bragder bak seg, symbolisert ved Langfredagsavtalen i 1998 som satte punktum for The Troubles. Lengst i så måte nådde Martin McGuinness som ble førsteminister i det nordirske parlamentet og et symbol på den irske frigjøringskampens forvandling fra militær motstand til politisk styring.

Vi lar oss ikke ydmyke!

To uker etter at vår delegasjon var tilbake i Norge for hektiske juleforberedelser i 1985, ble Martin McGuinness arrestert og sammen med 17 andre Sinn Fein-ledere fengslet uten lov og dom. En ny britisk anti-terrorlov tillot politiet RUC å fengsle folk i sju dager på mistanke. Det resulterte i førsteside i Klassekampen nyttårsaften med bilde av Martin fra gata i Creggan, og med oppslag inni avisa under tittelen: «Vi lar oss ikke ydmyke». Dette var hverdagskost under okkupasjonens hardeste år i de seks fylkene nord i Irland som britene på arrogant vis benevnte som Provinsen.

På vår lille turne fikk vi nærkontakt med den britiske militærmakta ved flere anledninger. Nord-Irland var en krigssone, i de største byene såvel som i små landsbyer som var så uheldige å ligge midt i strategisk utsatte soner. En småby ved navn Crossmaglen ligger rett ved grensa til republikken Eire. Der hadde britene etablert en festning med vakttårn på torget og lettet og landet med helikoptere rett over hustaket der vi besøkte en sakesløs familie. Ei ung mor gikk med en skrikende unge på armen, vettskremt og terrorisert av propellsmell og virvelvinder foran stuevinduet. Og i det katolske strøket Falls Road i Vest-Belfast intervjuet jeg lederen i Belfast Sinn Fein bak stålgitter-innrammede dører og svære steiner foran inngangen for å hindre angrep fra paramilitære lojalister blant protestantiske ekstremister.

Et halvt århundre etter Bloody Sunday og snart et kvart et siden Langfredagsavtalen som satte punktum for den væpna kampen mot britisk okkupasjon, er det verdt å minne om at den gamle drømmen om irsk gjenforening aldri har vært nærmere sin realisering i løpet av de siste hundre år. Og det takket være et sterkt Sinn Fein både i nord og i sør som har klart å utnytte aversjonen i det irske folk mot ei ny hard grense etter brexit-kalamitetene. Og også takket være Nord-Irlands Nelson Mandela, strategen og personligheten Martin McGuinness fra Creggan i Derry, som skjønte når væpnet kamp måtte avløses av den politiske kampen for å nå de store mål. Han døde for fem år siden, i 2017, alt for tidlig, men likevel på et tidspunkt da en kunne se at en livslang kamp ville bære frukter. Jeg, for min del, hadde den glede og ære å møte Martin McGuinness ved et par anledninger mot slutten av hans liv. Men det er en annen historie…

Venstrepopulismen har gått skoene av seg. På med slagstøvlene!

Det er 10 år siden Occupy-bevegelsens vekst og fall i USA. Den fikk sine avleggere i Europa der den la grunnlaget for det spanske partiet Podemos, som ikke har levd opp til forventningene som en radikal og systemkritisk venstreopposisjon. Det trengs kraftige lut både politisk og organisatorisk. Det belgiske PTB er på sporet av noe som trengs i ei tide preget av forvirring og rådvillhet.

Bildet: Det var en gang en kraftfull massebevegelse – med flat struktur. Nå er Occupy Wall Street en historisk parantes. Her fra okkupasjonen av Zuccotty Park på Manhattan i oktober 2011. (Foto: Halvor Fjermeros)

Som observatør til Occupy-fenomenet i både New York og Boston i oktober 2011, kan jeg skrive under på at bevegelsen utløste en voldsom energi og skaperkraft i gatene i de to nevnte byer, slik det skjedde i mer enn et halvt hundre byer overalt i USA. Det var både skarpe politiske diskusjoner og tydelige paroler mot finanskapitalens makt med hjemstedsadresse Wall Street, så vel som masseopptog og til og med streiker med fagbevegelsen som allierte. Men da okkupantene gikk hjem for å feire jul, skulle det også vise seg å bli punktum for bevegelsen. I USA har anarkismen alltid hatt en viss innflytelse på grasrotaktivismen, og i Occupys tilfelle var det et uttalt mål at det ikke skulle bygges noen fast organisasjon, men at allmøter skulle styre bevegelsen etter prinsippet om flat struktur. Et tiår etterpå framstår Occupy som en historisk parantes uten varig virkning. Og den breie venstresida, særlig i Europa, har siden framstått som rådvill og retningsløs.

Kjartan Fløgstad i 2012: «Vi må våge å si klasse, makt, kapital…»

Occupy fikk sine europeiske avleggere, særlig i Spania der Los Indignados eller M15-bevegelsen vokste fram som særdeles utholdende og kraftfull. De fylte plasser og torg fra våren 2012 og dette forplantet seg til militante aksjoner rettet mot banker som kastet ut folk som ikke kunne betale for seg og til okkupasjoner av leilighetene som politiet kom for å beslaglegge. Det nye partiet Podemos («Vi kan») sprang ut av denne bevegelsen og fikk på røde rappen en håndfull innvalgte i EU-parlamentet i 2014. Podemos hadde en rekke progressive krav, mot euro-diktaturet i EUs krisepolitikk, mot politikerprivilegier og for et utvidet partidemokrati der nye nettbaserte former for deltakelse og avstemninger ble tatt i bruk. De skulle skape en ny grunnlovgivende forsamling som skulle involvere folket i å skape et nytt institusjonelt rammeverk som skulle endevende det gamle, «78-regimet», topartisystemet etter Franco-oppgjøret. Men partiet bar i seg mye av den flate strukturen fra Indignados’ene, og det direkte demokratiet fungerte ikke over tid. Som Len Monde Diplomatique (LMD) skriver i siste nummer: «Podemos avsto fra å ha en aktiv masseorganisasjon med skolerte ledere. Du kan ikke erstattet en debatt mellom partimedlemmer som diskuterer ansikt til ansikt og forsøker å komme til enighet, med en rekke ‘ja’, ‘nei’ eller ‘avholdende’ på en maskin. De aktive medlemmene skoleres og modnes gjennom diskusjon og debatt. I praksis ble tilhengerne alltid stilt samme spørsmål: ‘Vil du Pablo Iglesias, ja eller nei?’ Og siden alle hadde blitt med i Podemos fordi de var forelsket i ham, var svaret ‘ja’».

Etter flying-starten gikk Iglesias høyt på banen, hevet seg over det gamle høyre-venstre-skillet og sa at «vi er det nye sentrum» i betydningen at alt nå dreide seg om Podemos. De «opphevet» klassekampen og mente kampen sto mellom «kasten» (La casta, dvs den gamle politikereliten) og «folket». Allerede seinhøstes 2014 avslørte Iglesias seg som en drømmer. I fullt alvor erklærte han at målet for Podemos var absolutt flertall etter at han hadde fått målinger på over 30 prosent, noe jeg tillot meg å påpeke da jeg presenterte boka «Uro i Euroland» som nettopp dvelte ved venstresidas og fagbevegelsens avmakt.

I disse dager er det 10 år siden Klassekampen hadde en artikkelserie om krisa etter finanssmellen i 2008. Kjartan Fløgstad ble intervjuet under tittelen «Kapitalismekritikken er sterkere i Davos og Finacial Times enn i SVs sentralstyre» (KK, 15.02.2012). Han hevdet at «denne krisa ikke likner på noe som har hendt i mi levetid» og at «det har ført til at ordet kapitalisme har dukket opp igjen». Ordet «marxist» var blitt et skjellsord, og forfatteren ga nærmest tidsånden et nytt navn; «marxofobi». «Vi må våge å si klasse, makt, kapital (…) Vi må gjenvinne den demokratiske kontrollen over strategisk viktige samfunnssektorer», sa Fløgstad som tross håp i de nye bevegelsene til Occupy og Indignados, mente at svaret heller ikke lå i «de konsensusbaserte allmøtene på Wall Street». Dette var tre år før Podemos kulminerte og begynte å vise sine innebygde svakheter, noe som ganske sikkert hadde gitt Fløgstad-kritikken flomvann på mølla.

Den tidligere så revolusjonære partileder Iglesias presenterte seg som «leder for det nye sosialdemokratiet» da han la fram det nye partiprogrammet i 2016. Han erklærte at han følte seg «hjemme i det sosialdemokratiske feltet» og uttrykte med det både hvor mye makt en leder i et kvasidemokratisk parti har, og hvor store uenigheter som lå innbakt i prosjektet. (jfr LMD, ja. 2022). De politiske kampsakene til Podemos ble tonet ned i takt med ledelsens ambisjoner om å delta i regjering sammen med sosialdemokratene i PSOE før valget i 2019. Forlatt var krav om restrukturering av landets gjeld og nasjonalisering av strategiske samfunnsektorer til fordel for «en progressiv koalisjonsregjering med PSOE, rivalen som fire år før skulle fjernes fra Spanias sprukne jord. Podemos var blitt til potetmos, for å si det litt uhøytidelig.

2021: Podemos’ buklanding, Die Linkes valgsmell

Splittelsene satte inn. Ledere meldte seg ut. I fjor trakk Pablo Iglesias seg både som visestatsminister og partileder, noe som markerte en buklanding for en bevegelse som både var omsvermet og omtalt blant folk på venstresida i hele Europa. Det gjaldt ikke minst forlaget Manifest og enkelte miljøer i Rødt. Og det gjaldt absolutt Frankrikes framgangsrike presidentkandidat Jean-Luc Melenchon (som nesten nådde opp som motkandidat til Macron i 2017-valget med nær 20 prosent) og hans La France insoumise, «det ukuelige Frankrike», dannet på direkte inspirasjon fra Podemos. Nå ligger han under det halve som presidentkandidat og «de ukuelige» er langt på vei kuet til apati. Lærdommen er igjen at en sterk leder i en flat struktur, uansett allverdens moderne teknologi og kommunikasjon, ikke har lang levetid.

Også greske Syriza, som vel å merke hadde et annet og mye klarere organisatorisk utspring enn Podemos, knyttet seg tett opp til sine spanske venner. Statsminister Tsipras, den tidligere ungkommunist-lederen, hentet inn Iglesias som inspirator i valginnspurten i Hellas i 2015 da Tsipras ble gjenvalgt. Men da hadde han allerede beseglet sin egen skjebne ved å krype til korset og godta EU-troikaens krisepakke som grekerne i folkeavstemning nettopp hadde sagt nei til. Podemos og Syrizas felles euro-skeptiske plattform smuldret hen og begge partier framviste sin avmakt som på hver sin måte har virket demoraliserende på den breie venstresida i Europa. Oppå dette kom Jeremy Corbyns forsøk på å erobre det britiske Labour og bli statsminister, noe som nesten, men bare nesten lyktes – før høyresida i partiet knuste hans bevegelse med en blanding av grovt uredelige anklager om antisemittisme og undergraving av Corbyns posisjon i brexit-kampen.

Siste kapittel i dette triste eposet er valget i Tyskland i fjor høst. Der gikk Die Linke på en valgsmell som nær halverte deres oppslutning på fire år, til under sperregrensa med 4,9 prosent. Og det tross et sosialdemokrati, SPD, som har hatt kontinuerlig nedgang siden Gerhard Schröders markedsliberalistiske regjering. Die Linke som hadde en betydelig oppslutning i fagbevegelsen, særlig i Øst-Tyskland, mistet sin status som klasseparti og bidro med sterke innslag av identitetspolitikk og en «åpne grenser for alle»-linje under flyktningekrisa til intern splittelse og politisk kollaps. (jfr LMD). Dermed slapp de SPD inn på deres enemerker, i tillegg til at Di Linke tapte millioner av særlig østtyske stemmer til ytre høyrepartiet AfD.

Og sånn går det ikke an å holde på.

The Economist advarer: Det marxistiske PTB i Belgia er blitt «a mainstream party»

I Belgia skjer det derimot noe spennende på den partipolitiske venstrefløyen. Det har til og med det liberalistiske tidsskriftet The Economist lagt merke til. Bladet minner oss om at Karl Marx i 1869 ga en lite flatterende beskrivelse av Belgia: «Dette komfortable, velstelte lille paradiset for godseieren, kapitalisten og presten.» Han ble sjøl fordrevet fra dette «paradiset» under Februarrevolusjonen i 1848. Gjennom et dekret fra kong Leopold 1. med anklager om oppvigleri fikk Marx 24 timer på seg på å forlate landet. «I 2021 tilbyr Belgia nå EUs beste håp for ideologien som bærer hans navn», noterer Economist-skribenten som konstaterer at det revolusjonære marxistiske arbeiderpartiet PTB nå framstår som «a mainstream party». Hvis det går som meningsmålingene antyder, vil PTB «bli det tredje største partiet i det nasjonale parlamentet», advarte tidsskriftet fire uker før jul.

Det er et generasjonsskifte på gang i PTB. I desember i fjor valgte det belgiske partiets landsmøte Raoul Hedebouw (44) til ny leder. Og i forrige uke ble han erstattet som parlamentarisk av Sofie Merckx (47). Hun er allmennlege og har arbeidet for en av de 11 legekomiteene som PTB har startet og drevet gjennom flere tiår og som utgjør et supplement til det offentlige helsetilbudet. Hedebouw avløste Peter Mertens som har ledet partiet siden 2008, året PTB hadde en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som aldri nådde mye mer enn tusen medlemmer. Nylig passerte PTB 24000 medlemmer, hvorav kanskje halvparten utgjøres av sympatiserende medlemsmasse av støttespillere uten spesielt høye krav til aktivitet. Den andre halvparten er derimot forpliktet til høy grad av deltakelse både innen diskusjoner, studier og politisk aktivisme.

Tidsskriftet Jacobin intervjuet nylig Raoul Hedebouw om partimodellen til PTB. Han syns spørsmålet om organisering er sterkt undervurdert blant marxister i dag og har et apropos til Podemos: «Jeg tror ikke på ‘movementism’ eller på de som sier at vi ikke trenger partier. Ok, bevegelser er breie og horisontale, men hvem tar beslutningene? Det er den samme gamle diskusjonen om anarkisme, men nå er det en liten kjernegruppe eller en parlamentarisk fraksjon eller noen få ledere i et rom et eller annet sted som bestemmer.»

Han legger også vekt på PTBs innretting på arbeiderklassen: «Vi har i sannhet gode demokratiske organisasjonsmekanismer, som kvoten av arbeidermedlemmer i partiets landsstyre eller det faktum at vi er seks arbeidere i parlamentsgruppa fordi vi setter arbeiderkandidater på topp på valglistene våre.» Og da snakker ikke Hedebouw bare om den tradisjonelle arbeider med hjelm, men om de nye grupper i en arbeiderklasse i stadig endring, som folk i callsentre, Uber og Deliveroo, hvor PTB vil prioritere å bygge både fagforeninger og partiavdelinger.

PTB skiller seg altså ut som et særegent parti på venstresida i EU. Nyvalg partileder Hedebouw legger vekt på balansegangen i PTB etter fornyelseskongressen i 2008 mellom å kvitte seg med fortidig dogmatisme, men samtidig holde fast ved grunnleggende marxistiske prinsipper. Det gjelder ikke minst forholdet mellom det parlamentariske arbeidet og partiarbeidet på grasrota blant folk i bydeler og i fagforeninger, kravet om å begrense privilegiene til valgte politikere, samt det tydelige standpunktet om ikke å delta i regjeringer til tross for partiets økende styrke.

Kort sagt handler det om å bygge opp en utenomparlamentarisk maktbase: «Spørsmålet blir da, hvordan erobre makt når den ikke fins i de såkalte demokratiske institusjoner. Syriza fikk kjenne dette på kroppen; de satt i regjering, men hadde ikke nødvendigvis makt. EU-kommisjonen stengte ned hele det greske banksystemet og påtvang landet EUs budsjettkutt enten de likte det eller ikke», avslutter Hedebouw i Jacobin.

Elektrosjokket kan ta livet av aluminiumsverk

Flere smelteverk i Elkem har i vinter stanset ovnene daglig, morgen og kveld, for i stedet å selge strøm til Europa. De tjener mer på strømsalg enn metallproduksjon. Alcoa på Lista kan bare drive med overskudd pga historisk høye aluminiumspriser. Hvis det ikke raskt tas politisk kontroll over krafta, vil deler av norsk aluminiumsindustri ligge der med brukket rygg, advarer konserntillitsvalgt Terje André Hanssen i Elkem.

Norge opplever ikke ei kraftkrise, men ei kraftpriskrise. Prisen på salg av strøm fra norske vannkraftverk har i snitt vært 33 øre per kilowattime (KWh) for tiårsperioden 2010-20. Det koster til sammenligning under 12 øre å produsere en kilowattime fra vannkraft. Det produseres mer enn nok strøm i dette landet, men denne krafta har i løpet av de seinere år blitt gjort til en salgsvare på et umettelig europeiske energimarked. Dermed importerer vi nå et europeisk prisnivå, som svir for den jevne husholdning, såvel som for både offentlige og private næringer og virksomheter. Aller verst kan konsekvensene bli for den kraftforedlende industrien. Nikkelverket i Kristiansand har allerede rapportert om en ekstraregning på 100 millioner kroner som følge av skyhøye strømregninger i fjor.

Alcoa – Norges nest største kraftkonsument

Det USA-baserte konsernet Alcoa driver to aluminiumsverk i Norge, i Mosjøen og på Lista. Aluminiumsproduksjon er ekstremt kraftkrevende og til sammen bruker de to verkene nærmere 5 TWh (dvs terawattimer der en TWh utgjør en milliard KWh) på årsbasis. Bare ett konsern, Norsk Hydro, forbruker mer strøm enn Alcoa. Verket på Lista bruker aleine 1,7 TWh i året.

Problemet er at Alcoa ikke har inngått langsiktige kraftavtaler for størsteparten av strømmen de forbruker. Alcoa på Lista kjøper hele 70 prosent på spotmarkedet, dvs til den varierende og svært høye prisen som nå dominerer markedet.

-Det er bare en grunn til at produksjonen går med overskudd tross den dyre strømmen, og det er de historisk høye prisene på aluminium på verdensmarkedet. Hvis prisene skulle falle og kraftprisene vil forbli så høye som de har vært i høst og i vinter, er sannsynligheten stor for at verket vil gå med underskudd. Da er det ikke sikkert at de amerikanske eierne vil vente lenge før de trapper ned eller stanser hele produksjonen, sier Jan Atle Toft, leder for Lista kjemiske fagforening. Han forteller at den siste store langtidskontrakten bedriften hadde løp ut i 2011. Den gang lå fastprisen på rundt 25 øre per KWh, mens Alcoa nå kanskje betaler rundt 150 øre/KWh.

Det har vært mye kritikk blant de ansatte over at Alcoa-ledelsen ikke har inngått langsiktige kontrakter, det er så sin sak. Like fullt truer nå de høye kraftprisene nær tusen arbeidsplassene både på Lista og i Mosjøen hvis aluminiumsprisene faller i nær framtid. Og hvis de 290 arbeidsplassene ved Lista-verket forsvinner, vil det kunne få kraftige ringvirkninger. Alcoas nærmeste nabo er en bildelfabrikk med omtrent like mange ansatte som får råstoff direkte fra aluminiumsverket. Også mekaniske servicebedrifter i Farsund vil bli hardt rammet.

Statsminister Støre holder stø kurs – bundet til masta

For andre gang har statsminister Jonas Gahr Støre svart på spørsmål i Stortinget fra Rødts Bjørnar Moxnes om han vil vurdere å regulere krafteksporten gjennom de store utenlandskablene NordLink og North Sea Link og sette en makspris på strøm, særlig med henblikk på den norske kraftforedlende industriens eksistensgrunnlag. Sist han ble spurt om dette, mandag 17. januar, avviste han igjen noen form for inngripen i markedet og skilte ikke mellom den kraftutveksling Norge har hatt siden 1960-tallet med våre naboland og de to nevnte kablene til henholdsvis Tyskland og England som har en samlet kapasitet på mer enn det normale årlige norske kraftoverskuddet.

-Jeg registrerer at mye av industrien har inngått langsiktige kontrakter. De bedriftene som har gjort det er vel i en litt bedre situasjon enn de som kjøper på spotpris, svarte Støre på spørsmål fra Moxnes om konsekvensene av kraftpriskrisa for den kraftintensive industrien. Trolig er ikke Støre klar over hvor krevende situasjonen er for deler av denne industrien. Det er riktig at noen har inngått langsiktige kontrakter. Eramet, det franske konsernet som eier og driver et smelteverk i Kvinesdal, har kraftkontrakter fram til 2030 og handler kun en brøkdel av strømmen på spotmarkedet. Det samme gjelder Norsk Hydro. Men det nevnte Alcoa er eksempel på det motsatte. Her er det snakk om hundrevis av arbeidsplasser og store eksportinntekter som kan gå tapt ved raske prisendringer i metallmarkedet.

-Jeg frykter at et eller flere aluminiumsverk vil gå dukken før regjeringa skjønner alvoret i denne situasjonen, sier konserntillitsvalgt Terje André Hanssen i Elkem. Han opplyser at tre av Elkems smelteverk før jul stanset eller kjørte ned ovnene både morgen og kveld for å selge strøm til Europa i stedet for å produsere metall. Det gjelder blant annet Elkem Thamshavn og Elkem Bjølvefossen som produserer silisium og ferrolegeringer. Dette var et scenario Hanssen advarte mot i et intervju med E24 allerede i september i fjor da han og Elkem-ledelsen mente krafteksporten måtte begrenses. De pekte på at strømmangelen skyldtes større overføringskapasitet som følge av de nye utenlandskablene til Tyskland og England, som da var i ferd med å bli satt i full drift.

-Dette er dessverre noe vi har ventet på, sa konserntillitsvalgt Hanssen i Elkem ei uke etter stortingsvalget i fjor og fulgte opp med advarselen om at det skulle bli lønnsomt for norsk industri å stenge ned produksjonen og heller selge kraften sin i markedet, «noe som skjer svært sjelden», la han til:

-Vi frykter at bedrifter må stanse produksjonen. Ser vi tre-fire år frem i tid så blir det ikke bare de nye batterifabrikkene som stanses, men gammel industri i Bremanger og Bjølvefossen som allerede har gjennomgått det grønne skiftet for mange år siden. Vi skal ikke bare bygge nytt, vi må også ta vare på det gamle, sa Hanssen for fire måneder siden. Nå har hans dystre spådom om salg av kraft i stedet for produksjon blitt virkelighet. Og Støres regjering kan ikke skylde på at de ikke har blitt advart. For sist fredag møtte en delegasjon fra Elkem energi- og miljøminister Mjøs Persen for å gi råd i tråd med budskapet om å styrke kraftressursen som konkurransefordel for Norge:

  • Eksport av kraft til utlandet bør styres og begrenses mer aktivt i lys av den norske kraftsituasjonen
  • Nye eksportkabler bør stoppes – også hybridkabler
  • Elektrifisering av sokkelen bør først vurderes når ny kraft er på plass

Industrien og LO protesterer mot kraftliberalismen

Det nye i denne kraftpriskrisa er at nå advarer også arbeidslivets vanligvis myndighetslojale støttespillere som LO og industrien mot den nye tilstanden. Direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri krevde rett før jul i Klassekampen at kraftavtalene mellom europeiske land må reforhandles for å sikre norske behov. Og Fellesforbundets leder Jørn Eggum fulgte opp med krav om nye avtaler for driften av utenlandskablene for strøm. Kablene har endret funksjon fra å være utveksling av kraftoverskudd til å bli reine eksportkabler: «Den typen profittmaksimerende atferd fra en energileverandør er noe av det nye avtaler må sikre oss mot», sa Eggum til Klassekampen 23. desember.

En ting er å være uenige om politikkens retning. Men i dette tilfellet snakker vi om en rein og skjær mistillit som er i ferd med å oppstå mellom industrien og myndighetene. Representanter for tunge industriinteresser, som allerede nevnte Eramet, pluss Yara og stålselskapet Celsa, sendte før jul et brev til Ketil Lund, sjefen for NVE (Vassdrags- og energidirektoratet) der de anklaget ham for å «feie realitetene under teppet». Det er utenlandskablene som er stridens eple. Det gjelder både forsøket fra NVE-sjefen og en rekke andre aktører innen kraftmarkedet og politikken på å framstille de nyeste kablene (NordLink og North Sea Link) som tiltak for å sikre norsk forsyningssikkerhet og de samme interessers nedtoning av kablenes betydning på de norske strømprisene. I stedet for å gå inn i en diskusjon om å begrense eksporten og dermed smitten fra EUs kraftpriser tilbake til Norge gjennom energibyået ACER, snakkes det om utbygging av mer norsk kraft, inkludert utbygging av verna norske vassdrag. Det var dette statsminister Støre brukte mest tid på i sine svar fra Stortingets talerstol sist mandag.

Torsdag denne uka samles fagforeningsfolk under sine faner foran Stortinget i protest mot myndighetenes handtering av krisa og med krav om politisk styring med strømpriser og krafteksport. Og blant talerne finner vi Fellesforbundets leder Jørn Eggum og Norsk Industris Stein Lier-Hansen i skjønn forening med hundrevis av fagorganiserte fra den kraftforedlende industrien landet rundt.

Politikkens «røde djevler» utfordrer makta i Belgia

Det marxistiske arbeiderpartiet PTB (Parti du Travail de Belgique) holder på prinsippet om å unngå enhver form for regjeringsdeltakelse. Det er viktigere å styrke båndene til grasrota og fagbevegelsen. For å lykkes med dette bygger de partiet etter strenge organisatoriske prinsipper med basisgrupper på bare rundt ti medlemmer hver. Denne artikkelen er skrevet for siste nummer av tidsskriftet Gnist.


Bildet: PTB har stått i spissen i kampen mot internasjonale handelsavtaler på de multinasjonale selskapenes premisser som TTIP, TISA og CETA (Canada-EU-avtalen). Her fra en demonstrasjon i Brussel i 2017. (Foto: Halvor Fjermeros)

I motsetning til i Norge, er meningsmålinger en sjeldenhet i Belgia. Det går flere måneder mellom hver gang storavisa Le Soir i Brussel presenterer sitt «Grand barometre». Men på tre målinger gjennom 2021 – vinter, vår og høst – har PTB ligget som et topp tre-parti i delstaten Vallonia, på mellom 18 og 19 prosent. I Brussel, som har status som egen region, har partiet ligget på 15–16 prosent. Til og med i det «vanskelige Flandern» hvor nasjonalistiske og til og med fascistinspirerte separatistpartier står sterkt, har det revolusjonære belgiske arbeiderpartiet klart å etablere seg over sperregrensa med målinger på rundt 8 prosent i år.

Dette ser ut til å være den nye normalen etter at PTB fikk sitt nasjonale gjennombrudd ved valget i 2019. Da økte antall representanter i det føderale (nasjonale) parlamentet, tilsvarende Stortinget, fra to til 14. Sånn sett kan Rødts brakvalg i høst minne om PTBs for to og et halvt år siden. Partiets medlemstall, 23000, gjør PTB jevnstort med Rødt i Norge når man tar befolkningstall i betraktning. Men PTBs prosentmessige oppslutning er mange ganger større på nasjonalt nivå. Som eksempel fikk PTBs første innvalgte kandidat i EU-parlamentet, Marc Botenga, 14,5 prosent av stemmene på regionsbasis i Vallonia i 2019.

Frivillige styrker til flomofrene i Belgia


Belgia er et komplisert politisk, konstitusjonelt og språklig lappeteppe som med drøyt 11 millioner innbyggere fordelt på et landareal på størrelse med det nye Vestland fylke, og har tre autonome regioner i en felles forbundsstat. Det fransktalende Vallonia og det nederlandsktalende Flandern har ulik historie og representerer i noen spørsmål motsatte interesser. Alle politiske partier i Belgia har ulike organisasjoner i de to regionene, mens PTB er det eneste partiet som er det samme over regionsgrensene med sitt flamske navn PVDA (Partij van de Arbeid van België) i Flandern. Det spøkes med at det kun er kongefamilien, det belgiske fotballandslaget «De røde djevlene», samt det mørkerøde PTB/PVDA som er felles for hele det føderale belgiske riket.

Under flomkatastrofen som rammet Belgia hardt med flere titalls døde i sommer, organiserte PTB solidaritetsgrupper, SolidariTeams, som dro til de mest ødelagte områdene, som Liege i Vallonia. Det kom folk langveisfra, som Antwerpen og Oostende ved Flanderns kyst, noe som forente de to regionene i nøden på folk-til-folk-basis. Flere måneder etter flommen tømmer frivillige fortsatt kjellere for slam og restaurerer ødelagte hus, skaffer mat og husgeråd, ovner og møbler til flomofrene – som på sin side er kritiske til at myndighetene ikke gjør mer. Politiske ledere fra andre partier har kritisert PTB for å prøve å slå politisk mynt på flommen med sine SolidariTeams. Det voldsomste angrepet kom fra sosialdemokraten og ministerpresidenten i Vallonia, tidligere statsminister Elio Di Rupo. På belgisk fjernsyn i høst tok han et oppgjør med partiet og deres opptreden etter flommen: «PTB er løgnere, manipulatorer og kommunister!» Fra annet hold har PTB med jevne mellomrom blitt anklaget for å være populister de seinere år.

11 helsesentre spredt over landet


Kommunist, javisst! Men «løgnere og manipulatorer» beror vel på PTBs alt annet enn døgnflueaktige framgang, noe som ikke minst rammer sosialdemokratiet og deres tradisjonelt sterke posisjon i fagbevegelsen og arbeiderklassen. Frivilligheten partiet baserer flomarbeidet på er et kjennetegn ved PTBs arbeid. Det hører med i partimedlemmenes grunninnstilling at det skal ytes en innsats for den delen av folket som sliter med økonomi, bolig og helse. Slik har det vært siden 1980- og 90-tallet da PTB var et søsterparti av AKP (med og uten «ml») i den europeiske marxist-leninistiske familien. Gjennom mange tiår har partiet bygd opp et helsetilbud i byer og bydeler der leger på frivillighetsbasis har utgjort kjernetroppen. I dag får slike helse- eller legesentre statlig støtte. Leger og annet helsepersonell får lønn etter hvor mange pasienter de behandler. Pasientene må på sin side abonnere på tjenester – som de så mottar gratis, uansett hvor mange konsultasjoner det måtte dreie seg om. Det finnes nå 11 helsesentre hvor til sammen 53 leger og 50 tilknyttede helsearbeidere som sykepleiere, ernæringsfysiologer og psykologer arbeider. I tillegg er det 75 frivillige fagfolk knyttet til sentrene – som for øvrig ikke yter tjenester innen tannhelse.

Disse lege-/helsesentrene har altså blitt et supplement til det offentlige helsevesenet. På grunn av deres faglige status benyttes også sentrene som turnus- og praksisplasser for legestudenter og studenter innen andre helsefag.

Tre nivåers «kommunistparti for vår tid»

PTB skiller seg ut som et særegent parti på venstresida i EU. Det gjelder først og fremst den spesielle partimodellen som er utviklet over mange tiår, noe som delvis er en arv etter det gamle kaderpartiet fra ml-tida. Men det er også en modernisert variant av en partimodell som i paragraf 1 i partiets vedtekter beskrives slik: «PTB er et kommunistparti for vår tid. Dets ytterste mål er et samfunn som opphever all utbytting av menneskene og hvor lokaldemokratiet styrer samfunnet.»

I 2008 hadde PTB en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som lenge hadde brakt partiet i krise. Medlemstallet nådde sjelden over 1000, og på det meste i 2003 opp mot 1500, hvis en også telte med sympatiserende aktivister. 2008-kongressen tok for det første hensyn til at et parti med behov for å utvikle seg i moderne retning må kunne tilby aktivitet på ulike nivåer. Dessuten lanserte man en politisk profil kalt Sosialisme 2.0, basert på et oppgjør med tidligere tiders tenking om foregangspartier fra andre tider og i andre land. Kongressen forlot ideen om at det fantes internasjonale modeller for en «ferdiglaget sosialisme».

PTBs tre nivåer består for det første av en type medlemskap for såkalte rådgivende medlemmer uten spesielle forpliktelser, men med mulighet for å delta på et årlig møte der erfaringer fra eget arbeid og råd til partiets videre utvikling utveksles.

Nivå to er aktive medlemmer, som forplikter seg til å delta på månedlige møter og å gjøre bestemte oppgaver som følges opp av evaluering og diskusjon i lokallaget, også kalt grasrot- eller baseorganisasjon. Disse utgjør selve grunnsteinene i PTBs landsdekkende partiapparat overalt hvor det er mulig å opprette partilag, på arbeidsplasser så vel som i bydeler og landsbyer.

Tredje nivå er det såkalte kadersjiktet. En kader er et partimedlem som er villig til å ofre ekstra mye både av personlig økonomi og tid til aktivisme, teoretiske studier og diskusjoner. I vedtektene lyder det: «En kader har en marxistisk visjon for samfunnet, ønsker å studere og forstå sosiale endringsprosesser og har evne til å formidle med personlig engasjement og entusiasme til alle andre.»

Kadersjiktet med sine høye krav består nødvendigvis av relativt få medlemmer. Det utgjør bare 3-400 folk og vokser sakte fordi det tar tid å skolere medlemmer til så store lederansvar. Dette sjiktet er en viktig forutsetning for at PTB kan bygge og drive en organisasjon som representerer ikke bare et supplement, men også en motvekt til partiets parlamentariske virksomhet når denne blir synlig og preget av mange dyktige politikere i det offentlige rom. Dette særtrekket ved PTB kan leses ut av partistatuttene, hvor partiet beskriver seg selv på følgende måte: 

Vårt parti nekter å overlate politikk til profesjonelle politikere. Det setter folk i bevegelse, involverer, utdanner, organiserer og mobiliserer dem. Det er aktivt i felten, i nabolaget, på arbeidsplassene, overalt hvor folk arbeider, bor og samhandler. Partiet har også en internasjonal visjon og utvikler praktiske initiativer innen solidaritetsarbeid og samarbeid. Det har prinsipper, tydelige regler for inntektene til alle kadre og valgte representanter, for slik å unngå opportunister og folk som er ute etter å gjøre karriere. Partiet slutter opp om ord og handling og stoler ikke på tom retorikk som ikke fører til praktiske resultater. Ja, PTB er et spesielt tilfelle innen belgisk politikk, og vi er veldig stolte av det.

Et praktisk eksempel fra Antwerpen


Programmet kunne trygt ha føyd til «et spesielt tilfelle i Europa». Jeg tillater meg å tvile på at noen andre partier på venstresida stiller så tydelige krav til medlemmene, det være seg greske Syriza, spanske Podemos, britiske Labour eller danske Enhedslisten. Spørsmålet er hvordan denne partimodellen ser ut i praksis.

Det aktive sjiktet i PTB består av rundt 25 prosent av den totale medlemsmassen. Dette er gruppen som er aktive i en grunnorganisasjon eller et høyere ledd lokalt, regionalt eller nasjonalt, og deltar på minst ett møte hver måned. I tillegg er det ulike tilbud om skolering og studier ved en organisert partiskole hvor medlemmer som ønsker å skolere seg til «militante» aktivister må følge en syklus som består av ti ulike studieemner spredt over flere år. To ganger i året gis det mulighet til å velge et nytt emne. De best egnede og mest motiverte blir utvalgt til å delta på en egen skole for kaderutdanning over to år, med stor vekt på marxistiske og ideologiske studier. I tillegg arrangeres det seminarer på nasjonalt nivå.

Jeg har spurt medlemmer i PTB-ledelsen hvordan partiet er organisert på grunnplanet, og hvor mange medlemmer det kan være i hvert partilag. Svaret er at det ikke finnes et formelt tak på dette, men at det ikke bør være mange flere enn 10 i hvert lag. Hensikten er å tilstrebe høyest mulig grad av deltakelse og ansvar. Dette er ikke prateklubber, men enheter som er til for å skape bevegelse. Det betyr at lederen av gruppa må følge opp hvert enkelt medlem i dets arbeid og trå til hvis det oppstår vanskeligheter.

En nyvinning innen partiapparatet som ble utviklet i Antwerpen under valgkampen i 2019, er en såkalt trener. Denne funksjonen er satt ut i livet landet rundt siden den gang. Treneren har ansvar for å følge opp flere basisgrupper innenfor et visst område innenfor en by eller provins. Antwerpen, Belgias nest største by med over en halv million innbyggere, er også en provins med nærmere to millioner. I provinsen fins det 40 lokale partilag fordelt på bydelene, samt 15 lag på arbeidsplasser innen industri, servicebedrifter og administrasjon. PTB er organisert med egne grupper blant havnearbeidere, kjemisk industri, metall- og bygningsindustri, traktorfabrikker, blant ansatte innen kollektivtransport (buss, trikk og tog), på sykehus, i helsesektor og offentlig administrasjon i Stor-Antwerpen. Også innen hver av de tidligere nevnte dels frivillighetsbaserte lege- eller helsesentrene finnes det partilag. Trenerne har sitt utspring i en provinsledelse, i dette tilfelle for Stor-Antwerpen, og utgjøres av folk fra kadersjiktet i PTB.

Trenerne er en forutsetning for at PTB/PVDA kan fungere med totalt 400 basisgrupper eller partilag over hele Belgia. Det er trenerne som koordinerer den løpende virksomheten med nasjonale kampanjer, opplegg for felles studier og diskusjoner om prioriterte emner eller saker som gjør at partiet kan opptre som en samlet kraft på landsbasis. I tillegg har hvert partilag sjølsagt sine egne prioriteringer ut fra hvem og hva de organiserer. Denne formen for sentralisme ser ut til å være et særlig kjennemerke for PTBs stabile vekst og økende politiske innflytelse.

Ingen varig bevegelse uten organisasjon

I denne artikkelen har jeg presentert partimodellen til PTB, og hvordan den fungerer i praksis. Jeg kunne skrevet mye om partiets politiske saker, om dets skarpe antirasistiske profil i et av Europas mest multikulturelle og etnisk sammensatte land, om hvordan de prøver å motvirke de separatistiske strømningene som står sterkt i Flandern, om PTBs kritikk av et EU som landet ikke bare er medlem av, men så å si vertskap for. Jeg kunne ha skrevet mye om hvilke kamper PTB har stilt seg i spissen for mot multinasjonale konserner som herjer med industriarbeidsplasser og legger ned arbeidsplasser i tusentalls fordi de finner et mer gunstig tilbud for etablering i et annet EU-land, som i kampen for å bevare Caterpillarfabrikken for noen år siden. Eller jeg kunne fortalt om den massive mobiliseringen mot de internasjonale investeringsavtalene TISA, TTIP og CETA (handelsavtalen mellom Canada og EU) som ble forsøkt tredd ned over hodene våre, men som nå har mistet momentum i takt med en svekket globaliseringsoffensiv.

I stedet velger jeg å konsentrere meg om det jeg oppfatter som det avgjørende skillet mellom seriøse forsøk på å skape nye og moderne arbeiderpartier, og de mer løse bevegelsene, ofte kalt populistiske, som har fått mange til å feste nytt håp til venstresidas framvekst det siste tiåret. For fire år siden gjorde jeg et større intervju med PTB-leder Peter Mertens, siden den gang innvalgt i parlamentet fra sin hjemby Antwerpen. Da vurderte han andre europeiske erfaringer med opposisjon fra venstre, ikke minst med det greske partiet Syrizas nederlag i kampen mot EUs disiplinering av gjeldslandene i kjølvannet av finanskrisa:

– Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Dette tror jeg formulerer essensen i PTBs strategi. Det handler om en langsiktig plan for å styrke partiets bånd til arbeiderklassen, fagbevegelsen og de mange grasrotbevegelser som utgjør en potensiell kraft, men som per i dag ikke er sterke nok til å stå imot klassekreftene som kontrollerer statsapparatet verden over. I intervjuet med Mertens begrunnet han hvorfor PTB ikke vil gå inn i regjering tross solid parlamentarisk framgang, en fristelse svært mange venstrepartiet i EU ikke har kunnet motstå, men med et par tydelige unntak som Enhedslisten i Danmark og norske Rødt. Dette var uttalt før PTBs nasjonale gjennombrudd i 2019. Men standpunktet står fortsatt ved lag:

– Vi vil ikke delta i noen delstatsregjering i Vallonia fra og med neste valg. Det har vi gjort klinkende klart, for velgerne skal vite hva de kan vente av oss. Hvis vi skal inn i regjering blir vi nødt til å gi konsesjoner til EUs stabilitetspakt og andre EU-reguleringer. Vi må første bygge opp en motkraft, vi må forberede folk på å skulle stå imot kutt-kravene. For å lykkes med det må vi bygge opp PTBs partiorganisasjon. Hvis ikke vil vi bli spist av systemet. Nå er vi i en flow, og nettopp derfor må vi si nei til å overta maktposisjoner.

Bildet: Belgierne er gode til å demonstrere og har sans for både god regi og scenografi. (Foto: Halvor Fjermeros)

Sinn Fein vinner unge stemmer på irsk boligkrise

Bildet: Sinn Fein er Irlands eldste parti med røtter tilbake til frihetskampen og den væpna kampen som IRA førte i mange tiår mot britisk overherredømme. Nå er Sinn Fein en eksponent for politisk fornyelse og stigende oppslutning blant yngre velgere. Bildet er fra en av prosesjonene i Dublin under 100-jubileet for 1916-revolusjonen. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det irske republikanske opposisjonspartiet Sinn Fein gjør sine beste målinger noen sinne, kombinert med ei boligkrise som særlig rammer de unge og med en stadig økende oppslutning for tanken om et gjenforent Irland.

Nylig har det kommet to meningsmålinger som gir Sinn Fein suveren topplassering som den irske republikkens største parti. Den første kom rett etter Sinn Feins årlige landsmøte, ard fheis, i oktober og ga partiet 37 prosent: https://www.thetimes.co.uk/article/sinn-fein-surges-in-new-poll-5lmblv5px

Den samme målinga ga også partiets leder Mary Lou McDonald et løft som den mest populære partilederen (50 %) mot statsministeren som lå ni prosent lavere.

Økende boligkrise for de unge

Den nyeste målinga kom sist helg i The Irish Times og viste 35 prosent for Sinn Fein, mot 20 prosent på hver av de to liberalkonservative regjeringspartiene Fine Gael og Fianna Fáil: https://www.irishtimes.com/news/politics/poll

Det er lite i irsk politikk som minner om andre europeiske land. De to nevnte regjeringspartiene har vekslet med å sitte i regjeringer helt siden frigjøringskrigen i 1922. Ved siste valg i 2020 gikk de to sammen for å skaffe flertall, men i tillegg trengte de støtte fra De grønne, noe som har skapt en høyst problematisk allianse. Det gamle arbeiderpartiet Labour er nesten utradert etter nedturen som satte inn rundt finanskrisa i 2008, men i tillegg fins det et annet miniparti som kaller seg sosialdemokratisk, og som får to prosent på denne målinga. Sinn Fein gjorde et sterkt valg i 2020, men fikk akkurat ikke nok mandater i parlamentet til å danne regjering. I opposisjon har partiet derimot fått økt oppslutning og kaller seg «partiet for forandring».

Det er særlig boligkrisa som vektlegges blant kommentatorer som årsak til Sinn Feins suksess. Den gjennomsnittlige alder for unge boligkjøpere har steget fra 29 til 35 år siden 2006, noe som skyldes kraftig prisøkning og stor mangel på nybygde boliger. Det er særlig støtte fra yngre velgergruppe, pluss minus tretti, som har gitt Sinn Fein et løft. Og de driver også en politisk kampanje som appellerer:

-De er profesjonelle, veldig saksorienterte, svært effektive i opposisjon og de tilbyr et håp om ei bedre, Nirvana-aktig framtid, sier Gail McElroy, professor i statsvitenskap ved Trinity-universitet i Dublin i en kommentar til The Iris Times over meningsmålinga.

Irsk gjenforening i sikte?

Foruten boligpolitikken har Sinn Fein fått et løft for sin evige fanesak om et gjenforent Irland. Etter de blodige «troubles» fra 1960-tallet og framover til Langfredagsavtalen ble inngått i 1998, har tanken om gjenforening mellom republikken og de britiskokkuperte seks nordligste fylkene stått lavt i kurs. Med striden omkring brexit og grenseløsningene mellom Eire og Nord-Irland har saken tatt en ny vending. Den siste målinga i The Irish Times viser et solid flertall (63 %) for at Nord-Irland skal forlate det britiske kongedømmet og gjenforenes med den irske republikken. I Dublin er dette flertallet aller størst (68 %) og den aldersgruppa som støtter dette mest er de fra 25 til 34 år (67 %). Blant partiene er det Sinn Fein som har den markant sterkeste oppslutning om gjenforeningstanken (78 %).

Også på spørsmålet om hvor viktig spørsmålet om et gjenforent Irland er for de spurte, svarer Sinn Feins velgere tydeligst: 36 prosent svarer «svært viktig», noe som stort sette er dobbelt så mange som i alle de andre partiene. Men dette tyder også i retning av at irsk gjenforening ikke er en hastesak. De er de dagsaktuelle saker som betyr mest og som vil bli en avgjørende faktor fram mot neste valgkamp i Irland som starter om tre år.

Belgisk marxistisk arbeiderparti utfordrer det sosialdemokratiske hegemoniet

Det revolusjonære arbeiderpartiets posisjon i Belgia befestes til og med i den vanskelige regionen Flandern der nasjonalisme med fascistiske islett står sterkt. I Brussel er det jevnstort med det sosialdemokratiske regjeringspartiet PS. PTB har styrket sin organisatoriske ledelse i nylig avholdt landsmøte.

Det er oppsiktsvekkende at PTB har holdt seg på på det høye nivå som målinger har vist gjennom hele 2021. Belgia har i motsetning til Norge svært sjeldne meningsmålinger og den største, Le Grand Barometre, kommer bare fire-fem ganger i året. Resultatene blir tillagt desto større vekt, som i denne målinga fra sist helg: https://www.lesoir.be/411711/article/2021-12-10/grand-barometre-le-ps-decroche-bruxelles-mais-redecolle-en-wallonie

Brussel-avisa Le Soirs tittel spiller på flymetaforer for å forklare målinga: «PS mister høyde i Brussel, men tar av i Vallonia». Fallet i den belgiske hovedstaden, som er egen region, er mest påtakelig, fra 18,5 % i forrige måling i september til 15,1 i denne. Det er det samme som PTB får, og de to deler dermed tredjeplassen i Brussel. I Vallonia går sosialdemokratene i PS fram igjen til 24,9 % og nærmer seg valgresultatet fra 2019 på 26 prosent. Men dette ser ikke ut til å virke inn på PTBs oppslutning som har ligget stabilt over 18 prosent i den fransktalende delstaten siden mars i år.

Styrker seg i det vanskelige Flandern

PTB, hvis navn i Flandern er PVDA, har lenge slitt med å etablere seg i den nederlandsktalende regionen i nord. Men i løpet av dette året har først klatret over sperregrensa og deretter steget til sitt beste resultat på denne målinga, 8,9 prosent. Flandern har et sterkt nasjonalistisk klima. Både det tradisjonelle nasjonalkonservative N-VA og det ytterliggående Vlaams Belang med fascistiske strømninger, har seilt på en separatistisk bølge med mål om løsrivelse av Flandern fra resten av Belgia. Vlaams Belang hadde en voldsom framgang etter valget i 2019 og har nå stabilisert seg som delstatens største parti, nå med 24,5 prosent. Det sosialdemokratiske partiet, som nylig skiftet navn til Vooruit, har stått særdeles svakt i regionen og gjør nå sin beste måling på 13,9 prosent. Flandern er Belgias industriregion med stor bilindustri, stålverk og havner i byer som Antwerpen, Gent og Brugge. PVDA (PTB) har lenge stått sterkt i Antwerpen, men svakt i regionen forøvrig.

24000 medlemmer, ny partileder

PTB har nær tredoblet sitt medlemstall fra 8500 i 2015 til 24000 i høst. Det skejdde samtidig med at partiet avholdt sin kongress, eller landsmøte, etter en lang prosess med interne diskusjoner. Det mest overraskende som skjedde der var at partiets leder siden 2008, Peter Mertens, ble avløst av Raoul Hedebouw som ny leder. Hedebouw har sittet som en av to PTB-representanter siden før partiet fikk sitt store gjennombrudd med 14 innvalgte i det all-belgiske parlamentet i 2019-valget. Han er en landskjent tv-personlighet som både humorist og tospråklig kommentator. I sine taler i parlamentet slår han om fra flytende fransk til ditto flamsk i annenhver setning, noe de færreste politikere setter sin ære i å mestre.

Peter Mertens går over fra å være ekstern leder til å lede det organisatoriske arbeidet i PTB. Det tyder på en høy prioritering av partibygging og styrking av det interne partiarbeidet. Mertens har tidligere lansert en såkalt Prometheus-plan for PTB. Det er en offentlig visjon om alternativ energi, om transport, om den digitale revolusjonen og om helse i vid forstand av begrepet. Disse fire pilarene utgjør partiets plan for å sette det offentlig initiativ tilbake i sentrum for politikken og samtidig takle den økonomiske og økologiske krisa. I tråd med dette har PTB stått i spissen både i kampen for økte pensjoner og mot å øke pensjonsalderen, og også vært tydeligst i kravene til å sette et øvre tak på energipriser i den nåværende kraftkrisa.

– Intet norsk ord kan beskrive smerten

Før medisiner og allmenn bedring av folkehelsa tok knekken på tuberkulosen ble hundrevis utsatt for de barskeste medisinske inngrep, som «kvisting» eller den såkalte storoperasjonen. De siste tidsvitner kan fortsatt fortelle hvordan det var å bli lungeoperert. Folkesanatoriene sto sentralt i denne historia.

Bildet: Landeskogen slik bygget fortsatt troner ved bygda Grendi i Setesdal. Det ble bygd som folkesanatorium og åpnet i 1916. (Foto: Halvor Fjermeros)

Jeg holdt dette innlegg på Landeskogen-seminaret 19.-20. november der temaet var pest og pandemier. Mitt emne var sanatorienes og tuberkulosens historie. I kåseriet støtter jeg meg litterært på Setesdals store skald Paal-Helge Haugen og hans punktroman «Anne» fra 1968, gjengitt i kursiv i denne teksten.

Dei fortel at eg må reise bort. Dei snur seg vekk, og fortel at eg skal bli

frisk. Fortel om ro, klar rein luft, solskin, om kvite senger, hjelp, medisin,

styrkande bad.

Fortel at det blir godt. Snart.

Dei pakkar klede i en kasse, dei hentar meg ut, stør meg, hjelper meg

opp i vogna. Dei køyrer meg avstad. Tidleg om morgonen, dei står

og ser etter meg.

Aprilmorgon. Eg hallar hovudet bakover

og held meg godt fast i setet. Eg reiser bort.

Landeskogen ble åpna i 1916 som et såkalt folkesanatorium. Det var et svar på den utfordringa som folkesykdommen tuberkulose representerte der tusenvis av nordmenn døde hvert år. Så seint som i 1949 var det ventelister for å bli innlagt blant folk som var smittet av tuberkulose. Bare ti år etter var tuberkulosen så godt som bekjempet og Landeskogen ble nedlagt som sanatorium og omgjort til det som den gang het åndsvakehjem, eller sentralinstitusjon innen Helsevernet for psykisk utviklingshemmede som det ble hetende seinere, forkorta HVPU. I den anledning, i 1961, hadde avisa Agder Tidend en reportasje med undertittelen «Det har vore ein helseheim i ordets fulle meining, men skal nå leggjast om til åndssvakeheim – Frå ei vitjing på Setesdalens Soria Moria-slott.»

Til Fevennen ved samme anledning, 27. mars 1961, forteller overlege Egil Sand at det i 1947 var 191 menn og 149 kvinner som søkte om å komme inn og at 50 av disse fikk avslag pga plassmangel. Pasienttallet begynte for alvor å falle først i 1954. Overlegen oppsummerte også at det tidligere hadde vært så mange som 50 prosent av pasientene som døde innen åtte år etter at de hadde fått diagnosen «smitteførende tuberkulose» – og la til: «Hos oss er det lenge siden det har vært dødsfall av tuberkulose.»

Folkesykdom og folkesanatorier 

Egil Sand skreiv i legetidsskriftet etter at han pensjonerte seg som overlege i et notat kalt «Tuberkulosen på Agder» at sykdommen først var mest utbredt på Østlandet, men at «den vandret som en mørk flekk på kartet kysten rundt, først mot sydvest… I 1890-årene var den kommet til Christianssands stift». Kjell Bjartveit, som hadde vært lege noen år ved Landeskogen, skriver i samme nummer at den gjennomsnittlige dødelighet av sykdommen var 310 pr. 100.000 innbyggere i femårsperioden 1896-1900. Det betød at ca. 7000 mennesker døde årlig av tbc. Men Agder må ha hatt høyere dødelighet. Hans-Jacob Ustvedt skriver at det er visse holdepunkter for teorien om en smittebølge som først nådde Sørlandet, for deretter å bre seg langs kysten vest- og nordover. Dødeligheten nådde ifølge han en topp før århundreskiftet og nedgangen startet for landet under ett i 1896-1900, men for Kristiania allerede i 1871-75. Egil Sand skriver at så mange som ca. 10.000 døde av tbc rundt 1900 på landsbasis årlig. Men vel så viktig er hans opplysning om at tbc på Sørlandet representerte 24,5 % av samtlige dødsfall, altså ¼ av samtlige døde. Og da skulle en kanskje tro at det rammet mange eldre og svake som likevel skulle dø. Men det stemmer ikke. Tvert om: Det var de unge, de i tjueårene, som hyppigst ble smittet. Det betyr at hele 11.300 unge mellom 20 og 29 år døde hvert år av tub rundt 1900. Dette er tendenser som bekreftes av journalene fra Landeskogen fra mellomkrigstida.

Først da tuberkelbasillen ble oppdaget og beskrevet av Robert Koch i 1882, begynte det å forme seg en offentlig helsepolitikk mot det som på folkemålet ble kalt tæring. I 1889 ble den såkalte Tuberkuloseplakaten utgitt. Det var en samling råd fra Den norske Lægeforening ut fra den viten en hadde på den tida. Noen få sanatorier ble også åpnet i disse årene, men de var private, kun for de som kunne betale for dyre kuropphold. For den fattige allmuen fantes ikke slike tilbud, ikke før Stortinget vedtok en ny tuberkuloselov som bl.a. åpnet for tvangsinnleggelse av syke og også satte bygging og drift av offentlige sanatorier i system. Rett før den 1. verdenskrig vedtok Stortinget å bygge to store sanatorier, ett i nord og ett i sør, som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen. Det ene, Landeskogen, tok inn de første pasientene 2. mai 1916 og ble offisielt åpnet 1. oktober samme høst. Det andre, Vensmoen i Saltdal, åpnet året etter.

Vi må snakke litt om begrepet folkesanatorier. Det ble åpnet seks folkesanatorier i perioden 1902 til 1935. Det var en direkte følge av tuberkuloseloven, eller Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme (1900). Men allerede i 1894 bevilget Stortinget 3000 kroner til utredning av tuberkulosesaken, en utredningen som «krevet at det måtte opprettes folkesanatorier som kunne ta seg av ubemidlete syke, og at dette måtte skje ved statshjelp». Det ble anbefalt at staten «litt etter litt skulle opprette det fornødne antall kuranstalter for lungetuberkuløse på dertil egnete steder.» Det første tiltaket var å omdanne Reknes pleiestiftelse for spedalske i Molde til et statsstøttet sanatorium, noe som skjedde alt i 1898.

Det kanskje mest kjente, og mest forfallsutsatte inntil det nylig ble vedtatt omgjort til hotell, er det gigantiske Lyster sanatorium som ble bygd på Harastølen, tronende himmelhøyt i fjellsida som et tysk vinslott, 500 meter rett opp fra Lustrafjorden i Sogn. Det ble åpnet i 1902 ved hjelp av midler fra St. Jørgens Hospital i Bergen, men med finansiering av staten. Det er Dag Skogheim, vår store autoritet på tuberkulosehistorien, som har døpt Lyster «det første folkesanatorium» i hans siste bok om emnet, Blod på hvit rose (Tiden, 2012). I andre tilfeller ble gamle institusjoner brukt, som ved Grefsen folkesanatorium i Oslo som i 1909 ble omdannet fra Grefsen Vandcuranstalt, bygd i 1850-åra. Så Landeskogen var ikke det første folkesanatorium. Men det var – rett nok – sammen med Vensmoen det første sanatoriet som både ble bygget fra grunnen av og også drevet ved hjelp av statlige bevilgninger.

Også Glittre folkesanatorium i Nittedal var først privat, men ble overtatt av staten i 1926. Og på Ringvål i Heimdal nær Trondheim lå det store Ringvål folkesanatorium som ble innviet i 1935. Det var preget av den moderne funksjonalismens inntog, mens de tidligere folkesanatoriene hadde en arkitektur med «tårn og spir» som var en arv fra den klassiske asyltradisjonens byggeskikk på kontinentet. Særlig Danmark har flere arkitektoniske perler av noen «sanatorieslott». Dette er en vesentlig del av folkesanatorienes historie. For også Landeskogen og Vensmoen er utmerkede eksempler på monumental byggekunst som uttrykker et høyt prioritert satsingsområde for en fattig norsk stat før 1. verdenskrig. Landeskogen er med sin stil preget av både jugend og klassisisme, et av de mest særprega helsebygg i vår landsdel, også uten det opprinnelige tårnet som gikk med i brannen i 1942. På Vensmoen, med tårn og spir intakt, fantes i sin tid Skandinavias lengste trebygning på hele 260 meter. Så bygget burde vært fredet. Det er dessverre ikke tilfelle for noen av de store folkesanatoriene, så en av oppgavene i vår tid burde være å sette fokus på bevaring av denne spesielle bygningsarven fra vår helsehistorie.

Melkekur og melkekyr

Før tuberkelbasillen ble funnet var det leger som hevdet at ”lungetæring” var helbredelig, bare pasienten ble underlagt en kur som innebar sunn livsførsel og riktig kosthold. Den tyske legen Herrmann Brehmer (1826-99) var en av de første som trodde på en slik behandling i en tidlig fase og som bygget et såkalt lukket sanatorium i fjellene i Sudetenland. Dette med beliggenhet i fjellene nedfelte seg framfor alt i en ”sannhet” om at sanatoriene måtte ligge på en bestemt høyde over havet. Eller som Egil Sand, overlegen, formulerer det i notatet om sykdommens og stedets historie: ”Man søkte derfor lune steder, helst i furuskog og mange mente at høyden over havet var viktig, gjerne 500 m. o. h. Dette var etter mønster fra Tyskland og Sveits som hadde et visst ry for sine kursteder for tuberkulose. Mosjon hørte til behandlingen”, skriver overlegen om denne såkalte ”hygienisk-dietiske behandling” som skulle bli rådende tenking inn i det neste århundret etter de første kuranstaltenes etablering.

Foruten anbefalte spaserturer i frisk luft og kalde og varme bad, var oppholdet ved Brehmers sanatorium midt på 1800-tallet preget av mange og gode måltider med fetende mat. Den mest slående ingrediens i måltidene var melk, melk i mengder. Til frokost hørte ”et glass god melk” (en kvart til en tredels liter), som skulle drikkes ”langsomt og i små slurker”. Ytterligere tre glass melk skulle fortæres til formiddags-, ettermiddags- og kveldsmat i henhold til matordningen.

Og det var melk som sto øverst på kostholdslista da Landeskogen åpnet. Det vil si, ikke bare melk, men feit melk. Det vitner den første overlegen E.T.Holter om i hans håndskrevne beretning fra fasen omkring oppstarten i 1916 og inn i mellomkrigstida. Han skriver:

            ”En meget stor vanskelighet, som jeg arbeidet med det første aar, var at skaffe melk nok. Mit ideal var 3 liter melk pr. patient pr. dag, men det var uopnaaeligt i de første aar. Grænnas gaardsbruk er jo alle smaa og i begyndelsen der nede var slikt som kraftfor ukjendt. Bønderne vilde ikke binde sig til at levere et bestemt kvantum melk pr. dag, kun levere overskudsmelken. Og saa kom hertil at fra slutten af Juli til ca midten af August laa de fleste paa heia for fjeldslaatten og da tog de gjerne med sig en god del af kreaturerne for selv at have melk nok der oppe. Jeg maatte derfor søke nedover dalen og i flere aar fik sanatoriet størstedelen af melken fra Iveland.”

            Men det var ikke slutt på problemene med det. For den vesle smalsporede jernbanen gikk både sakte og manglet kjølevogn, slik at melka på varme sommerdager etter sin både tre og firetimers tog- og båtferd fra Iveland til Grendi kunne være i ”en ynkelig forfatning med osteklumperne flytende i bollen”, skriver overlegen og gir honnør til kjøkkensjefen som klarte å ”holde det gaaende med slik melk”.

            Etter hvert som bøndene i Grendi forsto at det var god økonomi og stabil inntekt i å levere til sanatoriet, fikk de flere kyr på båsen og kraftfor på menyen i fjøset. De lange fløteklumpproduserende melketransportene opphørte. ”Det blev straks indført kontrol med melkens fedtgehalt, idet der maanedlig sendtes prøver fra hver leverandørs melk til Oslo”, skriver overlegen og forteller at fettinnhold ble rapportert tilbake til den enkelte melkebonde. ”Det viste sig at flere hadde for lav fedtgehalt, helt ned til 2,7 %, mens andre havde den meget høiere, helt op til 4 %. Det blev jo efterhvert bedre, men i hele min tid var der altid nogen, som havde mager melk.”

Som vi forstår av den vekt det her legges på å beskrive problemene med å skaffe nok – og ikke minst god nok – melk, var kostholdet helt avgjørende for en vellykket kur. Overlege Holter nevner også både kjøtt, fisk og kolonialvarer som regel måtte bestilles i Kristiansand. Dette husker også Inger Sand, datter av overlege Egil Sand. Hun bodde på Landeskogen i sin oppvekst og begynte på skole nede i Grendi i 1949. Hennes minne om melketransporten var at den kom fra Byglandsfjord meieri med Fjellberg, sanatoriets sjåfør og altmuligmann. Og fra fiskehandler Torsø i Kristiansand ble det levert fisk to ganger i uka som kom med jernbanen i iskasser. Det var ankomst til endestasjonen Byglandsfjord i 11-12-tida om formiddagen, tidsnok til at kjøkkenet kunne servere fersk saltvannsfisk til innlandspasientene samme dag.

Mest som eit slott å sjå til

I Anne skriver Paal-Helge Haugen kortfatta om et sanatoriemiljø vi gjenkjenner:

Bygningen ligg på toppen av ein slak bakke. Langt kvitmåla hus.

Sanatorium. På vegane i parken går to kvinner, arm i arm. Dei ber vide

kapper av grått ullstoff hengande laust om skuldrene. Dei snur seg, ser,

talar saman. Det er gråver og mildt. Vi går inn gjennom porten. Grovt

grus under stega våre. Kvitkledde menneske tek imot, hjelper med kjølege hender.

Tomta til det som skulle bli Landeskogen ble funnet etter hard strid innad i byggekomiteen om den ideelle beliggenhet etter et halvt århundres erfaringer med sanatoriumsdrift på kontinentet. Det skulle altså ligge høyt over havet, ha god og tørr luft uten for mye trekk og være omgitt av furuskog. Men en av legene i planleggingskomiteen, Klaus Hansen fra Bergen som hadde planlagt og ledet byggingen av Lyster sanatorium i Sogn, det som lå akkurat 500 over havet og fjorden, var så opphengt i dette tallet 500 at han insisterte på at bygget måtte legges på åsen nesten oppe ved Tortveittjønna. Krangelen gikk opp og ned, så å si, og overlege Grundt, et annet komitemedlem, ville ha det 50 meter lavere enn tomta vi nå står på. Klaus Hansens «var da så fortørnet over at miste sine 500 meter over havet, at Grundt dermed maatte nøie sig med dets nuværende plads,» skriver Holter i sin beretning. Denne Klaus Hansen framstår som en ortodoks forkjemper for å bestemme den absolutte grense for de tynnere luftlag, nærmest som en forløper for høydehuseffekten som idrettsfolk har søkt i nyere tid.

Så sterk var den tysk-kontinentale påvirkning blant enkelte fagfolk for hundre år siden. En annen ortodoksi var jo den med tilgangen på melk som den første overlegen var så opptatt av. Hadde det vært opp til overlege Holter, så skulle sanatoriet vært bygd i Iveland, som han skriver i sin beretning. I så fall hadde Bygland og Setesdal gått glipp av sin største arbeidsplass gjennom praktisk talt hele det forrige århundre. Men da valget falt på Lande gård her i Grendi, hadde andre hensyn også spilt inn: Stedet skulle være både svært avsides og tilgjengelig på samme tid. Den nylig anlagte Setesdalsbanen bidro med tilgjengeligheten med sin endestasjon på Byglandsfjord. Pasientene, fra Haugesund i vest til Vestfold i øst, kom stort sett med kystdamperen til Kristiansand. Der måtte de overnatte før de satte seg på toget, og det skjedde ved at det var holdt av to rom på Solvang tuberkulosehjem, med jernbanen rett utenfor døra. Men turen var ikke slutt da de gikk av toget. For veien videre nordover var så skral at det ble benyttet motorbåt og deretter vogn med kjøregutt og to hester. «Transporten krævet saaledes 2 mand og tog i alt ¾-1 time», skriver overlegen. Men da veien endelig var ferdig, tok det med sanatoriets nye bil kun et kvarter fra stasjonen og opp hit.

I tillegg var det høyt prioritert å skaffe elektrisk kraft bestemmende for stedsvalget. Slik fikk sanatoriet bygd et eget kraftverk med fallrettigheter fra Longeraksvatnet som produserte el-kraft tilsvarende 1000 hestekrefter. Den opprinnelige planen var å bruke elva her oppe. «Nordaaen skulde ledes sydvestover til frem paa aasheldingen og fra et fordelingsbasseng her skulde det i rørledning føres ned til kraftstationen», skriver Holter om et arbeid som faktisk kom godt i gang før Longerak-alternativet ble godkjent av departementet og utbygd med dobbel kapasitet mot det første. Kraftverket med fjernledning og transformatorstasjon på sanatoriet var ferdig sommeren 1915 og kunne fra da av levere strøm til alle bygningene, lenge før flertallet av folk i kommunene opp gjennom dalen fikk strøm. Det særpregede kraftverket er bygd i stein i jugendstil, kan fortsatt beskues og er i dag eid av Agder Energi.

Byggekomiteen for sanatoriet ble nedsatt i 1912 etter at regjeringa hadde fått bemyndigelse av Stortinget til å sette i gang. Arkitekt Kristian Hjalmar Biong ble engasjert og byggearbeidene startet i 1913. Men da bygget sto ferdig i 1916, var det blant annet etter en tre måneder lang streik blant bygningsarbeiderne som bidro til å forsinke det første inntak av pasienter. Opprinnelig var bygget tenkt ferdig og i drift fra oktober 1915, iflg. Årsberetning 1916. Det manglet ennå en del utstyr, bl.a. røntgenapparat som var avansert tysk teknologi som ble forsinket pga krigen. Det ble installert i 1917 og et moderne sykehus for 140 pasienter med 30-40 ansatte var dermed operativt. Overlege Holter skriver at hele anlegget, inkludert kraftverket, kostet «omtrent en million kroner». Det var store penger i datidas fattig-Norge. På eiendommen på 455 mål var det både personalbolig, veksthus og verksteder, bakeri og gårdsanlegg, samt rikelig med plass til å lage turstier som de syke kunne spasere langs i rolig tempo, som var en del av kuropplegget i tillegg til å ligge ute i kurhallene og puste inn kjølig vinterluft eller nyte sola. Slik lå det og kunne beskues på lang lei, slik det lyder i bygdeboka for Bygland fra 1938, skrevet av Reidar Bolling: «Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin».

«Den hvite pest» – arbeiderklassens sykdom

Om de i sitt ytre kanskje ikke var så lette å se forskjell på, så var i alle fall innholdet og stilen ulik fra de private til de offentlige sanatoriene. Særlig de tyske sanatoriene var kjent for pasienter med deres fornemme smak, slik det er beskrevet i Thomas Manns store roman om hovedpersonen Hans Castorp som besøker en slektning som kureres for tbc på et sted i de høye alpedaler: «De hadde tatt bordet på forhøyningen ved vinduet, den beste plassen. De satt overfor hverandre ved de kremfarvede gardinene, ansiktene var belyst av den lille bordlampen med rød skjerm (…) De bestilte en flaske  Gruaud Larose (…) en flaske som Hans Castorp sendte ut igjen for å få bedre temperert. Måltidet var fortreffelig. Det var aspargessuppe, fylte tomater, stek og frukt.»

            Det er neppe mye her som minner om spisesalen på Landeskogen tidlig på 1920-tallet, den gang Thomas Manns «Trolldomsfjellet» ble skrevet. Eller for å si det med doktor Ludvig Daae som hadde vært her noen år og syns Landeskogen var et trist sted: «Veggene i festsalen var malt i en farge som likner på avføring. Og det var ikke lov å røre klaveret for pasientene. Det var strengt på sanatoriet!» Det er Gretha Roel som har fortalt meg dette. Hun arbeidet her i HVPU-tida, men kjente Daae som distriktslege i sitt barndoms Ringsaker. Den veggfargen kan symbolisere klasseforskjellen til de kremfarvede gardiner i Thomas Mann-romanen. Eller vi kunne ha svitsja over til vår egen Knut Hamsun som skreiv romanen «Siste kapittel», utgitt året før Manns roman. De to var angivelig uvitende om hverandres parallellprosjekt. Hamsun skriver om sanatoriet Torahus, høyt oppe i ei dalside, som til tross for at den er skrevet etter at Landeskogen og Vensmoen ble bygd på statlig initiativ, ikke bærer preg av å være noe folkesanatorium med sitt rikholdige persongalleri av mer eller mindre velstående eksistenser.

For sjøl om rikfolk også fikk tub, så er det ingen tvil om at denne «hvite pest» først og fremst rammet arbeiderklassen og småkårsfolk. Det går tydelig fram av journalene fra Landeskogen. Jeg har tatt for meg to, en fra 1924 og en fra 1938, med inntak av h.h.v. 49 og 50 pasienter. De er påfallende like på to sentrale områder, nemlig aldersfordeling og klassebakgrunn. Begge har nesten 80 % av de innlagte i alderen 18 til 35 år. Eller for å holde oss til doktor Bjartveits kategori der han påviste høyst dødelighet, nemlig blant 20-åringene, så er andelen innlagte i de to års protokoller over 50 % for de mellom 20 og 29. Og når det gjelder klasse eller yrke, så fins det praktisk talt ingen fra de to utvalgene som er «finere folk», men i høyden i samfunnets mellomsjikt. I 1924 finner vi en lærer og en kontorist, en lærerskoleelev, en gravør og en gårdbruker. For 1938 fins det en som kaller seg agent, en barber, en kjøpmannsdatter, en handelsmanns hustru og to gårdbrukere. For øvrig er det fra begge år yrker som smeds hustru, såpefabrikkarbeiderske, sildefabrikkarbeider, veiarbeider, skogsarbeider, hushjelp, sjømanns enke, ekspeditrise, jordarbeider, tømmermann, tjenestejente, murer, fabrikksyerske, telefonistinne, hermetikkarbeiderske, osv. osv.

Også når vi ser på kjent smitteårsak, ser vi at det nær halvparten oppgir kjent smittekilde, som regel i egen familie, ofte ved at friske blir smittet av syke som sover på samme rom og ofte med dødsfall i familien. I årsberetningen for 1923 går det fram at 36,5 % av pasientene hadde søsken som var tbc-smittet. Trengselen var enorm og året 1924 var det med aller høyest søkertall i hele Landeskogens historie. Hele 778 søkte, mens 331 fikk avslag, dvs vel 40 %!  Av knappe opplysninger kan vi lese ut mang en fattig skjebne, som en murer fra Kristiansand som bodde i Tordenskjolds gates usleste strøk mot elva og hvis far og søster for lenge siden har dødd av tbc, og hvor fire barn er bortsatt og kun kone og ett barn er tilbake i huset. Eller vi møter maskinistens hustru fra Kopervik der mannen to ganger har vært innlagt på Landeskogen, søstera har dødd av tbc og hun sjøl har fem barn i alderen 12 til 2 år. «Patienten ønsker meget at komme hjem (…) Hun er bleven stadig slappere og døsigere.» Hun registres død samme år, i 1924. Eller telefonistinnen fra Skien som utskrives «bedret» etter fem måneder, men som ett år seinere, i 1925 har gjennomgått storoperasjon og det noteres: «Død efter operation (thoracoplastik)», meddelt fra hennes hjemlige lege.

Da er vi på sett og vis tilbake til starten, til de barske kirurgiske inngrep – og de barske legers regime.

«Nå må du omvende deg til Jesus!»

Rommet er kvitt og avlangt. (…) På golvet eit krus med blankt lokk av metall og våt sagmugg i botnen. Over senga ein liten reproduksjon på billig papir, den syner Kristus på krossen (…) På veggen ved senga grå feittete flekkar etter hovud som har halla seg inn mot den kvite kalken.

Flekkar frå mange kvinners hår, kvinner som ingen hugsar klårt lenger. Kvinner som har reist bort, til andre stader, andre rom.

Målfrid Synnøve Toft, født 1940 nær Haugesund, var en av de mange kvinnene som befolka Landeskogen etter at hun ble sendt dit 19 år gammel etter akutt utbrudd av en smitte fra barndommen under krigen.

-Jeg hosta og hosta og tok skjermbilde som viste et sår på den ene lunga. Doktor Bø sendte meg rett til Landeskogen og sa til mi mor: Det er ikke det verste at ho har fått det nå. For vi har så gode medisiner.

Målfrid fikk sprøyter med streptomycin, tre-fire over to ukers tid. Dosene var så kraftige at kroppen dirra i lang tid etterpå og mange ble syke og kvalme. Men to måneder seinere kunne hun reise hjem på besøk, smittefri. Deretter gikk hun på PAS i tre år, både før og etter utskrivelsen fra Landeskogen i 1960 – for øvrig som en av de aller siste pasientene som var der før sanatoriet ble nedlagt og omgjort til åndssvakehjem fra 1962.

19-årige Målfrid bodde på firemannsrom og opplevde det gode samholdet blant beboerne. Hun ble så god venninne med Helga Andersson, tobarnsmor på over de tretti, at hun fikk lov til å flytte inn på hennes rom. De spiste mange gode måltider i spisesalen der kjøkkenfolket laget den beste og sunneste mat med mye grønnsaker, fisk, komper og avkokt makrell med laurbærblad i laken. Med i gjengen var Harald. Han hadde Downs syndrom og «overvintra» da Landeskogen ble hjem for psykisk utviklingshemmede. Målfrid jobba som lærer og underviste de små barna som var med sine tuberkuløse foreldre på sanatoriet. Det var mange fritidstilbud; strikkemaskin, vevstue, sløydsal og bibliotek. Og så var det andakter. Men hun opplevde det ikke som et veldig kristelig sted.

Målfrid slapp den store operasjonen. Det gjorde ikke Egil Henry Johnsen. Han er født i 1928 i Tvedestrand. Han var i marinen i 1947. Det lå 40 karer på banjeren om bord i jageren «Arendal» og etter et tokt nordpå ble det fastslått smittefarlig tub i besetningen. 17 var smitta og marinelegen fikk skylda for å ha oversett en smittet gast. Egil dro til sjøs i handelsflåten og avtjente siden resttjenesten i marinen i Kristiansand i 1948. Da kom utbruddet og det ble konstatert tub i venstre lunge. Det bar rett på toget til Byglandsfjord og inn på 6- eller 8-mannsrom før permanent opphold på firemannsrom. De begynte behandling med såkalt blåsing. De borra to hull i sida; et for å lyse innvendig og ett for å brenne av nervetrådene til lunga slik at den kunne presses sammen.

Bildet: Egil Henry Johnsen (f. 1928) var innlagt på Landeskogen Sanatorium i halvannet år og ble utsatt for den såkalte storoperasjonen ved sentralsykehuset i Kristiansand i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

-Jeg kan ikke huske at de brukte bedøvelse. Jeg skreik ikke, men jeg sa nok «faen». Det var noe dr. Sand ble irritert på. Vi skulle ikke gi uttrykk for smerte. Han var en arrogant mann, veldig ovenfra og ned, i motsetning til et par andre svært hyggelige leger.

-Denne prosedyren fortsatte over noen uker. Lungesekken ble fylt med væske som følge av operasjonssårene og måtte tappes med tjukke kanyler. Det lukta vanvittig vondt og kvalmende. Siden ble jeg sendt til Kristiansand sykehus for storoperasjon av dr. Brodersen. Hadde jeg visst hvor stort inngrepet var, ville jeg ha rømt hjem. De reima meg fast og ga meg ei likegladsprøyte før de tok ut fire ribbein. Noen dager seinere tok de ut ytterligere tre ribbein. Det var dette som gjorde at mange ble skeive, men jeg fikk fysioterapi og fikk retta opp skulderbladet. Operasjonen skjedde uten narkose, kun steg for steg med lokalbedøvelse for hvert ribbein de fjerna. Jeg holdt sykepleieren i handa og måtte klemme når det var for vondt. Det lukta svidd, så kanskje de brant noe der inne. De brukte ei tang og kneip av beina. Verst var det inn mot brystbeinet. Da besvimte jeg av smerte.

-Det ryktes at en døde på toalettet etter en sånn operasjon. Den andre operasjonen min var så ille at intet norsk ord kan beskrive smerten. Dette var i 1950. Streptomycinen var da kjent internasjonalt, men ikke tilgjengelig i Norge. Jeg fikk først medisin som etterbehandling, sier Egil som lever i beste velgående, 93 år gammel. Men han hadde voldsomme traumer mange år etterpå med mareritt om operasjonene. Han fikk mange venner på Landeskogen, men så også mye sosial isolasjon, mye desperat festing, mange som fant seg kjærester og folk som hadde seg i kjelleren, det eneste sted hvor en kunne stikke seg vekk for en hyrdestund. Og ei jente som hadde blitt svikta av kjæresten drukna seg i svømmebassenget.

Dei ber henne ut. I eit langt hylster av tre. Vekta av ein kropp, eit trykk mot hendene til seks menn som ber. Forsiktig ut gjennom døra, den smale døra. Ute er kald sol. Det er klart, skarpt. (…) Dei ber henne ut, nedover tunet.

Når operasjonene ble utført ved Landeskogen skjedde det ved at det kom et team fra Rikshospitalet med dr. med. Efskind i spissen og opererte to, tre pasienter hver dag, kanskje over ei uke. Det er Tora Gautland som husker dette. For sjøl om hun ble fast ansatt først i 1962, var hun både født ved Landeskogen hvor mora hennes fikk jobb i 1930, og hadde en del vakter her som nyutdanna sykepleier i 1958. Hennes jobb var å reingjøre «operasjonssalen», som var et baderom, mens egne tilreisende operasjonssøstre bisto selve inngrepet.

            -Operasjonene var blodige greier. De begynte å skjære opp ved brystbeinet, som de sydde igjen etterpå, reine glidelåsen. Så satte de ei sperre inn mellom ribbeina for å åpne for saging og meisling slik at ribbeina kunne løsnes og noen ganger tas ut. Vi måtte vaske skinnende reint før neste operasjon. I teamet var også en anestesilege, Mollestad, fra Riksen. Men det var dr. Efskind som ledet det hele. Han var en kvass mann. Hvis han spurte etter et instrument eller en gjenstand mens han sto midt i operasjonen, og fikk noe annet enn han hadde bedt om, så kasta han det fra seg. Han hadde et voldsomt temperament. Men han var en dyktig kirurg. Jeg kan aldri huske at det ble gjort feil i operasjonene som foregikk i full narkose, forteller Tora Gautland.

            Dette er ramme for det også 12-årige Kåre Harry Johansen fra Åpta ved Farsund opplevde. Han ble operert av dr. Efskind. Men den han husker best var en fast ansatt reservelege ved Landeskogen som meddelte til pasientene at de skulle opereres. Det var det som skjedde en tidlig morgen i mai 1953 på badet. Kåre legger ikke fingrene imellom når han forteller dette i dag:

            -Han bare kom rett inn på badet, tok meg i aksla og sa: «Kom her, du skal opereres!» Så førte han meg inn på rommet og bladde opp i en bibel han hadde med seg: «Nå må du omvende deg til Jesus, for det er små muligheter for at du vil klare deg», sa han. Jeg kan ikke huske hva jeg svarte. Jeg var vel helt perpleks. Så kjørte han i meg ei sprøyte, ei likegladsprøyte, og geleida meg til operasjonssalen der teamet sto klare og venta. Jeg var den første av i alt seks de opererte den dagen, mener jeg å huske. Så fikk jeg naftakledet over ansiktet og våkna med ubeskrivelige smerter på rommet. Jeg lå med drenering gjennom en gummislange inn i både rygg og bryst. Etter noen dager kom legen til senga mi med en sykepleier. Han surra slangen fra ryggen rundt handa og røska den ut med et nøkk, mens pleieren la bomullsdotter på såret. Men lenge etter måtte de tappe væske fra ryggen etter operasjonen ved å stikke inn svære nåler. 

-Men da hadde jeg nekta å ha noe mer med den doktoren å gjøre. Han var rett ut sagt en satan, en gammel-Erik. Jeg kunne ha kløyvd skallen på den mannen, gjerne med en spade. Det kan du sitere meg på! Kan du fatte at noen kan opptre med en sånn uforstand? Jeg krevde en annen lege og fikk en anstendig erstatning i en kvinnelig lege som het Granaas, erindrer Kåre. Det høres svært sannsynlig ut, for dr. Gerd Granaas var siden konstituert overlege noe seinere, i 1959/60.

-De sier du kan dø av smerte. Jeg tror ikke det, men det er umulig å forklare hvor vondt jeg hadde etter operasjonen. De var så kjipe med smertestillende, de sa en kunne bli avhengig av morfin, og stort annet hadde de ikke som hadde noen effekt, sier Kåre Harry som opplevde at romkameraten, en ungdom, døde i senga ved siden av etter operasjonen. Det kan ha vært en av de siste som døde postoperativt etter storoperasjon i Norge.

Operasjonssåret rundt brystkassa var som ei rullepølse, sier Kåre som hadde fire måneder ved Landeskogen etter dette, dels i arbeid med å anlegge stier og bygge broer for turgåerne. Siden kom han hjem til Åpta og opplevde å bli nektet skolegang fordi læreren truet med å slutte hvis han begynte igjen i klassen. Han møtte frykten og også skammen som var forbundet med sykdommen. Ja, da han ble smitta av ei dame i grenda som hans familie stelte for mens hun var syk, men før hun hadde fått diagnosen tbc, fikk han siden høre av den samme dama at det ikke var fra henne smitten kom, men fra noen slektninger av Kåre i en annen by. Så sterkt satt skammen for å bli stempla som tuberkuløs så seint som det siste tiåret tub fortsatt var en folkesykdom. Og Kåre opplevde å bli isolert fra venner og skolekamerater, ja, ikke en gang få låne bøker og blader av venner pga deres frykt for smitte.

-Jeg fikk bare seks års skolegang. Derfor ble jeg hedning, sier Kåre med alvorsfylt humor. Men jeg fikk S i kristendom, bare se her! Han viser fram vitnesbyrdet fra den samme læreren som nekta guttungen mer skolegang.

-Han hadde uten tvil dårlig samvittighet da han skreiv ut den attesten i 1955, sier Kåre som har opplevd et liv som yrkesaktiv siden han flykta fra hjembygda og fikk seg viserguttjobb i Oslo og dro til sjøs som 16-åring. Etter mange år som uteseilende maskinassistent var han offshore materialmann i olja i 5-6 år etter på mirakuløst vis å ha kommet seg gjennom testen i klaustrofobitanken. For det er nettopp klaustrofobi han har slitt med som ettervirkning fra sanatoriet i alle år. Og den uroen og angsten har økt med alderen.

Det er ikke mange igjen som kan fortelle om smertene de som ble operert ble utsatt for. Men vår store gransker av sanatoriene og tub-historien, Dag Skogheim, har etterlatt seg et digert arkiv. Han var sjøl tuberkuløs under krigen, ble operert året etter Kåre og døde 87 år gammel rett før jul i fjor. Han har gjort mange titalls, kanskje hundre intervjuer med pasienter, pårørende og fagfolk. En av dem, Ola Jonassen fra Brønnøysund, måtte ta storoperasjonen i 1951. Han fikk spinalbedøvelse, men inngrepet var beinhardt: «Nå har dere bedøvd meg dårlig», tenkte han da de klippa av ribbeina. Det var rein tortur, sa Jonassen i intervjuet. Han hadde som Dag Skogheim vært på Vensmoen fra rett etter krigen. Vensmoen ble bare noen år etter Landeskogen omgjort til hjem for psykisk utviklingshemmede. Det var etter at tusener hadde dødd, uten behandling eller under behandling. Men etter at også tusener hadde reist hjem etter at de hadde begravd sine døde slektninger og venner.

Dei brenner klede bak uthuset. Ein raudrutete kjole, ein blå stakk, lange gulna strømper av ull,ei grå vadmålsjakke med sølvborder, skjoter, eit rosete tørkle.

Det er vanskeleg å få det til å brenne.

Den gang, i 1962, var tuberkulosesanatoriene blitt historie.

Og det er kanskje nettopp som det – sanatoriehistorie – at dette høyst spesielle kapitlet i vår nære fortid skal formidles for framtidige generasjoner her ved Landeskogen.

Kommunistisk ordfører leder rød-grønn koalisjon i Graz

Bildet: Den nyvalgte ordføreren Elke Kahr (59) fra det østerrikske kommunistpartiet etter valgseieren tidligere i høst.

Nylig ble den kommunistiske toppkandidaten Elke Kahr valgt til ordfører i Østerrikes nest største by Graz. Partiet KPÖ gjorde et brakvalg og ble største parti med 29 prosent av stemmene. Neste uke danner de byregjering med De grønne og sosialdemokratene som partnere.

Det sensasjonelle lokalvalget i slutten av september blir først og fremst tillagt den populære Elke Kahr (60) og den innsatsen hun og det lokale kommunistpartiet har gjort særlig for å bedre boligstandarden og øke den kommunale boligbygginga i byen. Kommunistene (KPÖ) gikk fram fra 20,3 prosent ved valget i 2017 til 28,8 i høstens valg. Det skaffet dem 15 representanter (mot 10 i 2017) i bystyret på i alt 48 seter, en framgang som skaffet dem ordføreren og muligheten for å danne en koalisjon. Det tidligere ordførerpartiet, det kristeligdemokratiske østerrikske folkepartiet ÖVP, falt fra nær 38 til 26 prosent, som ga et tap av seks mandater. Sosialdemokratene (SPÖ) i Graz står svakt og gikk i tillegg tilbake fra 10 til 9,5 prosent. De Grønne gikk også betydelig fram og vant fire nye seter med en oppslutning på 17,3 %.

Graz KPÖ: En oase i ørkenen

Det er et underlig fenomen, dette suksesspartiet i Graz. For det østerrikske kommunistpartiet KPÖ, et av verdens aller eldste (stiftet i 1918), er ikke i nærheten av representasjon verken i Landdagen (parlamentet) eller i de andre store byene. I Wien sliter de med å komme over prosenten og i siste nasjonale valg (2019) fikk  KPÖ 0,7 prosent. Med en tung arv som Moskva-orientert parti inn i etterkrigstida, ble KPÖ redusert til en liten sekt med interne avskallinger og indre strid. Partiet hadde en kortvarig flørt med eurokommunismen før det tilsluttet seg den europeiske venstrealliansen European Left. Partiet er motstandere av NATO og EU, men prioriterer ikke kampen for å melde Østerrike ut av EU nå.

Graz KPÖ er en del av det nasjonale KPÖ, men deres suksess skyldes andre faktorer enn ideologi. Riktig nok har partiet i Graz både Marx, Engels og Lenin som ledestjerner i sitt program. Men det er som grasrotparti med befolkningas velferd som første prioritet at de gjennom et par tiår har vunnet velgernes tillit. Graz med sine 300.000 innbyggere er hovedstad i delstaten Steiermark, er en tydelig klassedelt by. Dette gir seg ikke minst utslag i boligsektoren. På begynnelsen 2000-tallet ville bystyret løse problemet med nedkjørte kommunale boliger ved å privatisere dem. Sosialdemokratiet støttet forslaget, mens KPÖ gikk i spissen for motstanden mot privatisering. Siden den gang har støtten til partiet bare økt. Når de nå danner rød-grønn byregjering vil partiet få hånd om den viktige posisjonen som boligbyråd, samt to andre byrådsposter, melder Wiener Zeitung: https://www.wienerzeitung.at/nachrichten/politik/oesterreich/2127418-Wie-Rot-Gruen-Rot-Macht-und-Arbeit-in-Graz-aufteilt.html

«Leningraz» apokalypse – eller ny type folkevalgte?

Det gamle ordførerpartiet, som er partiet til den unge forbundskansleren Sebastian Kurz, advarte rett før valget i Graz om at det ville ende i «kaos, terror og frykt» hvis KPÖ vant. Et nytt begrep, «Leningraz», kom også i omløp. Til alle forsøk på å sverte Elke Kahr med påstander om at hun svermer for gammeldags sovjet-nostalgi, svarer hun at det er latterlig. Hennes popularitet skyldes hennes langvarige arbeid med å følge opp jobben hennes forgjenger Ernest Kaltenegger startet i byen særlig på boligpolitikkens område. I tillegg har den nye ordføreren en folkelig stil med en evne til likeframme svar som har styrket KPÖs kvinnepolitiske profil. Da hun ble spurt av media hva hun skulle bruke tida til mens stemmeopptellinga pågikk på valgdagen i høst, svarte hun at hun skulle gjøre unna et par runder med vaskemaskinen og henge opp tøy på snora fordi været var så fint for tøytørk.

Østerrikske kommentatorer har brukt tilnavnet Caritas på Elke Kahr og hennes parti. Det refererer til den katolske kirkes nødhjelpsprogram fra slutten av 1800-tallet der alle fattige ble hjulpet uavhengig av tro. I Graz gikk KPÖs folkevalgte tidlig inn for å betale to tredeler av honoraret som folkevalgt til et fond. Honoraret på 5.500 euro i måneden er romslig og denne «partiskatten» har over halvannet tiår bygd opp et fond på 1,7 millioner euro (mer enn 16 mill. kr etter dagens kurs) som det deles ut fra for å dekke uoverkommelige utgifter til de fattigste i Graz. På boligfronten har KPÖ gått i spissen for å rehabilitere flere tusen kommunale leiligheter som hadde elendig standard uten moderne bad og toalett så seint som tidlig på 2000-tallet. Partiet har også sørget for å igangsette store utbygginger av flere kommunale boliger i opposisjon til den rådende poltikk med private boligprosjekter.

Mye tyder på at det er denne nye typen politikere, pluss ordfører Elke Kahrs enorme popularitet som forklarer KPÖs suksess.

Den som dikter lyver ikke

Kjell Askildsen (1929-2021) fotografert av Nils Petter Lotherington

Kjell Askildsen døde 23. september, ei uke før han skulle fylle 92 år. I anledning hans 70-årsdag gjorde jeg et portrettintervju med ham i Klassekampen 30. oktober 1999 som jeg gjengir i sin helhet her. Stikktittelen under overskriften som pryder denne artikkelen lød: «Kan vi snakke om det som skapte mine holdninger?»

ALLE EKTE mandalitter uttaler Kjell Askildsens navn som Askjildsen. Det er noe mykt over det, det lyder som en mild og sommerlig sønnavind ved Sjøsanden. Men når sørlendingen smiler er det som regel ugler i mosen.

For langs denne milde, men jernharde kystlinje hviskes det om folk i stedet for at de snakker direkte til hverandre. Det var Espen Haavardsholm som sa dette under et seminar om intervjuobjektet i Mandal sist helg – før han spurte: Kan dette være en medvirkende forklaring til å forstå styrken i Askildsens forfatterskap, der han benytter seg av den halve tausheten som metode?

Slik klær skaper folk, skaper landsdeler lynne – og god litteratur er levd liv, uansett hvor mye tausheten rår.

-JEG JOBBA PÅ Telle nattklubb på gamle Regnbuen i Klingenberggata tidlig på sekstitallet… Askildsen bringer emnet på bane, kanskje under påvirkning av serveringsdamer som flyr att og fram gjennom svingdørene inn til kjøkken og oppvask der vi sitter.

-Jeg var ryddegutt hver natt fra midnatt til langt inn på morrakvisten, en av mine mange tilfeldige jobber for å overleve.

-Men før det var du pensjonatvert utenfor Lillesand. Var det en slags deklassering som skjedde, et ufrivillig steg over i arbeiderklassen for å overleve som forfatter?

-Nei, pensjonattida varte i tre år sist på femtitallet inntil de la om den sørlandske stamvei slik at trafikken ikke lenger gikk forbi pensjonatet. Men lenge før det, mens jeg fortsatt bodde i Mandal i 1952, var jeg skiftarbeider på Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand. Det var en skikkelig drittjobb. Først pikka jeg rust i et par uker. Så jobba jeg ved syrebadene som de dyppa elektrodene i. Vi brukte ikke noen form for beskyttelse. Noen av de eldre arbeiderne var helt grønne i håret! Og sjøl fikk jeg en ryggskade som jeg sleit med i årevis etterpå. Det var tungt arbeid.

-Så fikk du altså din straff for å ha brutt ut fra den smale sti. Det var vel verken frivol forfatter eller nikkelarbeider ditt småborgerlige opphav håpte du skulle bli?

-Det var et strebermiljø jeg kom fra. Derfor var jeg litt kry over å jobbe som industriarbeider. Men jeg hadde mange andre tilfeldige jobber. En periode satt jeg og laga register over alle småbåter i Mandal, sier Askildsen med antydning til et smil over tanken på ei fjern og økonomisk fattig fortid.

-Etter tida på Telle fikk jeg jobb i Kunstnerforbundet – der jobber forresten kona mi nå – der jeg var altmuligmann. Derfra bar det til Det Beste der jeg fikk dobbelt så høy lønn som i Kunstnerforbundet. Det var amerikanske lønninger. Jobben var å kontrollere at oversettelsene var språklig i orden, samt noe oversetterarbeid. Det var jo litt flaut, tenk å jobbe i … Readers Digest for en som var så grunnleggende anti-amerikansk som meg. Men jeg måtte tjene penger, jeg hadde barn og hus og lån. Dette varte til sommeren 1966.

-Forfatterne solgte seg jo til denne bokklubben. John Steinbeck gjorde i alle fall det etter at han hadde fått Nobelprisen og var utbrent. Han ga dem rett til å gi ut og til og med foreta rettelser og strykninger i manus. Sjefen min var like rystet over dette som jeg var.

-Var det ekstra smertelig fordi han var din helt?

-Nei, det var han ikke. Jeg leste selvfølgelig «Vredens druer» og «Om mus og menn» med stor glede. Men det var Faulkner som tok meg som forfatter fra den generasjonen. Der er en nede på – eller kanskje oppe på – et nivå der jeg vil være.

-Hva med den samtidige Raymond Chandler, novellisten?

-Han er ikke min mann. De kaller det realisme. Men til det er replikkene alt for uttenkte og konstruerte. Folk snakker ikke sånn.

Men nå sitter vi her og sludrer om litteratur. Det var livet vi skulle snakke om.

-Jo, jo. Men alt henger jo sammen. Det største og det viktigste spørsmålet i litteraturen og filosofien, som i livet ellers, er jo det som dreier seg om viljens kontra tilfeldighetenes innvirkning på de menneskelige handlinger, den «frie viljes frihet» så å si.

DET VAR i 16-årsalderen unge Askildsens liv tok en avgjørende vending. Før det hadde han vært et troende barn i et religiøst miljø, ja, med en fundamentalistisk kristen far som var lensmann i Mandals nabokommune Halse og Harkmark. Hans verdensanskuelse skaket i grunnvollene da han leste i et vitenskapelig tidsskrift om sola som befant seg «midt i livet» i en alder av – var det flere milliarder år? Hans barnetro forkynte at jorda var 6000 år gammel. Det var noe som ikke stemte.

-Men det var også et seksuelt opprør? I debutnovellen din provoseres 16-åringen til å banne mora si rett opp i trynet med et «faen i heiteste helvete» så himmelen rakner over småbyen. Deretter går han ut og gjør det forbudteste av alt det forbudte med kjæresten i skauen.

-Jo, jeg kunne nok ha sagt og gjort det samme. Men dette er to atskilte ting. Det ene er den vitenskapsmessige erkjennelsen, den som for alltid la min pådytta barnetro i grus. Det andre er det seksuelle opprøret. Jeg onanerte fire-fem ganger om dagen. Jeg var breddfull av skyldfølelse og skam, opplært som jeg var til å ha hendene oppå dyna når jeg la meg om kvelden. Det var jo sånn det var.

Men forut for det kom krigen med dens fem skjellsettende år for deg som guttunge i farlige omgivelser.

Ja, og i den situasjonen viste min foreldre meg stor tillit, en tillit jeg er svært glad for at jeg fikk. Jeg sto vakt som tolvåring da mine to eldre brødrelytta ulovlig på radio fra London. Dette var radioer som far hadde konfiskert som lensmann og oppbevarte på loftet. Han var fullt innforstått med hva vi holdt på med. Jeg gjorde også små kureroppdrag for dem. En tolvåring kunne jo godt finne på å slarve og skryte av det hemmelige som foregikk. Men de stolte på meg. Det var en stor trygghet, en motvekt mot min frykt for det Helvete som mitt oppvekstmiljø forsøkte å innpode i meg. Det gjaldt ikke minst etter at far og mine to eldste brødre kom i fengsel i Kristiansand og på Grini.

ASKILDSENS BODDE i et hus på Vestnes, rett ved gjerdet rundt den flyplassen tyskerne anla på Mandals flate furumoer tidlig under krigen. Kjell husker hvor stor stats det var da tyskerne marsjerte inn i byen med taktfast sang. En tiåring kunne ikke annet enn å bli imponert – og sjarmert. For da de vennlige tyrkerne slo seg ned for å hvile, ba de guttungene om å kjøpe sjokolade for norske penger, med innlagt provisjon. Men da en av de større guttene, 17-18 år, vinka Kjell til seg og spurte om han visste hva han dreiv med, blei han svar skyldig. Fra det øyeblikket var han patriot.

-Etter det forsto vi hva en unasjonal handling var. Min tidsregning begynner 9. april 1940. Da gikk jeg opp på Hovdeheia og hørte fjern flydur. Den morgenen, kanskje klokka halv ni, så jeg for første gang min lensmannsfar i «ukorrekt antrekk». Han sto i stua med bare underskjorta under bukseselene. Han sto der og gråt da han hørte nyheten om den tyske okkupasjonen. Han hadde vært tilhenger av Hitler inntil da. Men det var han aldri etter det øyeblikket.

-Da freden kom var jeg fortsatt i folden. Men jeg begynte å få noen sosiale holdninger. Da de tauet inn tyskertøsene over bybroa i Mandal sto jeg blant tilskuerne som hoia og gleda seg. Det var vel en blanding av skadefryd, glede over at krigen var slutt og en kompensasjon for at de ikke hadde reint mel i posen sjøl. De snauklipte kvinnene fikk stempel som horer, enten de hadde tysk kjæreste eller ikke. Det var et avskyelig opptrinn.

-Var dette opptakten til en politisk oppvåkning?

-Dette, og andre forhold. Som lensmannsunger visste vi jo at kommunistene var under oppsikt. Far mente det var betimelig. Men her er erindringene uklare. For ulike ting, kommunistfaren og forplantningsdebatten etter krigen, løper inn i hverandre. I 1945 fikk jeg beskjed om at Folkets Hus i Mandal var Syndens Hus. Det var et forlokkende sted som jeg sto på avstand og så på. For meg var synd synonymt med erotikk. Dreiv folk og kyssa hverandre der inne?

Dette med forplantningsdebatten lyder kan hende noe kryptisk i nåtidige ører. Det dreide seg om den langvarige kampen for seksualopplysning. Under et debattmøte på Bondeheimen over emnet var fader Askildsen en ivrig debattant. Det var sønnen også, for hver gang faren ba om ordet, ba sønnen om replikk, noe avisa Lindesnes ikke forbigikk i stillhet.

Hva skjedde da dere satt rundt bordet under den Askildsen’ske aftensmaten etterpå? Var det kjeft å få?

-Vi sa ikke så mye i vår familie.

Så du likner mye på din far, tross ulike livssyn?

-Vi var nok ganske like, ja.

DET VAR PÅ Skagestads konditori i Store Elvegate de unge gymnasiaster møttes for å diskutere de store spørsmål i etterkrigstida. Kjell tok avstand fra Arbeiderpartiets feige middelvei og gikk inn for den kommunistiske utopi, helt og fullt. Ingen Kråkerøytale kunne endre det. Han gikk inn i 1. maitoget bak byens lille NKP-flokk og måtte tåle overbærende latter fra sidelinja. Men latteren satt fast i halsen på enkelte framtredende bysbarn da han debuterte i 153 med Heretter følger jeg deg hjem. Novellene, særlig to av dem, fikk redaktøren i den kristne lokalavisa Samleren til å gå fra sans og samling. Han skreiv at det var mindre skadelig å lese pornoblader enn Askildsens bok.

-Boka var ikke skrevet for å provosere. Men da den gjorde det, hadde jeg ingenting i mot det. Jeg sendte boka til min far, og da jeg møtte ham sa han han at han hadde fått den. «Men du skal vite at jeg har brent den», sa han med en selvfølgelig mine. Det kom ikke overraskende på meg. Byens eneste større bokhandler hadde først boka utstilt, men så satte hetsen inn. Det var enkelte personer i myndighetsposisjoner som brukte sin makt. Boka lå etter hvert ferdig pakka under disken, og de som sto i butikken forteller at de som kjøpte den gjorde det med en viss blyghet. Biblioteket kjøpte først inn boka for deretter å fjerne den, og sjøl mista jeg den jobben jeg hadde hatt som som utleier av hytter og sommerhus ved turistkontoret, enda jeg var eneste søker. Da var det på tide å forlate Mandal.

Før det hadde Askildsen avtjent verneplikt i Tysklandsbrigaden hvor han traff ei tysk jente som skulle bli kona hans. De fikk to barn, og da de en gang hadde satt bort minstebarnet, bare få måneder gammelt, til farfar og farmor, kom de tilbake til Mandal og fikk beskjed om at barnet var blitt kirkelig døpt – i deres fravær!

-Jasså. Da strykjer jeg henne fra kirkebøkene igjen, sa jeg. Det er i orden, for hun er jo døpt, sa min far. Hans kynisme akkurat i den situasjonen opprørte meg. Tenk å trå inn på sine barns domene på en sånn måte.

POLITISK BRØYT KJELL med opphavet ved å stemme NKP til SF kom på beina i 1961. Siden fulgte han ml’ernes opprør. På 1970-tallet kunne forfatter Askildsen ofte sees på vei ut og inn av oppganger i bygårder på Grønland og Tøyen der han var budsjef for Klassekampen i et par hektiske år. I årevis solgte han avis om lørdagene på Grønland torg. Midt på 1980-tallet meldte han seg ut av AKP, til tross for at partikameratene ba ham om å bli.

-Jeg har ikke sinn til å synliggjøre meg og være selger, uansett hva salget gjelder. Og et kommunistparti skal ikke bare være en diskusjonsklubb, så min beslutning var logisk. Men jeg er like mye kommunist i huet mitt nå som noen gang før.

-Men med unntak av noen få bøker fra 70-tallet er ikke litteraturen din eksplisitt politisk.

-Nei. Det politiske i mine bøker er det som kommer til syne i mine holdninger. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg lager kunst for kunstens skyld. God kunst kan det definitivt komme noe godt ut av hvis holdninger som gir innholdet retning er tilstede. Jeg har ingenting å forkynne, men jeg har kammerspillet, det tette samspillet mellom få personer, som en måte å formidle livserfaring på. Formen er alt, innholdet er en selvfølge. Uten form er det ingen grunn til å skrive. For alt er sagt før.