De “tok 42-timersuka” – ble knust av den kalde krigens overmakt

IMG_0771

Faksimile fra mitt intervju i Klassekampen 1988. I bildeteksten den gang sto det: Du finner ingen angrende «førtiåtter» i den snart 89 år gamle Edvard Støland. Han sto i spissen for Herøya Arbeiderforening under de omskiftende åra 1946-49, og opplevde kanskje det hardeste politiske press som noen fagforeningsleder har blitt utsatt for her til lands, før og under streiken i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

Denne måneden er det 70 år siden den seks uker lange Herøya-streikens slutt. Den 6. november 1948 gikk arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabrikk tilbake til arbeid etter å ha blitt møtt med eksklusjoner fra LO og oppsigelse fra Norsk Hydro for å sette i verk en ny skiftplan. ”Cella på Herøya” skulle tilintetgjøres, regissert av Haakon Lie.

Våren 1948 gjenopptok Herøya Arbeiderforening sitt gamle krav om å korte ned arbeidsuka for skiftarbeidere fra 48 til 42 timer. 27. august sa fagforeninga opp avtalen om gjeldende skiftplan, bl.a. med begrunnelsen at den var ulovlig i henhold til Arbeidervernloven. 19. september satte de den nye skiftplanen med 42-timersuka fordelt på sekstimers skift  ut i livet – tross eksklusjonstrussel mot hele arbeiderforeninga fra Norsk kjemisk industriarbeiderforening to dager tidligere. Bedriftsledelsen i Hydro svarte med lockoutvarsel, som i sin tur førte til at aksjonen for ny skiftordning ble utvidet til streik. Dermed stevnet arbeidsgiverne (NAF) og Norsk Hydro aksjonen inn for Arbeidsretten med påstand om at den var tariffstridig, som også ble rettens dom. I medlemsmøte 6. oktober trosset Herøya-arbeiderne Arbeidsretten og vedtok å fortsette streiken. Det skjedde imidlertid mot et stort mindretall – 845 mot 513 – som ville godta rettens dom og gå tilbake til arbeidet.

Bare to uker seinere var splittelsen blitt tydelig. Selveste fylkesmann Bergsvik trådte inn som mekler for å avslutte konflikten og 1. november stemte fagforeninga for å gå tilbake til arbeid, mot bare 38 strandhaftige nei-stemmer. De sure pillene var sukret med løfter om at kravet om 42-timersuka skulle tas opp igjen ved neste korsvei. Fra 1950 ble 45 1/3 timers uke innført, men det skulle gå hele ni år før norske skiftarbeidere vant 42-timersuka.

Slik var forløpet i kortform i den høydramatiske streikekampen som i bunn og grunn utviklet seg til den viktigste valplassen for Arbeiderpartiets nyvunne strategi for å skaffe seg hegemoni i fagbevegelsen – i det herrens antikommunistiske år 1948.

Spaniaboikotten

Les videre

Fagbevegelsen vil lede utmarsjen fra EØS-avtalen

Nei-til-EØS-vedtaket i Bergen vil trolig snu Fellesforbundet fra ja til nei. Fagforbundet kan følge etter, og vips er over halve LO mot EØS. En oppdemmet EØS-motstand i Arbeiderpartiet kan briste. Acer-saken ga en forsmak på hvilken kraft som kan slippes løs.  image[1].jpg

Det som har snudd styret i Fellesforbundets største industrifagforening, avdeling 5, er at Tariffnemnda nylig har latt seg presse av Eftas overvåkingsorgan ESA til å overstyre Verkstedoverenskomstens bestemmelser om godtgjørelse for kost og losji under reise for arbeidere. Dermed har EU-systemet gitt arbeidsgiverne i Norsk Industri medhold i et krav som har stått på forbundets dagsorden siden 2013. Styrevedtaket gir uttrykk for den frustrasjon som fins i store deler av den eksportbaserte industrien i Norge:  https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/-si-opp-eosavtalen-krever-fellesforbundets-storste-avdeling-6.158.589306.5e4cca9b02

Handslag for sosial dumping 

Les videre

Sterkt valg for det marxistiske arbeiderpartiet i Belgia

Lokalvalget søndag ga en markant framgang for de grønne og PTB/PVDA, den eneste transregionale partiet i Belgia. Resultatene fra Brussel, Charleroi og Liege viser et velorganisert revolusjonært parti som får storavisa Le Soir til å ringe i alarmklokkene.IMG_1696.JPG

Bildet: PTB ble nest største parti i industribyen Charleroi i Vallonia under lokalvalget søndag. (Foto: Halvor Fjermeros)

PTB/PVDA – de to djorde et markant framskritt i valget i helga. Partiet fikk 156 mandater i lokalvalget, mens målet var 150. Det er en tredobling fra forrige kommunevalg i 2012. Aller best gjorde PTB det i Seraing, en by i Liege-provinsen hvor de fikk 24 % og 11 plasser i bystyret! Partiet har også fått gjennomslag ingen viktige byer i Flandern, regionen hvor den flamske nasjonalismen står sterkt og hvor PVDA har hatt problemer med å få fotfeste. De har gjort gode valg i Antwerpen (4 seter), Gent (3 seter), Hasselt (2 seter) og Mechelen og Leuven med ett sete hver.

10 prosent fram i Brussel

Les videre

Slutter å stemme Labour hvis de blokkerer brexit

Frykten for å forlate EU resulterer i skrekkscenarier om «Armageddon» for britene. Labour er i dag et middelklasseparti der få bryr seg om arbeiderklassens kår, sier leder i brannvesenfagforening og Labour-medlem Lucy Masoud.IMG_1782.JPG

Bildet: Feminist og fagforeningsaktivist Lucy Masoud har irsk-libyisk opphav. Hun arbeider som «brannmann» i London og sitter i styret for deres 4.500 medlemmer store fagforening. (Foto: Halvor Fjermeros)

-I min generasjon har det ikke skjedd før at arbeiderklassen har stått opp og sagt så tydelig fra som i brexit-avstemninga. Det er første gang arbeidere har protestert hørbart mot den kapitalistiske dominansen i dagens samfunn, sier den 40 år gamle «brannmannen» Lucy Masoud, gjest ved Labours landsmøte i Liverpool forrige uke. Hun har fulgt debatten om brexit i partiet sitt siden folkeavstemninga for to år siden. Fagforeninga hennes, The Firefighters Union, har inntatt en pro-EU-holdning nasjonalt, men London-avdelinga hvor Lucy sitter i styret, var for brexit i 2016,

«The faux left» – identitet foran klasse

Les videre

Engelsk EU-debatt – med EØS-illusjoner på nei-sida

Grasrot-konferansen Momentum er i gang parallelt med Labours landsmøte i Liverpool denne helga. Det dirrer av EU-uenighet, som på debatten i går om Brexit.IMG_1729.JPGBildet: Ann Pettyfor snakker til fullsatt sal om sitt syn på Brexit, flankert av Paul Mason og Costas Lapavitsas (rett bak) som framsto som den eneste EU-motstander i panelet.

Applausen braket løs flere ganger  og ga gjenlyd mellom veggene i den gamle industrihallen i Baltic Market i Liverpool under innleggene til Costas Lapavitsas. Den gresk-britiske økonomen var den eneste som hadde et utvetydig råd til britene om Brexit-prosessen: Vi må bryte med EU og skape et nytt europeiske samarbeid.

Men det lød også solid applaus for Ann Pettifor, økonom og leder for tenketanken PRIME, som var en like kompomissløs forsvarer for fortsatt britisk EU-medlemskap. Det fins kun to alternativer, en «hard Brexit» (som britene kaller et totalt brudd med EU)  eller «remain», dvs å luske tilbake til EU hvis britene ikke oppnår noen avtale. En «soft Brexit» er ingen reell mulighet, mente Pettifor.

Norge pluss  – EØS på engelsk

Les videre

Egendyrka marxistisk fransk YouTube-kommentator

-Militant er cool, sier Usul, den unge franskmannen som produserer video-episoder over brennbare politiske temaer med over en halv million seere, sjøl om han bruker «umoderne» begreper som borgerskap, klassekamp  og antikapitalisme.Usul.JPGNoen ting endrer seg aldri, som klassekamp i ethvert samfunn, sier Usul som besøkte den belgiske festivalen ManiFiesta i Oostende forrige helg. (Foto: Halvor Fjermeros)

–Hvordan kan marxismen bare forsvinne, slik den tilsynelatende gjorde etter at 1968-generasjonen løp avgårde i flokk og følge fra sin fortid? Det spørsmålet stilte jeg meg som 15-åring, og det er vel det jeg har fortsatt å utforske via video.

Usul er et fascinerende fransk fenomen. Han er sønn av en bilarbeider fra Nord-Frankrike. Fabrikken var underleverandør til bilindustrien og ble kjøpt opp av General Motors. Den sjølerklærte sosialistregjeringa til Lionel Jospin, 1997-2002, innrømmet at de sto maktesløse overfor denne formen for oppkjøp og overstyring av fransk arbeidsliv. Dette var starten på Usuls politiske oppvåkning som har gitt ham status som videostjerne med sære temaer som kapitalisme og marxisme, sosiologi og historie for et breit publikum.

Politivideo for 800.000 seere

Les videre

Sju døgn i august i sekstiåtte

Invasjonen i Tsjekkoslovakia for 50 år siden satte en stopper for Dubceks «sosialisme med et menneskelig ansikt» og Praha-våren som ble satt på vent i 20 år – med innføring av markedsliberalisme som følge. Kunne en annen løsning i 1968 ha gitt sosialismens historie et annet forløp?praha.jpg

I romanen «Søppel og kjærlighet» av Ivan Klima fra 1989 er hovedpersonen en tsjekkisk mann som hele sitt liv ville være forfatter, men som endte opp som gatefeier i Praha på 1970- og 80-tallet. Der han går og feier i sin branngule vest, får han plutselig øye på sin elskede, hans elskerinne som han har hatt i flere år mens han bor sammen med sin sin trofaste kone:

Der i nærheten hadde vi stått og kysset hverandre i en omfavnelse. For en lykke! For en lykke!

Da slo det meg at jeg hadde iført meg den branngule vesten en tid fordi jeg lengtet etter renselse. Vi lengter etter å rense oss, men isteden begynner vi å rydde i omgivelsene. Så lenge vi ikke renser oss selv, har det imidlertid ingen hensikt å ta hånd om verden rundt oss.

(…) Jeg var fremdeles oppfylt av det uventede møtet.

Folk søker bilder av paradiset og finner intet annet enn gjenstander de har kjær på Jorden. Men paradiset kan ikke avbildes, for paradiset er en tilstand av møte. Med Gud, med et menneske. Men alt kommer an på om møtet skjer i renhet. Paradiset er fremfor alt en tilstand der sjelen føler seg ren.

Ivan Klimas liv som intellektuell minner om andre forfatteres skjebne, framfor alt Vaclav Havel som skulle bli landets president etter «fløyelsrevolusjonen» i 1989. Sensuren ble gjeninnført i august 1968, etter at den var liberalisert siden Aleksander Dubcek overtok som kommunistpartiets generalsekretær i januar samme år. Ytringsfriheten ble tilstrammet og mange forfattere fikk ikke utgitt sine bøker.  I Klimas romanverden, som ikke er særskilt politisert og i liten grad konkret knyttes til Praha-sjokkets etterdønninger, leser vi bakenfor hans personlige betraktninger også et oppgjør med all den tilsløving og «forsøpling» som utviklet seg i Øst-Europa i tiårene etter krigen.

Men for å få en mer nitid beskrivelse av utviklinga fram til invasjonen i 1968, må vi til andre kilder. En av dem en øyeblikksbetraktningene til en kollega av Ivan Klima, Ladislav Mnacko som også hadde vært journalist i partiorganet Rude Pravo rett etter krigen.

«Menneskelighetens revolusjon!»

Les videre