Nå bløffes det uhemmet om Nato – og mot Rødt

_{Bildet viser ødeleggelsene av norske og andre Nato-lands bombing i Libya i 2011. Tidligere statsminister Solberg snakket usant om FN-mandatet og om Natos rolle i Libyakrigen under Debatten torsdag kveld.}

Det gikk over stokk og stein i NRKs Debatten torsdag kveld da hovedsaken var Rødts nei til ratifisering av Nato-søknadene fra Sverige og Finland. Nå er alt tillatt for å undergrave enhver form for Nato-motstand, fra Erna Solbergs bløff om morderiske felttog Norge har deltatt i regi av alliansen, via Aps Sverre Myrli som med blått blikk påsto at Nato i sin tid ble dannet som «et fredsprosjekt», til redaktør Snorre Valens påstand om at Rødt ikke bryr seg om annet enn kritikk av Nato og USA i dagens krigssituasjon. 

Den tidligere SV-toppen fikk uimotsagt si dette i debatt om Rødts standpunkt i Ukrainakrigen: «Jeg tror helt oppriktig ikke jeg har hørt et eneste resonnement om disse spørsmålene fra sentralt Rødt-hold som ikke primært handler om USA og Nato.» Dette ble hengende i lufta uten mulighet for replikk, fordi et sceneskifte fant sted i studio.

Er det noe Rødts ledelse har vært oppmerksom på, så er det nettopp å kritisere Putins beslutning om den ulovlige og brutale invasjonen uten å si et «men» i samme setning om de bakenforliggende årsaker til krigen i Ukraina. Nå får vi syn for sagn om at det ikke går an å være varsom nok for å unngå denne typen uredelighet i Prime Time på NRK. Hvor Valen har vært siden 24. februar vet jeg ikke, men en rask oppdatering av Rødts standpunkt finner han f.eks i siste og mye omtalte landsstyrevedtak som åpner med følgende ord: «Rødt fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Russlands invasjon er angrepskrig og et grovt brudd på FN-pakten. Krigen forårsaker frykt, elendighet og død og driver millioner på flukt. Vi ber umiddelbar stans i krigshandlingene, våpenhvile og tilbaketrekking av russiske tropper fra Ukraina.»

Handler dette «primært om USA og Nato»? Valens selektive leseevne er trolig betinget av at han befinner seg i lemenmarsjen av forståsegpåere som mener venstresida «må tenke nytt», noe som er kodespråk for å forlate sitt nei-standpunkt til Nato. Eller for å bruke redaktørens egen logikk i en kommentar denne uka: Den som ikke er enig med Valen «diskuterer med fortida»:

https://www.tronderdebatt.no/hva-er-vel-virkeligheten-mot-garsdagens-analyse/o/5-122-44344?fbclid=IwAR3wBKMSTb4uX0WEIqCtdcuevmNFHIOJ4_MRFYnWPNCyopGbL9qywpQvzao

Solberg opprettholder Libya-løgnen

Erna Solberg var statsminister under åtte år av NATOs miserable Afghanistankrig som resulterte i tap av 176.000 liv, hvorav anslagsvis 50.000 var uskyldige sivile, gikk høyt på banen i Debatten da det kom til spørsmålet om Natos rekke av angrepskriger. Hun sto som Høyres opposisjonsleder last og brast med sin forgjenger Jens Stoltenberg og hans nådeløse bombekrig mot Libya i 2011. Torsdag kveld slapp hun til med en feilaktig og ukorrigert historieskriving særlig om sistnevnte krig. Hennes påstand om at det fantes FN-mandat for krigen og dens påfølgende regimeskifte er et forsøk på å avkriminalisere en USA-ledet og siden Nato-drevet krig som har hatt uoverskuelige virkninger i å destabilisere regionen og åpne slusene for en menneskehandelstyrt flyktningestrøm.

FN-resolusjon 1973 ga mandat til en flyforbudssone for å beskytte sivile liv mot forventede overgrep fra Gaddafi-regimet i mars 2011. Med Frankrike og USA som pådrivere, og Norge som fortsatt aktive krigsdeltakere, i ferd med å slippe sine nær 600 bomber mot libyiske byer og infrastruktur, ble mandatet fordreid til regimeskifte som mål. Og siden vi nå står oppe i den dypeste mistillit mellom Russland og Vesten siden Den kalde krigens tid, er det all grunn til å påpeke at nettopp Nato og USAs morderiske og folkerettsstridige regimeskifte i 2011 ga næring til en russisk (og kinesisk) mistro til Vesten i denne typen konflikter. USA var en hårsbredd unna å skaffe seg et tilsvarende påskudd for å angripe Syria i 2013.

Hvis den solbergske skjønnmaling er i ferd med å bli gangbar mynt i ly av den nye Nato-euforien, går vi farlige tider i møte.

Flere våpen er ikke veien til fred i Ukraina

Det kunne ha blitt et bra oppspill til en viktig debatt om Russlands folkerettsstridige invasjon i sitt naboland når Fædrelandsvennen vier kommentarplass til Rødt. Sammen med Kasper Espeland, Rødts gruppeleder i Kristiansand bystyre, svarer jeg på anklagene om at «Rødt svikter Ukraina.»

_{Bildet: Politisk redaktør Vidar Udjus hadde lørdag 7. mai en kommentar der han gjør et dårlig skjult forsøk på å klistre den forslitte «hesteskoteorien» til Rødt. Det er en underlig og kunstig konstruksjon rundt noe så alvorlig som Ukrainakrigen.}

Det er misvisende og lite konstruktivt for den politiske debatten når politisk redaktør Vidar Udjus i Fædrelandsvennen påstår at meningsmotstandere, i dette tilfellet Demokratene og Rødt, «svikter» Ukraina. Riktig underlig blir det når redaktøren hevder at de to partier har sammenfallende standpunkt: «Det er ingen vakker allianse når ytre høyre og ytre venstre finner hverandre», skriver Udjus. Dette er overlagt villedning, for Rødt har ikke inngått noen allianse med eller «funnet» Demokratene i denne saken. Vår politikk står støtt på egne bein, både når det gjelder vår fordømmelse av Putins angrepskrig, Ukrainas rett til å forsvare seg, vår analyse av de store imperialistenes rivalisering som nå blir tydeligere i krigen og Rødts klare og uendrede motstand mot norsk Nato-medlemskap. De siste to punktene kan enhver som er nysgjerrig på hva vi mener finne ut ved å lese i Rødts partiprogram.

Mer våpen øker ragnarok-scenariet i Ukraina

Når Rødt har tatt standpunkt mot å sende våpen til Ukraina har det i hovedsak to begrunnelser:

1.       Å sende våpen kan øke faren for en storkrig i Europa. Vi vet fra historien at en krig «i det små» mellom to parter kan spre seg og forverres når andre land melder seg på.

2.       Den andre grunnen er at det å sende våpen kan gjøre oss til en medkriger-stat. Her har folkerettsekspertene vært uenige ved kriges start. Siden har mye vann rent ut i Svartehavet og mye blod blitt spilt på slettene ved Donbass.

Tre uker etter krigens start var tittelen på en artikkel ved en av oss undertegnede: «Hvordan kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus»: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/03/15/kan-vi-forhindre-at-ukraina-blir-et-slaktehus/

Ingressen lød: «President Putin har startet en krig som kan ende i ragnarok. Det gjør han i forvissning om at terrorbalansen fra den kalde krigen står ved lag. Det kan ingen med sikkerhet si at den gjør nå. Vi må intenst håpe på en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for at det pøses inn nye laster med våpen og leiesoldater fra utlandet.»

Nå er dette håpet gjort til skamme. Nå ER Ukraina et slaktehus. Og ragnarok-scenariet er dessverre ikke ryddet av veien, snarere tvert om. For hver dag som Russlands hær framviser sin relative udugelighet som følge av dårlig logistikk, svakt motiverte soldater, store tap i materiell og mannskap og økt effektivitet fra den ukrainske motstanden, øker faren for mer desperate handlinger fra hver side i krigen. Jo lenger Putin og hans generaler fomler med å sette sine militær mål ut i livet, desto mer ivrige – og overmodige – blir Vesten i å «pøse inn» våpen og direkte militær bistand. President Joe Biden foreslo 28. april å bevilge 33 milliarder dollar i støtte til Ukraina, hvorav 20 mrd. er satt av til våpen og ammunisjon. Etter at støtteapparatet til presidenten tørket opp Bidens «slip of the tongue» i mars om at Putin ikke kunne bli sittende i Kreml, har nye signaler fra USA gjort det klart at målet med krigen nå er å svekke Russland. Det som lenge har hatt et tydelig preg av en stedfortrederkrig («proxy war»), nærmer seg mer og mer en åpen konfrontasjon mellom supermakten USA og den fordums storhet Russland. Begge parter ser ut til å innstille seg på mulighetene for en langvarig krig, med den fare for eskalering og uforutsette hendelser det innebærer.

Derfor mener Rødt det er gode grunner til ikke å sende våpen. Og de blir bedre desto lengre krigen varer. Hvis man derimot søker en stor militær konfrontasjon med tanke på en avgjørende seier for Ukraina, dyttet fram av et aggressivt USA som nå ser sitt snitt til geopolitiske sjumilssteg mot øst, må man være blind for ikke å se faren for at bruk av atomvåpen øker fra et stadig mer desperat russisk lederskap. Er det dette som er redaktør Udjus’ dagsorden? Tror Udjus dette ville føre fram til en trygg fred for Ukraina?

Rødt er mot Nato og den nye norske basepolitikken

Å koble Rødt til ytterste høyre lyder som et forsøk på å anskueliggjøre den forslitte «hesteskoteorien», noe som i dette tilfellet er enkelt å avvise. Demokratene er ikke bare et trofast ja til Nato-parti som gladelig setter seg på USAs fang i sikkerhetspolitikken. I programmet lyder det: «forsvaret skal være fleksibelt og mobilt i tråd med utviklingen i Nato.» Det er reine ord for pengene. Og det er så langt unna Rødts posisjon som det går an å komme. Ukraina-krigen har vært nyttig på ett vis: Den har avdekket Norges skandaløst svake invasjonsforsvar, nedbygget av samtlige regjeringer siden 1990-tallet. Dette er en følge av blind tillit til Natos «out of area»-strategi der de største investeringene nettopp har gått til å fremme den fleksible mobilitet som Demokratene hyller. Det er sånn sett en villet norsk Nato-politikk som har bygd ned vårt forsvar, noe Rødt har pekt på i årevis. Når Solberg-regjeringa motstandsløst har overlevert en plan til dagens regjering som slipper USA (ikke Nato) inn på fire norske baser, er dette et brudd på en 70-årig basepolitikk som bare øker utryggheten i en mindre trygg verden.

At Russland har begått en aggressiv handling mot sitt naboland, visker ikke vekk bitter kunnskap om Nato-lands udåd mot land som Irak, Afghanistan og Libya. At Putin er en folkerettsforbryter fratar ikke Nato og Vesten ansvaret for å flytte fram posisjoner som har bidratt til opptrapping fram mot krigsutbruddet. Her er vi ved sakens kjerne: Nå roper alle om mer våpen. Vi opplever en ensretting som under den kjøligste fasen av Den kalde krigen. Våpenindustrien gnir seg i hendene og teller penger. Og verdens folk står i akutt fare for plutselig å befinne seg i en nyåpna filial av slaktehuset Ukraina. Er det dit redaktør Udjus har tenkt seg?

Belgiske marxister krever allmenn prisstopp og avgiftskutt på drivstoff og strøm

PTBs leder Raoul Hedebouw angrep president Putin for «hans kriminelle krig mot Ukraina» og skjøt mot krigsprofitørene bak energikrisa med bensintankpistol – mens han solte seg i glansen fra ny rekordmåling sin 1. maitale i Brussel.

_{Bensinprisgalskap: – Realiteten er at det er økonomiske giganter som utnytter krigen til å tjene rått med penger. Hver uke når du går til bensinpumpa møter du dem i den andre enden av røret. De suger pengene våre som aldri før, sa Raoul Hedebouw, leder i PTB i sin 1. maitale, og ble avbildet slik.} 

Det belgiske arbeiderpartiet PTB, marxistisk i sin ideologi, og stadig oftere referert til i storaviser som Le Soir i Brussel som «kommunistpartiet», kan ikke lenger ignoreres som et marginalt ytre venstre-fenomen. Derfor blir det oppslag på rekke og rad når den nyvalgte lederen for partiet holder 1. maitale: https://drolab.co.uk/1er-mai-du-ptb-a-bruxelles-bloquons-les-prix-supprimons-les-accises-plaide-raoul-hedebouw/

Rekordmåling, slår sosialdemokratene i Brussel

I den siste store meningsmålinga i Belgia, Le Grand Baromètre (som bare kommer fire-fem ganger i året), gjorde PTB nye framganger, til tross for jevnt stigende målinger gjennom et par år:

https://www.lesoir.be/432431/article/2022-03-25/grand-barometre-le-ptb-grimpe-en-wallonie-et-bruxelles-le-vlaams-belang-perd-saI

Vallonia, delstaten der PTB har hatt sitt sterkeste fotfeste, nådde de nesten 20 prosent og er med det nesten jevnstore med de tradisjonelle styringspartiene PS (sosialdemokratene) og MR (konservative liberalister). PTB fikk et nasjonalt gjennombrudd med 14 innvalgt i det føderale parlamentet i 2019. Men for tre år siden fikk de «bare» 13,7 % i Vallonia, mot den nyeste målinga på 19,7:

Brakvalg for det marxistiske PTB i Belgia

I Brussel gjør PTB også et steg opp til 16,4 prosent og er dermed 3. største parti i hovedstaden (som er egen region) og større enn det sosialdemokratiske PS. I delstaten Flandern, der PVDA (det flamske navnet på PTB) har hatt problemer med å etablere seg som et parti med innflytelse, fikk de 8,9 prosent, en solid framgang fra valgresultatet (6 %) for tre år siden.

Framgangen er desto mer interessant fordi Le Grand Baromètre ble presentert en måned etter Russlands invasjon av Ukraina. PTB har, som alle andre venstrepartier, blir forsøkt mistenkeliggjort i de store mediene for ikke å ta avstand fra det russiske angrepet på nabolandet. PTB/PVDA nektet å stemme for en resolusjon i det flamske parlamentet som knyttet påstander om at Nato og EU hadde brukt alle diplomatiske midler for å unngå krigen til en fordømmelse av Russlands invasjon. Forsøk på å stemple partiet som «halv-putinister» har åpenbart hatt svak effekt. Og i 1. maitalen til partileder Hedebouw refererte han flere ganger til «Putins kriminelle krig i Ukraina». Sannheten er at PTB både fordømte den russiske anerkjennelsen av de ukrainske Donbas-fylkene Donetsk og Luhansk før krigsutbruddet, samt invasjonen som et brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet:

https://www.rosalux.eu/en/article/2114.belgium-s-response-to-the-russian-invasion-of-ukraine.html

Krigen har ikke skylda, men krigsprofitørene håver inn

Raoul Hedebouw åpnet sin 1. maitale i Brussel ved å snakke om Jessica, flyplassarbeideren, som sov i bilen mellom skiftene i stedet for å kjøre hjem, for å spare bensinutgifter. Og aleinemora Nora som unnlot å varme opp huset annenhver uke når hun ikke hadde barna hjemme:

-Det blir dyrere og dyrere å leve. Og hva gjør regjeringen? Den setter ned en ekspertgruppe. En gruppe eksperter på «kjøpekraft og konkurranseevne» for å fullt ut forstå de sosiale og økonomiske konsekvensene av krisa. Det er det som skjer når du har politikere som lever i en egen boble, som ikke vet noe om den virkeligheten folk lever i. De merker ikke den økte prisen på bensinpumpa og de skyhøye energiregningene. De trenger eksperter for å fortelle dem hvor dyrt det har blitt å leve!

-President Biden og statsminister de Croo påstår at energikrisa skyldes krigen i Ukraina. Men som alle vet startet den lenge før krigen. Sannheten er at det er økonomiske giganter som utnytter krigen til å tjene ekstra mye penger. Hver uke når du går til bensinpumpa møter du dem i den andre enden av røret. De suger pengene våre som aldri før. Hver gang du trykker på pumpa, er det millioner av euro som går inn i kassa deres. Disse krigsprofitørene er de multinasjonale olje- og gasselskapene. Total fikk et rekordoverskudd på 14 milliarder euro i fjor. De annonserte nettopp i forgårs et overskudd på 5 milliarder euro bare for de tre første månedene av 2022. Overskuddet deres eksploderer som aldri før. Mens vi dør. 

Men dette ranet kunne ikke ha skjedd uten medskyldige. Og disse medskyldige er politikerne til de tradisjonelle partiene som har latt markedet gå sin uregulerte gang i så mange år. Så har de blitt presset underveis i energikrisa. Er det noen som husker at politikerne den 14. mars bestemte å redusere avgiftsbeløpet med 17 cent per liter… 17 cent! Fire dager seinere hadde prisøkningen allerede spist opp alt! Hvem tror de at de lurer? 

Opphev ACER-mekanismen, kutt avgifter på energi

PTB-lederen forslo prisstopp på basisvarer og hans parti har siden i fjor foreslått kutt i moms og avgifter på både strøm og gass og drivstoff (diesel og bensin) for å skåne de med svakest økonomi. Han gjentok kravene svært konkret: -Kutt alle særavgifter på bensin og diesel, noe som vil gi en maksimumsprisen på €1,40 (under 14 kroner pr liter)

-Når det gjelder gass, foreslår vi å sette en stopper for alle mekanismene for liberalisering av sektoren som førte til at 80 % av gassen ble solgt på børsene og å gå tilbake til langsiktige kontrakter fra stat til stat med faste priser som kan nøytralisere spekulasjoner, sa Hedebouw. 

For elektrisitet foreslo han å oppheve det europeiske markedssystemet for prisfastsettelse, velkjent som ACER, EUs energibyrå i Norge. Denne prisfastsettelsen består i å beregne strømprisen på grunnlag av det dyreste anslaget i det store europeiske fellesmarkedet for strøm, ifølge PTB-lederen, som ikke nøyde seg med dette: 

-Mange unge, også de med jobb, har i dag problemer med å finne bolig. Sånn bør det ikke være. La oss starte med å stoppe mulighetene for økning i husleie og boligforsikringer. 

Og så, la oss fryse prisen på grunnleggende matvarer. Priskontroll og innføring av maksimalpriser for varer har vi hatt tidligere. Dette var tilfellet for med brød spesielt, vi kan gjeninnføre den mekanismen. Det kan gjøres her og i dag, sa Raoul Hedebouw og avsluttet slik: 

-Denne prisstoppen kan finansieres hvis vi får krigsprofitørene til å betale, hvis vi innfører et spesielt bidrag på superprofittene til de multinasjonale selskapene innen energi, landbruk, banker og forsikringsselskaper. 

Ut på gatene: Tilbake til 1. mai-sporet fra 2019!

For tre år siden var det digre demonstrasjoner der de gule og de røde vestene sto sammen i Frankrike etter en tøff vinter med tydeligere klassekamp enn på lenge. Det er president Macrons verste frykt, men også kimen til en etterlengtet framgang for den franske venstresida.

_{Ingen tårer for Macron: Fra vannkanonaden i tåregasståka ved Place d’Italie i Paris 1. mai 2019. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Overalt mobiliserer fagbevegelsen til marsjer, prosesjoner, demonstrasjoner – you name it – verden over. Men i Frankrike har dagen i dag en tilleggsdimensjon: Den er en revelje, et oppvåkningssignal for den tredje runden i det franske valget. Og den kan gi overraskelser.

Tour de force: Macrons tåregasshilsen

Det var 1. mai i 2019, det siste året før pandemien lammet all sosial og politisk virksomhet, at noen av de største demonstrasjonene fant sted i Frankrike etter en misnøyens vinter. Som en av 80.000 deltakere i den digre marsjen i Paris, arrangert av det franske «LO», fagforbundet CGT, men med solid oppslutning fra de gule vestene, fikk vi smake den franske statsmaktas beske medisin. Allerede før toget hadde stilt opp fyrte politiet av de første tåregassgranatene. Og da toget hadde beveget seg som en sakteflytende elv fra Montparnasse i 14. arrondissement sør for sentrum i Paris og østover mot Place d’Italie, ble fronten av toget møtt med en vannkanonade og et tåregassangrep uten like. Med imponerende ro og beherskelse snudde titusener av togvandrere og lot til å være både forberedt på dette, men også frustrerte, forbanna, oppgitte over dette maktspråket fra Macrons voldelige statsapparat.

Dette skildret jeg i en artikkel fra Paris, mens tåregassen fortsatt dreiv over hustakene øst for hotellet mitt nær Place de St. Michel: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/04/23/fake-news-mot-de-gule-vestene-taregass-og-grov-propagandakrig/

Tredje valgrunde: Tilbake til den rødgule miksen

Nå har alle som følger med i fransk politikk fått med seg at det nær sensasjonelle skjedde i første valgomgang av presidentvalget. Den hardtslående og effektive Jean-Luc Melenchon, bannerføreren for det nye franske venstrepartiet La France Insoumise, Det ukuelige Frankrike, var på nippet til å slå ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen på målstreken. Med sine nær 22 prosent av stemmene var han drøyt 400.000 stemmer fra å komme til «finalen» mot sittende president Macron. Det kunne ha blitt en annen vals!

Så snart Macron var gjenvalgt, med sviktende oppslutning og en enorm mengde velgere som stemte blank, lanserte Melenchon seg sjøl som statsministerkandidat. Det høres underlig ut for den som ikke kjenner det franske parlamentariske system. Men det beror på at presidenten må ha flertall i den lovgivende forsamling for å danne regjering. Dette har skjedd før, seinest da sosialdemokraten Jospin var statsminister under den konservative president Chiraq (1997-2002).

Det er der venstresida nå øyner håp om å vinne et flertall mot den stadig mer markedsliberalistiske og høyreorienterte president Macron. Da må den nye alliansen med Melenchons «ukuelige» i front, og de grønne, kommunistpartiet og det som er igjen av sosialdemokratiske Parti Socialiste vinne mer enn halvparten av de 577 parlamentsplassene gjennom de to valgomgangene 12. og 19. juni. Motvillig har «de små dverger» innsett at Melenchon er mannen som kan samle venstresida, tross hans klare motstand mot Nato og hans EU-skepsis. Dette inngir nye håp. Men da må tradisjonen fra 1. mai 2019 gjenoppfriskes, de gule vestene fra det historiske opprøret mot Macrons rikmannspolitikk og ekstremt voldelige politiopptreden må smeltes sammen med «de røde vestene» fra fagbevegelsen og dens kraftfulle kamp mot pensjonsreformen vinteren 2019. DER ligger forhåpningene om en ny vår for venstresida, ikke bare i en kortvarig valgoppslutning, men i en grunnleggende endring i arbeidet med å skape en reell organisering av et nytt klassebasert parti på grunnlag av den nye venstresida som nå er vakt til live.

Startskuddet går for Frankrikes nye Tour det force. Gratulerer med dagen!