Downs-debatten og gruppetenkingens fallgruver

Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) fyller 50 samme år som det dukket opp en debatt med de mest oppsiktsvekkende synspunkter på utviklingshemmede. Aksel Braanen Sterris utsagn om at folk med Downs ikke kan leve fullverdige liv lyder fortsatt som et ekko – fra den gang vi tilla «de åndssvake» kollektive egenskaper.Bildet:  Kardinalfeilen Aksel Braanen Sterri har begått, er å dømme hele grupper av individer (på fosterstadiet) til en kollektiv skjebne. Og her ble debatten han reiste i vår stående uten en konklusjon.

(Denne artikkelen står i bearbeidet versjon som kronikk i Bergens Tidende 28.10.2017)

Marit Ellingsen var født i Fredrikstad i 1933, ble morløs og kom på barnehjem som spebarn. Da hun var konfirmert ble hun sendt på landet for å jobbe som griskokk og gårdsarbeider, slik det ble gjort med mange evnesvake barn og unge i det bortimot institusjonsløse norske samfunnet helt fram til etter krigen. Siden kom de på et eller annet åndssvakehjem, når slike tilbud ble etablert som forløperen til HVPU, helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Marit endte opp på Emma Hjorths Hjem 20 år gammel og ble plassert på det beryktede Pikehjemmet på den store sentralinstitusjonen. Der var Tjukke-Laila som ikke kunne snakke. Hun hadde bare et språk. Hunkløyp. Og Solveig lå der, bundet. Hun måtte bindes hele tida, hvis ikke kunne hun skade seg sjøl, sa de. Det var stuvfullt på Pikehjemmet, 42-43 pasienter fordelt på to etasjer. Etter to dager rømte Marit. Dermed fortsatte hennes liv som institusjonsnomade, men nå fra avdeling til avdeling på det store Emma Hjorth, i en sakte ferd mot bedre velstand og mindre boenheter, helt til hun endte opp i egen leilighet, bare med katten sin som samboer. Hun hadde omsider ristet av seg det tunge kollektive åket som enhver innen «omsorgen» måtte bære. Nå var hun blitt et individ, men det skjedde først noen år før HVPU ble oppløst.

Kampen for individuelle rettigheter

Ibsens visitt i den revolusjonære Thrane-rørsla

Da Henrik Ibsen som 21-åring kom til Kristiania møtte han thranitterbevegelsen – hvor han unngikk arrestasjon med et nødskrik under politiets razzia i 1851. Da hadde han alt fattet interesse for det tidligere Lofthusopprøret.  I ettertid skreiv han om hvor sterkt 1848-revolusjonen påvirket ham.

Bildet: «Man hænger de Smaae og lader de Store gaae.» Trolig en tegning av Henrik Ibsen

I 200-årsmarkeringen for Marcus Thranes fødsel og dannelsen av arbeiderforeningene i kjølvannet av 1848-revolusjonene i Europa, må vi plassere Norges største dikter inn i historien. Den unge Henrik Ibsen hadde akkurat debutert med stykket «Catilina» som han hadde skrevet i sine år i Grimstad, utgitt under pseudonymet Brynjolf Bjarme.

I Kristiania møtte Ibsen kort etter ankomsten våren 1850 den nye thranitterbevegelsen og deltok i sitt første politiske møte. Det fant sted i Klingenbergsalen, bare noen kvartaler unna Ibsens første losji nede i det loslitte strøket Vika. Møtet var sammenkalt for å protestere mot utvisningen av en sosialistisk agitator, Harro Harring, opprinnelig fra dansk Holstein, men nå omreisende som politisk emigrant. Møtet vedtok en protest som ble underskrevet med 146 navn, deriblant Ibsen, Vinje og den da bare 17 år gamle Bjørnson. Protesten ble overbrakt til justisdepartementet via et demonstrasjonstog hvor en av drivkreftene var Theodor Abildgaard. Han var Ibsens losjikamerat i Vika og den som fikk den unge dikteren med i Thrane-rørslas ulike aktiviteter, deriblant i redaksjonen i ArbeiderForeningernes Blad.  

Søndagskurslærer og nesten-arrestasjon