Fakta om Finland – og behovet for en rolig debatt om Nato og forsvaret

«Noen stemmer trenger vi ikke å lytte noe særlig mer til», lød det i Dagens Næringslivs kommentar om den nye sikkerhetspolitiske debatten sist helg. Nå er det nok å stemple folk som «Putins nyttige idioter» for å dømme dem ut i forsvarsdebatten som tvinges fram av Russlands brutale angrep på Ukraina.

_{Bildet: Finske tropper under Vinterkrigen i 1939, en krig som gir assosiasjoner til Ukraina-invasjonen, og som også er vesentlig som grunnlag for Finlands forsvarspolitikk helt siden 2. verdenskrig.}

Det var Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv som vrengte av seg den siterte påstand i en kommentar lørdag 26. mars. Og han fulgte opp med en oppramsing av «alle de som mente invasjonsvarslene (overfor Ukraina) var amerikansk propaganda», og som nå «kryper tilbake i sine egne gjørmete spor». De navngitte gjørmeålere var Tormod Heier, offiser og professor ved Forsvarets høyskole «som avfeide invasjonsplanene» som «krigsretorikk», Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen som i en kommentar etter invasjonen innrømmet at han hadde tatt feil, og partiet Rødt hvis «kunststykke» har vært å snakke seg bort fra «sine egne ekstreme sikkerhetspolitiske standpunkter, uten å skifte den egentlige politiske kursen.» Alt dette oppsummeres i den «underliggende antiamerikanismen som er grunnmuren for de korthusene av noen sikkerhetspolitiske byggverk som disse tre og deres meningsfeller presenterte.» (Nå går det litt i ball i metaforbruken her, for hvem har vel hørt om korthus som er bygd på en grunnmur. Men pytt!)

Høyresidas hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk

Mandag denne uka fikk DN-Jacobsen gå parademarsj i enegang på Dagsnytt 18 der han framførte sitt syn uten motforestillinger. Det var riktig nok etter en debatt der Bjørnar Moxnes møtte en Ap-mann som mente Rødts Nato-standpunkt ikke sto til troende. Og sant er det at Rødt siden valget ikke kan klage på deltakelse i NRKs debattprogrammer. Men det var et underlig propagandainnslag å la DN-redaktøren snakke uimotsagt, i stedet for å la ham bli konfrontert med en av de angrepne. Dette er bare et lite tegn på den krigseuforien som nå har tatt kontroll over luftrommet i den sikkerhetspolitiske debatten. På samme side som Jacobsen svingte sin pisk over alle «de som hatet Amerika», hadde DN en leder som ønsket en ny EU-debatt velkommen og som krediterte eks-urixminister Ine Søreide Eriksen for å ha gode argumenter. At det var de samme gamle om at «det ikke er i Norges interesse å stå på utsiden når avgjørelsene blir tatt», spiller ingen rolle. For nå må alle skjønne at det ikke fins fornuftige argumenter mot å bli med i EU, eller mot at land i vår nærhet vil bli med i Nato. Ingenting er jo som før etter 24. februar, stupid!

Det vil kreve en avhandling å analysere de varslene av såkalt etterretning som gikk ut i månedene før Putins beslutning om å invadere Ukraina. Hvis vi går tilbake til USAs utenriksminister Antony Blinken og hans «spådom» om det nært forestående angrep, så ser vi at han opererte med en rekke scenarier som kunne bli brukt som påskudd for en invasjon. Det gjaldt alt fra påstander om folkemord til mistanker om et forestående giftgassangrep eller ukrainske krenkelser mot russisk territorium. Dette er velkjente ingredienser fra USA og andre vestlige lands repertoar før eller under krig mot land på de fleste kontinenter. Så Blinkens tippekupong var helgardert for en rekke eventualiteter i en konflikt som ganske visst pekte mot et høyt spenningsnivå. Men ingen vil vite før Kremls arkiver åpnes om noen tiår hvor mange alternativer Putin og hans generalstab opererte med da de dreiv sitt høye spill for å få USA og Nato til å komme med garantier om Ukrainas nøytralitet over hodet både på EU og regjeringa i Kyiv. Mitt tips er at det fantes en rekke scenarier, der f.eks regimeskifte kunne være ett, men som for lenge siden ser ut til å være forlatt som Moskvas mål for krigen. I ettertid er denne fortellinga blitt fullstendig svart-hvit og hva-var-det-jeg-sa-høyresida innen politikk og media kan triumfere med fasiten i hånd.

Nå har jeg ikke fulgt så godt med i DN at jeg med sikkerhet kan si at kommentator Jacobsen ikke advarte mot «Putins nyttige idioter» før 24. februar, men en rask sjekk tilsier at det var i etterpåklokskapens klare lys at den politiske redaktør satte seg på sin høye hest og idiotforklarte sine politiske motstandere. Krigen forandrer som kjent alt, også diskusjonsetikken i våre store medier.

Finland får fart på forsvarsdebatten

Høyresida mener det, men få uttrykker så plumpt som Frithjof Jacobsen at det kun er ett svar i dagens verden på vår sikkerhet i all framtid: «At USA er engasjert i europeisk sikkerhet, er en forutsetning for at vi er trygge. Det finnes ikke noe alternativ til denne sikkerhetsgarantien i dag, og heller ikke i overskuelig fremtid. Å late som det, er ikke bare dumt. Det er også farlig.»

Denne bokstavelig talt fordummende retorikken er ikke bare farlig, men svært ahistorisk og uten snev av forståelse for en stormaktspolitikk i endring. Mens verden foran våre øyne endres fra en unipolar til en multipolar verden, sitter DNs politiske redaktør igjen og leker med sine rustne Pershing- og SS-20-raketter på historias søppeldynge. For er det noe Ukrainakrigen har lært oss, så er det at små og mellomstore nasjoner og stater kan stå imot militær overmakt og brutale overfall som det Russland nå har begått mot sitt broderfolk.

Det fins tankevekkende likheter mellom den finske vinterkrigen 1939-40 og invasjonen i Ukraina. Etter lange forhandlinger mellom Sovjets øverste ledelse og den finske regjering, som ikke førte fram, gikk Den røde hær til angrep på Finland i noe Stalin & Co trodde skulle bli lett match og løst før jul 1939. Finnene mobiliserte en uant styrke, moralsk, mentalt og militært, og viste gjennom en oppholdende strid langt ut på vinteren 1940 fram sovjetisk militær udugelighet for en hel verden på krigsfot. Og det reiste en sympatibølge for finnene som kan minne om den vi nå ser for ukrainerne og en antisovjetisk holdning som føyer seg inn i de fiendtlige følelser for alt som er russisk denne vinteren. Hvor mange russere og ukrainere mistet livet i de karelske skoger? 100.000? Finnene mister kanskje en femtedel, men vant en erkjennelse som de tok med seg inn i etterkrigstida da de var tvunget til å leve i sitt naboskap med den supermakta som hadde vokst fram som følge av Sovjetunionens digre offer for å knuse den nazistiske dødsmaskinen.

Krigen endrer alt. Også forsvars- og sikkerhetsdebatten. Og da er det nettopp finnene vi kan lære mest av. For i stedet for å se oss blinde på den fryktdrevne pro-Nato-stemning som det nå pustes i glørne til over et helt subkontinent fra Donbass til Donegal, så må vi ta fatt på en nøktern debatt om hvordan små land kan gjenreise et forsvar av egen sikkerhet uavhengig av den gamle doktrinen om supermaktenes terrorbalanse. Finnene viser vei, og det har de gjort i hele etterkrigstida med et totalforsvar, sivilt som militært, som har klart å mobilisere sitt folk gjennom tro på egne krefter og egen forsvarsvilje.

Finlands eksempel har fanget interesse for aviser de siste ukene, fra Klassekampen til Financial Times. Sistnevnte har en reportasje kalt «War with Russia? Finland has a plan for that» (28. mars) som får fram den enestående ideen om et totalforsvar med dype røtter i den finske folk, med en tredel av den voksne befolkningen som mobiliserbare reservister, beredskapslagre for korn (hvete og havre) og drivstoff (bensin og diesel) og medisiner for en periode på et halvt år i en tenkt krisetid. Og de driver med det kjedelige beredskapsarbeidet som må øves igjen og igjen, «the boring, unsexy work» som bare må gjøres. Et eget byrå koordinerer alle nivåer i denne beredskapen, inkludert næringslivslederes innrulering og fornying av de nevnte lagrene. Dette koster den nette sum av 2,5 mrd euro i året, eller ca. 24 milliarder kroner.

I følge meningsmålinger er tre firedeler av det finske folk villige til å kjempe for sitt lands frihet mot en okkupant, det suverent høyeste nivå av kampvilje i Europa. Og Finland fortsatt med allmenn verneplikt for menn etter at de fleste land forlot dette prinsippet og skar drastisk ned på forsvarsutgiftene allerede tidlig på 1990-tallet. Finland har i fem år blitt kåret av FN til å være verdens lykkeligste land. Kanskje det henger sammen med denne fornemmelsen av å stå på egne bein, være sjølhjulpen og være seg sitt totalforsvarsansvar bevisst. Hvem vet?

Norges strippa forsvar, fra konkurs til fattigkassa

Er det noen som husker en generalløytnant ved navn Rune Jakobsen? Som sjef for Forsvarets operative hovedkommando gikk han ut offentlig og erklærte: «Kan ikke forsvare Norge til alliert hjelp kommer». (VG 29.09.2019). Allerede et halvår tidligere hadde han hengt bjella på katten og meldt at Hæren er for liten i forhold til de oppgaver den har og hva som forventes av Norge og Nato. Samme år la daværende forsvarssjef Bruun-Hanssen fram en langtidsplan som sa det samme i et mer budsjettmessig språk. Det var kun ett forslag som kunne duge, nemlig å bevilge 25 mrd. kr. fram til 2028 for må få forsvaret operativt. Men i klarspråk var det norske forsvaret konkurs, og de mer frittalende som sa fra hvor landet lå: «Hovedproblemet i Forsvaret er at det er for få folk. Det er først og fremst et større antall mennesker som trengs», sa Ståle Ulriksen, forsker ved Sjøkrigsskolen og fikk støtte av offisersforbundet NOF, Thorbjørn Bongo som kort og godt krevde «mer personell!»

Norges forsvar består av den største kontingenten vernepliktige på 8.500 i Hæren og 3.500 i Sjøforsvaret. Luftforsvaret har under 1200 i førstegangstjeneste. I tillegg kommer ca 15-16.000 ansatte i de tre disiplinene, pluss under 40.000 i Heimevernet (HV) og 3.000 vervede soldater i innsatsstyrkene. På under 20 år har Hæren blitt nedbygd fra 160.000 til altså under 10.000, Sjøheimevernet og Kystforsvaret er lagt ned, HV er halvert og hele det norske militærsystemet er ombygd fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar tilpasset Natos behov for alliert fellesinnsats utenfor Natos kjerneområder.

Finnene må le seg i hjel hvis en norsk general kommer og snakker om et norsk avskrekkingsforsvar. Finland har 280.000 soldater under våpen pluss 900.000 reservister i bakhånd. Først etter Russlands invasjon i Ukraina har Gahr Støres regjering bevilget 3,5 mrd kr. ekstra til forsvar og sivil beredskap, hvorunder 850 er gitt til økt øvingsaktivitet for Hæren og HV. Men fortsatt er det store uløste spørsmålet mannskapsmangelen. For uansett hvor mye vi oppfyller Natos mål om å bevilge 2 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt til forsvaret, så går brorparten med til dollarkompensasjon for flykjøp i USA til blodpris, samt dyre IKT-tjenester til alle forsvarsgreiner med krevende logistikk.

Det er et faktum at det har vært økende støtte for Nato-innmelding i både Sverige og Finland denne vinteren. Vi kan håpe at den er et resultat av kortvarig krigseufori. Og uansett kan vi si til DN-redaktør Frithjof Jacobsen når han hevder at USA er den eneste trygge favn å befinne seg i «when times get rough»: Se til Finland! De har bygd seg et forsvar som intet Nato-land kan skilte med!

Kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus?

President Putin har startet en krig som kan ende i ragnarok. Det gjør han i forvissning om at terrorbalansen fra den kalde krigen står ved lag. Det kan ingen med sikkerhet si at den gjør nå. Vi må intenst håpe på en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for at det pøses inn nye laster med våpen og leiesoldater fra utlandet.

Hva er Putins og hans generalstabs plan for det militære angrepet på Ukraina? Mang en militær ekspert har spurt seg om det i løpet av de to og en halv uker dette felttoget – som Russlands myndigheter kaller «en militær spesialoperasjon» – har vart, og den forventede offensiven har trukket i langdrag. Etter hvert avtegner det seg en slags plan, men er det en plan for en militær seier, eller for å innrede et nasjonalt slaktehus over et ukrainsk landområde som er betydelig større enn Frankrikes?

Hvor er general Zjukov?

En må spørre seg hvor det er blitt av Russlands stolte militærtradisjoner, symbolisert ved den berømte general Giorgij Zjukov. Han var mannen som med sin bakgrunn i 1. verdenskrig og den russiske borgerkrigen etter revolusjonen ledet de sovjetiske styrkene i kampen mot Hitlers tyske overmakt under angrepet mot Moskva i 1941, deretter det desperate forsvaret av Stalingrad som til slutt bidro til å snu den 2. verdenskrigen, og til slutt ved erobringa av Berlin i 1945. Det er ikke lett å få øye på en ny Zjukov i Putins generalstab.

Det vi derimot kan ane konturene av er et digert lappeteppe av en rekke parallelle operasjoner spredt over det meste av Ukrainas enorme landareal. Målene, slik de dels er formulert i de russiske målsettinger og dels viser seg i de frontavsnitt som avtegner seg, kan oppsummeres i fire punkter:

1. Erobre hele Svartehavskysten og Azovhavet fra sør for Odesa til Mariupol for å skape sammenhengende kontroll med landfast forbindelse fra Krim til den nåværende russiske grensa.
2. Avgrense og lukke hele den ukrainske delen av Donbassområdet for å ta knekken på det russiske militære ledere antar å være den største konsentrasjon av nazistinspirerte og høyrenasjonalistiske leiesoldater som har vært framtredende i kampen mot separatiststyrkene i utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk.
3. Bombe og uskadeliggjøre militære mål og infrastruktur som kan hindre innførsel av våpen fra vest, som flyplassen nær Kyiv og utenfor Lviv, bare 25 km fra grensa til Polen helt vest i Ukraina.
4. Omringe og beleire, eller i verste fall forsøke å erobre Kyiv for å presse ukrainske myndigheter til kapitulasjon eller reelle forhandlinger for å godta de grunnleggende russiske krav bak invasjonen.

Dette er et særdeles krevende operasjonsområde som det vil kunne ta lang tid å etablere kontroll over i alle ledd. Når angrepet, eller angrepene først er iverksatt, er det også krigens logikk som slippes løs. Det betyr uforutsigbarhet, bruk av enorme materielle og menneskelige ressurser, blottlegging av en rekke sårbare militære fronter – og tap av et fortvilende høyt antall menneskeliv, militære som sivile.

Våpeneksport på ville veier – med kanonføde som følge

Jeg har, som mange andre i den krigseuforien som rår nå, gått imot å sende våpen til Ukraina. En generell begrunnelse er at landet flommer over av våpen. En spesiell grunn er at våpen kan falle i hendene på farlige ukrainske militser eller russiske okkupanter dersom disse får kontroll over store landområder. Begge deler ser nå ut til å være tilfelle. Store forsendelser med antitank-våpen, 17.000 i første omgang, har sannsynligvis allerede blitt mottatt i Ukraina fra USA og allierte land etter at krigen startet, noe New York Times meldte om i forrige uke: https://www.nytimes.com/2022/03/06/us/politics/us-ukraine-weapons.htmlPoland-Senior-officials-concerned-Russia-attack-supply-line-Ukraine.html

Slike sendinger øker faren for russiske bombinger mot antatte forsyningsruter, med fare for økte spenninger tett ved grensene til Nato-land som Polen, slik anslaget mot flyplassen ved Lviv sist søndag var et eksempel på. Slike våpen vil sjølsagt kunne forsinke russiske framrykking, noe som kan ha bidratt til den overraskende sterke ukrainske motstanden vi har sett så langt. Men det vil neppe forhindre at den russiske militærmaskinen maler videre, fast bestemt på å oppnå sine politiske mål.

Britene har angivelig solgt 3.600 antitank-våpen som blant annet har kommet i hendene på den nynazistiske Azov-bataljonen, i følge meldinger sist helg fra ulike kilder: https://morningstaronline.co.uk/article/w/concerns-british-made-weapons-paraded-ukrainian-neo-nazi-battalion-kharkiv

De er hensynsløse krigere som vil bli møtt med like hensynsløse midler hvis de kommer i nærkontakt med russiske styrker. Dette er bare et lite utsnitt fra en eskalerende krig der leiesoldater såvel som frivillige sivilister uten våpentrening kastes inn i krigen. Dette er oppskriften på masseslakt der tusenvis sendes ut i krigen som kanonføde. Det er kun lederne blant de krigførende parter, og deres bakmenn, som avgjør når kanonene skal stilne etter at de har framskaffet tilstrekkelig antall ofre som føde.

Russlands «cordon sanitaire» – eller Putins svanesang?

Det er president Putin som har startet denne krigen. Det kan ikke bortforklares med allverdens «whataboutism» om hva Vesten har stelt i stand av krig og folkerettsbrudd. Mang en klok advarsel har blitt utstedt om Natos frammarsj mot øst siden 1990-tallet. Det kan forklare, men ikke forsvare Putins krig. Det er han som har satt i gang et livsfarlig spill som han politisk er dømt til å tape, men som han militært sett håper kan sikre Russland en kortvarig «cordon sanitaire» i Ukraina, en buffersone mot vest på samme måte som den franske president Clemenceau ønsket en slik korridor mot russisk og tysk påvirkning etter 1. verdenskrig. Enhver skjønner at dette er høyt spill, og for hver dag som går i denne krigen avsløres nye svakheter i den russiske krigsmaskinen.

Russlands brudd på folkeretten er så graverende at en ikke trenger å undres over at både lek og lært lurer på om Putin er gal og ikke ved sine fulle fem. Jeg tror det er en avsporing. Det Putin gjør, er å iverksette en slumrende plan om å realisere et pan-russisk dominansområde der Ukrainas vestgrense er den røde streken for frammarsjen mot øst fra Nato, USA og EU. Dette er ikke et forsøk på å gjenopprette noe som ligner på et fordums Sovjetunionen, og heller ikke et forvarsel om russisk appetitt på andre naboland i vest, som de baltiske stater, Finland eller Norge. Men uansett motiv er det noe forlorent over denne manøvren som ingen aner konsekvensene av. Som Tariq Ali, britisk antikrigsaktivist og forfatter, sa til TV-kanalen Democracy Now forleden: «Min egen fornemmelse er at Putins forsøk på å etterape USA og late som om Russland er en stor imperiemakt, er dumdristig og skjødesløst». Han stiller det spørsmålet alle vettuge folk gjør nå: Hvordan skal vi sørge for at denne krigen tar slutt? «Videre opptrapping, videre opprustning, å pøse inn våpen vil gjøre betingelsene verre, først og fremst for det ukrainske folk. Det er de som lider mest», sier Tariq Ali.

Hvordan kan krigen stanses, det er spørsmålet! Vi fordømmer Russlands angrep på et broderfolk og vi forsvarer Ukrainas rett til å forsvare seg. Men bak president Zelenskijs helterolle skjuler det seg en uerfaren politiker som vekselvis krever en flyforbudssone – i takt med det fortvilte ropet «close the sky» fra vettskremte ukrainere under bomberegnet – og som innser at verken Nato-medlemskap eller vestlig militær inngripen er på dagsordenen. En flyforbudssone ville vært identisk med utløsning av en storkrig. Det er nok å minne om hva Vestens flyforbudssone i Libya førte til i 2011, en ukontrollert bombekrig med tung norsk medvirkning som endte i masseslakt og regimeskifte. Foreløpig ser Nato og EUs ledere ut til å forstå dette alvoret. Men lite skal til for at nye krigshandlinger endrer denne «kollektive fornuften».

Putins mål om et nøytralt Ukraina med en grunnlovsfestet nei-til-Nato-paragraf, er sannsynligvis også en del av denne «kollektive fornuft», hvis en ser bort fra Nato-sjef Stoltenbergs lettsindige løfter i opptakten til krigen og betrakter dette dramaet realpolitisk. Sakte arbeider den russiske overmakta seg fram mot et slikt momentum. Hvis Putin lykkes i en slik manøver, vil han sannsynligvis beholde sin forholdsvis sterke støtte i det russiske folk for felttoget. Men jo lengre krigen varer, desto flere svarte sekker med lik vil det komme tilbake for å gravlegges i russiske jord.

I denne situasjonen må vi håpe at den russiske fredsbevegelsen og krigsprotesten øker, blir enda mer modig enn den allerede har vært, trosser truslene som 14-15.000 arresterte av Putins politi representerer og finner nye kreative tiltak for å vise motstand, slik den tv-ansatte dama med sin fredsplakat bak nyhetsoppleseren denne uka viste et slående eksempel på – før hun ble arrestert. I våre vestlige land må vi fortsette å vise vår avsky med breie markeringer på gater og torg i protest mot Putins krig, forhåpentlig med fagbevegelsen og LO i en mer framtredende rolle, slik man tidlig i krigen har vist at det er mulig i Tromsø og denne uka også i Oslo. En sterk fredsbevegelse hjemme og ute, kombinert med en mislykket krig, kan komme til å gi den russiske presidenten mareritt om Afghanistankrigen som brakte Sovjetunionen i kne og svettetokter med tanke på at hans tid som russisk tsar nærmer seg slutten.

Ballettboikott uten tåspissgefühl

Det er flere av danserne og kunstnerne i St. Petersburg-balletten som er fra Ukraina. Nå gjelder det å holde kanaler til slike russiske miljøer åpne. Vi må skille mellom Russlands militaristiske ledelse og dets folk.

Det har blåst opp til boikott-bråk etter at ledelsen ved konsert- og teaterhuset Kilden i Kristiansand i forrige uke gikk til det skritt å avlyse forestillinger med den kjente St.Petersburg-balletten fra Russland i mai og å skifte ute en russiske klaversolist i en tillyst symfionikonsert i juni. Sist fredag skreiv jeg et innlegg i Fædrelandsvennen der jeg beklaget denne boikotten. Jeg begrunnet det med at dette vil bidra til å stenge de kanaler vi bør holde åpne til ulike deler av det russiske folket, enten det er fagforeninger, grasrotorganisasjoner eller kulturinstitusjoner, og at disse tiltakene som rammer kunstnerne så langt fram i tid kan virke kontraproduktivt. Ingen vet hva situasjonen er om to-tre dager eller uker i denne konflikten, langt mindre om to-tre måneder! Og dette standpunktet er vel å merke knyttet opp til den fordømmelse av Russlands angrepskrig mot Ukraina som jeg i ulike sammenhenger har stilt meg bak.

Et flernasjonalt russiske ballettensemble

Først samme dag som jeg skreiv mitt avisinnlegg ble jeg klar over at St. Petersburg Balletteater er et fritt ensemble som verken er subsidiert av den russiske staten eller av private sponsorer. De har kun sine inntekter fra billettsalg verden over, noe som lønner hele staben! Dette er oppsiktsvekkende og nesten enestående i ballettens internasjonal verden. I følge ensemblets hjemmesider og andre kilder er balletten, etablert i 1994, et kollektiv på 90 mennesker bestående av kunstnere fra mange nasjoner. Flere av dem er fra Ukraina, som «Prima Ballerina» (solistdanser) Oksana Bondareva, førstedanser Elisaveta Barkalova, scenograf Evgenij Gurenko (som også er æreskunstner i Ukraina) og kostymedesigner Valerij Kulichenko (med bakgrunn i teatret i den nå beleirede byen Kharkiv.)

Det er åpenbare dilemmaer knyttet til boikottvåpenet mot en aggressor i tilfelle krig og det er ikke vanskelig å forstå at mange ukrainere vil si et ja-takk til slike initiativer fra verden utenfor. Men vi må uansett beholde hodet kaldt i en slik situasjon og vurdere effekten av en omfattende boikott som rammer helt andre mennesker og miljøer enn dem som er ansvarlige for krigen. I Klassekampen (9. mars) sier f. eks kunstner Morten Traavik at «en boikott av russiske kunstnere vil bekrefte styresmaktenes propaganda om at Vesten forakter Russland.» Vil ikke slike holdninger bare sementere motsetningene som nå allerede har oppstått med invasjonen i Ukraina?

Intet nytt fra Harald Furre

Direktør Harald Furre ved Kilden, tidligere ordfører i Kristiansand, bringer ingen nye argumenter til torgs i sin kommentar til min og andres kritikk av boikotten i Fevennen (9. mars). Han mener standpunktet er uttrykk for solidaritet med Ukraina: «Det betyr ikke at vi er imot alt som er russisk, og vi vil ønske russiske kunstnere velkommen så snart denne krigssituasjonen er over», sier han til avisa.

Spørsmålet er om han i det hele tatt vil lykkes i å gjenopprette de brutte forbindelser og vil kunne kunne reparere den skade han har påført Kildens forhold til et uavhengig og stolt uavhengig ballettensemble som vi mer enn gjerne skulle fått i tale nettopp i denne kritiske tid. I ettertid vil han kanskje innse at det var et overilet tiltak som skader vårt folk-til-folk-forhold til russerne, og som sannsynligvis ikke bidrar til å endre en tøddel på Putin og hans innerste krets når det gjelder krigens gang i Ukraina. Eller for å sitere Aftenpostens leder sist mandag: «En generell kulturell boikott har ikke noe for seg. Det er ikke det den russiske kulturen som har gått til krig mot Ukraina.»