Minneord om Teddy Moen: En raus menneskevenn er borte

_{Bildet: I fjor vår var det førpremiere på filmen om superlandslaget Drillos i Kristiansand. Den selvskrevne gjesten var Egil Drillo Olsen som Teddy Moen hadde invitert til hyggelig vorspiel med Drillo som quiz-mester. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Teddy Moen døde på selveste 16. mai, fotballens festdag. Han satte dype spor takket være hans kjærlighet til mennesker, hans entusiasme for fotballen både nasjonalt og internasjonalt og hans store takknemlighet til oppveksten i sin barndoms Lillesand. Han må være legemliggjørelsen av slagordet om å tenke globalt og handle lokalt.

Det kom brått på, selv om vi var advart og burde vært forberedt. Etter mange års kreftsykdom, men med arbeidskraft og livsmot til det siste, sovnet Teddy Moen inn 58 år gammel, eller skal vi si 58 år ung. For det var noe med hans appetitt på livet og hans uslokkelige ild for hans livsgjerning som minnet om ungdommelig optimisme helt til det aller siste. Det betyr ikke at han ikke var realitetsorientert om kreftens utvikling, den han hadde levd med i mange år og åpent fortalte om i media. Han visste hvor det ville ende. Men han levde til siste åndedrett, så å si, som det vennlige og sosiale vesen han var. En av de siste tekstmeldingene fra Teddy vitner om det da jeg for en måned siden spurte om det kunne passe med et besøk som vi litt før hadde avtalt:

«Mine krefter er nå begrenset, så da må jeg holde igjen på visitter. Håper ikke det blir for kjipt? Så send meg gjerne en melding. Og så må jeg kjenne på dagsformen for besøk. Svartmaler ikke… Takk kompis! Teddy». Og noen dager seinere, etter at han hadde sendt et gammelt klipp om idrettsklubben IK Våg, og jeg hadde supplert med noen innspill: «Takk for oppdateringen. Og med våren er også min tilstand blitt styrket. Koser meg på Bystranda! Teddy»

Dette arbeidet med arkivene, midt oppi livets mest dramatiske avslutningsfase, etterlater meg nesten målløs her jeg leser meldingene igjen. Tross stadige sykehusbesøk, smertebehandling og komplikasjoner med spredning av kreften til nye organer, stoppet ikke Teddy å leve og jobbe. Han nyttet hvert minutt, ja, hvert sekund til å oppsummere og formidle sin livsreise. Det gjorde han med stor innlevelse da han i mars i år skreiv for Argument Agder om sin barndom og idrettsglade ungdomstid i Lillesand:

«Der ble min kjærlighet og lidenskap til fotballen og idrettsbevegelsen skapt! Mange år senere, søndag 5. mars 2023, mottar jeg på forbundstinget fra Norges Fotballforbunds president, Lise Klaveness, NFF’ s Gullmerke. En større ære kan jeg vanskelig se for meg. Det var et minnerikt øyeblikk, som naturlig nok henger veldig høyt.» Grunnlaget var lek og moro, skriver han og fortsetter:

«Men NFFs hederstegn er like mye en pris tilbake til klubben i mitt hjerte, Lillesand IL. Og ikke minst alle de gode menneskene som inspirerte meg, tok vare på meg og utstyrte meg med de verdiene som har preget mitt virke i den norske fotballbevegelsen i over 50 år.» Han vier noen få stikkord til sin tid som aktiv fotballspiller, trener og deretter drivkraft i trenerforeningen, en nyskapning den gang den ble startet, for å gi oss et perspektiv på et rikholdig liv. Teddy Moen var generalsekretær i Norsk trenerforening, der han også har vært daglig leder de siste 26 årene. Foreningen er i dag en av de største og mest veldrevne i Europa og har over 3000 medlemmer i Norge. Men han vender i sin artikkel tilbake til utgangspunktet:

«Det er møtene med menneskene i inn og utland som har gjort meg til den jeg er. Men det er bakgrunnen fra Lillesand og LIL som ga meg dette gode og lykkelige livet! Dette er jeg evig takknemlig for, og jeg elsker byen min over alt på jorden, stedet, historien og menneskene der!» Hele artikkelen kan leses her:

https://www.argumentagder.no/post/teddy-moen-ser-tilbake

Nå hylles Teddy Moen av et samlet fotballnorge. Det er velfortjent og skyldes utvilsomt denne mannens usedvanlige talenter både som fotballfaglig og sosialt menneske. Hans vennlige vesen stiftet jeg bekjentskap med da jeg for 20 år siden var redaktør i lokalavisa Vestergabet med redaksjonslokaler i Vågsbygd Senter der også han hadde «hjemmekontor» for sitt landsomfattende trenernettverk. Da vi tok initiativ til å starte kommentarbloggen og nettstedet Argument Agder for noen år siden, var Teddy Moen med som støttespiller fra første stund fordi han mente Kristiansand og regionen trengte flere kritiske stemmer i det ofte enstonige medielandskapet her sør. Han ble sittende som fast rådsmedlem i Argument Agder og møtte på alle årssamlinger bortsett fra den siste i vår da han var for syk til å delta.

Teddy Moen var en mann av meningers mot, tross hans joviale stil og evne til å bli venn med de fleste. Hans raushet som venn kjente nærmest ingen grenser, og hans venner visste å besvare denne rausheten med å stille opp for Teddy. Da filmen om superlandslaget Drillos hadde premiere i Oslo på Egil Drillo Olsens 80-årsdag i fjor, hadde Teddy allerede sørget for å skaffe filmen til utsolgt forhåndspremiere på Fønix kino i Kristiansand i fjor vår. Han inviterte alle sine trenerkontakter i regionen til et minneverdig vorspiel på fotballpuben Harvey’s. Og selvfølgelig var hedersgjesten Egil Olsen der og sørget for full skjerpings som quizleder med spørsmål om høyder og dybder og navn på allverdens fjell, elver og sjøer. At jeg var invitert skyltes neppe mitt forlengst utløpte sertifikat som A-trener i friidrett, men snarere en enestående evne til å ta vare på vennskap i alle leire, fra alle sjikt og fra alle tidsepoker i et rikt liv.

Det er slik vi vil huske Teddy Moen – som det umistelige medmenneske han var.

Takk for livet.

Kristiansands uvilje mot vern av gammelt funkissykehus er i strid med moderne byøkologisk tenking

_{Bildet: Kristiansands gamle sykehus, bygd på 1930- og 50-tallet og tegnet av Norges fremste sykehusarkitekt Ole Øvergaard, står nå i fare for å bli revet som ledd i en ny utbyggingsplan. Arkitekt Jens Rye Svensson har laget en skisse der det er tenkt en alternativ utnyttelse av kvartalet hvor sykehuset gjenbrukes til leiligheter. (Foto: Svensson Arkitekter AS)}

Det gamle sykehusets skjebne er uviss. Alternativet til å rive det er å gjenbruke det i et nytt og menneskevennlig Kvartal 71. En folkebevegelse for bevaring av gamle bygg har vokst fram og har satt byøkologi på byplankartet. Dette er en lett bearbeidet utgave av en kronikk som er lagt ut på fvn.no i dag.

Sist uke var det stinn brakke da Bølgen Bærekraftsenter i Kristiansand sammen med Agder Arkitektforening m.fl inviterte til møte om bygningsvern gjennom gjenbruk og transformasjon i et klimaperspektiv. Det fantes ingen elefanter i rommet; alle innledere snakket tydelig om den mest aktuelle saken for Kristiansands byutvikling akkurat nå, nemlig utbygging av Kvartal 71 øverst i Tordenskjolds gate med det gamle sykehuset som potensielt rivningsobjekt. Alle venter nå på nye signaler fra byplansjefen før saken kommer opp til ny behandling i By- og stedsutvalget før eller etter sommeren.

Etter at jeg som førstemann slo alarm om faren for riving av sykehuset fra 1930- og 50-tallet med en artikkel i Fevennen i oktober i fjor, har det kommet en rekke innspill fra leg og lærd om byggets historie og betydning i bybildet. En av innlederne på møtet, Markus Sannes, en purung mann fra Fortidsminneforeningen som også har skrevet kronikker om sykehusbygget og dets arkitekturhistoriske verdi, har kalt det «et kollektivt minne og identitetsikon» for byen.

KIMA Arkitektur viser vei i Oslo

Den som åpnet opp for en større diskusjon om bevaring og gjenbruk i vår by var arkitekt Kristoffer Moe Bøksle i et intervju i denne avis 4. oktober i fjor. Uten å nevne sykehuset med et ord, snakket han om sine erfaringer som leder av KIMA Arkitektur i Oslo, et ledende firma på gjenbruk med mange eksempler på overraskende nytenking ved transformering av gamle bygg for moderne formål. Da han av intervjueren Kari Byklum ble spurt om hva han mente om Kristiansand i så måte, svarte han med å gi ett eksempel; rivinga for bare fem år siden av den vakre og ikoniske transformatoren fra 1920 ved Bjørndalssletta. Riving skjedde med bare en stemmes overvekt i Byutviklingsstyret, noe som sier litt om hvor tilfeldig slike vedtak kan bli fattet.

Moe Bøksle dokumenterer hva som skjer i  Oslo med nytenking i omforming av større bygg og gikk på møtet detaljert til verks i hvordan hans team tenker når de planlegger gjenbruk i stedet for riving av gigantbygg som den gamle Telegrafen i Oslos kvadratur og NRKs snarlig forlatte bygg på Marienslyst. Kortversjonen er: Intet er umulig å transformere hvis det er vilje til å bruke gamle bygg for nye formål, sterkt motivert av det faktum at betong er det mest klimafiendtlige materiale ved riving og nybygging.

I en kronikk fjor høst holdt jeg fram eksemplet med gjenbruk av det gamle Rikshospitalet i Oslo etter at det nye ble flyttet til Gaustad.

https://www.fvn.no/mening/kronikk/i/q1PAvz/er-byoekologi-et-fremmedord-for-plan-og-bygningssjefen

Det nye Pilestredet Park har tatt i bruk fem større sykehusbygg fra perioden 1914 til 1968 med høyst ulik arkitektonisk verdi. Dette er bygg som både har vernestatus, men også nyere sykehusbygg som Oslo kommune har vedtatt å bevare i en miks av gammelt og nytt. Det gir oss et hint om at reguleringsmyndigheten kan spille en aktiv rolle og stille offensive krav til en utbygger.

Strid mellom ord og handling

Dette er helt i tråd med den temaplanen som Kristiansand kommune vedtok i 2021 der det under avsnittet klima- og miljøsatsing settes opp et mål om sirkulærtankegang (pkt.10): Strategien skal være å «prioritere rehabilitering og transformasjonsprosjekter fremfor å rive og bygge nytt». Og tiltaket som anvises er: «Alltid vurdere byggets tilstand og potensial for rehabilitering og transformasjon før beslutning om riving fattes. Klimakriterier skal vektlegges.» Det eneste som mangler her er at byplansjefen med autoritet og klar røst går inn med en tydelig forventning om at det gamle sykehuset ifølge det nyss siterte avsnitt må bevares og gjenbrukes, fullt og helt, eller i det minste stykkevis og delt.

Ved forrige korsvei før jul gjorde byplansjef Venke Moe det motsatte; hun gikk ut med et aktivt forsvar for riving ut fra noen bygningstekniske begrunnelser som ikke står seg dersom en sirkulærtankegang med klimafokus skal vinne fram. Det blir ikke bedre av at Fædrelandsvennens kulturredaktør prøver å gi henne drahjelp med sin kommentar sist lørdag der hun ender opp med en diskusjon om «stygt og pent». Hun mener «slaget for lengst er tapt» og støtter seg nettopp på byplansjefens tekniske argumenter for å bevare det kulturredaktør Blågestad konsekvent kaller «betongkolossen» – tilsynelatende uten at noen av KIMA- Arkitekturs prosjekter for gjenbruk har gjort inntrykk på henne i det omtalte møtet.

Det fins andre måter å tenke på om moderne byplan, noe den unge arkitekten Jens Rye Svensson har gjort et forsøk på med sin skisse der det gamle sykehuset er bevart og tenkt gjenbrukt som leilighetsbygg. Han har lagt det vi kan kalle en karrébebyggelse rundt kvartalet (slik prinsippet var for bebyggelsen i kvartalene i byens opprinnelige renessanseplan). Han lar det gamle vernede trehuset (byens første sykehus) ligge der det har ligget, i stedet for å flytte det som utbyggerne vil. Og han bevarer det gamle vaskeriet som et mulig grendehus, i tillegg til å spare det åpne indre kvartalsrommet foran det gamle sykehuset, i stedet for å tette det igjen med nye bygg. På nennsomt vis tas det på denne måten vare på en gammel bystruktur og vises respekt for en bygning som i snart et hundreår har vært et landemerke under Baneheia.

Dette er i tråd med med moderne byøkologisk tankegang.