REC-direktør spør seg: -Bør kraftbransjen ut av NHO?

Med seksdobling av strømutgifter og ingen fastprisavtale, er REC Solar i Kristiansand blant de kraftforedlende industrier som er ille ute. Både direktør David Verdú og klubbleder Ronnie Salvesen etterlyser aktive støttetiltak fra regjeringa.

^{Bildet: Klubbleder Ronnie Salvesen og direktør David Verdú ved REC Solar som har produksjon av solcellesilisium ved Elkem Fiskå i Vågsbygd. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Det produseres solcellesilisium for fulle mugger ved REC Solars fabrikk ved det gamle industrianlegget til Elkem Fiskå i Vågsbygd i Kristiansand. Det er stor etterspørsel world wide for sluttproduktet, men det er også en særdeles krevende prosess å holde seg på topp i.

-Vi har drevet denne produksjonen siden 2009, men det har vært stadige endringer i produksjonsmetoder i et skiftende marked. Vi har halvert kostnadene to ganger og har gått fra såkalt multikrystallinsk til monokrystallinsk produksjon. Alt dette har kostet en enorm innsats fra både ledelse, ingeniører og arbeidere. Vi er avhengig av det beste samarbeid innad i bedriften. Og selvsagt også av stabile og lave kraftpriser som gjør at vi kan utnytte Norges fortrinn, den naturgitte og billigestrømmen fra fossekrafta, sier direktøren og klubblederen, nærmest i kor. De er samkjørte i dette spørsmålet, slik de fleste av deres kolleger er innen den betydningsfulle kraftforedlende industrien i Agder.

Kraftbransjen tjener ikke industrien?

De to er skjønt enige om at de nyeste kraftkablene, Nord Link til Tyskland og North Sea Link til England, har hatt eksport av norsk vannkraft som hovedformål.

-Da disse kablene ble planlagt i 2013, var argumentet at de ville bli «samfunnsøkonomisk lønnsomme». Og det forutsatte høyere strømpris i Norge, sier direktør Verdu og legger fram en fersk artikkel i Nettavisen: «Konsekvensen av nye strømkabler har hele tiden vært klar», lyder tittelen.

-Daværende olje- og energiminister Tord Lien fra Fremskrittspartiet visste, og varslet også at kablene ville gi dyrere strøm i Norge. Målet for Statnett var å få prisene opp. I stedet for å fortsette å eksportere kraft når magasinfyllingene er historisk lave, burde man gjøre som EDF i Frankrike – det franske «Statkraft» – er blitt pålagt, nemlig å sette en makspris for å unngå krise i industrien, sier REC-direktør Verdú og fortsetter:

-Man kan stille spørsmål ved om kraftbransjen burde fortsette å være medlemmer av NHO, da situasjonen i dag tyder på at kraftselskapene og industrien har motstridende interesser. f

Og han tilføyer at han er tilhenger av kapitalisme:

-Men ikke fri kapitalisme. Innen kraftsektoren må den reguleres. I dette landet bør elektrisk strøm være allemannseie!

Tretti ganger høyere CO2-utslipp i Kina!

Tilltsvalgte for rundt 170 arbeidere innen forbundet IndustriEnergi, Ronnie Salvesen, legger ikke skjul på hvor krevende det har vært for hans medlemmer å henge med i alle svingene som skiftende markedskrav og nye produksjonsprosesser har krevd i det dusin år solcellesilisium har vært produsert på Fiskå. Det krever høyt kvalifiserte arbeidere og det er ikke enkelt å rekruttere nye til bransjen. Men han understreker også hvor rein produksjonen er i Norge, sammenlignet med verdens største produsent av solceller som er Kina.

-Vi produserer 8.400 tonn tonn solcellesilisium i året. Det gir et utslipp på 42.000 tonn CO2, mens det samme volum laget i Kina gir et utslipp 1,2 millioner tonn, eller 30 ganger så høyt som her. Det vil øke CO2-fotavtrykket på verdensbasis drastisk. Så det er en dårlig ide å legge ned denne industrien i Norge fordi vi ikke klarer å betale strømregningene lenger. Dessuten er vår produksjon 100 % sirkulær. Når vi skjærer såkalte wafere som blir til solcellepanel, bruker vi alt spons og slagg til resirkulert produksjon, sier klubbleder Salvesen.

-Vi er enige om at vi trenger økt kraftproduksjon, og havvindutbygging er en god ide. Men ikke med såkalte hybridkabler. Det er bare et nytt ord for eksportkabler til Europa. Havvind kan brukes til elektrifisering av norsk sokkel og også til å supplere kraftbehovet på land. Det er bakvendt å bruke elkraft fra land for å elektrifisere sokkelen i Nordsjøen. Den krafta må brukes for å sikre gammel og bygge ny norsk industri på land, sier direktør Verdú som føyer til at solcellesatsing er fraværende i debatten om økt fornybar produksjon. Solceller kan gi 34 TWh, eller godt over det norske vannkraftoverskuddet i dag. Tyskland, med samme solforhold som oss, har 50 TWh produsert på solceller, hevder direktøren.

Vekk med opprinnelsesgaranti på strøm!

Den såkalte opprinnelsesgarantien for strøm, altså et bevis på at det er fossilfri strøm vi eksporterer til kontinentet, er en trussel mot vår bransje. Ideen ble oppfunnet av EU for 20 år siden for å motivere kraftbransjen til å investere i fornybar energi.  Det argumentet har for lengst falt bort. Og når store utenlandske bedrifter kjøper norske utenlandsgarantier, bidrar det til å skape uberettiget tvil om at kraftforbruk i Norge er fornybart og utslippsfritt. Ordningen tilrettelegger for grønnvasking av kraftforbruk i områder med fossil kraftproduksjon, og det svekker norske industribedrifters fortrinn som produsenter av lavkarbonprodukter, sier REC-direktøren.

-Og hva med bruk av norsk kraft til strømslukende datalagringssentre, spør jeg direktøren.

-Det er en uting. Legg heller til rette for ny norsk kraftbasert industri.

-Men hvorfor har ikke REC skaffet seg fastprisavtale slik mange storforbrukere av strøm har gjort, f.eks Elkem som dere er gode naboer med her?

-Vi hadde fastprisavtale for noen år siden, men vi kom ikke i full produksjon på grunn av stadig nye omlegginger, så da tapte vi på den. Nå ser alle at det er dumt ikke å ha fastpris. Vi kjøper all vår strøm på spotmarkedet, og det ga oss 600 prosent høyere strømutgifter enn budsjettert i desember i fjor.

De to er enige om kravet som nå gjelder til regjeringa og energi- og miljøministeren. Stopp krafteksporten og reguler prisen på strøm:

-Hvorfor er det så vanskelig å sette en makspris? Hvis ministeren er så redd for at dette skal skade markedet på lengre sikt, er det jo bare å sette en midlertidig makspris. Men det må skje noe raskt, hvis ikke vil enkelte industrier kunne gå dukken. Vi forventer en kompensasjon for tapene vi har blitt påført og kraftgarantiordning slik Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har foreslått. Og for vår del mener vi også at vi må begunstiges av en spesialordning for industrietablering, for vi har ikke gjort annet enn å omstille oss med ny teknologi for et skiftende marked siden oppstarten i 2009.

Tilbake til Derry, det blodstenkte Derry

Den verste massakren av sivile og ubevæpna mennesker under hele den lange okkupasjonskrigen i Nord-Irland skjedde i Derry søndag 30. januar 1972. Det året krevde flest menneskeliv i konflikten og ga næring til et britisk terrorregime som utfoldet seg i all sin gru også da vi besøkte Free Derry i 1985. Tida leger de fleste sår, men aldri sårene etter Bloody Sunday for 50 år siden i dag.

Du finner ikke bedre fish & chips i hele Irland enn i sjappa langs Queens Quay ved elva Foyles vestre bredd. I alle fall ikke i 1985. Den var pakka inn i avispapir, så trykksverta var en del av tilbehøret sammen med dressing, sitron og kapers. Det kan ha vært den konservative Belfast Telegraph eller selveste The Sunday Times, London Times som irene kaller den, for vi var farlig nær fiendeland. Britene kaller den fortsatt Londonderry, denne byen helt nord på den grønne øya i Atlanterhavet. Og britenes fotsoldater, de protestantiske lojalistene i Derry, var villige til å forsvare både byens settlernavn og okkupasjonen med våpen og blod. Elver av blod.

Sunday, Bloody Sunday

Det var der ved Guildhall, rådhuset rett innenfor Foyle Embankment ved fish & chips-elvebredden, at den fredelige borgerrettighetsmarsjen 30. januar 1972 skulle ende. Det var over 10.000 hovedsakelig unge mennesker som samlet seg i bydelen Creggan nordvest for sentrum og marsjerte ned mot Bogside på den katolske sida av byen. Marsjer som dette var blitt forbudt av den britiske okkupasjonsmakta. De unge demonstrantene trosset forbudet og nådde det verdensberømte kvarteret med det markante monumentet og gavlveggene på hus der det står «You are now entering Free Derry». Dette var blitt erklært som katolsk-republikansk frisone etter at britiske soldater og det lokale okkupasjonspolitiet RUC (Royal Ulster Constabulary) prøvde å knuse den voldsomme motstanden som vokste fram sommeren 1969. I 1971 innførte britene interneringspolitikken («Internment») med fengsling av opprørere uten lov og dom. I 1972 eksploderte trykkokeren.

Plutselig åpner soldater fra det britiske fallskjermregimentet ild og drepte 13 demonstranter på stedet. Mange flere ble såret, og en av de sårede døde seinere, slik at det totale dødstallet ble 14. Nær halvparten av de drepte, seks stykker i alt, var ungdommer på 17 år. Mennesker i mengder hadde kastet seg ned på bakken for å unngå kuleregnet, mens folk som reiste seg og prøvde å komme unna ble beskutt. Hvite lommetørklær som «fredsflagg» ble ignorert og demonstranter som ville hjelpe sårede ble skutt på. Skytingen varte i 20 minutter med korte opphold innimellom.

Etter gateslaget startet mediekrigen. BBC hadde i disse årene kanskje større definisjonsmakt i den britiske opinion enn noen gang før eller siden. General Ford som ledet styrken plantet øyeblikkelig sin falske versjon av hendingene. Han påsto at soldatene ikke hadde startet skytingen, men bare besvarte ild fra demonstrantene. Det lå mellom linjene at det var IRA, «The Provos», som hadde provosert fram blodsutgytelsene. Og de fleste Londonavisene som kom ut dagen etter myrderiene konstaterte bare at 13 var drept, men uten å henge bjella på katten, de britiske fallskjermtroppene.

Det skulle gå nesten 40 år før en undersøkelseskommisjon kom til konklusjonen i den såkalte Saville-rapporten. Den slo fast at fallskjermtroppene hadde løsnet det første skuddet, hadde beskutt flyktende ubevæpna sivile og til og med skutt og drept en mann som allerede var såret av skudd.

Møte med Martin McGuinness, IRA-mannen som ble førsteminister

Det var IRA-folk blant borgerrettsaktivistene i marsjen til Bogside i 1972. Det kunne Martin McGuinness bekrefte. Han var der sjøl. Og han var på det tidspunktet nestkommanderende i Derrys avdeling av IRA, Den irske republikanske arme. Han hadde vært medlem siden han var 19 år, i 1969, det året IRA ble splittet i to, og The Provisional IRA, også kalt Provos, ble dannet. Sjøl har McGuinness seinere hevdet at han gikk ut av IRA i 1974. Men andre kilder med nær kjennskap til den republikanske bevegelsen og dens militære og politiske grein, henholdsvis IRA og Sinn Fein, hevder at han var medlem av IRAs sju mann store militære råd for Nord-Irland mange år seinere og at han hadde god kjennskap til terrordåder begått av IRA langt ut på 1980-tallet.

Året etter Bloody Sunday ble Martin McGuinness arrestert og stilt for retten for noe han sjøl hevdet var en falsk anklage. I retten erklærte han uten å blunke at han var medlem av IRA, men ved å bruke et irsk begrep som kan bety «kriger for Irland» eller frihetskjemper. «Vi har kjempet mot drapene på vårt folk, og jeg er stolt av å være medlem av Óglaigh na hÉireann.» I 1974 ble han igjen arrestert etter dom, før han begynte å stige i anseelse i Sinn Fein, partiet som ofte ble kalt IRAs politiske fløy gjennom alle tiårene med The Troubles.

Da vår lille delegasjon kom til Derry rett før jul i 1985, hadde vi flere planer på blokka enn å spise fish & chips ved River Foyles bredd. Vi dro til Creggan, bydelen der borgerrettsmarsjen startet i 1972, banket på døra der Martin McGuinness bodde og gjorde klart for avtalt intervju. Vi tok oppstilt bilde på gata, gjengitt over disse linjer av reisefølget som hadde kommet i bil fra Norge via London, Dublin og Belfast for å puste inn den berømte «Londonderry Air». Den gang var Sinn Fein-ledere som vår mann i Derry og Gerry Adams i Belfast kun kjent i smale politiske kretser, sjøl om navnene deres blinket på førstesidene i engelske aviser hver gang IRA hadde detonnert en bombe. Siden skulle begge to bli statsmenn med betydelige diplomatiske bragder bak seg, symbolisert ved Langfredagsavtalen i 1998 som satte punktum for The Troubles. Lengst i så måte nådde Martin McGuinness som ble førsteminister i det nordirske parlamentet og et symbol på den irske frigjøringskampens forvandling fra militær motstand til politisk styring.

Vi lar oss ikke ydmyke!

To uker etter at vår delegasjon var tilbake i Norge for hektiske juleforberedelser i 1985, ble Martin McGuinness arrestert og sammen med 17 andre Sinn Fein-ledere fengslet uten lov og dom. En ny britisk anti-terrorlov tillot politiet RUC å fengsle folk i sju dager på mistanke. Det resulterte i førsteside i Klassekampen nyttårsaften med bilde av Martin fra gata i Creggan, og med oppslag inni avisa under tittelen: «Vi lar oss ikke ydmyke». Dette var hverdagskost under okkupasjonens hardeste år i de seks fylkene nord i Irland som britene på arrogant vis benevnte som Provinsen.

På vår lille turne fikk vi nærkontakt med den britiske militærmakta ved flere anledninger. Nord-Irland var en krigssone, i de største byene såvel som i små landsbyer som var så uheldige å ligge midt i strategisk utsatte soner. En småby ved navn Crossmaglen ligger rett ved grensa til republikken Eire. Der hadde britene etablert en festning med vakttårn på torget og lettet og landet med helikoptere rett over hustaket der vi besøkte en sakesløs familie. Ei ung mor gikk med en skrikende unge på armen, vettskremt og terrorisert av propellsmell og virvelvinder foran stuevinduet. Og i det katolske strøket Falls Road i Vest-Belfast intervjuet jeg lederen i Belfast Sinn Fein bak stålgitter-innrammede dører og svære steiner foran inngangen for å hindre angrep fra paramilitære lojalister blant protestantiske ekstremister.

Et halvt århundre etter Bloody Sunday og snart et kvart et siden Langfredagsavtalen som satte punktum for den væpna kampen mot britisk okkupasjon, er det verdt å minne om at den gamle drømmen om irsk gjenforening aldri har vært nærmere sin realisering i løpet av de siste hundre år. Og det takket være et sterkt Sinn Fein både i nord og i sør som har klart å utnytte aversjonen i det irske folk mot ei ny hard grense etter brexit-kalamitetene. Og også takket være Nord-Irlands Nelson Mandela, strategen og personligheten Martin McGuinness fra Creggan i Derry, som skjønte når væpnet kamp måtte avløses av den politiske kampen for å nå de store mål. Han døde for fem år siden, i 2017, alt for tidlig, men likevel på et tidspunkt da en kunne se at en livslang kamp ville bære frukter. Jeg, for min del, hadde den glede og ære å møte Martin McGuinness ved et par anledninger mot slutten av hans liv. Men det er en annen historie…

Venstrepopulismen har gått skoene av seg. På med slagstøvlene!

Det er 10 år siden Occupy-bevegelsens vekst og fall i USA. Den fikk sine avleggere i Europa der den la grunnlaget for det spanske partiet Podemos, som ikke har levd opp til forventningene som en radikal og systemkritisk venstreopposisjon. Det trengs kraftige lut både politisk og organisatorisk. Det belgiske PTB er på sporet av noe som trengs i ei tide preget av forvirring og rådvillhet.

Bildet: Det var en gang en kraftfull massebevegelse – med flat struktur. Nå er Occupy Wall Street en historisk parantes. Her fra okkupasjonen av Zuccotty Park på Manhattan i oktober 2011. (Foto: Halvor Fjermeros)

Som observatør til Occupy-fenomenet i både New York og Boston i oktober 2011, kan jeg skrive under på at bevegelsen utløste en voldsom energi og skaperkraft i gatene i de to nevnte byer, slik det skjedde i mer enn et halvt hundre byer overalt i USA. Det var både skarpe politiske diskusjoner og tydelige paroler mot finanskapitalens makt med hjemstedsadresse Wall Street, så vel som masseopptog og til og med streiker med fagbevegelsen som allierte. Men da okkupantene gikk hjem for å feire jul, skulle det også vise seg å bli punktum for bevegelsen. I USA har anarkismen alltid hatt en viss innflytelse på grasrotaktivismen, og i Occupys tilfelle var det et uttalt mål at det ikke skulle bygges noen fast organisasjon, men at allmøter skulle styre bevegelsen etter prinsippet om flat struktur. Et tiår etterpå framstår Occupy som en historisk parantes uten varig virkning. Og den breie venstresida, særlig i Europa, har siden framstått som rådvill og retningsløs.

Kjartan Fløgstad i 2012: «Vi må våge å si klasse, makt, kapital…»

Occupy fikk sine europeiske avleggere, særlig i Spania der Los Indignados eller M15-bevegelsen vokste fram som særdeles utholdende og kraftfull. De fylte plasser og torg fra våren 2012 og dette forplantet seg til militante aksjoner rettet mot banker som kastet ut folk som ikke kunne betale for seg og til okkupasjoner av leilighetene som politiet kom for å beslaglegge. Det nye partiet Podemos («Vi kan») sprang ut av denne bevegelsen og fikk på røde rappen en håndfull innvalgte i EU-parlamentet i 2014. Podemos hadde en rekke progressive krav, mot euro-diktaturet i EUs krisepolitikk, mot politikerprivilegier og for et utvidet partidemokrati der nye nettbaserte former for deltakelse og avstemninger ble tatt i bruk. De skulle skape en ny grunnlovgivende forsamling som skulle involvere folket i å skape et nytt institusjonelt rammeverk som skulle endevende det gamle, «78-regimet», topartisystemet etter Franco-oppgjøret. Men partiet bar i seg mye av den flate strukturen fra Indignados’ene, og det direkte demokratiet fungerte ikke over tid. Som Len Monde Diplomatique (LMD) skriver i siste nummer: «Podemos avsto fra å ha en aktiv masseorganisasjon med skolerte ledere. Du kan ikke erstattet en debatt mellom partimedlemmer som diskuterer ansikt til ansikt og forsøker å komme til enighet, med en rekke ‘ja’, ‘nei’ eller ‘avholdende’ på en maskin. De aktive medlemmene skoleres og modnes gjennom diskusjon og debatt. I praksis ble tilhengerne alltid stilt samme spørsmål: ‘Vil du Pablo Iglesias, ja eller nei?’ Og siden alle hadde blitt med i Podemos fordi de var forelsket i ham, var svaret ‘ja’».

Etter flying-starten gikk Iglesias høyt på banen, hevet seg over det gamle høyre-venstre-skillet og sa at «vi er det nye sentrum» i betydningen at alt nå dreide seg om Podemos. De «opphevet» klassekampen og mente kampen sto mellom «kasten» (La casta, dvs den gamle politikereliten) og «folket». Allerede seinhøstes 2014 avslørte Iglesias seg som en drømmer. I fullt alvor erklærte han at målet for Podemos var absolutt flertall etter at han hadde fått målinger på over 30 prosent, noe jeg tillot meg å påpeke da jeg presenterte boka «Uro i Euroland» som nettopp dvelte ved venstresidas og fagbevegelsens avmakt.

I disse dager er det 10 år siden Klassekampen hadde en artikkelserie om krisa etter finanssmellen i 2008. Kjartan Fløgstad ble intervjuet under tittelen «Kapitalismekritikken er sterkere i Davos og Finacial Times enn i SVs sentralstyre» (KK, 15.02.2012). Han hevdet at «denne krisa ikke likner på noe som har hendt i mi levetid» og at «det har ført til at ordet kapitalisme har dukket opp igjen». Ordet «marxist» var blitt et skjellsord, og forfatteren ga nærmest tidsånden et nytt navn; «marxofobi». «Vi må våge å si klasse, makt, kapital (…) Vi må gjenvinne den demokratiske kontrollen over strategisk viktige samfunnssektorer», sa Fløgstad som tross håp i de nye bevegelsene til Occupy og Indignados, mente at svaret heller ikke lå i «de konsensusbaserte allmøtene på Wall Street». Dette var tre år før Podemos kulminerte og begynte å vise sine innebygde svakheter, noe som ganske sikkert hadde gitt Fløgstad-kritikken flomvann på mølla.

Den tidligere så revolusjonære partileder Iglesias presenterte seg som «leder for det nye sosialdemokratiet» da han la fram det nye partiprogrammet i 2016. Han erklærte at han følte seg «hjemme i det sosialdemokratiske feltet» og uttrykte med det både hvor mye makt en leder i et kvasidemokratisk parti har, og hvor store uenigheter som lå innbakt i prosjektet. (jfr LMD, ja. 2022). De politiske kampsakene til Podemos ble tonet ned i takt med ledelsens ambisjoner om å delta i regjering sammen med sosialdemokratene i PSOE før valget i 2019. Forlatt var krav om restrukturering av landets gjeld og nasjonalisering av strategiske samfunnsektorer til fordel for «en progressiv koalisjonsregjering med PSOE, rivalen som fire år før skulle fjernes fra Spanias sprukne jord. Podemos var blitt til potetmos, for å si det litt uhøytidelig.

2021: Podemos’ buklanding, Die Linkes valgsmell

Splittelsene satte inn. Ledere meldte seg ut. I fjor trakk Pablo Iglesias seg både som visestatsminister og partileder, noe som markerte en buklanding for en bevegelse som både var omsvermet og omtalt blant folk på venstresida i hele Europa. Det gjaldt ikke minst forlaget Manifest og enkelte miljøer i Rødt. Og det gjaldt absolutt Frankrikes framgangsrike presidentkandidat Jean-Luc Melenchon (som nesten nådde opp som motkandidat til Macron i 2017-valget med nær 20 prosent) og hans La France insoumise, «det ukuelige Frankrike», dannet på direkte inspirasjon fra Podemos. Nå ligger han under det halve som presidentkandidat og «de ukuelige» er langt på vei kuet til apati. Lærdommen er igjen at en sterk leder i en flat struktur, uansett allverdens moderne teknologi og kommunikasjon, ikke har lang levetid.

Også greske Syriza, som vel å merke hadde et annet og mye klarere organisatorisk utspring enn Podemos, knyttet seg tett opp til sine spanske venner. Statsminister Tsipras, den tidligere ungkommunist-lederen, hentet inn Iglesias som inspirator i valginnspurten i Hellas i 2015 da Tsipras ble gjenvalgt. Men da hadde han allerede beseglet sin egen skjebne ved å krype til korset og godta EU-troikaens krisepakke som grekerne i folkeavstemning nettopp hadde sagt nei til. Podemos og Syrizas felles euro-skeptiske plattform smuldret hen og begge partier framviste sin avmakt som på hver sin måte har virket demoraliserende på den breie venstresida i Europa. Oppå dette kom Jeremy Corbyns forsøk på å erobre det britiske Labour og bli statsminister, noe som nesten, men bare nesten lyktes – før høyresida i partiet knuste hans bevegelse med en blanding av grovt uredelige anklager om antisemittisme og undergraving av Corbyns posisjon i brexit-kampen.

Siste kapittel i dette triste eposet er valget i Tyskland i fjor høst. Der gikk Die Linke på en valgsmell som nær halverte deres oppslutning på fire år, til under sperregrensa med 4,9 prosent. Og det tross et sosialdemokrati, SPD, som har hatt kontinuerlig nedgang siden Gerhard Schröders markedsliberalistiske regjering. Die Linke som hadde en betydelig oppslutning i fagbevegelsen, særlig i Øst-Tyskland, mistet sin status som klasseparti og bidro med sterke innslag av identitetspolitikk og en «åpne grenser for alle»-linje under flyktningekrisa til intern splittelse og politisk kollaps. (jfr LMD). Dermed slapp de SPD inn på deres enemerker, i tillegg til at Di Linke tapte millioner av særlig østtyske stemmer til ytre høyrepartiet AfD.

Og sånn går det ikke an å holde på.

The Economist advarer: Det marxistiske PTB i Belgia er blitt «a mainstream party»

I Belgia skjer det derimot noe spennende på den partipolitiske venstrefløyen. Det har til og med det liberalistiske tidsskriftet The Economist lagt merke til. Bladet minner oss om at Karl Marx i 1869 ga en lite flatterende beskrivelse av Belgia: «Dette komfortable, velstelte lille paradiset for godseieren, kapitalisten og presten.» Han ble sjøl fordrevet fra dette «paradiset» under Februarrevolusjonen i 1848. Gjennom et dekret fra kong Leopold 1. med anklager om oppvigleri fikk Marx 24 timer på seg på å forlate landet. «I 2021 tilbyr Belgia nå EUs beste håp for ideologien som bærer hans navn», noterer Economist-skribenten som konstaterer at det revolusjonære marxistiske arbeiderpartiet PTB nå framstår som «a mainstream party». Hvis det går som meningsmålingene antyder, vil PTB «bli det tredje største partiet i det nasjonale parlamentet», advarte tidsskriftet fire uker før jul.

Det er et generasjonsskifte på gang i PTB. I desember i fjor valgte det belgiske partiets landsmøte Raoul Hedebouw (44) til ny leder. Og i forrige uke ble han erstattet som parlamentarisk av Sofie Merckx (47). Hun er allmennlege og har arbeidet for en av de 11 legekomiteene som PTB har startet og drevet gjennom flere tiår og som utgjør et supplement til det offentlige helsetilbudet. Hedebouw avløste Peter Mertens som har ledet partiet siden 2008, året PTB hadde en såkalt fornyelseskongress som tok et oppgjør med en sekterisk partimodell som aldri nådde mye mer enn tusen medlemmer. Nylig passerte PTB 24000 medlemmer, hvorav kanskje halvparten utgjøres av sympatiserende medlemsmasse av støttespillere uten spesielt høye krav til aktivitet. Den andre halvparten er derimot forpliktet til høy grad av deltakelse både innen diskusjoner, studier og politisk aktivisme.

Tidsskriftet Jacobin intervjuet nylig Raoul Hedebouw om partimodellen til PTB. Han syns spørsmålet om organisering er sterkt undervurdert blant marxister i dag og har et apropos til Podemos: «Jeg tror ikke på ‘movementism’ eller på de som sier at vi ikke trenger partier. Ok, bevegelser er breie og horisontale, men hvem tar beslutningene? Det er den samme gamle diskusjonen om anarkisme, men nå er det en liten kjernegruppe eller en parlamentarisk fraksjon eller noen få ledere i et rom et eller annet sted som bestemmer.»

Han legger også vekt på PTBs innretting på arbeiderklassen: «Vi har i sannhet gode demokratiske organisasjonsmekanismer, som kvoten av arbeidermedlemmer i partiets landsstyre eller det faktum at vi er seks arbeidere i parlamentsgruppa fordi vi setter arbeiderkandidater på topp på valglistene våre.» Og da snakker ikke Hedebouw bare om den tradisjonelle arbeider med hjelm, men om de nye grupper i en arbeiderklasse i stadig endring, som folk i callsentre, Uber og Deliveroo, hvor PTB vil prioritere å bygge både fagforeninger og partiavdelinger.

PTB skiller seg altså ut som et særegent parti på venstresida i EU. Nyvalg partileder Hedebouw legger vekt på balansegangen i PTB etter fornyelseskongressen i 2008 mellom å kvitte seg med fortidig dogmatisme, men samtidig holde fast ved grunnleggende marxistiske prinsipper. Det gjelder ikke minst forholdet mellom det parlamentariske arbeidet og partiarbeidet på grasrota blant folk i bydeler og i fagforeninger, kravet om å begrense privilegiene til valgte politikere, samt det tydelige standpunktet om ikke å delta i regjeringer til tross for partiets økende styrke.

Kort sagt handler det om å bygge opp en utenomparlamentarisk maktbase: «Spørsmålet blir da, hvordan erobre makt når den ikke fins i de såkalte demokratiske institusjoner. Syriza fikk kjenne dette på kroppen; de satt i regjering, men hadde ikke nødvendigvis makt. EU-kommisjonen stengte ned hele det greske banksystemet og påtvang landet EUs budsjettkutt enten de likte det eller ikke», avslutter Hedebouw i Jacobin.

Elektrosjokket kan ta livet av aluminiumsverk

Flere smelteverk i Elkem har i vinter stanset ovnene daglig, morgen og kveld, for i stedet å selge strøm til Europa. De tjener mer på strømsalg enn metallproduksjon. Alcoa på Lista kan bare drive med overskudd pga historisk høye aluminiumspriser. Hvis det ikke raskt tas politisk kontroll over krafta, vil deler av norsk aluminiumsindustri ligge der med brukket rygg, advarer konserntillitsvalgt Terje André Hanssen i Elkem.

Norge opplever ikke ei kraftkrise, men ei kraftpriskrise. Prisen på salg av strøm fra norske vannkraftverk har i snitt vært 33 øre per kilowattime (KWh) for tiårsperioden 2010-20. Det koster til sammenligning under 12 øre å produsere en kilowattime fra vannkraft. Det produseres mer enn nok strøm i dette landet, men denne krafta har i løpet av de seinere år blitt gjort til en salgsvare på et umettelig europeiske energimarked. Dermed importerer vi nå et europeisk prisnivå, som svir for den jevne husholdning, såvel som for både offentlige og private næringer og virksomheter. Aller verst kan konsekvensene bli for den kraftforedlende industrien. Nikkelverket i Kristiansand har allerede rapportert om en ekstraregning på 100 millioner kroner som følge av skyhøye strømregninger i fjor.

Alcoa – Norges nest største kraftkonsument

Det USA-baserte konsernet Alcoa driver to aluminiumsverk i Norge, i Mosjøen og på Lista. Aluminiumsproduksjon er ekstremt kraftkrevende og til sammen bruker de to verkene nærmere 5 TWh (dvs terawattimer der en TWh utgjør en milliard KWh) på årsbasis. Bare ett konsern, Norsk Hydro, forbruker mer strøm enn Alcoa. Verket på Lista bruker aleine 1,7 TWh i året.

Problemet er at Alcoa ikke har inngått langsiktige kraftavtaler for størsteparten av strømmen de forbruker. Alcoa på Lista kjøper hele 70 prosent på spotmarkedet, dvs til den varierende og svært høye prisen som nå dominerer markedet.

-Det er bare en grunn til at produksjonen går med overskudd tross den dyre strømmen, og det er de historisk høye prisene på aluminium på verdensmarkedet. Hvis prisene skulle falle og kraftprisene vil forbli så høye som de har vært i høst og i vinter, er sannsynligheten stor for at verket vil gå med underskudd. Da er det ikke sikkert at de amerikanske eierne vil vente lenge før de trapper ned eller stanser hele produksjonen, sier Jan Atle Toft, leder for Lista kjemiske fagforening. Han forteller at den siste store langtidskontrakten bedriften hadde løp ut i 2011. Den gang lå fastprisen på rundt 25 øre per KWh, mens Alcoa nå kanskje betaler rundt 150 øre/KWh.

Det har vært mye kritikk blant de ansatte over at Alcoa-ledelsen ikke har inngått langsiktige kontrakter, det er så sin sak. Like fullt truer nå de høye kraftprisene nær tusen arbeidsplassene både på Lista og i Mosjøen hvis aluminiumsprisene faller i nær framtid. Og hvis de 290 arbeidsplassene ved Lista-verket forsvinner, vil det kunne få kraftige ringvirkninger. Alcoas nærmeste nabo er en bildelfabrikk med omtrent like mange ansatte som får råstoff direkte fra aluminiumsverket. Også mekaniske servicebedrifter i Farsund vil bli hardt rammet.

Statsminister Støre holder stø kurs – bundet til masta

For andre gang har statsminister Jonas Gahr Støre svart på spørsmål i Stortinget fra Rødts Bjørnar Moxnes om han vil vurdere å regulere krafteksporten gjennom de store utenlandskablene NordLink og North Sea Link og sette en makspris på strøm, særlig med henblikk på den norske kraftforedlende industriens eksistensgrunnlag. Sist han ble spurt om dette, mandag 17. januar, avviste han igjen noen form for inngripen i markedet og skilte ikke mellom den kraftutveksling Norge har hatt siden 1960-tallet med våre naboland og de to nevnte kablene til henholdsvis Tyskland og England som har en samlet kapasitet på mer enn det normale årlige norske kraftoverskuddet.

-Jeg registrerer at mye av industrien har inngått langsiktige kontrakter. De bedriftene som har gjort det er vel i en litt bedre situasjon enn de som kjøper på spotpris, svarte Støre på spørsmål fra Moxnes om konsekvensene av kraftpriskrisa for den kraftintensive industrien. Trolig er ikke Støre klar over hvor krevende situasjonen er for deler av denne industrien. Det er riktig at noen har inngått langsiktige kontrakter. Eramet, det franske konsernet som eier og driver et smelteverk i Kvinesdal, har kraftkontrakter fram til 2030 og handler kun en brøkdel av strømmen på spotmarkedet. Det samme gjelder Norsk Hydro. Men det nevnte Alcoa er eksempel på det motsatte. Her er det snakk om hundrevis av arbeidsplasser og store eksportinntekter som kan gå tapt ved raske prisendringer i metallmarkedet.

-Jeg frykter at et eller flere aluminiumsverk vil gå dukken før regjeringa skjønner alvoret i denne situasjonen, sier konserntillitsvalgt Terje André Hanssen i Elkem. Han opplyser at tre av Elkems smelteverk før jul stanset eller kjørte ned ovnene både morgen og kveld for å selge strøm til Europa i stedet for å produsere metall. Det gjelder blant annet Elkem Thamshavn og Elkem Bjølvefossen som produserer silisium og ferrolegeringer. Dette var et scenario Hanssen advarte mot i et intervju med E24 allerede i september i fjor da han og Elkem-ledelsen mente krafteksporten måtte begrenses. De pekte på at strømmangelen skyldtes større overføringskapasitet som følge av de nye utenlandskablene til Tyskland og England, som da var i ferd med å bli satt i full drift.

-Dette er dessverre noe vi har ventet på, sa konserntillitsvalgt Hanssen i Elkem ei uke etter stortingsvalget i fjor og fulgte opp med advarselen om at det skulle bli lønnsomt for norsk industri å stenge ned produksjonen og heller selge kraften sin i markedet, «noe som skjer svært sjelden», la han til:

-Vi frykter at bedrifter må stanse produksjonen. Ser vi tre-fire år frem i tid så blir det ikke bare de nye batterifabrikkene som stanses, men gammel industri i Bremanger og Bjølvefossen som allerede har gjennomgått det grønne skiftet for mange år siden. Vi skal ikke bare bygge nytt, vi må også ta vare på det gamle, sa Hanssen for fire måneder siden. Nå har hans dystre spådom om salg av kraft i stedet for produksjon blitt virkelighet. Og Støres regjering kan ikke skylde på at de ikke har blitt advart. For sist fredag møtte en delegasjon fra Elkem energi- og miljøminister Mjøs Persen for å gi råd i tråd med budskapet om å styrke kraftressursen som konkurransefordel for Norge:

• Eksport av kraft til utlandet bør styres og begrenses mer aktivt i lys av den norske kraftsituasjonen

• Nye eksportkabler bør stoppes – også hybridkabler
• Elektrifisering av sokkelen bør først vurderes når ny kraft er på plass

Industrien og LO protesterer mot kraftliberalismen

Det nye i denne kraftpriskrisa er at nå advarer også arbeidslivets vanligvis myndighetslojale støttespillere som LO og industrien mot den nye tilstanden. Direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri krevde rett før jul i Klassekampen at kraftavtalene mellom europeiske land må reforhandles for å sikre norske behov. Og Fellesforbundets leder Jørn Eggum fulgte opp med krav om nye avtaler for driften av utenlandskablene for strøm. Kablene har endret funksjon fra å være utveksling av kraftoverskudd til å bli reine eksportkabler: «Den typen profittmaksimerende atferd fra en energileverandør er noe av det nye avtaler må sikre oss mot», sa Eggum til Klassekampen 23. desember.

En ting er å være uenige om politikkens retning. Men i dette tilfellet snakker vi om en rein og skjær mistillit som er i ferd med å oppstå mellom industrien og myndighetene. Representanter for tunge industriinteresser, som allerede nevnte Eramet, pluss Yara og stålselskapet Celsa, sendte før jul et brev til Ketil Lund, sjefen for NVE (Vassdrags- og energidirektoratet) der de anklaget ham for å «feie realitetene under teppet». Det er utenlandskablene som er stridens eple. Det gjelder både forsøket fra NVE-sjefen og en rekke andre aktører innen kraftmarkedet og politikken på å framstille de nyeste kablene (NordLink og North Sea Link) som tiltak for å sikre norsk forsyningssikkerhet og de samme interessers nedtoning av kablenes betydning på de norske strømprisene. I stedet for å gå inn i en diskusjon om å begrense eksporten og dermed smitten fra EUs kraftpriser tilbake til Norge gjennom energibyået ACER, snakkes det om utbygging av mer norsk kraft, inkludert utbygging av verna norske vassdrag. Det var dette statsminister Støre brukte mest tid på i sine svar fra Stortingets talerstol sist mandag.

Torsdag denne uka samles fagforeningsfolk under sine faner foran Stortinget i protest mot myndighetenes handtering av krisa og med krav om politisk styring med strømpriser og krafteksport. Og blant talerne finner vi Fellesforbundets leder Jørn Eggum og Norsk Industris Stein Lier-Hansen i skjønn forening med hundrevis av fagorganiserte fra den kraftforedlende industrien landet rundt.

–