Köln, Rotherham og den liberale venstresidas unnfallenhet.

erAbUJdm0WVRgxiMx67MKgShIX1sLsvoozkHFuSjdHIg[1].jpg

Overgrepene i Köln nyttårsaften har resulteret i hundrevis av anmeldelser for vold, tjueri og sextrakassering mot kvinner, hvorav det siste utgjør rundt 40 % av tilfellene. Det fins en parallell i hendingene i Rotherham for et par år  siden – med en etterfølgende debatt som minner om den i kjølvannet av Köln-affæren.

Reaksjonene har vært forutsigbare. Med en politisk korrekthet av verste sort har mange på venstresida tydd til alle slags strategier for å bortforklare hendelsene, for det meste med generaliseringer: Gjerningspersonenes opphavsland- og region har blitt forsøkt uvesentliggjort, det har blitt påstått at dette ikke handler om etnisitet og religion, men om menns dominans over kvinner, og det har blitt satt spørsmålstegn ved med hvilken moralsk rett overgriperne kan anklages når hvite vestlige menn begår den samme type handlinger. Er det mulig å forestille seg en mer effektiv måte å rydde veien for innvandringsfiendtlige populister som utnytter vanlige folks bekymringer på?

Dette er ikke våre ord, men en forsiktig bearbeiding av det den slovakiske marxisten Slavoj Zizek skreiv etter de tilsvarende britiske hendelsene i artikkelen «Mulitkulturalismens grenser», gjengitt i Le Monde diplomatique oktober 2014. I den engelske byen Rotherham ble 1400 barn brutalt seksuelt utnyttet av pakistanske gjenger i perioden 1997 til 2013    Barn helt ned til elleveårsalderen ble voldtatt, bortført, truet og slått av gjengmedlemmene.  Flere granskingsrapporter avslørte groteske forhold som at barn ble dynket i bensin og truet med å bli påtent, truet med pistoler og tvunget til være vitne til brutale voldtekter.

Les videre

Advertisements

Tuberkulosesanatorienes nådeløse kronikør

skogheim[1].jpg

Dag Skogheim døde rett før jul, 87 år gammel. Han var en dokumentarist av rang, men også en skjønnlitterær forfatter som vil bli lest resten av dette hundreåret. Men framfor alt var han en entusiastisk pådriver for andres forfatterskap og et enestående elskverdig medmenneske.

 I midten av november ringte jeg Dag Skogheim og fortalte at jeg var i ferd med å planlegge ei bok om tuberkulosesanatoriene, med utgangspunkt i en 100-årshistorie om Landeskogen sanatorium som ble åpnet i 1916. Dette storslåtte bygget som kneiser høyt oppe i åsen ved dalsida i bygda Grendi i Setesdal, var «tvillingsanatoriet» til Vensmoen tuberkulosehjem i Saltdal i Nordland. De var begge vedtatt bygd samtidig av Stortinget i 1911 som ledd i en storsatsing på bekjemping av den tids største folkesykdom. Dag Skogheim tilbrakte to år av sitt unge liv ved Vensmoen-sanatoriet rett etter krigen, etter at han fikk påvist smitte fra tuberkelbasillen i 1943, som 14-åring.

Da Skogheim fikk høre om mine planer, riktignok etter at han hadde tillatt seg tre minutters beskrivelse av egne helseplager denne høsten, sa han: «Halvor, dette er jævla interessant. Dette vi få til. Send meg dine prosjektbeskrivelser på epost, så tar jeg kontakt med mine folk på Vensmoen som driver en venneforening der oppe.» Bare noen timer seinere ringte han igjen og sa at han hadde ordnet kontakt: «Og så må du belage deg på å komme opp hit til Levanger og besøke meg i tre dager. Vi trenger såpass med tid for å gå gjennom mitt arkiv over tubekulosehistorien som jeg har samlet i hele mitt voksne liv. Deretter skal du sette deg på toget og dra til Saltdal!»

Les videre

Stor artist, javisst – men også litt fascist (eller var det bare en del av den kunstneriske frihet på 70-tallet)?

image-4-for-david-bowie-at-65-gallery-24601078[1]

Alle er vi bowie’ster nå – i det fantastiske regisserte kunstnerlivets offentlige dødsøyeblikk. Dagsavisen gikk nesten av skaftet med seks sider Bowie-dekning, inkludert heldekkende førsteside i svart bak mannens portrett og med sitatet: «Et av de sterkeste symbolene på frihet de siste 50 årene». Er ikke det å ta litt hardt i?

Jeg subber gjennom snøen i oslogatene opp fra Rådhusplassen der de spilte cha-cha-change på klokkespillet i går kveld til ære for en stor kunstner som gikk bort og sjokkerte verden med sin stramme regi, også på sin egen død. Jeg tenker på at jeg og David Bowie lenge hadde et vanskelig forhold, helt siden jeg satt med Dagbladet på toget til Vinstra før jul i 1972 og bladde opp det rare sminkefjeset til den tvekjønna Bowie som da var blitt berømt gjennom den store Hunky Dory-LP’en. Mannens androgyne tryne var ikke til å bli trygg på, sveisen var ubestemmelig mellom glam og heavy prog. Ett øye var grønt, et annet brunt. Hvem faen er denne fyren? (Seinere fant jeg svaret og forsonte meg med det).

Da mandagens sjokk hadde lagt seg om hans død, plukket jeg fram Ziggy-LP’en i vinyl fra hylla. Nederst på baksida av omslaget sto det «Should be played at Maximum Volume», en oppfordring jeg fulgte. Det dundra i gamle høyttalere mens minnene sirkla tilbake til David Bowie-konserten i Kristiansand i 2002 da mannen kom, så og forsvant etter fire timers opphold på scenen. Det er ikke bare Bowie som er død. Det gjelder også Quart-festivalen, og antakelig må Bowie påta seg ansvaret for å gitt den fine festivalen dødsstøtet. (Men det var pengefolka i kremmerbyen som hadde forgifta pasienten så lenge at det ikke trengtes mer enn et tofarget skarpt blikk for å få den til å utånde…)

Fascisme – eller bare fyll og fjolleri?

Les videre