Industridøden er i gang: REC Solar legger ned

Ei lenge varsla krise har nå fått sitt første offer. REC Solar med 250 ansatte i Porsgrunn og Kristiansand legges ned av indiske eiere som følge av de norske sjokkprisene. Dette advarte tillitsvalgte og direktører om i januar.

_{Bildet: Daværende tillitsvalgte Ronnie Salvesen og ditto direktør ved REC Solar i Kristiansand David Verdu advarte mot industridød i januar i år. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Bare noen timer før partilederdebatten under starter, der kraftpriskrisa kommer til å bli det sentrale tema, kommer sjokknyheten om at REC Solar legger ned hele sin norske virksomhet. Den globalt ledende produsenten av solcellesilisium med verdens laveste utslipp av CO2, må dermed gi tapt for kraftprisene som det inneværende døgnet har nådd over 7 kroner per kwt.

Advarte mot kraftbransjens motiver

Under et intervju i januar i år på denne bloggen advarte både tillitsvalgte og direktører om konsekvensene av de høye strømprisene for industrien. REC Solar betalte seks ganger så høye strømregninger allerede i fjor høst som året før. Direktør David Verdu nøyde seg ikke med den andvarselen, men foreslo også at kraftselskapene måtte utelukkes fra NHO fordi de ikke tjente industriens interesser, men derimot sine egne kortsiktige profittinteresser:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/01/

På forsommeren fikk den samme direktøren oppsigelse med øyeblikkelig varsel, angivelig fordi de indiske eierne mente han ikke overholdt de mål om inntjening som han hadde satt for sin

Støres styrevegring i strømkrisa skyldes en bunnfast markedstro

Steg for steg rykker statsminister Støre bakover i sin ufrivillige ferd for å gripe inn i strømpriskrisa. I juli ga han en antydning til svar på gåten om hvorfor han styrer mot stupet da han sa at drivkreftene bak kraftkrisa ikke umiddelbart kan styres med politikk. Slik snakker en sann markedsfundamentalist.

_{Bildet: Fyllingsgraden i vannmagasinene i det sørøstre Norge er faretruende lave, mens eksporten gjennom utenlandskablene går sin gang. Her fra Blåsjø i Setesdals vesthei/Sirdalsfjellene.}

Strømpriskrisa truer nå norsk næringsliv. Krisa kommer ikke som noen overraskelse. Likevel har Jonas Gahr Støre gjort det til sin hovedoppgave som statsminister å forhindre politisk styring av kraftpolitikken. Til og med hans aller nærmeste stiller seg uforstående til hans vegring mot konkrete tiltak for å begrense krafteksporten via utenlandskablene, fylle opp faretruende lave vannmagasiner og sette en makspris på strøm som skjermer husholdninger og bedrifter for uhåndterlige strømutgifter. Når en lojal støttespiller som Roar Flåten, LO-leder fra 2007-13, sier like ut at han er «forbannet over at det ikke er mer handling» i den ekstreme situasjon vi er i (Aftenposten 3. august) og når tidligere statssekretær Trygve Tamburstuen, medlem av Arbeiderpartiet i 60 år, i et åpent brev til Støre skriver at han er skuffet over manglende inngripen og advarer mot et katastrofevalg for Ap (Dagsavisen 1. august), er det alvor. De ser stupet nærme seg, mens Støre ser en annen vei og hans lydige energiminister daglig forsikrer oss om at «han følger med» på kraftsituasjonen og produsentenes forvaltning av våre kraftressurser.

Jeg snakket med en Ap-ordfører før ordførermøtet tirsdag denne uka med Støre og hans viktigste statsråder i denne krisa, næringsminister Vestre og energiminister Aasland. Hun sa at regjeringa lenge har lidd av handlingslammelse. Og hvis de ikke kom opp med noe mer konkret for å styre kraftprisen, ville hun vurdere å kalle sin egen regjering for evneveik. Det sier alt om hvor stor frustrasjonen er blant Arbeiderpartiets topptillitsvalgte. Det kom ikke noe konkret ut av møtet. Men det kom tilstrekkelig med «signaler» om at alvoret i situasjonen ble forstått. Så evneveik-diagnosen er inntil videre lagt på vent.

Støre styrer mot stupet

Det fins kun en forklaring på Støres vegring: Han er livredd for å irritere EU og å komme i konflikt med EØS-reglementet for «ulovlig konkurransevridning». Og han framstår som en troende markedstilhenger som ikke tør å røre markedet for strøm, til tross for at det er et skapt marked på et felt som for bare 30 år siden var politisk styrt og en selvsagt del av vår infrastruktur på linje med vei, vann og kloakk. Mange har undret seg over Arbeiderpartiets leder og hans standhaftige motstand mot enhver form for inngripen i strømpriskrisa. Delegater på LO-kongressen betegnet Støres og LO-ledelsens vegring mot forslag fra opposisjonen på kongressen om styring av strømmarkedet som å skyte seg sjøl i foten. Noen fagforeningsfolk spådde denne vegringa som en sikker vei til meningsmålinger under 20 prosent for Ap. For å forstå Støres uvilje mot styring, blir vi kan hende klokere av å lese ferieintervjuet han hadde med Aftenposten 17. juli:

«– Vi må forberede oss på en tøff vinter. Vi må være ærlige og snakke sant om det som kommer. Strømprisene blir høyere enn vi har vært vant med. Dette er en europeisk energikrise, som omfatter oss alle, sier han.

Støre sier mange av drivkreftene ikke umiddelbart kan styres med politikk.»

En statsminister som innrømmer å ha glemt hvor han satte fra seg den politiske verktøykassa før han inntok regjeringskontorene har tapt sin anseelse i en fagbevegelse som nå forventer kraftfull handling. Støre har underbygd dette standpunktet gjennom utallige intervjuer i år der han sier at strømmarkedet med kraftutveksling og utenlandskabler «har tjent oss vel i tre tiår». Dette mantraet gjentas uten at han går inn på de viktigste årsakene til den dramatiske prisøkninga på strøm siden i fjor, nemlig de to utenlandskablene som med den nette pris på 18 milliarder kroner har blitt motorveier for lukrativ krafteksport, kombinert med import av de høyeste strømprisene i Europa. Som kjent satte strømpriskrisa inn lenge før noen fant det betimelig å skylde på økte gasspriser som følge av Ukrainakrigen.

Støres siste argument var da han til NTB denne uka advarte mot at innføring av makspris kan føre til at kraftselskaper vil gå konkurs når de må kjøpe inn kraft til høyere pris enn de kan selge for. Dette er snylterledd innen strømforsyning som bare bidrar til å øke prisen fordi denne sektoren er åpnet for markedsaktører som nå håver inn profitter på de løpske prisene. Det koster 11,57 øre å produsere en kilowattime fra norsk vannkraft. Derfor er det rimelig å sette en makspris som gir stabile vilkår for hushold så vel som industri.

Flere partier på Stortinget har gått inn for en fast makspris på strøm. FrPs forslag er 50 øre, mens Rødt siden i fjor høst har foreslått en makspris på 35 øre, noe som er fullt mulig uten at leverandører vil tape penger. Like lenge har faglige og politiske krefter advart mot konsekvensene av et kraftregime ute av kontroll, et regime som innebærer import av skyhøye priser særlig fra de to nye utenlandskablene, som til sammen har kapasitet til å eksportere hele det norske kraftoverskuddet. Nå trues eksistensen til mellomstore bedrifter i det dyreste prisområdet, Agder og Rogaland, så vel som noen de store hjørnesteinsbedriftene innen kraftforedlende industri i regionen. Alcoa på Lista har ikke fastprisavtaler og kjøper kraft på spotmarkedet. Kun skyhøye aluminiumspriser sørger for overskudd. REC Solar ved Fiskå i Kristiansand lever i uvisshet uten fastpriskontrakt som på det høyeste ga dem en seksdobling av strømpriser i vinter. Nikkelverket i samme by trues av økte strømutgifter i hundremillionersklassen.

Nå må det handles. Det må tas politisk styring på følgende områder:

1. Fylle opp vannmagasinene og stoppe krafteksport ved lav fyllingsgrad
2. Si opp og reforhandle de to kabelavtalene med Tyskland og Storbritannia som har blitt motorveier for norsk krafteksport pga superprofitter for kraftselskapene
3. Sette en fastpris for industri, landbruk og husstander og innføre et topris-system der overforbruk gis betydelig høyere pris enn basisforbruk
4. Ta politisk kontroll over strømmarkedet som nå er styrt av kraftbørser, EUs energibyrå ACER og uhemmet kraftsalg dit prisen er høyest. Bare slik kan vi sikre vår framtid som industriland.