– Intet norsk ord kan beskrive smerten

Før medisiner og allmenn bedring av folkehelsa tok knekken på tuberkulosen ble hundrevis utsatt for de barskeste medisinske inngrep, som «kvisting» eller den såkalte storoperasjonen. De siste tidsvitner kan fortsatt fortelle hvordan det var å bli lungeoperert. Folkesanatoriene sto sentralt i denne historia.

Bildet: Landeskogen slik bygget fortsatt troner ved bygda Grendi i Setesdal. Det ble bygd som folkesanatorium og åpnet i 1916. (Foto: Halvor Fjermeros)

Jeg holdt dette innlegg på Landeskogen-seminaret 19.-20. november der temaet var pest og pandemier. Mitt emne var sanatorienes og tuberkulosens historie. I kåseriet støtter jeg meg litterært på Setesdals store skald Paal-Helge Haugen og hans punktroman «Anne» fra 1968, gjengitt i kursiv i denne teksten.

Dei fortel at eg må reise bort. Dei snur seg vekk, og fortel at eg skal bli

frisk. Fortel om ro, klar rein luft, solskin, om kvite senger, hjelp, medisin,

styrkande bad.

Fortel at det blir godt. Snart.

Dei pakkar klede i en kasse, dei hentar meg ut, stør meg, hjelper meg

opp i vogna. Dei køyrer meg avstad. Tidleg om morgonen, dei står

og ser etter meg.

Aprilmorgon. Eg hallar hovudet bakover

og held meg godt fast i setet. Eg reiser bort.

Landeskogen ble åpna i 1916 som et såkalt folkesanatorium. Det var et svar på den utfordringa som folkesykdommen tuberkulose representerte der tusenvis av nordmenn døde hvert år. Så seint som i 1949 var det ventelister for å bli innlagt blant folk som var smittet av tuberkulose. Bare ti år etter var tuberkulosen så godt som bekjempet og Landeskogen ble nedlagt som sanatorium og omgjort til det som den gang het åndsvakehjem, eller sentralinstitusjon innen Helsevernet for psykisk utviklingshemmede som det ble hetende seinere, forkorta HVPU. I den anledning, i 1961, hadde avisa Agder Tidend en reportasje med undertittelen «Det har vore ein helseheim i ordets fulle meining, men skal nå leggjast om til åndssvakeheim – Frå ei vitjing på Setesdalens Soria Moria-slott.»

Til Fevennen ved samme anledning, 27. mars 1961, forteller overlege Egil Sand at det i 1947 var 191 menn og 149 kvinner som søkte om å komme inn og at 50 av disse fikk avslag pga plassmangel. Pasienttallet begynte for alvor å falle først i 1954. Overlegen oppsummerte også at det tidligere hadde vært så mange som 50 prosent av pasientene som døde innen åtte år etter at de hadde fått diagnosen «smitteførende tuberkulose» – og la til: «Hos oss er det lenge siden det har vært dødsfall av tuberkulose.»

Folkesykdom og folkesanatorier 

Egil Sand skreiv i legetidsskriftet etter at han pensjonerte seg som overlege i et notat kalt «Tuberkulosen på Agder» at sykdommen først var mest utbredt på Østlandet, men at «den vandret som en mørk flekk på kartet kysten rundt, først mot sydvest… I 1890-årene var den kommet til Christianssands stift». Kjell Bjartveit, som hadde vært lege noen år ved Landeskogen, skriver i samme nummer at den gjennomsnittlige dødelighet av sykdommen var 310 pr. 100.000 innbyggere i femårsperioden 1896-1900. Det betød at ca. 7000 mennesker døde årlig av tbc. Men Agder må ha hatt høyere dødelighet. Hans-Jacob Ustvedt skriver at det er visse holdepunkter for teorien om en smittebølge som først nådde Sørlandet, for deretter å bre seg langs kysten vest- og nordover. Dødeligheten nådde ifølge han en topp før århundreskiftet og nedgangen startet for landet under ett i 1896-1900, men for Kristiania allerede i 1871-75. Egil Sand skriver at så mange som ca. 10.000 døde av tbc rundt 1900 på landsbasis årlig. Men vel så viktig er hans opplysning om at tbc på Sørlandet representerte 24,5 % av samtlige dødsfall, altså ¼ av samtlige døde. Og da skulle en kanskje tro at det rammet mange eldre og svake som likevel skulle dø. Men det stemmer ikke. Tvert om: Det var de unge, de i tjueårene, som hyppigst ble smittet. Det betyr at hele 11.300 unge mellom 20 og 29 år døde hvert år av tub rundt 1900. Dette er tendenser som bekreftes av journalene fra Landeskogen fra mellomkrigstida.

Først da tuberkelbasillen ble oppdaget og beskrevet av Robert Koch i 1882, begynte det å forme seg en offentlig helsepolitikk mot det som på folkemålet ble kalt tæring. I 1889 ble den såkalte Tuberkuloseplakaten utgitt. Det var en samling råd fra Den norske Lægeforening ut fra den viten en hadde på den tida. Noen få sanatorier ble også åpnet i disse årene, men de var private, kun for de som kunne betale for dyre kuropphold. For den fattige allmuen fantes ikke slike tilbud, ikke før Stortinget vedtok en ny tuberkuloselov som bl.a. åpnet for tvangsinnleggelse av syke og også satte bygging og drift av offentlige sanatorier i system. Rett før den 1. verdenskrig vedtok Stortinget å bygge to store sanatorier, ett i nord og ett i sør, som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen. Det ene, Landeskogen, tok inn de første pasientene 2. mai 1916 og ble offisielt åpnet 1. oktober samme høst. Det andre, Vensmoen i Saltdal, åpnet året etter.

Vi må snakke litt om begrepet folkesanatorier. Det ble åpnet seks folkesanatorier i perioden 1902 til 1935. Det var en direkte følge av tuberkuloseloven, eller Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme (1900). Men allerede i 1894 bevilget Stortinget 3000 kroner til utredning av tuberkulosesaken, en utredningen som «krevet at det måtte opprettes folkesanatorier som kunne ta seg av ubemidlete syke, og at dette måtte skje ved statshjelp». Det ble anbefalt at staten «litt etter litt skulle opprette det fornødne antall kuranstalter for lungetuberkuløse på dertil egnete steder.» Det første tiltaket var å omdanne Reknes pleiestiftelse for spedalske i Molde til et statsstøttet sanatorium, noe som skjedde alt i 1898.

Det kanskje mest kjente, og mest forfallsutsatte inntil det nylig ble vedtatt omgjort til hotell, er det gigantiske Lyster sanatorium som ble bygd på Harastølen, tronende himmelhøyt i fjellsida som et tysk vinslott, 500 meter rett opp fra Lustrafjorden i Sogn. Det ble åpnet i 1902 ved hjelp av midler fra St. Jørgens Hospital i Bergen, men med finansiering av staten. Det er Dag Skogheim, vår store autoritet på tuberkulosehistorien, som har døpt Lyster «det første folkesanatorium» i hans siste bok om emnet, Blod på hvit rose (Tiden, 2012). I andre tilfeller ble gamle institusjoner brukt, som ved Grefsen folkesanatorium i Oslo som i 1909 ble omdannet fra Grefsen Vandcuranstalt, bygd i 1850-åra. Så Landeskogen var ikke det første folkesanatorium. Men det var – rett nok – sammen med Vensmoen det første sanatoriet som både ble bygget fra grunnen av og også drevet ved hjelp av statlige bevilgninger.

Også Glittre folkesanatorium i Nittedal var først privat, men ble overtatt av staten i 1926. Og på Ringvål i Heimdal nær Trondheim lå det store Ringvål folkesanatorium som ble innviet i 1935. Det var preget av den moderne funksjonalismens inntog, mens de tidligere folkesanatoriene hadde en arkitektur med «tårn og spir» som var en arv fra den klassiske asyltradisjonens byggeskikk på kontinentet. Særlig Danmark har flere arkitektoniske perler av noen «sanatorieslott». Dette er en vesentlig del av folkesanatorienes historie. For også Landeskogen og Vensmoen er utmerkede eksempler på monumental byggekunst som uttrykker et høyt prioritert satsingsområde for en fattig norsk stat før 1. verdenskrig. Landeskogen er med sin stil preget av både jugend og klassisisme, et av de mest særprega helsebygg i vår landsdel, også uten det opprinnelige tårnet som gikk med i brannen i 1942. På Vensmoen, med tårn og spir intakt, fantes i sin tid Skandinavias lengste trebygning på hele 260 meter. Så bygget burde vært fredet. Det er dessverre ikke tilfelle for noen av de store folkesanatoriene, så en av oppgavene i vår tid burde være å sette fokus på bevaring av denne spesielle bygningsarven fra vår helsehistorie.

Melkekur og melkekyr

Før tuberkelbasillen ble funnet var det leger som hevdet at ”lungetæring” var helbredelig, bare pasienten ble underlagt en kur som innebar sunn livsførsel og riktig kosthold. Den tyske legen Herrmann Brehmer (1826-99) var en av de første som trodde på en slik behandling i en tidlig fase og som bygget et såkalt lukket sanatorium i fjellene i Sudetenland. Dette med beliggenhet i fjellene nedfelte seg framfor alt i en ”sannhet” om at sanatoriene måtte ligge på en bestemt høyde over havet. Eller som Egil Sand, overlegen, formulerer det i notatet om sykdommens og stedets historie: ”Man søkte derfor lune steder, helst i furuskog og mange mente at høyden over havet var viktig, gjerne 500 m. o. h. Dette var etter mønster fra Tyskland og Sveits som hadde et visst ry for sine kursteder for tuberkulose. Mosjon hørte til behandlingen”, skriver overlegen om denne såkalte ”hygienisk-dietiske behandling” som skulle bli rådende tenking inn i det neste århundret etter de første kuranstaltenes etablering.

Foruten anbefalte spaserturer i frisk luft og kalde og varme bad, var oppholdet ved Brehmers sanatorium midt på 1800-tallet preget av mange og gode måltider med fetende mat. Den mest slående ingrediens i måltidene var melk, melk i mengder. Til frokost hørte ”et glass god melk” (en kvart til en tredels liter), som skulle drikkes ”langsomt og i små slurker”. Ytterligere tre glass melk skulle fortæres til formiddags-, ettermiddags- og kveldsmat i henhold til matordningen.

Og det var melk som sto øverst på kostholdslista da Landeskogen åpnet. Det vil si, ikke bare melk, men feit melk. Det vitner den første overlegen E.T.Holter om i hans håndskrevne beretning fra fasen omkring oppstarten i 1916 og inn i mellomkrigstida. Han skriver:

            ”En meget stor vanskelighet, som jeg arbeidet med det første aar, var at skaffe melk nok. Mit ideal var 3 liter melk pr. patient pr. dag, men det var uopnaaeligt i de første aar. Grænnas gaardsbruk er jo alle smaa og i begyndelsen der nede var slikt som kraftfor ukjendt. Bønderne vilde ikke binde sig til at levere et bestemt kvantum melk pr. dag, kun levere overskudsmelken. Og saa kom hertil at fra slutten af Juli til ca midten af August laa de fleste paa heia for fjeldslaatten og da tog de gjerne med sig en god del af kreaturerne for selv at have melk nok der oppe. Jeg maatte derfor søke nedover dalen og i flere aar fik sanatoriet størstedelen af melken fra Iveland.”

            Men det var ikke slutt på problemene med det. For den vesle smalsporede jernbanen gikk både sakte og manglet kjølevogn, slik at melka på varme sommerdager etter sin både tre og firetimers tog- og båtferd fra Iveland til Grendi kunne være i ”en ynkelig forfatning med osteklumperne flytende i bollen”, skriver overlegen og gir honnør til kjøkkensjefen som klarte å ”holde det gaaende med slik melk”.

            Etter hvert som bøndene i Grendi forsto at det var god økonomi og stabil inntekt i å levere til sanatoriet, fikk de flere kyr på båsen og kraftfor på menyen i fjøset. De lange fløteklumpproduserende melketransportene opphørte. ”Det blev straks indført kontrol med melkens fedtgehalt, idet der maanedlig sendtes prøver fra hver leverandørs melk til Oslo”, skriver overlegen og forteller at fettinnhold ble rapportert tilbake til den enkelte melkebonde. ”Det viste sig at flere hadde for lav fedtgehalt, helt ned til 2,7 %, mens andre havde den meget høiere, helt op til 4 %. Det blev jo efterhvert bedre, men i hele min tid var der altid nogen, som havde mager melk.”

Som vi forstår av den vekt det her legges på å beskrive problemene med å skaffe nok – og ikke minst god nok – melk, var kostholdet helt avgjørende for en vellykket kur. Overlege Holter nevner også både kjøtt, fisk og kolonialvarer som regel måtte bestilles i Kristiansand. Dette husker også Inger Sand, datter av overlege Egil Sand. Hun bodde på Landeskogen i sin oppvekst og begynte på skole nede i Grendi i 1949. Hennes minne om melketransporten var at den kom fra Byglandsfjord meieri med Fjellberg, sanatoriets sjåfør og altmuligmann. Og fra fiskehandler Torsø i Kristiansand ble det levert fisk to ganger i uka som kom med jernbanen i iskasser. Det var ankomst til endestasjonen Byglandsfjord i 11-12-tida om formiddagen, tidsnok til at kjøkkenet kunne servere fersk saltvannsfisk til innlandspasientene samme dag.

Mest som eit slott å sjå til

I Anne skriver Paal-Helge Haugen kortfatta om et sanatoriemiljø vi gjenkjenner:

Bygningen ligg på toppen av ein slak bakke. Langt kvitmåla hus.

Sanatorium. På vegane i parken går to kvinner, arm i arm. Dei ber vide

kapper av grått ullstoff hengande laust om skuldrene. Dei snur seg, ser,

talar saman. Det er gråver og mildt. Vi går inn gjennom porten. Grovt

grus under stega våre. Kvitkledde menneske tek imot, hjelper med kjølege hender.

Tomta til det som skulle bli Landeskogen ble funnet etter hard strid innad i byggekomiteen om den ideelle beliggenhet etter et halvt århundres erfaringer med sanatoriumsdrift på kontinentet. Det skulle altså ligge høyt over havet, ha god og tørr luft uten for mye trekk og være omgitt av furuskog. Men en av legene i planleggingskomiteen, Klaus Hansen fra Bergen som hadde planlagt og ledet byggingen av Lyster sanatorium i Sogn, det som lå akkurat 500 over havet og fjorden, var så opphengt i dette tallet 500 at han insisterte på at bygget måtte legges på åsen nesten oppe ved Tortveittjønna. Krangelen gikk opp og ned, så å si, og overlege Grundt, et annet komitemedlem, ville ha det 50 meter lavere enn tomta vi nå står på. Klaus Hansens «var da så fortørnet over at miste sine 500 meter over havet, at Grundt dermed maatte nøie sig med dets nuværende plads,» skriver Holter i sin beretning. Denne Klaus Hansen framstår som en ortodoks forkjemper for å bestemme den absolutte grense for de tynnere luftlag, nærmest som en forløper for høydehuseffekten som idrettsfolk har søkt i nyere tid.

Så sterk var den tysk-kontinentale påvirkning blant enkelte fagfolk for hundre år siden. En annen ortodoksi var jo den med tilgangen på melk som den første overlegen var så opptatt av. Hadde det vært opp til overlege Holter, så skulle sanatoriet vært bygd i Iveland, som han skriver i sin beretning. I så fall hadde Bygland og Setesdal gått glipp av sin største arbeidsplass gjennom praktisk talt hele det forrige århundre. Men da valget falt på Lande gård her i Grendi, hadde andre hensyn også spilt inn: Stedet skulle være både svært avsides og tilgjengelig på samme tid. Den nylig anlagte Setesdalsbanen bidro med tilgjengeligheten med sin endestasjon på Byglandsfjord. Pasientene, fra Haugesund i vest til Vestfold i øst, kom stort sett med kystdamperen til Kristiansand. Der måtte de overnatte før de satte seg på toget, og det skjedde ved at det var holdt av to rom på Solvang tuberkulosehjem, med jernbanen rett utenfor døra. Men turen var ikke slutt da de gikk av toget. For veien videre nordover var så skral at det ble benyttet motorbåt og deretter vogn med kjøregutt og to hester. «Transporten krævet saaledes 2 mand og tog i alt ¾-1 time», skriver overlegen. Men da veien endelig var ferdig, tok det med sanatoriets nye bil kun et kvarter fra stasjonen og opp hit.

I tillegg var det høyt prioritert å skaffe elektrisk kraft bestemmende for stedsvalget. Slik fikk sanatoriet bygd et eget kraftverk med fallrettigheter fra Longeraksvatnet som produserte el-kraft tilsvarende 1000 hestekrefter. Den opprinnelige planen var å bruke elva her oppe. «Nordaaen skulde ledes sydvestover til frem paa aasheldingen og fra et fordelingsbasseng her skulde det i rørledning føres ned til kraftstationen», skriver Holter om et arbeid som faktisk kom godt i gang før Longerak-alternativet ble godkjent av departementet og utbygd med dobbel kapasitet mot det første. Kraftverket med fjernledning og transformatorstasjon på sanatoriet var ferdig sommeren 1915 og kunne fra da av levere strøm til alle bygningene, lenge før flertallet av folk i kommunene opp gjennom dalen fikk strøm. Det særpregede kraftverket er bygd i stein i jugendstil, kan fortsatt beskues og er i dag eid av Agder Energi.

Byggekomiteen for sanatoriet ble nedsatt i 1912 etter at regjeringa hadde fått bemyndigelse av Stortinget til å sette i gang. Arkitekt Kristian Hjalmar Biong ble engasjert og byggearbeidene startet i 1913. Men da bygget sto ferdig i 1916, var det blant annet etter en tre måneder lang streik blant bygningsarbeiderne som bidro til å forsinke det første inntak av pasienter. Opprinnelig var bygget tenkt ferdig og i drift fra oktober 1915, iflg. Årsberetning 1916. Det manglet ennå en del utstyr, bl.a. røntgenapparat som var avansert tysk teknologi som ble forsinket pga krigen. Det ble installert i 1917 og et moderne sykehus for 140 pasienter med 30-40 ansatte var dermed operativt. Overlege Holter skriver at hele anlegget, inkludert kraftverket, kostet «omtrent en million kroner». Det var store penger i datidas fattig-Norge. På eiendommen på 455 mål var det både personalbolig, veksthus og verksteder, bakeri og gårdsanlegg, samt rikelig med plass til å lage turstier som de syke kunne spasere langs i rolig tempo, som var en del av kuropplegget i tillegg til å ligge ute i kurhallene og puste inn kjølig vinterluft eller nyte sola. Slik lå det og kunne beskues på lang lei, slik det lyder i bygdeboka for Bygland fra 1938, skrevet av Reidar Bolling: «Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin».

«Den hvite pest» – arbeiderklassens sykdom

Om de i sitt ytre kanskje ikke var så lette å se forskjell på, så var i alle fall innholdet og stilen ulik fra de private til de offentlige sanatoriene. Særlig de tyske sanatoriene var kjent for pasienter med deres fornemme smak, slik det er beskrevet i Thomas Manns store roman om hovedpersonen Hans Castorp som besøker en slektning som kureres for tbc på et sted i de høye alpedaler: «De hadde tatt bordet på forhøyningen ved vinduet, den beste plassen. De satt overfor hverandre ved de kremfarvede gardinene, ansiktene var belyst av den lille bordlampen med rød skjerm (…) De bestilte en flaske  Gruaud Larose (…) en flaske som Hans Castorp sendte ut igjen for å få bedre temperert. Måltidet var fortreffelig. Det var aspargessuppe, fylte tomater, stek og frukt.»

            Det er neppe mye her som minner om spisesalen på Landeskogen tidlig på 1920-tallet, den gang Thomas Manns «Trolldomsfjellet» ble skrevet. Eller for å si det med doktor Ludvig Daae som hadde vært her noen år og syns Landeskogen var et trist sted: «Veggene i festsalen var malt i en farge som likner på avføring. Og det var ikke lov å røre klaveret for pasientene. Det var strengt på sanatoriet!» Det er Gretha Roel som har fortalt meg dette. Hun arbeidet her i HVPU-tida, men kjente Daae som distriktslege i sitt barndoms Ringsaker. Den veggfargen kan symbolisere klasseforskjellen til de kremfarvede gardiner i Thomas Mann-romanen. Eller vi kunne ha svitsja over til vår egen Knut Hamsun som skreiv romanen «Siste kapittel», utgitt året før Manns roman. De to var angivelig uvitende om hverandres parallellprosjekt. Hamsun skriver om sanatoriet Torahus, høyt oppe i ei dalside, som til tross for at den er skrevet etter at Landeskogen og Vensmoen ble bygd på statlig initiativ, ikke bærer preg av å være noe folkesanatorium med sitt rikholdige persongalleri av mer eller mindre velstående eksistenser.

For sjøl om rikfolk også fikk tub, så er det ingen tvil om at denne «hvite pest» først og fremst rammet arbeiderklassen og småkårsfolk. Det går tydelig fram av journalene fra Landeskogen. Jeg har tatt for meg to, en fra 1924 og en fra 1938, med inntak av h.h.v. 49 og 50 pasienter. De er påfallende like på to sentrale områder, nemlig aldersfordeling og klassebakgrunn. Begge har nesten 80 % av de innlagte i alderen 18 til 35 år. Eller for å holde oss til doktor Bjartveits kategori der han påviste høyst dødelighet, nemlig blant 20-åringene, så er andelen innlagte i de to års protokoller over 50 % for de mellom 20 og 29. Og når det gjelder klasse eller yrke, så fins det praktisk talt ingen fra de to utvalgene som er «finere folk», men i høyden i samfunnets mellomsjikt. I 1924 finner vi en lærer og en kontorist, en lærerskoleelev, en gravør og en gårdbruker. For 1938 fins det en som kaller seg agent, en barber, en kjøpmannsdatter, en handelsmanns hustru og to gårdbrukere. For øvrig er det fra begge år yrker som smeds hustru, såpefabrikkarbeiderske, sildefabrikkarbeider, veiarbeider, skogsarbeider, hushjelp, sjømanns enke, ekspeditrise, jordarbeider, tømmermann, tjenestejente, murer, fabrikksyerske, telefonistinne, hermetikkarbeiderske, osv. osv.

Også når vi ser på kjent smitteårsak, ser vi at det nær halvparten oppgir kjent smittekilde, som regel i egen familie, ofte ved at friske blir smittet av syke som sover på samme rom og ofte med dødsfall i familien. I årsberetningen for 1923 går det fram at 36,5 % av pasientene hadde søsken som var tbc-smittet. Trengselen var enorm og året 1924 var det med aller høyest søkertall i hele Landeskogens historie. Hele 778 søkte, mens 331 fikk avslag, dvs vel 40 %!  Av knappe opplysninger kan vi lese ut mang en fattig skjebne, som en murer fra Kristiansand som bodde i Tordenskjolds gates usleste strøk mot elva og hvis far og søster for lenge siden har dødd av tbc, og hvor fire barn er bortsatt og kun kone og ett barn er tilbake i huset. Eller vi møter maskinistens hustru fra Kopervik der mannen to ganger har vært innlagt på Landeskogen, søstera har dødd av tbc og hun sjøl har fem barn i alderen 12 til 2 år. «Patienten ønsker meget at komme hjem (…) Hun er bleven stadig slappere og døsigere.» Hun registres død samme år, i 1924. Eller telefonistinnen fra Skien som utskrives «bedret» etter fem måneder, men som ett år seinere, i 1925 har gjennomgått storoperasjon og det noteres: «Død efter operation (thoracoplastik)», meddelt fra hennes hjemlige lege.

Da er vi på sett og vis tilbake til starten, til de barske kirurgiske inngrep – og de barske legers regime.

«Nå må du omvende deg til Jesus!»

Rommet er kvitt og avlangt. (…) På golvet eit krus med blankt lokk av metall og våt sagmugg i botnen. Over senga ein liten reproduksjon på billig papir, den syner Kristus på krossen (…) På veggen ved senga grå feittete flekkar etter hovud som har halla seg inn mot den kvite kalken.

Flekkar frå mange kvinners hår, kvinner som ingen hugsar klårt lenger. Kvinner som har reist bort, til andre stader, andre rom.

Målfrid Synnøve Toft, født 1940 nær Haugesund, var en av de mange kvinnene som befolka Landeskogen etter at hun ble sendt dit 19 år gammel etter akutt utbrudd av en smitte fra barndommen under krigen.

-Jeg hosta og hosta og tok skjermbilde som viste et sår på den ene lunga. Doktor Bø sendte meg rett til Landeskogen og sa til mi mor: Det er ikke det verste at ho har fått det nå. For vi har så gode medisiner.

Målfrid fikk sprøyter med streptomycin, tre-fire over to ukers tid. Dosene var så kraftige at kroppen dirra i lang tid etterpå og mange ble syke og kvalme. Men to måneder seinere kunne hun reise hjem på besøk, smittefri. Deretter gikk hun på PAS i tre år, både før og etter utskrivelsen fra Landeskogen i 1960 – for øvrig som en av de aller siste pasientene som var der før sanatoriet ble nedlagt og omgjort til åndssvakehjem fra 1962.

19-årige Målfrid bodde på firemannsrom og opplevde det gode samholdet blant beboerne. Hun ble så god venninne med Helga Andersson, tobarnsmor på over de tretti, at hun fikk lov til å flytte inn på hennes rom. De spiste mange gode måltider i spisesalen der kjøkkenfolket laget den beste og sunneste mat med mye grønnsaker, fisk, komper og avkokt makrell med laurbærblad i laken. Med i gjengen var Harald. Han hadde Downs syndrom og «overvintra» da Landeskogen ble hjem for psykisk utviklingshemmede. Målfrid jobba som lærer og underviste de små barna som var med sine tuberkuløse foreldre på sanatoriet. Det var mange fritidstilbud; strikkemaskin, vevstue, sløydsal og bibliotek. Og så var det andakter. Men hun opplevde det ikke som et veldig kristelig sted.

Målfrid slapp den store operasjonen. Det gjorde ikke Egil Henry Johnsen. Han er født i 1928 i Tvedestrand. Han var i marinen i 1947. Det lå 40 karer på banjeren om bord i jageren «Arendal» og etter et tokt nordpå ble det fastslått smittefarlig tub i besetningen. 17 var smitta og marinelegen fikk skylda for å ha oversett en smittet gast. Egil dro til sjøs i handelsflåten og avtjente siden resttjenesten i marinen i Kristiansand i 1948. Da kom utbruddet og det ble konstatert tub i venstre lunge. Det bar rett på toget til Byglandsfjord og inn på 6- eller 8-mannsrom før permanent opphold på firemannsrom. De begynte behandling med såkalt blåsing. De borra to hull i sida; et for å lyse innvendig og ett for å brenne av nervetrådene til lunga slik at den kunne presses sammen.

Bildet: Egil Henry Johnsen (f. 1928) var innlagt på Landeskogen Sanatorium i halvannet år og ble utsatt for den såkalte storoperasjonen ved sentralsykehuset i Kristiansand i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

-Jeg kan ikke huske at de brukte bedøvelse. Jeg skreik ikke, men jeg sa nok «faen». Det var noe dr. Sand ble irritert på. Vi skulle ikke gi uttrykk for smerte. Han var en arrogant mann, veldig ovenfra og ned, i motsetning til et par andre svært hyggelige leger.

-Denne prosedyren fortsatte over noen uker. Lungesekken ble fylt med væske som følge av operasjonssårene og måtte tappes med tjukke kanyler. Det lukta vanvittig vondt og kvalmende. Siden ble jeg sendt til Kristiansand sykehus for storoperasjon av dr. Brodersen. Hadde jeg visst hvor stort inngrepet var, ville jeg ha rømt hjem. De reima meg fast og ga meg ei likegladsprøyte før de tok ut fire ribbein. Noen dager seinere tok de ut ytterligere tre ribbein. Det var dette som gjorde at mange ble skeive, men jeg fikk fysioterapi og fikk retta opp skulderbladet. Operasjonen skjedde uten narkose, kun steg for steg med lokalbedøvelse for hvert ribbein de fjerna. Jeg holdt sykepleieren i handa og måtte klemme når det var for vondt. Det lukta svidd, så kanskje de brant noe der inne. De brukte ei tang og kneip av beina. Verst var det inn mot brystbeinet. Da besvimte jeg av smerte.

-Det ryktes at en døde på toalettet etter en sånn operasjon. Den andre operasjonen min var så ille at intet norsk ord kan beskrive smerten. Dette var i 1950. Streptomycinen var da kjent internasjonalt, men ikke tilgjengelig i Norge. Jeg fikk først medisin som etterbehandling, sier Egil som lever i beste velgående, 93 år gammel. Men han hadde voldsomme traumer mange år etterpå med mareritt om operasjonene. Han fikk mange venner på Landeskogen, men så også mye sosial isolasjon, mye desperat festing, mange som fant seg kjærester og folk som hadde seg i kjelleren, det eneste sted hvor en kunne stikke seg vekk for en hyrdestund. Og ei jente som hadde blitt svikta av kjæresten drukna seg i svømmebassenget.

Dei ber henne ut. I eit langt hylster av tre. Vekta av ein kropp, eit trykk mot hendene til seks menn som ber. Forsiktig ut gjennom døra, den smale døra. Ute er kald sol. Det er klart, skarpt. (…) Dei ber henne ut, nedover tunet.

Når operasjonene ble utført ved Landeskogen skjedde det ved at det kom et team fra Rikshospitalet med dr. med. Efskind i spissen og opererte to, tre pasienter hver dag, kanskje over ei uke. Det er Tora Gautland som husker dette. For sjøl om hun ble fast ansatt først i 1962, var hun både født ved Landeskogen hvor mora hennes fikk jobb i 1930, og hadde en del vakter her som nyutdanna sykepleier i 1958. Hennes jobb var å reingjøre «operasjonssalen», som var et baderom, mens egne tilreisende operasjonssøstre bisto selve inngrepet.

            -Operasjonene var blodige greier. De begynte å skjære opp ved brystbeinet, som de sydde igjen etterpå, reine glidelåsen. Så satte de ei sperre inn mellom ribbeina for å åpne for saging og meisling slik at ribbeina kunne løsnes og noen ganger tas ut. Vi måtte vaske skinnende reint før neste operasjon. I teamet var også en anestesilege, Mollestad, fra Riksen. Men det var dr. Efskind som ledet det hele. Han var en kvass mann. Hvis han spurte etter et instrument eller en gjenstand mens han sto midt i operasjonen, og fikk noe annet enn han hadde bedt om, så kasta han det fra seg. Han hadde et voldsomt temperament. Men han var en dyktig kirurg. Jeg kan aldri huske at det ble gjort feil i operasjonene som foregikk i full narkose, forteller Tora Gautland.

            Dette er ramme for det også 12-årige Kåre Harry Johansen fra Åpta ved Farsund opplevde. Han ble operert av dr. Efskind. Men den han husker best var en fast ansatt reservelege ved Landeskogen som meddelte til pasientene at de skulle opereres. Det var det som skjedde en tidlig morgen i mai 1953 på badet. Kåre legger ikke fingrene imellom når han forteller dette i dag:

            -Han bare kom rett inn på badet, tok meg i aksla og sa: «Kom her, du skal opereres!» Så førte han meg inn på rommet og bladde opp i en bibel han hadde med seg: «Nå må du omvende deg til Jesus, for det er små muligheter for at du vil klare deg», sa han. Jeg kan ikke huske hva jeg svarte. Jeg var vel helt perpleks. Så kjørte han i meg ei sprøyte, ei likegladsprøyte, og geleida meg til operasjonssalen der teamet sto klare og venta. Jeg var den første av i alt seks de opererte den dagen, mener jeg å huske. Så fikk jeg naftakledet over ansiktet og våkna med ubeskrivelige smerter på rommet. Jeg lå med drenering gjennom en gummislange inn i både rygg og bryst. Etter noen dager kom legen til senga mi med en sykepleier. Han surra slangen fra ryggen rundt handa og røska den ut med et nøkk, mens pleieren la bomullsdotter på såret. Men lenge etter måtte de tappe væske fra ryggen etter operasjonen ved å stikke inn svære nåler. 

-Men da hadde jeg nekta å ha noe mer med den doktoren å gjøre. Han var rett ut sagt en satan, en gammel-Erik. Jeg kunne ha kløyvd skallen på den mannen, gjerne med en spade. Det kan du sitere meg på! Kan du fatte at noen kan opptre med en sånn uforstand? Jeg krevde en annen lege og fikk en anstendig erstatning i en kvinnelig lege som het Granaas, erindrer Kåre. Det høres svært sannsynlig ut, for dr. Gerd Granaas var siden konstituert overlege noe seinere, i 1959/60.

-De sier du kan dø av smerte. Jeg tror ikke det, men det er umulig å forklare hvor vondt jeg hadde etter operasjonen. De var så kjipe med smertestillende, de sa en kunne bli avhengig av morfin, og stort annet hadde de ikke som hadde noen effekt, sier Kåre Harry som opplevde at romkameraten, en ungdom, døde i senga ved siden av etter operasjonen. Det kan ha vært en av de siste som døde postoperativt etter storoperasjon i Norge.

Operasjonssåret rundt brystkassa var som ei rullepølse, sier Kåre som hadde fire måneder ved Landeskogen etter dette, dels i arbeid med å anlegge stier og bygge broer for turgåerne. Siden kom han hjem til Åpta og opplevde å bli nektet skolegang fordi læreren truet med å slutte hvis han begynte igjen i klassen. Han møtte frykten og også skammen som var forbundet med sykdommen. Ja, da han ble smitta av ei dame i grenda som hans familie stelte for mens hun var syk, men før hun hadde fått diagnosen tbc, fikk han siden høre av den samme dama at det ikke var fra henne smitten kom, men fra noen slektninger av Kåre i en annen by. Så sterkt satt skammen for å bli stempla som tuberkuløs så seint som det siste tiåret tub fortsatt var en folkesykdom. Og Kåre opplevde å bli isolert fra venner og skolekamerater, ja, ikke en gang få låne bøker og blader av venner pga deres frykt for smitte.

-Jeg fikk bare seks års skolegang. Derfor ble jeg hedning, sier Kåre med alvorsfylt humor. Men jeg fikk S i kristendom, bare se her! Han viser fram vitnesbyrdet fra den samme læreren som nekta guttungen mer skolegang.

-Han hadde uten tvil dårlig samvittighet da han skreiv ut den attesten i 1955, sier Kåre som har opplevd et liv som yrkesaktiv siden han flykta fra hjembygda og fikk seg viserguttjobb i Oslo og dro til sjøs som 16-åring. Etter mange år som uteseilende maskinassistent var han offshore materialmann i olja i 5-6 år etter på mirakuløst vis å ha kommet seg gjennom testen i klaustrofobitanken. For det er nettopp klaustrofobi han har slitt med som ettervirkning fra sanatoriet i alle år. Og den uroen og angsten har økt med alderen.

Det er ikke mange igjen som kan fortelle om smertene de som ble operert ble utsatt for. Men vår store gransker av sanatoriene og tub-historien, Dag Skogheim, har etterlatt seg et digert arkiv. Han var sjøl tuberkuløs under krigen, ble operert året etter Kåre og døde 87 år gammel rett før jul i fjor. Han har gjort mange titalls, kanskje hundre intervjuer med pasienter, pårørende og fagfolk. En av dem, Ola Jonassen fra Brønnøysund, måtte ta storoperasjonen i 1951. Han fikk spinalbedøvelse, men inngrepet var beinhardt: «Nå har dere bedøvd meg dårlig», tenkte han da de klippa av ribbeina. Det var rein tortur, sa Jonassen i intervjuet. Han hadde som Dag Skogheim vært på Vensmoen fra rett etter krigen. Vensmoen ble bare noen år etter Landeskogen omgjort til hjem for psykisk utviklingshemmede. Det var etter at tusener hadde dødd, uten behandling eller under behandling. Men etter at også tusener hadde reist hjem etter at de hadde begravd sine døde slektninger og venner.

Dei brenner klede bak uthuset. Ein raudrutete kjole, ein blå stakk, lange gulna strømper av ull,ei grå vadmålsjakke med sølvborder, skjoter, eit rosete tørkle.

Det er vanskeleg å få det til å brenne.

Den gang, i 1962, var tuberkulosesanatoriene blitt historie.

Og det er kanskje nettopp som det – sanatoriehistorie – at dette høyst spesielle kapitlet i vår nære fortid skal formidles for framtidige generasjoner her ved Landeskogen.

Kommunistisk ordfører leder rød-grønn koalisjon i Graz

Bildet: Den nyvalgte ordføreren Elke Kahr (59) fra det østerrikske kommunistpartiet etter valgseieren tidligere i høst.

Nylig ble den kommunistiske toppkandidaten Elke Kahr valgt til ordfører i Østerrikes nest største by Graz. Partiet KPÖ gjorde et brakvalg og ble største parti med 29 prosent av stemmene. Neste uke danner de byregjering med De grønne og sosialdemokratene som partnere.

Det sensasjonelle lokalvalget i slutten av september blir først og fremst tillagt den populære Elke Kahr (60) og den innsatsen hun og det lokale kommunistpartiet har gjort særlig for å bedre boligstandarden og øke den kommunale boligbygginga i byen. Kommunistene (KPÖ) gikk fram fra 20,3 prosent ved valget i 2017 til 28,8 i høstens valg. Det skaffet dem 15 representanter (mot 10 i 2017) i bystyret på i alt 48 seter, en framgang som skaffet dem ordføreren og muligheten for å danne en koalisjon. Det tidligere ordførerpartiet, det kristeligdemokratiske østerrikske folkepartiet ÖVP, falt fra nær 38 til 26 prosent, som ga et tap av seks mandater. Sosialdemokratene (SPÖ) i Graz står svakt og gikk i tillegg tilbake fra 10 til 9,5 prosent. De Grønne gikk også betydelig fram og vant fire nye seter med en oppslutning på 17,3 %.

Graz KPÖ: En oase i ørkenen

Det er et underlig fenomen, dette suksesspartiet i Graz. For det østerrikske kommunistpartiet KPÖ, et av verdens aller eldste (stiftet i 1918), er ikke i nærheten av representasjon verken i Landdagen (parlamentet) eller i de andre store byene. I Wien sliter de med å komme over prosenten og i siste nasjonale valg (2019) fikk  KPÖ 0,7 prosent. Med en tung arv som Moskva-orientert parti inn i etterkrigstida, ble KPÖ redusert til en liten sekt med interne avskallinger og indre strid. Partiet hadde en kortvarig flørt med eurokommunismen før det tilsluttet seg den europeiske venstrealliansen European Left. Partiet er motstandere av NATO og EU, men prioriterer ikke kampen for å melde Østerrike ut av EU nå.

Graz KPÖ er en del av det nasjonale KPÖ, men deres suksess skyldes andre faktorer enn ideologi. Riktig nok har partiet i Graz både Marx, Engels og Lenin som ledestjerner i sitt program. Men det er som grasrotparti med befolkningas velferd som første prioritet at de gjennom et par tiår har vunnet velgernes tillit. Graz med sine 300.000 innbyggere er hovedstad i delstaten Steiermark, er en tydelig klassedelt by. Dette gir seg ikke minst utslag i boligsektoren. På begynnelsen 2000-tallet ville bystyret løse problemet med nedkjørte kommunale boliger ved å privatisere dem. Sosialdemokratiet støttet forslaget, mens KPÖ gikk i spissen for motstanden mot privatisering. Siden den gang har støtten til partiet bare økt. Når de nå danner rød-grønn byregjering vil partiet få hånd om den viktige posisjonen som boligbyråd, samt to andre byrådsposter, melder Wiener Zeitung: https://www.wienerzeitung.at/nachrichten/politik/oesterreich/2127418-Wie-Rot-Gruen-Rot-Macht-und-Arbeit-in-Graz-aufteilt.html

«Leningraz» apokalypse – eller ny type folkevalgte?

Det gamle ordførerpartiet, som er partiet til den unge forbundskansleren Sebastian Kurz, advarte rett før valget i Graz om at det ville ende i «kaos, terror og frykt» hvis KPÖ vant. Et nytt begrep, «Leningraz», kom også i omløp. Til alle forsøk på å sverte Elke Kahr med påstander om at hun svermer for gammeldags sovjet-nostalgi, svarer hun at det er latterlig. Hennes popularitet skyldes hennes langvarige arbeid med å følge opp jobben hennes forgjenger Ernest Kaltenegger startet i byen særlig på boligpolitikkens område. I tillegg har den nye ordføreren en folkelig stil med en evne til likeframme svar som har styrket KPÖs kvinnepolitiske profil. Da hun ble spurt av media hva hun skulle bruke tida til mens stemmeopptellinga pågikk på valgdagen i høst, svarte hun at hun skulle gjøre unna et par runder med vaskemaskinen og henge opp tøy på snora fordi været var så fint for tøytørk.

Østerrikske kommentatorer har brukt tilnavnet Caritas på Elke Kahr og hennes parti. Det refererer til den katolske kirkes nødhjelpsprogram fra slutten av 1800-tallet der alle fattige ble hjulpet uavhengig av tro. I Graz gikk KPÖs folkevalgte tidlig inn for å betale to tredeler av honoraret som folkevalgt til et fond. Honoraret på 5.500 euro i måneden er romslig og denne «partiskatten» har over halvannet tiår bygd opp et fond på 1,7 millioner euro (mer enn 16 mill. kr etter dagens kurs) som det deles ut fra for å dekke uoverkommelige utgifter til de fattigste i Graz. På boligfronten har KPÖ gått i spissen for å rehabilitere flere tusen kommunale leiligheter som hadde elendig standard uten moderne bad og toalett så seint som tidlig på 2000-tallet. Partiet har også sørget for å igangsette store utbygginger av flere kommunale boliger i opposisjon til den rådende poltikk med private boligprosjekter.

Mye tyder på at det er denne nye typen politikere, pluss ordfører Elke Kahrs enorme popularitet som forklarer KPÖs suksess.

Den som dikter lyver ikke

Kjell Askildsen (1929-2021) fotografert av Nils Petter Lotherington

Kjell Askildsen døde 23. september, ei uke før han skulle fylle 92 år. I anledning hans 70-årsdag gjorde jeg et portrettintervju med ham i Klassekampen 30. oktober 1999 som jeg gjengir i sin helhet her. Stikktittelen under overskriften som pryder denne artikkelen lød: «Kan vi snakke om det som skapte mine holdninger?»

ALLE EKTE mandalitter uttaler Kjell Askildsens navn som Askjildsen. Det er noe mykt over det, det lyder som en mild og sommerlig sønnavind ved Sjøsanden. Men når sørlendingen smiler er det som regel ugler i mosen.

For langs denne milde, men jernharde kystlinje hviskes det om folk i stedet for at de snakker direkte til hverandre. Det var Espen Haavardsholm som sa dette under et seminar om intervjuobjektet i Mandal sist helg – før han spurte: Kan dette være en medvirkende forklaring til å forstå styrken i Askildsens forfatterskap, der han benytter seg av den halve tausheten som metode?

Slik klær skaper folk, skaper landsdeler lynne – og god litteratur er levd liv, uansett hvor mye tausheten rår.

-JEG JOBBA PÅ Telle nattklubb på gamle Regnbuen i Klingenberggata tidlig på sekstitallet… Askildsen bringer emnet på bane, kanskje under påvirkning av serveringsdamer som flyr att og fram gjennom svingdørene inn til kjøkken og oppvask der vi sitter.

-Jeg var ryddegutt hver natt fra midnatt til langt inn på morrakvisten, en av mine mange tilfeldige jobber for å overleve.

-Men før det var du pensjonatvert utenfor Lillesand. Var det en slags deklassering som skjedde, et ufrivillig steg over i arbeiderklassen for å overleve som forfatter?

-Nei, pensjonattida varte i tre år sist på femtitallet inntil de la om den sørlandske stamvei slik at trafikken ikke lenger gikk forbi pensjonatet. Men lenge før det, mens jeg fortsatt bodde i Mandal i 1952, var jeg skiftarbeider på Falconbridge Nikkelverk i Kristiansand. Det var en skikkelig drittjobb. Først pikka jeg rust i et par uker. Så jobba jeg ved syrebadene som de dyppa elektrodene i. Vi brukte ikke noen form for beskyttelse. Noen av de eldre arbeiderne var helt grønne i håret! Og sjøl fikk jeg en ryggskade som jeg sleit med i årevis etterpå. Det var tungt arbeid.

-Så fikk du altså din straff for å ha brutt ut fra den smale sti. Det var vel verken frivol forfatter eller nikkelarbeider ditt småborgerlige opphav håpte du skulle bli?

-Det var et strebermiljø jeg kom fra. Derfor var jeg litt kry over å jobbe som industriarbeider. Men jeg hadde mange andre tilfeldige jobber. En periode satt jeg og laga register over alle småbåter i Mandal, sier Askildsen med antydning til et smil over tanken på ei fjern og økonomisk fattig fortid.

-Etter tida på Telle fikk jeg jobb i Kunstnerforbundet – der jobber forresten kona mi nå – der jeg var altmuligmann. Derfra bar det til Det Beste der jeg fikk dobbelt så høy lønn som i Kunstnerforbundet. Det var amerikanske lønninger. Jobben var å kontrollere at oversettelsene var språklig i orden, samt noe oversetterarbeid. Det var jo litt flaut, tenk å jobbe i … Readers Digest for en som var så grunnleggende anti-amerikansk som meg. Men jeg måtte tjene penger, jeg hadde barn og hus og lån. Dette varte til sommeren 1966.

-Forfatterne solgte seg jo til denne bokklubben. John Steinbeck gjorde i alle fall det etter at han hadde fått Nobelprisen og var utbrent. Han ga dem rett til å gi ut og til og med foreta rettelser og strykninger i manus. Sjefen min var like rystet over dette som jeg var.

-Var det ekstra smertelig fordi han var din helt?

-Nei, det var han ikke. Jeg leste selvfølgelig «Vredens druer» og «Om mus og menn» med stor glede. Men det var Faulkner som tok meg som forfatter fra den generasjonen. Der er en nede på – eller kanskje oppe på – et nivå der jeg vil være.

-Hva med den samtidige Raymond Chandler, novellisten?

-Han er ikke min mann. De kaller det realisme. Men til det er replikkene alt for uttenkte og konstruerte. Folk snakker ikke sånn.

Men nå sitter vi her og sludrer om litteratur. Det var livet vi skulle snakke om.

-Jo, jo. Men alt henger jo sammen. Det største og det viktigste spørsmålet i litteraturen og filosofien, som i livet ellers, er jo det som dreier seg om viljens kontra tilfeldighetenes innvirkning på de menneskelige handlinger, den «frie viljes frihet» så å si.

DET VAR i 16-årsalderen unge Askildsens liv tok en avgjørende vending. Før det hadde han vært et troende barn i et religiøst miljø, ja, med en fundamentalistisk kristen far som var lensmann i Mandals nabokommune Halse og Harkmark. Hans verdensanskuelse skaket i grunnvollene da han leste i et vitenskapelig tidsskrift om sola som befant seg «midt i livet» i en alder av – var det flere milliarder år? Hans barnetro forkynte at jorda var 6000 år gammel. Det var noe som ikke stemte.

-Men det var også et seksuelt opprør? I debutnovellen din provoseres 16-åringen til å banne mora si rett opp i trynet med et «faen i heiteste helvete» så himmelen rakner over småbyen. Deretter går han ut og gjør det forbudteste av alt det forbudte med kjæresten i skauen.

-Jo, jeg kunne nok ha sagt og gjort det samme. Men dette er to atskilte ting. Det ene er den vitenskapsmessige erkjennelsen, den som for alltid la min pådytta barnetro i grus. Det andre er det seksuelle opprøret. Jeg onanerte fire-fem ganger om dagen. Jeg var breddfull av skyldfølelse og skam, opplært som jeg var til å ha hendene oppå dyna når jeg la meg om kvelden. Det var jo sånn det var.

Men forut for det kom krigen med dens fem skjellsettende år for deg som guttunge i farlige omgivelser.

Ja, og i den situasjonen viste min foreldre meg stor tillit, en tillit jeg er svært glad for at jeg fikk. Jeg sto vakt som tolvåring da mine to eldre brødrelytta ulovlig på radio fra London. Dette var radioer som far hadde konfiskert som lensmann og oppbevarte på loftet. Han var fullt innforstått med hva vi holdt på med. Jeg gjorde også små kureroppdrag for dem. En tolvåring kunne jo godt finne på å slarve og skryte av det hemmelige som foregikk. Men de stolte på meg. Det var en stor trygghet, en motvekt mot min frykt for det Helvete som mitt oppvekstmiljø forsøkte å innpode i meg. Det gjaldt ikke minst etter at far og mine to eldste brødre kom i fengsel i Kristiansand og på Grini.

ASKILDSENS BODDE i et hus på Vestnes, rett ved gjerdet rundt den flyplassen tyskerne anla på Mandals flate furumoer tidlig under krigen. Kjell husker hvor stor stats det var da tyskerne marsjerte inn i byen med taktfast sang. En tiåring kunne ikke annet enn å bli imponert – og sjarmert. For da de vennlige tyrkerne slo seg ned for å hvile, ba de guttungene om å kjøpe sjokolade for norske penger, med innlagt provisjon. Men da en av de større guttene, 17-18 år, vinka Kjell til seg og spurte om han visste hva han dreiv med, blei han svar skyldig. Fra det øyeblikket var han patriot.

-Etter det forsto vi hva en unasjonal handling var. Min tidsregning begynner 9. april 1940. Da gikk jeg opp på Hovdeheia og hørte fjern flydur. Den morgenen, kanskje klokka halv ni, så jeg for første gang min lensmannsfar i «ukorrekt antrekk». Han sto i stua med bare underskjorta under bukseselene. Han sto der og gråt da han hørte nyheten om den tyske okkupasjonen. Han hadde vært tilhenger av Hitler inntil da. Men det var han aldri etter det øyeblikket.

-Da freden kom var jeg fortsatt i folden. Men jeg begynte å få noen sosiale holdninger. Da de tauet inn tyskertøsene over bybroa i Mandal sto jeg blant tilskuerne som hoia og gleda seg. Det var vel en blanding av skadefryd, glede over at krigen var slutt og en kompensasjon for at de ikke hadde reint mel i posen sjøl. De snauklipte kvinnene fikk stempel som horer, enten de hadde tysk kjæreste eller ikke. Det var et avskyelig opptrinn.

-Var dette opptakten til en politisk oppvåkning?

-Dette, og andre forhold. Som lensmannsunger visste vi jo at kommunistene var under oppsikt. Far mente det var betimelig. Men her er erindringene uklare. For ulike ting, kommunistfaren og forplantningsdebatten etter krigen, løper inn i hverandre. I 1945 fikk jeg beskjed om at Folkets Hus i Mandal var Syndens Hus. Det var et forlokkende sted som jeg sto på avstand og så på. For meg var synd synonymt med erotikk. Dreiv folk og kyssa hverandre der inne?

Dette med forplantningsdebatten lyder kan hende noe kryptisk i nåtidige ører. Det dreide seg om den langvarige kampen for seksualopplysning. Under et debattmøte på Bondeheimen over emnet var fader Askildsen en ivrig debattant. Det var sønnen også, for hver gang faren ba om ordet, ba sønnen om replikk, noe avisa Lindesnes ikke forbigikk i stillhet.

Hva skjedde da dere satt rundt bordet under den Askildsen’ske aftensmaten etterpå? Var det kjeft å få?

-Vi sa ikke så mye i vår familie.

Så du likner mye på din far, tross ulike livssyn?

-Vi var nok ganske like, ja.

DET VAR PÅ Skagestads konditori i Store Elvegate de unge gymnasiaster møttes for å diskutere de store spørsmål i etterkrigstida. Kjell tok avstand fra Arbeiderpartiets feige middelvei og gikk inn for den kommunistiske utopi, helt og fullt. Ingen Kråkerøytale kunne endre det. Han gikk inn i 1. maitoget bak byens lille NKP-flokk og måtte tåle overbærende latter fra sidelinja. Men latteren satt fast i halsen på enkelte framtredende bysbarn da han debuterte i 153 med Heretter følger jeg deg hjem. Novellene, særlig to av dem, fikk redaktøren i den kristne lokalavisa Samleren til å gå fra sans og samling. Han skreiv at det var mindre skadelig å lese pornoblader enn Askildsens bok.

-Boka var ikke skrevet for å provosere. Men da den gjorde det, hadde jeg ingenting i mot det. Jeg sendte boka til min far, og da jeg møtte ham sa han han at han hadde fått den. «Men du skal vite at jeg har brent den», sa han med en selvfølgelig mine. Det kom ikke overraskende på meg. Byens eneste større bokhandler hadde først boka utstilt, men så satte hetsen inn. Det var enkelte personer i myndighetsposisjoner som brukte sin makt. Boka lå etter hvert ferdig pakka under disken, og de som sto i butikken forteller at de som kjøpte den gjorde det med en viss blyghet. Biblioteket kjøpte først inn boka for deretter å fjerne den, og sjøl mista jeg den jobben jeg hadde hatt som som utleier av hytter og sommerhus ved turistkontoret, enda jeg var eneste søker. Da var det på tide å forlate Mandal.

Før det hadde Askildsen avtjent verneplikt i Tysklandsbrigaden hvor han traff ei tysk jente som skulle bli kona hans. De fikk to barn, og da de en gang hadde satt bort minstebarnet, bare få måneder gammelt, til farfar og farmor, kom de tilbake til Mandal og fikk beskjed om at barnet var blitt kirkelig døpt – i deres fravær!

-Jasså. Da strykjer jeg henne fra kirkebøkene igjen, sa jeg. Det er i orden, for hun er jo døpt, sa min far. Hans kynisme akkurat i den situasjonen opprørte meg. Tenk å trå inn på sine barns domene på en sånn måte.

POLITISK BRØYT KJELL med opphavet ved å stemme NKP til SF kom på beina i 1961. Siden fulgte han ml’ernes opprør. På 1970-tallet kunne forfatter Askildsen ofte sees på vei ut og inn av oppganger i bygårder på Grønland og Tøyen der han var budsjef for Klassekampen i et par hektiske år. I årevis solgte han avis om lørdagene på Grønland torg. Midt på 1980-tallet meldte han seg ut av AKP, til tross for at partikameratene ba ham om å bli.

-Jeg har ikke sinn til å synliggjøre meg og være selger, uansett hva salget gjelder. Og et kommunistparti skal ikke bare være en diskusjonsklubb, så min beslutning var logisk. Men jeg er like mye kommunist i huet mitt nå som noen gang før.

-Men med unntak av noen få bøker fra 70-tallet er ikke litteraturen din eksplisitt politisk.

-Nei. Det politiske i mine bøker er det som kommer til syne i mine holdninger. Jeg skammer meg ikke over å si at jeg lager kunst for kunstens skyld. God kunst kan det definitivt komme noe godt ut av hvis holdninger som gir innholdet retning er tilstede. Jeg har ingenting å forkynne, men jeg har kammerspillet, det tette samspillet mellom få personer, som en måte å formidle livserfaring på. Formen er alt, innholdet er en selvfølge. Uten form er det ingen grunn til å skrive. For alt er sagt før.

Det marxistiske PTB nest største parti i Vallonia

Bildet: Det belgiske partiet PTB/PVDA arrangerer årvisst sin ManiFiesta-festival med tusener av deltakere over tre dager. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det er en oppsiktsvekkende stabilitet det revolusjonære arbeiderpartiet i Belgia, PTB (som heter PVDA i delstaten Flandern), framviser på den siste meningsmålinga som storavisa Le Soir i Brussel presenterte sist helg.

https://www.lesoir.be/376229/article/2021-06-04/grand-barometre-le-vlaams-belang-domine-la-flandre-le-ptb-deuxieme-parti-en

Befester stillingen på 19 prosent

Avisas egen overskrift vektlegger det sensasjonelle faktum at PTB er nest største parti i delstaten Vallonia. Riktignok skyldes dette det liberalkonservative MRs tilbakegang fra forrige måling i mars. Men PTB har beholdt sin oppslutning fra forrige måling (19 prosent i mars, 19,1 i juni), noe som kan tyde på at framgangen fra siste valg i 2019 da partiet fikk 13,8 prosent, ikke var et blaff. Det sosialdemokratiske PS er størst i Vallonia og har gått fram med to prosentpoeng (fra 22,8 til 24,9) og befinner seg med andre ord omtrent på nivå med dets norske søsterparti Arbeiderpartiet.

I delstaten Flandern er det separatistiske Vlaams Belang med fascistiske islett i fortsatt framgang etter at det har løftet seg betraktelig siden 2019-valget og nå igjen er på 26 prosent, slik det også var før jul i fjor. Men også der har PVDA (som er PTBs navn på flamsk) stabilisert seg. Partiet fikk et solid løft på forrige måling i mars til 8,2 prosent, og har bare en svak nedgang til 7,8 i juni. I Brussel, som er en egen region, har PTB gått tilbake en prosent (fra 16 til 15), men er tross det byregionens fjerde største parti, like bak de tre partiene Ecolo (De grønne), MR og PS som slåss om førsteplassen rundt 18 prosent.

PTBs kamp mot «klasse-virus»

PTB/PVDA-leder for partiet i Belgia, Peter Mertens, har nylig skrevet ei bok som er utgitt på flere språk, og også på engelsk («They have forgotten us») der han beskriver krisa og de økte forskjellene som korona-tiltakene har påført Belgia. Han bruker begrepet «klasse-virus» om Covid-19 for å beskrive hvem som rammest hardest av tiltakene i et land som har blitt hardt rammet av koronaen.

Mertens ble intervjuet i det venstreorienterte USA-tidsskriftet Jacobin da boka hans kom ut på fransk for et halvt år siden: https://jacobinmag.com/2020/12/peter-mertens-belgium-ptb-workers-party-covid-crisis

Der understreker han det som skiller partiet han leder fra de fleste andre venstrepartier i Europa. PTB/PVDA er et arbeiderklassebasert parti der folk som er valgt inn i parlamenter og kommune- og bystyrer forplikter seg til å holde løpende kontakt med folk i fagforeninger, lokalmiljøer og bydeler. Dette kaller han «gata-parlamentet-gata»-prinsippet (alternativt gata-bystyret-gata). Partiet gikk fram fra to til 12 medlemmer i det føderale parlamentet ved valget i 2019, i tillegg til flere titalls medlemmer i delstatsparlamentene og en representant i EU-parlamentet i 2019-valget.

Belgisk marxistparti på stigende kurs

Bildet: Det belgiske arbeiderpartiet PTBs framgang legges merke til i landets største avis Le Soir, her representert ved parlamentsmedlem Raoul Hedebouw som er PTBs mest populære politiker på landsbasis. `

Det belgiske marxistiske arbeiderpartiet PTB – som heter PVDA i den flamske regionen I Belgia – har hatt økende oppslutning i alle tre hovedregioner i den siste meningsmålinga, Le Grand Barometre, som er foretatt av Ipsos og storavisa Le Soir i Brussel. »PTBs stigende innflytelse» eller «økende makt» kan en oversette tittelen med i avisas oppslag søndag 14. mars da målinga ble offentliggjort.

Økt støtte under koronakrisa

PTB/PVDA gjorde et sterkt valg i mai 2019 da de fikk et gjennombrudd i hele landet som ga dem 12 representanter i det nasjonale parlamentet og sterke resultater i enkelte byer, særlig i Det fransktalende Vallonia der PTB lenge har stått sterkt i de gamle industribyene: https://halvorfjermeros.com/2019/05/

PTB etablerte seg som fjerde største parti i Brussel under valget i 2019 med 12,3 prosent, men nå lukter partiet på andreplassen med 16 % , nesten jevnstort med det sosialdemokratiske PS og det konservative MR (16,8 og 16,4 %). Og selv om de grønne i Ecolo var størst under valget i Brussel (21,6 %), så har de falt til 18,2 nå.

I Vallonia er tendensen enda mer tydelig. Under valget i 2019 fikk PTB 13,8 %, men har nå steget til 19 prosent og er tredje størst. Sosialdemokratene, PS, som vant valget (26,1 %) har falt til 22,8 prosent, en tendens som også var tydelig i forrige måling fra desember i fjor, hvor forøvrig PTB hadde steget til 17,2 % og dermed har hatt en jevnt stigende kurve som peker mot kampen om å bli største parti i Vallonia. Også de grønne i partiet Ecolo har hatt jevn framgang fra valget til i dag, fra 15 prosent til 16,5, men altså ikke så markant som PTB.

PTB, som må anses som en slags uoffisielt søsterparti til Rødt, har vokst kraftig og har nå 23.000 medlemmer, ifølge PTB-veteranen Jo Cottenier som sitter i den sentrale partiledelsen. Han tror at framgangen er en kombinasjon av parlamentarisk arbeid (regionalt og nasjonalt), med daglige digitale klipp fra Representantenes arbeid, og arbeid i lokalmiljøer, fra fabrikker og arbeidsplasser der PTB-medlemmer er til stede som politiske aktivister. Det har også vært en rekke fysiske demonstrasjoner og aksjoner med strikt avstand i henhold til smitteregler. PTB er også kjent for å drive helsesentre med doktorer, psykologer og annet helsepersonell som tilbud i nabolag, noe som har fått økt aktualitet under koronakrisa.

Viktig framgang i Flandern

Det mest oppsiktsvekkende med PTBs framgang er det flamske gjennombruddet. I Flandern heter det PVDA, og der har det marxistiske partiet slitt med oppslutning i et sterkt nasjonalistisk klima. Både det tradisjonelle nasjonalkonservative N-VA og det ytterliggående Vlaams Belang med fascistiske islett, har seilt på en separatistisk bølge med mål om løsrivelse av Flandern fra resten av Belgia. Vlaams Belang hadde en voldsom framgang etter valget i 2019 fram til målinga i desember i fjor (fra 18,7 % til 26,3 %), men har nå falt ned til 23,6 prosent. N-VA hadde et nesten identisk fall, noe som kunne se ut som et reint stemmetap til Vlaams Belang, men har stabilisert seg siden målinga før jul.

PVDA har derimot hatt en jevn stigning fra 5,6 prosent i valget i forfjor via 6,5 før jul til 8,2 % i den nye målinga. Med det er de jevnstore med de grønne som har falt fra 10 % i valget. PTB/PVDA har lenge slitt med å få fotfeste i hele Belgia, men ser nå ut til å etablert seg som et landsdekkende alternativt arbeiderparti i alle landets regioner.

Merittokrati eller folkestyre over Oljefondet

Bildet: Hvis Norges Banks sjef Øystein Olsen får bestemme, er det merittene til Nicolai Tangen som finansakrobat og hedgefondforvalter som skal bestemme om mannen er egnet til å styre det norske oljefondet.

Det var en sterkt svekket sentralbanksjef som sto igjen etter Stortingets høring om ansettelsen av Nicolai Tangen i går. Norges Bank-sjef Øystein «for-alle-praktiske formål» Olsen har i realiteten kastet ballen over til finansministeren. Fram til 21. august er det politiske spillet på Stortinget som vil avgjøre den betente ansettelsessaken. (Denne artikkelen er først publisert i magasinet Argument Agder)

Kritikken mot sentralbanksjef Olsen fikk et nytt og uventet momentum da lederen for Norges Banks representantskap, Julie Brodtkorb, gikk så tydelig til verks i sin innledning som hun gjorde. Hun påpekte brudd på retningslinjer, regler og lover. Den mest alvorlige anklagen er at Brodtkorb på vegne av representantskapet mener det kan ha blitt begått brudd på sentralbanklovens paragraf 1-6.

Eliminert eller ikke eliminert, det er spørsmålet

I følge flere referater fra Stortingets høring, var Øystein Olsen svært vag i sitt svar om hva han hadde informert finansminister Jan Tore Sanner om da de to første gang snakket sammen etter ansettelsen av Tangen. Det er nettopp dette den nevnte loven dreier seg om, dvs krav til full informasjon overfor Finansdepartementet fra Norges Bank «i saker av viktighet». At det var en sak «av viktighet» å få vite at Tangens skulle fortsette med et eierskap på 43 prosent i AKO-systemet etter at han ble sjef for Oljefondet, burde være åpenbart. Sentralbanksjefen var svært uklar på hva han faktisk hadde sagt til finansministeren, bortsett fra at sistnevnte to ganger hadde gitt uttrykk for sin bekymring over saken. Olsen kunne heller ikke si om han hadde informert om Tangens investeringer i skatteparadis, noe som har vært fokus i denne saken siden den ble kjent i vinter.

Ett av de viktigste stridsspørsmålene er hvordan interessekonflikt skal unngås mellom Tangens eierskap i AKO-systemene og hans rolle som oljefondsjef. Representantskapet påpekte denne konflikten alt i sitt brev til Norges Bank 29. april, og opprettholdt kritikken i møte med sentralbanksjef Olsen i slutten av mai. Det ble tydelig påpekt at Tangen ikke hadde overholdt sitt løfte om at «alle bånd mellom ham og AKO skulle brytes». Dette har skjedd i samråd med Øystein Olsen som siden har vært på defensiven og har lovet at all interessekonflikt skal elimineres. Hans standardfrase har vært at kilden til slike konflikter nå er fjernet «for alle praktiske formål».

Mistillit mot Olsen kan felle ham

Det er dermed tilliten til sentralbanksjefen dette handler om, sett i lys av det eventuelle omdømmetap som denne saken kan ha påført Norges Bank og Oljefondet i utlandet. I kommentarene etter høringa var en av de tydeligste kritikerne SVs Kari Elisabeth Kaski som i flere media rettet kritikken mot Tangen og ikke Olsen: «SV har ikke tillit til Nicolai Tangen som oljefondsjef» lyder tittelen i Aftenposten (11. august). Dette er feil mistillitsadresse, for uansett hva man måtte mene om Tangen, så er det ikke han som har ansatt seg sjøl, men derimot hovedstyret i Norges Bank. Det er også dette partigruppene på Stortinget må ta stilling til når saken skal avgjøres 21. august. Så langt virker det som om de fleste partiene ligger på været og kjenner etter hvor sterke vinder som blåser.

Allerede i en kommentar 12. mai i år tillot jeg meg å bruke denne tittelen: «Hvem skal ut, Tangen eller Olsen? Svar: Begge to, men den siste først!»

Artikkelen kan leses her: https://halvorfjermeros.com/2020/05/12/hvem-skal-ut-tangen-eller-olsen-svar-begge-to-men-den-siste-forst/

Olsen renomme er ikke blitt styrket siden den gang, og etter gårsdagens høring er det kraftig svekket. Hvis Olsen må gå, vil sjølsagt også Tangen gå med i dragsuget, men det må skje i den rekkefølgen. Hvis det ikke skjer, vil vi ha innført et nytt prinsipp i norsk offentlig forvaltning. Da vil merittene til en kandidat for en høy stilling trumfe alle anstendighetsregler for ryddig prosedyre i en ansettelsessak. Det er disse merittene Øystein Olsen hele tida har framholdt som så viktige for å ansette Tangen, «den beste vi kan få». I så fall er det merittokratiet som trumfer folkestyret i ansettelsen av en av landets «mest dyrebare» stillinger.

Hvem skal ut, Tangen eller Olsen? Svar: Begge to (men den siste først)!

Kravene fra representantskapet i Norges Bank mot hovedstyret og sentralbankens sjef er i praksis umulig å oppfylle og vil måtte få politiske konsekvenser. Øystein Olsen har undergravd bankens og oljefondets tillit og må gå av – med Tangen på slep. IMG_1569[1].JPG

Bildet: Det var en bekymret sentralbanksjef Øystein Olsen som la fram sine svar på de første kravlista fra Norges Banks representantskap i slutten av april. Faksimile fra Dagens Næringsliv 30.april 2020.

Det er klar tale av det sjeldne slag som framføres av representantskapet i Norges Bank i brevet de sendte hovedstyret i banken i går morges. Det er en knusende kritikk av prosessen rundt ansettelsen av hedgefondforvalter Nicolai Tangen som leder for Oljefondet. Innen 27. mai må Norges Banks sjef bestemme seg for om han skal gjøre retrett for å forsøke å redde sitt eget skinn. Det er trolig uansett allerede for seint. 

Saken er at Øystein Olsen fra første stund i Tangen-prosessen har bidratt til å skape uklarhet om hvilke prinsipper, etiske så vel som forretningsmessige og juridiske, som gjelder for Norges Bank. Dette avfødte 26 veldig presise spørsmål fra representantskapet til Norges Banks hovedstyre i midten av april, som i sin tur resulterte i flere uklare svar fra Olsen 29. april. Det fikk karakteren «ikke tilfredsstillende» fra representantskapet som er uten instruksjonsrett overfor hovedstyret, men som i kraft av å være Stortingets tilsynsorgan overfor Norges Bank har et helt avgjørende ord i hvordan sentralbankens dilemma nå skal løses. Dette omtalte jeg som kampen om sentralbankens anstendighet i en artikkel 24. april: https://halvorfjermeros.com/2020/04/24/pengenes-oppmuntrende-virkning/

«Viser at Tangen ikke bryter alle bånd til Ako-systemet»

Et av de ømmeste punktene i Norges Banks forsvar for Tangens kandidatur er Tangens erklæring om at han skulle kutte alle bånd til AKO-selskapene, hvilket ikke har skjedd. Dette er veldokumentert fra flere avisers arbeid. Olsens forsøk på oppklaring har snarere bidratt til økt uklarhet i løpet av de snart to måneder som er gått siden Tangens navn som ny oljefondsjef ble offentliggjort. Det gjelder ikke minst Olsens bagatellisering av engasjement i skatteparadis. Problemet er åpenbart: Skatteparadisene, med verstingen Cayman Islands på topp, har hemmelighold og manglende innsyn som en vesentlig del av sin forretningside, noe som gjorde at EU førte Cayman-øyene over fra en «gråliste» til sin svarteliste 18. februar i år. I brevet til fra Norges Banks repskap er ikke til å misforstå på dette punkt:

«Representantskapet mener det er svært uheldig at det på den ene siden er gitt uttrykk for at Tangen skal bryte alle bånd til Ako-systemet, samtidig som fremlagt dokumentasjon fra Tangens advokatforbindelse viser at han fortsatt er hovedeier og har stemmekontroll i Ako Capital. Tangens advokatforbindelse gir også uttrykk for at 100 prosent skattefritak for gaver til Tangens veldedige formål, Ako Foundation, er vesentlig for organiseringen fremover. Representantskapet mener at disse forhold viser at Tangen ikke bryter alle bånd til Ako-systemet.»

Representantskapet mer enn antyder også at eierskap i selskaper registrert i skatteparadiser ikke er «ikke er fullt ut forenlig med kravet om transperens». De merker seg også at «grensensittet» mellom Ako/Tangen og Oljefondet «er uavklart». Et av de vesentlige momentene som har kommet fram om Tangens eierskap er at den fortsatte fondsforvalting skal drives på vegne av Tangen uten kostnader for han selv. Dette vil kunne bety en indirekte lønnsinntekt for Tangen anslagsvis mer enn 50 millioner kroner.

Dobbeltmoral om skatteparadis

Alt dette peker på helt feilaktige signaler omkring Norges holdning til bruk av skatteparadiser, skatteunnvikelse og skatteplanlegging, noe som er stikk i strid med de offisielle erklæringer om å bekjempe dette uvesenet globalt, både fra politiske partier og fra regjeringa. Regjeringserklæringene både fra Jeløya og Granavolden har klare målsettinger på dette punktet. Og i Høyres eget program for 2017-2020 lyder det: «At Norge skal delta i, og være pådriver for, det internasjonale arbeidet mot aggressiv skatteplanlegging og uthuling av skattegrunnlag gjennom overskuddsflytting av i multinasjonale selskaper.»

Det skal dyre advokater til å motbevise at dette er målsettinger som strider mot Tangens praksis, selv om et følelsesladet adjektiv som «aggressiv» alltid vil kunne bestrides. Tangens egne rådgivere i advokatfirmaet Taylor Wessing er imidlertid ikke i tvil om at vel gjennomarbeidet skatteplanlegging når de har anbefalt Tangen i å redusere opp til 45 prosent skatt på overskuddet han mottar. De skriver: «du har nå mulighet (…) til å få lettelser i inntektsskatten i Storbritannia på din del av overskuddet ved å gi veldedige gaver (…). Disse gavene har gjort at du kan oppnå veldig  signifikant lettelse i britisk inntektsskatt». (DN, 6. 5. 2020)

Denne formen for skatteplanlegging kom i søkelyset med avsløringene av Panama Papers i 2016 og de etterfølgende Paradise Papers året etter. Dette var så påtrengende kunnskap at til og med FrPs finansminister Siv Jensen gikk ut i en felles kronikk med skattedirektør Hans Chr. Holte hvor det lød: «Som en internasjonal medspiller er det viktig at Norge støtter opp om tiltakene mot skatteplanlegging og bidrar til å tette hull i det internasjonale regelverket.» (Aftenposten 26. nov. 2017)

Sentralbanksjef Olsens veikskap i møte med skatteparadis-virkeligheten har stilt Norges  dobbeltmoral til offentlige skue. Dette avdekker et forhold mellom liv og lære som Norges Bank og Oljefondet ikke kan leve med dersom de skal opprettholde sitt internasjonale omdømme.

Kan Stortinget gripe inn?

Overfor Dagens Næringsliv vil ikke statsminister Erna Solberg kommenterer hvorvidt saken «svekker tilliten folket har til Norges Bank og Oljefondet». Hun begrunner det med at hun ikke vil «blande meg inn i indre ting i Norges Bank». Men det kan hun bli tvunget til å gjøre hvis trykket i denne saken holdes oppe. Nå har de store avisene kommet ut i tur og orden med skarpe angrep på prosessen. Eva Grinde mener på kommentarplass i Dagens Næringsliv (12.05.) at «Tangen henger i en tynnere tråd» og utdyper: «Sentralbanksjef Øystein Olsen sitter på sin side med det øverste ansvaret for en prosess der formalia ble ignorert (…) Kort sagt: Et slakt av dette kaliberet må Olsen og Banken ta på dypeste alvor.»

Aftenpostens Kjetil B. Alstadheim (12.05.) mener at «Tangen klarte å undergrave egen troverdighet fra første dag» og stiller spørsmål ved om han forblir i paradis (som i denne sammenheng betyr Oljefondet): https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/Opd15O/hvor-lenge-var-tangen-i-paradis-kjetil-b-alstadheim?

Eva Joly er tydeligere og retter skytset mot sentralbanksjefen. Hun uttaler til Klassekampen samme dag at «når man har vist så elendig dømmekraft så bør det få konsekvenser.» Hun mener Olsen «har vært blind  når det gjelder kampen mot skatteparadiser.» Dagbladet skriver på lederplass om «Kritikk som lukter blod», at stillingen må utlyses på nytt og lurer på om ansettelsesprosessen i det hele tatt vil blir fullført 27. mai eller om Tangen trekker seg før den tid. https://www.dagbladet.no/kultur/kritikk-som-lukter-blod/72454503

Min påstand har hele veien vært at Tangen ikke kommer til trekke seg. Til det er han alt for ærgjerrig og vil heller styrke sitt eget image som en står tåler å stå i stormen. Men om han får en inntrengende telefon fra finansminister Jan Tore Sanner om å trekke seg for å bidra til å unngå den store oppvasken i Norges Bank, så er jo det en siste utvei. Spørsmålet er om Stortinget kan gripe inn hvis Olsen og hovedstyret fortsatt insisterer på at Tangen er deres kandidat 27. mai. Det vil provosere såpass mange over hele det poltitiske spekter, noe enigheten om den skarpe kritikken fra 15 folk fra FrP til SV i representantskapet vitner om, at det vil være et signal om bråk uten ende denne sommeren. Stortinget kan kreve svar på vanskelige spørsmål fra finansministeren eller de kan kreve at det avvikles en høring om hele prosessen. Dette vil bare bidra til å svekke Norges Banks og Oljefondets omdømme. Og til syvende og sist er det sentralbanksjefens ansvar det hele faller tilbake på.

Sentralbanksjef Øystein Olsens inkompetanse i saken er åpenbar for alle. Det må få konsekvenser.

 

 

De sovjetiske krigsfangene – den glemte historia om krigen i Norge

Tale for arbeiderbevegelsens falne under krigen foran minnetavla ved den gamle Arbeiderforeningen i Kristiansand 1. mai 2020download.jpg

Kamerater!

Her står vi foran minnetavla over de falne fra arbeiderbevegelsen under krigen på arbeiderklassens internasjonale kampdag. Jens Zahl, en 25 år gammel finerarbeider, og hans bror, havnearbeideren Håkon var begge med i illegalt motstandsarbeid. Det samme gjaldt den høyt respekterte fagforeningslederen i Falconbridge Arbeiderforening, Randulf Fjermeros, og ikke minst malermester Thoralf Hultmann, om hvem det fortelles en helt utrolig, men sann historie – som jeg kommer tilbake til. De var blant 50 politiske fanger som var arrestert og skulle sendes i tysk konsentrasjonsleir med D/S Westfalen. Skipet forliste 8. september 1944 utenfor Marstrand i Sverige hvor alle de fire omkom.

Dette ble en del av norsk krigshistorie kort etter krigen. Andre kapitler tok det lengre tid å få innsyn i. Bare måneden etter begynte Sovjets frigjøring av Norge, i oktober 1944. Dette kostet Den røde arme anslagsvis 10.000 falne soldater i det brutale felttoget fra Litsa vest for Murmansk og fram til Kirkenes. Det tyske despotiet nådde deretter nye høyder med nedbrenninga av Finnmark mens troppene trakk seg tilbake til en ny forsvarslinje, den såkalte Skibotn-Lyngen-linja som et tenkt forsvar mot en framrykkende sovjetisk arme.

Les videre

Pengenes oppmuntrende virkning

Nicolai Tangen er ikke problemet, for rikfolk fins det nok av. Det er fanklubben hans, alias det norske nyborgerskapet, som har avslørt sin grenseløse maktfullkommenhet. Dette prøvde vi å forklare for fire år siden, men ingen lyttet.images.jpg

For nøyaktig fire år siden, april 2016, stilte jeg spørsmål til byens ordfører om fondsforvalter Tangens gave. Det avfødte det et svar fra han og hans håndgangne mann Henrik Syse der de for første gang bekreftet at AKO-selskapene opererte på Cayman Islands, gjengitt av NRK: https://www.nrk.no/sorlandet/hevder-milliongaver-stammer-fra-skatteparadis-1.12924434

Det var min gravende blogger-kollega Øyvind Andresen og jeg som lokket fram et forsvar for bruk av skatteparadis fra etikkeksperten Syse. Han benyttet sjablongen om «å unngå dobbel og trippel beskatning», slik han også gjør i dag. Og han og Tangen kunne forsikre om at de betalte skatt som alle andre for den lønn og de honorarer de mottok, der de var skattepliktige borgere. Dette var en avsporing av hele problemstillingen rundt skatteparadis-profitter, og det fungerte. I bystyredebatten for fire år siden ble undertegnete beskyldt for å være drevet av misunnelse og å anklage Tangen for å drive med ulovligheter, framført med like stor lydstyrke fra Høyres som Arbeiderpartiets talsmenn. Om skatteparadisplasseringene og Henrik Syses rolle skreiv jeg den gang denne artikkelen: https://halvorfjermeros.com/2016/05/24/men-hvor-lenge-var-henrik-syse-i-skatteparadis/

Det mønsteret av pengesmurte nettverk som nå avsløres rundt den nye oljefondsjefen, kom raskt til syne den gang, i 2016, eller alt året før da ideen om gaven med kunst fra den nordiske modernismens epoke (1930-70) ble lansert. Det var Høyreordfører Arvid Grundekjøn som beredte grunnen sammen med andre ja-folk som etter hvert har fylt opp styrer og komiteer rundt Tangen-prosjektet, med den gigantiske Kunstsilo som synlig monument i byens havn. Tangen var rask på labben, forærte sporenstreks en gave til innkjøp av kunst på en million kroner til Sørlandets kunstmuseum (SKMU), ga et større beløp til Strømmestiftelsen og andre veldedige og gjerne kristne formål. I en by styrt av Høyre og KrF, med FrP på slep den gang, lønner det seg. Men hvorfor ga Tangen gaven til SKMU? Jo, Høyres strateger skjønte raskt at det ville ha blokkert bevilgninger (som ble på 100 mill.kr.) fra stiftelsesfondet Cultiva om gaven hadde blitt gitt direkte til kommunen – som var fondets stifter. SKMU ble gjort til redskap for en stor tanke om «å sette byen på det internasjonale kunstkartet», en direktør ble headhunta fra Dyreparken og påplussa den ordinære statlige halvannenmillion-lønna til det dobbelte og et unikt OPS-prosjekt til over en halv milliard ble realisert. Kunstgaven og pengene som var overført fra skattefrie oversjøiske profitter ble lagt inn i AKO Kunststiftelse der den tidligere ordfører Grundekjøn ble styreleder. Den samme mannen fikk nyte godt av en ferie om bord i Tangens luksusyatch, anslått til en verdi av 440.000 kroner, slik han også var del av et visst seminar i USA, sammen med kunstnerisk direktør for SKMU. I det hele tatt er dette gjennomsmurte museumsmiljøet blitt en så nesegrus beundrer av den gavmilde Tangen at de i sin begeistring over utnevnelsen til oljefonddirektør sendte ut en hyllest på sin egen Facebook-side «på vegne av alle ansatte i SKMU». Dette minner om den rollen de store mesener hadde i det førrevolusjonære Europa, der adelighet og stavnsbånd overskygget andre grunnleggende klassemotsetninger.

Alt dette lå åpent i dagen for den som ville studere det landskap som formet seg under trykket fra de gode gaver. Men det fantes ingen vilje til det, verken blant toneangivende politikere eller i media. Fædrelandsvennen stengte døra for all gravende journalistikk omkring skatteparadis og nettverk. Men de var ikke aleine om å svikte i sin opplysningsplikt. Klassekampen har heller ikke noe å slå seg på brystet av. Avisas dekning ble overlatt til kulturredaksjonens begeistring for kunstsamlinga, og har bare unntaksvis påpekt kritikkverdige atferd, som da SKMU i fjor toppet lista over museer som mottok statlig støtte til kunstinnkjøp av Tangen-kunsten.

Plutselig så vi, den store offentligheten, alle sammenhenger mellom nettverk, penger og posisjoner. Det er som en tenkt iscenesettelse av Bertolt Brechts sang «Pengenes oppmuntrende virkning» som den heter i trubadur Jørn Simen Øverlis framføring. Og oppi all komikken over etater og byråkrater som jobber liv av seg for å betale reise og diett for alle sjefer som var så uheldige å gå i fella, så må vi ikke glemme at den som framfor noen har latt seg oppmuntre av vår tids pengefetisjisme er selveste Norges Banks sjef. Han har ikke på noe tidspunkt problematisert det å hyre en sjef for oljefondet som systematisk har utnyttet skatteparadiser, men i stedet sagt at «det gjør alle i den bransjen». Og over han står en regjering som har bekjemping av skatteparadis «høyt på agendaen», mens sentralbanksjef Olsen bagatellisering av Cayman-øyene, som ble satt øverst på EUs svarteliste over skatteparadiser den 18. februar i år, forblir upåtalt.

Denne saken har eksponert det norske nyborgerskapet av menn og kvinner innen stat og regjering, jus og forvaltning, finans og media, kunstnæring og bistand. Deres makt og nettverk står ikke tilbake for det tradisjonelle borgerskapet som preget forrige århundres kapitalisme. Det er denne klassens maktfullkommenhet vi nå får øye på, og som må stagges om Norge skal framstå med en viss anstendighet i pengepugernes tidsalder.

 

 

Kinas «Marshallhjelp» til EU har pågått lenge; nødhjelpen er bare toppen av kransekaka

Forestillingene om EU som synonymt med «internasjonal solidaritet» blekner i takt med kinesiske nødhjelpstiltak til Italia og Spania. Unionens eksistensielle dilemma dreier seg om mye dypere strukturer – som gjør drømmen om «et annet EU» til en illusjon. (Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 2. april i en litt forkorta versjon.)PC030589.JPG

Bildet: Bakom Beijings pagoder synger Kinas ekspansjon. Den moderne varianten av Silkeveien, Belt Road Initiative har blitt bygd i årevis, til vanns og til lands, ikke minst med Italia som siktemål. Foto: Halvor Fjermeros 

Den kinesiske telegiganten Huawei har gitt beskyttelsesforklær og 200.000 munnbind til sykehus i Milano og også tilbudt italienske nødsykehus trådløse nettverk og en videokonferanseplattform. Alibaba-stiftelsen til Kinas rikeste mann, Jack Ma, har sendt fly med smittevernutstyr til 70 land, og også Norge mottar slik støtte. Dagens Næringsliv benyttet mandag sjansen til å advare mot faren for norsk takknemlighetsgjeld til Kina og ser det større bildet – som alle nå ser – i Kinas posisjonering som ny supermakt.

I skarp kontrast til Kina står EU, hvis nødstedte medlemsland langt fra å akkumulere takknemlighetsgjeld, i stedet bryskt fikk beskjed om at det ikke var noen gjeldslette i vente fra EU. Det var sjef i sentralbanken ECB, Christine Lagarde, som med denne uttalelsen skapte uro i det italienske gjeldsmarkedet og for to uker siden overfor sitt eget bankstyre måtte gå til den svært uvanlig handling å beklage uttalelsen. Men skaden hadde skjedd, og Lagardes lapsus har blitt stående som symbol på EUs udugelighet som ansvarlig krisestab.

Ingen europeiske land svarte på Italias bønn om hjelp da tallene på smittede og døde føyk i været, mens Kina raskt var på pletten og ikke bare bisto Italia, men også Iran, Serbia, Hercegovina og Polen. Sist uke møttes EU-rådet for å prøve å lappe lekkasjene i overbygget i det felleseuropeiske huset der det knaker faretruende i takåsene. Ni EU-land krevde utstedelse av «koronaobligasjoner» for å lette byrdene i gjeldstyngede medlemsland, mens de flinkeste elevene i budsjettklassen, Tyskland og Nederland, vrei seg på pultene. Kompromisset lød på at fristen for forslag til nye tiltak ble satt til to uker etter møtet! Tiltakene kommer på ny for seint og er sannsynligvis utilstrekkelige. I mellomtida bøter Tyskland på skaden ved å ta imot andre lands koronapasienter til sykehus med god sengeplass.

Dagen før statsminister Solberg varslet sine krisetiltak, hadde hun ett forbehold: Vi må undersøke med ESA om redningspakkene for næringslivet er i tråd med EØS-reglene. Norsk underdanighet fornekter seg aldri. EU-land kappes nå om de mest drastiske krisepakkene, med Tysklands brudd på sin egen hellige budsjettdisiplin som det mest eklatante eksempel. Og det uten å vente et sekund på Brussels dom. Norge, derimot, som ikke engang er med i EU, ber pent om lov. Og det i en situasjon der EU har spilt fallitt for åpen scene som handlekraftig «overnasjonalitet».

Den globaliserte økonomien har kommet til et foreløpig vendepunkt. Den konsumdrevne og spekulative levemåten vår rakner. Vettløs transportering av mennesker og just-in-time-varer til vanns, til lands og i lufta med, er bare så ute som næringsprinsipp. Denne underliggende økonomisk-økologiske krisa var lenge godt synlig. Norwegian cruiset på stødig kurs mot nødlanding før noen hadde lært seg å uttale Covid-19, XXL og G-sport heiv etter pusten lenge før skisesongens svik, Tysklands bil- og eksportkrise var akutt alt i fjor og Kinas vekstanslag var for lengst skrudd ned. Det skulle bare et virus til for å maksimere den krisa som kapitalismen sjøl har brakt oss inn i. Og krisa er dypt forbundet med den globaliserte produksjonsmåten som også utgjør selve grunntanken i EU med dets frie flyt av kapital så vel som av sosial dumping innen arbeidslivet.

I en kronikk i denne avis på selve brexit-dagen 1. februar skreiv jeg: «Nå er det tid for å se på EUs egne problemer. For EUs gullalder, formet i 1990-tallets globalistiske optimisme med euroen som skinnende symbol på medaljens framside, er over. Det fins ingen vei tilbake til det «nasjonenes Europa» som noen nye EU-land drømte om (…) Den rådende ideologi, den som skapte solskinnsvarianten av EU, er i ferd med å grunnstøte.»

Sjølsagt hadde ante jeg ikke hva som skulle komme. Det vi alle lærer, på ny, er at det er i kriser at iboende svakheter trer fram. Nå er det blitt allmenn livsvisdom at globaliseringa fører til en sårbarhet for det enkelte land som kan være skjebnesvanger i nødens stund. Vi oppdager «plutselig» at vi er uten egen medisinproduksjon, tilstrekkelige kornlagre og at vi har hatt en halvering av antall sykehussenger på skremmende kort tid. Og framfor noe har vi sett hvordan langvarig nedbygging av landbruket har blottlagt vår manglende evne til egenforsyning av mat. Sjølberging har – i tillegg til dugnad – blitt månedens moteord, seinest brukt på kommentarplass i Aftenposten sist uke.

Det er to måneder siden brexit-dagen. Det avfødte de mest høystemte lovsanger til europeisk fellesskap og solidaritet og ditto anklager om nasjonalisme og proteksjonisme mot Storbritannias enegang. Civitas Jan Erik Grindheim utstedte i Fædrelandsvennen, som bestilt av en tidligere leder for Europabevegelsen, et håp om at «kanskje det burde føre til en ny debatt om norsk medlemskap i EU». Professor Bernt Hagtvet mente i Aftenposten å vite at «brexit har styrket EU (…) I stedet møtte de (britene, altså) et samlet Brussel som forhandlet smidig og rasjonelt. EU kommer styrket ut av dette skuespillet». I samme innlegg mente han at Norge nå måtte inn i EU for å tilslutte seg denne verdens siste rest av sivilisasjon mot barbariet på alle kanter. Sven Egil Omdal valgte en annen dramatisk variant i Stavanger Aftenblad: «Nå sier jeg ja til EU – et annet EU». Altså, bill.mrk. «tidl. EU-motstander konverterer til ja». Det skjedde som refleks på det ufyselige fenomen at Boris Johnson sto forrest i det britiske slaget. Logikken er at «sånne folk vil vi ikke mene det samme som» og det følger oppskriften til den unge Labour-skribenten Owen Jones som var EU-motstander et stykke inn i folkeavstemningskampen i 2016, inntil Boris Johnson ble nei-general – og Jones dermed ble ja-mann. Hvis det pågår noe skuespill her, så må det være denne formen for rollebytte, midt i akten.

«Et styrket EU» og «ja til et annet EU» framstår nå som replikker fra en glemt B-film. EU strever som aldri før med samholdet. Avmektigheten kom seinest til syne i de avbrutte budsjettforhandlinger i februar, og før det i flyktningkrisa. Det er ikke bare bortfallet av det britiske nettobidraget på 11 milliarder euro som merkes, selv om det er penger, det og. Mye mer grunnleggende er den uforløste fellesvalutaen, sjøsatt i globaliseringas oppgangstid, men et smertens barn tvers gjennom eurokrisa etter 2008-krasjet.

Eurosonen er i en så elendig tilstand at «vi står overfor en tiårlang gjenreising», skreiv kommentator Wolfgang Münchau i Financial Times (oktober 2017). Dette dreier seg ikke om politikk på enkeltområder, men helt grunnleggende strukturelle problemer mellom inkompatible nasjonale økonomier. Siden eurokrisa i 2011-12 har det stadig kommet sterkere signaler om et tospors-EU, med ulike varianter av kjerneland mot randstater. Dette har vært forsøkt motvirket, særlig av superstatsambisjonene til president Macron, mannen som har sverget på at brexit ikke må bli en suksess. Men med nye koronabriller på ser han trolig at denne visjonen er i ferd med å falle like dypt som tidevannet ved hans hjemlige kyster i Nord-Frankrike. Hans advarsel sist uke om at EU-prosjektet trues av faren for undergraving av Schengen-prinsippene, kan tyde på det.

Den nødhjelp som nå ytes fra Kina (om enn med reklamasjon på noen av produktene), og som vestlige medier advarer mot faren for avhengighet av, er bare en krusning på overflaten over den tunge undervannstrømmen som lenge har drevet inn fra øst. Den heter Belt Road Initiativ (BRI) og er Silkeveien i vår tids gevanter. Det er et gigantisk investeringsprosjekt der Kina kjøper, leaser og låner havner, bygger jernbaner og all tenkelig infrastruktur som omfatter langt over 100 land i Afrika, Midt-Østen og Europa. Det store gjennombruddet i EU skjedde da Kinas og Italias statssjefer undertegnet en felles BRI-avtale i mars i fjor, til høylytte protester fra både Brussel og Washington. Dette skreiv jeg om i en artikkel for et år siden:

https://halvorfjermeros.com/2019/03/06/italia-tilslutter-seg-kinas-silkeveiprosjekt/

EU nektet Italia å vedta et underskuddsbudsjett høsten 2018 for å få vekst i økonomien (mens Frankrikes regjering la fram et større budsjettunderskudd kort tid etter pga uroen rundt de gule vestene, som ble godkjent av EU!), bare måneder før Kina kom seilende med sin stimuleringspakke. Kinas støtte i kampen mot korona kroner sånn sett bare en langvarig «Marshallhjelp» retta mot Europa, mens EU står igjen som avdanka superstar – gult på blått.