Populisme er navnet på systempartienes forvitring

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

(Denne artikkelen sto i en sterkt forkortet utgave på trykk i Klassekampen 22. juni, men er opprinnelig trykt i tidsskriftet Gnists siste nummer.)

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Little Steven.JPG

Bildet: Steven van Zandt, fra 1991, da han snakket om 1960-tallsopprøret i USA.

Les videre

Fint og autentisk, men nærsynt om dansk partisuksess

6408872-finanslovsforhandlinger-med-enhedslisten[1].jpg

Bildet: Enhedslisten under Johanne Schmidt-Nielsens ledelse har tatt store steg oppover på meningsmålingene de seinere år. Her fra et avisoppslag i 2013 da det radikale danske partiet fikk over 13 % i målinger.

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

Denne bokanmeldelsen er publisert i siste nummer av tidsskriftet Gnist som utkom sist uke. 

Fredrik V. Sand: «Den danske suksessen: Enhedslisten», Manifest forlag, 2017

Les videre

Terroristanklagene mot Corbyns kampanje kan nå rettes mot May.

Kommentariatet i media, britiske som norske, sto i kø for å anklage Jeremy Corbyn for terroristsympatier (les: «IRA-venn») . Nå kan terroriststemplet tas i bruk mot statsminister Theresa May som faller det nordirske homofobe anti-abortpartiet DUP om halsen. Partiet er nært knytta til grupper som bruker våpen for å forsvare okkupasjonen av Nord-Irland.

 

peter-robinson[1].jpg

Bildet: Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Det er to ting som slår en i dekninga av den britiske valgkampen. Det ene er med hvilken letthet kommentariatet, the pundits som de kalles i England, har kastet fram påstander om såkalte terroristsympatier mot Jeremy Corby, brukt av både «Storbritannia-ekspert» Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og av Civitas Bård Larsen. Det andre er spådommene om hvordan valgutfallet skulle bli.

I Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk nevnte Jan Erik Mustad ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Så kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/06/03/kan-folkefienden-corbyn-bli-statsminister/

Kommentariatets komiske krumspring

Les videre

Kan folkefienden Corbyn bli statsminister?

Jeremy5-560x373

Fem dager før det britiske valget har Jeremy Corbyn fått statsminister May til å skjelve i skjørtene.  En ny måling viser for første gang Labour over 40 prosent og foran de konservative i en måling med ujusterte tall! Corbyn er den eneste sosialdemokratiske lederen i EU som går til valg på et reelt sosialdemokratisk program.

Statsminister Theresa May, som også er leder for det konservative britiske tory-partiet, tok en sjanse da hun bestemte seg for å skrive ut nyvalg i april. Meningsmålingene viste at hun lå an til et valgskred, og hun satset på at valget 8. juni skulle styrke hennes posisjon med et enda større parlamentariske flertall. Men den 20 prosent store ledelsen over et sprikende Labour i opposisjon, har skrumpet alvorlig de to siste ukene.

43-40 i Labours favør

Les videre

Civita-Larsens folkeforakt og franske forvirring

Macron_20170509_600_855[1].jpg

Bildet: Emmanuel Macron og Francois Holland, henholdsvis nyregistrert og avskilta president, representerer «det liberale sentrum» som Civita-historiker Bård Larsen fester sin lit til for å redde demokratiet.

Åsa Linderborg har startet en viktig debatt om demokratiet i vår uforutsigbare tid. Når Bård Larsens reiser sine innvendinger, går det greit så lenge han er på det abstrakte plan. Men når han skal anskueliggjøre med Frankrikes eksempel, går det helt i ball.

Som man reder, ligger man, heter det. Og som det etablerte partiveldet i mange land lenge har «redet», ligger man nå, jeg hadde nær sagt i Nato-stilling, sidelengs, hjelpeløst fortapt mens de politiske stormene raser. Sosialdemokratiet ligger på sotteseng i land etter land, knust i valget i Nederland i mars, revet mellom fraksjoner som kan ende i todeling for Labour i det britiske valget i juni – og med ydmykende splittelse i Frankrike der det gamle Parti Socialiste (PS) er politisk og også nær finansielt konkurs. Riktig nok fikk høyrepartiet (gaullistene) seg også en smell, men det er det franske PS som står fram som vår tids tydeligste eksempel på politisk avmakt. Ledende folk og statsråder som hadde vært med på valget av kandidat i primærvalget i vinter, opptrådte som dårlige tapere og deserterte fra deres egen «alt for radikale» Hamon til den uklanderlige Macron.

Det ser ut til at den nyvalgte presidenten også er uklanderlig for Bård Larsen. I alle fall nøyer han seg med å kalle ham «den liberale Macron», og alt som er «liberalt» er visst godt nok for Larsen.

Det ekstreme sentrum

Men det er jo nettopp dette problemet Åsa Linderborg reiser i sin kronikk 4. mai (og som Bjørgulv Braanen følger opp med en fin kommentar 9. mai), nemlig at «alt som avviker fra den rådende orden» stemples som uakseptabel velgeratferd med det inflaterte populismebegrepet: «Enhver tanke på en alternativ politikk om EU, ulikhet, integrasjon, globalisering, nedskjæringer, profitt i velferden – alt stemples som populisme», skriver hun innledningsvis. Og seinere: «Den økonomiske makten er et ikke-spørsmål. I stedet snakker man som Jason Brennan i Mills kjølvann, om «majoritetens tyranni».

Les videre

Tysk bemanningsforbud – et garn fullt av smutthull

potsdamer-platz-huge-amounts-of-materials-in-a-very-short-time[1].jpg

Bildet: Potsdamer Platz i Berlin var på 1990-tallet Europas største byggeplass.

LO-kongressen diskuterer denne uka innstramminger mot bemanningsbransjen. Dette uvesenet bør forbys. I LO vises det til en tysk lov for å peke på et handlingsrom vi angivelig ikke har møblert ferdig til bruk i «det norske hus». Men den loven er ikke akkurat noe paradenummer i kampen mot sosial dumping.

Fellesforbundets leder og nestleder, Jørn Eggum og Steinar Krokstad, framsatte i en kronikk i Klassekampen 20. mars et forslag om å begrense bemanningsbransjens spillerom i norsk arbeidsliv. Et forbud mot dette uvesenet, som har undergravd fagbevegelsens stilling i store deler av bygningsbransjen, ville vært et kraftfullt grep mot sosial dumping. La oss håpe at LO-kongressen denne uka fatter et slikt vedtak. For som Boye Ullmann skriver i en kronikk i Klassekampen 2. mai, så er ikke en begrenset regulering tilstrekkelig: http://steigan.no/2017/05/03/bemanningsbarnsjen-ute-av-kontroll-regulering-er-ikke-nok/

Les videre

Kommunist? Populist? Eller rett og slett en god nøtteknekker?

Bare noen timer unna det franske valgets dom i første runde, står det uansett klart at  Jean-Luc Melenchon har levert det viktigste bidraget til en reorientering av europeiske venstresidebevegelser. Og sosialdemokratene tar steget ut i det ukjente – hvis de i det hele tatt har bein å gå på etter valget. french-far-left-parti-de-gauche-pg-party-leader-jean-luc-melenchon-ghnhg2[1].jpgJean-Luc Melenchon (65) har så langt vært den store overraskelsesmannen som fransk presidentkandidat og har gjort en mye sterkere valgkamp enn Maine le Pen.

Da Jean-Luc Melenchon var på Plan B-møtet for EU-kritiske partier i København i november i fjor, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National og Marine le Pen.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget. Og i det hadde Melenchon aldeles rett. Det er det som er den store usikkerhetsfaktoren som kan vende opp ned på de meningsmålingene som i og for seg ganske stabilt har vist de fire størstes sjanser: Den «uavhengige» wonderboy-liberalisten Emmanuel Macron øverst, Nasjonal Front-lederen Marine le Pen stort sett som nr. 2, og den konservative og skandaleridde Francois Fillon og venstresidekandidaten Melenchon side om side, et par-tre prosentpoeng bakenfor. Opp mot 30 % av de franske velgerne hadde ennå ikke bestemt seg ved inngangen til helga. Og tradisjonelt har presidentvalgene svært høy valgdeltakelse. I 2012-valget var den over 80 % i første runde, betydelig høyere enn deltakelsen i britiske og tyske valg. Og oppmøtet i formiddag viser en deltakelse litt i overkant av 2012-valget, noe som kan tyde på høyt engasjement. Dermed vil alt være usikkert til valglokalene stenger i dag kl. 20.

Kommunist, ja, en slags. Populist? Nei!

Les videre