Iscenesetteren går til scenen – men forløser ikke stort

«En prest, en statsforvalter og en ordfører sa til Jesus: Vi vil følge deg til evigheten. Hva kan vi gjøre?» spør Nils Nilsen og repliserer: «Her er det jeg som styrer ordet!»

Nils Nilsen, herostratisk berømt i Kristiansand og omegn for å iscenesette seg sjøl i den politiske debatt i og utenfor bystyret, spilte Jesus, eller noe som skulle minne om det, i det gamle Agder Teatdager sist søndag. Han er en politisk nomade som har vært medlem i Arbeiderpartiet før han ble valgt inn i sittende bystyre for Demokratene – som han har meldt seg ut av og inn i Industri- og Næringspartiet som ikke ville ha ham, slik at han nå vil starte sitt eget parti. (Foto: Halvor Fjermeros)

Dette er en anmeldelse som er publisert i Norsk Shakespeare-tidsskrift tidligere denne uka:

Sløserikommisjonen

«Jesus Kristus forløseren». En monolog basert på Klaus Kinskis «Jesus Christus Erlöser» (1971) Manus og regi: Morten Traavik

Teatret, Kristiansand

Barbeint og hvitkledt står en mann på den mørke scenen i lyskjeglen og presenterer en Jesus som han delvis gestalter, delvis omtaler i tredje person i et tidvis profetisk språk: «Uten fast bopel. Ettersøkt. Har ingen tilhørighet, intet politisk parti, heller ikke Kristelig Folkeparti. Underkaster seg ikke noe manifest. Er verken kristen eller muslim. Sprer utopier.» Og det er ikke frelseren, men «eventyreren Jesus, han som foretrekker å bli massakrert i stedet for å råtne som oss andre levende døde.»

Og denne eventyreren proklamerer: «Vår verden vil gå under. Ikke med et brak, men sakte svinne hen.»

Nils Nilsen refser fariseerne i templet

Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere som for syns skyld holder lange bønner… ve dere, blinde veiledere… dårer og blinde, lyder det nyevangeliske språket hos Mattheus. Det konverteres til utallige utfall mot de skinnhellige hyklerne enten de pynter seg med ordførerkjede eller messehagel:

«Dere stinker av fedme og innstengt fis. Jeg er ingen garantist for underkastelse eller lovlighet.» Slik refser Nils Nilsen fariseerne i templet, han som utbryter at «dere er verken kalde eller varme, dere er lunkne!» Og på klingende kristiansandsk: «Hyklere! Ta først bjelka ud a’ deres eget øye før dere begynner å snakke om splinten i mitt.»

På bakteppet vises et bilde av den berømte og beryktede Kunstsilo, den gamle kornsiloen som nå bygges om for over en halv milliard kroner for å bli kunstmuseum, men for anledningen utstyrt med en stor jesusfigur med utstrakte armer i sin kjortel. Den er ikke ulik den statuen som en kristen superstar i byens forretningsliv, kosmetikk- og netthandelmilliardæren Einar Øgrey Brandsdal ønsket å sette på en fjelltopp ved innkjøringa til Kristiansand for et kvart århundre siden. Han var en svært sentral aktør i hele bruduljen omkring Kunstsilo og sponset rundhåndet Sørlandsnyhetene som den viktigste propagandsentralen for det folkelige opprøret mot fenomenet «fiffen og kunsteliten».

Et uryddig pasjonsspill

Her er vi ved stykkets kjerne, i den grad en kan snakke om det i en svært usammenhengende og ofte retningsløs monolog. Midt i tiradene mot hyklerne kommer plutselig dette utfallet: Dere skinnhellige! Hvordan kunne dere holde et uskyldig barn i forvaring i 22 år? Alle skjønner at en høyst aktuell barnedrapssak bringes på bane. Men så ble det med det ene utsagnet. Det henger i løse lufta og finner aldri fast grunn under føttene i denne flagrende enetalen. Dette understrekes av en løsrevet epilog som leses av fotografen Tronn Hansen om å finne lyset i mørket på den mangfoldige, uendelige stjernehimmelen som han elsker å fotografere.  

Med Jesus-referanser både i sceniske bilder og tekst til den sterke og halvgale tyske karakterskuespilleren Klaus Kinski (1926-1991), og med det tydelige grunnlaget i Det nye evangeliet, kunne stykket føre tankene hen på renessansens pasjonsspill eller mysteriespill. Det var jo nettopp amatørenes arena før den profesjonelle skuespillerrollen begynte å utfolde seg. I mitt hundre år gamle Salmonsens Konversationsleksikon lyder det om disse forestillinger basert på de bibelske beretninger, særlig om oppstandelsen, at det oppførtes slike i forskjellige byers teatre «dels til Opbyggelse, dels ogsaa til Forargelse». Men denne seansen bidro i svært liten grad til noen av delene. Forargelsen har allerede manifestert seg, som hos den vi møtte på et vannhull etterpå og som ikke kunne tenkt seg å sette sine føtter i Teatrets sal, enda så sentralt plassert han er i byens statsfinansierte kulturliv. For han var navnet Nils Nilsen giftadvarsel god nok. Og hva opplysningseffekten angår, så er vel bysbarna vel plassert i sine ekkokamre og hører stort sett det de vil høre i denne og andre betente «debatter».

Something is rotten…

Symptomatisk for denne tilstanden var at det som i utgangspunktet var regissør Morten Traaviks siktemål, nemlig å få med de ulike aktører på scenen, ikke lyktes. Den naturlige konklusjon er at navnet Nils Nilsen vekker et slikt ubehag blant hans antagonister at ingen kan tenke seg å bli med på leken i den sandkassa Sløserikommisjonen stilte til rådighet. Slik ser det ut til at ideen om Nils Nilsen som Jesus, som fordi han har visse likhetstrekk med Klaus Kinski bør spille Kinskis monolog, har oppstått. Det er et syltynt utgangspunkt for et manus, særlig fordi Nilsen ikke på noe vis klarer å skape de motreaksjoner som Kinski i sin tid provoserte fram blant publikum i Berlin i 1971. Vi blir sittende igjen med mistanken om at Traavik bruker Nilsens herostratiske berømmelse i den lille andedammen her sør for å fiske i rørt vann. Det burde gitt utsikter til god fiskelykke, ampert som ordskiftet har vært.

Hvor farlige farvann det her er snakk om vitner det siste kommunevalget for tre år siden om. I all overskuelig fortid har det vært «forbudt» å banne i Kristiansand. Den tida er over, for nå blinker alle varsellamper hysterisk hver gang ordet Sørlandsnyhetene nevnes. Trykker man på den startknappen ramler alle skjellsordene ut: Anonyme innlegg, skurkeaktige sponsorer, fake news, konspirasjonsteorier, personangrep – og Nils Nilsen. Hatet som ble spunnet langs debattrådene var en vev av forakt for det kunstnerisk-kulturelle toppsjikt i regionhovedstaden og det politiske etablissement som omfattet det meste av spekteret fra venstre til høyre i både bystyre og fylkesting. Det som i sin tid satte fyr på bålet var en omstridt kunstgave fra en skatteparadis-sparegris som allierte seg med partitopper i Høyre så vel som Arbeiderpartiet, partier som forøvrig inntar til forveksling like standpunkter i sak etter sak som splitter opinionen. Noe var – og er stadig – råttent i stiftstaden. Som noen vil huske skapte dette både et nytt parti, Folkelista, og et kraftig oppsving for et allerede etablert ytre-høyreparti, Demokratene. Førstnevnte ligger på sotteseng og sistnevnte lider under sterk åndenød etter at de har mistet fem av de 10 som ble valgt inn i 2019 til andre partier. Og som narren som alltid er synlig på den politiske scenen fins… ja, nettopp!

Nils Nilsen har løpt lina ut på den politiske arena med sin kverulerende framtoning, som har ført ham fra Ap via Demokratene til nå kalle seg anarkist med ambisjoner om å stifte enda et nytt parti. Når budbringeren ikke lenger har slagkraft via den politiske arenaen, media eller sin egen nyhetskanal Sørlandsnyhetene, har han i likhet med Kinski søkt den gjennom kunsten. Tross iherdige forsøk forløstes intet betydelig dramatisk talent. Men rett skal være rett: Om det verken var til oppbyggelse eller forargelse, så var det helt ok søndagsunderholdning.

-Skal REC Solar i gang igjen, må staten må bruke sitt eierskap til krafta!

Verdens reineste silisium for solcelleproduksjon har stoppet på grunn av strømprisene. Klubbleder Andreas Hadland forventer at Næringsdepartementet instruerer Statkraft om å skaffe REC Solar en god fastprisavtale.

Bildet: Industridøden har satt inn i Norge som følge av kraftkrisa. I Kristiansand bygges en gammel kornsilo om fra industrielle formål til kunstmuseum og galleri tvers over havna for REC Solars produksjonsanlegg som nå er stengt ned på grunn av de skyhøye strømprisene. (Foto: Halvor Fjermeros)

Ovnene er kalde på REC Solars produksjonsanlegg ved Elkem Fiskå i Vågsbygd på vestsida av byfjorden i Kristiansand. Det har de vært siden fabrikken stoppet produksjonen og permitterte 250 ansatte både i Porsgrunn og Kristiansand for tre måneder siden. Den 18. august var denne bloggen først til å melde om permitteringsvarselet:

Industridøden er i gang: REC Solar legger ned | halvorfjermeros (wordpress.com)

Siden har det blitt spekulert i om dette er kroken på døra for bedriften med verdens mest avanserte solcelleproduksjon.

Permitteringsperioden går ut i februar

Fædrelandsvennen skreiv i forrige uke at REC Solar ikke tør å starte opp igjen tross lavere strømpriser. Administrerende direktør Jan Enno Bicker sa til avisa at det tar lang tid å starte opp fabrikken igjen, og at de ikke kan ta sjansen på at markedsprisen holder seg der den er i dag. Han avventer tydeligere politiske signaler.

Det begynner å haste med en løsning. Permitteringsreglene tilsier maks 26 uker med lønnsfritak for bedriften. Deretter vil de ansatte måtte sies opp hvis ikke det blir gjenoppstarting. Leder for bedriftsklubben ved REC Solar i Vågsbygd, Andreas Hadland, er utålmodig:

-Vi håper kraftselskapene nå leverer en forutsigbar og langsiktig fastprisavtale, slik det nå er signalisert fra næringsministeren at det forventes fra kraftselskapene.

-Men hvis det ikke skjer, noe den manglende responsen fra kraftselskapene kan tyde på?

-Da må staten ved Næringsdepartementet instruere kraftselskapene om å tilby slike kontrakter. Staten og det offentlige må bruke sitt eierskap til å ta kontroll over denne uholdbare situasjonen. Dette dreier seg om framtida for store deler av norsk kraftforedelende industri. Og en fastprisavtale ned mot nivået før strømpriskrisa startet i fjor, er en forutsetning for gjenoppstart ved REC Solar, sier klubbleder Hadland som representerer rundt 170 organiserte arbeidere i forbundet Industri Energi. Samtlige er nå permittert ved anlegget i Vågsbygd.

Ett år gammelt krav om priskontroll

I januar i år uttalte REC-direktør David Verdú her på bloggen:

-Man kan stille spørsmål ved om kraftbransjen burde fortsette å være medlemmer av NHO, da situasjonen i dag tyder på at kraftselskapene og industrien har motstridende interesser. f

Og Verdú, som noen måneder seinere ble oppsagt som direktør av selskapets indiske eiere, tilføyde at han er tilhenger av kapitalisme:

-Men ikke fri kapitalisme. Innen kraftsektoren må den reguleres. I dette landet bør elektrisk strøm være allemannseie!

REC-direktør spør seg: -Bør kraftbransjen ut av NHO? | halvorfjermeros (wordpress.com)

Det er dette kampen fortsatt står om i Norge, over et år siden prisene for alvor begynte å stige, først og fremst som følge av åpninga av de to store utenlandskablene til henholdsvis Tyskland og England i 2021, lenge før Russlands invasjon i Ukraina i februar i år.

I løpet av sommerhalvåret har flere store og mellomstore bedrifter gått dukken, truet med nedleggelse eller permittert ansatte. Bedrifter innen metallurgi har periodevis solgt strøm til utlandet i stedet for å produsere metall, noe som seinest skjedde ved RECs nabobedrift Nikkelverket i Kristiansand under den elektrokjemiske streiken i sommer.

Verdens mest utslippsvennlige silisium

I samme intervju som sitert fra her forklarte også daværende klubbleder Ronnie Salvesen hvilke miljømessige fortrinn produksjonen som er utviklet ved REC Solar innebærer:

-Vi produserer 8.000 tonn tonn solcellesilisium i året. Produksjon i Norge kontra i Kina vil spare miljøet for globale utslipp 1,2 millioner tonn CO2 i året. Det vil øke CO2-fotavtrykket på verdensbasis drastisk. Så det er en dårlig ide å legge ned denne industrien i Norge fordi vi ikke klarer å betale strømregningene lenger. Dessuten er vår produksjon 100 % sirkulær. Når vi skjærer såkalte wafere som blir til solcellepanel, bruker vi alt spons og slagg til resirkulert produksjon, sier klubbleder Salvesen.

Nå ryktes det at det bygges to kjempefabrikker for silisiumproduksjon i Kina. De betaler 40 øre per kilowattime, mens prisene industrien betalte innen prisstigninga var mellom 30 og 40 øre/kWh. Det norske spotmarkedet har ligget på mer enn det dobbelte og til dels langt mer det siste året. REC Solar hadde før priseksplosjonen i fjor månedlige strømutgifter på 7-8 millioner kroner. I august i år var strømutgiftene på 104 mill. kr., altså over 10-gangen. Det norske fortrinnet med lave og stabile kraftpriser er i ferd med å gå opp i røyk og REC Solar kan etterlate seg den største branntomta så langt hvis ikke rimelige fastprisavtaler kommer på plass innen kort tid.

Trolig den største universitetsstreiken i USAs historie

48.000 akademisk ansatte ved 10 universitetet i California gikk til streik denne uka. Streiken retter seg mot elendige lønn- og arbeidsvilkår og mot en arbeidsgiver som bryter avtaleverket for forhandlingsrett, hevder fagforeningenes streikeledere.

Bildet: Streikende akademisk ansatte ved University of California Los Angeles, UCLA campus i Los Angeles mandag. (Foto: AP Photo/Damian Dovarganes)

Rundt 48.000 lærerassistenter, forskere, doktorgrad-ansatte og andre innen undervisnings- og forskningssjiktet av ansatte ved hele Californias prestisjetunge universitetssystem gikk mandag denne uka til streik. Streiken rammer 10 universiteter, fra det aller eldste og velrenommerte Berkeley nord for San Francisco via Los Angeles’ UCLA og helt sør i den langstrakte delstaten til San Diego-universitetet. Dette er den største streiken i løpet av 2022, allerede utropt til et usedvanlig heftig streikeår i USA . Det antas også å være den største akademiske streike i USAs historie:

https://www.washingtonpost.com/business/2022/11/14/university-california-strike-academic-workers-union/

Krever årlig minstelønn og avviser motpartens tilbud

Lønnsravene som framsettes reflekterer levekostnadene i regioner som er blant USAs dyreste å bo i, som The Bay Area hvor San Francisco og Berkeley ligger. Fagforeninga UAW som representerer mange av de ansatte, krever ei minstelønn på 54.000 dollar i året for uteksaminerte og ansatte studenter og 70.000 dollar for postdoc-ansatte. I tillegg krever de indeksregulerte årlige tillegg for å holde tritt med prisstigninga. Også et helt konkret krav på 2.000 dollar som kompensasjon for småbarnspass, økt betaling for fravær på grunn av syke barn og dekning for bruk av kollektivtransport blir lagt merke til som offensive streikekrav. Mange uteksaminerte studenter med assistentstillinger tjener bare drøye 20.000 dollar i året, tilsvarende 200.000 norske kroner. Postdoktor-ansattes minstelønn er minimum 55.631, ifølge The Washington Post (14. nov.)

Samme avis hevder at univesitetsledelsen har tilbudt de ansatte lønnsøkninger fra 4 til 7 prosent, noe de ansattes forhandlere har avslått. De hevder at det bare vil gi lærerassistenter ei årslønn under 30.000 dollar, eller 300.000 kroner. Fagforeningene hevder at det store flertallet av uteksaminerte studenter bruker mer enn en tredel av inntekten på husleie og at en lærerassistent ved UCLA (Los Angeles) har en årlig snittlønn på 24.000 dollar.

En mer generell kritikk fra de streikende har vært at motparten bryter loven ved å hindre partene i å komme fram til en forhandlingsløsning, i følge Neal Sweeney som er fagforeningsleder for en UAW-forening som representerer mer enn 11.000 postdoktorer og akademiske assistenter og forskere ved California-universitetene.

Inspirasjon fra Amazon og Starbucks

Det går en streikebølge over USA, som det også gjør over Europa. Det kan se ut som de streikende i California er vel så opptatt av det de oppfatter som arbeidsgivernes brudd på spilleregler og trenering av avtaleinngåelse, etter forhandlinger som har pågått i ett år uten resultater. Dette vedrører retten til kollektive forhandlinger og respekt for arbeidernes lovbestemte rettigheter, inkludert streikeretten som blant annet gjelder «unfair labor practice», dvs brudd på den kollektive forhandlingsretten i følge amerikanske arbeidslivslovgivning. Forut for streiken har fagforbundet UAW holdt en uravstemning blant 36.000 universitetsansatte der 97 prosent stemte for å går til streik på grunnlag av «unfair labor practice». Det er dette temaet som er gjennomgangsmelodien blant de streikende som magasinet Jacobin har intervjuet denne uka:

https://jacobin.com/2022/11/uc-university-california-graduate-student-worker-strike

Dette representerer en ny giv blant arbeidere i USA, både når det gjelder vilje til fagorganisering og mot til å aksjonere. Tidligere i år har ansatte i «big tec»-bedrifter som Apple oppnådd anerkjennelse for fagforeningsrettigheter i høst ved to av konsernets bedrifter i høst. Det samme har skjedd etter harde kamper innen de fagforeningsfiendtlige globale gigantene Amazon og Starbucks, som rapportert om på denne bloggen nylig:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/09/20/the-star-of-starbucks-fagforeningsseier-i-verdens-storste-kaffekjede/

En større jernbanekonflikt om en ny avtale har preget USA i høst. En streik ble så vidt unngått i september, men en ny uravstemning i et av jernbaneforbundene kan utløse en streik allerede før jul.

Kryptogiganten FTXs kollaps gir frykt i presidentenes pengebinger

Det lukter svidd bankier lang vei av Sam Bankman-Fried og hans kryptobørs FTXs bankerott. Han var president Bidens nest viktigste sponsor og har donert kryptovaluta til Ukrainas nasjonalbank. Sportskjendiser og investorer i fleng har gått med i fallet og i finansmiljøet ser man parallellen til Lehman Brothers-kollapsen som utløste finanskrisa i 2008.

Bildet: Sam Bankman-Fried, bare kalt SBF i kryptokretser, er en av de største donorer til president Bidens valgkamper og har hatt åpen dør til Det demokratiske partiets toppfolk som Biden-rådgiver Steve Ricchetti og Nancy Pelosi.

En gigantisk bankerott ryster nå finansmiljøet i USA. Det inntil nylig wonderboy-erklærte 30 år gamle kryptofantomet Sam Bankman-Fried, SBF blant insidere, og hans FTX-selskap er slått konkurs og en kapital på 16 milliarder dollar – 160 milliarder kroner – har forsvunnet på få dager, noe Bloomberg kaller historias største ødeleggelse av formue. FTX var verdens nest største kryptovaluta-plattform. Dets dynamiske eier hadde de beste forbindelser både til president Joe Bidens parti og valgkamp, men også til Ukrainas regjering og sentralbank.

Fredag søkte FTX om konkursbeskyttelse. Siden da har det kommet fram at 662 millioner dollar, eller vel 6,5 mrd. kr. har forsvunnet på mystisk vis etter at konkurssøknaden ble levert inn, melder Bloomberg: https://www.bloomberg.com/news/articles/2022-11-12/ftx-us-s-counsel-says-platform-probing-abnormal-wallet-movements

Etterforskes for uregelmessigheter

Selskapet etterforskes nå i USA, både av amerikanske føderale skattemyndigheter og justisdepartementet, etter at SBF har gått fra å være helgen til skurk over natta.

Det antydes nå at FTX-kollapsen kan han startet med en beslutning om å låne ut milliarder av dollar som tilhørte kundene til risikofylte investeringer i selskapet Alameda. Det var FTXs kryptohedgefond som Bankman-Fried startet i 2017. Det er forholdet mellom Alameda og kryptoplattformen FTX, hvor Alameda er en av de største eierne, som nå blant annet etterforskes for uregelmessigheter.

Som seg hør og bør denne formen for «footlose capital» startet Bankman-Fried selskapet i Berkeley i California, men flyttet det til Hong Kong av selskapsmessige grunner. Sjøl bor han i skatteparadiset Bahamas hvor han flyttet i 2021 av «regulatoriske årsaker», som New York Times skriver i en større sak om krypto-tycoon’en:

Bånd til Ukraina og Det hvite hus

Det mest delikate med hele dette pyramideaktige byggverket er hvordan den unge Sam Bankman-Fried har kjøpt seg innflytelse i de innerste politiske kretser. Der har engasjementet gått i arv fra hans mor som er professor ved Stanford-universitetet. Barbara Fried var med å starte Mind The Gap-aksjonen i 2018 for å sikre Demokratene valgseier. Det ble samlet inn 20 millioner dollar blant anonyme donorer i Silicon Valley-miljøet, har det blitt kjent i ettertid. Sønnen SBF har allerede svingt seg opp til å bli en av de største økonomiske støttespillerne for Demokratene. Han donerte fem millioner dollar til Joe Bidens valgkamp i 2020, og i mellomvalgperioden har han gitt 37 mill. dollar, eller ca 370 millioner kroner til partiet. I mai i år anslo han at han ville donere “north of $100 million”, altså mer enn en milliard kroner til presidentvalgkampen i 2024, men advarte om at det var et beløp som kunne høynes til en milliard dollar hvis Donald Trump stiller opp på ny for Republikanerne.

Og ikke mer enn hadde han sagt «milliard», så slapp han inn porten i Det hvite hus hvor han traff Steve Ricchetti, president Bidens topprådgiver, i møter i april og mai i år. Før det hadde SBFs bror Gabe Bankman-Fried som steller med kryptofantomets politiske nettverk, allerede vært på forberedende besøk i Det hvite hus i mars. Med penger kommer man som kjent et stykke innen politikken i USA.

Underlig nok, skriver den skotske journalisten Iain Muir i Scotland Today online (14. november), lanserte den ukrainske regjeringa i mars i år en nettside for kryptovaluta-donasjoner med støtte fra FTX. Donasjoner går via plattformen Everstake hvor beløpene ledes videre til Nasjonalbanken i Ukraina. Det ukrainske departementet for digital endring skal angivelig være involvert i denne aksjonen.

Hvilke konsekvenser FTX-kollapsen får for donasjoner, som både går til våpen og humanitær hjelp til Ukraina, er uvisst. FTX har også vært offisiell partner med World Economic Forum. I tillegg er det en rekke sportskjendiser og andre top shots i USA som har frontet FTX og nå har mistet sine investeringer over natta, så som NFL-fotballegenden Tom Brady, supermodell Gisele Bündchen, and NBA-basketballstjerna Stephen Curry. Her dufter det av både steikeos og svidd krydder. Følg med og hold neseborene åpne!

Det går et streikespøkelse gjennom Europa

Onsdag denne uka var det generalstreiker i Hellas og Belgia. Torsdag bød på fullt kaos med tog- og metrostans i Paris, flere streiker i Frankrike og den sjette togstreiken i London.

Bildet: Det har vært flere landsdekkende streiker i flere EU-land denne høsten. Her fra den forrige generalstreiken i Belgia med 10-15.000 fagforeningsfolk samlet i Brussel i slutten av september i år. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det er en fellesnevner for streikebølgen som farer over Europa denne uka: Kamp mot økende energipriser, tosifrede infasjonstall og generell levekårskrise. Fagbevegelsen i land etter land reiser nye lønnskrav og kjemper mot oppsigelser og underbemanning innen samferdselssektoren, slik metro- og togansatte har gjort siden i sommer i Frankrike og England.

Generalstreik i Hellas og Belgia

Det var tillyst 24 timers generalstreik onsdag av landsorganisasjonene både innen offentlig og privat sektor, henholdsvis ADEDY og GSEE og med det mest militante forbundet PAME som drivkraft. I storbyene Aten og Thessaloniki var det store demonstrasjonstog som sin vane tro ble avbrutt av politiets tåregassgranater som svar på aggressive svartkledte hissigpropper som alltid fins blant fagforeningsaktivister:

https://www-keeptalkinggreece-com.translate.goog/2022/11/09/greece-protest-rising-prices-general-strike/?_x_tr_sl=en&_x_tr_tl=da&_x_tr_hl=da&_x_tr_pto=wapp

Streiken omfattet alt fra ansatte innen offentlig transport, flygeledere og kontoransatte til advokater og journalister. Til og med taxisjåførene tilsluttet seg streiken, noe som ikke har skjedd på et tiår. Kravene retter seg mot mangelfull kompensasjon mot økende energipriser der levekostnadene har kommet helt ut av kontroll. Hellas har nesten like høye bensin- og dieselpriser som i Norge, men med et lønnsnivå som ikke er i nærheten av vårt.

I belgiske byer på rekke og rad, Antwerpen og Liege, Gent og Mons, Charleroi og Brugge – flere byer i Belgia? – var det full oppslutning om generalstreiken onsdag. Den rammet metall- og kjemisk industri, varehandel og distribusjon, transport og helsesektor. Sykehusene måtte etablere akuttberedskap og 40 prosent av flytrafikken ble allerede varslet som berørt av streiken på forhånd. Kravet fra de streikende er at det multinasjonalt eide belgiske energiselskapet Engie må pålegges makspriser slik det har skjedd med kraftprisene i nabolandet Frankrike. Engie har håvet inn milliardprofitter som følge av de økende prisene på gass og strøm dette året.

https://international.ptb-pvda.be/articles/general-strike-belgium-very-successful

Belgias inflasjon er på over 12 prosent, målt mot samme måned i fjor. En vesentlig drivkraft i dette er økningene i energipriser som har vært over 22 prosent siden 2020 og dermed nesten dobbelt så høy prisvekst som energi i nabolandene. De tre store landsorganisasjonene i Belgia sto samlet bak appellen om generalstreik.

Historisk høye lønnskrav og bemanningskrise

I London gjennomførte transportarbeiderforbundet RMT sammen med fellesforbundet Unite den sjette streiken siden i sommer i protest mot oppsigelser av 600 ansatte innen kollektivtransporten. Sykepleiere har varslet streik ved sykehus overalt i Storbritannia i desember og ved universitetene og innen postverket er det vedtatt streik 30. november. Det offentlige forbundet PCS har denne uka holdt uravstemning blant 100.000 medlemmer med flertall for streik ved over 150 arbeidsplasser, inkludert flere departementer og regjeringskontorer. Kravene retter seg mot inflasjonen og lønninger som gir tapt kjøpekraft.

I Frankrike var det stopp og kaos i metroen og dels i togtrafikken i storbyene torsdag. Det er den militante landorganisasjonen CGT som er i spissen for generalstreiken, men også andre og mindre forbund som FO, Solidaires og La Base har deltatt. I oktober gjennomførte arbeidere ved de franske oljerafinerier en oppsiktsvekkende langvarig streik som tross enormt press fra myndigheter og media holdt det gående med krav om 10 prosents lønnsøkning. CGT nådde ikke helt i mål med dette kravet. Men andre lands arbeidere har vunnet fram med svært høye lønnskrav. I Østerrike har metallarbeidere fått gjennom krav om 6,5 prosent i økt lønn og i England har ølkjørere fått 12,5 prosent lønnspåslag etter at de truet med streik som ville ha tørrlagt pubene for øltørste briter:

https://www.reuters.com/world/uk/uk-beer-delivery-drivers-gxo-accept-125-pay-deal-cancel-strikes-2022-11-01/

Det er lite som tyder på at streikebølgen som fosser over europeiske land vil avta med det første.

Borgermesterinna i kommuniststyrte Graz

Det østerrikske kommunistpartiet KPÖ er nærmest utradert på landsbasis og i hovedstaden Wien. Men i Graz sitter de med 15 folk i bystyret, anført av den populære ordfører Elke Kahr.

Bildet: Elke Kahr (60) har sittet et år som borgermester i Graz. Forrige helg var hun gjest på den politiske festivalen ManiFiesta i Oostende i Belgia som arrangeres årlig av det marxistiske belgiske arbeiderpartiet PTB. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det var ved valget i fjor på denne tid at KPÖ gjorde et brakvalg i Graz, Østerrikes nest største by med 300.000 innbyggere, og ble største parti med 29 prosent av stemmene. Det skaffet dem ordførerposten, eller borgermester som det heter i byen under de høye fjell i delstaten Steiermark og dermed ledende parti i en allianse med De grønne og sosialdemokratene. Den sjeldne begivenheten ble omtalt på denne bloggen i fjor høst:

Sist helg var Elke Kahr en av «headlinerne» på den politiske festivalen ManiFiesta med 14.000 deltakere i den gamle badebyen Oostende i Belgia. Nordvestkulingen truet med å blåse vekk både møtetelt og deltakere og brannvesenet måtte stenge et og annet telt av sikkerhetsmessige grunner. Men Elke Kahr har stått i kraftigere stormer i sitt politiske liv og beholder roen og smilet der hun tenner seg en røyk mens hun prøver å holde orden på et stort og flagrende hår. Etter ett år er ikke verken partiets eller borgermesterens popularitet blitt svekket i Graz.

Folks medvirkning i krisetider

Som mange andre er jeg nysgjerrig på oppskriften til KPÖ i Graz, dette merkelige fenomenet av suksess i et ellers ganske goldt fjellandskap for det gamle kommunistpartiet som i sin tid var bygd på Moskva-lojalitet og som søsterpartier flest ble mer eller mindre utradert under den kalde krigen. Som naboland til Ungarn fikk østerrikerne merke nærværet Kremls maktutøvelse ekstra hardt da Sovjetunionen slo ned den ungarske oppstanden i 1956. Siden den gang har ikke KPÖ fått innvalgt en eneste representant i det nasjonale i parlamentet i Wien.

-Hva er den aller viktigste saken blant de mange dere har arbeidet med i bystyret under ditt år som borgermester? Hva er du mest fornøyd med?

-Jeg kan ikke plukke ut en enkeltsak, for det er så mange. Jeg vil heller si meg fornøyd med at vi har klart å skape en atmosfære av tillit og deltakelse blant store deler av byens befolkning, en deltakelse som er helt avgjørende når vi går inn i krisetider som nå. Vi er helt avhengige av aktiv medvirkning fra folk som rammes hardest av den økonomiske krisa, samtidig som vi som politikere og parti også må være åpne og tilgjengelige for både klager og gode forslag. Det tror jeg vi har lykkes med så langt, sier Elke Kahr.

Det har vært en lang vei fram til den posisjonen Kahr har oppnådd. Hun hadde en svært populær forgjenger, Ernest Kaltenegger, som leder i KPÖ i Graz. Han bidro til å løfte partiet fra 1,8 til 20 prosent i valgoppslutning på 20 år (1983-2003). Da Elke Kahr tok over som partileder og førstekandidat falt oppslutninga til 11 prosent, ledsaget av mange dommedagsprofetier. Men i 2012 fikk partiet i Graz nær 20 prosent i valget. Og i 2017, midt under flyktningekrisa da mange velgere gikk til høyre, klarte KPÖ i Graz å få mange stemmer fra folk som på landsbasis flokket seg bak det ekstreme høyrepartiet FPÖ.

I lokalvalget i fjor fikk KPÖ i Graz 29 prosent av stemmene og ei gruppe på 15 folkevalgte i bystyret. Det er et resultat av møysommelig oppbygging og nærkontakt med velgerne over 40 år. Men som borgermesterparti har man også tatt noen grep som verken borgerlige eller sosialdemokratiske partier vill ha gjort, blant annet ved å kutte i politikerlønninger og representasjonsutgifter.

-Vi har gjort noen tydelige endringer som de med dårligst råd blant byens befolkning legger merke til, sier Kahr.

-Har du trøbbel med huseier, gå til KPÖ

Elke Kahr og hennes parti har særlig profilert seg på boligspørsmål og kampen for rimelige husleier. Ordet går: Har du trøbbel med huseieren din, kontakt KPÖ. De har fast daglig kontortid i Graz der folk kan oppsøke en fulltids sekretær og andre frivillige.

Simon Gostentschnigg er med i følget fra Graz til Oostende og er en av de 15 i bystyregruppa. Han forteller at kontoret er åpent fra 8-9-tida om morgenen til langt på kveld hver dag og bemannet med en partisekretær som også er bystyremedlem. Hver måned står KPÖ-folk på stand i bydelene i Graz, året rundt, og ikke bare når det er valgkamp. Det gjør at partiet er lett synlig og tilgjengelig.

-Vi har skiftet prioritering fra store og kostbare prosjekter, som at den forrige borgermesteren gikk inn for at Graz skulle blir vertsby for OL, til tiltak som bidrar til å bedre folks situasjon i det daglige. Vi har senket mange av utgiftene på budsjettet, som PR og marketing, mens vi har klart å holde billettprisene på kollektivtransport uendret tross generell prisstigning, sier Gostentschnigg. Også et prestisjeprosjekt med planer om bygging av en ny undergrunnsbane fra den forrige kristeligkonservative ordførerperioden er lagt på is.

Under Elke Kahrs ledelse har det også blitt etablert et fond for folk i akutt økonomisk krise.

-Hvis noen for eksempel opplever at vaskemaskinen går i stykker og de ikke har råd til en ny, kan folk søke om støtte fra fondet. Det er på ca 150.000 euro (1,5 mill. kr.) og den viktigste omdisponeringen vi har gjort er å kutte i støttemidlene til de politiske partiene med 120.000 euro. Fondet disponeres ikke av politikerne, men av sosialarbeidere som kjenner bydelene og er i nærkontakt med folks behov. Det er de som har forutsetning for å tildele midler i de konkrete tilfeller som oppstår, sier Gostentschnigg.

-Men det handler også om ikke å svikte våre idealer når vi kommer i maktposisjon og om et personlig kjennskap til Elke som er bygd opp over mange år, ikke minst i de fattigste bydelene, sier han.

Bildet: Elke Kahr er kjent for sitt ekte engasjement for de som bor i de fattigste bydelene i Graz der mange også kjenner henne personlig gjennom hennes mange besøk fra lenge før hun ble ordfører. (Foto: Halvor Fjermeros)

«Okay-PÖ» og personlig offervilje

Elke Kahr har beholdt den enkle livsstil hun er vant til fra en oppvekst i hus med utedo og som adoptert barn da hun var fire år gammel. Når hun reiser rundt i bydelene, tar hun buss og trikk. Og når hun besøker den gamle arbeiderbydelen Triestersiedlung, der det fins over tusen kommunale boliger i lavstandard blokkbebyggelse fra før og etter krigen, er hun på hils med mange som kjenner henne fra utallige besøk.

New York Times beskriver Kahr og hennes nøkterne stil i en større reportasje i forrige måned:

https://www.foxnews.com/media/new-york-times-glowingly-profiles-convinced-marxist-politician-europe-communists-care

Under et besøk i den nevnte bydelen der hun distribuerer pallekarmer for dyrking av grønnsaker, kommer en av beboerne og hilser henne med «Elke» og berømmer henne for å fortsette å komme på besøk nå som er blitt borgermester. I reportasjen går partinavnet KPÖ under betegnelsen «Okay-PÖ» og ordførerens popularitet knyttes til hennes oppofrende giverglede. Hun har i sin politikerkarriere gitt bort tre firedeler av sin nettolønn. «Siden hun ble bystyremedlem i 2005 har fru Kahr gitt vekk bidrag som summerer seg til et par millioner euro, eller grovt anslått 1,02 millioner dollar», skriver New York Times-journalisten. For dette blir hun av politiske motstandere sjølsagt anklaget for å kjøpe seg stemmer. Men hennes eget svar er tydelig og prinsipielt: «Det står dem fritt å gjøre det samme.» Og dessuten – legger hun til: «Jeg er ganske enkelt overbevist om at politikere tjener for mye.»

Her ligger trolig en god forklaring på at partiet hennes kalles «Okay-PÖ». I juni i år ga en meningsmåling Elke Kahr en rating på 65 prosent i popularitet som borgermester.

Mot EU og mot borgerlønn

Men kan det personlige eksempel og en lokal partimodell med forpliktende aktivitet på grasrota forklare hele fenomenet med Graz «Okay-PÖ» kontra et nasjonalt KPÖ som ligger under en prosent i oppslutning? Neppe. Det handler også om politiske uenigheter.

-Vi har en helt ulik tilnærming til EU. Partiet sentralt mener at EU kan endres innenfra. Vi i Graz mener det ikke er mulig å reformere EU fra innsida. EU-konstitusjonen krever enstemmighet hvis noe skal forandres. Det er ikke realistisk å skulle få med alle medlemsland på radikale endringsforslag som berører selve EUs grunnlov, sier Simon Gostentschnigg.

-Også i spørsmålet om borgerlønn er vi uenige. Sentralt er KPÖ for det. I Graz mener vi at dette bare er enda en reform innenfor kapitalismen som ikke løser noen grunnleggende problemer i dette systemet. Vi mener det er viktigere å alliere oss med fagbevegelsen og styrke lønns- og arbeidsvilkår med utgangspunkt i den kampen som føres innen arbeidslivet, sier han og understreker at han tror på en «grazifisering» av det nasjonale KPÖ, men bare sakt og stegvis:

-Først må vi bygge ut vår innflytelse til Steiermark, delstaten vår. Vi var sterkere der tidligere og hadde fire innvalgte i delstatsforsamlingen for 15 år siden. I 2019 fikk vi seks prosent og to representanter, så målet må være å doble antallet til neste valg, sier Simon Gostentschnigg, medfølgende bystyremedlem i Elke Kahrs Graz-delegasjon til Belgia.

The star of Starbucks – fagforeningsseier i verdens største kaffekjede

Nabretta Hardin har gått i spissen for å danne fagforening ved en av Starbucks-sjappene i Memphis. Først fikk hun sparken, så vant hun og og seks kolleger en rettssak og ble gjeninntatt. Nå er Memphis 7 et symbol for en ny tendens innen fagforeningsfiendtlige globale gigantkonsern i USA.

Bildet: Nabretta Hardin (23) er nå omreisende organisator for Starbucks-arbeidernes nye fagforening i USA. (Foto: Halvor Fjermeros)

I løpet av kort tid har det skjedde oppsiktsvekkende gjennombrudd for forsøk på å danne fagforeninger i noen av de største globale konsernene i USA, som Amazon og Starbucks. Det er en krevende kamp og alldeles ingen slagen landevei i et landskap som er preget av verdens best betalte advokatfirmaer for fagforeningsknusing. Midt i denne virvelvinden står 23-årige Nabretta Hardin fra Memphis, Tennessee. Jeg møtte henne sist helg da hun deltok på det belgiske arbeiderpartiet PTBs årlige festival ManiFiesta i Oostende ved de forblåste strendene mot Den engelske kanal.

Elendige arbeidsfohold – skyhøy profitt

Den første fagforeninga innen det digre Starbucks-konsernet i USA ble dannet rett før jul i fjor i Buffalo i staten New York. Det er dannet en egen Starbucks-forening under navnet Starbucks Workers United under det syndikalistiske forbundet IWW. Siden har det blitt gjort framstøt i mange enkeltsjapper med krav om anerkjennelse som fagforening og tarfiffavtale. I Memphis er det rundt hundre kaffesjapper og på den der Nabretta Hardin jobber, er det 40 ansatte, mange av dem studenter på deltid. I januar i år var det flere av dem som ville danne fagforening på grunn av en rekke hendinger med en sterkt mislikt ledelse:

-Vi hadde 90 prosent oppslutning om kravet blant mine kolleger. To uker etter at vi framla det fikk jeg og seks andre sparken. Begrunnelsen var at vi hadde brutt sikkerhetsreglementet fordi vi befant oss i sjappa etter stengetid. Men det er nødvendig for å rydde og gjøre klar for neste dags åpning. Dette var bare nok et ledd i en trakassering vi har blitt utsatt for med en ledelse som nektet å gjøre noe med elendige arbeidsforhold. For eksempel har vi hatt mye problemer med elektriske støt fra kaffemaskiner der dårlige ledninger og vann er en konstant fare for støt, sier Hardin.

Hun legger ikke skjul på at det hjalp på motivasjonen at ledelsen i Starbucks har tredoblet overskuddet de siste to årene:

-De har tatt ut skyhøye profitter under og etter pandemien. Samtidig bruker de alle midler for å forhindre at vi fagorganiserer oss. Mange episoder med trakassering har blitt dokumentert av ansatte på TikTok. Vi bruker både det og andre sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter for å organisere folk i hele USA.

Ulovlige tiltak – seier i rettssak

-Vi var klar over at ledelsen ville komme med noen mottrekk. Men vi var ikke forberedt på at vi ville få sparken. Rett etter at det skjedde, i mars i år, kom direktøren i konsernet med en «programerklæring» om at målet var å bremse den fagforeningsoffensiven som var i gang. De er brutale og kyniske og bruker ulovlige metoder. De vet det er ulovlig, men tar heller sjansen på å bli dømt. For de har råd til å betale bøtene de blir ilagt for lovovertredelser.

Memphis 7, de sju oppsagte, bestemte seg for å ta oppsigelsen til retten i februar. Saken kom opp i juni og dommen falt i forrige måned. Dommen lød at Styarbucks hadde gått til ulovlig oppsigelse og måtte gjeninnta de sju i bedriften. Memphis 7 er de enste som har vunnet en slik rettssak, sier Hardin. Og dermed er det blitt en enormt viktig prinsippsak for kolleger over hele USA der Starbucks har 9000 kaffesjapper og langt over 150.000 ansatte. Svaret fra Starbucks har vært å opprette et såkalt Swat Team, et lag av ansatte som driver trakassering av ansatte som er med i fagforeninga.

Starbucks har også hyret inn USAs mest kjente fagforeningsknusere, advokatformaet Littler Mendelson, ifølge Nabretta Hardin. Nettstedet The Verge omtalte i vår dette firmaet som «anti-union lawyers» i sammenheng med at Apple hadde søkt hjelp for å bekjempe fagorganisering fra forbundet Communication Workers of America. I 2014 var det samme firmaet engasjert av McDonald’s for å gjengjelde en kampanje blant ansatte om å kjempe for heving av minstelønna til 15 dollar i timen.

Etter gjeninnsettelsen i august jobber nå Nabretta Hardin 80 prosent som tillitsvalgt der hun reiser til andre kaffesjapper både i Tennessee og andre stater for å oppmuntre til organisering.

Nederlandsk togstreik ga 9,25 % lønnsøkning

En streikesommer med brudd og nye varsler om fortsatte streiker tvang Nederlandse Spoorwegen. landets «NSB», til å godta ny avtale for 16.700 togansatte. Inkludert i avtalen er økt lønn hvis inflasjonen blir høyere enn anslått.

Bildet: Nederlandske tog har stått stille flere dager i august og september, særlig her ved Rotterdam sentralstasjon som er landets knutepunkt for persontrafikk. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det var varslet nye streiker ved mange toglinjer i Nederland tirsdag og torsdag denne uka og sist torsdag sto det meste av landets sentrale linjer stille. Søndag kom det til en løsning der Nederlandse Spoorwegen (NS) godtok en rekke omfattende krav fra de ansattes fagforening. Dermed har de togansatte lykkes i å få kompensert for mye av den prisveksten som nå ligger bak alle streiker som har preget transportsektoren over alt i Europa i sommer.

Train strikes called off as unions and NS strike 9.25% pay deal

9,25 % lønnsvekst over 18 måneder

Avtalen kom på plass etter at sentrale forhandlinger om ny overenskomst ble brutt i begynnelsen av august. Siden har streikene blitt trappet opp, støttet blant annet av landsorganisasjonene FNV og CNV. Fagforeningene som organiserer 16.700 ansatte i de nederlandske statsbanene gikk søndag inn for et tilbud som innebærer et generelt lønnstillegg på fem prosent med tilbakevirkende kraft fra og med juli, økning av minimumslønna og utbetaling av bonus for heltidsansatte på 1000 euro både for 2022 og 2023, samt et nytt lønnstillegg fra neste år. Dersom prisstigninga blir høyere enn anslått, vil det utløse ytterligere kompensasjon. Summen av disse tilleggene er beregnet til 9,25 prosent over halvannet år.

Det nederlandske statistiske sentralbyrået har registrert en prisvekst på fem prosent bare i august. Dette gjenspeiler tendensen over alt i europeiske land og har vært motivasjon for streiker både i Tyskland, Frankrike og ikke minst Storbritannia i hele sommer. Sånn sett er det nederlandske resultatet av streikene både innen tog og luftfart en stor oppmuntring for fagforeninger som har innsett at det kun er streik som nytter hvis arbeiderne innen transportsektoren skal holde tritt med inflasjonen.

Fagforeningene trakk søndag tilbake streikevarsel for denne uka og sender forslaget til ny avtale ut til medlemmene for uravstemning.

Et nytt arbeiderparti blir ikke til ved proklamasjoner. Det må bygges!

«Rødt, det nye arbeiderpartiet?», lyder temaet for en debatt på Protestfestivalen i Kristiansand torsdag 8. september. Og stadig oftere hører vi Rødt nevnt som arvtakeren til Det kongelige norske arbeiderparti fordi «det gamle» har mistet sin appell i den oppvåknende arbeiderklassen.

Bildet: Arbeiderklassen er mer enn menn med sveiseapparat og hjelm. Men i dagens tiltakende streikevilje og fagforeningsbevissthet er både den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen avgjørende viktig for å bygge en ny bølge av klassekamp mot vår tids ustyrlige kapitalisme. (Foto: Halvor Fjermeros)

En stor og kraftfull allianse av et opprør fra vanlige strømforbrukere, næringer og industri er i gang. Men dette startet allerede på nyåret 2018 da Nei til EU og våkne miljøer innen fagbevegelsen skjønte hvor det bar med regjeringas ønske om å melde Norge inn i EU-organet ACER og å bygge nok en utenlandskabel for krafteksport til Skottland (North Connect) i tillegg til de to til Tyskland og England som allerede var under bygging. Svære og landsomfattende fakkeltog ble arrangert i vintermørket overalt der det fins kraftforedlende industri.

Sist vinter var det ny landsdekkende protest mot strømpriskrisa. I industribyen Kristiansand i kraftforedlingsfylket Agder var det fakkeltog med faner og taler fra regionens fagforeninger innen prosessindustri, offentlig sektor og også bondelag og småbrukere. Navet i dette maskineriet var det faglige utvalget i Rødt lokalt. I fem år har vi bygd opp et nettverk basert på egne medlemmer i fagforbund i og utenfor LO som har skaffet oss den kompetanse og tillit som er nødvendig for å kunne koordinere arbeidet i en sammensatt fagbevegelse der særinteresser og uenigheter lett kan dominere enhver debatt når det kommer til krav og aksjoner. Denne evnen til å samordne en brei bevegelse hadde lenge Det kongelige norske arbeiderparti. Men de har abdisert fra sin trone og sliter nå hardt med å bevare den siste rest av troverdighet som fagbevegelsens parti, til og med blant de sterkest troende. Toget har bokstavelig talt gått, nå som jernbanens folk er i harnisk over Aps videreføring av høyrepolitikken, tross fagre valgløfter.

Plassen for et nytt arbeiderparti er altså ledig. Rødt har ved sitt inntog i offentligheten, særlig etter valget av den sterke gruppa på Stortinget for ett år siden, framstått som det tydeligste partiet i kampen mot ulikhetssamfunnet og det uregulerte arbeidslivet, som støtteparti for streiker og som konsekvent talerør for de mest progressive sjikt innen fagbevegelsen. Men dette er en seig materie, noe alle som kjenner feltet vet. I 2018 var det så vidt LO-ledelsen lot seg vippe til å innta et standpunkt mot ACER etter at Fellesforbundet i grevens tid kom fram til et nei-standpunkt. Det var prosessindustriens forbund Industri Energi (IE) som dreiv kampen mot krafteksport den gang. I år har IE inntatt en lavere profil, enda industrien de representerer er direkte truet av strømpriskrisa. På LO-kongressen i vår benyttet ikke IE-delegasjonen sjansen til å kjempe for opposisjonens krav til politisk kontroll over krafta, men føyde seg stille og pent inn bak regjeringa og Ap-toppenes forsøk på å legge et vått teppe over det kraftopprøret som nå ikke lar seg stoppe. Og LOs største forbund, Fagforbundet (med nær en tredel av LO-kongressens delegater) inntok en rolle så passiv at man må lure på hvilken strømkriseverden de lever i. Summen av dette blir en støtte til Ap-ledelsens åpenbare forsøk på nøytralisering av opprøret. Store deler av fagbevegelsen sleper føttene etter seg på et felt der regjeringa, som søker støtte hos Høyre, mangler legitimitet for sin markedsliberalistiske offensiv for salg av det norske arvesølvet. Dersom forbannelsen blant folk skal få utløp, og ikke bare ende opp i et Facebook-«opprør», må folk og fagbevegelse ut på gata. Helt sentralt i denne mobiliseringa er å gjenreise fagbevegelsens kampkraft, fagforening for fagforening, klubb for klubb. For å lykkes med det trengs et nytt arbeiderparti som lever og ånder for denne oppgaven.  

Rødt har kommet godt i gang med denne jobben. Med sitt sosialistiske og revolusjonære program og sin antiimperialistiske plattform som fredsparti, er Rødt den eneste kandidaten til å fylle den ledige plassen. En så djerv målsetting må imidlertid også vises i at en har appell til de velgergrupper en vil representere. En studie av høyskolelektor Dag Inge Fjeld om partiets velgergrunnlag fra i fjor høst, gir en interessant bekreftelse på at Rødt faktisk fanger opp den nye arbeiderklassen på en markant annen måte enn andre partier.

En undersøkelse i fjor av utdanningsnivå i partiene bekreftet dette bildet. Når Rødt ønsker å framstå som et klassebasert parti, så er det faktisk hold i påstanden. Men å være et arbeiderparti krever noe mer enn en høy andel arbeiderstemmer. En må også ha en politikk som gavner vår tids breie og sammensatte arbeiderklasse og deres interesser. Det er dette sykepleier og aleinemor Linda uttrykker når hun i Fjelds undersøkelse sier at forskjellene i Norge nå begynner å ligne på dem i USA. Hun er en av Norges økende gruppe av «working poor».

Men det er ikke nok å proklamere en ambisjon om å bli det nye arbeiderpartiet. I det lange løp er det avgjørende for om en kan bli et virkelig arbeiderparti at Rødt blir i stand til å bygge både en organisasjon og en klassebasert og sosialistisk bevissthet i et nært samspill med fagbevegelsens frontløpere. For det var fagforeningene som kom først. Arbeiderpartier har til alle tider stått på skuldrene til den faglig organiserte arbeiderklassen. Nå ser vi igjen framveksten globalt av vilje til kamp for overlevelse blant arbeidstakere innen gamle så vel som nye næringer, kanskje best symbolisert innen de inntil nå fagforeningsfrie gigantene Amazon og Starbucks i USA. Klassekampen blir tydeligere. Til og med «trepartssamarbeidets hjemland» Norge ser vi nå arbeidskjøpere som har begynt å true streikende arbeidere med lockout. Det innvarsler ei ny tid der klassekamp fra oven må møtes med organisert kamp nedenfra.

Men synlige stortingsfolk og tillit i de grupper man vil representere er bare halvparten av hva som kreves for å skape det nye arbeiderpartiet. Den andre delen heter organisasjon. Her har Rødt tidligere i år avdekket urovekkende svakheter i møte med krevende saker som Ukrainakrigen, bruduljene rundt nettstedet steigan.no og Rødts holdning til Nato-medlemskap for Sverige og Finland. Partiets ledelse har eksponert et haltende ganglag mellom en tydelig og sterk politisk profil og et mangelfullt grep om det utenomparlamentariske arbeidet. En tallrik og nyinnmeldt, men også mangelfullt skolert medlemsmasse i et parti bestående av grunnorganisasjoner av høyst varierende funksjonsgrad, har vist seg å være Rødts akilleshæl.

Dette er ingen sensasjonell påstand, men kun en erkjennelse av at Rødt med sine 14.000 medlemmer lider av voksesmerter og en organisasjonsledelse som ikke klarer å leve opp til forventningene som nå stilles til partiet. På kort sikt bør det etableres faglige utvalg på regionalt og lokalt nivå på ethvert sted der det fins medlemsmessig grunnlag for det. På lengre sikt må Rødt legge opp til en gjennomgripende organisasjonsbygging som må starte med prosessen fram mot neste års landsmøte. Bare slik kan Rødt svare på den utfordring vi står overfor i den nye klima- og klassekrigen vi står overfor when the going gets tough.

Industridøden er i gang: REC Solar legger ned

Ei lenge varsla krise har nå fått sitt første offer. REC Solar med 250 ansatte i Porsgrunn og Kristiansand legges ned av indiske eiere som følge av de norske sjokkprisene. Dette advarte tillitsvalgte og direktører om i januar.

Bildet: Daværende tillitsvalgte Ronnie Salvesen og ditto direktør ved REC Solar i Kristiansand David Verdu advarte mot industridød i januar i år. (Foto: Halvor Fjermeros)

Bare noen timer før partilederdebatten under starter, der kraftpriskrisa kommer til å bli det sentrale tema, kommer sjokknyheten om at REC Solar legger ned hele sin norske virksomhet. Den globalt ledende produsenten av solcellesilisium med verdens laveste utslipp av CO2, må dermed gi tapt for kraftprisene som det inneværende døgnet har nådd over 7 kroner per kwt.

Advarte mot kraftbransjens motiver

Under et intervju i januar i år på denne bloggen advarte både tillitsvalgte og direktører om konsekvensene av de høye strømprisene for industrien. REC Solar betalte seks ganger så høye strømregninger allerede i fjor høst som året før. Direktør David Verdu nøyde seg ikke med den andvarselen, men foreslo også at kraftselskapene måtte utelukkes fra NHO fordi de ikke tjente industriens interesser, men derimot sine egne kortsiktige profittinteresser:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/01/

På forsommeren fikk den samme direktøren oppsigelse med øyeblikkelig varsel, angivelig fordi de indiske eierne mente han ikke overholdt de mål om inntjening som han hadde satt for sin