20 år siden Irak-krigen – basert på grov faktabløff og loddrett løgn

Som Russlands invasjon i Ukraina var USAs angrep på Irak i 2003 et brudd på FN-pakten. Men de som snakker hyppig om russisk imperialisme i dag, var ikke like rause med å dele ut den merkelappen mot USA den gang.

_{Bildet: Den amerikansk-britiske invasjonen i Irak i mars 2003 var et brutalt angrep med hundretusener av døde som resultat.}

Den 19. mars 2003 startet flyangrepene og dagen etter fulgte landstyrkene som åpnet det amerikansk-britiske angrepet på Irak. En snau måned seinere ble invasjonen fullført med amerikanske styrkers erobring av Bagdad og den symbolske rivinga av Saddam-statuen i hovedstaden. Invasjonen ble av FNs generalsekretær rett etter angrepet kritisert for å være et brudd på FN-pakten, forøvrig helt parallelt med Russlands brudd på FN-pakten etter innmarsjen i Ukraina i fjor. Invasjonen i Irak var som kjent basert på en gedigen løgn om at Saddam Hussein satt på store lagre av masseødeleggelsesvåpen, en løgn USAs utenriksminister Colin Powell framførte for åpen scene i FN, og som han siden skammet seg over og aldri ble reinvasket for innen han døde. Men Powells personlige skam kunne ikke kompensere for det brutale angrepet som resulterte i et skremmende høyt antall døde, militære så vel som sivile irakere.

Fabrikert våpenbevis og anthrax som påskudd

I ettertid er det knapt noen som bestrider påstanden om at utenriksminister Powell framførte en blank løgn i FNs hovedforsamling 5. februar 2003 hvor han konkluderte med at det ikke ga USA noe annet valg enn å angripe Irak militært. Powell la fram en rekke «beviser» fra påstått etterretning og holdt til og med opp et reagensglass med et hvitt pulver som skulle være den skrekkinngytende biologiske giften anthrax. Diskusjonen i ettertid, særlig i forbindelse med Colin Powells død i 2021, var ikke om han bløffet, men hvem som hadde ansvaret for at bløffen ble presentert som den offisielle linja til USAs regjering. Dette ble også lagt fram på et tidspunkt da våpeninspektørene under ledelse av Hans Blix jobbet på spreng for å undersøke påstandene om at Irak produserte og lagret store mengder masseødeleggelsesvåpen, noe de aldri fant bevis for. Men USAs krigshissende regjering ville ikke vente på en slik avklaring.

https://www.newyorker.com/news/daily-comment/colin-powells-fateful-moment

Powell var en svært populær mann med høy aktelse både som stridende i Vietnam og som ledende befal i den første krigen mot Irak etter invasjonen i Kuwait, Operation Desert Storm i 1991. Denne populariteten ble utnyttet av president George Bush, visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld ved å la Powell presentere «etterretningsfakta» i FN. Dette ble gjort for å gi en offisiell begrunnelse for å starte krigen, selv om de tre nevnte haukene allerede hadde bestemt seg for å gå til krig mot Irak og å knuse Saddam Husseins regime. I tillegg til påstanden om at Saddam satt på digre lagre av masseødeleggelsesvåpen, både kjemisk, bakteriologiske og til og med det som kunne bli atomvåpen, ble også den irakske presidenten forsøkt koplet til terroristanslaget mot USA 11. september 2001. At Colin Powell ble plaget av det skuespillet han deltok i resten av sitt liv, var ett utslag av fadesen. En atskillig mer omfattende konsekvens var at USA med dette solokjøret skadet sitt eget omdømme overfor det store flertall av medlemsland i FN, et omdømme som fortsatt ikke er reparert.

Fædrelandsvennens imperialistiske felttog

Gang på gang har Fevennens lederartikler om Ukrainakrigen fordømt Russlands angrep på nabolandet som imperialistisk, et standpunkt jeg er fullstendig enig i. Under Irak-krigen var det annerledes. Daværende sjefredaktør Finn Holmer-Hoven var tvert om så lydhør for den amerikanske krigspropagandaen at han stilte seg sammen med de ytterst få avisene, som VG og den kristne avisa Dagen, som uforbeholdent støttet angrepet på Irak. Sjefredaktøren listet på lederplass opp påstandene fra Pentagon om at «Irak skal besitte 1000 tonn nervegass 8500 liter anthrax», og i en annen kommentar da kampen om sannheten raste vinteren 2003 skreiv han om Saddam Hussein: «Og han kontrollerer trolig et ukjent antall kjemiske og biologiske våpen tilstrekkelig til å utrydde hele nasjoner, og han befinner seg på terskelen til å utvikle sine egne atombomber.» (min utheving).

Nå skal ikke dagens redaktører lastes for forfedrenes synder. Men det er interessant å se på parallellen til Ukraina. Putin har servert det groveste pølsevev om at lederne i Kyiv består av nazister og narkomane. At dette er propaganda beregnet for et hjemlig publikum er hevet over tvil, men som løgn betraktet står dette langt tilbake for de fabrikkerte «bevis» på våpen som USA serverte for å rettferdiggjøre sitt angrep på Irak. Den som i dag serverer slike løgner som Kreml har gjort for å begrunne sin invasjon, blir med rette anklaget for å løpe Putins ærend. Så enkel var ikke logikken i den store offentligheten da president Bush og statsminister Blair gikk løs på Irak.

Antiimperialisme og despotanklager – gammelt nytt

Som den gang styremedlem i Attac og aktiv krigsmotstander, hadde jeg den ære å være målskive for sjefredaktørens utfall: «Ønsker Attac og Halvor Fjermeros seg en lang og blodig Irak-krig som egentlig bør ende med despoten Saddam Husseins seier?», lød det fra Holmer-Hoven (29. mars 2003). Han mente at jeg og andre ikke kunne «konstruere eller idealisere seg bort fra at det pågår en krig i Irak som ikke lar seg stoppe før den ene av partene er nedkjempet.» Det er en talemåte vi kjenner godt fra dagens debatt, bortsett fra at rollene er snudd. Den gang lå det i kortene at det var aggressoren som ville nedkjempe den okkuperte. Nå hevder mange at det er det okkuperte ukrainske folket som ikke kan gi seg før aggressoren Russland er nedkjempet. Den gang var «despoten» den angrepne part, mens det nå er «despoten» som tar seg til rette. Krigen tvinger alltid fram en slik overforenklet retorikk.

Og sjefredaktøren hadde mer på lager. Han ville ikke høre snakk om at motstand mot USA hadde noe med kamp mot imperialisme å gjøre. Han siterte til og med en tidligere kollega av meg for å belegge sitt standpunkt: I Klassekampen skriver Peter M. Johansen at «et amerikansk nederlag vil være en seier i den antiimperialistiske kampen», noe han mente var en «gammel gjenkjennelig venstreradikal antiamerikanisme» som poppet opp i nye klær. I dag ville få protestert om man hadde skrevet eller sagt at den ukrainske motstandskampen vil være en seier for de antiimperialistiske krefter hvis den trenger tilbake de russiske styrker og nedkjemper okkupanten.

Massiv opinion mot krig – og brutale tapstall

Når jeg blar opp dette fra arkivet, kan det se sjølopptatt ut. Men andre klipp fra den måneden for 20 år siden viser at det ikke var så mange som tenkte i sjefredaktørens baner. Tvert om opplevde verden, Norge og til og med Kristiansand massive demonstrasjoner. «3000 i protesttog mot krig» sto det på avisas førsteside 24. mars i 2003. Det er trolig det største tog i byens historie, muligens på linje med da vi var tusener som protesterte mot Sovjets innmarsj i Praha i august 1968. I dag gjelder det en ny brutal krig og det minner oss om at imperialismen er høyst til stede som global pådriver for krig i dette århundret, enten angrepet kommer fra den ene eller andre stormakt.

Irak-krigens brutalitet er forsøkt anslått i regi av ulike organisasjoner. Tallene på drepte har sprikt fra 150.000 til 650.000. Det siste tallet er fra tidsskriftet Lancet og anses nå som for høyt. Body Count har lagt fram tall kun for dokumenterte sivile dødsfall og opererer med et tall i overkant av 100.000. Men da er ikke militære tap tatt med.

https://forskning.no/krig-og-fred/en-halv-million-dode-som-folge-av-irak-invasjonen/603781

Tall over døde i krig er alltid komplisert, blant annet fordi det er en del av krigspropagandaen så lenge krigshandlingene pågår. Det ser vi til fulle i dagens krig. Foreløpige anslag går ut på at Ukraina kan ha mistet 100.000 soldater pluss kanskje 20-30.000 sivile. På russisk side er tapene av soldater sannsynligvis større. Uansett står vi overfor to brutale kriger i vårt århundre der tapstallene kan være i samme størrelsesorden – så langt. Og når vi skal minnes grusomhetene i Irak fra 2003, må vi spørre oss om det bare er et par tiår til neste gang vi må gjennomleve en ny imperialistisk krig.

En fransk sosial tsunami; en halv million fylte Paris’ gater

Den største politiske mobilisering i Frankrike på 30-40 år. Demonstrasjonstog i 250-300 byer mot Macrons pensjonsreform. Effektiv transportstreik og stans i drivstoffleveringer over hele landet. Streikene fortsetter og nye massemønstringer planlegges allerede førstkommende lørdag.

_{Bildet: En massemønstring av historiske dimensjoner i Frankrike i dag, tirsdag 7. mars, med over en halv million folk på gatene i Paris hvor bildet er hentet fra.}

Fagforeningene melder om to millioner demonstranter i hele Frankrike under kjempemønstringen mot pensjonsreformen under den planlagte landsomfattende aksjonen i dag, 7. mars. Fagforbundet CGT hevder at det har vært 700.000 på gatene i Paris. I følge politiet som teller demonstranter på vegne av Innenriksdepartementet, var det «bare» 81.000 som marsjerte i Paris, mens det samla tallet for hele Frankrike er 1,28 millioner. Den mest radikale delen fagbevegelsen som er organisert i CGT melder om 3,5 millioner på gatene, skriver den konservative avisa Le Monde:

https://www.lemonde.fr/politique/live/2023/03/07/greve-du-7-mars-en-direct-81-000-manifestants-a-paris-selon-la-prefecture-de-police-une-mobilisation-proche-des-records-dans-le-reste-de-la-france_6164451_823448.html

Slik spriker alltid tallene mellom fagforeningen og politiet. Uansett er også myndighetenes tall markant høyere enn det forrige rekordoppmøtet 31. januar da 932.000 var ute på gatene i protest mot pensjonsreformen. Dette er den sjette landsdekkende aksjonsdagen mot den omstridte reformen i vinter.

Streik blant offentlige tjenesteansatte, lærere, tog- og t-bane-personell

Mobiliseringen av embetsmenn mot pensjonsreformen opplevde en kraftig økt oppslutning tirsdag, med nær 25 prosent av de 2,5 millioner statlige tjenestemennene i streik ved middagstid, ifølge regjeringen, mot mindre enn 5 % under streiken 16. februar. Nær ti prosent av på 1,2 millioner sykehusansatte var i streik, ifølge tall fra departementet for offentlig tjeneste. Disse tallene er også høyere enn den forrige streiken 16. februar. Det statlige jernbaneselskapet SNCF har opplevd store forstyrrelser av streiken i dag og forventer fortsatte streiker i dagene som kommer med fortsatt «alvorlig forstyrret» trafikk, i følge Le Monde.

Streik blant ansatte i oljeselskapet TotalEnergie har medført levering av drivstoff til bensinstasjoner over hele landet og ansatte i strømselskap har aksjonert mot visse områder i bestemte byer ved å stenge strømmen der ansvarlige politikere bak pensjonsreformen bor. Oppfinnsomheten når det gjelder aksjonsformer har alltid vært stor blant franske fagorganiserte, og nå er både gamle og nye triks hentet opp av verktøykassa.

Enorm mobilisering, også blant ungdom

Tallene for demonstrasjonene i bortimot 300 byer viser det forventede sprik mellom myndighetenes og fagforeningenes tall. Men mange steder er spriker mye mindre enn det vi er vant til, og betydelig mindre enn differansen mellom 700.000 (CGT) og 81.000 (politiet) som gjelder for Paris. I Pau nær grensa mot Andorra, en «liten» by i fransk målestokk med ca. 100.000 innbyggere rapporterer franske venner om fylte gater. Politiet oppgir 15.500 mens fagforeningene melder 22.000 deltakere. Det er en imponerende oppslutning som vitner om hvor vidt motstanden mot pensjonsreformen favner i de fleste alders- og yrkesgrupper.

Andre byer melder om følgende tall fra fagforeningene, med politiets tall i parantes: Marseille 245.000 (30.000), Toulouse 120.000 (27.000), Bordeaux 100.000 (16.000), men her melder lokal presse om 70.000, så media stoler mer på fagforeningenes enn politiets tellekorps. I Lille melder fagforeningene om 100.000, mens politiet ikke oppgir tall. Nantes 75.000 (30.000), Reins 40.000 (19.000), Brest 30.000 (20.500), Grenoble 53.000 (20.5000), Lyon 50.000 (25.000) osv osv.

_{Bildet: Fantasier og kreativiteten er på topp blant franske demonstranter. Og politiet svarer med tåregass mot de svartkledte som alltid fins i første rekke, som her ved Place d’Italie i Paris.}

Titusener i nei-til-våpen-til-Ukraina-protest i Berlin

Mens politiet meldte om 13.000 demonstranter i Berlin i går, hevdet arrangørene at det var 50.000 i gatene i protest mot den tyske regjeringas våpenleveranser. Den omstridte tidligere Die Linke-toppen Sahra Wagenknecht var initiativtaker og en blant mange appellanter med høyst ulike syn på Putin og krigen. I dag blir det stor krigsprotest i Brussel.

_{Bildet: Ukraina trenger fred – ikke våpen, var en av mange tildels motstridende budskap under kjempedemonstrasjonen i Berlin i går, lørdag. (Foto: Reuters)}

Tallene spriker, men at det var god oppslutning om markeringa for ettårsdagen for Ukrainakrigen i Berlin lørdag, er hevet over tvil. «Mer enn 13.000 marsjerer med Wagenknecht og Schwarzer» heter det i tittelen til storavisa Frankfurter Allgemeine Zeitung som derved antyder at politiets oppgitte tall er for lavt:

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/tausende-teilnehmer-auf-wagenknecht-schwarzer-demo-in-berlin-18706213.html

Kontroversielle Wagenknechts popularitet

Det var en livslang fredsaktivist, Alice Schwarzer, som sammen med Sahra Wagenknecht hadde tatt initiativ til demonstrasjonen i Berlin.De to lanserte for to uker siden et Manifest for fred (https://www.change.org/p/manifest-f%C3%BCr-frieden) som har samlet nærmere 700.000 underskrifter. (Ja, i skrivende stund passerer tallet faktisk 666.666 signaturer der online-oppropet samler oppslutning kontinuerlig). Oppropet kritiserer Russlands brutale overfall på nabolandet for et år siden og slår fast at Ukraina ved hjelp av vestlige våpenleveranser kan vinne enkelte slag mot russiske styrker, men ikke vinne krigen mot verdens største atommakt. Manifestet, og talen fra Wagenknecht i Berlin lørdag, rettet seg særlig mot den tyske kansler Olaf Scholz og utenriksminister Annalena Baerbock fra miljørpartiet De Grønne for å være pådrivere for våpenleveransene. Sistnevnte blir kritisert for at hun i et intervju tidligere i vinter har uttalt at «vi er i krig med Russland», der «vi» ikke kan forstås som noe annet enn Tyskland. Det skremmer mange tyskere med den minste kunnskap om krigshistorie.

Sahra Wagenknecht som sitter i sin tredje periode i den tyske forbundsdagen og har sittet i Europaparlamentet for sitt parti Die Linke, har kommet kraftig på kant med partiets nåværende ledelse. Hun har vært motstander av sanksjonene mot Russland og tillegger Nato en del av ansvaret for krigen. Hun antydet i fjor høst at hun vurderer å starte et nytt venstreparti, noe den populære Wagenknecht kan hende ville ha lykkes med. Det ville i så fall vært et knusende slag mot Die Linke som allerede i lang tid har lidd under splittelse og manglende evne til å fange opp frafallet fra det tyske sosialdemokratiske SPD. Die Linke kom inn i parlamentet med et nødskrik under valget i forfjor.

Diplomaten statt Grenaten – stopp krigen!

Mange, og til dels sterkt motstridende budskap var å se i Berlin lørdag. Diplomaten statt Grenaten, lød det ett sted, dvs «diplomater i stedet for grenater». Men Sahra Wagenknecht ble også kritisert for å ha tegnet et falsk bilde av Putins intensjoner for et år siden da hun bare to dager før invasjonen anklaget media for å tegne et bilde av den russiske presidenten som «en som er ute etter å flytte landegrenser». Den mangfoldige demonstrasjonen hadde også kritikk av arrangørene for å være pasifister og naive i sitt krav om å forhandle fred med Putin. Det var også tilhengere av våpenleveranser som markerte sitt syn.

https://www.theguardian.com/world/2023/feb/25/thousands-protest-in-berlin-against-giving-weapons-to-ukraine

Det er annonsert en stor demonstrasjon i Brussel i dag med et beslektet budskap som det i Berlin.

Når våpnenes logikk tar kontroll, er det på tide å speide etter fredsløsninger

Krig er for viktig til å bli styrt av EU-politikere i konkurranse om våpenleveranser, av det uniformerte krigsskolekommentariatet og ansvarsløse publikumsfriende medier. Når verken Russland eller Ukraina viser vilje til våpenhvile, må initiativet komme utenfra.

_{Bildet: Årsregnskapet for de menneskelige lidelser og materielle tap i Ukrainakrigen lar seg ikke tallfeste verken i euro, dollar eller rubler. (Foto: AP)}

Ett år etter Russlands folkerettstridige invasjon i nabolandet kan vi gjøre opp et grusomt regnskap. Basert på antakelser kan så mange som 100.000 soldater og sivile ha blitt drept på hver side. Ødeleggelsene russerne har påført Ukrainas byer og landsbyer kan neppe regnes i penger. De materielle ødeleggelser av militært utstyr er nok til å fore et smelteverk med skrapjern i neste femårsplan. Et anslag går ut på den russiske hæren har mistet 2.000 stridsvogner, mens ukrainerne har mistet 6-800.

https://www.wsj.com/articles/russia-likely-lost-more-than-half-of-its-tanks-in-ukraine-estimates-show-c23dabc2

Men aller verst skade har angrepet og okkupasjonen påført forholdet mellom broderfolk. Mistroen mellom dem har ligger der i tiår, men økte kraftig med det USA-støtta regimeskiftet i 2014 og de etterfølgende krigshandlingene i Donbass. Men etter det russiske overfallet 24. februar i fjor har naboskapet blitt påført sår som vil kunne vare i generasjoner.

For snart et år siden, i mars i fjor, skreiv jeg en artikkel der jeg advarte mot at Ukraina ville bli et slaktehus:

Kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus? | halvorfjermeros (wordpress.com)

Det har «vi» ikke klart å forhindre. Og den våpenflommen som vi så konturene av da, er økt hundre- og tusentalls. Med varslede gjensidige våroffensiver, vil disse sårene mellom nabofolk gape mer og mer for hver måned som går.

Det skrekkscenariet vi nå aner forut, må unngås.

Rettferdig forsvarskrig mot russiske brudd på FN-pakten

Ukraina er overfalt av en overlegen militærmakt og har all mulig rett til å kjempe mot okkupanten og også å be om våpen for å føre denne motstandskrigen. Russlands angrep på Ukraina var og er et brudd på FN-pakten, særlig formulert i artikkel 2 i prinsippet om alle medlemslands suverene likhet. Og i punkt 4 herunder lyder det slik: «Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.»

Russlands soleklare og brutale brudd på dette prinsippet bunner i president Putins syn på Ukraina som en illegitim stat, slik han annonserte i sine taler før og under starten på felttoget for ett år siden. Med sin begrunnelse den gang anklaget han bolsjeviklederen Lenin for å ha lagt grunnlaget for et uavhengig Ukraina i 1922 under den nylig etablerte unionen av sovjetiske stater. Lenin var tilhenger av nasjonenes sjølråderett og støttet derfor den norske løsrivelsen fra Sverige i 1905. Finland hadde vært et storfyrstedømme under Tsar-Russland. Under Lenins ledelse av Oktoberrevolusjonen var et av resultater opprettelsen av Finland som en sjølstendig stat. Putins syn på Ukraina ved invasjonen var ikke bare et uttalt brudd med Lenins prinsipp om sjølråderett, men også en manglende respekt for ideen om en flernasjonal og etnisk mangfoldig statsdannelse, slik Ukraina definitivt er. Putins ideologi er en pan-russisk tankegang, der alle russere i Ukraina skal innlemmes i en stat. Det betyr ikke at Putin vil eller tror han kan gjenreise det gamle Sovjetunionens territorium under russiske herredømme. Etter ett år med til dels bedrøvelige krigserfaringer for den russiske hæren, er det grunn til å tro Putins storrussiske imperialisme nå sikter seg inn på å sikre de fire ukrainske oblastene (fylkene) som ble annektert i fjor høst. Den militære situasjonen er vanskelig å bedømme, men mye kan tyde på at det er en «frossen front» som nå har blitt etablert i Donbass, og at det skal enorm innsats og grusomme tap av mannskap og materiell til for å flytte posisjonene vesentlig fra noen av sidene fram mot våren.

Krigen har blitt hyllet inn i ideologisk retorikk fra begge sider. Den russiske, og Putins personlige propaganda er plump, grovkornet og velkjent i våre medier. Fra Nato, vestlige ledere og media blir krigen forsøkt gjort til en kamp mellom demokrati og despoti, mellom det gode og det onde, mellom barbarisk imperialisme og europeisk sivilisasjon. Faktum er at både Russland og Ukraina rangerer som noen av verdens mest korrupte land, preget av brutale kapitalistiske klassesamfunn og oligarkmakt med dyp innflytelse på politikken. Dette rokker ikke ved begrunnelsen for at Ukraina fører en rettferdig forsvarskrig mot en brutal okkupant.

Men også en større imperialistisk krig

Det ideologiske felttoget har bidratt til å dekke over at krigen også dreier seg om kamp mellom imperialistmakter. Fra politikere og borgerlige medier som ikke før har tatt ordet imperialisme i sin munn, har det gått inflasjon i å fordømme Russland som imperialist. Ethvert forsøk på å nyansere krigens årsaker og ulike dimensjoner, har blitt stemplet som putinisme fra de stemplingskåte. Når ett år er gått, begynner de alternative syn på krigen så smått å sige inn. Og også selve krigens dynamiske utvikling gjør at andre dimensjoner ved krigen enn bare ukrainernes motstandskamp kommer til syne. Den russisk-talende Putin-biografen Philip Short, som også har bodd i Russland som BBC-korrespondent, sier i et intervju med Klassekampen (23.02.) om krigen: «Dette er i sin essens en kamp mellom Russland og USA, og den blir utkjempet i Ukraina. Ja, Russland vil underkue Ukraina, bringe dem inn i den russiske folden, som Putin ville sagt. Men utover det er det en russisk-amerikansk kamp, og begge sider vil holde den begrenset.»

Og på spørsmål fra avisa om den ukrainske motstandskampen undergraves med påstanden om at dette også er en stedfortrederkrig, svarer Short: «Jeg mener begge aspekter er viktige». Og videre om Russland har imperialistiske motiver: «Absolutt – om du kaller det nyimperialisme eller hva du vil, så er det imperialistisk. (…) Jeg forstå hvorfor polakker og tsjekkere sier vi nå står for tur – bodde jeg der, ville jeg nok sagt det samme – men jeg er overbevist om at sjansene for at Russland etter Ukraina går inn i de baltiske statene eller Polen, som alle er Nato-medlemmer, er null.»

I USA-nettavisa The Libertarian Institute skriver dets utenrikspolitiske medarbeider Ted Snider (16.02.) at det er snakk om fire tett sammenvevde, men forskjellige kriger som blir utkjempet i Ukraina:  «Den første er en krig inne i Ukraina. Den andre er en krig mellom Russland og Ukraina. Den tredje er en stedfortrederkrig mellom Nato og Russland. Og den fjerde er en direkte krig mellom USA og Russland. Å bryte ned denne ene konflikten i dens fire forskjellige kriger kan være nødvendig for å forstå spørsmålene som må løses hvis en (freds)avtale skal bli mulig. (min oversettelse): https://libertarianinstitute.org/articles/who-really-started-the-ukraine-wars/

At enøydheten i forståelsen av konflikten på den ene sida har sitt motsvar i tilsvarende enøydhet på den andre, hører med her. Det fins marginale, men høylydte grupperinger som kun ser USAs og Natos stedfortrederkrig, som ikke tar avstand fra de russiske anneksjonene i fjor høst og som til og med benekter at Russland opptrer imperialistisk. Noen hver kunne ha godt av å lese Bertolt Brechts Dialektikkens lov i disse «knape tidr» som stuntpoetene kalte det en gang.

Kan alt som har gått galt føre verden på rett spor?

Det er unødvendig å repetere hvor mye som ikke har gått etter planen etter invasjonen for et år siden. De vestlige sanksjonene har til tross for hvor omfattende de er ikke rammet russisk økonomi slik mange hadde håpt og trodd blant «sanksjonistene». Og forsøket på å strupe Russlands inntekter fra olje, gass og kull, har like mye slått tilbake på de landene som har skrudd igjen importkranene. Tysklands industri blør i energikrisa som er skapt og landet har satt i verk gigantiske støttepakker på flere hundre milliarder euro, noe som i sin tur bryter med EUs subsidiereglement. Etter en kortvarig dip vokser den russiske økonomien mens mange europeiske land er i stagnasjon. Krigsprofitøren Norge er sjølsagt unntaket som dupper som en kort på det opprørte krigshavet.

Om russernes krigføring nøyer vi oss med noen stikkord: En gammel kaldkrigsoppskrift (Bresjnev-doktrinen) om militær trussel mot et underlegent naboland skulle ramme Kyiv i ett lammende slag. I stedet ble en seks mil lang panserkolonne stoppet, dels av ukrainsk motstand, men først og fremst av egen udugelig ledelse og manglende plan og forsyningslinjer. Denne ouvertyren til krigen ble Putins første forsmedelige show-down. Siden fulgte nederlag på en rekke frontavsnitt inntil russerne til slutt konsentrerte seg om å knuse ukrainsk motstand i Donbass. Nytt overmot sto for fall da en ukrainsk motoffensiv i sommer jaget russerne tilbake fra nordvestsida av Dnipro ved Kherson. Dette har sementert frontene og gitt den russiske hæren desto tyngre begrunnelse for å forsvare det som er igjen av erobrede landområder sør for den store elva i det som utgjør landforbindelsen i Kherson-fylket til den for Russland strategisk livsviktige Krim-halvøya. Dette, altså deler av de fire fylkene i Sørøst-Ukraina, er teaterscenen for de varslede eller antatte våroffensiver. Kampene i vinter om byer som Bahkmut og Vuhledar i Donetsk-fylket, med enorme tap på begge sider uten at noen av partene vinner vesentlig territorium, peker i retning av en statisk stillingskrig som stadig oftere blir sammenliknet med skyttergravskrigen på vestfronten i 1916.  

Det er med dette som utgangspunkt at USA og de fleste land i Europa nå konkurrerer for åpen scene om å overgå hverandre i militær bistand til Ukraina. En våpenbasar som verden aldri før har sett, går nå nærmest på autopilot. Vi husker den heftige debatten om å levere Leopard 2-tanks fra Tyskland i januar. Sannsynligvis var det president Bidens «løfte» om å levere Abrams M1-tanks som fikk den tyske kansler Olaf Scholz til motvillig å si ja til å levere de tyskproduserte supertanksene. Men Abrams-tanksene er ikke produsert ennå og var «ti fugler på taket». Trolig vil de ikke bli levert før til neste år, men siden Scholz ikke «called the bluff», ble resultatet levering av tanks i strie strømmer, anført av Polen og med bl.a. Norge på slep.

Og har man sagt A, så må man si B. Eller mer presist: Har man sagt supermoderne tanks, så må man si ja til 4. generasjons jagerfly, dvs USA-produserte F 16 som de fleste Nato land er oppsatt med og i ferd med å skifte ut. Dette var ei utvikling som blant annet folk fra det tyske venstrepartiet Die Linke advarte mot under tanks-debatten i januar i år. Nå er vi allerede farlig nær beslutninger fra enkelte land blant de ivrigste våpenleverandørene om å sende fly, med den fare for uforutsette trefninger og eskalering det vil innebære. For faktum er at den ene «røde streken» etter den andre har blitt overtrådt etter at Nato i fjor vår nektet president Zelenskij å innføre en flyforbudssone, nettopp med faren for ukontrollert eskalering som begrunnelse. Behovet for «defensive» våpen har på rekordtid blitt til tunge våpen. Yurij Sak, rådgiver for den ukrainske forsvarsminister Reznikov, sa nylig til Reuters: «De ville ikke gi oss tungt artilleri, men så gjorde de det. De ville ikke gi oss Himars-systemet (bakke-til-luft- raketter), men så gjorde de det. De ville ikke gi oss tanks, men nå gir de oss tanks. Bortsett fra atomvåpen er der ingenting igjen som vi ikke vil få.»

For den som interesserer seg for våpentyper og -mengder som er levert til Ukraina, anbefaler jeg artikkelen til Marco D’Eramo i New Left Reviews siste nummer. Der lister han opp over et par boksider hva som har blitt levert over våpendisken inntil i fjor høst: Marco D’Eramo, Sleepwalking Elites — Sidecar (newleftreview.org)

Slik er dynamikken i våpenbasaren, spontant drevet fram av statsoverhoder og andre aktører som ikke har noe som helst ansvar for konsekvensene av denne våpenoverfloden, og som sjelden blir avkrevd svar på hva som er det politiske målet for kampanjen. Den gamle tyske militærteoretiker Carl von Clausewitz snurrer i sin grav, mannen som nettopp er kjent for å identifisere enhver krig ved dens politiske mål, og de krigende staters ledere som rasjonelle aktører for å oppnå disse målene. Etter et år med alskens anklager mot Putin for å være både gal, fascistisk, paranoid, kreftsyk og isolert, ser vi stadig klarere bildet av – nok en – rasjonell statsleder som har tatt i bruk de kraftigste militære midler for å oppnå definerte politiske mål, mål som glimrer med sitt motsvar fra våpenbasarens aktører. Til og med den vanligvis krigsvillige Janne Haaland Matlary påpekte dette misforholdet Dagens Næringsliv (15.02.) da hun under tittelen «I hytt og gevær» slo fast at «det er noe surrealistisk over Europas lederes iver for tiden. Alle vil gi våpen til Ukraina. (…) Men tiden arbeider ikke for Ukraina. Det er nesten lettsindig hvordan vestlige ledere beslutter våpenhjelp. Alle vil skinne litt, som Hamsun sa», skreiv statsviteren og konkluderer med at «det er noe urovekkende ved mangelen på strategi fra vestlig side.» Rett under overflaten ligger det unevnelige, nemlig at den ukrainske motstandskrigen ikke kan vinnes militært.

Her ligger kimen til erkjennelsen om at våpenhvilen må finnes et sted rundt neste kvartalshjørne – hvis det ikke allerede er jevnet med jorda.

Fra moralsk drevet våpenstøy til fredsløsning

Forsvarssjef Eirik Kristoffersens glassklare utsagn nylig om at ingen av partene i krigen kan vinne militært, har nærmest blitt forbigått i øredøvende stillhet i den norske offentligheten (bortsett fra at den nyss nevnte Haaland Matlary slo kontra og kritiserte utsagnet som uklokt, noe som kanskje beror på at statsviteren har mest sans for egne soloraid, og ikke andres som kan være enda modigere). Kristoffersens fagmilitære vurdering må tas som et tegn på at det er vårløysing på gang i et tilfrosset norsk krigsdebattklima der det ikke har vært «lov» å framsette en så formastelig tanke.

I Dag og Tid var Kaj Skagen inne på dette sporet da han drøftet vinterens bestselgende debattema, Rødts interne strid om våpenhjelp («Raudt mot Røkla», 03.02.). Med alle advarslene som har kommet fra tenkende folk som George Kennan, Kåre Willoch og til og med «alt anna enn fredsdue» Zbigniew Brzezinski om Russlands behov for forsikringer om at Ukraina ikke skal bli innlemma i Nato som bakteppe, skriver Skagen: «Såleis skulle den russiske invasjonen i 2022 ikkje ha kome som ei overrasking på oss. Når vi likevel vart overraska, heng det truleg saman med at vi i internasjonal politikk har teke til å tenkja meir moralsk enn realistisk, og at vi orienterer oss meir etter ideala om fridom og rettferd enn etter makt og interesser.» (min uth.)

Dette er en presis karakteristikk av debatten slik den har vært innsnevret i Norge, i mye større grad enn landene rundt oss, til en moralsk fordømmelse av ethvert «avvik» i synet på krigen. Dette toppet seg med Aps byrådsleder Raymond Johansens påstand i NRKs Debatten 17. januar om at «nyansering» kunne føre til «tap av hovedfokus» rettet mot aggressoren i denne krigen. Et annet udelikat utslag var debattgjengangerne Jonas Bals og Sven G. Holtsmark som i Klassekampen anklaget Rødts ledelse for å gå fascismens ærende ved ikke å ville sende våpen.

Etter ett år der vi har blitt foret som gjess før slaktetida av mer eller mindre fagmilitære råd, innhyllet i moralske appeller om at «Ukraina må vinne full militær seier» og «Russland må tape» fra forsvarshøyskole-offiser og krigsskolelærere i NRK, er tida nå inne til å definere de realistisk mulige utfall av en stadig mer fastlåst krig, overlesset med våpen. I påvente av at partene sjøl skal komme til den erkjennelse, kan vi kanskje håpe på at tunge eksterne aktører klarer å slå en kile inn i den militarismen som nå har tatt fullstendig overhånd. Lenge så det ut til at det var Tyrkia som etter vellykkede korneksport-løsninger fra Svartehavshavnene skulle kunne innta meglerposisjonen med gangbar tillit hos begge parter. Nå kan den ustyrlige Erdogan være rystet vekk fra en slik posisjon. Så kanskje det til sjuende og sist likevel blir Kina som vil tre inn i denne rollen med den ro og sindighet som kreves av en ny supermakt innen den multipolare verdensorden som Ukrainakrigen har blitt startskuddet for å åpne opp for – brutalt og bokstavelig talt.

Organisering er fattigmanns kapital

Hvis Rødt skal fortsette å utvikle seg som et nytt sosialistisk arbeiderparti for de breie lag av den sammensatte norske befolkning, må neste steg etter stortingsgjennombruddet være å bygge en partiorganisasjon som fungerer på grasrota i bygd og by. Dette er en lang artikkel som er skrevet som et innspill til debatten foran landsmøtet i Rødt denne våren på oppdrag for tidsskriftet Gnist sitt nye nummer, som er ute i disse dager.

_{Bildet: Rødt er på lag med den progressive og aksjonsvillige delen av fagbevegelsen. Her fra demonstrasjonen i fjor vinter foran Stortinget med krav om politisk kontroll over krafta.}

I fjor høst skreiv jeg en artikkel i Klassekampen om at tida for proklamasjoner om Rødt som det nye arbeiderpartiet var over. Min appell var at vi må starte organiseringa og innrettinga på fagbevegelsen og den kjempende delen av arbeiderklassen i Norge. Sentralt i en slik strategi må være å bygge på de kampene der fagbevegelsen er best organisert og mest offensiv, og mitt forslag var at det må etablerers faglige utvalg ikke bare sentralt, slik Rødt har i dag, men også nedover og utover i partiet.

Redaksjonen i Gnist utfordret meg på å være mer konkret enn bare å foreslå utvikling av faglige utvalg. Jeg nølte – og sa omsider ja. Og der satt jeg i saksa. For hvor skal man begynne med å bygge et arbeiderparti av en ny type anno 2023? Det er lettere sagt enn gjort. Men det må gjøres. Og Rødts landsmøte må etter min mening gi et klart startsignal for denne livsviktige oppgaven. For her fins ingen ferdig oppskrift i ei bok. Rødt skal bli et nytt sosialistisk og antiimperialistisk arbeiderparti, ikke et lunkent «nytt» sosialdemokratisk parti til erstatning for det gamle. Det skal heller ikke bli et nytt løst sammensatt venstrepopulistisk parti av den typen som i land etter land har vist sin politiske impotens det siste tiåret. For å lykkes med så brave målsettinger, er første bud å ta del i og drive fram de viktigste kampene som vokser fram i den breie og store nye arbeiderklassen i samfunn av vår type.

Den nye klassekrigen

Fjoråret betydde et vendepunkt i arbeiderklassens kamp i vår del av verden. Den britiske nettavisa Tribune oppsummerer 2022 som «Året da fagforeningene kom tilbake», basert på streikebølgen som har flommet over landet, både blant streikevante folk som arbeidere i kollektivtransport og blant nybegynnere som sykepleierne som for første gang har gått til landsomfattende streik i det britiske helsevesenet. I land etter land har det vært svære og gjentatte streiker, både mot dyrtida og egne regjeringers håndtering av energipriskrisa og for konkrete lønnskrav – som i tillegg har vært historisk høye. I Nederland vant for eksempel togpersonalet fram med et krav nær ti prosent lønnsvekst i fjor høst.

Til og med i det skrinne faglige jordsmonnet i USA har vi sett helt nye tendenser med viktige seire for krav om tariffavtaler i storkonserner som Starbucks og Amazon. Og enda mer overraskende var den massive streiken blant 48.000 universitetsansatte i California rett før jul, mange av dem studenter med deltidsjobber som assistenter innen undervisning og forskning med elendige lønnsforhold. Noen av kravene, men langt fra alle, ble innfridd. Viktigst var kanskje at dette markerer et vendepunkt for tilliten til kollektiv aksjon blant yngre folk. Dette støttes av en meningsmåling fra 2021 som viser at hele 77 prosent av de mellom 18 og 34 år støtter fagforeninger, det høyeste tall for alle aldersgrupper. Fagorganisering og kollektive forhandlinger blir i økende grad knyttet til det å ha garanti for ei framtid i et drastisk utryggere arbeidsliv blant folk i milleniumsgenerasjonen. (Jfr. Los Angeles Times 02.01.2023).

Dette er ikke stedet for en utdypende beskrivelse av vår tids arbeiderklasse. Men som en allmenn tendens ser vi en proletarisering av fag og funksjoner som tidligere har blitt sett på som mellomlagsyrker. California-streiken er et slående eksempel på at høyere utdanning ikke lenger er et kriterium for at man ikke tilhører det moderne samfunnets arbeiderklasse. En svensk rapport ledet av den verdenskjente sosiologen Göran Therborn peker særlig på tre grupper som er utsatt for en form for proletarisering, nemlig sykepleiere, lærere og politiansatte. («Klass i Sverige», den faglige tenketanken Katalys, og boka «Kapitalet, överheten och alla vi andra», 2018). Dette er velkjente trekk som også har gitt seg utslag i økt streikelyst blant disse gruppene i norsk arbeidsliv. Definisjonen av at arbeiderklassen kun består av menn i hjelm er for lengst avleggs. Den nye arbeiderklassen er det store flertall som dels i kraft av sin stilling som underordnet på sin plass i et makthierarki, eller ved sin lønn eller ytelse, tilhører den arbeidende samfunnsklassen. Den omfatter også de aller fleste av folk som går på trygd eller stønad, er arbeidsledige eller er på arbeidsavklaringspenger (AAP).

Dette er det sosiale grunnlaget for det som en amerikansk forfatter kaller den nye klassekrigen, en «krig» som har avløst den kalde krigen etter mange tiår under et noenlunde stabilt klassekompromiss (Michael Lind: «The New Class War – Saving Democracy from the Metropolitain Elite», 2020). Denne «klassekrigen» faller også sammen med slutten på det nyliberalistiske hegemoniet som bygde sin ideologi på illusjonen om en harmonisk globalisering der alle skulle bli rike, bare man lot de rikeste bli enda rikere først. Denne melodien, ofte kalt «Trickle Down-teorien», høres sjelden nå, ettersom den gradvis har smuldret hen siden finanskrisa i 2008. Hele globaliseringsideen har blitt tømt for innhold på et vips, formelt sett ved henvisning fra de styrende vestlige eliter til Russlands angrep på Ukraina. Men sannheten er at energipriskrisa som nå rammer hele Vesten startet lenge før president Putins startsignal for den folkerettsstridige okkupasjonen av nabolandet. Og energikrisa er bare det mest synlige utslag av ei krise i kapitalismen som har ulmet i lang tid, bygd på gjeldsbasert og meningsløst overkonsum, naturødeleggelse og en klimakatastrofe under oppseiling som dagens vekststyrte økonomiske modell ikke er i stand til å håndtere. Slikt blir det «klassekrig av». Og slik oppstår det rom for nye klassebaserte arbeiderpartier.

Tall som teller – arbeiderklassen har oppdaga Rødt

Høyskolelektor Dag Inge Fjeld la rett etter valget i forfjor fram tall som bekreftet at Rødt var i ferd med å vinne innpass i nye velgergrupper. Til Aftenposten 10.10.2021 uttalte han: «Mange av Rødts velgere har resignert. De er oppgitt over hele systemet og konkurransen med EØS. Samtidig ser de luksusen som florerer og middelklassens heftige forbruk på Instagram.» Han la også til om Rødts velgere: Mange er i fysisk krevende jobber, de er ufaglærte eller får lite betalt. Et større antall er også uføre. Rødt skiller seg ut ved at de har en overrepresentasjon blant arbeidsledige, blant uførepensjonister og ufaglærte.

En ny undersøkelse rett før jul, foretatt frivillig blant Rødts da passerte 14.000 medlemmer, viser interessante tegn på at Rødt bærer i seg det klassepartiet som Fjeld antydet, sosiologisk sett. Hele 15 % av medlemmene er på uføretrygd, knapt slått av pensjonistene (18 %), mens tre prosent er arbeidsledige. De som er i arbeid og grovt sett kan antas å være i arbeiderklasseyrker utgjør 31 % (faglært/ufaglært, tjenestemann eller funksjonær på lavt eller mellomnivå). Medlemsundersøkelsen ser også på lønnsnivået (før skatt): 73 % i Rødt tjener under kr. 700.000 i årsinntekt (ned til 200.000). For det norske samfunnet som helhet er andelen 64 % i denne inntektsgruppa, iflg SSB 2021. I Rødt tjener 51 % mellom kr. 600.000 og 300.000 i året, mens denne gruppa i Norge utgjør 42 %. Begge tall indikerer at Rødt er overrepresentert i de lavere lønnssjikt.

Også antall fagorganiserte i Rødt ligger godt over tallene for det øvrige samfunnet. 68 % er medlemmer i fagforeninger, hvorav 39 % i LO og 3 % i YS, 10 % er i Unio og 8 % i Akademikerne. Det er en tredel som ikke er faglig organisert i Rødt, ifølge medlemsundersøkelsen. Det er få Rødt-medlemmer som oppgir at de er ledere i sitt arbeid (4 %), like mange kaller seg mellomledere, mens 10 % er team- /gruppeleder. Men hele 40 % har ikke ledelsesansvar, en andel som ville vært betydelig større hvis den store gruppa som ikke er i arbeid (38 %) hadde blitt utelatt fra denne grafen. Det er flere blant Rødts medlemmer som jobber i offentlig sektor (51 %) enn i privat sektor (44 %).

Blant mange svar jeg merker meg er de som er knytta til ideologi. På spørsmål om «det kapitalistiske samfunnet er grunnleggende udemokratisk» svarer 76 % at de er svært enig og 18 % at de er litt enig i påstanden. Kun 3 % er litt eller helt uenige i en slik påstand. 40 % er helt enige og 26 % litt enige i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et revolusjonært parti», mens til sammen 20 % er svært eller litt uenige. Og 74 % er «svært enige» i påstanden: «Jeg liker at Rødt er et antikapitalistisk parti» (i tillegg til 19 % som er litt enige), mens bare 3 % en uenige i en slik målsetting. Slike tall må sikkert tas med noen klyper salt. Likevel gir det forhåpninger til spennende debatter i Rødt om hva medlemmene legger i hva det vil si å være et revolusjonært parti i vår tid, og hvor langt man er villig til å utvikle en antikapitalistisk politikk i ei nær framtid for Rødt.

Voksesmerter og parlamentarisk overvekt

I det nye internasjonale klimaet av klassekamp og økt fagforeningsbevissthet har Rødt de aller beste forutsetninger for å innta rollen som Norges nye arbeiderparti. Det gamle, altså det sosialdemokratiske «kongelige norske» Ap, har som alle nå ser gått skoene av seg. Det reiser spørsmålet om hva slags parti det raskt voksende Rødt skal bli, både hva angår ideologisk og politisk målsetting og sosial og klassemessig forankring.

Rødt har åpenbare voksesmerter med mer enn en tredobling av medlemmer på fem år. Ett uttrykk for det er medlemsundersøkelsen som viser at en tredel (32 %) av de spurte medlemmene ikke vet hvem som er leder i det lokale partilaget vedkommende tilhører. Og kun en femdel (22 %) ser på seg sjøl som aktive medlemmer av Rødt. En kan anta at det er det mest aktive sjiktet som svarer på en slik undersøkelse, pluss at det blir opp til den enkelte å definere hva som er «aktivt medlem». Min erfaring er at det aktive sjikt i Rødt er langt mindre, et sted mellom fem og ti prosent, avhengig av hvor flinke lokallagene er til å holde møter, lage stands og studiegrupper eller sosiale tilstelninger. En gjennomgående utfordring i Rødt nær sagt over alt, er å få aktivisert flere medlemmer enn en liten kjerne rundt styret i lokallaget og gruppa i kommunestyret. Her er gode råd dyre.   

Et fint lavterskeltilbud er etablert Rødt Arendal med en «Rød lunsj» på en kafe i byen hver fredag. Mellom 12 og 15 folk, og ikke bare medlemmer, dukker jevnlig opp på fredagskafeen. Der diskuteres det lokalpolitikk, aktuelle saker i bystyret eller ukas temaer fra Debatten i NRK. I andre og mindre byer hvor en har folk i bystyret, er ofte den faste aktiviteten knyttet til møter i bystyregruppa. Det gir en dagsorden som lett blir identisk med kommunestyrets sakskart. Med få folk som kan påta seg lederoppgaver i et partilag, sier det seg sjøl at det blir et begrenset antall møter med «utenomparlamentarisk» innhold.

En parallell til denne tyngdeforskyvninga fins i Rødt sentralt. For etter at stortingsgruppa vokste fra en til åtte folkevalgte, som igjen genererer flere titalls stillinger som rådgivere og sekretærer, flytter tyngdepunktet seg uvegerlig fra partikontoret til Stortinget. Dette skjer både ved hjelp av rikelig tildelte pengemidler som ikke kan disponeres fritt til partiaktivitet utenfor det parlamentariske feltet, og ved at noen av de beste menneskelige ressurser flyttes til Stortinget fra partiapparatet lokalt og sentralt. Etter langvarig og konsentrert innsats av «enmannspartiet» på Stortinget fram mot et brakvalg i 2021, ble Rødt medgangspartiet som allerede dagen etter valget fikk 1000 nye medlemmer. Og suksessen av åtte dyktige stortingsfolk som kjente sin besøkelsestid da strømpriskrise- og klassekamp-Norge slo inn i folks hverdag for fullt, kunne nærmest telles dag for dag i nye medlemmer. Dette har vært en helt riktig prioritering, men summen av dette fokuset og mange mindre byer og småsteder der ofte kommunestyrearbeidet tar alle krefter, blir en kraftig svekking av det organisatoriske arbeidet på mange steder der det i utgangspunktet er grunnlag for mye breiere aktivitet enn kun rundt de folkevalgte.

Dette dilemmaet kan kun løses ved at organisasjonsarbeidet i hele partiet, fra partisekretær og organisasjonsutvalg sentralt via distriktsstyrene og ned til partilagene lokalt, gis en helt annen oppmerksomhet i Rødts helhetlige prioritering. Jeg vil nevne et eksempel på hvilken politisk slagside manglende grasrotstyrke medfører. I 2022 sto Rødt i stormen som raste mot alle som var mot Nato. Et enormt mediepress ble pisket opp da Rødt påpekte at svensk og finsk Nato-medlemskap ikke ville bidra til økt sikkerhet i Norden, et standpunkt våre folk på Stortinget også sto på som eneste parti. Det ble laget et debatthefte om temaet krig og imperialisme i fjor sommer. Hadde Rødt hatt et velfungerende partiapparat, ville en samkjørt partiledelse sørget for at denne debatten, med felles forberedelser i et krevende tema, hadde blitt kjørt i samtlige partilag. Det ville ha gitt ledelsen bedre ryggdekning i spørsmål der ensrettinga nå er nærmest total, og hvor den antiimperialistiske profilen som er nedfelt i Rødts program kunne blitt styrket i de farlige og uforutsigbare tider vi lever i. (At dette også avdekker et svakt fungerende internasjonalt utvalg, får vi la ligge i denne sammenheng, noe som for øvrig også gjelder det kvinnepolitiske utvalget som har vært bortimot usynlig siden forrige landsmøte.) Her er altså nok å ta fatt i for den som har sans for orden og organisasjon.

Kampen for å skape en sosialistisk fagbevegelse pågår nå

Rødt og dets forløpere RV og AKP har alltid kjempet for en fri og uavhengig fagbevegelse. Parolen ble formulert den gang sosialdemokratiet fortsatt hadde dype faglige røtter og styrte LO fra topp til tå gjennom kontroll over et flertall av arbeidslivets klubber og fagforeninger. Denne livlinja mellom den faglige grasrota og Ap-ledelsen er nå brutt og det eneste som er igjen av dette byggverket er den Ap-lojale LO-toppen og noen få forbund som stadig danser etter partiledelsens pipe.  I året som gikk fikk vi en tydelig illustrasjon på hvordan denne lojaliteten fortsatt kan påføre fagbevegelsen selvskading, et fenomen som tiltar i styrke når Ap sitter i regjering. Under LO-kongressen i mai i fjor klarte LO-ledelsen ved manipulasjon gjennom de avgjørende komiteer å sabotere ethvert forslag til politisk kontroll over strømpriskrisa, stikk i strid med det LOs grunnplan med varierende styrke stilte krav om.

Under opptakten til Industriaksjonens markering med krav om å ta kontroll over vannkrafta 19. september i fjor, motarbeidet LO-toppen og enkelte forbund det som kunne blitt en stor og samlende aksjon mot myndighetenes handlingslammelse. Slik sørger de for at regjeringa skal gå fri fra kritikk mot det EU- og ACER-styrte kraftmarkedet fra den faglige grasrota. Den dypere forklaring på denne holdningen fra LO-ledelsen og dens mest medgjørlige støttespillere, er sjølsagt at de ideologisk sett støtter et systemlojalt sosialdemokrati som ikke har tenkt en antikapitalistisk tanke på mange tiår. De er tvert om bundet til masta om bord i statsminister Støres synkende skip, fast bestemt på å kjempe for EØS-avtalens uinnskrenkede kontroll over norsk vannkraft og for at det hellige kapitalistiske strømmarkedet skal forbli uforstyrret, uansett hvor spinnvilt det fungerer.

For store deler av den faglige grasrota blir denne lojaliteten stadig mer uforståelig. Levedyktig kraftforedlende industri ofres på markedets alter og familier kastes ut i fattigdom i et omfang som minner mer om 1923 enn 2023. Rødts alternativ er å oppheve det markedet som ble innført over produksjon og distribusjon av strøm for bare tre tiår siden. I sitt innhold er dette en kamp for solidariske fellesskapsløsninger, stikk i strid med kapitalistisk logikk. Slik kan Rødt fronte en kamp for sosialisme innenfor et avgrenset, men svært avgjørende område for vår levestandard. Rødt kan her og nå vise hvor kampen starter for å undergrave den nærmest altomfattende kapitalistiske kontrollen over økonomien og anskueliggjøre behovet for å bygge det nye sosialistiske arbeiderpartiet som er nødvendig for å skape det framtidige felleskapsbasert samfunnet.

Råka åpner seg i den tilfrosne norske krigsdebatten

Den tyske filosofen Jürgen Habermas slår til lyd for fredsforhandlinger fra Vestens side overfor Russland, uavhengig av Kyivs vilje. Den norske forsvarssjefen sier det uhørte om våpnenes begrensninger. De norske skylappene rives vekk.

_{Bildet: Artikkelen i Süddeutsche Zeitung der Jürgen Habermas holøder «en tale for forhandlinger» i Ukrainakrigen.}

Det var i Süddeutsche Zeitung at Jürgen Habermas gikk ut 14. februar og anbefalte at det tas vestlige initiativ til våpenhvileforhandlinger direkte overfor Russland til tross for at president Putin ikke har vist noen vilje til å ville forhandle om en avslutning på krigen. Habermas’ påstand er at våpenleveransene fra Nato-landene, som han vel å merke er tilhenger av, gjør at Vesten beveger seg «i søvne ut mot en bratt klippe» og at begivenhetene gradvis kan resultere i en utvikling mot en ny verdenskrig:

https://archive.ph/2023.02.14-161937/https://www.sueddeutsche.de/projekte/artikel/kultur/juergen-habermas-ukraine-sz-negotiations-e480179/

Forhandlinger for å hindre verdenskrig

«Jeg er opptatt av den preventive karakteren av betimelige forhandlinger som kan forhindre en lang krig fra å kreve enda flere menneskeliv og ødeleggelse, og til slutt stille oss overfor et håpløst valg: Enten aktivt intervenere i krigen, eller, i et forsøk på ikke å slippe løs den første verdenskrigen mellom atommakter, overlate Ukraina til sin egen skjebne», skriver Habermas i en artikkel med tittelen «En tale for forhandlinger» (Ein plädoyer für Verhandlungen).

Den 93-årige Habermas påpeker at leveransene av stadig mer moderne våpen har satt en dynamikk i bevegelse som kan «dytte oss umerkelig over kanten mot en tredje verdenskrig». «To vage og konkurrerende definisjoner» av hva som er målet med våpenleveransene har dukket opp. Den ene er at Ukraina ikke kan tape, og den andre at Russland må nedkjempes. Denne manglende evnen til å definere Vestens mål er en stor feil, og det er inkonsekvent og uansvarlig å overlate til Kyiv å bestemme når forhandløsninger skal starte for å avslutte krigen og hva grunnlaget for forhandlingene bør være, skriver han. Den russiske okkupasjonen har brakt Kyiv i en uakseptabel situasjon, skriver Habermas som samtidig mener at Putins manglende vilje til forhandlinger vil kunne tolkes som et svar på den tvetydigheten som ligger bak Vestens egentlige mål med å støtte krigen, der en mulig tolkning er å tvinge fram en regimeendring i Moskva.

Habermas er ikke den eneste prominente debattant i tysk offentlighet som har advart mot at krigen sklir ut av kontroll. Under debatten om hvorvidt Tyskland skulle levere panservognene Leopard 2, gikk general Harald Kujat ut med sterke advarsler mot det å overhode levere mer våpen til konflikten. «Nå er det rette tidspunkt for å gjenoppta de avbrutte forhandlingene», oppfordret han til i et intervju 18. januar, under henvisning til de begynnende samtalene mellom Ukraina og Russland som ble stoppet i april i fjor.

https://zeitgeschehen-im-fokus.ch/de/newspaper-ausgabe/nr-1-vom-18-januar-2023.html

Harald Kujat var tysk forsvarssjef i 2000-02 og leder for Natos militærråd i 2002-05.

Slike synspunkter har nærmest vært «forbudte tanker» i den norske debatten.

Forsvarssjefen bryter ekspertenes ensretting

Til Klassekampen fredag 17. februar sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen det som fullstendig har manglet hos de uniformskledde menn som nærmest har vært en fast del av inventaret i Dagsrevyens og Dagsnytt 18s studio. I tillegg til å levere militærfaglige analyser, har vi som regel fått moralske formaninger om at «Ukraina må vinne full militær seier» og at «Russland MÅ tape». De hyppigst brukte rådgivere i statskanalen har vært Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets stabskole og Palle Ydstebø ved Krigsskolen.

I Klassekampen får vi en illustrasjon på sistnevntes ekspertråd når han begrunner sin opposisjon mot Kristoffersens påstand om at ingen av partene i krigen kan vinne militært. Ydstebø «tror» at Ukraina kan vinne tilbake alt det tapte, inkludert Krim. «Eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Men den tidligere spådommen han hadde om at det ville skje innen 2023, har han nå utsatt oppfyllelsen av. Og på spørsmål om realismen i at Krim skal kunne tas tilbake, viser han til at «det er det som er det ukrainske målet, og eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Slik fortsatte han sin trosbekjennelse inn i Dagsnytt 18 fredag kveld den 17. februar.

Det som skiller tyske tenkere og generaler fra det norske krigsskolekommentariatet er nettopp evnen til å se etter andre tegn på denne krigens utvikling enn hva president Zelenskyj til enhver tid måtte uttale eller hva EU-politikere i skarp konkurranse om å være flinkest i våpenleveranser måtte mene om krigens utsikter.

Det trengs sårt i den tilfrosne norske Ukrainadebatten – der råka nå sakte begynner å åpne seg.

Millioner på gatene – igjen – i den franske pensjonskampen

I går, lørdag 11. februar gikk den fjerde landsomfattende protesten i år, med kanskje over to millioner demonstranter mot pensjonsreformen som president Macron og statsminister Borne prøver å tre nedover hodet på det franske folk. Kjendisøkonomen Piketty går ut mot reformen som han mener må kreve mer fra de rike for at den skal oppleves som rettferdig.

_{Bildet: I Toulouse var det 100.000 folk på gatene den landsomfattende pensjonsprotesten lørdag i følge fagforbundet CGT. (Foto: l’Humanite)}

Pensjonskampen ser ut til å skru seg til over hele Frankrike. I en mellomstor by som Nîmes i sør med rundt 150.000 innbyggere var det 30.000 på gata lørdag. I godt over hundre byer over hele landet var det demonstrasjoner der trolig to millioner var ute i felles aksjon. Dette var betydelig mer enn den forrige aksjonsdagen sist tirsdag, noe som kanskje kan forklares med at det var fridag og helg.

Pensjonskamp og propaganda – to sider av samme sak

Som alltid når det står store ting på spill i Frankrike har kampen om sannheten og folks tillit en framskutt posisjon. Du finner ikke en fransk avis som kun refererer ett tall på demonstrasjonenes størrelse. Tallene fra lørdag spriker fra 963.000 til 2,5 millioner for frammøtet i hele landet. Den konservative avisa Le Monde bringer dette som tittel, noe som tyder på at de ikke helt stoler på det laveste tallet som er fra Innenriksdepartementet, dvs fra politiet. Det høyeste tallet er fra CGT, den radikale og mest framtredende faglige landsorganisasjonen blant de i alt åtte fagforbundene som nå har alliert seg i kampen mot pensjonen. Det ligger i sakens natur at fagrørsla vil skru opp tallene, mens regjeringa vil legge et vått teppe over dette ulmende opprøret. Tallene er med på å mobilisere nye folk. Jo flere denne gang, desto flere vil vurdere å komme seg opp av sofaen neste gang. Og en neste gang blir det!

Denne propagandakrigen ble allerede etablert da første runde av pensjonskampen ble blåst i gang rett før jul i 2019. Jeg fulgte denne tallkrigen halvåret etter, inkludert i to besøk til Paris da de gule vestene, Gilets Jaunes, og «de røde vestene» fra CGT forente seg i kampen 1. mai. Tallkrigen, og også falske anklager om demonstranters angrep et sykehus fra regjeringas side, sier noe om spenningsnivået i pensjonsstriden:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2020/01/09/over-800-000-demonstrerer-over-hele-frankrike/

Pensjonskampen slik den utvikler seg nå, er latent med tilsvarende spenninger. I Paris var det i følge CGT rundt 500 000 mennesker i Paris. Politiprefekturen, som rapporterer til Innenriksdepartementet, meldte på sin side om 93.000 demonstranter lørdag, mot 57.000 under tirsdagsdemonstrasjonene. En ny aktør i denne tallkrigen er firmaet Incurrence som talte 112 000, i følge Le Monde.

Samme avis kunne fortelle at det var en tett og glad folkemengde som sakte fylte opp Republikkplassen. Den besto av gamle, unge, av foreldre med barnevogner. Også 15.000 studenter deltok i kampen mot pensjonsreformen Paris, noe som forteller hvor stor bredde bevegelsen har fått. Fra det moderate fagforbundet CFDTs høyttalerbil ble det til å med annonsert: Dette er en familiebegivenhet! Hvis den sannheten etablerer seg, skal det bli en krevende oppgave for president Macrons regjering å vinne fram med den kontroversielle reformen.

Pikettys kritikk – «grunnleggende urettferdig»

Den verdenskjente økonomen Thomas Piketty, kjent for mursteinen «Kapitalen i det 21. århundre», har i en spalte i Le Monde 11. februar kritisert reformen for å være «grunnleggende urettferdig». Målet er som kjent fra regjeringas side å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år. Med den økning i innbetaling som dette vil framskaffe, skal det i henhold til offisielle tall øke statens inntekter med 17,7 milliarder euro fra og md 2030. Men i dette regnestykket ligger det i følge Piketty at de rike blir bedt om å bidra med langt lavere andel enn middelklassene og de fattigste. Han godtar forutsetningen om at alle må bidra ekstra for å kompensere for økt levealder, men mener reformen må «ombygges slik at de rikeste betaler en høyere andel enn de fattigste.

Også lederen i det moderate fagforbundet CFDT, Laurent Berger, krever også en endring av reformen, i følge avisa Le Figaro. Selv om det er uenigheter mellom CFDT og det mer radikale fagforbundet CGT, kritiserer også Berger Innenriksdepartementets «juksing med tallene» over demonstranter, og tidligere denne mæneden anklaget han statsminister Elisabeth Borne for mangle empati i anledning pensjonskampen.

Stadig nye metoder tas i bruk i det kampvillige franske arbeidlivet. Lørdag gikk flygelederne ved Paris-flyplassen Orly til streik uten varsel, slik at omlag 50 prosent av flytrafikken ble rammet. Alle andre ansatte ved flyplassen har et lovpålagt krav om 48-timers varsel før en streik, noe som ikke gjelder flygelederne. Derimot var ikke spoveis- og jernbanearbeiderne i streik lørdag, noem som kan ha lettet transportmuligheten for masser av folk som ville inn til byene for å demonstrere.

Fagbevegelsen hevder at mobiliseringsevnen er på stigende kurs og planlegger en ny aksjonsdag allerede torsdag 16. februar. Og deretter planlegges det en nasjonal streikedag den 7. mars der alle fagforeningene som nå deltar håper å lamme hele Frankrike i generalstreik.

Over to millioner i fransk protest, en halv million i britisk streik

I England og Skottland har streiken denne uka både rettet seg mot forslaget om å svekke streikeretten og for økt lønn. I tirsdagens aksjonsdag i Frankrike sto kampen mot Macrons pensjonsreform i sentrum. I begge land var det massivt oppmøte som ledd i Europas nye streikebølge.

_{Bildet: Kampen for streikeretten har samlet fagforeninger på tvers av alle sektorer i Storbritannia, som her fra London i den store streiken 1. februar}

Det var ikke minst lærernes streik som preget A Day of Action i Storbritannia i dag, 1. februar. Dette var den første av sju annonserte streiker fra lærernes fagforening, National Education Union (NEU) i løpet av februar måned. Lærerne har hatt en katastrofal lønnsutvikling med 13 prosent tapt kjøpekraft siden 2010. Et par hundretusen lærere forlot kateteret og deltok i en streikedag som anslås å være den største i Storbritannia siden 2011.

Men også en rekke andre grupper var ute i streik; universitetsansatte, togførere, sykehusansatte, offentlig ansatte. Det resulterte i kaos i London hvor 40.000 marsjerte gjennom gatene mens togtrafikken sto. Men andre grupper som tidligere har hatt hyppige streiker, som transportarbeiderforbundet RMT, var ikke i streik ved Londons undergrunn i dag. Det er en viss frustrasjon å spore blant mange faglige tillitsvalgte over manglende koordinering, men inkludert dagens streiker innen fem sektorer er dette en ledd i en måned der det foreløpig er annonsert 30 streiker i løpet av februar. I følge dagens rapporter i avisa Socialist Worker marsjerte det i tillegg til London 6.000 i Sheffield, samme antall i Manchester og Bristol. Det arbeides i følge samme avis for en ny felles all-britisk streikedag den 15. mars.

Flere franskmenn på gatene enn 19. januar

Kampen mot den franske regjeringas pensjonsreform under statsminister Elisabeth Borne har samlet Frankrike på kryss og tvers. Den første aksjonsdagen var den 19. januar med massiv oppslutning og et par millioner ute i gatene. Men gårsdagens aksjon var et nytt løft. I følge den faglige landsorganisasjonen CGT var det 500.000 som marsjerte i Paris, 100.000 flere enn 19. januar, mens det totalt var flere millioner ute i protest over hele Frankrike. Som vanlig er det en heftig propagandakrig om tall, og Innenriksministeriets «tellere» kom fram til at det bare var 80.000 demonstranter i Paris.

_{Bildet: Det var demonstrasjoner i et ukjent antall franske byer mandag 31. januar, som her fra Toulouse. (Foto: l’Humanite)}

Avisa l’Humanite, det franske kommunistpartiet PCFs avis, melder om totalt nærmere 2,8 millioner, som er CGTs tall, og avisa bringer et kart over landet der bortimot hundre byer og steder er registret med tall fra 1. februar sammenlignet med 19. januar. I Marseille var det 200.000, solid fram siden sist. I Nantes 65.000, også der solid fram. Men også småbyer hadde stormønstringer som Abbeville der 3500 marsjerte av en befolkning på 22.000. Dette er en oppslutning som trolig bekymrer Emmanuel Macron, presidenten som har forbannet seg på at pensjonsreformen skal gjennomføres. Han ønsker kraftige innstramminger i pensjonsvilkårene og å heve pensjonsalderen til 64 år.

Presidenten gjorde et forsøk på å vinne fram med reformen rett før jul i 2019. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2019/12/17/massive-mobilisering-mot-macrons-pensjonsreform/

Den kampen førte til heftig motstand fra fagbevegelsen i en kamp som fortsatt utover vinteren helt til Covid 19-epidemien satte en stopper for begge de stridende parter. Denne gang er det mange som frykter at Macron, som nå sitter i sin siste presidentperiode, vil tvinge gjennom reformen ved hjelp av et dekret i den lovgivende forsamling. Det skjedde i budsjettforhandlingene sist høst da Macrons parti ikke fikk flertall i parlamentet. Det er et såkalt 47.3-forslag som er navnet på en paragraf i en lov som åpner for dette hvis opposisjonen blokkerer for et flertall. Det blir en spennende misnøyens vinter i Frankrike, som i Storbritannia i år.

Selektivt utvalg bak «vaklende venstreside»-oppslag om våpendebatt i Klassekampen

_{Bildet: Blant de mange partier på venstresida som motsetter seg våpenhjelp til Ukraina er et av de største, greske Syriza. Partiets leder Alexis Tsipras rettet skarp kritikk mot landets statsminister for å ha sendt våpen fra Hellas på Syrizas sentralkomitemøte 24. oktober.. Her er han på talerstolen samme helg på konferansen European Forum i Aten. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Klassekampens tosiders sak om våpenstøtte til Ukraina sist lørdag ga et tankevekkende, men også ufullstendig bilde av europeiske venstresides holdning til våpenstøtte og krav om våpenhvile. En rekke land var ikke med der til dels store opposisjonspartier er mot våpensendinger til Ukraina. Dette innlegget står på trykk i avisa 25. januar.

Et av EUs største i så måte, greske Syriza (med mer enn 100.000 medlemmer) har gått kraftfull ut mot den sittende høyrestatsminister Mitsotakis for «ved å sende våpen til Ukraina å gjøre Hellas til en aktiv part i denne krigen.» Det var partileder og tidligere statsminister Alexis Tsipras som sa dette i sin tale til sentralkomiteen i Syriza sist i oktober i fjor. «Vi ønsker, og vi arbeider for at Europa skal ta avgjørende beslutninger for å få våpnene til å stilne og å la diplomatiet snakke. Og som aller viktigst, fordi vi godt vet at en slik krig ikke kan ha vinnere til slutt, men bare tapere», sa Tsipras med en klar oppfordring både til Aten og Brussel.

Det belgiske marxistiske arbeiderpartiet PTB er klare mot våpen, men går inn for sanksjoner både mot Putin og de største russiske oligarkene. Partiet med oppslutning på pluss minus 15 prosent både i regionen Brussel og Vallonia har under hele krigen krevd våpenhvile og forhandlinger og advart mot opptrapping av krigen. PTB ser ikke ut på ha tapt på sitt standpunkt, og etter Enhedslistens tilbakegang i det danske valget i fjor høst, krangles det heftig om årsaken bl.a. kan skyldes partiets klare pro EU- og Nato-dreining i fjor.

Die Linke i Tyskland har siden lenge før den russiske innmarsjen i nabolandet vært i strid med seg sjøl, noe som forsterka seg da et flertall fordømte invasjonen i fjor, mens et mindretall unnlot å kritisere Russland og var mot sanksjonene mot landet. Men anti-Nato og EU-partiet har vært motvåpensendinger og er nå skarpe kritikere av forslag om å sende tyske Leopard 2-tanks som også den tyske regjeringa i det lengste holdt igjen på. Partilederen i Linke advarte mot at neste skritt vil kunne bli krav om tyske soldater inn i Ukraina. Den tyske tvilen er kanskje det ytterste uttrykk for den angst for konsekvensene av stadig mer våpen som ligger under en slik tilbakeholdenhet, en tvil som ikke gjenspeiles i KKs vareopptelling. Dessuten mangler flere neipartier, fra Sinn Fein (det største irske partiet, men i opposisjon) i det tradisjonelt nøytrale Irland,  til Bloco de Esquerda i Portugal (støtteparti for regjeringa i forrige periode) som begge er motstandere av våpenleveranser.

Det var så vidt nyheten slapp gjennom sist uke om at den spanske statsminister Sánchez ba om fredsforhandlinger direkte med Putin, noe som ikke nevnes selv om Sánchez blir nevnt blant de våpenvillige. KK-artikkelen viderebrakte råd fra en kommentator om at «venstresida har ingenting å vinne på å snakke om krigen». Det virker som en forloren tanke. Som om det var en politisk skjønnhetskonkurranse vi sto overfor, og ikke en kamp på liv og død i et mulig imperialistisk ragnarokk.

Har energiministeren tenkt å ta livet av REC Solar?

_{Stille før stormen: REC Solars anlegg i byggene til venstre produserer verdens reineste solcellesilisium ved anlegget hvor også Elkem Fiskå har hatt kraftforedlende industri i mer enn hundre år. (Foto: Halvor Fjermeros)}

I dag besøker en delegasjon med politikere fra opposisjonen på Stortinget REC Solar i Vågsbygd for å komme med en siste appell om at regjeringa og statsråd Terje Aasland redder denne unike og miljøvennlige bedriften fra kveldningsdøden. Hvis ikke det tas politisk styring over krafta og strømprisene, vil industridøden være et faktum på nyåret.

Det er tre måneder igjen til gongongen slår for solcelleprodusenten REC Solar i Kristiansand. I august ble samtlige ca 200 ansatte permittert da de indiske eierne besluttet å stenge produksjonen midlertidig på grunn av de høye og forutsigbare strømprisene. Siden da har det vært stille i lokalene ved Elkem på Fiskå og de ansatte lever i største uvisshet om egen og bedriftens framtid. Denne bloggen var den første som varslet om permitteringene i sommer:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/08/18/industridoden-er-i-gang-rec-solar-legger-ned/

REC Solar hadde før priseksplosjonen i fjor månedlige strømutgifter på 7-8 millioner kroner. I august i år var strømutgiftene på 104 mill. kr., altså over 10-gangen! Det norske fortrinnet med lave og stabile kraftpriser er i ferd med å gå opp i røyk og REC Solar kan etterlate seg den største branntomta så langt hvis ikke rimelige fastprisavtaler kommer på plass innen kort tid. Det er urovekkende at Arbeiderpartiets energistatsråd Terje Aasland ennå ikke har kommet med signaler som tyder på at han vil redde den mest utsatte delen av industrien, enda han sjøl kommer fra Porsgrunn, industribyen der REC Solar på Fiskå har sin søsterbedrift. Alt tyder på at lojaliteten til EU, EØS og det europeiske kraftbyrået ACER er større en til hjembyen. Seinest i Politisk kvarter på NRK onsdag morgen bekreftet Aasland at det er tilfelle da han svarte at det var uaktuelt å reforhandle avtalene om krafteksport via kablene til Tyskland og Storbritannia, kabler som importerer sinnssvake strømpriser inn til Norge hver dag. Det gjentas og gjentas at svarene på hvordan man skal løse strømpriskrisa kommer med den stadig utsatte rapporten fra regjeringas egen energikommisjon. Nå skal den komme «engang på nyåret», mens klokka tikker ubønnhørlig mot uke 9. Da går perioden for permitteringer for REC Solar ut og katastrofen kan være et faktum: Verdens mest miljøvennlige silisiumproduksjon for verdens mest skånsomme energiproduksjon kan gå dukken. Produksjonsmetoden som er utviklet på Fiskå i Vågsbygd kan bli flyttet utenlands! Dette har de ansatte advart mot i ett år nå, og klubbleder Andreas Hadland krevde for en måned siden at regjeringa instruerer statsbedriften Statkraft om å inngå fastpriskontrakter som industrien kan leve med:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/11/17/skal-rec-solar-i-gang-igjen-ma-staten-ma-bruke-sitt-eierskap-til-krafta/

Det er et enkelt krav som stilles fra kraftforedlende industrier som REC Solar: Vi må ha garanti for en fast pris på strøm som ikke overstiger 50 øre/kWh dersom det skal kunne inngås langsiktige fastprisavtaler på 5-10 år. Dette har alltid vært vilkåret industrien har blitt tilbudt og som har skapt det unike norske fortrinnet for vår verdensledende kraftbaserte metallindustri. REC Solar har i de foregående år utviklet en teknologi som bruker avfall fra silisium i stedet for kvarts fra gruver, altså en resirkulering som både sparer kloden for unødige uttak av ressurser og som slipper ut dramatisk mindre CO2. Men fordi denne utprøvingsperioden har gitt usikre utsikter til å få i gang full produksjon, har ikke eierne gått inn i langsiktige kontrakter for kraft. REC Solar må anses som en oppstartsbedrift, men etter regjeringas regler faller bedriften utenfor de foreslåtte skattelettelser og støtteordninger i denne sektoren.

Hvis det ikke straks tas grep fra energistatsråden, vil vi kunne oppleve det tragiske paradoks at verdens reineste silisiumproduksjon legges ned og flyttes ut fra Norge. I så fall vil begrepet «grønt skifte» tømmes for innhold og vårt fortrinn som industrinasjon være en saga blott innen overskuelig framtid.