Nå bløffes det uhemmet om Nato – og mot Rødt

Bildet viser ødeleggelsene av norske og andre Nato-lands bombing i Libya i 2011. Tidligere statsminister Solberg snakket usant om FN-mandatet og om Natos rolle i Libyakrigen under Debatten torsdag kveld.

Det gikk over stokk og stein i NRKs Debatten torsdag kveld da hovedsaken var Rødts nei til ratifisering av Nato-søknadene fra Sverige og Finland. Nå er alt tillatt for å undergrave enhver form for Nato-motstand, fra Erna Solbergs bløff om morderiske felttog Norge har deltatt i regi av alliansen, via Aps Sverre Myrli som med blått blikk påsto at Nato i sin tid ble dannet som «et fredsprosjekt», til redaktør Snorre Valens påstand om at Rødt ikke bryr seg om annet enn kritikk av Nato og USA i dagens krigssituasjon. 

Den tidligere SV-toppen fikk uimotsagt si dette i debatt om Rødts standpunkt i Ukrainakrigen: «Jeg tror helt oppriktig ikke jeg har hørt et eneste resonnement om disse spørsmålene fra sentralt Rødt-hold som ikke primært handler om USA og Nato.» Dette ble hengende i lufta uten mulighet for replikk, fordi et sceneskifte fant sted i studio.

Er det noe Rødts ledelse har vært oppmerksom på, så er det nettopp å kritisere Putins beslutning om den ulovlige og brutale invasjonen uten å si et «men» i samme setning om de bakenforliggende årsaker til krigen i Ukraina. Nå får vi syn for sagn om at det ikke går an å være varsom nok for å unngå denne typen uredelighet i Prime Time på NRK. Hvor Valen har vært siden 24. februar vet jeg ikke, men en rask oppdatering av Rødts standpunkt finner han f.eks i siste og mye omtalte landsstyrevedtak som åpner med følgende ord: «Rødt fordømmer Russlands invasjon av Ukraina. Russlands invasjon er angrepskrig og et grovt brudd på FN-pakten. Krigen forårsaker frykt, elendighet og død og driver millioner på flukt. Vi ber umiddelbar stans i krigshandlingene, våpenhvile og tilbaketrekking av russiske tropper fra Ukraina.»

Handler dette «primært om USA og Nato»? Valens selektive leseevne er trolig betinget av at han befinner seg i lemenmarsjen av forståsegpåere som mener venstresida «må tenke nytt», noe som er kodespråk for å forlate sitt nei-standpunkt til Nato. Eller for å bruke redaktørens egen logikk i en kommentar denne uka: Den som ikke er enig med Valen «diskuterer med fortida»:

https://www.tronderdebatt.no/hva-er-vel-virkeligheten-mot-garsdagens-analyse/o/5-122-44344?fbclid=IwAR3wBKMSTb4uX0WEIqCtdcuevmNFHIOJ4_MRFYnWPNCyopGbL9qywpQvzao

Solberg opprettholder Libya-løgnen

Erna Solberg var statsminister under åtte år av NATOs miserable Afghanistankrig som resulterte i tap av 176.000 liv, hvorav anslagsvis 50.000 var uskyldige sivile, gikk høyt på banen i Debatten da det kom til spørsmålet om Natos rekke av angrepskriger. Hun sto som Høyres opposisjonsleder last og brast med sin forgjenger Jens Stoltenberg og hans nådeløse bombekrig mot Libya i 2011. Torsdag kveld slapp hun til med en feilaktig og ukorrigert historieskriving særlig om sistnevnte krig. Hennes påstand om at det fantes FN-mandat for krigen og dens påfølgende regimeskifte er et forsøk på å avkriminalisere en USA-ledet og siden Nato-drevet krig som har hatt uoverskuelige virkninger i å destabilisere regionen og åpne slusene for en menneskehandelstyrt flyktningestrøm.

FN-resolusjon 1973 ga mandat til en flyforbudssone for å beskytte sivile liv mot forventede overgrep fra Gaddafi-regimet i mars 2011. Med Frankrike og USA som pådrivere, og Norge som fortsatt aktive krigsdeltakere, i ferd med å slippe sine nær 600 bomber mot libyiske byer og infrastruktur, ble mandatet fordreid til regimeskifte som mål. Og siden vi nå står oppe i den dypeste mistillit mellom Russland og Vesten siden Den kalde krigens tid, er det all grunn til å påpeke at nettopp Nato og USAs morderiske og folkerettsstridige regimeskifte i 2011 ga næring til en russisk (og kinesisk) mistro til Vesten i denne typen konflikter. USA var en hårsbredd unna å skaffe seg et tilsvarende påskudd for å angripe Syria i 2013.

Hvis den solbergske skjønnmaling er i ferd med å bli gangbar mynt i ly av den nye Nato-euforien, går vi farlige tider i møte.

Flere våpen er ikke veien til fred i Ukraina

Det kunne ha blitt et bra oppspill til en viktig debatt om Russlands folkerettsstridige invasjon i sitt naboland når Fædrelandsvennen vier kommentarplass til Rødt. Sammen med Kasper Espeland, Rødts gruppeleder i Kristiansand bystyre, svarer jeg på anklagene om at «Rødt svikter Ukraina.»

Bildet: Politisk redaktør Vidar Udjus hadde lørdag 7. mai en kommentar der han gjør et dårlig skjult forsøk på å klistre den forslitte «hesteskoteorien» til Rødt. Det er en underlig og kunstig konstruksjon rundt noe så alvorlig som Ukrainakrigen.

Det er misvisende og lite konstruktivt for den politiske debatten når politisk redaktør Vidar Udjus i Fædrelandsvennen påstår at meningsmotstandere, i dette tilfellet Demokratene og Rødt, «svikter» Ukraina. Riktig underlig blir det når redaktøren hevder at de to partier har sammenfallende standpunkt: «Det er ingen vakker allianse når ytre høyre og ytre venstre finner hverandre», skriver Udjus. Dette er overlagt villedning, for Rødt har ikke inngått noen allianse med eller «funnet» Demokratene i denne saken. Vår politikk står støtt på egne bein, både når det gjelder vår fordømmelse av Putins angrepskrig, Ukrainas rett til å forsvare seg, vår analyse av de store imperialistenes rivalisering som nå blir tydeligere i krigen og Rødts klare og uendrede motstand mot norsk Nato-medlemskap. De siste to punktene kan enhver som er nysgjerrig på hva vi mener finne ut ved å lese i Rødts partiprogram.

Mer våpen øker ragnarok-scenariet i Ukraina

Når Rødt har tatt standpunkt mot å sende våpen til Ukraina har det i hovedsak to begrunnelser:

1.       Å sende våpen kan øke faren for en storkrig i Europa. Vi vet fra historien at en krig «i det små» mellom to parter kan spre seg og forverres når andre land melder seg på.

2.       Den andre grunnen er at det å sende våpen kan gjøre oss til en medkriger-stat. Her har folkerettsekspertene vært uenige ved kriges start. Siden har mye vann rent ut i Svartehavet og mye blod blitt spilt på slettene ved Donbass.

Tre uker etter krigens start var tittelen på en artikkel ved en av oss undertegnede: «Hvordan kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus»: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/03/15/kan-vi-forhindre-at-ukraina-blir-et-slaktehus/

Ingressen lød: «President Putin har startet en krig som kan ende i ragnarok. Det gjør han i forvissning om at terrorbalansen fra den kalde krigen står ved lag. Det kan ingen med sikkerhet si at den gjør nå. Vi må intenst håpe på en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for at det pøses inn nye laster med våpen og leiesoldater fra utlandet.»

Nå er dette håpet gjort til skamme. Nå ER Ukraina et slaktehus. Og ragnarok-scenariet er dessverre ikke ryddet av veien, snarere tvert om. For hver dag som Russlands hær framviser sin relative udugelighet som følge av dårlig logistikk, svakt motiverte soldater, store tap i materiell og mannskap og økt effektivitet fra den ukrainske motstanden, øker faren for mer desperate handlinger fra hver side i krigen. Jo lenger Putin og hans generaler fomler med å sette sine militær mål ut i livet, desto mer ivrige – og overmodige – blir Vesten i å «pøse inn» våpen og direkte militær bistand. President Joe Biden foreslo 28. april å bevilge 33 milliarder dollar i støtte til Ukraina, hvorav 20 mrd. er satt av til våpen og ammunisjon. Etter at støtteapparatet til presidenten tørket opp Bidens «slip of the tongue» i mars om at Putin ikke kunne bli sittende i Kreml, har nye signaler fra USA gjort det klart at målet med krigen nå er å svekke Russland. Det som lenge har hatt et tydelig preg av en stedfortrederkrig («proxy war»), nærmer seg mer og mer en åpen konfrontasjon mellom supermakten USA og den fordums storhet Russland. Begge parter ser ut til å innstille seg på mulighetene for en langvarig krig, med den fare for eskalering og uforutsette hendelser det innebærer.

Derfor mener Rødt det er gode grunner til ikke å sende våpen. Og de blir bedre desto lengre krigen varer. Hvis man derimot søker en stor militær konfrontasjon med tanke på en avgjørende seier for Ukraina, dyttet fram av et aggressivt USA som nå ser sitt snitt til geopolitiske sjumilssteg mot øst, må man være blind for ikke å se faren for at bruk av atomvåpen øker fra et stadig mer desperat russisk lederskap. Er det dette som er redaktør Udjus’ dagsorden? Tror Udjus dette ville føre fram til en trygg fred for Ukraina?

Rødt er mot Nato og den nye norske basepolitikken

Å koble Rødt til ytterste høyre lyder som et forsøk på å anskueliggjøre den forslitte «hesteskoteorien», noe som i dette tilfellet er enkelt å avvise. Demokratene er ikke bare et trofast ja til Nato-parti som gladelig setter seg på USAs fang i sikkerhetspolitikken. I programmet lyder det: «forsvaret skal være fleksibelt og mobilt i tråd med utviklingen i Nato.» Det er reine ord for pengene. Og det er så langt unna Rødts posisjon som det går an å komme. Ukraina-krigen har vært nyttig på ett vis: Den har avdekket Norges skandaløst svake invasjonsforsvar, nedbygget av samtlige regjeringer siden 1990-tallet. Dette er en følge av blind tillit til Natos «out of area»-strategi der de største investeringene nettopp har gått til å fremme den fleksible mobilitet som Demokratene hyller. Det er sånn sett en villet norsk Nato-politikk som har bygd ned vårt forsvar, noe Rødt har pekt på i årevis. Når Solberg-regjeringa motstandsløst har overlevert en plan til dagens regjering som slipper USA (ikke Nato) inn på fire norske baser, er dette et brudd på en 70-årig basepolitikk som bare øker utryggheten i en mindre trygg verden.

At Russland har begått en aggressiv handling mot sitt naboland, visker ikke vekk bitter kunnskap om Nato-lands udåd mot land som Irak, Afghanistan og Libya. At Putin er en folkerettsforbryter fratar ikke Nato og Vesten ansvaret for å flytte fram posisjoner som har bidratt til opptrapping fram mot krigsutbruddet. Her er vi ved sakens kjerne: Nå roper alle om mer våpen. Vi opplever en ensretting som under den kjøligste fasen av Den kalde krigen. Våpenindustrien gnir seg i hendene og teller penger. Og verdens folk står i akutt fare for plutselig å befinne seg i en nyåpna filial av slaktehuset Ukraina. Er det dit redaktør Udjus har tenkt seg?

Belgiske marxister krever allmenn prisstopp og avgiftskutt på drivstoff og strøm

PTBs leder Raoul Hedebouw angrep president Putin for «hans kriminelle krig mot Ukraina» og skjøt mot krigsprofitørene bak energikrisa med bensintankpistol – mens han solte seg i glansen fra ny rekordmåling sin 1. maitale i Brussel.

Bensinprisgalskap: – Realiteten er at det er økonomiske giganter som utnytter krigen til å tjene rått med penger. Hver uke når du går til bensinpumpa møter du dem i den andre enden av røret. De suger pengene våre som aldri før, sa Raoul Hedebouw, leder i PTB i sin 1. maitale, og ble avbildet slik. 

Det belgiske arbeiderpartiet PTB, marxistisk i sin ideologi, og stadig oftere referert til i storaviser som Le Soir i Brussel som «kommunistpartiet», kan ikke lenger ignoreres som et marginalt ytre venstre-fenomen. Derfor blir det oppslag på rekke og rad når den nyvalgte lederen for partiet holder 1. maitale: https://drolab.co.uk/1er-mai-du-ptb-a-bruxelles-bloquons-les-prix-supprimons-les-accises-plaide-raoul-hedebouw/

Rekordmåling, slår sosialdemokratene i Brussel

I den siste store meningsmålinga i Belgia, Le Grand Baromètre (som bare kommer fire-fem ganger i året), gjorde PTB nye framganger, til tross for jevnt stigende målinger gjennom et par år:

https://www.lesoir.be/432431/article/2022-03-25/grand-barometre-le-ptb-grimpe-en-wallonie-et-bruxelles-le-vlaams-belang-perd-saI

Vallonia, delstaten der PTB har hatt sitt sterkeste fotfeste, nådde de nesten 20 prosent og er med det nesten jevnstore med de tradisjonelle styringspartiene PS (sosialdemokratene) og MR (konservative liberalister). PTB fikk et nasjonalt gjennombrudd med 14 innvalgt i det føderale parlamentet i 2019. Men for tre år siden fikk de «bare» 13,7 % i Vallonia, mot den nyeste målinga på 19,7:

Brakvalg for det marxistiske PTB i Belgia

I Brussel gjør PTB også et steg opp til 16,4 prosent og er dermed 3. største parti i hovedstaden (som er egen region) og større enn det sosialdemokratiske PS. I delstaten Flandern, der PVDA (det flamske navnet på PTB) har hatt problemer med å etablere seg som et parti med innflytelse, fikk de 8,9 prosent, en solid framgang fra valgresultatet (6 %) for tre år siden.

Framgangen er desto mer interessant fordi Le Grand Baromètre ble presentert en måned etter Russlands invasjon av Ukraina. PTB har, som alle andre venstrepartier, blir forsøkt mistenkeliggjort i de store mediene for ikke å ta avstand fra det russiske angrepet på nabolandet. PTB/PVDA nektet å stemme for en resolusjon i det flamske parlamentet som knyttet påstander om at Nato og EU hadde brukt alle diplomatiske midler for å unngå krigen til en fordømmelse av Russlands invasjon. Forsøk på å stemple partiet som «halv-putinister» har åpenbart hatt svak effekt. Og i 1. maitalen til partileder Hedebouw refererte han flere ganger til «Putins kriminelle krig i Ukraina». Sannheten er at PTB både fordømte den russiske anerkjennelsen av de ukrainske Donbas-fylkene Donetsk og Luhansk før krigsutbruddet, samt invasjonen som et brudd på folkeretten og Ukrainas suverenitet:

https://www.rosalux.eu/en/article/2114.belgium-s-response-to-the-russian-invasion-of-ukraine.html

Krigen har ikke skylda, men krigsprofitørene håver inn

Raoul Hedebouw åpnet sin 1. maitale i Brussel ved å snakke om Jessica, flyplassarbeideren, som sov i bilen mellom skiftene i stedet for å kjøre hjem, for å spare bensinutgifter. Og aleinemora Nora som unnlot å varme opp huset annenhver uke når hun ikke hadde barna hjemme:

-Det blir dyrere og dyrere å leve. Og hva gjør regjeringen? Den setter ned en ekspertgruppe. En gruppe eksperter på «kjøpekraft og konkurranseevne» for å fullt ut forstå de sosiale og økonomiske konsekvensene av krisa. Det er det som skjer når du har politikere som lever i en egen boble, som ikke vet noe om den virkeligheten folk lever i. De merker ikke den økte prisen på bensinpumpa og de skyhøye energiregningene. De trenger eksperter for å fortelle dem hvor dyrt det har blitt å leve!

-President Biden og statsminister de Croo påstår at energikrisa skyldes krigen i Ukraina. Men som alle vet startet den lenge før krigen. Sannheten er at det er økonomiske giganter som utnytter krigen til å tjene ekstra mye penger. Hver uke når du går til bensinpumpa møter du dem i den andre enden av røret. De suger pengene våre som aldri før. Hver gang du trykker på pumpa, er det millioner av euro som går inn i kassa deres. Disse krigsprofitørene er de multinasjonale olje- og gasselskapene. Total fikk et rekordoverskudd på 14 milliarder euro i fjor. De annonserte nettopp i forgårs et overskudd på 5 milliarder euro bare for de tre første månedene av 2022. Overskuddet deres eksploderer som aldri før. Mens vi dør. 

Men dette ranet kunne ikke ha skjedd uten medskyldige. Og disse medskyldige er politikerne til de tradisjonelle partiene som har latt markedet gå sin uregulerte gang i så mange år. Så har de blitt presset underveis i energikrisa. Er det noen som husker at politikerne den 14. mars bestemte å redusere avgiftsbeløpet med 17 cent per liter… 17 cent! Fire dager seinere hadde prisøkningen allerede spist opp alt! Hvem tror de at de lurer? 

Opphev ACER-mekanismen, kutt avgifter på energi

PTB-lederen forslo prisstopp på basisvarer og hans parti har siden i fjor foreslått kutt i moms og avgifter på både strøm og gass og drivstoff (diesel og bensin) for å skåne de med svakest økonomi. Han gjentok kravene svært konkret: -Kutt alle særavgifter på bensin og diesel, noe som vil gi en maksimumsprisen på €1,40 (under 14 kroner pr liter)

-Når det gjelder gass, foreslår vi å sette en stopper for alle mekanismene for liberalisering av sektoren som førte til at 80 % av gassen ble solgt på børsene og å gå tilbake til langsiktige kontrakter fra stat til stat med faste priser som kan nøytralisere spekulasjoner, sa Hedebouw. 

For elektrisitet foreslo han å oppheve det europeiske markedssystemet for prisfastsettelse, velkjent som ACER, EUs energibyrå i Norge. Denne prisfastsettelsen består i å beregne strømprisen på grunnlag av det dyreste anslaget i det store europeiske fellesmarkedet for strøm, ifølge PTB-lederen, som ikke nøyde seg med dette: 

-Mange unge, også de med jobb, har i dag problemer med å finne bolig. Sånn bør det ikke være. La oss starte med å stoppe mulighetene for økning i husleie og boligforsikringer. 

Og så, la oss fryse prisen på grunnleggende matvarer. Priskontroll og innføring av maksimalpriser for varer har vi hatt tidligere. Dette var tilfellet for med brød spesielt, vi kan gjeninnføre den mekanismen. Det kan gjøres her og i dag, sa Raoul Hedebouw og avsluttet slik: 

-Denne prisstoppen kan finansieres hvis vi får krigsprofitørene til å betale, hvis vi innfører et spesielt bidrag på superprofittene til de multinasjonale selskapene innen energi, landbruk, banker og forsikringsselskaper. 

Ut på gatene: Tilbake til 1. mai-sporet fra 2019!

For tre år siden var det digre demonstrasjoner der de gule og de røde vestene sto sammen i Frankrike etter en tøff vinter med tydeligere klassekamp enn på lenge. Det er president Macrons verste frykt, men også kimen til en etterlengtet framgang for den franske venstresida.

Ingen tårer for Macron: Fra vannkanonaden i tåregasståka ved Place d’Italie i Paris 1. mai 2019. (Foto: Halvor Fjermeros)

Overalt mobiliserer fagbevegelsen til marsjer, prosesjoner, demonstrasjoner – you name it – verden over. Men i Frankrike har dagen i dag en tilleggsdimensjon: Den er en revelje, et oppvåkningssignal for den tredje runden i det franske valget. Og den kan gi overraskelser.

Tour de force: Macrons tåregasshilsen

Det var 1. mai i 2019, det siste året før pandemien lammet all sosial og politisk virksomhet, at noen av de største demonstrasjonene fant sted i Frankrike etter en misnøyens vinter. Som en av 80.000 deltakere i den digre marsjen i Paris, arrangert av det franske «LO», fagforbundet CGT, men med solid oppslutning fra de gule vestene, fikk vi smake den franske statsmaktas beske medisin. Allerede før toget hadde stilt opp fyrte politiet av de første tåregassgranatene. Og da toget hadde beveget seg som en sakteflytende elv fra Montparnasse i 14. arrondissement sør for sentrum i Paris og østover mot Place d’Italie, ble fronten av toget møtt med en vannkanonade og et tåregassangrep uten like. Med imponerende ro og beherskelse snudde titusener av togvandrere og lot til å være både forberedt på dette, men også frustrerte, forbanna, oppgitte over dette maktspråket fra Macrons voldelige statsapparat.

Dette skildret jeg i en artikkel fra Paris, mens tåregassen fortsatt dreiv over hustakene øst for hotellet mitt nær Place de St. Michel: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/04/23/fake-news-mot-de-gule-vestene-taregass-og-grov-propagandakrig/

Tredje valgrunde: Tilbake til den rødgule miksen

Nå har alle som følger med i fransk politikk fått med seg at det nær sensasjonelle skjedde i første valgomgang av presidentvalget. Den hardtslående og effektive Jean-Luc Melenchon, bannerføreren for det nye franske venstrepartiet La France Insoumise, Det ukuelige Frankrike, var på nippet til å slå ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen på målstreken. Med sine nær 22 prosent av stemmene var han drøyt 400.000 stemmer fra å komme til «finalen» mot sittende president Macron. Det kunne ha blitt en annen vals!

Så snart Macron var gjenvalgt, med sviktende oppslutning og en enorm mengde velgere som stemte blank, lanserte Melenchon seg sjøl som statsministerkandidat. Det høres underlig ut for den som ikke kjenner det franske parlamentariske system. Men det beror på at presidenten må ha flertall i den lovgivende forsamling for å danne regjering. Dette har skjedd før, seinest da sosialdemokraten Jospin var statsminister under den konservative president Chiraq (1997-2002).

Det er der venstresida nå øyner håp om å vinne et flertall mot den stadig mer markedsliberalistiske og høyreorienterte president Macron. Da må den nye alliansen med Melenchons «ukuelige» i front, og de grønne, kommunistpartiet og det som er igjen av sosialdemokratiske Parti Socialiste vinne mer enn halvparten av de 577 parlamentsplassene gjennom de to valgomgangene 12. og 19. juni. Motvillig har «de små dverger» innsett at Melenchon er mannen som kan samle venstresida, tross hans klare motstand mot Nato og hans EU-skepsis. Dette inngir nye håp. Men da må tradisjonen fra 1. mai 2019 gjenoppfriskes, de gule vestene fra det historiske opprøret mot Macrons rikmannspolitikk og ekstremt voldelige politiopptreden må smeltes sammen med «de røde vestene» fra fagbevegelsen og dens kraftfulle kamp mot pensjonsreformen vinteren 2019. DER ligger forhåpningene om en ny vår for venstresida, ikke bare i en kortvarig valgoppslutning, men i en grunnleggende endring i arbeidet med å skape en reell organisering av et nytt klassebasert parti på grunnlag av den nye venstresida som nå er vakt til live.

Startskuddet går for Frankrikes nye Tour det force. Gratulerer med dagen!

Evig liv? Det varer så lenge noen fortsetter å snakke om henne!

I dag, 25. april, ville Brit Unni Arntsen ha fylt 70 år om hun hadde fått lov til å leve. Det fikk hun ikke lov til. Men hun satte spor etter seg, varme og solidariske spor som vi fortsatt kan følge i faret etter henne her vi strever med gamle kamper på ny grunn.

I go to Blackpool for my holiday: Brit Unni Arntsen, vår alles BUA (1952-1997), fotografert på stranda i den nord-engelske badebyen Blackpool sommeren 1991. (Foto: Halvor Fjermeros)

Jeg ble utsatt for et langsomt sjokk denne helga. Jeg oppdaget at min eldste datter, småbarnsmora, denne våren vil være like gammel som mora hennes var da hun fikk kreft, den kreften som hun døde av trekvart år seinere. Brit Unni var 44 år gammel da hun rett før jul i 1996 fikk beskjed om at hun hadde akutt leukemi (AML). Derfra og ut var livet en kamp mellom håp og fortvilelse. Det var en kamp med cellegiftkurer som kunne tatt livet av en hest. Og gjennom restitusjonsperioder der drømmen om en beinmargstransplantasjon som kunne redde livet stadig ble holdt vedlike, helt til den endelige dødsdommen ble utstedt på forsommeren 1997. Fem dager før hun døde kjempet hun en kamp med avdelingsledelsen på Bærum Sykehus om å få komme hjem slik at hun kunne feire vår 21. bryllupsdag. Vi har bilde av «brudeparet» som skåler i sjampanje. Det var BUAs siste seier, feiret fra den anbrakte sykehussenga i blokkleiligheten vår i J.A. Lippestadsvei på Emma Hjorths Hjem ved Sandvika før alt gikk i svart den 3. august for snart 25 år siden.

Et usannsynlig liv – eller et mulig etterkrigsliv

Brit Unni vokste opp på et småbruk, Dalan som det het, på Onøya i Lurøy kommune ut mot storhavet på den vakre og barske Helgelandskysten. I våningshuset bodde det tre generasjoner. Og i fjøset, eller fjøsen som de sier på Helgeland, var det fire kyr og en liten flokk med sauer. Dyrene gikk på utmarksbeite bak sommarfjøsen og ble stelt og melka av mor til Brit Unni og lillesøstra Marit. Da Brit Unni var 18 år døde faren brått og mor måtte begynne å kombinere fjøsstellet med jobb på sjukeheimen. Bare sånn kunne mora til to tenåringsjenter overleve uten en husbond som i tillegg til småbruket alltid hadde vært på anleggsarbeid på si, blant annet under den store nasjonale dugnaden med bygging av statens jernverk i Mo i Rana i tida rett før Brit Unni ble født. Mora hennes måtte ta seg voksenutdanning som hjelpepleier, omtrent samtidig med at BUA kom til Emma Hjorths Hjem for å jobbe på en avdeling med psykisk utviklingshemmede. Et år etter hun begynte der, kom hun inn på Vernepleierskolen hvor jeg møtte henne.

Brit Unni hadde en uvanlig karriere. Fra et uhyre nøysomt og sjølhjulpent hjem med det sparsommeligste utkomme på småbruket, gikk hun inn på ukjente veier og oppdaget talenter hun kanskje ikke hadde visst at hun hadde bare få år tidligere. Hun ble fagforeningskvinne og politisk aktivist, småbarnsmor og sentralt Nei til EF-styremedlem, en arkitekt i å skape det nye LO-forbundet FO – og til sist heltidsstudent med ferdige planer om å skrive hovedoppgave i sosiologi, før livet sa stopp.

Det er på samme tid noe usannsynlig, men også noe urnorsk over BUAs livsutfoldelse. Norge har alltid fostret sønner og døtre fra magre kår i distriktene som har vist seg å ha de største talentene og den mest utholdende besluttsomhet. I tillegg bød norsk etterkrigstid på nye muligheter for ungdommer som valgte å ikke bli ved sin lest. For et praktisk anlagt menneske som Brit Unni, med et godt hode for de fleste formål, bød en treårig pleieutdannelse på uante muligheter. Sånn sett var BUAs yrkesvei et utpreget norsk etterkrigsliv, men likevel med noen ytterst særegne kjennetegn som det ikke er så lett å ta patent på.

Fagforeningsstrateg i et kvinnedominert forbund

Jeg måtte friske opp mitt minne om hvordan det var, alt det som skulle bli den solide fagforeningshistorien Brit Unni representerte. Jeg er ingen objektiv observatør, sjølsagt, men en høyst subjektiv og ikke så lite stolt enkemann, den gang kjæreste, da det hele startet ved Vernepleierskolen i 1974, to år før vi giftet oss. Vi to var som nyslåtte medlemmer av AKP (m-l) drivkrefter i å stifte og lede Vernepleierelevenes Landsforbund (VELF) etter mønster fra de progressive sosionomstudentenes forbund. Året etter at BUA var ferdig utdannet vernepleier ble hun som fersk avdelingsleder medlem i Norsk Kommuneforbund (NKF), forløperen for Fagforbundet, en sterkt Arbeiderparti- og mannsdominert organisasjon. De nye utdanningsgruppene skulle komme til å ryste denne bastionen. Brit Unni ble 25 år gammel valgt som ny leder i det best besøkte årsmøte i NKFs avd. 197s historie. Av 148 frammøtte fikk hun 110 stemmer som opposisjonens kandidat mot det sittende styre. Dette ble oppfattet som en provokasjon fra den rødglødende venstresida, et nytt «fraksjonsstyre» ble dannet av forsmådde gamle medlemmer og valget av AKP’eren Brit Unni Arntsen som leder falt Kommuneforbundet sentralt så tungt for brystet at de utstedte en umiddelbar suspensjon av hele det nye styret. Avd. 197 ble satt under administrasjon, og ledelsen ved Emma Hjorths Hjem, med mange hundre ansatte, måtte deretter henvende seg direkte til NKF-kontorene i Oslo hver gang de skulle drøfte fagforeningsanliggender. Dette var i de harde kampenes år om bemanningskrav ved sentralinstitusjonen. Brit Unni, høygravid med vårt første barn, ledet en streik mot budsjettkutt med kraftige stillingsnedskjæringer i 1978. Flere aksjoner fulgte og formann BUA – ja, det het formann den gang – gikk i spissen for å avholde åpne høringer der politikere fra stat, fylke og vertskommune møtte ansatte og foreldre i åpenhjertig debatt. Dette var Brit Unnis grunnskole i fagforeningsarbeid.

Brit Unni meldte seg inn i Norsk Vernepleierforbund, NVF, som den gang sto utenfor LO. Målet for de unge progressive var å få slike utdannings- og profesjonsforbund med i LO, noe som skjedde i 1985 etter hard indre strid. BUA ble valgt til ny leder som første kvinne i NVF i 1986. Det var på høy tid, for et flertall av vernepleierne var kvinner. Sammen med to andre kvinnedominerte yrkesgrupper, sosionomene og barnevernpedagogene, begynte Brit Unni kampen med å slå sammen disse tre gruppenes fagforeninger til ett forbund. Det var ingen lett match, særlig fordi mange sosionomer mente det ville bety et statustap å menge seg med de de to andre yrkesgruppene.

Et skjørt kompromiss – og en knallsterk EU-kamp

Samlingsprosessen som skulle blir til dannelsen av Fellesorganisasjonen (FO) i 1992, ble betegnet som «et skjørt kompromiss» forut for stiftelsesmøtet i 1992. Da BUA holdt sin siste tale som leder for Norsk Vernepleierforbund i Ålesund dagen før samlingskongressen, beskreiv hun modellen som hun hadde stått i spissen for å framforhandle nettopp som det: «Modellen er et skjørt kompromiss». Men den var nødvendig for å løse de faglig-politiske oppgaver med større tyngde: «Både fordi vi blir større, og fordi vi representerer breiere«, står det med kursivert understrekning i hennes manus. Og i kombinasjonen mellom større innflytelse som fagforbund og krav til direkte og demokratisk medlemsinnflytelse og korte påvirkningslinjer fra bunn til topp i organisasjonen, sa BUA med blikket vendt mot salen, uten å se ned i manus:

-Vi mener at kompromisset tilfredsstiller disse kravene

-Vi mener at kompromisset gir oss en handlingsdyktig organisasjon

-Vi mener den vil styrke oss i det politiske påvirkningsarbeidet

-Vi håper den får tilstrekkelig flertall i alle tre forbund.

Det fikk den, og dagen etter ble FO stiftet, den gang med 8500 medlemmer, i dag med 30.000 som et av LOs mellomstore profesjons- og fagforbund. Brit Unni var av mange ønsket som ny leder for FO. Det sa hun nei takk til, av flere grunner. Trebarnsmor BUA hadde løpt i full gallopp som forbundsleder i seks år, hun var blitt valgt inn i Nei til EFs styre under Kristen Nygaards ledelse som opptakt til den store EU-kampen med folkeavstemninga i 1994, og hun hadde lenge tenkt på et karriereskifte. Nå kunne hun endelig realisere en drøm om et skikkelig kunnskapspåfyll. BUA begynte å studere sosiologi.

For noen år siden begynte jeg å skrive på ei bok om klasser og nye sjikt i det moderne samfunnet. Da fant jeg boka «Class and Stratification» av den engelske sosiologen Rosemary Crompton fra 1993 i hylla, rykende fersk da Brit Unni som nyslått student kjøpte den på Blindern. Crompton (1942-2011) har blitt en viktig klassiker med sitt marxistiske kvinneperspektiv på sosiologisk klasseanalyse de seinere år, nå som det igjen er blitt på moten å snakke om klasse, ja, til og med om arbeiderklassen som vi i etterkrigstida ble fortalt hørte historien til. Jeg tenker på Brit Unni som en tydelig klasseforskende og kvinneorientert sosiolog, hvis hun hadde…

-BUA ville blitt en dyktig sosiolog, sa Mariann Bakken da vi møttes i en minnestund lørdag. Mariann var nestleder under BUA i Vernepleierforbundet og deretter hennes etterfølger i særforbundet etter sammenslåinga til FO, men i mange år siden forlagsredaktør. Jeg tror Mariann er på trygg grunn i sin antakelse.

Men før BUA kunne gyve løs for fullt på studiene, la hun alle krefter inn i arbeidet i Nei til EF, som det het den gang da det stundet mot det store slaget om norsk tilslutning til EU. Hun la all sin flid i studiene av EØS-avtalen og medlemskapsforhandlingene, ved siden av å være småbarnsmor med kjøring til håndballturneringer og som styremedlem i Skui Juniorkorps og alt det der. Hun opplevde det epokegjørende øyeblikk da den ekstraordinære LO-kongressen to måneder før folkeavstemninga i 1994 sa nei til EU. Da skjønte Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland at de hadde tapt, og at Brit Unnis lag, med Kristen Nygaard, Anne Enger Lahnstein, Eva Nordlund og mange andre tøffinger i rekkene, kunne komme til å vinne. Og sånn skulle det gå, etter en av norgeshistoriens største massemønstringer på Youngstorget i dagene før og en seiersfest på Oslo Spectrum samme kvelden som nei-flertallet var et faktum. Den kvelden var det min tur til å dra hjem med ungene. BUA kom hjem med drosje noen timer før frokost!

Fiskesuppe og tålmodighet

Da BUA fylte 40 år skreiv jeg en sang til henne som prøvde å fange hennes beste egenskaper i noen verselinjer. Hun var nemlig en mester i å fange fiskesuppefisk i garnet ved hytta vår ved Kleven i Høvåg. Og hun var uovertruffen som filetskjærer av den beinete, men akk så fine og feite berggylta – den som utgjør hele basisen for suppekrafta:

Sjøen ligger blank og bleig, morrabrisen kruser over Kleven

Terna holder lurveleven, vinden holder på å snu

Og der står du med garnet og fikler med erfarne fingre

Tålmodighet og kløkt løser alle floker

Kjærlig og klok er den som gjør opp sitt daglige bruk

Og her står jeg med nytrukket kaffi i en rekvedsota svart og bulka kjel

Måtte åran’ behandle oss vel

Måtte livet velsigne din sjel

Sånn skulle det ikke gå. Livet velsigna ikke Brit Unnis sjel, men sørget for å sette en stopper for det da hun var 45 år gammel. Jeg har innstilt meg på at jeg kan bli dobbelt så gammel. Men uansett hvor mye merkelig og spennende og overraskende livet kan by på i en ny fase, så kan lite måle seg med de første 45 der Brit Unni opplyste sine omgivelser med samme uforklarlige kraft som ei skinnende lys sommernatt på Helgeland.

Det er der hun ligger, på kirkegården ved havet under det ruvende Lurøyfjellet, under en diger stein jeg fant på ei øy på Agderkysten, med Brit Unnis sirlige navnetrekk inngravert i gravsteinen. Det er der hun ligger og lever det evige liv – så lenge vi fortsetter å snakke om henne.

Korsfest, korsfest! Nå jager flokken steigan.no – som har gitt dem gode grunner for ulvejakta

Fakta.no prøver å ramme steiganbloggen med «feil kildebruk». Det er bomskudd, for det er Pål Steigans enøyde temavalg og blindsoner som er problemet. Det er også grunnen til at jeg sa takk for meg til steigan.no ved nyttårstider i år.

Dagens Næringslivs leder fredag 8. april lyder i overskrift: «Rødt må kutte Steigan-båndene, eller si farvel til all troverdighet». Dagbladet dagen før skriver på lederplass at det «står Steigan.no fritt til å fortsette, men for Rødt er koblingen totalt ødeleggende for partiets troverdighet.» VGs Hans Petter Sjøli, mannen som trolig har et eget tarifftillegg i sin redaktørlønn for å drive jakt på AKP-spøkelser, kom omsider på banen i går (10. april): «Jeg kjenner selv flere bra folk som har tatt på seg oppgaver i Rødt, og som aldri ville drømt om å kalle seg kommunister eller kjempe for å avskaffe det liberale demokratiet i Norge», skriver bl.a. Sjøli og beviser med det at han ikke har noe som helst imot å dra denne diskusjonen ut på viddene med begreper som intet har med verken steigan.no eller den aktuelle striden om Ukraina-krigen å gjøre.

Her avdekkes rørende omsorg både for ytringsfriheten og for Rødts omdømme fra aviser som ikke just har stått fremst i rekka når det gjelder å heie på Rødts rekordaktige framgang siden fjorårets stortingsvalg. Omtanken for det røde partiets troverdighet blir for gjennomsiktig. Alle skjønner at dette dreier seg om noen annet.

Hyller ikke Putin – men støtter ikke den angrepne part, Ukraina

Jeg er blant mange radikalt tenkende mennesker som har gitt støtte til bloggen steigan.no fra da den startet opp i 2014. Det gjorde jeg med et ønske om å bidra til kritisk journalistikk på områder jeg har interesse for og kunnskap om, som internasjonale og hjemlige spørsmål rundt arbeidsliv, fagbevegelse og venstreorienterte bevegelser og partipolitikk. Det har blitt skrevet mye interessant av mange på steigan.no opp gjennom årene.

Men et visst mangfold har etter hvert utviklet seg til en smalere temakrets, stadig mer styrt av redaktør Steigans personlige preferanser. Gjennom koronaens to år har nettstedet etablert en nærmest monoman dekning av alle sider ved Covid-19- pandemiens ulike aspekter, til manges ergrelse, men også begeistring fra en skare av følgere som etter mine begreper politisk ligger et stykke unna det opprinnelige prosjektet for bloggen. Det er ikke akkurat klassekampens og fagbevegelsens perspektiv som er styrende for innretninga på dette stoffvalget.

Ved Ukrainakrigens start 24. februar ble det tydelig at steigan.no umiddelbart sporet av og etablerte en egen variant av en «antiimperialisme» som har kjørt seg fast i et blindspor. Det har resultert i en enøyd produksjon av artikkelstoff som kun kan karakteriseres som et sammenbrudd for den forsøksvise kritiske journalistikk. Dette har bidratt til å legge ballen på straffemerket for alle som har et opplagret behov for å gi Steigan et spark. Og dem fins det nok av til å fylle opp flere fotballag bare i hovedstadens mediehus. Ett eksempel på det var Avisa Oslo som benyttet sjansen til å rive av seg ei breiside i anledning en opprydning i Parkteatrets ledelse i Oslo, der Steigan har sittet som leder for eierselskapet inntil i vinter. Under mellomtittelen «Hyller Putin» siterer avisa Steigan:

«Moder Russland kan ikke la dette fortsette (…) Hun vil finne en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen. Og hun fant ham i Vladimir Putin.»

Enhver som leser med uhildete briller vil måtte erkjenne at dette ikke er en hyllest, men en beskrivelse av Russlands tilbakevending til tsarismens maktlogikk. Men hvem bryr seg om slike finesser når krigens vinder blåser med storm i kastene. Dessverre har ikke Pål Steigan, «sjefredaktør» som han nå kaller seg (som om det skulle være flere redaktører under sjefen å holde styr på), gjort mye for å avverge denne typen misforståelser. Og hans tydelige uvilje mot å ta standpunkt for den angrepne part, Ukraina, og å fordømme aggressoren, har gjort at han ender opp med et ensidig blikk mot den største imperialisten i denne geopolitiske striden, USA, mens han ikke ser den russiske imperialismen som nå utfolder seg i all sin gru. 

«Støtter ingen av partene» – og mister støttespillere

I flere sammenhenger har Pål Steigan sagt og skrevet at han fra dag en av krigen har tatt avstand fra Russlands invasjon. Det stemmer ikke helt. For dag 1 (24. februar) satte så vidt jeg fikk med meg Steigan i gang med en stort anlagt beskrivelse av imperialismens utvikling det siste hundreåret, med en analytisk kjølighet som det er få forunt å ikle seg under slike omstendigheter.  

Noen har kanskje visket sjefredaktøren i øret at noe burde sies før de tyngste analysene ble rullet ut. Dagen etter kom den underlige påstand om at det å ta avstand fra Russlands invasjon som et brudd på folkeretten var «en no-brainer». Underforstått: Det er så elementært at det nesten ikke er verdt å nevne. Og deretter fulgte en utfyllende beskrivelse av president Putins krav og motiver for felttoget. Fire dager etter invasjonen, den 28. februar, kom en slags programerklæring: «La det være klart: Vi støtter ingen av partene i denne krigen. Vi står for den internasjonale arbeiderbevegelsens klassiske verdier om fred, avspenning og nedrustning!» Deretter fulgte hele den «geopolitiske analysen» med forsikringer om at Kina sto på Russlands side og at Europa ville gå i svart pga avhengighet av russisk gass. Og til slutt, gjengivelse av Nordahl Griegs «Til ungdommen», nærmest som en pasifistisk appell. Det var i sannhet ei herlig smørje som peker i så mange retninger. Bare en retning mangler, nemlig Ukrainas rett til å forsvare seg mot angriperen Russland. For det ordet fins ikke i Steigans vokabular etter 24. februar 2022. Han ser totalt bort fra en av Vladimir Lenins mest grunnleggende teser, spørsmålet om nasjonenes sjølråderett. Det var en tese som både gjorde at Lenin støttet norsk løsrivelse fra Sverige i 1905 og som førte fram til den statsdannelsen av Ukraina i 1922 som Putin i sin antibolsjevistiske tale noen dager før invasjonen brukte som brekkstang da han resonnerte seg fram til at den ukrainske staten manglet legitimitet.

I krigens andre uke fulgte en sak på steigan.no med tittelen «The game is over» hvor en tidligere USA-oberst McGregor slo fast at sluttresultatet var gitt og at Putin ville få det han pekte på. Her var intet rom for en ukrainsk motstand, like lite som det var tvil om at hvem som sto bak drapene i gatene i Butsja da disse ble vist blant annet av NRK. Da la Steigan ut en sak av en angivelig indisk diplomat, M. K. Bhudrakumar, som kunne slå fast at uhyrlighetene var fake news begått av ukrainske styrker for å sverte russerne. Kommentatoren bruker konsekvent ikke ordet krig, men «militær spesialoperasjon» på putinsk vis.

Steigans halmstrå for å legge ut dette som hovedoppslag få dager etter udåden, er en opplysning under teksten om at den står for skribentens egen regning: «Hva mener vi om de alvorlige hendelsene i Bucha? Ingenting. Vi har ikke forutsetninger for å gjøre oss opp noen mening eller gjøre noen analyse så lenge det ikke er gjort noen uavhengig granskning av den.» Slik lyder en fotnote fra sjefredaktøren som i andre sammenhenger pleier å avvise kritikk mot manglende eller underlige standpunkter med at han «driver analyse, ikke et politisk parti.» Hadde det ennå vært markert som et leserinnlegg, så kunne det gått for en personlig ytring. Men i stedet for å si det Steigan sier i sin fotnote, nemlig at han ikke har noe grunnlag for å mene noe, som forøvrig kanskje en vakrere dag vil bringe på det reine hvem som sto bak faenskapen, så kan han altså ikke dy seg for å la noen andre mene noe om «det umenelige». Dette er slett journalistikk!

Slike artikler og standpunkter har resultert i stort frafall av støttespillere for Steigans prosjekt. Min bloggkollega Øyvind Andresen var en av dem som sa takk for følget rett etter Putins krigsordre. Han har skrevet et par hundre artikler som har blitt tatt inn på steigan.no om alt fra lokalpolitiske saker om kommunesammenslåing til internasjonale analyser av kapitalismen og spørsmål om skatteparadiser. Men da Steigan ikke klarte å skille okkupert fra okkupant, sa Andresen opp samarbeidsforholdet. (Se artikkel i argument Agder: https://www.argumentagder.no/post/om-%C3%A5-ta-standpunkt-mot-en-okkupant)

Jeg har sittet i styret i Mot Dag AS som driver nettstedet, men har ikke vært på styremøter der siden 2018 og har også sagt fra meg mitt styreverv. Det skjedde før krigen i Ukraina var på dagsordenen, så min kritikk av steigan.no har jeg gitt uttrykk for lenge. Med nettstedets holdning til krigen, har behovet for et tydelig oppgjør med Steigans villfarelser blitt akutt.

Fakta.no tar feil, mens Steigan kun skriver om den ene imperialistblokka

Det gjentas ukritisk av alle lederskribenter og penneknekter at steigan.no nærmest er å betrakte som en misbruker av russisk propaganda og kilder som bringer fake news. Det er utilbørlig å legge det som premiss for kritikk av steigan.no, all den tid han bruker en rekke kilder, vestlige som «østlige», hjemlige som utenlandske. Det er ikke det saken dreier seg om, men hvordan kilder anvendes. Det hører inn under disiplinen kildekritikk, og her tror jeg slurv i faget kan være likelig fordelt på så vel hovedstadsaviser og mainstream media som på diverse nettsteder og bloggkollektiver som nå oversvømmer sosiale medier. Faktisk.no bidrar til å fordumme debatten ved å stemple enkelte kilder som propaganda og fake news, mens andre angivelig skal være plettfrie som kilder til sikker kunnskap. Skal man eksempelvis undersøke det militære forløp og ditto planer i en krig, må man sjølsagt lese de krigførende parters egne utlegninger, så langt de foreligger, men med alle mulige forbehold for bløff, villedningsforsøk og propaganda. Nettsteder med nære forbindelser til russiske militære sirkler som The Saker og Southfront kan være nyttige, men på ingen måte tas som fasit.

Problemet med steigan.no er ikke kildebruken, men mangelen på kritisk utvelging av det som «settes på trykk» (som allerede vist). Men enda mer påfallende er den totale ubalanse i utvelgelse av saksområder. Steigan.no hevder å være et antiimperialistisk prosjekt. Det skrives eller reproduseres sak etter sak med et kritisk syn på USA, EU, Nato, Ukrainas skrøpelige indre forhold, sanksjonenes skadelige virkning for landene som utsteder sanksjonene osv. Mye av dette er interessant og relevant, som the never ending story om «Hunter Bidens laptop» som ikke norsk aviser akkurat har satt øverst på sakskartet (men som f.eks Klassekampens Peter M. Johansen har nevnt i flere kommentarer) inntil Aftenposten søndag (10.04.) har gitt klarsignal om å omtale.

Men nettstedets antimperialisme lyser ensidigheten mot leseren: Hva får en leser av steigan.no vite om Putins politistat, hans regjerings sensurlovgivning overfor media eller Russlands fortiede opposisjon mot krigen? Ingenting. Og hva med det russiske klassesamfunnets utvikling og de vanvittige forskjellene som bare vil bli verre av generalenes kostbare militære eventyr? Eller om den russiske økonomiens utsikter både som følge av særdeles svak utvikling av næringslivet ut over å være råvareprodusent, og i tillegg de sviende sanksjonenes effekt? Steigan.no har sitt blikk bortvendt fra den russiske imperialismen, og slik har man visst tenkt å hinke videre så lenge denne avskyelige krigen varer. (I dag har steigan.no lagt ut en milelang remse med artikler om «russiske imperialisme» tatt fra den svenske avisa Proletären, som er velkjent og reprodusert kunnskap om Russland etter Sovjets kollaps. Lite tyder på at dette varsler en ny retning.)

I disse kjølige vårmåneder er det krigseuforien som rår. Noen hver blir enøyde og retthaverske. Det kan man fort bli dummere enn nødvendig av. Jeg har derfor ikke tenkt å anbefale noen verken om å boikotte eller la være å lese steigan.no, sjøl om jeg for egen del har levert mitt siste bidrag til nettstedet.

Fransk valg: Maktpartienes forvitring, sosialdemokratiets forsvinningsnummer!

Jean-Luc Melenchon er the come back kid og det franske venstres håp etter rå innspurt. De gamle sosialdemokratiske og konservative presidentbastionene er derimot partiet på vei til de evige jaktmarker.

Den ukuelige: Den 70-årige Jean-Luc Melenchon gjorde et brakvalg i første runde av presidentvalget og løftet seg ytterligere fra den gode valgekampen han og partiet Det ukuelige Frankrike hadde i 2017.

Det som bare dager før det franske valgets første runde var spådd som en reprise på det forrige presidentvalget i 2017, ble det. Men det ble mye mer spennende, både fordi den høyreorienterte Marine Le Pen halte innpå den stadig mer høyreorienterte president Macron. Men særlig fordi Jean-Luc Melenchon kom som en vind inn på oppløpssida og pustet Le Pen i nakken i kampen om å få delta i siste runde av valget den 24. februar.

På et tidspunkt ved midnatt i går lå valgprognosene til Sentio på 22,2 % for denne venstresidas effektive stemmesanker, mot bare 23 % for Le Pen. Det var nære på. Og det var mot alle odds. Målingene inntil fredag ga ham stort sett 16-17 prosent.

Sluttresultatet ble imidlertid 27,85 prosent for president Macron, 23,15 for Le Pen og 21,95 for Melenchon. Dermed skiller det bare drøyt 400.000 stemmer mellom Macrons to utfordrere – i et land med 47 millioner stemmeberettigete.

Å mobilisere de umobiliserbare

Da Jean-Luc Melenchon var på et såkalt Plan B-møte for EU-kritiske partier i København i november i 2016, et halvt år før det forrige presidentvalget, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National som var navnet på Marine le Pens parti den gang.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget, sa mannen som ofte går under initialene J-L M.

Han har åpenbart lykkes i noen grad med akkurat det. For han og partiet La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») har sitt største potensial blant unge velgere, mens Le Pen og hennes Nasjonal Samling har mest suksess blant folk med lavere inntekt og utdanning, ikke minst blant arbeidsfolk i distriktene. Begge grupper er preget av lav valgdeltakelse. Den har gått jevnt nedover siden 2012 og endte i går under 75 %, markant ned fra 2017. I regionalvalget i fjor var deltakelsen så lav som under 35 %, og også EU-valgene har vært preget av det samme, forøvrig et fenomen som er enda mer utbredt i enkelte andre land i EU.

Sosialdemokratiet lenge varslede forsvinningsnummer

Da jeg satte punktum for boka Uro i Euroland, var det bare måneder siden valget til EU-parlamentet i mai 2014. I etterordet kommenterte jeg valget, som hadde et gjennomsnittlig velgerframmøte i alle medlemslandene på under 43 prosent (og under 20 % i enkelte land i Øst-Europa). Jeg skreiv at det var “et tankevekkende nederlag for de systemlojale partiene i en rekke av de mest sentrale EU-landene med store og til dels overraskende seire til ytre-høyre-partier som det britiske anti-EU-partiet UKIP (27 %), Dansk folkeparti (26,6 %) og det franske Front National (25 %). Sistnevnte, under ledelse av Marine le Pen, kledde den franske president Hollande naken der han sto igjen med under 14 prosents oppslutning. Klarere kan det vel ikke sies, fra de som gadd å si ifra, at mistilliten er total både til den nasjonale politikken som føres og til EU-systemets forvaltning som overnasjonalt organ. Dermed er det ikke sagt at tilsvarende resultater vil vise seg ved neste nasjonale valg i de enkelte EU-land når den tid kommer. Men EU-valget vil heller ikke gå ubemerket hen i store europeiske nasjoner som Storbritannia og Frankrike ved neste korsvei.”

Det vi har sett siden de åtte påfølgende år er en nedgang uten stopp for Parti Socialiste (PS), de franske sosialdemokratene. Den forrige kandidaten skaffet dem 6,5 % i 2017, noe som tvang PS til å selge sine partilokaler i det sentrale Paris og flytte ut i ett av forstedene. Denne gang har PS-toppen Anne Hidalgo, selveste borgermesteren i Paris, pådratt sitt parti en flause av en valgkamp og et valgresultat på 1,69 %. Desperasjonen har lenge vært synlig i det som er igjen av det gamle presidentpartiet til Mitterrand og Hollande. Fire dager før valget kunne avisa Le Monde avsløre at Hidalgo hadde arrangert en ikke annonsert middag i en lukket gruppe, hvorav nevnte eks-president Hollande deltok. Men nåværende PS-leder fikk ikke være med i det gode selskap: https://www.lemonde.fr/en/politics/article/2022/04/07/anne-hidalgo-francois-hollande-take-part-in-secret-dinner-on-future-of-french-socialists_5979955_5.html

Det andre tradisjonelle maktpartiet, Les Republicains fikk med sin listetopp Valerie Pecresse ikke de nødvendige fem prosent (4,79 %) for å få refundert valgkamputgifter og står plutselig med en gjeld, som dels er personlig, på 5 millioner euro. Dermed er de to maktpartiene i fransk etterkrigstid mer eller mindre bankerott, politisk såvel som økonomisk.

Et nytt landskap er i ferd med å tegne seg, med Emmanuel Macrons «eget» parti, stiftet En Marche! i 2016 for å vinne presidentvalget etter at han forlot sosialdemokratiet der han sjøl hadde sittet som statsråd. Marine Le Pens Nasjonal Samling har hun arvet etter sin fascistiske far og moderert betraktelig ikke minst i denne omgang i takt med sittende president Macrons markante høyredreining. Og blant nykommerne har vi ikke minst La France insoumise, partiet – eller «partiet» – som nå har seilt opp som det uutfordrede alternativet på venstresida.

Knusende kritikk av «egoene» som slapp fram Le Pen

Differensen mellom Jean-Luc Melenchon og Le Pen på drøye ville kunne ha blitt tett igjen bare ved at det franske kommunistpartiet PCFs kandidat Fabien Roussel hadde bedt sine vel 700.000 velgere om å gi sin stemme til Melenchon.

Etter sensasjonsvalget hans som nesten tok fra Marine Le Pen utfordrerrollen i andre valgomgang, har det kommet skarp kritikk mot småpartiene som ikke var store nok til å anbefale sine velgere om å stemme på Melenchon. Tidligere presidentkandidat fra sosialdemokratene Ségolène Royal (og tidligere ektefelle til ekspresident Hollande) retter i dag en knusende kritikk mot det hun kaller «egoene». Det er de tre toppene for miljøpartiet De grønne, Yannick Jadot, kommunistpartiet PCF, Fabien Roussel og sosialdemokratene PS, Anne Hidalgo, kunne ha forhindret at Marine Le Pen fikk møte Macron i finalen. «De burde ha trukket seg, og vi ville ha Jean-Luc Mélenchon i andre runde«, tvitret Royal og ga uttrykk for en irritasjon som sannsynligvis bare vil øke kritikken mot venstresidas taperpartier:

https://www.lefigaro.fr/elections/presidentielles/presidentielle-2022-segolene-royal-denonce-les-egos-de-yannick-jadot-fabien-roussel-et-anne-hidalgo-20220411

Selv om Jean-Luc Melenchon tapte, står han nå fram som valgets store seierherre. Det kan gi uttelling allerede ved valget til nasjonalforsamling som følger før sommeren og som kan gi La France insoumise en betydelig støtte gruppe i parlamentet enn de har i dag. Og det kan gi et nytt løft i bestrebelsene på å skape et sterkt venstreparti i et Frankrike basert på Nato-motstand og EU-skepsis, en klassepolitikk som det har blitt et mye tydeligere behov for etter det årelange opprøret fra De gule vestene og den etterfølgende kampen mot Macrons prestisjefylte pensjonsreform i 2019 som igjen viste den franske fagbevegelsens styrke.

Så kanskje La France insoumise-lederen må heve den pensjonsalderen for seg sjøl som han kjemper for å senke for det arbeidende franske folk. Aldri si aldri når det gjelder Jean-Luc Melenchon!

Fakta om Finland – og behovet for en rolig debatt om Nato og forsvaret

«Noen stemmer trenger vi ikke å lytte noe særlig mer til», lød det i Dagens Næringslivs kommentar om den nye sikkerhetspolitiske debatten sist helg. Nå er det nok å stemple folk som «Putins nyttige idioter» for å dømme dem ut i forsvarsdebatten som tvinges fram av Russlands brutale angrep på Ukraina.

Bildet: Finske tropper under Vinterkrigen i 1939, en krig som gir assosiasjoner til Ukraina-invasjonen, og som også er vesentlig som grunnlag for Finlands forsvarspolitikk helt siden 2. verdenskrig.

Det var Frithjof Jacobsen, politisk redaktør i Dagens Næringsliv som vrengte av seg den siterte påstand i en kommentar lørdag 26. mars. Og han fulgte opp med en oppramsing av «alle de som mente invasjonsvarslene (overfor Ukraina) var amerikansk propaganda», og som nå «kryper tilbake i sine egne gjørmete spor». De navngitte gjørmeålere var Tormod Heier, offiser og professor ved Forsvarets høyskole «som avfeide invasjonsplanene» som «krigsretorikk», Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen som i en kommentar etter invasjonen innrømmet at han hadde tatt feil, og partiet Rødt hvis «kunststykke» har vært å snakke seg bort fra «sine egne ekstreme sikkerhetspolitiske standpunkter, uten å skifte den egentlige politiske kursen.» Alt dette oppsummeres i den «underliggende antiamerikanismen som er grunnmuren for de korthusene av noen sikkerhetspolitiske byggverk som disse tre og deres meningsfeller presenterte.» (Nå går det litt i ball i metaforbruken her, for hvem har vel hørt om korthus som er bygd på en grunnmur. Men pytt!)

Høyresidas hva-var-det-jeg-sa-øyeblikk

Mandag denne uka fikk DN-Jacobsen gå parademarsj i enegang på Dagsnytt 18 der han framførte sitt syn uten motforestillinger. Det var riktig nok etter en debatt der Bjørnar Moxnes møtte en Ap-mann som mente Rødts Nato-standpunkt ikke sto til troende. Og sant er det at Rødt siden valget ikke kan klage på deltakelse i NRKs debattprogrammer. Men det var et underlig propagandainnslag å la DN-redaktøren snakke uimotsagt, i stedet for å la ham bli konfrontert med en av de angrepne. Dette er bare et lite tegn på den krigseuforien som nå har tatt kontroll over luftrommet i den sikkerhetspolitiske debatten. På samme side som Jacobsen svingte sin pisk over alle «de som hatet Amerika», hadde DN en leder som ønsket en ny EU-debatt velkommen og som krediterte eks-urixminister Ine Søreide Eriksen for å ha gode argumenter. At det var de samme gamle om at «det ikke er i Norges interesse å stå på utsiden når avgjørelsene blir tatt», spiller ingen rolle. For nå må alle skjønne at det ikke fins fornuftige argumenter mot å bli med i EU, eller mot at land i vår nærhet vil bli med i Nato. Ingenting er jo som før etter 24. februar, stupid!

Det vil kreve en avhandling å analysere de varslene av såkalt etterretning som gikk ut i månedene før Putins beslutning om å invadere Ukraina. Hvis vi går tilbake til USAs utenriksminister Antony Blinken og hans «spådom» om det nært forestående angrep, så ser vi at han opererte med en rekke scenarier som kunne bli brukt som påskudd for en invasjon. Det gjaldt alt fra påstander om folkemord til mistanker om et forestående giftgassangrep eller ukrainske krenkelser mot russisk territorium. Dette er velkjente ingredienser fra USA og andre vestlige lands repertoar før eller under krig mot land på de fleste kontinenter. Så Blinkens tippekupong var helgardert for en rekke eventualiteter i en konflikt som ganske visst pekte mot et høyt spenningsnivå. Men ingen vil vite før Kremls arkiver åpnes om noen tiår hvor mange alternativer Putin og hans generalstab opererte med da de dreiv sitt høye spill for å få USA og Nato til å komme med garantier om Ukrainas nøytralitet over hodet både på EU og regjeringa i Kyiv. Mitt tips er at det fantes en rekke scenarier, der f.eks regimeskifte kunne være ett, men som for lenge siden ser ut til å være forlatt som Moskvas mål for krigen. I ettertid er denne fortellinga blitt fullstendig svart-hvit og hva-var-det-jeg-sa-høyresida innen politikk og media kan triumfere med fasiten i hånd.

Nå har jeg ikke fulgt så godt med i DN at jeg med sikkerhet kan si at kommentator Jacobsen ikke advarte mot «Putins nyttige idioter» før 24. februar, men en rask sjekk tilsier at det var i etterpåklokskapens klare lys at den politiske redaktør satte seg på sin høye hest og idiotforklarte sine politiske motstandere. Krigen forandrer som kjent alt, også diskusjonsetikken i våre store medier.

Finland får fart på forsvarsdebatten

Høyresida mener det, men få uttrykker så plumpt som Frithjof Jacobsen at det kun er ett svar i dagens verden på vår sikkerhet i all framtid: «At USA er engasjert i europeisk sikkerhet, er en forutsetning for at vi er trygge. Det finnes ikke noe alternativ til denne sikkerhetsgarantien i dag, og heller ikke i overskuelig fremtid. Å late som det, er ikke bare dumt. Det er også farlig.»

Denne bokstavelig talt fordummende retorikken er ikke bare farlig, men svært ahistorisk og uten snev av forståelse for en stormaktspolitikk i endring. Mens verden foran våre øyne endres fra en unipolar til en multipolar verden, sitter DNs politiske redaktør igjen og leker med sine rustne Pershing- og SS-20-raketter på historias søppeldynge. For er det noe Ukrainakrigen har lært oss, så er det at små og mellomstore nasjoner og stater kan stå imot militær overmakt og brutale overfall som det Russland nå har begått mot sitt broderfolk.

Det fins tankevekkende likheter mellom den finske vinterkrigen 1939-40 og invasjonen i Ukraina. Etter lange forhandlinger mellom Sovjets øverste ledelse og den finske regjering, som ikke førte fram, gikk Den røde hær til angrep på Finland i noe Stalin & Co trodde skulle bli lett match og løst før jul 1939. Finnene mobiliserte en uant styrke, moralsk, mentalt og militært, og viste gjennom en oppholdende strid langt ut på vinteren 1940 fram sovjetisk militær udugelighet for en hel verden på krigsfot. Og det reiste en sympatibølge for finnene som kan minne om den vi nå ser for ukrainerne og en antisovjetisk holdning som føyer seg inn i de fiendtlige følelser for alt som er russisk denne vinteren. Hvor mange russere og ukrainere mistet livet i de karelske skoger? 100.000? Finnene mister kanskje en femtedel, men vant en erkjennelse som de tok med seg inn i etterkrigstida da de var tvunget til å leve i sitt naboskap med den supermakta som hadde vokst fram som følge av Sovjetunionens digre offer for å knuse den nazistiske dødsmaskinen.

Krigen endrer alt. Også forsvars- og sikkerhetsdebatten. Og da er det nettopp finnene vi kan lære mest av. For i stedet for å se oss blinde på den fryktdrevne pro-Nato-stemning som det nå pustes i glørne til over et helt subkontinent fra Donbass til Donegal, så må vi ta fatt på en nøktern debatt om hvordan små land kan gjenreise et forsvar av egen sikkerhet uavhengig av den gamle doktrinen om supermaktenes terrorbalanse. Finnene viser vei, og det har de gjort i hele etterkrigstida med et totalforsvar, sivilt som militært, som har klart å mobilisere sitt folk gjennom tro på egne krefter og egen forsvarsvilje.

Finlands eksempel har fanget interesse for aviser de siste ukene, fra Klassekampen til Financial Times. Sistnevnte har en reportasje kalt «War with Russia? Finland has a plan for that» (28. mars) som får fram den enestående ideen om et totalforsvar med dype røtter i den finske folk, med en tredel av den voksne befolkningen som mobiliserbare reservister, beredskapslagre for korn (hvete og havre) og drivstoff (bensin og diesel) og medisiner for en periode på et halvt år i en tenkt krisetid. Og de driver med det kjedelige beredskapsarbeidet som må øves igjen og igjen, «the boring, unsexy work» som bare må gjøres. Et eget byrå koordinerer alle nivåer i denne beredskapen, inkludert næringslivslederes innrulering og fornying av de nevnte lagrene. Dette koster den nette sum av 2,5 mrd euro i året, eller ca. 24 milliarder kroner.

I følge meningsmålinger er tre firedeler av det finske folk villige til å kjempe for sitt lands frihet mot en okkupant, det suverent høyeste nivå av kampvilje i Europa. Og Finland fortsatt med allmenn verneplikt for menn etter at de fleste land forlot dette prinsippet og skar drastisk ned på forsvarsutgiftene allerede tidlig på 1990-tallet. Finland har i fem år blitt kåret av FN til å være verdens lykkeligste land. Kanskje det henger sammen med denne fornemmelsen av å stå på egne bein, være sjølhjulpen og være seg sitt totalforsvarsansvar bevisst. Hvem vet?

Norges strippa forsvar, fra konkurs til fattigkassa

Er det noen som husker en generalløytnant ved navn Rune Jakobsen? Som sjef for Forsvarets operative hovedkommando gikk han ut offentlig og erklærte: «Kan ikke forsvare Norge til alliert hjelp kommer». (VG 29.09.2019). Allerede et halvår tidligere hadde han hengt bjella på katten og meldt at Hæren er for liten i forhold til de oppgaver den har og hva som forventes av Norge og Nato. Samme år la daværende forsvarssjef Bruun-Hanssen fram en langtidsplan som sa det samme i et mer budsjettmessig språk. Det var kun ett forslag som kunne duge, nemlig å bevilge 25 mrd. kr. fram til 2028 for må få forsvaret operativt. Men i klarspråk var det norske forsvaret konkurs, og de mer frittalende som sa fra hvor landet lå: «Hovedproblemet i Forsvaret er at det er for få folk. Det er først og fremst et større antall mennesker som trengs», sa Ståle Ulriksen, forsker ved Sjøkrigsskolen og fikk støtte av offisersforbundet NOF, Thorbjørn Bongo som kort og godt krevde «mer personell!»

Norges forsvar består av den største kontingenten vernepliktige på 8.500 i Hæren og 3.500 i Sjøforsvaret. Luftforsvaret har under 1200 i førstegangstjeneste. I tillegg kommer ca 15-16.000 ansatte i de tre disiplinene, pluss under 40.000 i Heimevernet (HV) og 3.000 vervede soldater i innsatsstyrkene. På under 20 år har Hæren blitt nedbygd fra 160.000 til altså under 10.000, Sjøheimevernet og Kystforsvaret er lagt ned, HV er halvert og hele det norske militærsystemet er ombygd fra et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar tilpasset Natos behov for alliert fellesinnsats utenfor Natos kjerneområder.

Finnene må le seg i hjel hvis en norsk general kommer og snakker om et norsk avskrekkingsforsvar. Finland har 280.000 soldater under våpen pluss 900.000 reservister i bakhånd. Først etter Russlands invasjon i Ukraina har Gahr Støres regjering bevilget 3,5 mrd kr. ekstra til forsvar og sivil beredskap, hvorunder 850 er gitt til økt øvingsaktivitet for Hæren og HV. Men fortsatt er det store uløste spørsmålet mannskapsmangelen. For uansett hvor mye vi oppfyller Natos mål om å bevilge 2 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt til forsvaret, så går brorparten med til dollarkompensasjon for flykjøp i USA til blodpris, samt dyre IKT-tjenester til alle forsvarsgreiner med krevende logistikk.

Det er et faktum at det har vært økende støtte for Nato-innmelding i både Sverige og Finland denne vinteren. Vi kan håpe at den er et resultat av kortvarig krigseufori. Og uansett kan vi si til DN-redaktør Frithjof Jacobsen når han hevder at USA er den eneste trygge favn å befinne seg i «when times get rough»: Se til Finland! De har bygd seg et forsvar som intet Nato-land kan skilte med!

Kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus?





President Putin har startet en krig som kan ende i ragnarok. Det gjør han i forvissning om at terrorbalansen fra den kalde krigen står ved lag. Det kan ingen med sikkerhet si at den gjør nå. Vi må intenst håpe på en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for at det pøses inn nye laster med våpen og leiesoldater fra utlandet.

Hva er Putins og hans generalstabs plan for det militære angrepet på Ukraina? Mang en militær ekspert har spurt seg om det i løpet av de to og en halv uker dette felttoget – som Russlands myndigheter kaller «en militær spesialoperasjon» – har vart, og den forventede offensiven har trukket i langdrag. Etter hvert avtegner det seg en slags plan, men er det en plan for en militær seier, eller for å innrede et nasjonalt slaktehus over et ukrainsk landområde som er betydelig større enn Frankrikes?

Hvor er general Zjukov?

En må spørre seg hvor det er blitt av Russlands stolte militærtradisjoner, symbolisert ved den berømte general Giorgij Zjukov. Han var mannen som med sin bakgrunn i 1. verdenskrig og den russiske borgerkrigen etter revolusjonen ledet de sovjetiske styrkene i kampen mot Hitlers tyske overmakt under angrepet mot Moskva i 1941, deretter det desperate forsvaret av Stalingrad som til slutt bidro til å snu den 2. verdenskrigen, og til slutt ved erobringa av Berlin i 1945. Det er ikke lett å få øye på en ny Zjukov i Putins generalstab.

Det vi derimot kan ane konturene av er et digert lappeteppe av en rekke parallelle operasjoner spredt over det meste av Ukrainas enorme landareal. Målene, slik de dels er formulert i de russiske målsettinger og dels viser seg i de frontavsnitt som avtegner seg, kan oppsummeres i fire punkter:

  1. Erobre hele Svartehavskysten og Azovhavet fra sør for Odesa til Mariupol for å skape sammenhengende kontroll med landfast forbindelse fra Krim til den nåværende russiske grensa.
  2. Avgrense og lukke hele den ukrainske delen av Donbassområdet for å ta knekken på det russiske militære ledere antar å være den største konsentrasjon av nazistinspirerte og høyrenasjonalistiske leiesoldater som har vært framtredende i kampen mot separatiststyrkene i utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk.
  3. Bombe og uskadeliggjøre militære mål og infrastruktur som kan hindre innførsel av våpen fra vest, som flyplassen nær Kyiv og utenfor Lviv, bare 25 km fra grensa til Polen helt vest i Ukraina.
  4. Omringe og beleire, eller i verste fall forsøke å erobre Kyiv for å presse ukrainske myndigheter til kapitulasjon eller reelle forhandlinger for å godta de grunnleggende russiske krav bak invasjonen.

Dette er et særdeles krevende operasjonsområde som det vil kunne ta lang tid å etablere kontroll over i alle ledd. Når angrepet, eller angrepene først er iverksatt, er det også krigens logikk som slippes løs. Det betyr uforutsigbarhet, bruk av enorme materielle og menneskelige ressurser, blottlegging av en rekke sårbare militære fronter – og tap av et fortvilende høyt antall menneskeliv, militære som sivile.

Våpeneksport på ville veier – med kanonføde som følge

Jeg har, som mange andre i den krigseuforien som rår nå, gått imot å sende våpen til Ukraina. En generell begrunnelse er at landet flommer over av våpen. En spesiell grunn er at våpen kan falle i hendene på farlige ukrainske militser eller russiske okkupanter dersom disse får kontroll over store landområder. Begge deler ser nå ut til å være tilfelle. Store forsendelser med antitank-våpen, 17.000 i første omgang, har sannsynligvis allerede blitt mottatt i Ukraina fra USA og allierte land etter at krigen startet, noe New York Times meldte om i forrige uke: https://www.nytimes.com/2022/03/06/us/politics/us-ukraine-weapons.htmlPoland-Senior-officials-concerned-Russia-attack-supply-line-Ukraine.html

Slike sendinger øker faren for russiske bombinger mot antatte forsyningsruter, med fare for økte spenninger tett ved grensene til Nato-land som Polen, slik anslaget mot flyplassen ved Lviv sist søndag var et eksempel på. Slike våpen vil sjølsagt kunne forsinke russiske framrykking, noe som kan ha bidratt til den overraskende sterke ukrainske motstanden vi har sett så langt. Men det vil neppe forhindre at den russiske militærmaskinen maler videre, fast bestemt på å oppnå sine politiske mål.

Britene har angivelig solgt 3.600 antitank-våpen som blant annet har kommet i hendene på den nynazistiske Azov-bataljonen, i følge meldinger sist helg fra ulike kilder: https://morningstaronline.co.uk/article/w/concerns-british-made-weapons-paraded-ukrainian-neo-nazi-battalion-kharkiv

De er hensynsløse krigere som vil bli møtt med like hensynsløse midler hvis de kommer i nærkontakt med russiske styrker. Dette er bare et lite utsnitt fra en eskalerende krig der leiesoldater såvel som frivillige sivilister uten våpentrening kastes inn i krigen. Dette er oppskriften på masseslakt der tusenvis sendes ut i krigen som kanonføde. Det er kun lederne blant de krigførende parter, og deres bakmenn, som avgjør når kanonene skal stilne etter at de har framskaffet tilstrekkelig antall ofre som føde.

Russlands «cordon sanitaire» – eller Putins svanesang?

Det er president Putin som har startet denne krigen. Det kan ikke bortforklares med allverdens «whataboutism» om hva Vesten har stelt i stand av krig og folkerettsbrudd. Mang en klok advarsel har blitt utstedt om Natos frammarsj mot øst siden 1990-tallet. Det kan forklare, men ikke forsvare Putins krig. Det er han som har satt i gang et livsfarlig spill som han politisk er dømt til å tape, men som han militært sett håper kan sikre Russland en kortvarig «cordon sanitaire» i Ukraina, en buffersone mot vest på samme måte som den franske president Clemenceau ønsket en slik korridor mot russisk og tysk påvirkning etter 1. verdenskrig. Enhver skjønner at dette er høyt spill, og for hver dag som går i denne krigen avsløres nye svakheter i den russiske krigsmaskinen.

Russlands brudd på folkeretten er så graverende at en ikke trenger å undres over at både lek og lært lurer på om Putin er gal og ikke ved sine fulle fem. Jeg tror det er en avsporing. Det Putin gjør, er å iverksette en slumrende plan om å realisere et pan-russisk dominansområde der Ukrainas vestgrense er den røde streken for frammarsjen mot øst fra Nato, USA og EU. Dette er ikke et forsøk på å gjenopprette noe som ligner på et fordums Sovjetunionen, og heller ikke et forvarsel om russisk appetitt på andre naboland i vest, som de baltiske stater, Finland eller Norge. Men uansett motiv er det noe forlorent over denne manøvren som ingen aner konsekvensene av. Som Tariq Ali, britisk antikrigsaktivist og forfatter, sa til TV-kanalen Democracy Now forleden: «Min egen fornemmelse er at Putins forsøk på å etterape USA og late som om Russland er en stor imperiemakt, er dumdristig og skjødesløst». Han stiller det spørsmålet alle vettuge folk gjør nå: Hvordan skal vi sørge for at denne krigen tar slutt? «Videre opptrapping, videre opprustning, å pøse inn våpen vil gjøre betingelsene verre, først og fremst for det ukrainske folk. Det er de som lider mest», sier Tariq Ali.

Hvordan kan krigen stanses, det er spørsmålet! Vi fordømmer Russlands angrep på et broderfolk og vi forsvarer Ukrainas rett til å forsvare seg. Men bak president Zelenskijs helterolle skjuler det seg en uerfaren politiker som vekselvis krever en flyforbudssone – i takt med det fortvilte ropet «close the sky» fra vettskremte ukrainere under bomberegnet – og som innser at verken Nato-medlemskap eller vestlig militær inngripen er på dagsordenen. En flyforbudssone ville vært identisk med utløsning av en storkrig. Det er nok å minne om hva Vestens flyforbudssone i Libya førte til i 2011, en ukontrollert bombekrig med tung norsk medvirkning som endte i masseslakt og regimeskifte. Foreløpig ser Nato og EUs ledere ut til å forstå dette alvoret. Men lite skal til for at nye krigshandlinger endrer denne «kollektive fornuften».

Putins mål om et nøytralt Ukraina med en grunnlovsfestet nei-til-Nato-paragraf, er sannsynligvis også en del av denne «kollektive fornuft», hvis en ser bort fra Nato-sjef Stoltenbergs lettsindige løfter i opptakten til krigen og betrakter dette dramaet realpolitisk. Sakte arbeider den russiske overmakta seg fram mot et slikt momentum. Hvis Putin lykkes i en slik manøver, vil han sannsynligvis beholde sin forholdsvis sterke støtte i det russiske folk for felttoget. Men jo lengre krigen varer, desto flere svarte sekker med lik vil det komme tilbake for å gravlegges i russiske jord.

I denne situasjonen må vi håpe at den russiske fredsbevegelsen og krigsprotesten øker, blir enda mer modig enn den allerede har vært, trosser truslene som 14-15.000 arresterte av Putins politi representerer og finner nye kreative tiltak for å vise motstand, slik den tv-ansatte dama med sin fredsplakat bak nyhetsoppleseren denne uka viste et slående eksempel på – før hun ble arrestert. I våre vestlige land må vi fortsette å vise vår avsky med breie markeringer på gater og torg i protest mot Putins krig, forhåpentlig med fagbevegelsen og LO i en mer framtredende rolle, slik man tidlig i krigen har vist at det er mulig i Tromsø og denne uka også i Oslo. En sterk fredsbevegelse hjemme og ute, kombinert med en mislykket krig, kan komme til å gi den russiske presidenten mareritt om Afghanistankrigen som brakte Sovjetunionen i kne og svettetokter med tanke på at hans tid som russisk tsar nærmer seg slutten.

Ballettboikott uten tåspissgefühl

Det er flere av danserne og kunstnerne i St. Petersburg-balletten som er fra Ukraina. Nå gjelder det å holde kanaler til slike russiske miljøer åpne. Vi må skille mellom Russlands militaristiske ledelse og dets folk.

Det har blåst opp til boikott-bråk etter at ledelsen ved konsert- og teaterhuset Kilden i Kristiansand i forrige uke gikk til det skritt å avlyse forestillinger med den kjente St.Petersburg-balletten fra Russland i mai og å skifte ute en russiske klaversolist i en tillyst symfionikonsert i juni. Sist fredag skreiv jeg et innlegg i Fædrelandsvennen der jeg beklaget denne boikotten. Jeg begrunnet det med at dette vil bidra til å stenge de kanaler vi bør holde åpne til ulike deler av det russiske folket, enten det er fagforeninger, grasrotorganisasjoner eller kulturinstitusjoner, og at disse tiltakene som rammer kunstnerne så langt fram i tid kan virke kontraproduktivt. Ingen vet hva situasjonen er om to-tre dager eller uker i denne konflikten, langt mindre om to-tre måneder! Og dette standpunktet er vel å merke knyttet opp til den fordømmelse av Russlands angrepskrig mot Ukraina som jeg i ulike sammenhenger har stilt meg bak.

Et flernasjonalt russiske ballettensemble

Først samme dag som jeg skreiv mitt avisinnlegg ble jeg klar over at St. Petersburg Balletteater er et fritt ensemble som verken er subsidiert av den russiske staten eller av private sponsorer. De har kun sine inntekter fra billettsalg verden over, noe som lønner hele staben! Dette er oppsiktsvekkende og nesten enestående i ballettens internasjonal verden. I følge ensemblets hjemmesider og andre kilder er balletten, etablert i 1994, et kollektiv på 90 mennesker bestående av kunstnere fra mange nasjoner. Flere av dem er fra Ukraina, som «Prima Ballerina» (solistdanser) Oksana Bondareva, førstedanser Elisaveta Barkalova, scenograf Evgenij Gurenko (som også er æreskunstner i Ukraina) og kostymedesigner Valerij Kulichenko (med bakgrunn i teatret i den nå beleirede byen Kharkiv.)

Det er åpenbare dilemmaer knyttet til boikottvåpenet mot en aggressor i tilfelle krig og det er ikke vanskelig å forstå at mange ukrainere vil si et ja-takk til slike initiativer fra verden utenfor. Men vi må uansett beholde hodet kaldt i en slik situasjon og vurdere effekten av en omfattende boikott som rammer helt andre mennesker og miljøer enn dem som er ansvarlige for krigen. I Klassekampen (9. mars) sier f. eks kunstner Morten Traavik at «en boikott av russiske kunstnere vil bekrefte styresmaktenes propaganda om at Vesten forakter Russland.» Vil ikke slike holdninger bare sementere motsetningene som nå allerede har oppstått med invasjonen i Ukraina?

Intet nytt fra Harald Furre

Direktør Harald Furre ved Kilden, tidligere ordfører i Kristiansand, bringer ingen nye argumenter til torgs i sin kommentar til min og andres kritikk av boikotten i Fevennen (9. mars). Han mener standpunktet er uttrykk for solidaritet med Ukraina: «Det betyr ikke at vi er imot alt som er russisk, og vi vil ønske russiske kunstnere velkommen så snart denne krigssituasjonen er over», sier han til avisa.

Spørsmålet er om han i det hele tatt vil lykkes i å gjenopprette de brutte forbindelser og vil kunne kunne reparere den skade han har påført Kildens forhold til et uavhengig og stolt uavhengig ballettensemble som vi mer enn gjerne skulle fått i tale nettopp i denne kritiske tid. I ettertid vil han kanskje innse at det var et overilet tiltak som skader vårt folk-til-folk-forhold til russerne, og som sannsynligvis ikke bidrar til å endre en tøddel på Putin og hans innerste krets når det gjelder krigens gang i Ukraina. Eller for å sitere Aftenpostens leder sist mandag: «En generell kulturell boikott har ikke noe for seg. Det er ikke det den russiske kulturen som har gått til krig mot Ukraina.»