Et stille sinne truer den tyske hjerterytmen. Diagnose: Hartz IV-reformen!

Det ulmer blant tyskerne, om de ikke sover en behagelig velstandsdrøm, over en utvikling som ikke gjenspeiles i valgkampen. Det er basert på en dramatisk økning i forskjeller og en tilstramming i arbeidslivet som uten stopp skaper grobunn for splittelse og hat – og 50 AfD-seter i Riksdagen!  Montagsdemo.JPG

Bildet: En våt protest under den ukentlige mandagsdemonstrasjonen, arrangert av et av de mange små venstresidepartiene i den hardt prøvde industribyen Gelsenkirchen denne uka.

Stemmer Alternativ für Deutschland: I 6-mannskupeen på toget fra Essen til Stuttgart er det bare meg og Holger, en tysk selger på 49 år fra Gelsenkirchen, en gammel gruveby med arbeidsledighet på 16 %.

Gelsenkirchen var selve hjertet av kull- og stålproduksjon i Ruhr-området da han vokste opp med over 100.000 gruvearbeidere i byen der den siste kullgruva snart stenges ned. Ledighetstallet plasserer byen på Tysklandstoppen. Holger klarer seg godt, har kone med jobb, eget hus og barn i skolen. Han er som tyskere flest rolig og fattet, men bekymret.

Les videre

Advertisements

Vil Arbeiderpartiets grunnstøting føre til justering av Klassekampens politiske kurs?

Arbeiderpartiets valgmisere har bare gjort det tydeligere at Klassekampens krampaktige forsøk på å løfte fram Ap-toppen som en del av «venstresida» har vært forfeilet. Skal en bygge allianser på den nye klassekampens og miljøkampens grunn, må det en nyorientering til.

Bildet: Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre tok med seg Klassekampens utesvevende reporter i et siste desperat forsøk på å fiske stemmer. Helikopter viste seg å være, som vi også anta på forhånd, et lite egnet fiskefartøy.

Under innspurten på den britiske valgkampen i juni fløy den konservative statsminister Theresa May landet rundt i privat jetfly. Utfordrer Jeremy Corbyn kommenterte dette fenomenet med at hans parti ikke disponerte noe privatfly, og for øvrig var glad i å ta toget, som han alltid brukte til alle sine valgmøter. Dette var bare en liten bit i det store bildet som sakte ble tydeligere av Labours leder som nesten vant, mot alle odds. Han framsto som en jordnær og nøysom leder, et menneske av heil ved som atpå til gikk til valg på en ekte «gammeldags» sosialdemokratisk politikk.

Jeg ble minnet om denne historia da Klassekampens journalist ble med på helikoptertur med Jonas Gahr Støre som i et siste desperat stemmefiskeforsøk fløy lavt over Vest- og Sørlandet mens taksameteret gikk og en solid del av LOs 10-millioners bevilgning til Aps valgkamp rant ut i lause lufta, så å si. Vår utesvevende reporter opererte med dette stuntet som «embedded» journalist i koseprat med vår alles Jonas. Var dette journalistiske tøvet slutten på en villfarelse? Vil KK-redaktøren nå justere kursen?

Les videre

Jernbanereformen – en studie i Arbeiderpartiets tåketale om privatisering

uten navn.png

H/FrP-regjeringa har satt i verk en meningsløs jernbanereform – som Senterpartiet vil stoppe, men som Arbeiderpartiet ikke vil love å reversere. Jernbanepolitikken er et lærestykke i forsøket på å ri to hester, selv om Aps fall er ledd i en allmenn europeisk sosialdemokratisk forvitring.

Arbeiderpartiet vil kaste den blåeste regjerninga Norge noen gang har hatt. Det er det mange som støtter dem i. Men synkende oppslutning tyder på at velgerne ikke er fornøyd med den «fornying» som tilbys. Aps krise tydeliggjør at Gahr Støre leder et liberalistisk parti som riktig nok halvhjertet prøver å framstå som noe annet. Det bildet er i ferd med å sprekke. Togpolitikken kan brukes som lærestykke.

Sp reverserer – Ap «usikre»

Sp-leder Slagsvold Vedum gikk denne uka ut og sa at hans parti vil reversere jernbanereformen som H/FrP fikk gjennom i Stortinget i fjor med Venstres og KrFs støtte. Den er skreddersydd for å sette ut hele tog-Norge ut på anbud. I et oppslag i Nationen lyder tittelen «Ap vil reversere togreform – Ap usikre» (5.sept.). Til Framtida.no sier Sp-lederen: «Om vi synest noko er dumt, gjer vi berre om på det.» Men i Arbeiderpartiet er det såvidt det er låt i pipa når Eirik Sivertsen som er nestleder i Stortingets transportkomite uttaler seg: «Det er ikkje garantert at det skjer endringar i den noverande strukturen, men vi har sagt at vi ikkje legg ut nye strekningar til konkurranse. Vi vil vidareutvikle, ikkje avvikle NSB, slik denne regjeringa vil.» (6. sept.) Men Ap har programfesta at de er mot anbud på tog, så å si at de ikke vil legge ut nye strekninger på anbud, er en meningsløs uttalelse. Det som er saken er at anbudskonkurranse alt er igangsatt på Sørlandsbanen. Så spørsmålet er om den skal stoppes – og om hele reformen skal reverseres. Men det unngår Ap-lederne behendig å snakke om.

Les videre

Belgiske marxister er størst i måling, men vil ikke i regjering før partiorganisasjonen er sterkere

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Bildet: Peter Mertens, leder i det belgiske arbeiderpartiet PVDA (på flamsk)/PTB (på fransk) som tross mange oppturer i år nå igjen setter ny rekord i oppslutning på meningsmåling. (Foto: Halvor Fjermeros)

Ny måling gir det belgiske arbeiderpartiet PTB utrolige 25 % som største parti i Vallonia, mens sosialdemokratene (PS) har halvert oppslutninga på tre år!  Med et slikt valgresultat ville de revolusjonære partiet fått 26 seter i parlamentet. Men  PTB advarer mot parlamentariske illusjoner og vil prioritere å bygge egen organisasjon og å styrke grasrotbevegelsene, sier partileder Peter Mertens.

I hele år har PTB, eller Parti du travail de Belgique som det belgiske arbeiderpartiet heter på fransk, gjort store framskritt på målingene i den fransktalende regionen Vallonia. De har ligget noen hestehoder bak de to store, det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) og det det liberalistisk-konservative MR. Men i den siste målinga går PTB forbi rivalene med rekordresultatet 24,9 %.

Les videre

Populisme er navnet på systempartienes forvitring

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

(Denne artikkelen sto i en sterkt forkortet utgave på trykk i Klassekampen 22. juni, men er opprinnelig trykt i tidsskriftet Gnists siste nummer.)

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Little Steven.JPG

Bildet: Steven van Zandt, fra 1991, da han snakket om 1960-tallsopprøret i USA.

Les videre

Fint og autentisk, men nærsynt om dansk partisuksess

6408872-finanslovsforhandlinger-med-enhedslisten[1].jpg

Bildet: Enhedslisten under Johanne Schmidt-Nielsens ledelse har tatt store steg oppover på meningsmålingene de seinere år. Her fra et avisoppslag i 2013 da det radikale danske partiet fikk over 13 % i målinger.

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

Denne bokanmeldelsen er publisert i siste nummer av tidsskriftet Gnist som utkom sist uke. 

Fredrik V. Sand: «Den danske suksessen: Enhedslisten», Manifest forlag, 2017

Les videre

Terroristanklagene mot Corbyns kampanje kan nå rettes mot May.

Kommentariatet i media, britiske som norske, sto i kø for å anklage Jeremy Corbyn for terroristsympatier (les: «IRA-venn») . Nå kan terroriststemplet tas i bruk mot statsminister Theresa May som faller det nordirske homofobe anti-abortpartiet DUP om halsen. Partiet er nært knytta til grupper som bruker våpen for å forsvare okkupasjonen av Nord-Irland.

 

peter-robinson[1].jpg

Bildet: Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Det er to ting som slår en i dekninga av den britiske valgkampen. Det ene er med hvilken letthet kommentariatet, the pundits som de kalles i England, har kastet fram påstander om såkalte terroristsympatier mot Jeremy Corby, brukt av både «Storbritannia-ekspert» Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og av Civitas Bård Larsen. Det andre er spådommene om hvordan valgutfallet skulle bli.

I Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk nevnte Jan Erik Mustad ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Så kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/06/03/kan-folkefienden-corbyn-bli-statsminister/

Kommentariatets komiske krumspring

Les videre