Krafta er vår! – høyspent arbeideropprør i emning

Denne gang er det alvor. Opprøret mot EUs energiunion ACER berører den norske industrifolkesjela. Først kom Vestlandsoppropet, så Sørlandsoppropet, og i går kom Fellesforbundets største avdeling på banen og sa at nok er nok.IMG_0550.JPG

Sist torsdag sto vi på torvet i Kristiansand i en allerhelsikes snøstorm og et drev av sludd som var våtere enn det blauteste bergenske regnvær og hørte på appeller fra tillitsvalgte i industrien fra hele Vest-Agder. De kom i busser fra smelteverket i Kvinesdal og aluminiumsverket på Lista, slik de kom med fanene fra Glencore Nikkelverk og Elkem Fiskå i Kristiansand. Slik sto folk på nøyaktig samme tidspunkt og med likelydende paroler i snøstorm og sludd i Odda og Mosjøen og Mo i Rana, Orkanger og Sunndalsøra. Dette var bare første trinn av en tretrinns rakett som er innstilt på Stortinget med beregnet landing 16. mars. Men neste oppskyting er allerede tirsdag til uka, på Youngstorget utenfor LOs representanskapsmøte. hva skjer?

Arbeideropprør i dårlig sikt

Les videre

Reklamer

Kunstsilo-saken koker i Kristiansand. Det er tid for en time-out!

En offentlig debatt av sjelden styrke har rast i Kristiansand siden nyttår omkring en «kunstgave» og dens plassering. Klassekampen dissekerte sist fredag (9.2,)avtalen som ligger til grunn for at Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) skal forvalte milliardæren Nicolai Tangens overleverte kunstsamling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Silokaia i Kristiansand, oppkalt etter den gamle kornsiloen fra 1935 som av sterke krefter nå ønskes ombygd til et moderne museum, med Kilden konserthus som nabo. (Foto: Halvor Fjermeros)

Et uforklarlig hastverk har drevet Kristiansands politiske og kunstfaglige elite til å plassere kunstsamlinga til hegdfondforvalter Nicolai Tangen på Silokaia. Påkrevd politiske behandling og vedtak om byutvikling har blitt satt til side, og har dermed splittet befolkninga gjennom svak forankring av museumsideen. Her er sju punkter til ettertanke:

Les videre

Kraftsalve fra Ap-ordfører: Bruk baufil på utenlandskablene!

58637[1].jpg

Det startet med Vestlandsoppropet. Nå kommer Sørlandsoppropet. Stadig nye opprør mot EU-organet ACER og kraftkablene reiser seg nå på vegne av den kraftforedlende industriens hjemkommuner. Fremst i fronten er ordfører Arnt Abrahamsen i industrikommunen Farsund.

-Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg brukt baufil på alle kraftkablene over Nordsjøen og filt dem tvers over!

Det sier Arbeiderpartiets ordfører i Farsund, Arnt Abrahamsen, som ikke legger skjul på at han er harm over hvordan norsk kraftpolitikk forvaltes. Han har sjøl bakgrunn fra flere av industribedriftene i Vest-Agder hvor fagforeningene reiser seg i protest mot regjeringas forslag om å underlegge norsk kraft under EUs energireguleringsorgan ACER. Og han er påpasselig med hvilket ord han bruker om denne industrien, nemlig den kraftforedlende industrien. For hver ny kabel som bygges for krafteksport, desto verre vilkår er i vi i ferd med å skape for den kraftforedlende bransjens framtid. Det må ikke gis konsesjon til en eneste ny kabel, sier ordfører Abrahamsen som leder en kommune med en av Norges største aluminiumsprosdusenter, Alcoa på Lista, samt bildelfabrikken Benteler som ligger «vegg i vegg» og foredler metallet for eksport.

Regjeringa kjenner trøkket

Les videre

LO-toppen og stortings-Ap i snublende utakt med den kraftkrevende grasrota

Dagens høring om EUs energiunion og Acer i Energi- og miljøkomiteen på Stortinget viser et «meningsløst» og mumlende LO. De peker vei for en ny intern splittelse i Arbeiderpartiet, mens industriarbeidere og lokalsamfunn raser mot Acer og jobber for massemønstring landet rundt 15. februar. 

nei-til-acer-20180123[1].jpg

Mens hele det kraftkrevende industri-Norge nå mobiliserer det remmer og tøy kan holde for en landsomfattende markering mot norsk suverenitetsavståelse og tilslutning til EUs energireguleringsmyndigh Acer, så styrer Arbeiderpartiet med LO som alibi mot en ny partistrid. Under dekke av å skulle ivareta ulike medlemsinteresser i forskjellige LO-forbund, framsto LOs representant Are Tomasgard som en motstandsløs medspiller for Espen Barth Eide, Aps saksordfører i energi- og miljøkomiteen. (Høringa kan ses i opptak her: https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Horing/horing/?h=10003898)

Eide uttalte i forrige uke at tilslutning til Acer ikke betyr suverenitetsavståelse (Klassekampen 26.01.) og provoserte med det mang en tillitsvalgt i den kraftkrevende industrien. Trolig har Eide gitt et solid bidrag til økt motivasjon for massemønstringa det nå brygger opp til 15. februar.

«Meningsløst» LO

Les videre

Løft blikket over Giske-tåka. Les Ap-programmet!

Det skjedde med et smell: Arbeiderpartiet dumpet ned på bakken og våknet fortumlet til en ny virkelighet, den som Martin Kolberg døpte krise, til store protester fra alle andre Ap-topper som uttalte seg. Så kom Giske-saken. Men Aps krise kan ikke gjemmes bort i Giske-tåka. (Denne artikkelen sto i bearbeidet versjon som kronikk i Klassekampen lørdag 13. januar).

4553409[1].jpg

Asbjørn Wahl skriver godt om det historiske bakteppet for Aps gullalder, klassekompromisset presset fram av en organisert og kjempende arbeiderklasse. Denne ideologien er nå byttet ut med en stadig mer framtredende nyliberalisme. Dette er nødvendige premisser for å forstå begrensingene for det framtidige Ap, slik jeg leser Wahl (KK, 11.01). I det Ap-dominerte Agenda Magasin har man gått på gummisåler i konflikten, men lanserer nå ved redaktør Halvor Finess Tretvoll en artikkelserie om det europeiske sosialdemokratiets vekst og fall. Det begynner å røre på seg baki der et sted etter den totalt kommentatorstyrte Giske-sakens tre ukers medieståhei.

https://agendamagasin.no/kommentarer/sosialdemoktrati-i-en-skjebnetid/

Det har vært vanskelig å unngå erkjennelsen om sosialdemokratiets forvitring hvis en har fulgt med i EUs krise. De store systempartiene har nærmest uten unntak opptrådt som politiske tvillinger. I 2014 skreiv jeg i boka «Uro i Euroland» om det nyliberale spøkelset som mange trodde var avgått ved døden med finanskrisa for 10 år siden. Men spøkelset framsto som sterkere enn noen gang:

For det har infisert de klassiske liberale partier så vel som de sosialdemokratiske som nærmest er å anse som speilbilder av hverandre.

Les videre

Den ukjente megamassakren: 80 år siden voldtekten på Nanjing

Den 13. desember 1937 startet en av historiens verste massakrer da japanske styrker inntok Nanjing, den gang Kinas hovedstad, og begikk et masseslakt av sivile og voldtok titusener av kvinner. Trolig oversteg drapstallene fra Nanjing antallet som ble drept av USAs atombomber i Nagasaki og Hiroshima åtte år seinere.

  Q0YoVhL.jpgBildet: Et av utallige bilder fra massakren i Nanjing, det ene mer hjerteskjærende enn det andre. Det fins fotografier i fleng av kinesere som blir halshogd, av massegraver, av skyting bakfra på kloss hold og utstilling av avhogde hoder. Mest brutale er bildene av voldtatte, bukoppskjærte kvinner og lemlesta barn.

«Voldtekten på Nanjing» er den kalt og er fortsatt en diplomatisk verkebyll 80 år etter at det skjedde. Kineserne hevder at inntil 300.000 kan ha blitt drept, mens enkelte japanske nasjonalister og fornektende historiske revisjonister påstår at massakren aldri fant sted. De fleste japanske kilder peker likevel mot en udåd av så massive dimensjoner at det er vanskelig å finne sammenliknbare episoder av overlagt vold og bevisst ondskap i moderne historie. 

Les videre

Kjære anti-imperialister! Kjære venner av Palestina!

 

jerusalem-1120372_960_720[1].jpg

Dette er appellen jeg holdt i dag på Palestinakomiteens markering i Kristiansand:

Som alle har fått med seg har the Madman, Mr. Trump, anerkjent Jerusalem, hele Jerusalem, som Israels hovedstad. Og som kommentar til sitte eget dekret sa han at dette var et «strålende bidrag til freden». Med det har Trump tatt steget inn i George Orwells roman 1984 og satt seg ned der han hører hjemme, i Sannhetsministeriet der slagordet lyder: «War is peace»!

Da den kjente britiske midtøsten-reporteren Robert Fisk ble spurt av en irsk TV-journalist denne uka om hva han trodde foregikk inni hodet på Mr. Trump, svarte han spontant: «Det kan jeg ikke vite. Jeg har ikke nøkkelen til galehuset!» Fisk kommenterte dette utsagnet sjøl etterpå ved å si at sånt kan man uttale uten at noen lenger reagerer på omtalen av lederen for verdens største og eneste supermakt. Det er i seg sjøl skremmende.

I Trumps erklæring brukte han ikke ordet «Palestina», men kun «Israel og palestinerne». M.a.o. fins det bare ett suverent folk i Jerusalem, byen som i 1947 med FNs delingsplan ble erklært som internasjonal by fordi den regnes som hellig for de tre store verdensreligionene. I Trumps retorikk lyder det så enkelt: «Som enhver annen nasjon har Israel rett til å bestemme sin egen hovedstad». Men hva med det andre «suverene folket», palestinerne? Er de plutselig fratatt den samme retten?

Donald Trumps erklæring er dermed i strid med internasjonal lov, slik både USA og FN så det i 1980. Kongressen i USA vedtok rett nok i 1995 å flytte ambassaden til Jerusalem, men ingen president har prøvd å etterleve det, ikke før nå.

Trumps motkandidat i presidentvalget, Hillary Clinton, erklærte riktignok i 1999 at «Jerusalem er Israels evige og udelelige hovedstad». Så det er vel grunn til å anta at hennes politikk ikke ville ha vært vesentlig forskjellig fra Trumps på dette punktet. Trump tramper bare litt mer uelegant i klaveret.

Og det er nettopp det dette handler om. For sjøl om den såkalte tostatsløsninga er død og begravet for lengst, så betyr ikke det at handlingene til de store aktørene internasjonalt ikke har stor betydning for spørsmålet om krig og fred i regionen. Med dette har USA gitt Israel og dets kompromissløse statsminister Netanyahu carte blance til å gjennomføre sin nybygger- og okkupasjonspolitikk av Øst-Jerusalem uten fare for å bli sparket i leggen av USA. Men spørsmålet er om USA med dette grepet har tatt et langt steg i retning av å gjøre seg selv irrelevant i hele Midt-Østen. Det har vi jo fått en forsmak på i Syria-krigen der Russland har tatt full kontroll over regien.

En tidligere USA-president, Truman, begikk en av de største forbrytelser mot menneskeheten ved å slippe atombombene over to japanske byer etter at den 2. verdenskrig var vunnet. Bortsett fra de fire første bokstavene i navnet som Trump har felles med sin kaldkrigskollega fra 1945, besitter han også det samme tankegodset om å skyte spurv med kanoner, slik han nå på uforutsigbart vis er i ferd med å vise at han er i stand til overfor Nord-Korea. Men det han ikke har felles med Truman, er å sitte som leder for en oppadstigende verdensmakt som kunne diktere betingelser for krig og fred over alt i verden. Trump leder en supermakt i oppløsning, og når han sier «krig er fred» på Orwell’sk vis i Midt-Østen, så kan det gjøre skade på kort sikt. Men det er antakelig staten Israel som må betale regninga for Trumps feiende invitt når det kommer til stykket.

«Israels venner» jubler for Trumps utspill. KrFs Hans Fredrik Grøvan, som leder foreningen «Israels Venner på Stortinget», sa i forkant av Trumps tale at en amerikansk anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad kan gjøre det aktuelt å for Norge å gjøre en ny vurdering.

– Hvis USA nå gjør dette, og andre land eventuelt henger seg på, så bør dette også få konsekvenser for Norges vurdering av spørsmålet, sa Grøvan.

Kari Henriksen, Arbeiderpartiets stortingsrepresentant her fra Kristiansand, er et av Aps tre medlemmer av «Israels venner på Stortinget». Men hennes eget parti har sagt at Trumps utspill er en uklok avgjørelse. Så da er kanskje tida inne for å bestemme seg for hvilket bein en skal stå på, kamerat Kari?

For det er nå kampen starter, kampen om å ta stilling for palestinernes rettigheter i et land der tostatsløsninga er død, men der kampen for å kreve statsborgerlige rettigheter innen en enstatsløsning vil bli det avgjørende for det palestinske folkets framtid. Det betyr å kjempe mot de apartheid-tendenser som allerede viser seg med full styrke i Israel. Det betyr å kjempe for de krav som gir like rettigheter til alle som bor i denne staten, uavhengig av tro og etnisitet.

Kampen fortsetter. Takk for meg.