Invasjonen i Tsjekkoslovakia for 50 år siden satte en stopper for Dubceks «sosialisme med et menneskelig ansikt» og Praha-våren som ble satt på vent i 20 år – med innføring av markedsliberalisme som følge. Kunne en annen løsning i 1968 ha gitt sosialismens historie et annet forløp?
I romanen «Søppel og kjærlighet» av Ivan Klima fra 1989 er hovedpersonen en tsjekkisk mann som hele sitt liv ville være forfatter, men som endte opp som gatefeier i Praha på 1970- og 80-tallet. Der han går og feier i sin branngule vest, får han plutselig øye på sin elskede, hans elskerinne som han har hatt i flere år mens han bor sammen med sin sin trofaste kone:
Der i nærheten hadde vi stått og kysset hverandre i en omfavnelse. For en lykke! For en lykke!
Da slo det meg at jeg hadde iført meg den branngule vesten en tid fordi jeg lengtet etter renselse. Vi lengter etter å rense oss, men isteden begynner vi å rydde i omgivelsene. Så lenge vi ikke renser oss selv, har det imidlertid ingen hensikt å ta hånd om verden rundt oss.
(…) Jeg var fremdeles oppfylt av det uventede møtet.
Folk søker bilder av paradiset og finner intet annet enn gjenstander de har kjær på Jorden. Men paradiset kan ikke avbildes, for paradiset er en tilstand av møte. Med Gud, med et menneske. Men alt kommer an på om møtet skjer i renhet. Paradiset er fremfor alt en tilstand der sjelen føler seg ren.
Ivan Klimas liv som intellektuell minner om andre forfatteres skjebne, framfor alt Vaclav Havel som skulle bli landets president etter «fløyelsrevolusjonen» i 1989. Sensuren ble gjeninnført i august 1968, etter at den var liberalisert siden Aleksander Dubcek overtok som kommunistpartiets generalsekretær i januar samme år. Ytringsfriheten ble tilstrammet og mange forfattere fikk ikke utgitt sine bøker. I Klimas romanverden, som ikke er særskilt politisert og i liten grad konkret knyttes til Praha-sjokkets etterdønninger, leser vi bakenfor hans personlige betraktninger også et oppgjør med all den tilsløving og «forsøpling» som utviklet seg i Øst-Europa i tiårene etter krigen.
Men for å få en mer nitid beskrivelse av utviklinga fram til invasjonen i 1968, må vi til andre kilder. En av dem en øyeblikksbetraktningene til en kollega av Ivan Klima, Ladislav Mnacko som også hadde vært journalist i partiorganet Rude Pravo rett etter krigen.
«Menneskelighetens revolusjon!»
halvorfjermeros 