Holder seg utenfor regjering tross posisjonen som EUs sterkeste venstreparti

_{Bildet: Partiledere og andre støttespillere for PTB i Belgia i en demonstrasjon mot Ukrainakrigen og for våpenhvile i Brussel nylig.}

En ny meningsmåling befester det belgiske marxistiske arbeiderpartiet PTB som et av de største partiene i EU-hovedstaden Brussel. Men i motsetning til venstrepopulistiske partier på kontinentet, så lefler ikke PTB med tanken om å gå i regjering. Og tross voldsom kritikk fra media og det politiske establishment holder de på standpunktet om ikke sende våpen til Ukraina.

En meningsmåling fra sist helg, Le Grand Barometre av Ipsos og storavisa Le Soir i Brussel, inneholder tre viktige nyheter. Ekstremhøyre-partiet Vlaams Belang som er for løsrivelse av delstaten Flandern scoret skremmende høye 27 prosent, mens det i Vallonia bekreftes gjenfødelsen av et gammel liberalistisk parti, Les Engagés som går kraftig fram til 16,8 prosent. Og i Brussel befester det revolusjonære arbeiderpartiet PTB sin posisjon som et av de største partiene. På forrige måling før jul var PTB størst, mens de nå er neststørst i hovedstaden etter høyrepartiet MR:

https://www.lesoir.be/576353/article/2024-03-22/grand-barometre-le-vlaams-belang-loin-devant-les-engages-percent-en-wallonie

Mangfoldig partilandskap

Meningsmålinger i Belgia er ikke som i Norge nærmest en ukentlig foreteelse. Denne målinga er den autoritative og gjøres bare fire ganger i året. Til gjengjeld er den basert på 2600 spurte, 1000 i hver av de to store delstatene og 600 i hovedstaden. Over tid har det vært en klar tendens at det høyreesktreme og nasjonalistiske Vlaams Belang har vært størst i Flandern, mens PTB har vist langvarig styrke i Vallonia. Det siste halvåret har imidlertid PTB hatt en tilbakegang slik at de nå ligger tett under 15 prosent der de kanskje først og fremst konkurrerer om stemmene med det sosialdemokratiske Parti Socialiste (PS) som på denne målinga er størst med 21,3 %. Det er markant under valgresultatet på over 26 % fra 2019, mens PTB fortsatt ligger over hva de fikk i det siste valget.

I Flandern sliter sosialdemokratene med en markant tilbakegang til ned mot 11 prosent. Det gamle partiet skiftet for bare noen år siden navn til Vooruit, men har ikke klart å etablere seg tydelig i det sterkt nasjonalistiske klimaet i Flandern. Forøvrig er sosialdemokratene delt i to partier i Belgia, som de fleste andre både konservative, liberalistiske og økologisk grønne partier. Det er kun PTB, som i Flandern heter PVDA, som har det samme partiet på tvers av delstatsgrensene. PVDA hadde lenge startvansker på deltatsnivå i Flandern, bortsett fra noen solide fotfester som i storbyen Antwerpen, men har nå etablert seg stabilt over lengre tid tett under ti prosents oppslutning blant de flamske velgerne.

Det ikke-populistiske annerledespartiet PTB

Det er ganske oppsiktsvekkende at PTB/PVDA har vist seg å være så standhaftige i oppslutning gjennom de to siste år med et temmelig intenst politiker- og mediekjør mot alle og enhver som ikke har sluttet rekkene bak Nato og nasjonale regjeringer om å stemme for våpenstøtte til Ukraina. Partiet har også kjent på en forventninger om å delta i regjeringssamarbeid, særlig på delstatsnivå i Vallonia der PTB lenge har stått sterkt, men også på landsbasis nå som partiet styrker seg i selveste EU-hovedstaden. Med 17,5 % på denne målinga (men hele 19,3 som største parti i Brussel på den forrige), øker disse forventningene både i media og blant en del av velgerne.

Partiledelsen har hele tida møtt disse forventningene med å vise til at PTB ikke har en sterk nok partiorganisasjon og heller ikke har grodd dype nok røtter i fagbevegelsen. Det er forutsetninger som må være på plass for å kunne sikre seg støtte for å kjøre en tøff linje når det kommer til de harde slag, for eksempel i spørsmålet om å nekte å underordne seg EUs «sixpack», dvs EUs stabilitets- og vekstpakt som PTB er motstandere av.

Hva slags opposisjonspolitikk som skal føres har vært et anliggende for partiet i mange år. Da jeg intervjuet daværende PTB-leder Peter Mertens i 2017, sa han dette da vi snakket om de ulike venstrepartiene, ofte med sterke venstrepopulistiske profiler: -Se på greske Syriza, spanske Podemos, Sosialistpartiet i Nederland, dels Die Linke i Tyskland. De har alle på ulike måter enten gått til høyre eller måttet akseptere underkastelse for EU-troikaen. Det ville være utilgivelig ikke å lære av Syrizas nederlag. De unnlot å mobilisere og organisere motstand blant folk på venstresida, mens deres partikadre var fullt opptatt med å administrere systemet med talløse posisjoner i statsapparatet.

Utviklinga de seinere år har blitt en sammenhengende bekreftelse på Mertens’ ord. Die Linke er på vei til en permanent tilværelse under sperregrensa i Tyskland etter splittelsen der et nytt parti med Sahra Wagenknecht i spissen har blitt etablert på nyåret. Det nederlandske sosialistpartiet klarte over hodet ikke å profitere den høyrepopulistiske framgangen til Geert Wilders ved valget i fjor og ligger nå stabilt på 4 prosent. Podemos gikk i regjering med sosialdemokratene, ble splittet og utvasket som opposisjonsparti. Og Syriza har opplevd en nedtur uten like etter at de mistet regjeringsmakt i Hellas, har dumpet ned på det halve av målinger for ett år siden og nå er jevnstore med sosialdemokratene i Pasok (rundt 13-14 %) som de har bidratt til å slippe inn igjen i varmen. Syriza ble på siste landsmøte i fjor splittet og betaler nå prisen for et kortvarig blaff av popularitet uten å bygge en partiorganisasjon parallelt med valgsuksessen i 2015-16.

I motsetning til alle de nevnte partiet, pluss noen til i andre europeiske land, som har bidratt til å skape både frustrasjon og manglende tillit til venstresidepartier, har PTB holdt sin fane høyt og gitt progressive mennesker i Vesten et håpefullt punkt å feste blikket på. Den neste store testen på om de holder stillingen er det føderale valget som holdes parallelt med valget til EU-parlamentet i begynnelsen av juni i år.