Det skjedde med et smell: Arbeiderpartiet dumpet ned på bakken og våknet fortumlet til en ny virkelighet, den som Martin Kolberg døpte krise, til store protester fra alle andre Ap-topper som uttalte seg. Så kom Giske-saken. Men Aps krise kan ikke gjemmes bort i Giske-tåka. (Denne artikkelen sto i bearbeidet versjon som kronikk i Klassekampen lørdag 13. januar).
Asbjørn Wahl skriver godt om det historiske bakteppet for Aps gullalder, klassekompromisset presset fram av en organisert og kjempende arbeiderklasse. Denne ideologien er nå byttet ut med en stadig mer framtredende nyliberalisme. Dette er nødvendige premisser for å forstå begrensingene for det framtidige Ap, slik jeg leser Wahl (KK, 11.01). I det Ap-dominerte Agenda Magasin har man gått på gummisåler i konflikten, men lanserer nå ved redaktør Halvor Finess Tretvoll en artikkelserie om det europeiske sosialdemokratiets vekst og fall. Det begynner å røre på seg baki der et sted etter den totalt kommentatorstyrte Giske-sakens tre ukers medieståhei.
https://agendamagasin.no/kommentarer/sosialdemoktrati-i-en-skjebnetid/
Det har vært vanskelig å unngå erkjennelsen om sosialdemokratiets forvitring hvis en har fulgt med i EUs krise. De store systempartiene har nærmest uten unntak opptrådt som politiske tvillinger. I 2014 skreiv jeg i boka «Uro i Euroland» om det nyliberale spøkelset som mange trodde var avgått ved døden med finanskrisa for 10 år siden. Men spøkelset framsto som sterkere enn noen gang:
For det har infisert de klassiske liberale partier så vel som de sosialdemokratiske som nærmest er å anse som speilbilder av hverandre.