Day O – Harry Belafontes liv «en konstant tilstand av opprør»

_{Bildet: Vakker, veltalende, opprørsk og uregjerlig som sanger og scenisk multitalent var Harry Belafonte en sentral figur i amerikansk offentlighet siden starten på 1950-tallet. (Foto: Battman/Gettys Image)}

Harry Belafonte døde i går, 26. april, 96 år gammel. Han var den første svarte artisten som fikk opptre i de plysj-kledte nattklubber på 1950-tallet og ble kongen av calypso da han som første soloartist solgte mer enn en million plater med albumet Calypso i 1956. Men det var ikke minst som progressiv politisk aktivist han satte spor etter seg.

Harry Belafonte var født i USA i 1927, men vokste opp i sine tidligste år i Jamaica hvor hans foreldre kom fra, før han vendte tilbake til New York etter å ha tjent i USAs marine under 2. verdenskrig. Etter krigen begynte han å jobbe som scenearbeider ved American Negro Theatre i Harlem og fikk etter hvert roller på scenen. Derfra gikk veien videre til filmroller i Hollywood. Den jevngamle og etter hvert bedre kjente svarte skuespilleren Sidney Poitier startet også sin karriere ved American Negro Theatre. Han og Belafonte ble venner den gang og opplevde parallell suksess som svarte artister innen scenekunsten. Poitier var den første mannlige svarte skuespilleren som mottok en Oscar (for «Markens liljer» i 1963), mens Belafonte som svart tv-artist fikk den første Emmy for et fjernsynsprogram i 1960.

Men det var etter at Belafonte hadde hatt sitt store gjennombrudd med sin kalypsomusikk, hans egentlige hjemlands tradisjonsmusikk. Det var hans jamaikansk-inspirerte Banana Boat Song, en hitlåt som kom fra laste- og lossearbeidernes arbeidssanger, at det berømte «Day O»-utropet hørte hjemme.

Borgerrettskjemper og politisk progressiv

Belafonte uttalte en gang at «han var i en konstant tilstand av opprør som var drevet av sinne.» I et intervju med New York Times in 2001 sa han: «Jeg må delta i ethvert opprør som prøver å endre på alt dette. Sinnet er nødvendig drivstoff. Opprør er sunt.»

Han vokste opp lenge før de svartes rettigheter kom på den politiske dagsordenen. Og mens svarte soldater i fleng ble sendt til Europa og Asia for å utkjempe 2. verdenskrig, kom de tilbake til et USA som var segregert og dypt rasistisk. Det gjaldt ikke minst innen underholdnings- og musikkbransjen. Som en skuespiller som utforsket temaer omkring raseskille innen filmen på 1950-tallet, bidro til å føre Belafonte inn i borgerrettskampen. Tidlig på 60-tallet ble han en nær medarbeider av Dr. Martin Luther King jr. Dette engasjementet ble videreført gjennom kampen mot apartheid i Sør-Afrika og aktiv støtte til frigjøringskampen i flere afrikanske land som han tidlig besøkte. Han ble en omreisende ambassadør for Unicefs barnefond og en sentral artist i kampanjen «We are the World» mot sultkatastrofen i Etiopia.

Paul Robeson-hyllest og Bush-kritiker

Tross suksessen som artist ble Harry Belafonte ingen medvindsseiler innen det amerikanske establishment. I 2006 oppnådde han avisoverskrifter verden over da han under et besøk i Venezuela kalte president George W. Bush «verdens største terrorist». Han påsto at millioner av amerikanere støttet Hugo Chavez og hans sosialistiske politikk for sitt hjemland:

https://www.nbcnews.com/id/wbna10767465

Harry Belafonte la heller aldri skjul på hvem som hadde spilt den viktigste rollen som ledestjerne både som artist og politisk aktivist i hans unge år. Det var den svarte bassangeren, fortballspilleren, juristen, menneskerettskjemperen og kommunisten Paul Robeson, mannen som var så populær innen arbeider- og fagforeningskretser at han til og med sang for arbeiderne i lunsjpausen ved Akers Mekaniske Verksted i Oslo sist på 1940-tallet. I 1997 holdt Belafonte en hilsningstale under 60-årsmarkeringa for for veteranene fra Den Internasjonale Brigade under den spanske borgerkrigen. Dit hadde Paul Robson reist i 1938 og sunget for de frivillige i Madrid under kampen mot Franco-diktaturet. I talen sa Belafonte at Robeson hadde oppmuntret ham tidlig i livet og hadde vært avgjørende for hans veivalg som ung mann:

Det var Paul Robeson that lærte meg å synge «Viva la Quince Brigada, Rumbala, rumbala, rum-ba-la.» Og det var Paul som lærte meg «Los Quatros Generalos», sa Belafonte og sang for sitt aldrende publikum. «Og det var Paul som lærte meg at hensikten med kunsten ikke bare er å vise hvordan livet er, men hvordan det burde og kunne være.»

Paul Robeson ble utsatt for den mest nedverdigende behandling blant amerikanske kunstnere da han som kommunist ble fratatt sitt pass under McCarthyismens prosesser. Robeson var en etterspurt sanger verden over og ble nektet utreise gjennom det meste av 1950-tallet. Dette undergravde hans livsgrunnlag og karriere. Belafonte besøkte Robeson der han bodde hos sin søster i Philadelphia rett før han døde midt på 1970-tallet, og spurte sin venn om alt han hadde blitt utsatt for av politisk forfølgelse under McCarthys hysteriske antikommunisme var verdt ubehaget. Svaret han fikk etterlot ingen tvil om at den 78-årige Robeson ikke angret på de valg han gjorde som politisk artist, sa Belafonte i sin tale til spaniaveteranene. I den samme talen bemerket han også at han aldri hadde sett så mange røykende mennesker i en og samme sal. Som den iherdige antirøyker han var, takket han for oppmerksomheten og håpte at tilskuerne ville gi opp røyken og leve lenge:

-Til og med Castro har klart å legge bort sigaren, avsluttet Belafonte.

Trolig var en sunn livstil et bidrag til hans lange liv, inntil hans gamle hjerte til slutt sviktet ham. Men for alltid vil han være forbundet med refrenget fra hans Jamaica Farewell:

But I’m sad to say I’m on my way
Won’t be back for many a day
My heart is down
My head is turning around
I had to leave a little girl in Kingston town

Rødt som arbeiderparti eller kampanjeparti?

Rødt avholder sitt landsmøte i Stavanger denne helga. I media har alt dreid seg, og kommer dessverre kanskje også til å dreie seg gjennom helga, om debatten om våpen til Ukraina. Diskusjonen om hvordan Rødt skal bygges opp som det nye arbeiderpartiet her til lands kommer dessverre i skyggen. For dette dreier seg om et mye mer grunnleggende problem med organisasjonskultur i det raskt voksende partiet.

Klassekampen brakte onsdag denne uka en sak fra NTB der det pekes på behovet for vedtektsendringer for å endre representasjonen på landsmøtene som vil komme etter det som nå er i gang i Stavanger. Og i Aftenpodden fredag 20. april gjør Aftenpostens redaktører seg lystige over det de kaller Rødt «desentralisering av demokratiet», begrunnet med at noen fylker har flere delegater enn de største byene. Mitt eget svært aktive lokallag i Kristiansand har 238 medlemmer, men når ikke opp til grensa på 250 for å få to delegater til landsmøtet. Partisekretær Benedicte Pryneid Hansen gir et eksempel for å begrunne det hun mener vil gi «mer demokrati og bedre kjønns- og geografisk fordeling» i NTB-saken: I dag er for eksempel Nordland, som har 728 medlemmer, representert med 28 delegater, mens Oslo med nesten 3000 medlemmer har 23 delegater. Følgelig vil hun endre reglene slik at det heretter er fylkeslagene som velger delegater.

Fair enough! Men i eksemplet antydes det at det er urettferdig at Nordland får flere delegater enn Oslo med fire ganger så mange medlemmer. Denne «urettferdigheten» slår tilbake på partisekretæren sjøl og den øvrige ledelsen i Rødt. For Nordland har bare gjort det som Pryneid Hansen og hennes korps av organisasjonsarbeidere ikke har oppfordret til, nemlig å danne partilag der folk lever og der folk bor, nærmest mulig grasrota. Rødt-ledelsen har gjennom mange år forsømt organisasjonsarbeidet. Det vises til at Rødt er blitt et større parti, men det skjedde jo ikke i forgårs! Alt i 2020 passertes 10.000 medlemmer, altså i god tid før Rødts forrige landsmøte i 2021.

På nyåret publiserte tidsskriftet Gnist (1/2023) en artikkel der jeg drøftet Rødts muligheter for å bli det nye arbeiderpartiet her til lands, slik det ofte proklameres av våre fremst tillitsvalgte. Da oppdaget jeg urovekkende tilstander m.h.t. partistruktur der de største partilagene i noen byer har over 500 medlemmer.

Organisering er fattigmanns kapital!

Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å skape demokratisk fungerende grunnorganisasjoner innen slike mastodonter. Tommelfingerregelen er at kun fem til ti prosent av medlemsmassen går på møter eller er aktive i en eller annen forstand. Dermed etterlyser jeg et organisasjonskart og i det hele tatt en plan for bygging av et grunnplanbasert parti som krever en langvarig satsing ledet av et sterkt organisasjonsutvalg og ditto distriktsledelser. Å foreslå endring av delegatnøkkelen er vel og bra, men det det løser ikke Rødts grunnleggende problem, nemlig et nærmest totalt fravær av organisasjonskultur. I stedet har vi et parti som i stor grad er bygd rundt valgkampanjer annethvert år. Kampanjer for å få flest mulig kommunelister kan være bra, men kan også fungere kontraproduktivt. Det fins dessverre flere eksempler på det siste, og da er forklaringa ofte at det mangler et sterkt lokalparti som kan danne motvekt mot det parlamentariske tyngdepunktet i bygd og by der Rødt bli valgt inn.

Landsmøtets jobb nr. 1 må bli å nedsette ei gruppe med mandat til å utrede prinsippene for hvordan Rødt skal bygges som et grasrotparti med innretting på arbeidsfolks hverdag og virkelighet, et parti for diskusjon, aktivisme og demokrati i grunnorganisasjoner av hensiktsmessig størrelse. Bare slik kan vi unngå et toppstyrt og byråkratisk partiapparat som er innrettet på mer enn å drive valgkampanjer hver oddetallsår.

Ukrainakrigens kanonfødestrategi

Krigen i Ukraina står og faller ikke på USAs og Natos våpenleveranser for at Ukraina skal overleve som stat. Det er en påstand som Nato og den politiske og militære ledelsen i Norge har hatt stort gjennomslag for, helt inn i sentralstyret i Rødt, skriver Peter M. Johansen i dette innlegget.

_{Bildet: Ukrainske soldater skyter med en haubitser av typen D-30 mot russiske linjer ved Bakhmut i Donetsk. Foto: Sergej Shestak/AFP}

Av Peter M. Johansen

Til helga skal Rødts landsmøte i Stavanger ta sitt standpunkt til våpenleveranser til Ukraina fra Nato-landet Norge. I stedet for å gjøre kritiske analyser av den deklamerte, og nå også av Rødt vedtatte påstanden om at Ukraina ville vært utradert fra kartet om ikke våpenleveransen hadde kommet, har konflikten blitt spisset til. Nå lyder det fra «våpentilhengerne» at de som ikke er for USAs og Natos våpenleveranser, mener at Kyiv skal legge ned våpnene og overgi seg til fredsforhandlinger på Russlands vilkår.

Det er en grov forenkling som underslår den politiske og militære utvikling før og etter Russlands folkerettsstridige angrep. Det underslår det faktum at Ukraina får og fortsatt vil få våpen, og at Ukraina vil fortsette sin motstandskamp. Ingen i Rødt, verken de som vil støtte opp om Nato-Norges koordinerte våpenleveranser eller de som mener at Rødt skal holde på sin anti-imperialistiske linje ved å ikke gå inn for slike leveranser, tror at USA/Nato vil stanse sine våpenleveranser i overskuelig framtid, men fortsette å flytte sine «røde linjer» så langt USA finner det i sine interesser.

Noen punkter som bør så tvil om den vedtatte påstanden:

1. Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høyskole, har flere ganger poengtert at antallet russiske soldater ved invasjonen på langt nær var tilstrekkelig til å erobre Ukraina; det ville krevd minst 750.000 soldater etter militære tommelfingerregler. Den ukrainske forsvarsledelsen mente det samme og ba USA dempe krigsretorikken.
2. Om russerne hadde erobret Kyiv og drevet Volodymyr Zelenskyj og hans stab på flukt, ville de fortsatt ha hele Vest-Ukraina til å omorganisere motstanden ut fra det faktum at ukrainerne ikke kommer til å gi opp motstanden. Jo mer russerne erobrer, desto lengre blir deres front- og forsyningslinjer. Ukrainerne ville ha lagt om sin militære strategi for langvarig kamp. 
3. Det tok Mujahedin vel ti år å nedkjempe Sovjets okkupasjon i Afghanistan, uten nevneverdig våpenhjelp fra USA (heller ikke etter tre år da de så at motstandskampen var «bærekraftig». Det tok Taliban tjue år å drive ut USA og Nato-allierte, heller ikke det med organisert våpenhjelp utenfra.
4. Premisset er feil: Ukraina fikk så mye våpenhjelp før Russland gikk til krig at det ble regnet som en av Europas sterkeste militærmakter (NB! Dette har utvilsomt vært med på å skremme Russland).  Samtidig har den russiske hæren vist seg å være en koloss på larveføtter. Det russiske felttoget mot Kyiv i fjor vinter brøyt sammen i hovedsak for egen maskin, også det ifølge vestlige militæranalyser. 
5. Kyivs erklærte politiske mål om Nato-medlemskap styrer krigføringen. Ukraina har siden de nye Nato-leveransene fra mars-april og russernes to store retretter, dreid krigføring til å bli en «kanonfødestrategi» som ikke er mindre kynisk enn president Vladimir Putins strategi. Fra midten av oktober (siden slaget ved Soledad) har dette blitt kritisert fra militært hold i Storbritannia og USA. Det er lett å tenke seg at Zelenskyj og forsvarsminister Oleksyj Reznikov bruker denne strategien i Bakhmut (regnet som en strategisk uviktig by) for å nå sine «stedfortredermål» med a) tyngre våpen (og flyforbudssone) og b) Nato-medlemskap (Reznikov: «Vi slåss Natos krig; vi leverer blod, de leverer våpen»).
6. Våpenforsyninger er ikke avhengig av Nato: Det fins et stort internasjonalt våpenmarked som mange land benytter seg av hver dag. To år etter kuppet i Myanmar, hadde juntaen kjøpt våpen fra tretten land, ifølge FN.
7. Kriger varer ikke evig, men de tar tid, og politikken styrer fortsatt geværløpene.

Belgisk flertall for fredsforhandlinger – marxistiske PTB nær størst i Brussel

_{Bildet: Det var store demonstrasjoner 25. februar med krav om fredsforhandlinger i en rekke europeiske byer, også i Brussel hvor dette bildet er fra.}

56 prosent av de spurte er for at Ukraina må starte fredsforhandlinger med Russland i en belgisk meningsmåling fra sist uke. I Brussel er flertallet enda større, og der gjør også det røde belgiske arbeidepartiet PTB sin beste måling noensinne med 19,4 prosent.

Det var storavisa Le Soir i Brussel som 3. april meldte om målinga som viste at belgiere flest (56 %) vil at det skal startes fredsforhandlinger. I hovedstaden er flertallet på 64 prosent ifølge målinga. Og interessant nok er det størst flertall blant de politiske partiene i det konservative høyrepartiet MR for at fredsforhandlinger må starte i Ukrainakrigen (67 %), mens de grønne i miljøpartiet Ecolo har lavest oppslutning om et slikt krav (46 %). Midt i mellom ligger sosialdemokratene i Partie Socialiste (63 %) og det marxistiske PTB (60 %).

https://www.lesoir.be/504990/article/2023-04-03/grand-barometre-les-belges-favorables-des-negociations-entre-kiev-et-moscou

Dette er stemninger som i noen grad har kommet fram i demonstrasjonene som ble arrangert i Brussel 25. februar med krav om våpenhvile og fredsforhandlinger, markeringer som gikk parallelt med massive opptog i andre hovedsteder som Berlin, London og Paris hvor titusener samlet seg til fellesmarkeringer for fred.

PTB nærmer seg 20 prosent i Brussel

På en meningsmåling publisert rett før påske (31. mars) gjorde PTB sin beste måling noen gang i hovedstaden med 19,4 prosent, kun 0,4 prosent bak det største partiet, det liberal-konservative høyrepartiet MR. PTB har tradisjonelt stått sterkest i den fransktalende delstaten Vallonia (hvor partiet nå «bare» fikk 17,6 prosent), men har ligget lavere i Brussel siden forrige valg i 2019.

https://fr.wikipedia.org/wiki/Liste_de_sondages_sur_les_%C3%A9lections_l%C3%A9gislatives_f%C3%A9d%C3%A9rales_belges_de_2024

Dermed er det marxistiske PTB større enn sosialdemokratene (PS) i Brussel, mens PS gjør det skarpere i Vallonia med rundt 25 prosent oppslutning. PTBs framgang blir lagt merke til, og i tv-kanalen RTL advares det mot at «kommunistene kan bli største parti Brussel», gitt en feilmargin på 4 prosent i denne målinga. RTLs kommentator tilla i en sending 31. mars mye av æren for framgangen til PTBs svært populære leder Raoul Hedebouw og hans evne til å snakke med folk på grasrota og utnytte den misnøye som nå gjør seg gjeldende i Belgia.

https://www.rtl.be/actu/belgique/politique/grand-barometre-narrete-plus-hadja-lahbib-le-ptb-proche-de-devenir-le-premier/2023-03-31/article/538872

Av de politiske sakene RTL mener partiet har profitert på, framheves både en rekke skandaler i det politiske liv, energikrisa og dyrtida som rammer de fattigste, samt PTBs krav om fredsforhandlinger i Ukrainakrigen. PTB har som Rødt i Norge blitt utsatt for skarp kritikk for sitt anti-NATO standpunkt og sin kritiske holdning til mer våpen til Ukraina, til tross for partiets fordømmelse av Russlands invasjon og anneksjon i nabolandet. Desto mer interessant er det at PTB nå appellerer til nær hver femte velger i EU-hovedstaden Brussel med sine to millioner innbyggere. Hvis denne tendensen holder seg kan det bli et spennende valg til ny nasjonalforsamling i Brussel, hvor partiet fikk 12 prosent ved valget i 2019.