Evig liv? Det varer så lenge noen fortsetter å snakke om henne!

I dag, 25. april, ville Brit Unni Arntsen ha fylt 70 år om hun hadde fått lov til å leve. Det fikk hun ikke lov til. Men hun satte spor etter seg, varme og solidariske spor som vi fortsatt kan følge i faret etter henne her vi strever med gamle kamper på ny grunn.

_{I go to Blackpool for my holiday: Brit Unni Arntsen, vår alles BUA (1952-1997), fotografert på stranda i den nord-engelske badebyen Blackpool sommeren 1991. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Jeg ble utsatt for et langsomt sjokk denne helga. Jeg oppdaget at min eldste datter, småbarnsmora, denne våren vil være like gammel som mora hennes var da hun fikk kreft, den kreften som hun døde av trekvart år seinere. Brit Unni var 44 år gammel da hun rett før jul i 1996 fikk beskjed om at hun hadde akutt leukemi (AML). Derfra og ut var livet en kamp mellom håp og fortvilelse. Det var en kamp med cellegiftkurer som kunne tatt livet av en hest. Og gjennom restitusjonsperioder der drømmen om en beinmargstransplantasjon som kunne redde livet stadig ble holdt vedlike, helt til den endelige dødsdommen ble utstedt på forsommeren 1997. Fem dager før hun døde kjempet hun en kamp med avdelingsledelsen på Bærum Sykehus om å få komme hjem slik at hun kunne feire vår 21. bryllupsdag. Vi har bilde av «brudeparet» som skåler i sjampanje. Det var BUAs siste seier, feiret fra den anbrakte sykehussenga i blokkleiligheten vår i J.A. Lippestadsvei på Emma Hjorths Hjem ved Sandvika før alt gikk i svart den 3. august for snart 25 år siden.

Et usannsynlig liv – eller et mulig etterkrigsliv

Brit Unni vokste opp på et småbruk, Dalan som det het, på Onøya i Lurøy kommune ut mot storhavet på den vakre og barske Helgelandskysten. I våningshuset bodde det tre generasjoner. Og i fjøset, eller fjøsen som de sier på Helgeland, var det fire kyr og en liten flokk med sauer. Dyrene gikk på utmarksbeite bak sommarfjøsen og ble stelt og melka av mor til Brit Unni og lillesøstra Marit. Da Brit Unni var 18 år døde faren brått og mor måtte begynne å kombinere fjøsstellet med jobb på sjukeheimen. Bare sånn kunne mora til to tenåringsjenter overleve uten en husbond som i tillegg til småbruket alltid hadde vært på anleggsarbeid på si, blant annet under den store nasjonale dugnaden med bygging av statens jernverk i Mo i Rana i tida rett før Brit Unni ble født. Mora hennes måtte ta seg voksenutdanning som hjelpepleier, omtrent samtidig med at BUA kom til Emma Hjorths Hjem for å jobbe på en avdeling med psykisk utviklingshemmede. Et år etter hun begynte der, kom hun inn på Vernepleierskolen hvor jeg møtte henne.

Brit Unni hadde en uvanlig karriere. Fra et uhyre nøysomt og sjølhjulpent hjem med det sparsommeligste utkomme på småbruket, gikk hun inn på ukjente veier og oppdaget talenter hun kanskje ikke hadde visst at hun hadde bare få år tidligere. Hun ble fagforeningskvinne og politisk aktivist, småbarnsmor og sentralt Nei til EF-styremedlem, en arkitekt i å skape det nye LO-forbundet FO – og til sist heltidsstudent med ferdige planer om å skrive hovedoppgave i sosiologi, før livet sa stopp.

Det er på samme tid noe usannsynlig, men også noe urnorsk over BUAs livsutfoldelse. Norge har alltid fostret sønner og døtre fra magre kår i distriktene som har vist seg å ha de største talentene og den mest utholdende besluttsomhet. I tillegg bød norsk etterkrigstid på nye muligheter for ungdommer som valgte å ikke bli ved sin lest. For et praktisk anlagt menneske som Brit Unni, med et godt hode for de fleste formål, bød en treårig pleieutdannelse på uante muligheter. Sånn sett var BUAs yrkesvei et utpreget norsk etterkrigsliv, men likevel med noen ytterst særegne kjennetegn som det ikke er så lett å ta patent på.

Fagforeningsstrateg i et kvinnedominert forbund

Jeg måtte friske opp mitt minne om hvordan det var, alt det som skulle bli den solide fagforeningshistorien Brit Unni representerte. Jeg er ingen objektiv observatør, sjølsagt, men en høyst subjektiv og ikke så lite stolt enkemann, den gang kjæreste, da det hele startet ved Vernepleierskolen i 1974, to år før vi giftet oss. Vi to var som nyslåtte medlemmer av AKP (m-l) drivkrefter i å stifte og lede Vernepleierelevenes Landsforbund (VELF) etter mønster fra de progressive sosionomstudentenes forbund. Året etter at BUA var ferdig utdannet vernepleier ble hun som fersk avdelingsleder medlem i Norsk Kommuneforbund (NKF), forløperen for Fagforbundet, en sterkt Arbeiderparti- og mannsdominert organisasjon. De nye utdanningsgruppene skulle komme til å ryste denne bastionen. Brit Unni ble 25 år gammel valgt som ny leder i det best besøkte årsmøte i NKFs avd. 197s historie. Av 148 frammøtte fikk hun 110 stemmer som opposisjonens kandidat mot det sittende styre. Dette ble oppfattet som en provokasjon fra den rødglødende venstresida, et nytt «fraksjonsstyre» ble dannet av forsmådde gamle medlemmer og valget av AKP’eren Brit Unni Arntsen som leder falt Kommuneforbundet sentralt så tungt for brystet at de utstedte en umiddelbar suspensjon av hele det nye styret. Avd. 197 ble satt under administrasjon, og ledelsen ved Emma Hjorths Hjem, med mange hundre ansatte, måtte deretter henvende seg direkte til NKF-kontorene i Oslo hver gang de skulle drøfte fagforeningsanliggender. Dette var i de harde kampenes år om bemanningskrav ved sentralinstitusjonen. Brit Unni, høygravid med vårt første barn, ledet en streik mot budsjettkutt med kraftige stillingsnedskjæringer i 1978. Flere aksjoner fulgte og formann BUA – ja, det het formann den gang – gikk i spissen for å avholde åpne høringer der politikere fra stat, fylke og vertskommune møtte ansatte og foreldre i åpenhjertig debatt. Dette var Brit Unnis grunnskole i fagforeningsarbeid.

Brit Unni meldte seg inn i Norsk Vernepleierforbund, NVF, som den gang sto utenfor LO. Målet for de unge progressive var å få slike utdannings- og profesjonsforbund med i LO, noe som skjedde i 1985 etter hard indre strid. BUA ble valgt til ny leder som første kvinne i NVF i 1986. Det var på høy tid, for et flertall av vernepleierne var kvinner. Sammen med to andre kvinnedominerte yrkesgrupper, sosionomene og barnevernpedagogene, begynte Brit Unni kampen med å slå sammen disse tre gruppenes fagforeninger til ett forbund. Det var ingen lett match, særlig fordi mange sosionomer mente det ville bety et statustap å menge seg med de de to andre yrkesgruppene.

Et skjørt kompromiss – og en knallsterk EU-kamp

Samlingsprosessen som skulle blir til dannelsen av Fellesorganisasjonen (FO) i 1992, ble betegnet som «et skjørt kompromiss» forut for stiftelsesmøtet i 1992. Da BUA holdt sin siste tale som leder for Norsk Vernepleierforbund i Ålesund dagen før samlingskongressen, beskreiv hun modellen som hun hadde stått i spissen for å framforhandle nettopp som det: «Modellen er et skjørt kompromiss». Men den var nødvendig for å løse de faglig-politiske oppgaver med større tyngde: «Både fordi vi blir større, og fordi vi representerer breiere«, står det med kursivert understrekning i hennes manus. Og i kombinasjonen mellom større innflytelse som fagforbund og krav til direkte og demokratisk medlemsinnflytelse og korte påvirkningslinjer fra bunn til topp i organisasjonen, sa BUA med blikket vendt mot salen, uten å se ned i manus:

-Vi mener at kompromisset tilfredsstiller disse kravene

-Vi mener at kompromisset gir oss en handlingsdyktig organisasjon

-Vi mener den vil styrke oss i det politiske påvirkningsarbeidet

-Vi håper den får tilstrekkelig flertall i alle tre forbund.

Det fikk den, og dagen etter ble FO stiftet, den gang med 8500 medlemmer, i dag med 30.000 som et av LOs mellomstore profesjons- og fagforbund. Brit Unni var av mange ønsket som ny leder for FO. Det sa hun nei takk til, av flere grunner. Trebarnsmor BUA hadde løpt i full gallopp som forbundsleder i seks år, hun var blitt valgt inn i Nei til EFs styre under Kristen Nygaards ledelse som opptakt til den store EU-kampen med folkeavstemninga i 1994, og hun hadde lenge tenkt på et karriereskifte. Nå kunne hun endelig realisere en drøm om et skikkelig kunnskapspåfyll. BUA begynte å studere sosiologi.

For noen år siden begynte jeg å skrive på ei bok om klasser og nye sjikt i det moderne samfunnet. Da fant jeg boka «Class and Stratification» av den engelske sosiologen Rosemary Crompton fra 1993 i hylla, rykende fersk da Brit Unni som nyslått student kjøpte den på Blindern. Crompton (1942-2011) har blitt en viktig klassiker med sitt marxistiske kvinneperspektiv på sosiologisk klasseanalyse de seinere år, nå som det igjen er blitt på moten å snakke om klasse, ja, til og med om arbeiderklassen som vi i etterkrigstida ble fortalt hørte historien til. Jeg tenker på Brit Unni som en tydelig klasseforskende og kvinneorientert sosiolog, hvis hun hadde…

-BUA ville blitt en dyktig sosiolog, sa Mariann Bakken da vi møttes i en minnestund lørdag. Mariann var nestleder under BUA i Vernepleierforbundet og deretter hennes etterfølger i særforbundet etter sammenslåinga til FO, men i mange år siden forlagsredaktør. Jeg tror Mariann er på trygg grunn i sin antakelse.

Men før BUA kunne gyve løs for fullt på studiene, la hun alle krefter inn i arbeidet i Nei til EF, som det het den gang da det stundet mot det store slaget om norsk tilslutning til EU. Hun la all sin flid i studiene av EØS-avtalen og medlemskapsforhandlingene, ved siden av å være småbarnsmor med kjøring til håndballturneringer og som styremedlem i Skui Juniorkorps og alt det der. Hun opplevde det epokegjørende øyeblikk da den ekstraordinære LO-kongressen to måneder før folkeavstemninga i 1994 sa nei til EU. Da skjønte Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland at de hadde tapt, og at Brit Unnis lag, med Kristen Nygaard, Anne Enger Lahnstein, Eva Nordlund og mange andre tøffinger i rekkene, kunne komme til å vinne. Og sånn skulle det gå, etter en av norgeshistoriens største massemønstringer på Youngstorget i dagene før og en seiersfest på Oslo Spectrum samme kvelden som nei-flertallet var et faktum. Den kvelden var det min tur til å dra hjem med ungene. BUA kom hjem med drosje noen timer før frokost!

Fiskesuppe og tålmodighet

Da BUA fylte 40 år skreiv jeg en sang til henne som prøvde å fange hennes beste egenskaper i noen verselinjer. Hun var nemlig en mester i å fange fiskesuppefisk i garnet ved hytta vår ved Kleven i Høvåg. Og hun var uovertruffen som filetskjærer av den beinete, men akk så fine og feite berggylta – den som utgjør hele basisen for suppekrafta:

Sjøen ligger blank og bleig, morrabrisen kruser over Kleven

Terna holder lurveleven, vinden holder på å snu

Og der står du med garnet og fikler med erfarne fingre

Tålmodighet og kløkt løser alle floker

Kjærlig og klok er den som gjør opp sitt daglige bruk

Og her står jeg med nytrukket kaffi i en rekvedsota svart og bulka kjel

Måtte åran’ behandle oss vel

Måtte livet velsigne din sjel

Sånn skulle det ikke gå. Livet velsigna ikke Brit Unnis sjel, men sørget for å sette en stopper for det da hun var 45 år gammel. Jeg har innstilt meg på at jeg kan bli dobbelt så gammel. Men uansett hvor mye merkelig og spennende og overraskende livet kan by på i en ny fase, så kan lite måle seg med de første 45 der Brit Unni opplyste sine omgivelser med samme uforklarlige kraft som ei skinnende lys sommernatt på Helgeland.

Det er der hun ligger, på kirkegården ved havet under det ruvende Lurøyfjellet, under en diger stein jeg fant på ei øy på Agderkysten, med Brit Unnis sirlige navnetrekk inngravert i gravsteinen. Det er der hun ligger og lever det evige liv – så lenge vi fortsetter å snakke om henne.

Korsfest, korsfest! Nå jager flokken steigan.no – som har gitt dem gode grunner for ulvejakta

Fakta.no prøver å ramme steiganbloggen med «feil kildebruk». Det er bomskudd, for det er Pål Steigans enøyde temavalg og blindsoner som er problemet. Det er også grunnen til at jeg sa takk for meg til steigan.no ved nyttårstider i år.

_{Farvel til steigan.no: Mange håpefulle og radikale folk støtta opp om dette nettstedets forsøksvise nye giv ved dannelsen av eierselskapet Mot Dag i 2017. Siden har det sporet av, særlig i den aktuelle Ukraina-krigen.}

Dagens Næringslivs leder fredag 8. april lyder i overskrift: «Rødt må kutte Steigan-båndene, eller si farvel til all troverdighet». Dagbladet dagen før skriver på lederplass at det «står Steigan.no fritt til å fortsette, men for Rødt er koblingen totalt ødeleggende for partiets troverdighet.» VGs Hans Petter Sjøli, mannen som trolig har et eget tarifftillegg i sin redaktørlønn for å drive jakt på AKP-spøkelser, kom omsider på banen i går (10. april): «Jeg kjenner selv flere bra folk som har tatt på seg oppgaver i Rødt, og som aldri ville drømt om å kalle seg kommunister eller kjempe for å avskaffe det liberale demokratiet i Norge», skriver bl.a. Sjøli og beviser med det at han ikke har noe som helst imot å dra denne diskusjonen ut på viddene med begreper som intet har med verken steigan.no eller den aktuelle striden om Ukraina-krigen å gjøre.

Her avdekkes rørende omsorg både for ytringsfriheten og for Rødts omdømme fra aviser som ikke just har stått fremst i rekka når det gjelder å heie på Rødts rekordaktige framgang siden fjorårets stortingsvalg. Omtanken for det røde partiets troverdighet blir for gjennomsiktig. Alle skjønner at dette dreier seg om noen annet.

Hyller ikke Putin – men støtter ikke den angrepne part, Ukraina

Jeg er blant mange radikalt tenkende mennesker som har gitt støtte til bloggen steigan.no fra da den startet opp i 2014. Det gjorde jeg med et ønske om å bidra til kritisk journalistikk på områder jeg har interesse for og kunnskap om, som internasjonale og hjemlige spørsmål rundt arbeidsliv, fagbevegelse og venstreorienterte bevegelser og partipolitikk. Det har blitt skrevet mye interessant av mange på steigan.no opp gjennom årene.

Men et visst mangfold har etter hvert utviklet seg til en smalere temakrets, stadig mer styrt av redaktør Steigans personlige preferanser. Gjennom koronaens to år har nettstedet etablert en nærmest monoman dekning av alle sider ved Covid-19- pandemiens ulike aspekter, til manges ergrelse, men også begeistring fra en skare av følgere som etter mine begreper politisk ligger et stykke unna det opprinnelige prosjektet for bloggen. Det er ikke akkurat klassekampens og fagbevegelsens perspektiv som er styrende for innretninga på dette stoffvalget.

Ved Ukrainakrigens start 24. februar ble det tydelig at steigan.no umiddelbart sporet av og etablerte en egen variant av en «antiimperialisme» som har kjørt seg fast i et blindspor. Det har resultert i en enøyd produksjon av artikkelstoff som kun kan karakteriseres som et sammenbrudd for den forsøksvise kritiske journalistikk. Dette har bidratt til å legge ballen på straffemerket for alle som har et opplagret behov for å gi Steigan et spark. Og dem fins det nok av til å fylle opp flere fotballag bare i hovedstadens mediehus. Ett eksempel på det var Avisa Oslo som benyttet sjansen til å rive av seg ei breiside i anledning en opprydning i Parkteatrets ledelse i Oslo, der Steigan har sittet som leder for eierselskapet inntil i vinter. Under mellomtittelen «Hyller Putin» siterer avisa Steigan:

«Moder Russland kan ikke la dette fortsette (…) Hun vil finne en ny tsar, som kan bringe landet på fote og redde det fra undergangen. Og hun fant ham i Vladimir Putin.»

Enhver som leser med uhildete briller vil måtte erkjenne at dette ikke er en hyllest, men en beskrivelse av Russlands tilbakevending til tsarismens maktlogikk. Men hvem bryr seg om slike finesser når krigens vinder blåser med storm i kastene. Dessverre har ikke Pål Steigan, «sjefredaktør» som han nå kaller seg (som om det skulle være flere redaktører under sjefen å holde styr på), gjort mye for å avverge denne typen misforståelser. Og hans tydelige uvilje mot å ta standpunkt for den angrepne part, Ukraina, og å fordømme aggressoren, har gjort at han ender opp med et ensidig blikk mot den største imperialisten i denne geopolitiske striden, USA, mens han ikke ser den russiske imperialismen som nå utfolder seg i all sin gru. 

«Støtter ingen av partene» – og mister støttespillere

I flere sammenhenger har Pål Steigan sagt og skrevet at han fra dag en av krigen har tatt avstand fra Russlands invasjon. Det stemmer ikke helt. For dag 1 (24. februar) satte så vidt jeg fikk med meg Steigan i gang med en stort anlagt beskrivelse av imperialismens utvikling det siste hundreåret, med en analytisk kjølighet som det er få forunt å ikle seg under slike omstendigheter.  

Noen har kanskje visket sjefredaktøren i øret at noe burde sies før de tyngste analysene ble rullet ut. Dagen etter kom den underlige påstand om at det å ta avstand fra Russlands invasjon som et brudd på folkeretten var «en no-brainer». Underforstått: Det er så elementært at det nesten ikke er verdt å nevne. Og deretter fulgte en utfyllende beskrivelse av president Putins krav og motiver for felttoget. Fire dager etter invasjonen, den 28. februar, kom en slags programerklæring: «La det være klart: Vi støtter ingen av partene i denne krigen. Vi står for den internasjonale arbeiderbevegelsens klassiske verdier om fred, avspenning og nedrustning!» Deretter fulgte hele den «geopolitiske analysen» med forsikringer om at Kina sto på Russlands side og at Europa ville gå i svart pga avhengighet av russisk gass. Og til slutt, gjengivelse av Nordahl Griegs «Til ungdommen», nærmest som en pasifistisk appell. Det var i sannhet ei herlig smørje som peker i så mange retninger. Bare en retning mangler, nemlig Ukrainas rett til å forsvare seg mot angriperen Russland. For det ordet fins ikke i Steigans vokabular etter 24. februar 2022. Han ser totalt bort fra en av Vladimir Lenins mest grunnleggende teser, spørsmålet om nasjonenes sjølråderett. Det var en tese som både gjorde at Lenin støttet norsk løsrivelse fra Sverige i 1905 og som førte fram til den statsdannelsen av Ukraina i 1922 som Putin i sin antibolsjevistiske tale noen dager før invasjonen brukte som brekkstang da han resonnerte seg fram til at den ukrainske staten manglet legitimitet.

I krigens andre uke fulgte en sak på steigan.no med tittelen «The game is over» hvor en tidligere USA-oberst McGregor slo fast at sluttresultatet var gitt og at Putin ville få det han pekte på. Her var intet rom for en ukrainsk motstand, like lite som det var tvil om at hvem som sto bak drapene i gatene i Butsja da disse ble vist blant annet av NRK. Da la Steigan ut en sak av en angivelig indisk diplomat, M. K. Bhudrakumar, som kunne slå fast at uhyrlighetene var fake news begått av ukrainske styrker for å sverte russerne. Kommentatoren bruker konsekvent ikke ordet krig, men «militær spesialoperasjon» på putinsk vis.

Steigans halmstrå for å legge ut dette som hovedoppslag få dager etter udåden, er en opplysning under teksten om at den står for skribentens egen regning: «Hva mener vi om de alvorlige hendelsene i Bucha? Ingenting. Vi har ikke forutsetninger for å gjøre oss opp noen mening eller gjøre noen analyse så lenge det ikke er gjort noen uavhengig granskning av den.» Slik lyder en fotnote fra sjefredaktøren som i andre sammenhenger pleier å avvise kritikk mot manglende eller underlige standpunkter med at han «driver analyse, ikke et politisk parti.» Hadde det ennå vært markert som et leserinnlegg, så kunne det gått for en personlig ytring. Men i stedet for å si det Steigan sier i sin fotnote, nemlig at han ikke har noe grunnlag for å mene noe, som forøvrig kanskje en vakrere dag vil bringe på det reine hvem som sto bak faenskapen, så kan han altså ikke dy seg for å la noen andre mene noe om «det umenelige». Dette er slett journalistikk!

Slike artikler og standpunkter har resultert i stort frafall av støttespillere for Steigans prosjekt. Min bloggkollega Øyvind Andresen var en av dem som sa takk for følget rett etter Putins krigsordre. Han har skrevet et par hundre artikler som har blitt tatt inn på steigan.no om alt fra lokalpolitiske saker om kommunesammenslåing til internasjonale analyser av kapitalismen og spørsmål om skatteparadiser. Men da Steigan ikke klarte å skille okkupert fra okkupant, sa Andresen opp samarbeidsforholdet. (Se artikkel i argument Agder: https://www.argumentagder.no/post/om-%C3%A5-ta-standpunkt-mot-en-okkupant)

Jeg har sittet i styret i Mot Dag AS som driver nettstedet, men har ikke vært på styremøter der siden 2018 og har også sagt fra meg mitt styreverv. Det skjedde før krigen i Ukraina var på dagsordenen, så min kritikk av steigan.no har jeg gitt uttrykk for lenge. Med nettstedets holdning til krigen, har behovet for et tydelig oppgjør med Steigans villfarelser blitt akutt.

Fakta.no tar feil, mens Steigan kun skriver om den ene imperialistblokka

Det gjentas ukritisk av alle lederskribenter og penneknekter at steigan.no nærmest er å betrakte som en misbruker av russisk propaganda og kilder som bringer fake news. Det er utilbørlig å legge det som premiss for kritikk av steigan.no, all den tid han bruker en rekke kilder, vestlige som «østlige», hjemlige som utenlandske. Det er ikke det saken dreier seg om, men hvordan kilder anvendes. Det hører inn under disiplinen kildekritikk, og her tror jeg slurv i faget kan være likelig fordelt på så vel hovedstadsaviser og mainstream media som på diverse nettsteder og bloggkollektiver som nå oversvømmer sosiale medier. Faktisk.no bidrar til å fordumme debatten ved å stemple enkelte kilder som propaganda og fake news, mens andre angivelig skal være plettfrie som kilder til sikker kunnskap. Skal man eksempelvis undersøke det militære forløp og ditto planer i en krig, må man sjølsagt lese de krigførende parters egne utlegninger, så langt de foreligger, men med alle mulige forbehold for bløff, villedningsforsøk og propaganda. Nettsteder med nære forbindelser til russiske militære sirkler som The Saker og Southfront kan være nyttige, men på ingen måte tas som fasit.

Problemet med steigan.no er ikke kildebruken, men mangelen på kritisk utvelging av det som «settes på trykk» (som allerede vist). Men enda mer påfallende er den totale ubalanse i utvelgelse av saksområder. Steigan.no hevder å være et antiimperialistisk prosjekt. Det skrives eller reproduseres sak etter sak med et kritisk syn på USA, EU, Nato, Ukrainas skrøpelige indre forhold, sanksjonenes skadelige virkning for landene som utsteder sanksjonene osv. Mye av dette er interessant og relevant, som the never ending story om «Hunter Bidens laptop» som ikke norsk aviser akkurat har satt øverst på sakskartet (men som f.eks Klassekampens Peter M. Johansen har nevnt i flere kommentarer) inntil Aftenposten søndag (10.04.) har gitt klarsignal om å omtale.

Men nettstedets antimperialisme lyser ensidigheten mot leseren: Hva får en leser av steigan.no vite om Putins politistat, hans regjerings sensurlovgivning overfor media eller Russlands fortiede opposisjon mot krigen? Ingenting. Og hva med det russiske klassesamfunnets utvikling og de vanvittige forskjellene som bare vil bli verre av generalenes kostbare militære eventyr? Eller om den russiske økonomiens utsikter både som følge av særdeles svak utvikling av næringslivet ut over å være råvareprodusent, og i tillegg de sviende sanksjonenes effekt? Steigan.no har sitt blikk bortvendt fra den russiske imperialismen, og slik har man visst tenkt å hinke videre så lenge denne avskyelige krigen varer. (I dag har steigan.no lagt ut en milelang remse med artikler om «russiske imperialisme» tatt fra den svenske avisa Proletären, som er velkjent og reprodusert kunnskap om Russland etter Sovjets kollaps. Lite tyder på at dette varsler en ny retning.)

I disse kjølige vårmåneder er det krigseuforien som rår. Noen hver blir enøyde og retthaverske. Det kan man fort bli dummere enn nødvendig av. Jeg har derfor ikke tenkt å anbefale noen verken om å boikotte eller la være å lese steigan.no, sjøl om jeg for egen del har levert mitt siste bidrag til nettstedet.

Fransk valg: Maktpartienes forvitring, sosialdemokratiets forsvinningsnummer!

Jean-Luc Melenchon er the come back kid og det franske venstres håp etter rå innspurt. De gamle sosialdemokratiske og konservative presidentbastionene er derimot partiet på vei til de evige jaktmarker.

_{Den ukuelige: Den 70-årige Jean-Luc Melenchon gjorde et brakvalg i første runde av presidentvalget og løftet seg ytterligere fra den gode valgekampen han og partiet Det ukuelige Frankrike hadde i 2017.}

Det som bare dager før det franske valgets første runde var spådd som en reprise på det forrige presidentvalget i 2017, ble det. Men det ble mye mer spennende, både fordi den høyreorienterte Marine Le Pen halte innpå den stadig mer høyreorienterte president Macron. Men særlig fordi Jean-Luc Melenchon kom som en vind inn på oppløpssida og pustet Le Pen i nakken i kampen om å få delta i siste runde av valget den 24. februar.

På et tidspunkt ved midnatt i går lå valgprognosene til Sentio på 22,2 % for denne venstresidas effektive stemmesanker, mot bare 23 % for Le Pen. Det var nære på. Og det var mot alle odds. Målingene inntil fredag ga ham stort sett 16-17 prosent.

Sluttresultatet ble imidlertid 27,85 prosent for president Macron, 23,15 for Le Pen og 21,95 for Melenchon. Dermed skiller det bare drøyt 400.000 stemmer mellom Macrons to utfordrere – i et land med 47 millioner stemmeberettigete.

Å mobilisere de umobiliserbare

Da Jean-Luc Melenchon var på et såkalt Plan B-møte for EU-kritiske partier i København i november i 2016, et halvt år før det forrige presidentvalget, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National som var navnet på Marine le Pens parti den gang.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget, sa mannen som ofte går under initialene J-L M.

Han har åpenbart lykkes i noen grad med akkurat det. For han og partiet La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») har sitt største potensial blant unge velgere, mens Le Pen og hennes Nasjonal Samling har mest suksess blant folk med lavere inntekt og utdanning, ikke minst blant arbeidsfolk i distriktene. Begge grupper er preget av lav valgdeltakelse. Den har gått jevnt nedover siden 2012 og endte i går under 75 %, markant ned fra 2017. I regionalvalget i fjor var deltakelsen så lav som under 35 %, og også EU-valgene har vært preget av det samme, forøvrig et fenomen som er enda mer utbredt i enkelte andre land i EU.

Sosialdemokratiet lenge varslede forsvinningsnummer

Da jeg satte punktum for boka Uro i Euroland, var det bare måneder siden valget til EU-parlamentet i mai 2014. I etterordet kommenterte jeg valget, som hadde et gjennomsnittlig velgerframmøte i alle medlemslandene på under 43 prosent (og under 20 % i enkelte land i Øst-Europa). Jeg skreiv at det var “et tankevekkende nederlag for de systemlojale partiene i en rekke av de mest sentrale EU-landene med store og til dels overraskende seire til ytre-høyre-partier som det britiske anti-EU-partiet UKIP (27 %), Dansk folkeparti (26,6 %) og det franske Front National (25 %). Sistnevnte, under ledelse av Marine le Pen, kledde den franske president Hollande naken der han sto igjen med under 14 prosents oppslutning. Klarere kan det vel ikke sies, fra de som gadd å si ifra, at mistilliten er total både til den nasjonale politikken som føres og til EU-systemets forvaltning som overnasjonalt organ. Dermed er det ikke sagt at tilsvarende resultater vil vise seg ved neste nasjonale valg i de enkelte EU-land når den tid kommer. Men EU-valget vil heller ikke gå ubemerket hen i store europeiske nasjoner som Storbritannia og Frankrike ved neste korsvei.”

Det vi har sett siden de åtte påfølgende år er en nedgang uten stopp for Parti Socialiste (PS), de franske sosialdemokratene. Den forrige kandidaten skaffet dem 6,5 % i 2017, noe som tvang PS til å selge sine partilokaler i det sentrale Paris og flytte ut i ett av forstedene. Denne gang har PS-toppen Anne Hidalgo, selveste borgermesteren i Paris, pådratt sitt parti en flause av en valgkamp og et valgresultat på 1,69 %. Desperasjonen har lenge vært synlig i det som er igjen av det gamle presidentpartiet til Mitterrand og Hollande. Fire dager før valget kunne avisa Le Monde avsløre at Hidalgo hadde arrangert en ikke annonsert middag i en lukket gruppe, hvorav nevnte eks-president Hollande deltok. Men nåværende PS-leder fikk ikke være med i det gode selskap: https://www.lemonde.fr/en/politics/article/2022/04/07/anne-hidalgo-francois-hollande-take-part-in-secret-dinner-on-future-of-french-socialists_5979955_5.html

Det andre tradisjonelle maktpartiet, Les Republicains fikk med sin listetopp Valerie Pecresse ikke de nødvendige fem prosent (4,79 %) for å få refundert valgkamputgifter og står plutselig med en gjeld, som dels er personlig, på 5 millioner euro. Dermed er de to maktpartiene i fransk etterkrigstid mer eller mindre bankerott, politisk såvel som økonomisk.

Et nytt landskap er i ferd med å tegne seg, med Emmanuel Macrons «eget» parti, stiftet En Marche! i 2016 for å vinne presidentvalget etter at han forlot sosialdemokratiet der han sjøl hadde sittet som statsråd. Marine Le Pens Nasjonal Samling har hun arvet etter sin fascistiske far og moderert betraktelig ikke minst i denne omgang i takt med sittende president Macrons markante høyredreining. Og blant nykommerne har vi ikke minst La France insoumise, partiet – eller «partiet» – som nå har seilt opp som det uutfordrede alternativet på venstresida.

Knusende kritikk av «egoene» som slapp fram Le Pen

Differensen mellom Jean-Luc Melenchon og Le Pen på drøye ville kunne ha blitt tett igjen bare ved at det franske kommunistpartiet PCFs kandidat Fabien Roussel hadde bedt sine vel 700.000 velgere om å gi sin stemme til Melenchon.

Etter sensasjonsvalget hans som nesten tok fra Marine Le Pen utfordrerrollen i andre valgomgang, har det kommet skarp kritikk mot småpartiene som ikke var store nok til å anbefale sine velgere om å stemme på Melenchon. Tidligere presidentkandidat fra sosialdemokratene Ségolène Royal (og tidligere ektefelle til ekspresident Hollande) retter i dag en knusende kritikk mot det hun kaller «egoene». Det er de tre toppene for miljøpartiet De grønne, Yannick Jadot, kommunistpartiet PCF, Fabien Roussel og sosialdemokratene PS, Anne Hidalgo, kunne ha forhindret at Marine Le Pen fikk møte Macron i finalen. «De burde ha trukket seg, og vi ville ha Jean-Luc Mélenchon i andre runde«, tvitret Royal og ga uttrykk for en irritasjon som sannsynligvis bare vil øke kritikken mot venstresidas taperpartier:

https://www.lefigaro.fr/elections/presidentielles/presidentielle-2022-segolene-royal-denonce-les-egos-de-yannick-jadot-fabien-roussel-et-anne-hidalgo-20220411

Selv om Jean-Luc Melenchon tapte, står han nå fram som valgets store seierherre. Det kan gi uttelling allerede ved valget til nasjonalforsamling som følger før sommeren og som kan gi La France insoumise en betydelig støtte gruppe i parlamentet enn de har i dag. Og det kan gi et nytt løft i bestrebelsene på å skape et sterkt venstreparti i et Frankrike basert på Nato-motstand og EU-skepsis, en klassepolitikk som det har blitt et mye tydeligere behov for etter det årelange opprøret fra De gule vestene og den etterfølgende kampen mot Macrons prestisjefylte pensjonsreform i 2019 som igjen viste den franske fagbevegelsens styrke.

Så kanskje La France insoumise-lederen må heve den pensjonsalderen for seg sjøl som han kjemper for å senke for det arbeidende franske folk. Aldri si aldri når det gjelder Jean-Luc Melenchon!