Populisme er navnet på systempartienes forvitring

 

Populisme kan brukes som historiske begrep, men ikke som veiledning til politisk handling. Ordet er tømt for meningsbærende innhold, og det er en avsporing fra nødvendig politisk og organisatorisk arbeid å nedkalle «venstrepopulisme» som tidas løsning.

(Denne artikkelen sto i en sterkt forkortet utgave på trykk i Klassekampen 22. juni, men er opprinnelig trykt i tidsskriftet Gnists siste nummer.)

«Det går et spøkelse gjennom verden, populismens spøkelse», skriver to kjente forskere, Ghita Ionescu og Ernest Gellner. Det er så en hører klangen av Marx og Engels fra revolusjonsåret 1848 da de første gang introduserte «kommunismens spøkelse» som den store trussel mot Europa. Ikke bare det, men det er som en dårlig gjenfortelling av historiske hendelser, en presis illustrasjon av det berømte Marx-utsagnet om at historia gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse. For mange av de utslagene vi ser av det som stemples som populisme nå, er jo farseaktige framtoninger av «opprør».

Populismens historiske rolle

Men det interessante med sitatet ovenfor, om populismens spøkelse, er at det ikke er en beskrivelse fra i dag, men hentet fra ei bok som kom ut i 1969. Dette spøkelset viste seg for første gang hundre år tidligere da det russiske opprøret mot tsarregimet begynte å ta form. Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm omtaler fenomenet i Kapitalens tidsalder, 1848–1875 (Pax, 1978) der han beskriver de ulike strømninger i perioden: «Den mest interessante revolusjonære bevegelsen på den tiden var den russiske populisme. Den ble aldri noen massebevegelse, og dens mest dramatiske terrorhandlinger som kulminerte med drapet på tsar Alexander II (1881), fant sted i slutten av denne perioden. Men den er stamfar både for en viktig familie av bevegelser i de tilbakestående land i det tjuende århundret og for den russiske bolsjevisme.» Hobsbawm påpeker at dette var en bevegelse «som nesten utelukkende besto av intellektuelle i et land der alt seriøst intellektuelt liv var politisk.»

En av strømningene her var narodnikene, de russiske bondepopulistene, som etter hvert framsto som tydelige motstandere av marxismen. En slags parallell oppsto i USA i en agrar-populistisk bevegelse som i 1891 ble samlet i People’s Party, også kalt Populist Party. De spilte en markant rolle i noen få år, plassert til venstre og svært kritiske til kapitalismen under dens voldsomme ekspansjon i USA det tiåret, inntil de gikk inn i det demokratiske partiet i 1896. Dette var en progressiv populisme som tidvis allierte seg med fagbevegelsen under opptakten til den mest radikale epoken i USAs historie før og etter 1.verdenskrig.

Bildet: Steven van Zandt, fra 1991, da han snakket om 1960-tallsopprøret i USA.

Fint og autentisk, men nærsynt om dansk partisuksess

Bildet: Enhedslisten under Johanne Schmidt-Nielsens ledelse har tatt store steg oppover på meningsmålingene de seinere år. Her fra et avisoppslag i 2013 da det radikale danske partiet fikk over 13 % i målinger.

Enhedslisten har via en omfattende «modernisering» oppnådd større suksess enn sine nordiske søsterpartier, målt både i oppslutning og medlemstall, gitt parlamentarisk innflytelse, men også svekket politisk gangsyn, lærer vi av denne boka.

Denne bokanmeldelsen er publisert i siste nummer av tidsskriftet Gnist som utkom sist uke. 

Fredrik V. Sand: «Den danske suksessen: Enhedslisten», Manifest forlag, 2017

Terroristanklagene mot Corbyns kampanje kan nå rettes mot May.

Kommentariatet i media, britiske som norske, sto i kø for å anklage Jeremy Corbyn for terroristsympatier (les: «IRA-venn») . Nå kan terroriststemplet tas i bruk mot statsminister Theresa May som faller det nordirske homofobe anti-abortpartiet DUP om halsen. Partiet er nært knytta til grupper som bruker våpen for å forsvare okkupasjonen av Nord-Irland.

 

Bildet: Peter Robinson, avgått leder av Theresa Mays samarbeidsparti i Nord-Irland, DUP, og førsteminister i det nordirske parlamentet, var gun man i den paramilitær styrken Ulster Resistance som var aktiv fram til midten av 1990-tallet.

Det er to ting som slår en i dekninga av den britiske valgkampen. Det ene er med hvilken letthet kommentariatet, the pundits som de kalles i England, har kastet fram påstander om såkalte terroristsympatier mot Jeremy Corby, brukt av både «Storbritannia-ekspert» Jan Erik Mustad, førstelektor ved Universitetet i Agder og av Civitas Bård Larsen. Det andre er spådommene om hvordan valgutfallet skulle bli.

I Aftenposten på dagen for det britiske valget 8. juni gikk nevnte Jan Erik Mustad ut med en bastant spådom: «Derfor vinner Theresa May og De konservative valget i dag». Og tittelen lød: «I dag velger Storbritannia konservativt – igjen». Så kom resultatet noen timer seinere, Corbyn gjorde det beste valg i Labours historie siden 1945, med unntak at ett Tony Blair-valg, og det ble et «hung parliament» uten reint flertall for noen av de to store partiene, noe både undertegnede og mange andre påpekte som en mulighet i god tid før valget. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/06/03/kan-folkefienden-corbyn-bli-statsminister/

Kommentariatets komiske krumspring

Kan folkefienden Corbyn bli statsminister?

Fem dager før det britiske valget har Jeremy Corbyn fått statsminister May til å skjelve i skjørtene.  En ny måling viser for første gang Labour over 40 prosent og foran de konservative i en måling med ujusterte tall! Corbyn er den eneste sosialdemokratiske lederen i EU som går til valg på et reelt sosialdemokratisk program.

Statsminister Theresa May, som også er leder for det konservative britiske tory-partiet, tok en sjanse da hun bestemte seg for å skrive ut nyvalg i april. Meningsmålingene viste at hun lå an til et valgskred, og hun satset på at valget 8. juni skulle styrke hennes posisjon med et enda større parlamentariske flertall. Men den 20 prosent store ledelsen over et sprikende Labour i opposisjon, har skrumpet alvorlig de to siste ukene.

43-40 i Labours favør