”Den spanske sensasjonen” har partiets egne ideologer døpt Podemos. Det unge partiet for til himmels i fjor, men har møtt en annen hverdag etter at de gamle partiene i ”La Casta” har fått summet seg. Har Podemos forskrevet seg ved både å ville være en ny type opposisjon og å overta regjeringsmakt?
Podemos – ”vi kan” på spansk – var fenomenet som fikk alle som ser seg om etter en ny maktkritisk opposisjon i Europa til å sperre opp øynene i fjor. Dette unge spanske partiet feide inn i offentligheten i mai 2014 ved å kapre fem av totalt 54 spanske folkevalgte i valget til EU-parlamentet og oppnådde 8 % av stemmene. Under ledelse av den karismatiske hestehale- og skjeggprydete frontfiguren Pablo Iglesias, fosset Podemos fram på meningsmålingene og nådde på det meste opp i 31,1 % oppslutning rundt juletider, foran både det regjerende konservative Partido Popular (PP) og sosialdemokratene i PSOE. Desperasjonen i de spanske elitene, ”La Casta” (kasten) som de er døpt i det nye Podemos-språket, var til å ta å føle på. Og da det greske Syriza vant valget i Hellas, så tingene enda dystrere ut for makta i Madrid. Iglesias hadde siden i fjor sommer pleid nære og personlige forbindelser med Syriza-lederen Alexis Tsipras. Var dette den nye og reelt venstreorienterte opposisjonen som var i ferd med å danne en anti-kapitalistisk og euro-kritisk plattform på tvers av landegrensene i EU?
Skjebnefellesskap mellom Syriza og Podemos?
halvorfjermeros 