Civita-Larsens folkeforakt og franske forvirring

Bildet: Emmanuel Macron og Francois Holland, henholdsvis nyregistrert og avskilta president, representerer «det liberale sentrum» som Civita-historiker Bård Larsen fester sin lit til for å redde demokratiet.

Åsa Linderborg har startet en viktig debatt om demokratiet i vår uforutsigbare tid. Når Bård Larsens reiser sine innvendinger, går det greit så lenge han er på det abstrakte plan. Men når han skal anskueliggjøre med Frankrikes eksempel, går det helt i ball.

Som man reder, ligger man, heter det. Og som det etablerte partiveldet i mange land lenge har «redet», ligger man nå, jeg hadde nær sagt i Nato-stilling, sidelengs, hjelpeløst fortapt mens de politiske stormene raser. Sosialdemokratiet ligger på sotteseng i land etter land, knust i valget i Nederland i mars, revet mellom fraksjoner som kan ende i todeling for Labour i det britiske valget i juni – og med ydmykende splittelse i Frankrike der det gamle Parti Socialiste (PS) er politisk og også nær finansielt konkurs. Riktig nok fikk høyrepartiet (gaullistene) seg også en smell, men det er det franske PS som står fram som vår tids tydeligste eksempel på politisk avmakt. Ledende folk og statsråder som hadde vært med på valget av kandidat i primærvalget i vinter, opptrådte som dårlige tapere og deserterte fra deres egen «alt for radikale» Hamon til den uklanderlige Macron.

Det ser ut til at den nyvalgte presidenten også er uklanderlig for Bård Larsen. I alle fall nøyer han seg med å kalle ham «den liberale Macron», og alt som er «liberalt» er visst godt nok for Larsen.

Det ekstreme sentrum

Men det er jo nettopp dette problemet Åsa Linderborg reiser i sin kronikk 4. mai (og som Bjørgulv Braanen følger opp med en fin kommentar 9. mai), nemlig at «alt som avviker fra den rådende orden» stemples som uakseptabel velgeratferd med det inflaterte populismebegrepet: «Enhver tanke på en alternativ politikk om EU, ulikhet, integrasjon, globalisering, nedskjæringer, profitt i velferden – alt stemples som populisme», skriver hun innledningsvis. Og seinere: «Den økonomiske makten er et ikke-spørsmål. I stedet snakker man som Jason Brennan i Mills kjølvann, om «majoritetens tyranni».

Tysk bemanningsforbud – et garn fullt av smutthull

Bildet: Potsdamer Platz i Berlin var på 1990-tallet Europas største byggeplass.

LO-kongressen diskuterer denne uka innstramminger mot bemanningsbransjen. Dette uvesenet bør forbys. I LO vises det til en tysk lov for å peke på et handlingsrom vi angivelig ikke har møblert ferdig til bruk i «det norske hus». Men den loven er ikke akkurat noe paradenummer i kampen mot sosial dumping.

Fellesforbundets leder og nestleder, Jørn Eggum og Steinar Krokstad, framsatte i en kronikk i Klassekampen 20. mars et forslag om å begrense bemanningsbransjens spillerom i norsk arbeidsliv. Et forbud mot dette uvesenet, som har undergravd fagbevegelsens stilling i store deler av bygningsbransjen, ville vært et kraftfullt grep mot sosial dumping. La oss håpe at LO-kongressen denne uka fatter et slikt vedtak. For som Boye Ullmann skriver i en kronikk i Klassekampen 2. mai, så er ikke en begrenset regulering tilstrekkelig: http://steigan.no/2017/05/03/bemanningsbarnsjen-ute-av-kontroll-regulering-er-ikke-nok/