Boris Johnson gir fra seg roret i et Storbritannia på vei mot «Small Britain», men der han har prøvd å være storkar, leke Churchill og vært krigshisser nr. 1 i USAs kjølvann i Ukraina. Hans etterfølger vil overta et England med dyrtid og klassekamp.
Bråkebøtta Boris kaster inn håndkledet etter at et halvt hundre ministre og medarbeidere har trukket seg de siste dagene. Siste mann ut var den nyoppnevnte finansminister Zahawi som under 40 timer etter at han ble oppnevnt etter sin forgjenger Rishi Sunak (som trakk seg i protest i forgårs) oppfordret sin sjef til å trekke seg. Han var tre uker unna å sitte som statsminister i tre år, og han etterlater seg et konservativt parti, Tory-partiet, i indre splid og med forestående strid om å bli ny leder av partiet og dermed ny statsminister. Blant Johnsons etterlatenskaper er et Irland som viser vilje til gjenforening og et Skottland som vil ha folkeavstemning om løsrivelse, begge på bekostning av et stadig skrumpende «Stor»britannia.
Kalte president Erdogan «goatfucker»
Alexander Boris de Pfeffel Johnson, født 1964, gikk på kostskole i Eton og lærte ganske sikkert å bli en ufordragelig, men morsom overklassesnobb lenge før han begynte på eliteuniversitetet i Oxford. Han arbeidet i mange år som journalist før han ble valgt inn i det britiske parlamentet, sju år før han ble uortodoks og syklende borgermester i London. Han ble utenriksminister i Theresa Mays regjering da hennes forgjenger David Cameron trakk seg etter nederlaget da britene ville melde seg ut av EU. Johnson var den tydeligste brexit-tilhenger blant tory’ene og overtok som statsminister i juli 2019 under slagordet «get Brexit done!». Og det gjorde han.
Noen har hatt sans for den frie og løsmunna Boris-stilen. Det gjaldt også mange britiske arbeiderklassevelgere som satte pris på hans tydelige krav om å få britene ut av EU. Han knuste arbeiderpartiet Labour i valget rett før jul i 2019, et valg som kastet Labour ut i ei krise de fortsatt befinner seg i:
https://halvorfjermeros.wordpress.com/2019/12/
Men ikke alle hadde sans for bølle-Boris og hans respektløse tale, selv om det gjøres gode miner til slett spill i de innerste maktsirkler når viktigere ting står på spill. Den tanken slo meg da president Erdogan, som var i hele verdens fokus under forrige ukes Nato-toppmøte i Madrid, kom bort til stolen der den britiske statsministeren satt med ryggen til og tok vennskapelig, liksom, rundt skuldrene på The Prime Minister. For mest berømt for ettertida vil Boris Johnson bli for sin rappe replikk og sin udannete tale, som da han som utenriksminister i 2016 i en limerick kalte Tyrkias president Erdogan for en geitepuler, a goatfucker. Det avfødte mange hysteriske karikaturtegninger og ellevill skadefryd, både blant kurdere i og utenfor Tyrkia og andre opposisjonelle under Erdogans autoritær regime.
Fra Macrons «hjernedøde Nato» til Boris’ krigshissing
Det er en indirekte trekant her mellom statslederne Erdogan, Johnson og Macron. Sistnevnte reagerte uvanlig skarpt da han kalte Nato for «hjernedødt». Det skjedde etter de manglende reaksjoner på den den daværende president Trumps trusler om å trekke USA ut av Nato og etter den tyrkiske invasjonen i Nord-Syria i 2019 som ikke avfødte noen kritikk fra Natos ledelse. Macrons prosjekt var et Europa som kan stå på egne bein i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Disse ambisjonene har ettertrykkelig blitt overkjørt av USA under Ukraina-krigen, hvor særlig Tyskland har blitt tvunget til en utenrikspolitisk snuoperasjon av historiske dimensjoner. Og i dette spillet har Boris Johnson opptrått som USAs løpegutt overfor EU, tydeligst ved at han for bare noen uker siden refset president Macron for å ville åpne for våpenhvileforhandlinger som innebar innrømmelser fra Ukraina om tapte landområder til Russland.
https://www.politico.eu/article/johnson-warns-macron-not-attempt-ukraine-settlement-now/
Dette var opptakten til det berykta Nato-møtet der president Erdogan tok hele regien på Natos utvidelse ved å kreve utlevering av kurdiske «terrorister» fra Finland og Sverige, et sivilisatorisk knefall for asylretten og menneskerettighetene for våre naboland, velvillig tilrettelagt av Natos generalsekretær Stoltenberg. Dette skreiv jeg om i forrige uke:
Det viktigste som står igjen etter Nato-møtet er den røde løperen som ble rullet ut for statsterroristen Erdogan og den massive opprustninga til 30.000 utplasserte Nato-tropper i grenselandene til Russland i tillegg til de mange titalls milliarder kroner som er bevilget til mer våpen – slik at virksomheten i slaktehuset Ukraina kan fortsette. Dette er, ved siden av goatfucker-limericken, den viktigste arven etter Boris Johnson. Det er en imperialistisk arv som vil bli fulgt opp uansett hvilken kandidat fra tory-partiet, eller ved et seinere høve fra Labour, som kommer til å danne regjering i dette stadig mindre, men sterkt militariserte Storbritannia.
halvorfjermeros 