De sovjetiske krigsfangene – den glemte historia om krigen i Norge

Tale for arbeiderbevegelsens falne under krigen foran minnetavla ved den gamle Arbeiderforeningen i Kristiansand 1. mai 2020

Kamerater!

Her står vi foran minnetavla over de falne fra arbeiderbevegelsen under krigen på arbeiderklassens internasjonale kampdag. Jens Zahl, en 25 år gammel finerarbeider, og hans bror, havnearbeideren Håkon var begge med i illegalt motstandsarbeid. Det samme gjaldt den høyt respekterte fagforeningslederen i Falconbridge Arbeiderforening, Randulf Fjermeros, og ikke minst malermester Thoralf Hultmann, om hvem det fortelles en helt utrolig, men sann historie – som jeg kommer tilbake til. De var blant 50 politiske fanger som var arrestert og skulle sendes i tysk konsentrasjonsleir med D/S Westfalen. Skipet forliste 8. september 1944 utenfor Marstrand i Sverige hvor alle de fire omkom.

Dette ble en del av norsk krigshistorie kort etter krigen. Andre kapitler tok det lengre tid å få innsyn i. Bare måneden etter begynte Sovjets frigjøring av Norge, i oktober 1944. Dette kostet Den røde arme anslagsvis 10.000 falne soldater i det brutale felttoget fra Litsa vest for Murmansk og fram til Kirkenes. Det tyske despotiet nådde deretter nye høyder med nedbrenninga av Finnmark mens troppene trakk seg tilbake til en ny forsvarslinje, den såkalte Skibotn-Lyngen-linja som et tenkt forsvar mot en framrykkende sovjetisk arme.

Pengenes oppmuntrende virkning

Nicolai Tangen er ikke problemet, for rikfolk fins det nok av. Det er fanklubben hans, alias det norske nyborgerskapet, som har avslørt sin grenseløse maktfullkommenhet. Dette prøvde vi å forklare for fire år siden, men ingen lyttet.

For nøyaktig fire år siden, april 2016, stilte jeg spørsmål til byens ordfører om fondsforvalter Tangens gave. Det avfødte det et svar fra han og hans håndgangne mann Henrik Syse der de for første gang bekreftet at AKO-selskapene opererte på Cayman Islands, gjengitt av NRK: https://www.nrk.no/sorlandet/hevder-milliongaver-stammer-fra-skatteparadis-1.12924434

Det var min gravende blogger-kollega Øyvind Andresen og jeg som lokket fram et forsvar for bruk av skatteparadis fra etikkeksperten Syse. Han benyttet sjablongen om «å unngå dobbel og trippel beskatning», slik han også gjør i dag. Og han og Tangen kunne forsikre om at de betalte skatt som alle andre for den lønn og de honorarer de mottok, der de var skattepliktige borgere. Dette var en avsporing av hele problemstillingen rundt skatteparadis-profitter, og det fungerte. I bystyredebatten for fire år siden ble undertegnete beskyldt for å være drevet av misunnelse og å anklage Tangen for å drive med ulovligheter, framført med like stor lydstyrke fra Høyres som Arbeiderpartiets talsmenn. Om skatteparadisplasseringene og Henrik Syses rolle skreiv jeg den gang denne artikkelen: https://halvorfjermeros.com/2016/05/24/men-hvor-lenge-var-henrik-syse-i-skatteparadis/

Det mønsteret av pengesmurte nettverk som nå avsløres rundt den nye oljefondsjefen, kom raskt til syne den gang, i 2016, eller alt året før da ideen om gaven med kunst fra den nordiske modernismens epoke (1930-70) ble lansert. Det var Høyreordfører Arvid Grundekjøn som beredte grunnen sammen med andre ja-folk som etter hvert har fylt opp styrer og komiteer rundt Tangen-prosjektet, med den gigantiske Kunstsilo som synlig monument i byens havn. Tangen var rask på labben, forærte sporenstreks en gave til innkjøp av kunst på en million kroner til Sørlandets kunstmuseum (SKMU), ga et større beløp til Strømmestiftelsen og andre veldedige og gjerne kristne formål. I en by styrt av Høyre og KrF, med FrP på slep den gang, lønner det seg. Men hvorfor ga Tangen gaven til SKMU? Jo, Høyres strateger skjønte raskt at det ville ha blokkert bevilgninger (som ble på 100 mill.kr.) fra stiftelsesfondet Cultiva om gaven hadde blitt gitt direkte til kommunen – som var fondets stifter. SKMU ble gjort til redskap for en stor tanke om «å sette byen på det internasjonale kunstkartet», en direktør ble headhunta fra Dyreparken og påplussa den ordinære statlige halvannenmillion-lønna til det dobbelte og et unikt OPS-prosjekt til over en halv milliard ble realisert. Kunstgaven og pengene som var overført fra skattefrie oversjøiske profitter ble lagt inn i AKO Kunststiftelse der den tidligere ordfører Grundekjøn ble styreleder. Den samme mannen fikk nyte godt av en ferie om bord i Tangens luksusyatch, anslått til en verdi av 440.000 kroner, slik han også var del av et visst seminar i USA, sammen med kunstnerisk direktør for SKMU. I det hele tatt er dette gjennomsmurte museumsmiljøet blitt en så nesegrus beundrer av den gavmilde Tangen at de i sin begeistring over utnevnelsen til oljefonddirektør sendte ut en hyllest på sin egen Facebook-side «på vegne av alle ansatte i SKMU». Dette minner om den rollen de store mesener hadde i det førrevolusjonære Europa, der adelighet og stavnsbånd overskygget andre grunnleggende klassemotsetninger.

Alt dette lå åpent i dagen for den som ville studere det landskap som formet seg under trykket fra de gode gaver. Men det fantes ingen vilje til det, verken blant toneangivende politikere eller i media. Fædrelandsvennen stengte døra for all gravende journalistikk omkring skatteparadis og nettverk. Men de var ikke aleine om å svikte i sin opplysningsplikt. Klassekampen har heller ikke noe å slå seg på brystet av. Avisas dekning ble overlatt til kulturredaksjonens begeistring for kunstsamlinga, og har bare unntaksvis påpekt kritikkverdige atferd, som da SKMU i fjor toppet lista over museer som mottok statlig støtte til kunstinnkjøp av Tangen-kunsten.

Plutselig så vi, den store offentligheten, alle sammenhenger mellom nettverk, penger og posisjoner. Det er som en tenkt iscenesettelse av Bertolt Brechts sang «Pengenes oppmuntrende virkning» som den heter i trubadur Jørn Simen Øverlis framføring. Og oppi all komikken over etater og byråkrater som jobber liv av seg for å betale reise og diett for alle sjefer som var så uheldige å gå i fella, så må vi ikke glemme at den som framfor noen har latt seg oppmuntre av vår tids pengefetisjisme er selveste Norges Banks sjef. Han har ikke på noe tidspunkt problematisert det å hyre en sjef for oljefondet som systematisk har utnyttet skatteparadiser, men i stedet sagt at «det gjør alle i den bransjen». Og over han står en regjering som har bekjemping av skatteparadis «høyt på agendaen», mens sentralbanksjef Olsen bagatellisering av Cayman-øyene, som ble satt øverst på EUs svarteliste over skatteparadiser den 18. februar i år, forblir upåtalt.

Denne saken har eksponert det norske nyborgerskapet av menn og kvinner innen stat og regjering, jus og forvaltning, finans og media, kunstnæring og bistand. Deres makt og nettverk står ikke tilbake for det tradisjonelle borgerskapet som preget forrige århundres kapitalisme. Det er denne klassens maktfullkommenhet vi nå får øye på, og som må stagges om Norge skal framstå med en viss anstendighet i pengepugernes tidsalder.

 

 

Kinas «Marshallhjelp» til EU har pågått lenge; nødhjelpen er bare toppen av kransekaka

Forestillingene om EU som synonymt med «internasjonal solidaritet» blekner i takt med kinesiske nødhjelpstiltak til Italia og Spania. Unionens eksistensielle dilemma dreier seg om mye dypere strukturer – som gjør drømmen om «et annet EU» til en illusjon. (Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 2. april i en litt forkorta versjon.)

Bildet: Bakom Beijings pagoder synger Kinas ekspansjon. Den moderne varianten av Silkeveien, Belt Road Initiative har blitt bygd i årevis, til vanns og til lands, ikke minst med Italia som siktemål. Foto: Halvor Fjermeros 

Den kinesiske telegiganten Huawei har gitt beskyttelsesforklær og 200.000 munnbind til sykehus i Milano og også tilbudt italienske nødsykehus trådløse nettverk og en videokonferanseplattform. Alibaba-stiftelsen til Kinas rikeste mann, Jack Ma, har sendt fly med smittevernutstyr til 70 land, og også Norge mottar slik støtte. Dagens Næringsliv benyttet mandag sjansen til å advare mot faren for norsk takknemlighetsgjeld til Kina og ser det større bildet – som alle nå ser – i Kinas posisjonering som ny supermakt.

I skarp kontrast til Kina står EU, hvis nødstedte medlemsland langt fra å akkumulere takknemlighetsgjeld, i stedet bryskt fikk beskjed om at det ikke var noen gjeldslette i vente fra EU. Det var sjef i sentralbanken ECB, Christine Lagarde, som med denne uttalelsen skapte uro i det italienske gjeldsmarkedet og for to uker siden overfor sitt eget bankstyre måtte gå til den svært uvanlig handling å beklage uttalelsen. Men skaden hadde skjedd, og Lagardes lapsus har blitt stående som symbol på EUs udugelighet som ansvarlig krisestab.

Ingen europeiske land svarte på Italias bønn om hjelp da tallene på smittede og døde føyk i været, mens Kina raskt var på pletten og ikke bare bisto Italia, men også Iran, Serbia, Hercegovina og Polen. Sist uke møttes EU-rådet for å prøve å lappe lekkasjene i overbygget i det felleseuropeiske huset der det knaker faretruende i takåsene. Ni EU-land krevde utstedelse av «koronaobligasjoner» for å lette byrdene i gjeldstyngede medlemsland, mens de flinkeste elevene i budsjettklassen, Tyskland og Nederland, vrei seg på pultene. Kompromisset lød på at fristen for forslag til nye tiltak ble satt til to uker etter møtet! Tiltakene kommer på ny for seint og er sannsynligvis utilstrekkelige. I mellomtida bøter Tyskland på skaden ved å ta imot andre lands koronapasienter til sykehus med god sengeplass.

Dagen før statsminister Solberg varslet sine krisetiltak, hadde hun ett forbehold: Vi må undersøke med ESA om redningspakkene for næringslivet er i tråd med EØS-reglene. Norsk underdanighet fornekter seg aldri. EU-land kappes nå om de mest drastiske krisepakkene, med Tysklands brudd på sin egen hellige budsjettdisiplin som det mest eklatante eksempel. Og det uten å vente et sekund på Brussels dom. Norge, derimot, som ikke engang er med i EU, ber pent om lov. Og det i en situasjon der EU har spilt fallitt for åpen scene som handlekraftig «overnasjonalitet».

Den globaliserte økonomien har kommet til et foreløpig vendepunkt. Den konsumdrevne og spekulative levemåten vår rakner. Vettløs transportering av mennesker og just-in-time-varer til vanns, til lands og i lufta med, er bare så ute som næringsprinsipp. Denne underliggende økonomisk-økologiske krisa var lenge godt synlig. Norwegian cruiset på stødig kurs mot nødlanding før noen hadde lært seg å uttale Covid-19, XXL og G-sport heiv etter pusten lenge før skisesongens svik, Tysklands bil- og eksportkrise var akutt alt i fjor og Kinas vekstanslag var for lengst skrudd ned. Det skulle bare et virus til for å maksimere den krisa som kapitalismen sjøl har brakt oss inn i. Og krisa er dypt forbundet med den globaliserte produksjonsmåten som også utgjør selve grunntanken i EU med dets frie flyt av kapital så vel som av sosial dumping innen arbeidslivet.

I en kronikk i denne avis på selve brexit-dagen 1. februar skreiv jeg: «Nå er det tid for å se på EUs egne problemer. For EUs gullalder, formet i 1990-tallets globalistiske optimisme med euroen som skinnende symbol på medaljens framside, er over. Det fins ingen vei tilbake til det «nasjonenes Europa» som noen nye EU-land drømte om (…) Den rådende ideologi, den som skapte solskinnsvarianten av EU, er i ferd med å grunnstøte.»

Sjølsagt hadde ante jeg ikke hva som skulle komme. Det vi alle lærer, på ny, er at det er i kriser at iboende svakheter trer fram. Nå er det blitt allmenn livsvisdom at globaliseringa fører til en sårbarhet for det enkelte land som kan være skjebnesvanger i nødens stund. Vi oppdager «plutselig» at vi er uten egen medisinproduksjon, tilstrekkelige kornlagre og at vi har hatt en halvering av antall sykehussenger på skremmende kort tid. Og framfor noe har vi sett hvordan langvarig nedbygging av landbruket har blottlagt vår manglende evne til egenforsyning av mat. Sjølberging har – i tillegg til dugnad – blitt månedens moteord, seinest brukt på kommentarplass i Aftenposten sist uke.

Det er to måneder siden brexit-dagen. Det avfødte de mest høystemte lovsanger til europeisk fellesskap og solidaritet og ditto anklager om nasjonalisme og proteksjonisme mot Storbritannias enegang. Civitas Jan Erik Grindheim utstedte i Fædrelandsvennen, som bestilt av en tidligere leder for Europabevegelsen, et håp om at «kanskje det burde føre til en ny debatt om norsk medlemskap i EU». Professor Bernt Hagtvet mente i Aftenposten å vite at «brexit har styrket EU (…) I stedet møtte de (britene, altså) et samlet Brussel som forhandlet smidig og rasjonelt. EU kommer styrket ut av dette skuespillet». I samme innlegg mente han at Norge nå måtte inn i EU for å tilslutte seg denne verdens siste rest av sivilisasjon mot barbariet på alle kanter. Sven Egil Omdal valgte en annen dramatisk variant i Stavanger Aftenblad: «Nå sier jeg ja til EU – et annet EU». Altså, bill.mrk. «tidl. EU-motstander konverterer til ja». Det skjedde som refleks på det ufyselige fenomen at Boris Johnson sto forrest i det britiske slaget. Logikken er at «sånne folk vil vi ikke mene det samme som» og det følger oppskriften til den unge Labour-skribenten Owen Jones som var EU-motstander et stykke inn i folkeavstemningskampen i 2016, inntil Boris Johnson ble nei-general – og Jones dermed ble ja-mann. Hvis det pågår noe skuespill her, så må det være denne formen for rollebytte, midt i akten.

«Et styrket EU» og «ja til et annet EU» framstår nå som replikker fra en glemt B-film. EU strever som aldri før med samholdet. Avmektigheten kom seinest til syne i de avbrutte budsjettforhandlinger i februar, og før det i flyktningkrisa. Det er ikke bare bortfallet av det britiske nettobidraget på 11 milliarder euro som merkes, selv om det er penger, det og. Mye mer grunnleggende er den uforløste fellesvalutaen, sjøsatt i globaliseringas oppgangstid, men et smertens barn tvers gjennom eurokrisa etter 2008-krasjet.

Eurosonen er i en så elendig tilstand at «vi står overfor en tiårlang gjenreising», skreiv kommentator Wolfgang Münchau i Financial Times (oktober 2017). Dette dreier seg ikke om politikk på enkeltområder, men helt grunnleggende strukturelle problemer mellom inkompatible nasjonale økonomier. Siden eurokrisa i 2011-12 har det stadig kommet sterkere signaler om et tospors-EU, med ulike varianter av kjerneland mot randstater. Dette har vært forsøkt motvirket, særlig av superstatsambisjonene til president Macron, mannen som har sverget på at brexit ikke må bli en suksess. Men med nye koronabriller på ser han trolig at denne visjonen er i ferd med å falle like dypt som tidevannet ved hans hjemlige kyster i Nord-Frankrike. Hans advarsel sist uke om at EU-prosjektet trues av faren for undergraving av Schengen-prinsippene, kan tyde på det.

Den nødhjelp som nå ytes fra Kina (om enn med reklamasjon på noen av produktene), og som vestlige medier advarer mot faren for avhengighet av, er bare en krusning på overflaten over den tunge undervannstrømmen som lenge har drevet inn fra øst. Den heter Belt Road Initiativ (BRI) og er Silkeveien i vår tids gevanter. Det er et gigantisk investeringsprosjekt der Kina kjøper, leaser og låner havner, bygger jernbaner og all tenkelig infrastruktur som omfatter langt over 100 land i Afrika, Midt-Østen og Europa. Det store gjennombruddet i EU skjedde da Kinas og Italias statssjefer undertegnet en felles BRI-avtale i mars i fjor, til høylytte protester fra både Brussel og Washington. Dette skreiv jeg om i en artikkel for et år siden:

https://halvorfjermeros.com/2019/03/06/italia-tilslutter-seg-kinas-silkeveiprosjekt/

EU nektet Italia å vedta et underskuddsbudsjett høsten 2018 for å få vekst i økonomien (mens Frankrikes regjering la fram et større budsjettunderskudd kort tid etter pga uroen rundt de gule vestene, som ble godkjent av EU!), bare måneder før Kina kom seilende med sin stimuleringspakke. Kinas støtte i kampen mot korona kroner sånn sett bare en langvarig «Marshallhjelp» retta mot Europa, mens EU står igjen som avdanka superstar – gult på blått.