EU er en maskin for frigjøring av europeisk kapitalisme

Et nesten samstemt kommentariat har støttet det tyske krav om at grekerne ”må gjøre opp for seg”, nærmest på moralsk grunnlag. Men i kulissene for sommerens drama skjuler det seg en historie om tysk-franske globale ambisjoner, rå utbytting av tyske arbeidere og Berlins bidrag til den greske korrupsjon.

Mobilt hjem i Aten. Det er mange som bor på gata eller har hus på hjul som denne mannen i bydelen Keramikos.

En maskin for frigjøring av kapitalismen – og en maskin for fattigdomsvekst for tusener av EU-innbyggere . Mobilt hjem i Aten. Det er mange som bor på gata eller har hus på hjul som denne mannen i bydelen Keramikos.

Hellas er tvunget i kne av Troikaen og Syriza preges av indre rivninger om veien videre. På kort sikt kan de triumfere, alle de forståsegpåere som har ropt ut sin moralske fordømmelse mot de frekke, late og griske grekere som ikke eier anstendighet. Vi har hørt disse lydene en stund, fra superkapitalist Jens Ulltveit-Moes påstand tidligere i juli om at ”grekerne oppfører seg som bortskjemte barn” via DN-kommentator og tidligere Hjelmsgate-anarkist Kjetil Wiedswangs ustoppelige strøm av forsøk på å latterliggjøre Syriza, og til min hjemlige regionsavis Fædrelandsvennens leder forleden som slår fast at til syvende og sist må grekerne løse ”sitt eget problem”. Felles for dette lille knippe av ytrere er deres manglende interesse for de som sitter på den andre sida av forhandlingsbordet. Det er den tyske ”moralfortelling” som har fått fullt gjennomslag, i kommentariatet, så vel som blant politikere. Sist ute var Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre som med forbløffende klarhet utstedte kravet om å drive politikk etter ukepengeprinsippet: ”Moderniser” først, få ukepengene når jobben er gjort! Støres modernisering innebærer alle de krav som Troikaen (IMF, ESB og EU-kommisjonen) har stilt som betingelse for utbetaling av nye lån, inkludert svekking av arbeidstakernes rettigheter og fagbevegelsens stilling i gresk arbeidliv. Støre innrømmer riktig nok i intervjuet med Klassekampen (17.07.) at han ikke vet mye om gresk arbeidsliv. Men indirekte innrømmer han dermed at han heller ikke vet noe om tysk arbeidsliv, noe som er et mye mer sentralt spørsmål å trenge inn i enn hva som skjer i Hellas med en økonomi som utgjør 1,9 % av EUs brutto nasjonalprodukt.

Den tyske retten til sosial dumping Les videre

Reklamer

Det greske folk stanger hodet mot en sosialdemokratisk austerity-mur

Alexis Tsipras har en plan og fikk det svar han ba om fra sitt eget stolte folk. Det kraftfulle oxi løser i og for seg ingen ting for Hellas, annet enn å øke sjansen for en politiske mobilisering for den lange marsjen for å kvitte seg med gjeldsåket.

greece-bailout[1]

Jeg var på nippet til å skrive en liten blogg sist søndag ettermiddag, før valgresultatet forelå, med et forsiktig «skal jeg våge å tro på et nei» som tenkt tittel. Det var etter at jeg snakket med en venn som kom med ferske inntrykk fra Aten der tall fra den store manifestasjonen sist fredag ble anslått til et sted mellom 120.000 og 150.000 demonstranter til støtte for Syriza og statsminister Tsipras. I media både hjemme og ute ble det stort sett rapportert om to store markeringer, en for ja og en for nei. Men de mest pålitelige mål jeg har sett viste at det «bare» var 20.000-25.000 på ja-møtet som fant sted ved den gamle olympiastadion, et snes diskoskast øst for parlamentsbygget. Men på Syntagmaplassen, foran parlamentet, både på det øvre og nedre nivå, var det så pakket med folk at alle tilstøtende gater inn til plassen var blokkert. Denne massive markeringen kunne aldri Syrizas eget apparat ha organisert, sa noen av mine venner i det greske regjeringspartiet. For det var de breie lag av folket som stemte med føttene. Siden gikk de hen og brukte stemmeseddelen – på et avstemningsgrunnlag som strengt tatt var temmelig uforståelig, formelt sett. Men reelt skjønte alle hva et oxi – det uttales «å-shi» med trykk på siste stavelse – betydde.

Tsipras snakker direkte til folket Les videre