Rødts belgiske søsterparti PTB er på vakt mot suksessens fallgruver

Germasin PTB.jpg

Germain Mugemangango (40), PTBs leder og fulltidsansatte organisasjonsarbeider for regionen Charleroi i delstaten Vallonia der partiet nå er nest størst og passerte sosialdemokratene på siste måling. (Foto: Halvor Fjermeros)

Et valg i dag ville ha økt gruppa til Parti du Travail de Belgique (PTB) i det belgiske parlamententet fra 2 til 14. Men det marxistiske partiet som passerte sosialdemokratene på siste måling i Vallonia, er de første til trekke i håndbrekket og advare mot faren for å bli et reformistisk valgparti om de ikke bygger sterkere grunnorganisasjoner på landsbasis. 

Det er en oppsiktsvekkende framgang det belgiske revolusjonære partiet PTB (på fransk) eller PVDA (på flamsk) har hatt det siste halvåret. Det har blitt lagt merke til i storaviser som New York Times og Washington Post, og magasiner som Politico, men er nesten ikke omtalt i norske aviser. Den store veksten har særlig skjedd i den gamle fransktalende delstaten og industriregionen Vallonia hvor en måling nylig ga PTB 20,5 %, og dermed nest største parti. Men nå har også Brussel, som er en egen region, blitt deres hjemmebane med PTB som 3. størst. Til og med i Flandern, sterkt preget av nasjonalisme og reaksjonære strømninger, har PVDA brutt sperregrensa i flere målinger.

Les videre

Rødt, det nye arbeiderpartiet

Vi må ha en ny regjering, men også en ny politikk. Rødt trengs for å få til en slik fornying. Men da må det bli det nye partiet for arbeiderklassens kvinner og menn og et parti som forstår seg på alliansen med den kjempende fagbevegelsen her til lands.  Som bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand mener jeg at Rødt måtte lutres for å gå løs på denne oppgaven. Det er en durabelig jobb, men den må gjøres.TTIP-trompeter.jpg

Det var bra at Rødt ikke kom på Tinget i 2013. I stedet kunne vi nynne med Alf Prøysen: «Og at det var en nyttig ting kan ingen komme fra.» For Rødt var et umodent parti som måtte lutres for større oppgaver enn det kunne aksle den gang. Dette er ikke etterpåklokskap fra min side, men noe jeg har sagt til folk i partiets ledelse for flere år siden. Nå har vi vokst ut av knebuksene og vist gode takter. Det skyldes ikke minst Bjørnar Moxnes’ dyktige profilering i Oslo av barnehage- og søppelsakene, men også Rødt-ledelsens utspill for å få lokale lag og kommunestyrefolk til å reise saker før og under lærerstreiken og kampen mot endringene i Arbeidsmiljøloven for to år siden. Dette peker mot to kjerneområder: Kampen for et anstendig arbeidsliv og for en styrka fagbevegelse i kamp mot profitørene. Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om veien videre foran Rødts landsmøte denne uka.

Noe er i ferd med å skje. Senterpartiet stiller krav til endringer i arbeidslivet som lyder som musikk i ørene til den faglige opposisjonen, og SV prøver å finne tilbake noe av åndens som gikk tapt som rødgrønt haleheng i 2005. Folk som står midt i kampene som preger arbeidslivet nå, ser seg om etter politiske alternativer som duger som talerør for deres sak. For øvrig er tendensen ute i Europa ikke til å ta feil av; sosialdemokratiske partier forvitrer i land etter land fordi de ikke lenger har fingeren i den jorda arbeidsfolk står på. «Pasokifisering» er blitt et begrep etter det greske arbeiderpartiets fall fra 40 til 4% på fire år, og de nederlandske PvdA endte på 5,7% i valget nylig. Og der progressive krefter blant sosialdemokratene prøver å gjøre noe med høyredreining og manglende kontakt med grasrota, klorer de øynene ut på hverandre, som i det dypt splitta britiske Labour. Så vi trenger et nytt arbeiderparti som konsekvent kjemper på arbeidende kvinners og menns side, og som ikke bare lytter til, men også fungerer som en pådriver overfor den dristigste og mest drivende delen av fagbevegelsen. For det er slikt faglig-politisk samarbeid vi må utvikle hvis vi skal lykkes med å skape et nytt omdreiningspunkt for en sosialistisk politikk i Norge.

Les videre

Belgisk marxistparti større enn sosialdemokratene i Vallonia!

Det revolusjonære arbeiderpartiet PTB fortsetter å øke på meningsmålinger i Belgia og er nå nest største parti i regionen Vallonia med over 20 %. I Brussel har partiet inntatt tredjeplassen med 14,1 % og til og med i det «vanskelige» Flandern er sperregrensa passert.


Det er mars-målingen for den belgiske avisa La Libre Belgique fra 24. mars som kommer med disse sensasjonelle tallene for partiet som heter PTB i det fransktalende Vallonia og PVDA på flamsk i Flandern, den største delstaten i Belgia.

http://www.lalibre.be/actu/politique-belge/inedit-le-ptb-supplante-le-ps-en-wallonie-et-talonne-le-mr-barometre-58d51912cd708bad3cd76e5c

Passerer sosialdemokratene, hakk i hæl på de konservative

Vallonia er regionen som ble «verdensberømt» i høst da delstatsparlamentet holdt på å velte CETA-avtalen mellom EU og Canada. Motstanden i regionen var så stor at sosialdemokratene i PS (Parti Socialiste) stemte mot avtalen i første runde, men deretter fikk inn noen justeringer av teksten som reddet avtalen fra havari ved annengangs behandling rett før jul. Det revolusjonære marxistiske arbeiderpartiet PTB har stått i spissen for denne motstanden, i tillegg til at de har vært tydelige motstandere av en kontroversiell nedlegging av anleggsmaskinfabrikken til Caterpillar med over 2.000 ansatte nær byen Charleroi.

I målingene før jul fikk PTB over 18 %, men er nå oppe på 20,5 (mot PS på 20,3), mens de er hakk i hæl på det liberal-konservative partiet MR med 22,7 %. PTB hadde kun 5,5 % av stemmene ved regionvalget i 2014, og har altså hatt en eventyrlige vekst i popularitet.

Mot toppen i Brussel

Også i Brussel, som er en egen region mellom de to store delstatene, er PTB nå en seriøs utfordrer til de største partiene ved å innta 3. plassen. Siden forrige valg hat partiet steget 10 prosentpoeng (fra 4 %) og siden desembermålingen har veksten vært 4,5 % til nå 14,1 %. Også det grønne miljøpartiet Ecolo (13,1 % mot 11,3 i desember) har steget på bekostning av de største partiene, men ikke så markant som PTB. Det er PS som holder førsteplassen i Brussel på så vidt over 20 prosent, men fallet siden forrige valg har vært tydelig, fra 25,6 % til 20,1.

Til og med i Flandern, der det marxistiske arbeiderpartiet PVDA (som er det flamske navnet på PTB) har hatt store vanskeligheter med å få gjennomslag, er sperregrensa passert. Med 5,5 % har de bekreftet en tidligere måling fra januar som for første gang ga partiet over 5 %. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/01/24/nytt-loft-for-belgiske-ptb-nr-3-pa-ny-maling-i-brussel/#more-2461

Flanders er preget av sterke nasjonalistiske strømninger, og har til og med partier med klare rasisiske standpunkter og fascistiske strømninger som man finner i Vlaams Belang. Dette partiet har hatt en liten tilbakegang fra desembermålingen  Det sosialdemokratiske SP.A. ligger på beskjedne 12,9% i siste måling og det sier sitt om hvor hvor sterkt de nasjonalistiske og høyreorienterte partiene står i Flandern.

Aksjon mot «Turteltaks»

PTBs framgang over hele Belgia på denne målingen er også påvirket av en vellykket aksjon partiet har frontet mot en ekstraskatt som delstatsregjeringa i Flandern har pålagt befolkninga. Skatten kom etter en skandale med innføring av solcellepanel for å skape alternativ energi. Følgen har vært en subsidiering av en rekke søkkrike kapitalister, noe som har resultert i en ekstraregning. Skatten som nå inndrives heter på folkemunne Turteltaks, oppkalt etter ministeren bak skatten. PVDA/PTB har sammen med fem andre interesseorganisasjoner stevnet Flanderns regjering for retten for ulovlig ileggelse av skatt, med håp om å vinne også et krav om tilbakebetaling av pengene til skattebetalerne. For dette har PVDA selvsagt blitt stemplet som «populister» fra både de andre partiene og i media, som seg hør og bør i «populismeåret» 2017.

 

 

 

Fra IRA-sjef til statsmann: Martin McGuinness er død

Nord-Irlands nylig avgåtte førsteviseminister Martin McGuinness er død, 66 år gammel. Han er selve symbolet på den irske frihetskampens lange vei fra paramilitær motstand mot britisk okkupasjon til fredsavtale og maktdeling med unionistene, hovedmotstanderne gjennom «The Troubles» siden 1960-tallet. Sånn sette er han en nordirsk Mandela.

Bildet: Martin McGuinness (1950-2017) var stabsleder i IRA fra slutten av 1970-tallet. På nyåret trakk han seg av helsemessige årsaker som ledende minister for Sinn Fein i Nord-Irland.

Jeg møtte Martin McGuinness i heisen på det ærverdige Adelphi Hotel i Liverpool i fjor høst. Kun vi to sto plutselig sammen i den digre heisen. Ikke en livvakt var å se, enda mannen foran meg var førsteviseminister i Nord-Irland. Og heisen gikk utrolig sakte, så vi fikk god tid til å prate. Jøss! Vi hadde møttes i Dublin et halvår tidligere, under de store 100-årsmarkeringene av det irske påskeopprøret i 1916. Det skjedde etter den store minnemarsjen fra fengslet der de dødsdømte etter det mislykkede opprøret satt inntil de ble henrettet og deretter gravlagt der marsjen endte opp. Martin McGuinness holdt appell, han framsto som en elegant mann med mørk frakk og stor hatt med brei brem. Folk flokket seg rundt ham for å få en prat og en selfie med den gamle helten. Han tok seg tålmodig tid til alle og utstrålte den store ro og vennlighet. Bare noen måneder seinere skulle dramatiske ting skje både i hans personlige liv og i den nord-irske styringsmodellen der Sinn Fein delte makta med de gamle hovedmotstanderne i unionistpartiet. Krisa ble utløst da McGuinness nektet å samarbeide med førsteministeren som ble anklaget for å stå i spissen for en korrupsjonsskandale knyttet til et grønt energiprogram. https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/01/11/utalmodig-sinn-fein-tvinger-fram-nyvalg-nar-de-bryter-nord-irsk-regjeringssamarbeid/

Fredsmekleren

Les videre

Penger kjøper bystyrets og kunstlivets gunst

Da hedgefond-milliardær Nicolai Tangen donerte penger til et kunstmuseum, saltet ned i «en skattefri silo» på Cayman Islands, fant bystyret i Kristiansand ingen grunn til å dvele ved sakens etiske dilemma. Nå har en overpriset direktør i Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) vist hvilket sammensurium av penger fra skatteparadis og skattebetalere vi har rota oss inn i.

skatteparadis-ako[1].jpg

Bildet: Hedgefond-kapital fra de Cayman Island-registrerte AKO-selskapene er kilden til gaver som kunstsamler og forretningsmann Nicolai Tangen har gitt til sin fødeby Kristiansand. Disse skattefrie midlene går nå til å lønne en direktør for et offentlig kunstmuseum i byen.

Det har vært heftige reaksjoner på at Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) har benyttet seg av overgangsvinduet og signert tremillionersmannen Reidar Fuglestad som ny spiss for Kunstsiloen i Kristiansand. Med en sign on fee på nær en million kroner kommer altså den nye direktøren ut med ei lønn på 2,9 mill. kr. og blir Norges suverent best betalte museumsleder. Som sjef for Dyreparken sto han oppført med 2 mill. i skattelikninga i 2015. Han går altså fra dyr, til dyrere og dyrest i ett jafs. Til dette uttaler SKMUs styreleder Jan Vincents Johannessen til Klassekampen 4. mars at for å lokke spilleren over på laget «kunne vi ikke vente at han skulle gjøre det pro bono.»

Pro bono? Fint skal det lyde. Det et latinsk uttrykk som betyr «for det offentlige gode». Altså: Differansen mellom grunnlønna bare for å tiltre, og hans ekstra betaling for å gjøre en jobb for fellesskapet, som jo de offentlig museers oppgave går ut på, er satt til ca. en million kroner. For denne mannen er så flink til å score mål at han på forhånd er betalt for scoringene!

Eller sagt med andre tall: SKMU får årlig om lag 15 millioner kroner fra staten, fra Agderfylkene og kommunen. I tillegg spytter hedgefondforvalter Nicolai Tangen og hans AKO-fond inn 10,5 millioner kroner over seks år i lønnspåslag, eller 1,75 mill. kr. i året, for at den nye sjefen skal gjøre en jobb for fellesskapet.

Les videre

-Valgets taper kan bli Wilders – og sosialdemokratene

Forventningene har blitt stilt så høyt til Geert Wilders valgsuksess at resultatet kan bli en stor nedtur. Tyrkia-konflikten kan like godt styrke statsminister Rutte. Og uansett vil arbeiderpartiet gå på en kjempesmell, sier Theo Coskun, leder for sosialistpartiet i Rotterdam.

sp blaak.jpg

Bildet: Harm Haverman fra sosialistpartiet på stand i Rotterdam sist lørdag i samtale med et ektepar som begge vurderer å stemme Geert Wilders i valget i dag. (Foto: Halvor Fjermeros)

Dagen før det nederlandske valget er utfallet åpent. Men den langvarige tendensen er nedgang for Geert Wilders’ enmannsparti PVV. Og de siste dagene med høyspent konflikt mellom Tyrkias president og statsminister Rutte, kan se ut til å ha styrket sistnevnte. Det er også framgang for flere partier som konkurrerer i størrelse med Wilders, noe de to siste meningsmålingene fra i går bekrefter:https://www.bloomberg.com/politics/articles/2017-03-14/wilders-party-slumps-in-shock-dutch-poll-on-eve-of-election

Wilders tilbyr ingenting og ender under 15%!

Les videre

-Å stemme Geert Wilders er et uttrykk for motstand!

Havnearbeiderne i Rotterdam stemmer ikke på Geert Wilders fordi de er rasister, for det er de ikke, men fordi de er sinte. De vil gi et kraftig signal til de andre partiene om at vi er her, sier Niek Stam, fagforeningsleder for laste- og lossearbeiderne i Europas største havn.   

Bildet: Fagforeningsleder Niek Stam i Rotterdam støtter ikke Geert Wilders, men forstår hvorfor mange av hans arbeidskamerater stemmer på hans parti.

På 1970-tallet var det 25.000 havnearbeidere i Rotterdam, den gang verdens største havn. Nå er tallet nede i 7.500, og mange blant dem vil stemme på Geert Wilders. Men han har ikke stort å tilby dem av løsninger, sier Niek Stam når jeg snakker med fagforeningslederen fem dager før valget i Nederland.

Close race – med Wilders på vei ned?

Krokusen blomstrer i parkene og måltrosten synger fra hustakene i Rotterdam i kveldinga. Det er vår i lufta i byen med  600,000 innbyggere, hvor nær halvparten av dem har ikke-nederlandsk bakgrunn og anslagsvis 13 prosent definerer seg som muslimer. Rotterdam er et av arnestedene for Wilders «bevegelse». Det var her hans forgjenger Pim Fortuyn markerte seg med sin fremmedfiendtlige og spesielt muslimkritiske offensiv før han ble drepr i 2002.

Men flere galluper i det siste kan tyde på at Wilders, som har ledet på meningsmålingene siden 2015,  er på forsiktig vei nedover. Uansett blir det et valg med små marginer og der ingen av partiene oppnår særlig store andeler av velgermassen. Det tradisjonelt mest Geert Wilders-kritiske partiet, Sosialistpartiet (SP), med et radikalt og marxistisk utspring som nå har falmet henimot et «sosialdemokrati light», ligger ikke an til å få mer enn 10 % av stemmene : http://www.express.co.uk/news/politics/777616/Dutch-election-2017-latest-polls-who-will-win-election-Netherlands-Geert-Wilders-Rutte

Les videre