Borgermesterinna i kommuniststyrte Graz

Det østerrikske kommunistpartiet KPÖ er nærmest utradert på landsbasis og i hovedstaden Wien. Men i Graz sitter de med 15 folk i bystyret, anført av den populære ordfører Elke Kahr.

_{Bildet: Elke Kahr (60) har sittet et år som borgermester i Graz. Forrige helg var hun gjest på den politiske festivalen ManiFiesta i Oostende i Belgia som arrangeres årlig av det marxistiske belgiske arbeiderpartiet PTB. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Det var ved valget i fjor på denne tid at KPÖ gjorde et brakvalg i Graz, Østerrikes nest største by med 300.000 innbyggere, og ble største parti med 29 prosent av stemmene. Det skaffet dem ordførerposten, eller borgermester som det heter i byen under de høye fjell i delstaten Steiermark og dermed ledende parti i en allianse med De grønne og sosialdemokratene. Den sjeldne begivenheten ble omtalt på denne bloggen i fjor høst:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2021/11/12/kommunistisk-ordforer-leder-rod-gronn-koalisjon-i-graz/

Sist helg var Elke Kahr en av «headlinerne» på den politiske festivalen ManiFiesta med 14.000 deltakere i den gamle badebyen Oostende i Belgia. Nordvestkulingen truet med å blåse vekk både møtetelt og deltakere og brannvesenet måtte stenge et og annet telt av sikkerhetsmessige grunner. Men Elke Kahr har stått i kraftigere stormer i sitt politiske liv og beholder roen og smilet der hun tenner seg en røyk mens hun prøver å holde orden på et stort og flagrende hår. Etter ett år er ikke verken partiets eller borgermesterens popularitet blitt svekket i Graz.

Folks medvirkning i krisetider

Som mange andre er jeg nysgjerrig på oppskriften til KPÖ i Graz, dette merkelige fenomenet av suksess i et ellers ganske goldt fjellandskap for det gamle kommunistpartiet som i sin tid var bygd på Moskva-lojalitet og som søsterpartier flest ble mer eller mindre utradert under den kalde krigen. Som naboland til Ungarn fikk østerrikerne merke nærværet Kremls maktutøvelse ekstra hardt da Sovjetunionen slo ned den ungarske oppstanden i 1956. Siden den gang har ikke KPÖ fått innvalgt en eneste representant i det nasjonale i parlamentet i Wien.

-Hva er den aller viktigste saken blant de mange dere har arbeidet med i bystyret under ditt år som borgermester? Hva er du mest fornøyd med?

-Jeg kan ikke plukke ut en enkeltsak, for det er så mange. Jeg vil heller si meg fornøyd med at vi har klart å skape en atmosfære av tillit og deltakelse blant store deler av byens befolkning, en deltakelse som er helt avgjørende når vi går inn i krisetider som nå. Vi er helt avhengige av aktiv medvirkning fra folk som rammes hardest av den økonomiske krisa, samtidig som vi som politikere og parti også må være åpne og tilgjengelige for både klager og gode forslag. Det tror jeg vi har lykkes med så langt, sier Elke Kahr.

Det har vært en lang vei fram til den posisjonen Kahr har oppnådd. Hun hadde en svært populær forgjenger, Ernest Kaltenegger, som leder i KPÖ i Graz. Han bidro til å løfte partiet fra 1,8 til 20 prosent i valgoppslutning på 20 år (1983-2003). Da Elke Kahr tok over som partileder og førstekandidat falt oppslutninga til 11 prosent, ledsaget av mange dommedagsprofetier. Men i 2012 fikk partiet i Graz nær 20 prosent i valget. Og i 2017, midt under flyktningekrisa da mange velgere gikk til høyre, klarte KPÖ i Graz å få mange stemmer fra folk som på landsbasis flokket seg bak det ekstreme høyrepartiet FPÖ.

I lokalvalget i fjor fikk KPÖ i Graz 29 prosent av stemmene og ei gruppe på 15 folkevalgte i bystyret. Det er et resultat av møysommelig oppbygging og nærkontakt med velgerne over 40 år. Men som borgermesterparti har man også tatt noen grep som verken borgerlige eller sosialdemokratiske partier vill ha gjort, blant annet ved å kutte i politikerlønninger og representasjonsutgifter.

-Vi har gjort noen tydelige endringer som de med dårligst råd blant byens befolkning legger merke til, sier Kahr.

-Har du trøbbel med huseier, gå til KPÖ

Elke Kahr og hennes parti har særlig profilert seg på boligspørsmål og kampen for rimelige husleier. Ordet går: Har du trøbbel med huseieren din, kontakt KPÖ. De har fast daglig kontortid i Graz der folk kan oppsøke en fulltids sekretær og andre frivillige.

Simon Gostentschnigg er med i følget fra Graz til Oostende og er en av de 15 i bystyregruppa. Han forteller at kontoret er åpent fra 8-9-tida om morgenen til langt på kveld hver dag og bemannet med en partisekretær som også er bystyremedlem. Hver måned står KPÖ-folk på stand i bydelene i Graz, året rundt, og ikke bare når det er valgkamp. Det gjør at partiet er lett synlig og tilgjengelig.

-Vi har skiftet prioritering fra store og kostbare prosjekter, som at den forrige borgermesteren gikk inn for at Graz skulle blir vertsby for OL, til tiltak som bidrar til å bedre folks situasjon i det daglige. Vi har senket mange av utgiftene på budsjettet, som PR og marketing, mens vi har klart å holde billettprisene på kollektivtransport uendret tross generell prisstigning, sier Gostentschnigg. Også et prestisjeprosjekt med planer om bygging av en ny undergrunnsbane fra den forrige kristeligkonservative ordførerperioden er lagt på is.

Under Elke Kahrs ledelse har det også blitt etablert et fond for folk i akutt økonomisk krise.

-Hvis noen for eksempel opplever at vaskemaskinen går i stykker og de ikke har råd til en ny, kan folk søke om støtte fra fondet. Det er på ca 150.000 euro (1,5 mill. kr.) og den viktigste omdisponeringen vi har gjort er å kutte i støttemidlene til de politiske partiene med 120.000 euro. Fondet disponeres ikke av politikerne, men av sosialarbeidere som kjenner bydelene og er i nærkontakt med folks behov. Det er de som har forutsetning for å tildele midler i de konkrete tilfeller som oppstår, sier Gostentschnigg.

-Men det handler også om ikke å svikte våre idealer når vi kommer i maktposisjon og om et personlig kjennskap til Elke som er bygd opp over mange år, ikke minst i de fattigste bydelene, sier han.

_{Bildet: Elke Kahr er kjent for sitt ekte engasjement for de som bor i de fattigste bydelene i Graz der mange også kjenner henne personlig gjennom hennes mange besøk fra lenge før hun ble ordfører. (Foto: Halvor Fjermeros)}

«Okay-PÖ» og personlig offervilje

Elke Kahr har beholdt den enkle livsstil hun er vant til fra en oppvekst i hus med utedo og som adoptert barn da hun var fire år gammel. Når hun reiser rundt i bydelene, tar hun buss og trikk. Og når hun besøker den gamle arbeiderbydelen Triestersiedlung, der det fins over tusen kommunale boliger i lavstandard blokkbebyggelse fra før og etter krigen, er hun på hils med mange som kjenner henne fra utallige besøk.

New York Times beskriver Kahr og hennes nøkterne stil i en større reportasje i forrige måned:

https://www.foxnews.com/media/new-york-times-glowingly-profiles-convinced-marxist-politician-europe-communists-care

Under et besøk i den nevnte bydelen der hun distribuerer pallekarmer for dyrking av grønnsaker, kommer en av beboerne og hilser henne med «Elke» og berømmer henne for å fortsette å komme på besøk nå som er blitt borgermester. I reportasjen går partinavnet KPÖ under betegnelsen «Okay-PÖ» og ordførerens popularitet knyttes til hennes oppofrende giverglede. Hun har i sin politikerkarriere gitt bort tre firedeler av sin nettolønn. «Siden hun ble bystyremedlem i 2005 har fru Kahr gitt vekk bidrag som summerer seg til et par millioner euro, eller grovt anslått 1,02 millioner dollar», skriver New York Times-journalisten. For dette blir hun av politiske motstandere sjølsagt anklaget for å kjøpe seg stemmer. Men hennes eget svar er tydelig og prinsipielt: «Det står dem fritt å gjøre det samme.» Og dessuten – legger hun til: «Jeg er ganske enkelt overbevist om at politikere tjener for mye.»

Her ligger trolig en god forklaring på at partiet hennes kalles «Okay-PÖ». I juni i år ga en meningsmåling Elke Kahr en rating på 65 prosent i popularitet som borgermester.

Mot EU og mot borgerlønn

Men kan det personlige eksempel og en lokal partimodell med forpliktende aktivitet på grasrota forklare hele fenomenet med Graz «Okay-PÖ» kontra et nasjonalt KPÖ som ligger under en prosent i oppslutning? Neppe. Det handler også om politiske uenigheter.

-Vi har en helt ulik tilnærming til EU. Partiet sentralt mener at EU kan endres innenfra. Vi i Graz mener det ikke er mulig å reformere EU fra innsida. EU-konstitusjonen krever enstemmighet hvis noe skal forandres. Det er ikke realistisk å skulle få med alle medlemsland på radikale endringsforslag som berører selve EUs grunnlov, sier Simon Gostentschnigg.

-Også i spørsmålet om borgerlønn er vi uenige. Sentralt er KPÖ for det. I Graz mener vi at dette bare er enda en reform innenfor kapitalismen som ikke løser noen grunnleggende problemer i dette systemet. Vi mener det er viktigere å alliere oss med fagbevegelsen og styrke lønns- og arbeidsvilkår med utgangspunkt i den kampen som føres innen arbeidslivet, sier han og understreker at han tror på en «grazifisering» av det nasjonale KPÖ, men bare sakt og stegvis:

-Først må vi bygge ut vår innflytelse til Steiermark, delstaten vår. Vi var sterkere der tidligere og hadde fire innvalgte i delstatsforsamlingen for 15 år siden. I 2019 fikk vi seks prosent og to representanter, så målet må være å doble antallet til neste valg, sier Simon Gostentschnigg, medfølgende bystyremedlem i Elke Kahrs Graz-delegasjon til Belgia.

The star of Starbucks – fagforeningsseier i verdens største kaffekjede

Nabretta Hardin har gått i spissen for å danne fagforening ved en av Starbucks-sjappene i Memphis. Først fikk hun sparken, så vant hun og og seks kolleger en rettssak og ble gjeninntatt. Nå er Memphis 7 et symbol for en ny tendens innen fagforeningsfiendtlige globale gigantkonsern i USA.

_{Bildet: Nabretta Hardin (23) er nå omreisende organisator for Starbucks-arbeidernes nye fagforening i USA. (Foto: Halvor Fjermeros)}

I løpet av kort tid har det skjedde oppsiktsvekkende gjennombrudd for forsøk på å danne fagforeninger i noen av de største globale konsernene i USA, som Amazon og Starbucks. Det er en krevende kamp og alldeles ingen slagen landevei i et landskap som er preget av verdens best betalte advokatfirmaer for fagforeningsknusing. Midt i denne virvelvinden står 23-årige Nabretta Hardin fra Memphis, Tennessee. Jeg møtte henne sist helg da hun deltok på det belgiske arbeiderpartiet PTBs årlige festival ManiFiesta i Oostende ved de forblåste strendene mot Den engelske kanal.

Elendige arbeidsfohold – skyhøy profitt

Den første fagforeninga innen det digre Starbucks-konsernet i USA ble dannet rett før jul i fjor i Buffalo i staten New York. Det er dannet en egen Starbucks-forening under navnet Starbucks Workers United under det syndikalistiske forbundet IWW. Siden har det blitt gjort framstøt i mange enkeltsjapper med krav om anerkjennelse som fagforening og tarfiffavtale. I Memphis er det rundt hundre kaffesjapper og på den der Nabretta Hardin jobber, er det 40 ansatte, mange av dem studenter på deltid. I januar i år var det flere av dem som ville danne fagforening på grunn av en rekke hendinger med en sterkt mislikt ledelse:

-Vi hadde 90 prosent oppslutning om kravet blant mine kolleger. To uker etter at vi framla det fikk jeg og seks andre sparken. Begrunnelsen var at vi hadde brutt sikkerhetsreglementet fordi vi befant oss i sjappa etter stengetid. Men det er nødvendig for å rydde og gjøre klar for neste dags åpning. Dette var bare nok et ledd i en trakassering vi har blitt utsatt for med en ledelse som nektet å gjøre noe med elendige arbeidsforhold. For eksempel har vi hatt mye problemer med elektriske støt fra kaffemaskiner der dårlige ledninger og vann er en konstant fare for støt, sier Hardin.

Hun legger ikke skjul på at det hjalp på motivasjonen at ledelsen i Starbucks har tredoblet overskuddet de siste to årene:

-De har tatt ut skyhøye profitter under og etter pandemien. Samtidig bruker de alle midler for å forhindre at vi fagorganiserer oss. Mange episoder med trakassering har blitt dokumentert av ansatte på TikTok. Vi bruker både det og andre sosiale medier som Facebook, Instagram og Twitter for å organisere folk i hele USA.

Ulovlige tiltak – seier i rettssak

-Vi var klar over at ledelsen ville komme med noen mottrekk. Men vi var ikke forberedt på at vi ville få sparken. Rett etter at det skjedde, i mars i år, kom direktøren i konsernet med en «programerklæring» om at målet var å bremse den fagforeningsoffensiven som var i gang. De er brutale og kyniske og bruker ulovlige metoder. De vet det er ulovlig, men tar heller sjansen på å bli dømt. For de har råd til å betale bøtene de blir ilagt for lovovertredelser.

Memphis 7, de sju oppsagte, bestemte seg for å ta oppsigelsen til retten i februar. Saken kom opp i juni og dommen falt i forrige måned. Dommen lød at Styarbucks hadde gått til ulovlig oppsigelse og måtte gjeninnta de sju i bedriften. Memphis 7 er de enste som har vunnet en slik rettssak, sier Hardin. Og dermed er det blitt en enormt viktig prinsippsak for kolleger over hele USA der Starbucks har 9000 kaffesjapper og langt over 150.000 ansatte. Svaret fra Starbucks har vært å opprette et såkalt Swat Team, et lag av ansatte som driver trakassering av ansatte som er med i fagforeninga.

Starbucks har også hyret inn USAs mest kjente fagforeningsknusere, advokatformaet Littler Mendelson, ifølge Nabretta Hardin. Nettstedet The Verge omtalte i vår dette firmaet som «anti-union lawyers» i sammenheng med at Apple hadde søkt hjelp for å bekjempe fagorganisering fra forbundet Communication Workers of America. I 2014 var det samme firmaet engasjert av McDonald’s for å gjengjelde en kampanje blant ansatte om å kjempe for heving av minstelønna til 15 dollar i timen.

Etter gjeninnsettelsen i august jobber nå Nabretta Hardin 80 prosent som tillitsvalgt der hun reiser til andre kaffesjapper både i Tennessee og andre stater for å oppmuntre til organisering.

Nederlandsk togstreik ga 9,25 % lønnsøkning

En streikesommer med brudd og nye varsler om fortsatte streiker tvang Nederlandse Spoorwegen. landets «NSB», til å godta ny avtale for 16.700 togansatte. Inkludert i avtalen er økt lønn hvis inflasjonen blir høyere enn anslått.

_{Bildet: Nederlandske tog har stått stille flere dager i august og september, særlig her ved Rotterdam sentralstasjon som er landets knutepunkt for persontrafikk. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Det var varslet nye streiker ved mange toglinjer i Nederland tirsdag og torsdag denne uka og sist torsdag sto det meste av landets sentrale linjer stille. Søndag kom det til en løsning der Nederlandse Spoorwegen (NS) godtok en rekke omfattende krav fra de ansattes fagforening. Dermed har de togansatte lykkes i å få kompensert for mye av den prisveksten som nå ligger bak alle streiker som har preget transportsektoren over alt i Europa i sommer.

Train strikes called off as unions and NS strike 9.25% pay deal

9,25 % lønnsvekst over 18 måneder

Avtalen kom på plass etter at sentrale forhandlinger om ny overenskomst ble brutt i begynnelsen av august. Siden har streikene blitt trappet opp, støttet blant annet av landsorganisasjonene FNV og CNV. Fagforeningene som organiserer 16.700 ansatte i de nederlandske statsbanene gikk søndag inn for et tilbud som innebærer et generelt lønnstillegg på fem prosent med tilbakevirkende kraft fra og med juli, økning av minimumslønna og utbetaling av bonus for heltidsansatte på 1000 euro både for 2022 og 2023, samt et nytt lønnstillegg fra neste år. Dersom prisstigninga blir høyere enn anslått, vil det utløse ytterligere kompensasjon. Summen av disse tilleggene er beregnet til 9,25 prosent over halvannet år.

Det nederlandske statistiske sentralbyrået har registrert en prisvekst på fem prosent bare i august. Dette gjenspeiler tendensen over alt i europeiske land og har vært motivasjon for streiker både i Tyskland, Frankrike og ikke minst Storbritannia i hele sommer. Sånn sett er det nederlandske resultatet av streikene både innen tog og luftfart en stor oppmuntring for fagforeninger som har innsett at det kun er streik som nytter hvis arbeiderne innen transportsektoren skal holde tritt med inflasjonen.

Fagforeningene trakk søndag tilbake streikevarsel for denne uka og sender forslaget til ny avtale ut til medlemmene for uravstemning.

Et nytt arbeiderparti blir ikke til ved proklamasjoner. Det må bygges!

«Rødt, det nye arbeiderpartiet?», lyder temaet for en debatt på Protestfestivalen i Kristiansand torsdag 8. september. Og stadig oftere hører vi Rødt nevnt som arvtakeren til Det kongelige norske arbeiderparti fordi «det gamle» har mistet sin appell i den oppvåknende arbeiderklassen.

_{Bildet: Arbeiderklassen er mer enn menn med sveiseapparat og hjelm. Men i dagens tiltakende streikevilje og fagforeningsbevissthet er både den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen avgjørende viktig for å bygge en ny bølge av klassekamp mot vår tids ustyrlige kapitalisme. (Foto: Halvor Fjermeros)}

En stor og kraftfull allianse av et opprør fra vanlige strømforbrukere, næringer og industri er i gang. Men dette startet allerede på nyåret 2018 da Nei til EU og våkne miljøer innen fagbevegelsen skjønte hvor det bar med regjeringas ønske om å melde Norge inn i EU-organet ACER og å bygge nok en utenlandskabel for krafteksport til Skottland (North Connect) i tillegg til de to til Tyskland og England som allerede var under bygging. Svære og landsomfattende fakkeltog ble arrangert i vintermørket overalt der det fins kraftforedlende industri.

Sist vinter var det ny landsdekkende protest mot strømpriskrisa. I industribyen Kristiansand i kraftforedlingsfylket Agder var det fakkeltog med faner og taler fra regionens fagforeninger innen prosessindustri, offentlig sektor og også bondelag og småbrukere. Navet i dette maskineriet var det faglige utvalget i Rødt lokalt. I fem år har vi bygd opp et nettverk basert på egne medlemmer i fagforbund i og utenfor LO som har skaffet oss den kompetanse og tillit som er nødvendig for å kunne koordinere arbeidet i en sammensatt fagbevegelse der særinteresser og uenigheter lett kan dominere enhver debatt når det kommer til krav og aksjoner. Denne evnen til å samordne en brei bevegelse hadde lenge Det kongelige norske arbeiderparti. Men de har abdisert fra sin trone og sliter nå hardt med å bevare den siste rest av troverdighet som fagbevegelsens parti, til og med blant de sterkest troende. Toget har bokstavelig talt gått, nå som jernbanens folk er i harnisk over Aps videreføring av høyrepolitikken, tross fagre valgløfter.

Plassen for et nytt arbeiderparti er altså ledig. Rødt har ved sitt inntog i offentligheten, særlig etter valget av den sterke gruppa på Stortinget for ett år siden, framstått som det tydeligste partiet i kampen mot ulikhetssamfunnet og det uregulerte arbeidslivet, som støtteparti for streiker og som konsekvent talerør for de mest progressive sjikt innen fagbevegelsen. Men dette er en seig materie, noe alle som kjenner feltet vet. I 2018 var det så vidt LO-ledelsen lot seg vippe til å innta et standpunkt mot ACER etter at Fellesforbundet i grevens tid kom fram til et nei-standpunkt. Det var prosessindustriens forbund Industri Energi (IE) som dreiv kampen mot krafteksport den gang. I år har IE inntatt en lavere profil, enda industrien de representerer er direkte truet av strømpriskrisa. På LO-kongressen i vår benyttet ikke IE-delegasjonen sjansen til å kjempe for opposisjonens krav til politisk kontroll over krafta, men føyde seg stille og pent inn bak regjeringa og Ap-toppenes forsøk på å legge et vått teppe over det kraftopprøret som nå ikke lar seg stoppe. Og LOs største forbund, Fagforbundet (med nær en tredel av LO-kongressens delegater) inntok en rolle så passiv at man må lure på hvilken strømkriseverden de lever i. Summen av dette blir en støtte til Ap-ledelsens åpenbare forsøk på nøytralisering av opprøret. Store deler av fagbevegelsen sleper føttene etter seg på et felt der regjeringa, som søker støtte hos Høyre, mangler legitimitet for sin markedsliberalistiske offensiv for salg av det norske arvesølvet. Dersom forbannelsen blant folk skal få utløp, og ikke bare ende opp i et Facebook-«opprør», må folk og fagbevegelse ut på gata. Helt sentralt i denne mobiliseringa er å gjenreise fagbevegelsens kampkraft, fagforening for fagforening, klubb for klubb. For å lykkes med det trengs et nytt arbeiderparti som lever og ånder for denne oppgaven.  

Rødt har kommet godt i gang med denne jobben. Med sitt sosialistiske og revolusjonære program og sin antiimperialistiske plattform som fredsparti, er Rødt den eneste kandidaten til å fylle den ledige plassen. En så djerv målsetting må imidlertid også vises i at en har appell til de velgergrupper en vil representere. En studie av høyskolelektor Dag Inge Fjeld om partiets velgergrunnlag fra i fjor høst, gir en interessant bekreftelse på at Rødt faktisk fanger opp den nye arbeiderklassen på en markant annen måte enn andre partier.

En undersøkelse i fjor av utdanningsnivå i partiene bekreftet dette bildet. Når Rødt ønsker å framstå som et klassebasert parti, så er det faktisk hold i påstanden. Men å være et arbeiderparti krever noe mer enn en høy andel arbeiderstemmer. En må også ha en politikk som gavner vår tids breie og sammensatte arbeiderklasse og deres interesser. Det er dette sykepleier og aleinemor Linda uttrykker når hun i Fjelds undersøkelse sier at forskjellene i Norge nå begynner å ligne på dem i USA. Hun er en av Norges økende gruppe av «working poor».

Men det er ikke nok å proklamere en ambisjon om å bli det nye arbeiderpartiet. I det lange løp er det avgjørende for om en kan bli et virkelig arbeiderparti at Rødt blir i stand til å bygge både en organisasjon og en klassebasert og sosialistisk bevissthet i et nært samspill med fagbevegelsens frontløpere. For det var fagforeningene som kom først. Arbeiderpartier har til alle tider stått på skuldrene til den faglig organiserte arbeiderklassen. Nå ser vi igjen framveksten globalt av vilje til kamp for overlevelse blant arbeidstakere innen gamle så vel som nye næringer, kanskje best symbolisert innen de inntil nå fagforeningsfrie gigantene Amazon og Starbucks i USA. Klassekampen blir tydeligere. Til og med «trepartssamarbeidets hjemland» Norge ser vi nå arbeidskjøpere som har begynt å true streikende arbeidere med lockout. Det innvarsler ei ny tid der klassekamp fra oven må møtes med organisert kamp nedenfra.

Men synlige stortingsfolk og tillit i de grupper man vil representere er bare halvparten av hva som kreves for å skape det nye arbeiderpartiet. Den andre delen heter organisasjon. Her har Rødt tidligere i år avdekket urovekkende svakheter i møte med krevende saker som Ukrainakrigen, bruduljene rundt nettstedet steigan.no og Rødts holdning til Nato-medlemskap for Sverige og Finland. Partiets ledelse har eksponert et haltende ganglag mellom en tydelig og sterk politisk profil og et mangelfullt grep om det utenomparlamentariske arbeidet. En tallrik og nyinnmeldt, men også mangelfullt skolert medlemsmasse i et parti bestående av grunnorganisasjoner av høyst varierende funksjonsgrad, har vist seg å være Rødts akilleshæl.

Dette er ingen sensasjonell påstand, men kun en erkjennelse av at Rødt med sine 14.000 medlemmer lider av voksesmerter og en organisasjonsledelse som ikke klarer å leve opp til forventningene som nå stilles til partiet. På kort sikt bør det etableres faglige utvalg på regionalt og lokalt nivå på ethvert sted der det fins medlemsmessig grunnlag for det. På lengre sikt må Rødt legge opp til en gjennomgripende organisasjonsbygging som må starte med prosessen fram mot neste års landsmøte. Bare slik kan Rødt svare på den utfordring vi står overfor i den nye klima- og klassekrigen vi står overfor when the going gets tough.