Da den tyske Lapplandsarmeen trakk seg vestover under Finnmarks frigjøring fulgte 22.000 sovjetiske krigsfanger med. De ble satt direkte i dødsleire for bygging av Lyngenlinja i Troms vinteren 1944/45 og var blant ofrene for det største nazistiske folkemord på norsk jord.
Bildet: De sovjetiske krigsfangenes vanskjebne under krigen fortsatte under den kalde krigen med den hemmelige Operasjon Asfalt da 8.600 fangelik ble gravd opp og flyttet til en ny fellesgravplass på Tjøtta. Kun ett sted lyktes det motstanderne av denne gravskjendingen å stanse flyttinga, nemlig på kirkegården i Mo i Rana. Her holder forfatteren Torborg Nedreaas tale i anledning årsdagen for den russiske revolusjon 7. november 1951, fem dager etter at store masseprotester stanset oppgravingsforsøket.
Stor honnør til programleder Ingerid Stenvold og NRKs tre timers lange tv-sending fredag 25. oktober, på selveste dagen for den sovjetiske innmarsjen i Kirkenes. Og likedan til NRK P2s radiofolk i Ekko som ukene fram til frigjøringsdagen gjorde grundig dokumentasjon av historien om det dødelige felttoget fra den fastfrosne Litsa-fronten som startet frigjøringa av Norge høsten 1944. Tidsvitner fikk taletid, nye historiske bidrag ble gitt plass, den «offisielle» norsk framstillinga ble utfordret. På ett punkt var det imidlertid lite fokus, nemlig på de sovjetiske krigsfangene. Det var nærmere 100.000 av dem i Norge fra 1941 til 1945. Og de spilte også en sentral rolle under den tyske retretten som følge av Den røde armes offensiv fra Finland og fra Litsa-fronten mot Kirkenes.
Krigen om krigen tar aldri slutt
Kampen om Sovjets rolle og hensikter med Finnmarks frigjøring hadde allerede pågått i mange måneder da støtet fra sovjetarmeen begynte fra vest for Murmansk. Arne Ording, rådgiver for utenriksminister Trygve Lie, holdt et langt radioforedrag fra London om storhendingene 31. oktober 1944. Kanskje var det en taktisk betinget velvilje som brøt ut i seiersrusen: «Det har aldri vært noen konflikt mellom Norge og Russland, hverken før eller etter revolusjonen i 1917. Sovjet-Samveldet har under denne krig på mange måter vist sin sympati for vår frihetskamp.» Ordings syn ble ikke delt av alle, men tittelen var det få som motsa: «Kirkenes befridd av den sovjetrussiske armé». Siden dreide perspektivet, og skepsisen til Sovjet økte med temperaturfallet i den kalde krigen. Historikerhegemoniet langt inn i etterkrigstida la lokk på mange sider ved dette kapitlet. 8-bindsverket Norge i krig har for eksempel et kapittel hvis tittel lyder Sovjetisk frigjering av Norge? Spørsmålstegnet røper en redsel for å ære den som æres bør, så seint som i 1987. Det kan nå trygt fjernes. For ingen andre enn Sovjetunionens hærstyrker og fly, dårlig skodde hester og reinsdyr, oppofrende og kanskje både redde og uredde soldater var det som slo tyskernes 20. bergarme, Lapplandsarmeen, på retrett.
Men kampen om den 2. verdenskrigs historie stopper aldri. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har gjort det til en øvelse å forklare at Finnmarks frigjøring var «et fellesprosjekt» som han sa til NRKs Ekko, underforstått en alliert dugnad, der han kanskje også inkluderer den norske styrken på 280 mann som kom fra England en måned etter Sovjets inntog. Det var et reint symbolsk bidrag. Et «gigantisk fellesprosjekt» heter det også i en kronikk på vegne av regjeringa (19.07.19). Statsråden erkjenner Sovjets rolle, men eneerobringen av Kirkenes skjedde fordi «andre allierte styrker var knapt tilgjengelige for frigjøringen av Norge.» Det er en svært pen måte å si at eksilregjeringa i London var tvunget til å tilby Sovjet en frigjøringsavtale da det begynte å haste våren 1944. Forgjeves hadde de bedt om britiske og amerikanske styrker, og også blitt behørig advart mot å gi Sovjet lillefingeren som siden kunne sluke hele hånda. Men som den ikke akkurat sovjetvennlige historiker Olav Riste skriver om saken (bind 7 av «Norge i krig»): «Til alt dette hadde Den norske regjeringa eitt tungtvegande motargument: Dei vestlege alliertes manglande vilje til å planlegge og reservere militære styrkar for frigjeringsoperasjonar i Norge.» At Sovjet i løpet av krigen mottok vestlig støtte i form av militært materiell vedrører ikke dette avsnittet i krigen. Og skal en gjøre opp hele regnskapet så må vi ta med Sovjets tap i Litsa-felttoget, og ikke bare de 6-700 soldatliv som gikk tapt på norsk side av grensa. En minimumsberegning for avsnittet Petsamo-Kirkenes er 6.000 drepte soldater, gjort av historiker Ole-Jacob Abraham basert på russiske kilder. James F. Gebhardt, tidligere amerikansk offiser, bruker tallet 16.000, men det er vel å merke «tap», dvs både drepte og sårede. Så tallet ligger trolig nærmere 6.000 enn 16.000, eller kanskje nær de totale tap på rundt 10.000 av sivile og militære Norge hadde under hele krigen.
halvorfjermeros 