Våpenpusher Stoltenberg har latt Erdogan få balletak på Sverige

Nato-sjefen sa nylig at «frihet er viktigere enn frihandel». Nå har han gitt tesen konkret innhold ved å la den tyrkiske presidenten definere hvem som er terrorister – med utleveringsplikt og nye våpen på kjøpet fra allierte land. Stoltenbergs frihetsbegrep gjelder ikke frigjøringsrørsler som det kurdiske arbeiderpartiet PKK.

_{Siste ord er ikke sagt: Jens Stoltenbergs diplomatiske evner hylles i media og blant vestlige statsledere etter at president Recep Tayyip Erdogan hevet sitt veto mot svensk og finsk Nato-medlemskap.}

Det heter seg at enhver har sin pris. Men den høyeste prisen har den ubestikkelige. Og de ubestikkeligste blant de ubestikkelige skulle vel være «de nordiske demokratiene». Det var mange som hånte oss som mente at Sverige og Finland som nye medlemmer i Nato var uklokt og ville øke spenningen, snarere enn å trygge sikkerheten her i nord, tett på grensa til Russland. Mange mente at det var uanstendig bare å tenke tanken på at ikke våre nordiske naboer skulle slippe inn. De er jo verdens mest velutvikla demokratier, ikke sant?

Løpet var lagt, men siste ord er ikke sagt

Jeg innrømmer at jeg ikke trodde president Erdogan skulle gi sitt ja innen Nato-toppmøtet i Madrid var ferdig i går. Så gjorde han det. Men så gjorde han det likevel ikke. For han har stilt noen betingelser som ikke går fram av den vedtatte avtalen mellom Tyrkia, Sverige og Finland, den som ble lagt fram på overtid etter et fire timers langt møte, langt inn i Nato-middagen tirsdag og med verdens rareste «pressekonferanse» der ingen fikk stille spørsmål, men bare bivånte en taus underskriving av en avtale som antakelig er pillråtten.

I går presenterte Aftenposten litt ufrivillig desk-komikk i sin nesegruse beundring for både Nato og dets generalsekretær da de på side 1 annonserte om toppmøtet: «Stoltenberg fikk det igjen som han ville», mens tittelen på nyhetsoppslaget inne i avisa om samme toppmøte lød: «Erdogan fikk det han ville». Ergo: Jens Stoltenberg og Recep Tayyip Erdogan er fullstendig på linje om hvordan «uløselige motsetninger» skal løses. Sverige og Finland har tidligere støttet både våpenembargo og gitt kurdere asyl etter at Tyrkia gikk inn i nabolandet Syria for å nedkjempe kurdiske frihetskjempere som har stått i spissen for kampen mot verdens mest brutale terrorister, nemlig IS som har latt blodet flyte i sitt sjøloppnevnte kalifat i Irak og Syria i årevis.

Disse gruppene, kalt YPG og PYD, påstås av Tyrkia å være nært forbundet med Kurdistans arbeiderparti – forkortet til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan). Det er representanter for alle disse organisasjonene, pluss tilhengere av den USA-baserte predikanten Fethullah Gülen (som anklages for å ha stått bak kuppforsøket mot Erdogan) som tyrkiske myndigheter vil ha utlevert. I forgårs var antallet på kravet om utleveringer fra Tyrkia 33 kurdere fra Sverige (21) og Finland (12). I går høynet Erdogan dette tallet bare i Sverige til 73 på en pressekonferanse. Hvis ikke Sverige innfrir kravet, så truer den tyrkiske presidenten med å iverksette sitt veto mot Sveriges Nato-medlemskap på ny. Siste ord er ikke sagt, for Erdogan har fått balletak på Sverige, og dermed også på Nato.

Belgisk rett avviser at PKK er terrorister

Det er utleveringsspørsmålet som er det mest kinkige i avtalen. Ifølge den skal Sverige behandle Tyrkias utleveringskrav av terrormistenkte «snabbt och grundigt» og ta hensyn til «information, bevis och underrättelseuppgifter som förmedlats av Turkiet», ifølge Aftonbladet i går, 30. juni. Dernest er det Tyrkias krav til at Sverige slutter å støtte YPG og at de forhindrer «aktiviteter från PKK och alla andra terrororganisationer och dess utväxter.» Dette er krevende juridiske-politiske spørsmål der Sverige har vært uenige med Tyrkia. I et intervju med Svenska Dagbladet går statsminister Magdalena Andersson ut mot kritikken av avtalen og forsikrer om at «svensk definisjon av terrorisme skal gjelde». Men da inviterer hun også til nye runder med Erdogan om svensk Nato-medlemskap.

Nylig vedtok en belgisk domstol at PKK ikke er å anse som et terroristorganisasjon. Saken var reist over en kurdisk asylsøkers beskyttelse i Belgia under Genevekonvensjonen: https://medyanews.net/pkk-is-not-a-terrorist-organisation-says-belgian-court/

Denne dommen bestrider EUs klassifisering av PKK som en terrororganisasjon. PKK fins både på USAs og EUs «terrorliste». En tidligere dom fra belgisk høyesterett har slått fast samme konklusjon i en rettssak i 2020: PKKs handlinger er ikke å anse som terrorisme, da det dreier seg om en ikke-internasjonal konflikt i en borgerkrig med legitim bruk av militære midler: https://www.brusselstimes.com/92787/belgian-government-defies-ruling-of-its-supreme-court-on-pkk

Det strides altså om hvilken definisjon som skal gjelde for PKK, og som i alle konflikter mellom en stat og en frigjøringsgruppe vil den sittende statsmakt gripe til anklager om terrorisme. Når Sverige nå insisterer på at det er svensk lov og internasjonale konvensjoner som skal gjelde, så vil dette bli utfordret av Tyrkia i sak etter sak – med pisken om veto mot Nato-medlemskap hengende over.

Våpenprodusentene bare elsker Stoltenberg

Når Nato nå har vedtatt sitt nye strategiske konsept, med Russland utpekt som en trussel og Kina som «en sikkerhetspolitisk utfordring», kan våpenprodusentene bare gni seg i hendene og telle sine milliarder. Generalsekretær Stoltenberg følger i all hovedsak den militære strategi som USA har fulgt i mer enn et tiår. Med den voldsomme oppbygginga av Nato-styrker i alle medlemsland inn mot Russlands grenser for å møte den russiske aggresjonen i Ukraina, er våpensmiene garantert full sysselsetting i uoverskuelig framtid. Natos reaksjonsstyrke skal økes fra 40.000 soldater i dag til over 300.000 på rekordtid.

Generalsekretæren har også slått fast at det gamle målet om at 2 prosent av hvert Nato-lands brutto nasjonalprodukt skal gå til militær opprustning er avleggs. Det var USAs forrige president, Donald Trump, som truet med å trekke USA ut av Nato hvis ikke EU fulgte opp det målet. Nå anbefaler Stoltenberg at to prosent snarere skal bli et golv enn et tak. Klarere kan det ikke sies at USA med Nato på slep tvinger verden inn i en ny kaldkrigs-epoke der det skal rustes opp, koste hva det koste vil.

Og for å understreke alvoret har altså Tyrkia, som ledd i avtalen om svensk og finsk Nato-medlemskap, men med USA som viktigste bidragsyter, fått garantier om oppheving av de fleste våpenboikotter landet ble utsatt for etter den tyrkiske invasjonen i Syria i 2019. Det var da Tyrkia lå i strid med USA på grunn av sistnevntes støtte til de kurdiske militsene, noe som blant annet førte til innkjøp av de russiske rakettsystemene S 400 – til rasende protester fra Washington. Nå har president Biden gitt Erdogan klarsignal om oppheving av embargoen mot oppgradering av F16-flyene, og kanskje også løfter om snarlige forhandlinger om kjøp av F35-fly, som alle andre stuevarme Nato-medlemmer blir til del. Svenskene har opphevet sitt forbud mot våpeneksport til Tyrkia, som ifølge en svensk forsvarsekspert vurderer å kjøpe det svenske Jas Gripen-flyet.

Snart kan statsterroristen Erdogan åpne jagerflymesse i Ankara, takket være superdiplomaten i Natos sjefsstol og «det ubestikkelige» Folkhemmets sosialdemokratiske statssjef.

Vesten vil bedras!

Macron har mistet sitt absolutte flertall, mens venstresida går kraftig fram

President Macrons nederlag i det franske parlamentvalget bekrefter at han er en upopulær statsleder, mens både Le Pens ytre høyreparti og den nye venstrealliansen NUPES bak supersøttiåringen Melenchon endrer maktbalansen i Paris. Men valgdeltakelsen er skremmende lav.

_{Bildet: Jubel i stinn brakke på en av venstrealliansen NUPES’ valgvaker i Paris i kveld.}

De foreløpige anslag for det franske parlamentsvalgets mandatfordeling viser at Emmanuel Macrons parti LREM får rundt 230 seter, noe som er langt unna de 289 setene partiet måtte vinne for å få absolutt flertall av de i alt 577 parlamentsmedlemmene som skal velges. Den nye venstrealliansen NUPES får rundt 150 mandater. Alliansen består av fire partier der det største, La France Insoumise, LFI, («Det opprørske Frankrike») ligger an til å få over 80 seter, noe som er en femdobling av hva LFI hadde i forrige periode. Men Marine Le Pens parti har gjort et overraskende godt valg fra ytre høyre kant, og kan få en større gruppe i parlamentet enn LFI. For å sikre seg flertall for sin nye regjering må Macrons parti alliere seg med det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne.

«Presidentnederlaget totalt»

Jean-Luc Melenchon som sist fredag gikk ut på Twitter og hevdet at han ville være statsminster på mandag, har drevet en effektiv valgkamp etter at han nesten nådde andre runde i presidentvalget i april og erklærte seg som statsministerkandidat samme måned. Han trodde neppe at han ville bli statsminister på mandag, men dette har blitt hans hovedparole i valgkampen til parlamentet og antakelig har han skaffet sitt parti LFI og alliansen NUPES mange stemmer på dette valgtrikset. Rett etter at valglokalene stengte tvitret han igjen:

«Nederlaget til presidentpartiet er totalt», og han forsikret om at intet flertall var i sikte med fintellingen som skulle pågå utover natta. Melenchon triumferte omtrent som en seierherre under sin tale etter at valglokalene stemte søndag kveld. Han slo fast at den nye alliansen som han og LFI har lykkes i å smi, tross store uenigheter mellom partiene som nå utgjør denne nye venstresida, har nådde sine mål.

Som et symbol på endringene i dette valget står den tidligere innenriksminister Christophe Castanjer som i sin valgkrets Alpes-de-Haute-Provence tapte mot kandidaten fra La France Insoumis. Men det er et skår i gleden for den nye venstrealliansen at ytre høyre-partiet til Le Pen har vunnet en stor framgang og kan få så mye som opp mot 90 mandater. Og det er vel så betenkelig at valgdeltakelsen er svært lav, med hele 54 prosent av de registrerte som har unnlatt å stemme. Dette er riktignok ørlite bedre enn forrige valg i 2017, men like fullt et varsko om et historisk lavt engasjement for franske valg, noe som framfor alt gjelder de yngste i aldersgruppa 18-24 år.

De endelige resultatene av valget vil foreligge mandag.

Britiske fagforeningers aksjonsdag etterfølges av tre dagers togstreik

Storbritannia står allerede overfor en prisstigning som spiser opp lønna til arbeidsfolk. Jernbaneforbundet RMT har vedtatt å streike tre dager til uka. Og i dag går TUC, britisk LO, i Londons gater under parolen «We demand better» i faglige manifestasjon mot Boris Johnsons kuttpolitikk.

_{Bildet: Det blir full stans på jernbanen når britisk togpersonell pluss ansatte i Londons undergrunn går til streik til uka.}

Det hører med til sjeldenhetene at britisk LO oppfordrer til protestmarsj i Londons gater. Men i dag, lørdag, skjer det – etter lang tids press og forventning på lavere nivå i fagbevegelsen. Og foran i toget går RMT, et lite men aktivistisk fagforbund som organiserer de ansatte på jernbanen, med unntak av lokførerne som har sitt eget fagforbund, Aslef. RMT representerer de lavtlønna ansatte innen konglomeratet av oppsplitta selskap som driver jernbanen i Storbritannia etter den omfattende privatiseringskampanjen som ble gjennomført på 1990-tallet, og som ble en forløper for tilsvarende omorganisering i land etter land, også i Norge.

50.000 i streik i 13 selskap

Steiken som er annonsert tre dager i neste uke omfatter 13 ulike operatørselskap innen jernbanen, pluss London Underground (t-banen) og Network Rail som er regulerings- og kontrollselskapet for hele jernbanesystemet, det britiske BaneNor, så å si. Det er mer enn halvparten av forbundet RMTs totale medlemstokk som er tatt ut i streik og forbundet hevder at det er den største streikeaksjonen på tre tiår i landet.

https://tribunemag.co.uk/2022/06/rmt-rail-strike-trains-tuc-rally-cost-of-living

Streikekravene er både høyere lønn for de lavest lønte og for mellomsjiktene av jernbaneansatte, som vel å merke ikke omfatter de forholdsvis godt betalte togførerne. Dette er et forsøk på å møte den 11-prosents prisstigninga som vil komme og som vil undergrave vanlige arbeideres kjøpekraft i løpet av kort tid. Streiken retter seg også mot de varslede kuttene i Network Rail fra regjeringa til Boris Johnson på 2,2 milliarder pund (over 25 mrd NOK).

RMT er spesielt opprørte over kuttene i Network Rail. Dette handler om togsikkerhet og passasjerenes trygghet. Det berører også det aller ømmeste punktet i den britiske privatiseringshistoria, nemlig selskapet Railtrack som ble etablert av flere private operatører for å drive vedlikehold og sikkerhetskontroll for all tog- og spordrift. Dette var krona på verket til statsminister John Major, Maggie Thatchers etterfølger, da han fullførte privatiseringa i 1994. Kort tid etter, fra 1999 til 2002, skjedde det tre alvorlige togulykker som resulterte i 42 drepte. Dette tvang myndighetene til å oppløse Railtrack og renasjonalisere denne virksomheten som ble videreført i det nye statlige selskapet Network Rail – som nå utsettes for milliardkutt i driftsmidler.

Det er stor uro i britisk arbeidsliv og flere streiker er annonsert. Første test på kampmoralen er oppslutninga om TUC-marsjen i London i dag.

Venstrelista bak Melenchon truer president Macrons parlamentariske maktmonopol

Valget til den franske nasjonalforsamlinga i går har snudd opp ned på styrkeforholdet under presidenvalget i april. Venstrefronten Nupes er like store som Macrons stadig mer høyreorienterte parti og Marine Le Pens høyrepopulister er forvist til tredjeplass.

_{Bildet: Jean-Luc Mélenchon, lederen for partiet «Det ukuelige Frankrike» har gått i spissen for den nye venstrefronten Nupes som har endret fransk politikk på under to måneder i år.}

Jean-Luc Mélenchon har klart det igjen, nemlig å bevise at han er et uforutsigbart uromoment i fransk politikk som aldri slutter å overraske, tross sine 70 år. I søndagens første valgrunde fikk han og hans nyskapning NUPES 25,66 prosent av stemmene og var dermed jevnstore med presidentpartiet LREM (25,75 %). Dermed er det skapt en ny dynamikk i det som så ut til å bli en «walk over»-seier for president Macron etter at ble gjenvalgt som president i april. Ved andre valgomgang neste søndag kan det komme nye overraskelser og Macron kan ikke føle seg sikker på sitt planlagte parlamentariske flertall:

https://www.leparisien.fr/elections/legislatives/legislatives-2022-et-maintenant-la-bataille-sans-merci-du-second-tour-13-06-2022-6G4VGXWQ6RFZ5LAW57FLQTDZ24.php

Som en cup: Avansement etter utslagsmetoden

Franske valg er en omstendelig affære. For det første går president- og parlamentsvalg over en periode på over to måneder. Dernest er begge valg, med en innlagt pause, fordelt på to omganger der utslagsmetoden gjelder i første runde. Det var det som gjorde at Jean-Luc Mélenchon ble slått ut med en hårsbredds avstand til ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen i første runde av presidentvalget. Han manglet bar ca. 400.000 stemmer på å blir kvalifisert til 2. runde, noe som kunne ha gjort livet atskillig mer spennende for sittende president Emmanuel Macron. Men dette scenarioet åpnet også opp for noe helt nytt i fransk politikk: på grunn av Jean-Luc Mélenchons overbevisende stemmesanking, innså også de andre venstresidepartiene at at det kun var han og ingen andre som kunne fronte en ny allianse dersom Macrons flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet) skulle utfordres. I forrige periode hadde presidentpartiet, det løst sammenraskede LREM absolutt flertall blant de 577 parlamentsmedlemmene.

Ved første runde i parlamentsvalget stiller inntil et dusin kandidater opp i enkelte valgkretser, men kun de som får over 12,5 % av stemmene går videre. Men det er ikke nok å blir størst, for stemmetallet måles også opp mot valgdeltakelsen. Dermed kan en kandidat som får mer enn 50 prosent likevel ikke oppnå stor nok andel blant de stemmeberettigete i valgkretsen og må dermed gå videre til en 2. valgomgang. Og valgdeltakelsen er oppsiktsvekkende lav, kun rundt 50 %, noe som i seg sjøl er et illevarslende tegn på tilstandene i fransk politikk.

Tross likhet i stemmeprosent mellom Macron-partiet LREM og Nupes-alliansen, får likevel LREM bedre uttelling i antall valgkretser som vinnes i første omgang. Men dette kan endre seg, avhengig av hvor de andre partiene som er uten sjanse for egne kandidater vil stemme. Det tradisjonelle konservative partiet Republikanerne har fått svært hard medfart siden forrige valg, og må antas å ville stemme på Macrons parti der det er hard kamp om å vinne en av de 577 kretsene. På den annen side vil det høyrepopulistiske Le Pen-partiets mange arbeiderklassevelgere kunne gå motsatt vei og stemme venstrealliansen Nupes, sjøl om partileder Marien Le Pen har oppfordret om ikke å gi en eneste stemme til Nupes. Her kan en ytterligere styrking av president Macrons markedsliberalistiske høyredreining komme til syne neste søndag.

Valgallianse eller parti – gjør Nupes vei i vellinga?

Det er mange forkortelser i fransk politikk i tillegg til de nevnte LREM og Nupes. Den viktigste faktoren bak Nupes-suksessen er LFI, eller La France Insoumise («Det ukuelige Frankrike») som har vist seg å være en effektiv valgkampmaskin bak frontfiguren JLM. Nupes (som kan oversettes til Nye folkelige, økologiske og sosiale union) er en allianse av den radikale valgkampstorebroren LFI og «de tre dvergene» EELV (De grønne), kommunistpartiet PCF og det fallerte sosialdemokratiet i Parti Socialiste (PS) som oppnådde det historisk lave 1,69 prosent av stemmene i presidentvalgets 1. runde.

Men altså, bak forkortelsen JLM står Jean-Luc Mélenchon, mannen som har en fortid som marxistisk aktivist blant de revolusjonære som sprang ut av 1968-opprøret i Paris. Men i mellomtida har han gjort sin tjeneste som statsråd i president Mitterrands sosialistparti-regjering på 1980-tallet og sånn sett konverterte til sosialdemokratiet før han igjen gikk tilbake til sitt venstreprosjekt og startet Parti de Gauche (Venstrepartiet) som et valgparti i 2009, bl.a. i allianse med det franske kommunistpartiet PCF. Da dette prosjektet havarerte pga indre stridigheter, startet han LFI i 2016, med tanke på presidentvalget året etter. Der lyktes han nesten, men ble slått med god margin av Marine Le Pen i kampen om siste valgomgang. Den gang skreiv jeg en artikkel som framhevet noen av de egenskaper ved mannen som kanskje har kommet enda bedre til sin rett ved årets valg:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/04/

I det forrige parlamentet hadde LFI bare 17 seter. Nå kan partiet håpe på nærmere hundre medlemmer i den lovgivende forsamling. For sjøl om Nupes stiller som valgallianse, vil hvert av partiene sitte med sine egne partigrupper og håpe på at dette kan gi utteling i de neste fem år. Men rundt store deler av fellesprogrammet som Nupes stiller til valg vil partiene opptre samlet, noe som blant annet innbefatter en interessant og ny felleskritikk av EUs markedsliberalisme og kapitalistiske vekstideologi. Når det kommer til krav om utmeldelse av og reformer i Nato, så er imidlertid spørsmålet så betent at LFI og PCF skiller lag med de to andre mer sentrumsorienterte partnerne. Ikke minst på det siste feltet, det som handler om sikkerhetspolitikk og krigen i Ukraina, så må en forvente en ny storm av anklager denne uka mot Mélenchon. Noen prøver – sjølsagt – å klistre merkelapper som «Putin-apologet» til Nupes-lederen fordi han har holdt på sin kritikk av Nato og USA, tross avstandtaken til Russlands angrep på Ukraina. Spørsmålet er om det vil prelle av i en velgermasse som framfor alt er opptatt av å markere avstand til den stadig mer upopulære og arrogante president Macron. Et eksempel på at den typen kampanjer ikke alltid funker, er forsøket fra høyresida og media på å sverte Mélenchon etter at han gikk ut med anklagen om at «politiet dreper». Det skjedde etter at politifolk uprovosert skjøt og drepte to kvinner i en bil i Paris nylig. Dette skjedde rett etter politivolden ved Stade de France og minnet enhver om hvor voldsbefengt det franske politiet og gendarmeriet har vært gjennom hele den lange kampen mot