Macron har mistet sitt absolutte flertall, mens venstresida går kraftig fram

President Macrons nederlag i det franske parlamentvalget bekrefter at han er en upopulær statsleder, mens både Le Pens ytre høyreparti og den nye venstrealliansen NUPES bak supersøttiåringen Melenchon endrer maktbalansen i Paris. Men valgdeltakelsen er skremmende lav.

Bildet: Jubel i stinn brakke på en av venstrealliansen NUPES’ valgvaker i Paris i kveld.

De foreløpige anslag for det franske parlamentsvalgets mandatfordeling viser at Emmanuel Macrons parti LREM får rundt 230 seter, noe som er langt unna de 289 setene partiet måtte vinne for å få absolutt flertall av de i alt 577 parlamentsmedlemmene som skal velges. Den nye venstrealliansen NUPES får rundt 150 mandater. Alliansen består av fire partier der det største, La France Insoumise, LFI, («Det opprørske Frankrike») ligger an til å få over 80 seter, noe som er en femdobling av hva LFI hadde i forrige periode. Men Marine Le Pens parti har gjort et overraskende godt valg fra ytre høyre kant, og kan få en større gruppe i parlamentet enn LFI. For å sikre seg flertall for sin nye regjering må Macrons parti alliere seg med det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne.

«Presidentnederlaget totalt»

Jean-Luc Melenchon som sist fredag gikk ut på Twitter og hevdet at han ville være statsminster på mandag, har drevet en effektiv valgkamp etter at han nesten nådde andre runde i presidentvalget i april og erklærte seg som statsministerkandidat samme måned. Han trodde neppe at han ville bli statsminister på mandag, men dette har blitt hans hovedparole i valgkampen til parlamentet og antakelig har han skaffet sitt parti LFI og alliansen NUPES mange stemmer på dette valgtrikset. Rett etter at valglokalene stengte tvitret han igjen:

«Nederlaget til presidentpartiet er totalt», og han forsikret om at intet flertall var i sikte med fintellingen som skulle pågå utover natta. Melenchon triumferte omtrent som en seierherre under sin tale etter at valglokalene stemte søndag kveld. Han slo fast at den nye alliansen som han og LFI har lykkes i å smi, tross store uenigheter mellom partiene som nå utgjør denne nye venstresida, har nådde sine mål.

Som et symbol på endringene i dette valget står den tidligere innenriksminister Christophe Castanjer som i sin valgkrets Alpes-de-Haute-Provence tapte mot kandidaten fra La France Insoumis. Men det er et skår i gleden for den nye venstrealliansen at ytre høyre-partiet til Le Pen har vunnet en stor framgang og kan få så mye som opp mot 90 mandater. Og det er vel så betenkelig at valgdeltakelsen er svært lav, med hele 54 prosent av de registrerte som har unnlatt å stemme. Dette er riktignok ørlite bedre enn forrige valg i 2017, men like fullt et varsko om et historisk lavt engasjement for franske valg, noe som framfor alt gjelder de yngste i aldersgruppa 18-24 år.

De endelige resultatene av valget vil foreligge mandag.

Britiske fagforeningers aksjonsdag etterfølges av tre dagers togstreik

Storbritannia står allerede overfor en prisstigning som spiser opp lønna til arbeidsfolk. Jernbaneforbundet RMT har vedtatt å streike tre dager til uka. Og i dag går TUC, britisk LO, i Londons gater under parolen «We demand better» i faglige manifestasjon mot Boris Johnsons kuttpolitikk.

Bildet: Det blir full stans på jernbanen når britisk togpersonell pluss ansatte i Londons undergrunn går til streik til uka.

Det hører med til sjeldenhetene at britisk LO oppfordrer til protestmarsj i Londons gater. Men i dag, lørdag, skjer det – etter lang tids press og forventning på lavere nivå i fagbevegelsen. Og foran i toget går RMT, et lite men aktivistisk fagforbund som organiserer de ansatte på jernbanen, med unntak av lokførerne som har sitt eget fagforbund, Aslef. RMT representerer de lavtlønna ansatte innen konglomeratet av oppsplitta selskap som driver jernbanen i Storbritannia etter den omfattende privatiseringskampanjen som ble gjennomført på 1990-tallet, og som ble en forløper for tilsvarende omorganisering i land etter land, også i Norge.

50.000 i streik i 13 selskap

Steiken som er annonsert tre dager i neste uke omfatter 13 ulike operatørselskap innen jernbanen, pluss London Underground (t-banen) og Network Rail som er regulerings- og kontrollselskapet for hele jernbanesystemet, det britiske BaneNor, så å si. Det er mer enn halvparten av forbundet RMTs totale medlemstokk som er tatt ut i streik og forbundet hevder at det er den største streikeaksjonen på tre tiår i landet.

https://tribunemag.co.uk/2022/06/rmt-rail-strike-trains-tuc-rally-cost-of-living

Streikekravene er både høyere lønn for de lavest lønte og for mellomsjiktene av jernbaneansatte, som vel å merke ikke omfatter de forholdsvis godt betalte togførerne. Dette er et forsøk på å møte den 11-prosents prisstigninga som vil komme og som vil undergrave vanlige arbeideres kjøpekraft i løpet av kort tid. Streiken retter seg også mot de varslede kuttene i Network Rail fra regjeringa til Boris Johnson på 2,2 milliarder pund (over 25 mrd NOK).

RMT er spesielt opprørte over kuttene i Network Rail. Dette handler om togsikkerhet og passasjerenes trygghet. Det berører også det aller ømmeste punktet i den britiske privatiseringshistoria, nemlig selskapet Railtrack som ble etablert av flere private operatører for å drive vedlikehold og sikkerhetskontroll for all tog- og spordrift. Dette var krona på verket til statsminister John Major, Maggie Thatchers etterfølger, da han fullførte privatiseringa i 1994. Kort tid etter, fra 1999 til 2002, skjedde det tre alvorlige togulykker som resulterte i 42 drepte. Dette tvang myndighetene til å oppløse Railtrack og renasjonalisere denne virksomheten som ble videreført i det nye statlige selskapet Network Rail – som nå utsettes for milliardkutt i driftsmidler.

Det er stor uro i britisk arbeidsliv og flere streiker er annonsert. Første test på kampmoralen er oppslutninga om TUC-marsjen i London i dag.

Venstrelista bak Melenchon truer president Macrons parlamentariske maktmonopol

Valget til den franske nasjonalforsamlinga i går har snudd opp ned på styrkeforholdet under presidenvalget i april. Venstrefronten Nupes er like store som Macrons stadig mer høyreorienterte parti og Marine Le Pens høyrepopulister er forvist til tredjeplass.

Bildet: Jean-Luc Mélenchon, lederen for partiet «Det ukuelige Frankrike» har gått i spissen for den nye venstrefronten Nupes som har endret fransk politikk på under to måneder i år.

Jean-Luc Mélenchon har klart det igjen, nemlig å bevise at han er et uforutsigbart uromoment i fransk politikk som aldri slutter å overraske, tross sine 70 år. I søndagens første valgrunde fikk han og hans nyskapning NUPES 25,66 prosent av stemmene og var dermed jevnstore med presidentpartiet LREM (25,75 %). Dermed er det skapt en ny dynamikk i det som så ut til å bli en «walk over»-seier for president Macron etter at ble gjenvalgt som president i april. Ved andre valgomgang neste søndag kan det komme nye overraskelser og Macron kan ikke føle seg sikker på sitt planlagte parlamentariske flertall:

https://www.leparisien.fr/elections/legislatives/legislatives-2022-et-maintenant-la-bataille-sans-merci-du-second-tour-13-06-2022-6G4VGXWQ6RFZ5LAW57FLQTDZ24.php

Som en cup: Avansement etter utslagsmetoden

Franske valg er en omstendelig affære. For det første går president- og parlamentsvalg over en periode på over to måneder. Dernest er begge valg, med en innlagt pause, fordelt på to omganger der utslagsmetoden gjelder i første runde. Det var det som gjorde at Jean-Luc Mélenchon ble slått ut med en hårsbredds avstand til ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen i første runde av presidentvalget. Han manglet bar ca. 400.000 stemmer på å blir kvalifisert til 2. runde, noe som kunne ha gjort livet atskillig mer spennende for sittende president Emmanuel Macron. Men dette scenarioet åpnet også opp for noe helt nytt i fransk politikk: på grunn av Jean-Luc Mélenchons overbevisende stemmesanking, innså også de andre venstresidepartiene at at det kun var han og ingen andre som kunne fronte en ny allianse dersom Macrons flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet) skulle utfordres. I forrige periode hadde presidentpartiet, det løst sammenraskede LREM absolutt flertall blant de 577 parlamentsmedlemmene.

Ved første runde i parlamentsvalget stiller inntil et dusin kandidater opp i enkelte valgkretser, men kun de som får over 12,5 % av stemmene går videre. Men det er ikke nok å blir størst, for stemmetallet måles også opp mot valgdeltakelsen. Dermed kan en kandidat som får mer enn 50 prosent likevel ikke oppnå stor nok andel blant de stemmeberettigete i valgkretsen og må dermed gå videre til en 2. valgomgang. Og valgdeltakelsen er oppsiktsvekkende lav, kun rundt 50 %, noe som i seg sjøl er et illevarslende tegn på tilstandene i fransk politikk.

Tross likhet i stemmeprosent mellom Macron-partiet LREM og Nupes-alliansen, får likevel LREM bedre uttelling i antall valgkretser som vinnes i første omgang. Men dette kan endre seg, avhengig av hvor de andre partiene som er uten sjanse for egne kandidater vil stemme. Det tradisjonelle konservative partiet Republikanerne har fått svært hard medfart siden forrige valg, og må antas å ville stemme på Macrons parti der det er hard kamp om å vinne en av de 577 kretsene. På den annen side vil det høyrepopulistiske Le Pen-partiets mange arbeiderklassevelgere kunne gå motsatt vei og stemme venstrealliansen Nupes, sjøl om partileder Marien Le Pen har oppfordret om ikke å gi en eneste stemme til Nupes. Her kan en ytterligere styrking av president Macrons markedsliberalistiske høyredreining komme til syne neste søndag.

Valgallianse eller parti – gjør Nupes vei i vellinga?

Det er mange forkortelser i fransk politikk i tillegg til de nevnte LREM og Nupes. Den viktigste faktoren bak Nupes-suksessen er LFI, eller La France Insoumise («Det ukuelige Frankrike») som har vist seg å være en effektiv valgkampmaskin bak frontfiguren JLM. Nupes (som kan oversettes til Nye folkelige, økologiske og sosiale union) er en allianse av den radikale valgkampstorebroren LFI og «de tre dvergene» EELV (De grønne), kommunistpartiet PCF og det fallerte sosialdemokratiet i Parti Socialiste (PS) som oppnådde det historisk lave 1,69 prosent av stemmene i presidentvalgets 1. runde.

Men altså, bak forkortelsen JLM står Jean-Luc Mélenchon, mannen som har en fortid som marxistisk aktivist blant de revolusjonære som sprang ut av 1968-opprøret i Paris. Men i mellomtida har han gjort sin tjeneste som statsråd i president Mitterrands sosialistparti-regjering på 1980-tallet og sånn sett konverterte til sosialdemokratiet før han igjen gikk tilbake til sitt venstreprosjekt og startet Parti de Gauche (Venstrepartiet) som et valgparti i 2009, bl.a. i allianse med det franske kommunistpartiet PCF. Da dette prosjektet havarerte pga indre stridigheter, startet han LFI i 2016, med tanke på presidentvalget året etter. Der lyktes han nesten, men ble slått med god margin av Marine Le Pen i kampen om siste valgomgang. Den gang skreiv jeg en artikkel som framhevet noen av de egenskaper ved mannen som kanskje har kommet enda bedre til sin rett ved årets valg:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/04/

I det forrige parlamentet hadde LFI bare 17 seter. Nå kan partiet håpe på nærmere hundre medlemmer i den lovgivende forsamling. For sjøl om Nupes stiller som valgallianse, vil hvert av partiene sitte med sine egne partigrupper og håpe på at dette kan gi utteling i de neste fem år. Men rundt store deler av fellesprogrammet som Nupes stiller til valg vil partiene opptre samlet, noe som blant annet innbefatter en interessant og ny felleskritikk av EUs markedsliberalisme og kapitalistiske vekstideologi. Når det kommer til krav om utmeldelse av og reformer i Nato, så er imidlertid spørsmålet så betent at LFI og PCF skiller lag med de to andre mer sentrumsorienterte partnerne. Ikke minst på det siste feltet, det som handler om sikkerhetspolitikk og krigen i Ukraina, så må en forvente en ny storm av anklager denne uka mot Mélenchon. Noen prøver – sjølsagt – å klistre merkelapper som «Putin-apologet» til Nupes-lederen fordi han har holdt på sin kritikk av Nato og USA, tross avstandtaken til Russlands angrep på Ukraina. Spørsmålet er om det vil prelle av i en velgermasse som framfor alt er opptatt av å markere avstand til den stadig mer upopulære og arrogante president Macron. Et eksempel på at den typen kampanjer ikke alltid funker, er forsøket fra høyresida og media på å sverte Mélenchon etter at han gikk ut med anklagen om at «politiet dreper». Det skjedde etter at politifolk uprovosert skjøt og drepte to kvinner i en bil i Paris nylig. Dette skjedde rett etter politivolden ved Stade de France og minnet enhver om hvor voldsbefengt det franske politiet og gendarmeriet har vært gjennom hele den lange kampen mot