Den ukjente megamassakren: 80 år siden voldtekten på Nanjing

Den 13. desember 1937 startet en av historiens verste massakrer da japanske styrker inntok Nanjing, den gang Kinas hovedstad, og begikk et masseslakt av sivile og voldtok titusener av kvinner. Trolig oversteg drapstallene fra Nanjing antallet som ble drept av USAs atombomber i Nagasaki og Hiroshima åtte år seinere.

  Bildet: Et av utallige bilder fra massakren i Nanjing, det ene mer hjerteskjærende enn det andre. Det fins fotografier i fleng av kinesere som blir halshogd, av massegraver, av skyting bakfra på kloss hold og utstilling av avhogde hoder. Mest brutale er bildene av voldtatte, bukoppskjærte kvinner og lemlesta barn.

«Voldtekten på Nanjing» er den kalt og er fortsatt en diplomatisk verkebyll 80 år etter at det skjedde. Kineserne hevder at inntil 300.000 kan ha blitt drept, mens enkelte japanske nasjonalister og fornektende historiske revisjonister påstår at massakren aldri fant sted. De fleste japanske kilder peker likevel mot en udåd av så massive dimensjoner at det er vanskelig å finne sammenliknbare episoder av overlagt vold og bevisst ondskap i moderne historie. 

Kjære anti-imperialister! Kjære venner av Palestina!

 

Dette er appellen jeg holdt i dag på Palestinakomiteens markering i Kristiansand:

Som alle har fått med seg har the Madman, Mr. Trump, anerkjent Jerusalem, hele Jerusalem, som Israels hovedstad. Og som kommentar til sitte eget dekret sa han at dette var et «strålende bidrag til freden». Med det har Trump tatt steget inn i George Orwells roman 1984 og satt seg ned der han hører hjemme, i Sannhetsministeriet der slagordet lyder: «War is peace»!

Da den kjente britiske midtøsten-reporteren Robert Fisk ble spurt av en irsk TV-journalist denne uka om hva han trodde foregikk inni hodet på Mr. Trump, svarte han spontant: «Det kan jeg ikke vite. Jeg har ikke nøkkelen til galehuset!» Fisk kommenterte dette utsagnet sjøl etterpå ved å si at sånt kan man uttale uten at noen lenger reagerer på omtalen av lederen for verdens største og eneste supermakt. Det er i seg sjøl skremmende.

I Trumps erklæring brukte han ikke ordet «Palestina», men kun «Israel og palestinerne». M.a.o. fins det bare ett suverent folk i Jerusalem, byen som i 1947 med FNs delingsplan ble erklært som internasjonal by fordi den regnes som hellig for de tre store verdensreligionene. I Trumps retorikk lyder det så enkelt: «Som enhver annen nasjon har Israel rett til å bestemme sin egen hovedstad». Men hva med det andre «suverene folket», palestinerne? Er de plutselig fratatt den samme retten?

Donald Trumps erklæring er dermed i strid med internasjonal lov, slik både USA og FN så det i 1980. Kongressen i USA vedtok rett nok i 1995 å flytte ambassaden til Jerusalem, men ingen president har prøvd å etterleve det, ikke før nå.

Trumps motkandidat i presidentvalget, Hillary Clinton, erklærte riktignok i 1999 at «Jerusalem er Israels evige og udelelige hovedstad». Så det er vel grunn til å anta at hennes politikk ikke ville ha vært vesentlig forskjellig fra Trumps på dette punktet. Trump tramper bare litt mer uelegant i klaveret.

Og det er nettopp det dette handler om. For sjøl om den såkalte tostatsløsninga er død og begravet for lengst, så betyr ikke det at handlingene til de store aktørene internasjonalt ikke har stor betydning for spørsmålet om krig og fred i regionen. Med dette har USA gitt Israel og dets kompromissløse statsminister Netanyahu carte blance til å gjennomføre sin nybygger- og okkupasjonspolitikk av Øst-Jerusalem uten fare for å bli sparket i leggen av USA. Men spørsmålet er om USA med dette grepet har tatt et langt steg i retning av å gjøre seg selv irrelevant i hele Midt-Østen. Det har vi jo fått en forsmak på i Syria-krigen der Russland har tatt full kontroll over regien.

En tidligere USA-president, Truman, begikk en av de største forbrytelser mot menneskeheten ved å slippe atombombene over to japanske byer etter at den 2. verdenskrig var vunnet. Bortsett fra de fire første bokstavene i navnet som Trump har felles med sin kaldkrigskollega fra 1945, besitter han også det samme tankegodset om å skyte spurv med kanoner, slik han nå på uforutsigbart vis er i ferd med å vise at han er i stand til overfor Nord-Korea. Men det han ikke har felles med Truman, er å sitte som leder for en oppadstigende verdensmakt som kunne diktere betingelser for krig og fred over alt i verden. Trump leder en supermakt i oppløsning, og når han sier «krig er fred» på Orwell’sk vis i Midt-Østen, så kan det gjøre skade på kort sikt. Men det er antakelig staten Israel som må betale regninga for Trumps feiende invitt når det kommer til stykket.

«Israels venner» jubler for Trumps utspill. KrFs Hans Fredrik Grøvan, som leder foreningen «Israels Venner på Stortinget», sa i forkant av Trumps tale at en amerikansk anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad kan gjøre det aktuelt å for Norge å gjøre en ny vurdering.

– Hvis USA nå gjør dette, og andre land eventuelt henger seg på, så bør dette også få konsekvenser for Norges vurdering av spørsmålet, sa Grøvan.

Kari Henriksen, Arbeiderpartiets stortingsrepresentant her fra Kristiansand, er et av Aps tre medlemmer av «Israels venner på Stortinget». Men hennes eget parti har sagt at Trumps utspill er en uklok avgjørelse. Så da er kanskje tida inne for å bestemme seg for hvilket bein en skal stå på, kamerat Kari?

For det er nå kampen starter, kampen om å ta stilling for palestinernes rettigheter i et land der tostatsløsninga er død, men der kampen for å kreve statsborgerlige rettigheter innen en enstatsløsning vil bli det avgjørende for det palestinske folkets framtid. Det betyr å kjempe mot de apartheid-tendenser som allerede viser seg med full styrke i Israel. Det betyr å kjempe for de krav som gir like rettigheter til alle som bor i denne staten, uavhengig av tro og etnisitet.

Kampen fortsetter. Takk for meg.

 

 

Fra kulturrevolusjon til toalettrevolusjon på vei mot oppfyllelsen av Den Kinesiske Drømmen

Kinas kommunistparti har gått en lang vei fra Maos klasseopprør til «formann Xi» og hans renoveringsrevolusjon, dvs den gigantiske modeniseringa som også innebærer en helt bokstavelig revolusjonering av Kinas stinkende dasser. Innen 2035 skal en halv milliard menneskers livsstandard i det tilbakeliggende utkant-Kina løftes.

 

Det stinker i hutongen, de gamle og trange bakgatene i det som engang utgjorde Beijings vanligste boligstandard. Nå er det landsbygda som skal toalettrevolusjoneres. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det sitter en mann på huk og driter i et høl i golvet på en dass i en hutong i Beijing. Han taster, multitaster, mens han gjør sitt fornødne. Mens han tørker seg i ræva, plinger det i I-phonen hans: Hands on, liksom. Det er komplisert. Jeg står ved sida og benytter et pissoar – på forovervis. Diskresjon forbudt!

Alle som har vært i Kina husker de gamle dassene som bare var et høl i golvet. Fritt lortfall. Fordelen var at du ikke fikk noen bugs ved å sette deg på en innurinert klosettskålring. Ulempen var at hvis lårmuskulaturen sviktet, så gikk det rett i dass, for ikke å si «down the drain», hvis en virkelig var uheldig.

Formann Xi har lansert Toalettrevolusjonen

Sanering i Beijings migrantbydeler viser «en menneskespisende kultur» i Kina

19 ble drept i en brann i en utkant av Beijing 18. november, hvorav åtte var barn. Myndighetene satte i gang en oppryddingskampanje i migrantghettoene som har vakt harme. Både kinesiske og norske aviser skriver om det som for mange avdekker Kinas økende tilstramming og brutale syn på diduan de ren, lavstatusfolket.Bildet: Den engelskspråklige og partikontrollerte «China Daily» har skrevet uopphørlig om brannen i Beijing og dens konsekvenser, som her i et helsidesoppslag 1. desember.

Isen har lagt seg på sjøene utenfor Den forbudte byen her i Beijing. En iskald nordvest feier ned fra de fjerne fjell og har for lengst varslet vinterens nådeløse ankomst. Det er i denne kulda Beijings myndigheter har kastet ut tusener av migrantarbeidere, dvs folk som har flyttet inn fra landsbygda for å jobbe i tekstilindustrien og andre småbedrifter som har etablert seg i den kinesiske hovedstadens utkant.

Den 18. november tok det fyr i et boligkompleks i bydelen Daxing. Det brant sjokkartet fort i materialer som var brukt for å fortette en boligblokk slik at den kunne romme flere leietakere. Og det var farlige, hjemmelaga og ureglementerte elektriske koplinger som antakelig var årsak til brannen. Yuan Wuneng, en 36-årig migrantarbeider, som sammen kona nå bor i varebilen etter på ha blitt kastet ut, flyttet inn i blokka for to år siden etter å ha vært migrantarbeider i storbyen i 12 år. Han valgte rommet på 20 kvadratmeter kun på grunn av lav pris. Og dette leiemarkedet er også drivkraft for huseiere til å presse inn flest mulig på minst mulig areal. I boligblokka på tre etasjer, en såkalt tre-i-en-blokk, var det både fabrikklokaler, lager og innkvartering av arbeidere. Det bodde 400 mennesker i blokka som het Jufuyan. Navnet betyr «å samle på en heldig skjebne», skriver avisa China Daily i en helsides reportasje sist fredag.