Inntil det tidlige 1950-tallet ble tuberkulosepasienter utsatt for barbariske inngrep. Det siste tidsvitnet, Egil Henry Johnsen, forlot oss før jul i fjor. Han kunne som få fortelle om denne spesielle epoken innen det norske helsevesenet. I går holdt jeg foredrag for årsmøtet i Setesdal sogelag om Landeskogen sanatorium hvor han oppholdt seg som pasient for mer enn 70 år siden.
Første gang Egil Henry Johnsen ble smittet av tuberkulose var da han som 18-åring i marinen var på tokt med et kondemnabelt gammelt engelsk krigskip overtatt av Norge etter krigen, jageren «Arendal», der de bodde 40 gaster på banjeren. De hadde vært på nesten to måneders tokt til Tromsø og vendte tilbake til Håkonsvern ved Bergen.
-17 av oss var smittet, ble det konstatert etter at vi ble sendt på Haukeland Sykehus og undersøkt med røntgen og testet med pirquet-prøve. Det var en lege som hadde oversett smitte hos en gast på marinebasen og det ble oppslag i en av bergensavisene. Jeg husker overskriften: «Skandale på Marineholmen!». De tok spyttprøver og prøvde å dyrke fram bakteriekolonier. Men de fant ikke noe. Så vi ble sendt «hjem» til basen, og siden ble jeg dimittert. Kort tid etter fikk jeg hyre på en stykkgodsbåt fra Staubos rederi som smører. Etter åtte måneder ble jeg tilbudt hyre som motormann på et annet skip, «Haakon VII» som gikk mellom New York og Middelhavet. Deretter kom jeg tilbake til marinen for å ta resttjeneste. Det skjedde i 1948 ved marinebasen i Marvika i Kristiansand.
Første gang jeg møtte Egil Henry Johansen var for tre år siden, sylskarp og detaljert i sin hukommelse da han fortalte om sin sykdom. For det var her alvoret begynte.
Fantomsmerter under storoperasjon, også kalt «kvisting»
Jeg hadde en ny legesjekk hos doktor von der Lippe i Kristiansand. Han var lungelege og fant ingen forandring på nye røntgenbilder som han sammenlignet med bildene fra Haukeland fra året før. Men så fikk jeg i oppdrag å renske brukbart utstyr fra skip som var lagt i opplag ved basen og skulle hogges opp. Jeg gikk og vasset i kaldt vann nede i bunnen av gamle minesveipere. Det var en skikkelig drittjobb. Jeg gikk konstant våt og kald og ble klein. Jeg ble innlagt på sykestua på Odderøya for antatt lungebetennelse. Et nytt røntgenbilde konstaterte tuberkulose på venstre lunge. Da bar det i vei til Landeskogen sanatorium i Setesdal, forteller Johnsen.
Han oppholdt seg halvannet år på sanatoriet og var først gjennom ulike opplegg for behandling, blant annet «kuring» og «blåsing» som er kjente begrep fra behandlinga av tuberkuløse. Men da dette ikke kurerte sykdommen, ble Johnsen utsatt for den såkalte storoperasjonen, også kalt «kvisting». Det skjedde i to omganger på Kristiansand Sykehus i 1950. Han som opererte var doktor Brodersen, en kjent lege ved sykehuset.
-Hadde jeg visst hvor stort inngrepet var, ville jeg ha rømt hjem. De reima meg fast og ga meg ei likegladsprøyte før de tok ut fire ribbein. Noen dager seinere tok de ut ytterligere tre ribbein. Det var dette som gjorde at mange ble skeive, men jeg fikk fysioterapi og fikk retta opp skulderbladet. Operasjonen skjedde uten narkose, kun steg for steg med lokalbedøvelse for hvert ribbein de fjerna. Jeg holdt sykepleieren i handa og måtte klemme når det var for vondt. De brukte ei tang og kneip av og tok ut deler av ribbeina. Verst var det inn mot brystbeinet. Da besvimte jeg av smerte.
-Det ryktes at en døde på toalettet etter en sånn operasjon. Den andre operasjonen min var så ille at intet norsk ord kan beskrive smerten. Dette var i 1950. Streptomycinen var da kjent internasjonalt, men ikke tilgjengelig i Norge. Jeg fikk først medisin som etterbehandling, sa Egil som da levde i beste velgående, tross passerte 90 år. Men han hadde vonde minner mange år etterpå med mareritt om de voldsomme inngrepene.
Han fikk mange venner på Landeskogen, men så også mye sosial isolasjon, mye desperat festing, mange som fant seg kjærester og folk som hadde seg i kjelleren, det eneste sted hvor en kunne stikke seg vekk for en hyrdestund. Og ei jente som hadde blitt svikta av kjæresten drukna seg i svømmebassenget.
«Blåsing» – et mildere, men ikke smertefritt inngrep
Da Egil skulle til Landeskogen i 1948 foregikk transporten med tog til Byglandsfjord, den smalspora og for lengst nedlagte Setesdalsbanen. Han ble innlagt på 6- eller 8-mannsrom før det ble permanent opphold på firemannsrom. Den første tida var det bare sengeligging, og deretter «kuring» der pasientene etter måltidene gikk ut og la seg på senger under tak i det fri. Poenget var å ligge stille, puste inn frisk luft blant furutrærne som sto tett rundt sanatoriet. Etter lengre tids opphold begynte behandling med såkalt blåsing.
-De borra to hull i sida på brystkassa. Det var ett hull for å lyse innvendig og ett for å brenne av nervetrådene til lunga slik at den kunne presses sammen. Jeg husker at det lukta svidd, fortalte Egil.
-Jeg kan ikke huske at de brukte bedøvelse. Jeg skreik ikke, men jeg sa nok «faen». Det var noe doktor Sand, overlegen, ble irritert på. Vi skulle ikke gi uttrykk for smerte. Han var en arrogant mann, veldig ovenfra og ned, i motsetning til et par andre svært hyggelige leger.
-Denne prosedyren fortsatte over noen uker. Lungesekken ble fylt med væske som følge av operasjonssårene og måtte tappes med tjukke kanyler. Det lukta vanvittig vondt og kvalmende, mintes han da vi snakket sammen for noen år siden. Rett før jul døde Egil Henry Johnsen, 95 år gammel.
Hans kone forteller at han hadde voldsomme traumer mange år etter de voldsomme inngrepene, og det ble ikke mildere med årene. Han hadde mareritt om operasjonene om natta. Han våknet og var desperat. To ganger stanget han hodet i vindusruta i stua, den ene gangen datt hele ruta ut og dryssa ned på en bil på gata nedenunder. Han måtte løpe ut og feie opp glassbrott så ingen skulle se hva som hadde skjedd. Slike minner fulgte ham livet ut.
I 2016, ved 100-årsmarkeingen for åpninga av Landeskogen sanatorium, gjorde jeg en grundig jobb med research både i arkiver og ved intervjuer av tidsvitner. I løpet av de siste 3-4 år har de fleste av disse menneskene, både innlagte og ansatte, gått ut av tida. Egil Henry Johnson var kanskje den siste som kunne fortelle om det brutale medisinske regimet som fortsatt rådde for 70 år siden. Vi takker ham for hans sterke vilje til overlevelse – og overlevering.
halvorfjermeros 
Fordi det hører med til historias fakta, kan jeg kanskje nevne at jeg på begynnelsen av 1950-tallet var innlagt i noen måneder både på Vensmoen i Saltdalen og Glitre i Hakadalen, men slapp relativt billig fra det. Kurert med piller på Vensmoen og en mindre operasjon på Glitre. Det var gjennom sanatoriene at jeg kom meg ut i verden.