Bildet: Hvor mange døde soldater er for mange, hvor mange ødelagte byer og landsbyer er nok? Her fra Avdijka som det forlyder ble erobret av russerne etter langvarige kamper og massive tap av liv.
Det pågår en debatt om Rødts linje for Ukrainakrigen i Klassekampen der partiets talsmann for utenrikssaker på Stortinget, Bjørnar Moxnes, i går (16.2.) svarte på et innlegg av meg (13.2.). Her følger mitt svar til Moxnes som jeg håper kommer på trykk i avisa mandag.
For få dager siden senket ukrainsk skyts et stort russisk marinefartøy helt øst på Krim. Denne uka kom et nytt ukrainsk luftangrep mot den russiske byen Belgorod med minst fem drepte, i samme by hvor et drone- og rakettangrep drepte 25 i desember. Denne uka rammet også russiske raketter Kharkiv og i Lviv, helt vest i Ukraina, mange hundre km fra fronten hvor sivile liv gikk tapt.
I går falt industribyen Avdijka etter en russisk knipetangsmanøver som truet med å omringe mange tusen ukrainske soldater. Byen ligger rett vest for storbyen Donetsk og har vært ansett som en ukrainsk mulighet til å slå gjennom fronten for en delvis gjenerobring av Donets fylke. Færre og færre tror på en slik ukrainsk motoffensiv. Bildet som lenge har tegnet seg er en russisk hær som brutalt og med enorme tap sakte maler seg fram, mens drone- og rakettkrigen øker i intensitet og «oppfinnsomhet» når det gjelder å finne terrormål som rammer hver av de stridende parter. I forgårs meldte The Economist om et nytt russisk romvåpen under utprøving med mulige atomladninger som USAs etterretning skal ha oppdaget. Drone- og fjernvåpenteknologien utvikler seg bokstavelig talt med rakettfart, og det svaret vi hører gjenlyd av over alt i Vesten er mer opprustning og hemningsløs krigsfrykt.
Jeg setter pris på at Bjørnar Moxnes svarer i Klassekampen (16.2.) på innlegget mitt som sto samme dag som Rødt avholdt sitt seminar om Ukraina 13. februar. Men det bekymrer meg at han ikke er mer opptatt av å diskutere hvilken rolle Rødt kan spille for å bli en pådriver for igangsetting av forhandlinger for våpenhvile. En slik rolle må basere seg på en analyse av krigens utvikling og den militære status snart to år og kanskje flere hundre tusen soldatliv etter den russiske invasjonen. Det uroer meg at Moxnes ikke kommer opp med annet enn sitater fra en snart ett år gammel uttalelse som var myntet på å vinne et landsmøteflertall når han skal forklare Rødts standpunkt til krigen i dag.
Mitt poeng med å bringe inn Stortingets Nansenpakke på 75 mrd. kroner i debatten var at det ikke fins dekning for Rødts tilslutning til den i vedtaket fra landsmøtet (LM). Det hjelper ikke at Moxnes ber oss lese det om igjen. Det står ikke ett ord der om Nansenpakka, og nå er Rødt bastet og bundet til dette krigsopprustningsprogrammet som seinest i vinter har bidratt til en milliard kroner til økt våpenproduksjon ved Nammo. Rødt har ikke reservert seg mot dette formålet ved pakka, til tross for at Rødt skal ta stilling til bidragene «donasjon for donasjon», som Moxnes skriver. Han gjør et nummer ut av at LM-vedtaket gikk mot å sende kampfly. Det kom også inn en reservasjon mot å sende Leopard-tanks, men det var fire uker etter at Forsvaret hadde lagt ut bilder av at tanksene var ankommet Ukraina. Nå trenes ukrainske piloter på norske F-16 i Danmark. Hvor er Rødts protester i tråd med «reservasjonene» på denne nyheten? Siste melding fra forsvarsminister Gram er at Norge sammen med Storbritannia er med i ledelsen for oppbyggingen av Ukrainas marine, og skal sende mannskaper og utstyr til det NATO-organiserte treningssentret i Nederland. I praksis blir Rødts tilslutning til Nansenpakka en politikk underlagt NATOs overordna mål for krigen, og den er som kjent beskrevet av sjefen sjøl: Våpen er veien til fred.
Det uroer meg at Bjørnar Moxnes og Rødts ledelse ikke avslører denne bløffen fra Stoltenberg, men bare fortsetter med gamle allmenne betraktninger om at alternativet til væpning av Ukraina er underkastelse og okkupasjon. At det er nødvendig å markere avstand til de smale kretser i Norge som ikke er i stand til å kritisere det imperialistiske Russlands rolle, er vi enige om. Men etter to års konflikt må vi komme videre fra standpunktet om at denne krigen bare handler om Ukrainas selvforsvar. Den erklærte ambisjonen fra USA og NATO om å svekke Russland som militærmakt og økonomi er det klareste tegn på at dette også er en stedfortredende krig der Vesten betaler regninga for at ukrainske soldater skal dø for «våre» geopolitiske mål.
Når de militære realiteter nå peker på det håpløse målet om at Ukraina skal «vinne krigen», er det på tide å reorientere seg. Det er verdt å merke seg at en pensjonert general, Robert Mood i Klassekampen 14.2. er den som spør «hvor mange døde er for mange?» og forbeholdsløst krever at «Vesten må bidra til at partene starter fredsforhandlinger mens det er noe å forhandle om. (…) Start forhandlinger nå!». Eller at Høyremannen og diplomaten Kai Eide i samme avis i går (16.2.) refser det «fryktklima» som nå bygges på overdrivelser om trusselen fra Russland og Kina og som fyrer opp hodeløse opprustningskrav, ikke minst fra høyresida anført av krigshisserne i FrP og Venstre. I Urix på NRK P2 i dag følger Tormod Heier, professor i militær strategi, opp denne kritikken av den overdrevne frykten for russisk ekspansjon som nå ukritisk har fått bein å gå på blant politikere og eksperter i alle varianter.
Og som Moxnes hørte i sitt eget seminar tirsdag denne uka, så anbefalte til og med den kloke og diplomatiske Russlandsforskeren Julie Wilhelmsen at selv om det er ukrainerne som må bestemme, så er det det Vesten som betaler våpnene og derfor må begynne å snakke med Kyiv om når diplomatiet skal «ta over for kanonene». Hun sa også at det har blitt «en sannhet» at om man gir fra seg territorium i forhandlinger med Russland, så vil dette føre til ytterligere territorielle krav fra russisk side. Dette er ikke «opplest og vedtatt», sa Wilhelmsen. At Moxnes som Rødts utenrikspolitiske talsmann på Stortinget ikke er i stand til å framheve noen av de innspillene fra de tre nevnte autoriteter, framstår som litt av et paradoks for det egenerklærte antiimperialistiske fredspartiet Rødt.
halvorfjermeros 