Nederlandsk togstreik ga 9,25 % lønnsøkning

En streikesommer med brudd og nye varsler om fortsatte streiker tvang Nederlandse Spoorwegen. landets «NSB», til å godta ny avtale for 16.700 togansatte. Inkludert i avtalen er økt lønn hvis inflasjonen blir høyere enn anslått.

Bildet: Nederlandske tog har stått stille flere dager i august og september, særlig her ved Rotterdam sentralstasjon som er landets knutepunkt for persontrafikk. (Foto: Halvor Fjermeros)

Det var varslet nye streiker ved mange toglinjer i Nederland tirsdag og torsdag denne uka og sist torsdag sto det meste av landets sentrale linjer stille. Søndag kom det til en løsning der Nederlandse Spoorwegen (NS) godtok en rekke omfattende krav fra de ansattes fagforening. Dermed har de togansatte lykkes i å få kompensert for mye av den prisveksten som nå ligger bak alle streiker som har preget transportsektoren over alt i Europa i sommer.

Train strikes called off as unions and NS strike 9.25% pay deal

9,25 % lønnsvekst over 18 måneder

Avtalen kom på plass etter at sentrale forhandlinger om ny overenskomst ble brutt i begynnelsen av august. Siden har streikene blitt trappet opp, støttet blant annet av landsorganisasjonene FNV og CNV. Fagforeningene som organiserer 16.700 ansatte i de nederlandske statsbanene gikk søndag inn for et tilbud som innebærer et generelt lønnstillegg på fem prosent med tilbakevirkende kraft fra og med juli, økning av minimumslønna og utbetaling av bonus for heltidsansatte på 1000 euro både for 2022 og 2023, samt et nytt lønnstillegg fra neste år. Dersom prisstigninga blir høyere enn anslått, vil det utløse ytterligere kompensasjon. Summen av disse tilleggene er beregnet til 9,25 prosent over halvannet år.

Det nederlandske statistiske sentralbyrået har registrert en prisvekst på fem prosent bare i august. Dette gjenspeiler tendensen over alt i europeiske land og har vært motivasjon for streiker både i Tyskland, Frankrike og ikke minst Storbritannia i hele sommer. Sånn sett er det nederlandske resultatet av streikene både innen tog og luftfart en stor oppmuntring for fagforeninger som har innsett at det kun er streik som nytter hvis arbeiderne innen transportsektoren skal holde tritt med inflasjonen.

Fagforeningene trakk søndag tilbake streikevarsel for denne uka og sender forslaget til ny avtale ut til medlemmene for uravstemning.

Et nytt arbeiderparti blir ikke til ved proklamasjoner. Det må bygges!

«Rødt, det nye arbeiderpartiet?», lyder temaet for en debatt på Protestfestivalen i Kristiansand torsdag 8. september. Og stadig oftere hører vi Rødt nevnt som arvtakeren til Det kongelige norske arbeiderparti fordi «det gamle» har mistet sin appell i den oppvåknende arbeiderklassen.

Bildet: Arbeiderklassen er mer enn menn med sveiseapparat og hjelm. Men i dagens tiltakende streikevilje og fagforeningsbevissthet er både den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen avgjørende viktig for å bygge en ny bølge av klassekamp mot vår tids ustyrlige kapitalisme. (Foto: Halvor Fjermeros)

En stor og kraftfull allianse av et opprør fra vanlige strømforbrukere, næringer og industri er i gang. Men dette startet allerede på nyåret 2018 da Nei til EU og våkne miljøer innen fagbevegelsen skjønte hvor det bar med regjeringas ønske om å melde Norge inn i EU-organet ACER og å bygge nok en utenlandskabel for krafteksport til Skottland (North Connect) i tillegg til de to til Tyskland og England som allerede var under bygging. Svære og landsomfattende fakkeltog ble arrangert i vintermørket overalt der det fins kraftforedlende industri.

Sist vinter var det ny landsdekkende protest mot strømpriskrisa. I industribyen Kristiansand i kraftforedlingsfylket Agder var det fakkeltog med faner og taler fra regionens fagforeninger innen prosessindustri, offentlig sektor og også bondelag og småbrukere. Navet i dette maskineriet var det faglige utvalget i Rødt lokalt. I fem år har vi bygd opp et nettverk basert på egne medlemmer i fagforbund i og utenfor LO som har skaffet oss den kompetanse og tillit som er nødvendig for å kunne koordinere arbeidet i en sammensatt fagbevegelse der særinteresser og uenigheter lett kan dominere enhver debatt når det kommer til krav og aksjoner. Denne evnen til å samordne en brei bevegelse hadde lenge Det kongelige norske arbeiderparti. Men de har abdisert fra sin trone og sliter nå hardt med å bevare den siste rest av troverdighet som fagbevegelsens parti, til og med blant de sterkest troende. Toget har bokstavelig talt gått, nå som jernbanens folk er i harnisk over Aps videreføring av høyrepolitikken, tross fagre valgløfter.

Plassen for et nytt arbeiderparti er altså ledig. Rødt har ved sitt inntog i offentligheten, særlig etter valget av den sterke gruppa på Stortinget for ett år siden, framstått som det tydeligste partiet i kampen mot ulikhetssamfunnet og det uregulerte arbeidslivet, som støtteparti for streiker og som konsekvent talerør for de mest progressive sjikt innen fagbevegelsen. Men dette er en seig materie, noe alle som kjenner feltet vet. I 2018 var det så vidt LO-ledelsen lot seg vippe til å innta et standpunkt mot ACER etter at Fellesforbundet i grevens tid kom fram til et nei-standpunkt. Det var prosessindustriens forbund Industri Energi (IE) som dreiv kampen mot krafteksport den gang. I år har IE inntatt en lavere profil, enda industrien de representerer er direkte truet av strømpriskrisa. På LO-kongressen i vår benyttet ikke IE-delegasjonen sjansen til å kjempe for opposisjonens krav til politisk kontroll over krafta, men føyde seg stille og pent inn bak regjeringa og Ap-toppenes forsøk på å legge et vått teppe over det kraftopprøret som nå ikke lar seg stoppe. Og LOs største forbund, Fagforbundet (med nær en tredel av LO-kongressens delegater) inntok en rolle så passiv at man må lure på hvilken strømkriseverden de lever i. Summen av dette blir en støtte til Ap-ledelsens åpenbare forsøk på nøytralisering av opprøret. Store deler av fagbevegelsen sleper føttene etter seg på et felt der regjeringa, som søker støtte hos Høyre, mangler legitimitet for sin markedsliberalistiske offensiv for salg av det norske arvesølvet. Dersom forbannelsen blant folk skal få utløp, og ikke bare ende opp i et Facebook-«opprør», må folk og fagbevegelse ut på gata. Helt sentralt i denne mobiliseringa er å gjenreise fagbevegelsens kampkraft, fagforening for fagforening, klubb for klubb. For å lykkes med det trengs et nytt arbeiderparti som lever og ånder for denne oppgaven.  

Rødt har kommet godt i gang med denne jobben. Med sitt sosialistiske og revolusjonære program og sin antiimperialistiske plattform som fredsparti, er Rødt den eneste kandidaten til å fylle den ledige plassen. En så djerv målsetting må imidlertid også vises i at en har appell til de velgergrupper en vil representere. En studie av høyskolelektor Dag Inge Fjeld om partiets velgergrunnlag fra i fjor høst, gir en interessant bekreftelse på at Rødt faktisk fanger opp den nye arbeiderklassen på en markant annen måte enn andre partier.

En undersøkelse i fjor av utdanningsnivå i partiene bekreftet dette bildet. Når Rødt ønsker å framstå som et klassebasert parti, så er det faktisk hold i påstanden. Men å være et arbeiderparti krever noe mer enn en høy andel arbeiderstemmer. En må også ha en politikk som gavner vår tids breie og sammensatte arbeiderklasse og deres interesser. Det er dette sykepleier og aleinemor Linda uttrykker når hun i Fjelds undersøkelse sier at forskjellene i Norge nå begynner å ligne på dem i USA. Hun er en av Norges økende gruppe av «working poor».

Men det er ikke nok å proklamere en ambisjon om å bli det nye arbeiderpartiet. I det lange løp er det avgjørende for om en kan bli et virkelig arbeiderparti at Rødt blir i stand til å bygge både en organisasjon og en klassebasert og sosialistisk bevissthet i et nært samspill med fagbevegelsens frontløpere. For det var fagforeningene som kom først. Arbeiderpartier har til alle tider stått på skuldrene til den faglig organiserte arbeiderklassen. Nå ser vi igjen framveksten globalt av vilje til kamp for overlevelse blant arbeidstakere innen gamle så vel som nye næringer, kanskje best symbolisert innen de inntil nå fagforeningsfrie gigantene Amazon og Starbucks i USA. Klassekampen blir tydeligere. Til og med «trepartssamarbeidets hjemland» Norge ser vi nå arbeidskjøpere som har begynt å true streikende arbeidere med lockout. Det innvarsler ei ny tid der klassekamp fra oven må møtes med organisert kamp nedenfra.

Men synlige stortingsfolk og tillit i de grupper man vil representere er bare halvparten av hva som kreves for å skape det nye arbeiderpartiet. Den andre delen heter organisasjon. Her har Rødt tidligere i år avdekket urovekkende svakheter i møte med krevende saker som Ukrainakrigen, bruduljene rundt nettstedet steigan.no og Rødts holdning til Nato-medlemskap for Sverige og Finland. Partiets ledelse har eksponert et haltende ganglag mellom en tydelig og sterk politisk profil og et mangelfullt grep om det utenomparlamentariske arbeidet. En tallrik og nyinnmeldt, men også mangelfullt skolert medlemsmasse i et parti bestående av grunnorganisasjoner av høyst varierende funksjonsgrad, har vist seg å være Rødts akilleshæl.

Dette er ingen sensasjonell påstand, men kun en erkjennelse av at Rødt med sine 14.000 medlemmer lider av voksesmerter og en organisasjonsledelse som ikke klarer å leve opp til forventningene som nå stilles til partiet. På kort sikt bør det etableres faglige utvalg på regionalt og lokalt nivå på ethvert sted der det fins medlemsmessig grunnlag for det. På lengre sikt må Rødt legge opp til en gjennomgripende organisasjonsbygging som må starte med prosessen fram mot neste års landsmøte. Bare slik kan Rødt svare på den utfordring vi står overfor i den nye klima- og klassekrigen vi står overfor when the going gets tough.

Industridøden er i gang: REC Solar legger ned

Ei lenge varsla krise har nå fått sitt første offer. REC Solar med 250 ansatte i Porsgrunn og Kristiansand legges ned av indiske eiere som følge av de norske sjokkprisene. Dette advarte tillitsvalgte og direktører om i januar.

Bildet: Daværende tillitsvalgte Ronnie Salvesen og ditto direktør ved REC Solar i Kristiansand David Verdu advarte mot industridød i januar i år. (Foto: Halvor Fjermeros)

Bare noen timer før partilederdebatten under starter, der kraftpriskrisa kommer til å bli det sentrale tema, kommer sjokknyheten om at REC Solar legger ned hele sin norske virksomhet. Den globalt ledende produsenten av solcellesilisium med verdens laveste utslipp av CO2, må dermed gi tapt for kraftprisene som det inneværende døgnet har nådd over 7 kroner per kwt.

Advarte mot kraftbransjens motiver

Under et intervju i januar i år på denne bloggen advarte både tillitsvalgte og direktører om konsekvensene av de høye strømprisene for industrien. REC Solar betalte seks ganger så høye strømregninger allerede i fjor høst som året før. Direktør David Verdu nøyde seg ikke med den andvarselen, men foreslo også at kraftselskapene måtte utelukkes fra NHO fordi de ikke tjente industriens interesser, men derimot sine egne kortsiktige profittinteresser:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/01/

På forsommeren fikk den samme direktøren oppsigelse med øyeblikkelig varsel, angivelig fordi de indiske eierne mente han ikke overholdt de mål om inntjening som han hadde satt for sin

Støres styrevegring i strømkrisa skyldes en bunnfast markedstro

Steg for steg rykker statsminister Støre bakover i sin ufrivillige ferd for å gripe inn i strømpriskrisa. I juli ga han en antydning til svar på gåten om hvorfor han styrer mot stupet da han sa at drivkreftene bak kraftkrisa ikke umiddelbart kan styres med politikk. Slik snakker en sann markedsfundamentalist.

Bildet: Fyllingsgraden i vannmagasinene i det sørøstre Norge er faretruende lave, mens eksporten gjennom utenlandskablene går sin gang. Her fra Blåsjø i Setesdals vesthei/Sirdalsfjellene.

Strømpriskrisa truer nå norsk næringsliv. Krisa kommer ikke som noen overraskelse. Likevel har Jonas Gahr Støre gjort det til sin hovedoppgave som statsminister å forhindre politisk styring av kraftpolitikken. Til og med hans aller nærmeste stiller seg uforstående til hans vegring mot konkrete tiltak for å begrense krafteksporten via utenlandskablene, fylle opp faretruende lave vannmagasiner og sette en makspris på strøm som skjermer husholdninger og bedrifter for uhåndterlige strømutgifter. Når en lojal støttespiller som Roar Flåten, LO-leder fra 2007-13, sier like ut at han er «forbannet over at det ikke er mer handling» i den ekstreme situasjon vi er i (Aftenposten 3. august) og når tidligere statssekretær Trygve Tamburstuen, medlem av Arbeiderpartiet i 60 år, i et åpent brev til Støre skriver at han er skuffet over manglende inngripen og advarer mot et katastrofevalg for Ap (Dagsavisen 1. august), er det alvor. De ser stupet nærme seg, mens Støre ser en annen vei og hans lydige energiminister daglig forsikrer oss om at «han følger med» på kraftsituasjonen og produsentenes forvaltning av våre kraftressurser.

Jeg snakket med en Ap-ordfører før ordførermøtet tirsdag denne uka med Støre og hans viktigste statsråder i denne krisa, næringsminister Vestre og energiminister Aasland. Hun sa at regjeringa lenge har lidd av handlingslammelse. Og hvis de ikke kom opp med noe mer konkret for å styre kraftprisen, ville hun vurdere å kalle sin egen regjering for evneveik. Det sier alt om hvor stor frustrasjonen er blant Arbeiderpartiets topptillitsvalgte. Det kom ikke noe konkret ut av møtet. Men det kom tilstrekkelig med «signaler» om at alvoret i situasjonen ble forstått. Så evneveik-diagnosen er inntil videre lagt på vent.

Støre styrer mot stupet

Det fins kun en forklaring på Støres vegring: Han er livredd for å irritere EU og å komme i konflikt med EØS-reglementet for «ulovlig konkurransevridning». Og han framstår som en troende markedstilhenger som ikke tør å røre markedet for strøm, til tross for at det er et skapt marked på et felt som for bare 30 år siden var politisk styrt og en selvsagt del av vår infrastruktur på linje med vei, vann og kloakk. Mange har undret seg over Arbeiderpartiets leder og hans standhaftige motstand mot enhver form for inngripen i strømpriskrisa. Delegater på LO-kongressen betegnet Støres og LO-ledelsens vegring mot forslag fra opposisjonen på kongressen om styring av strømmarkedet som å skyte seg sjøl i foten. Noen fagforeningsfolk spådde denne vegringa som en sikker vei til meningsmålinger under 20 prosent for Ap. For å forstå Støres uvilje mot styring, blir vi kan hende klokere av å lese ferieintervjuet han hadde med Aftenposten 17. juli:

«– Vi må forberede oss på en tøff vinter. Vi må være ærlige og snakke sant om det som kommer. Strømprisene blir høyere enn vi har vært vant med. Dette er en europeisk energikrise, som omfatter oss alle, sier han.

Støre sier mange av drivkreftene ikke umiddelbart kan styres med politikk.»

En statsminister som innrømmer å ha glemt hvor han satte fra seg den politiske verktøykassa før han inntok regjeringskontorene har tapt sin anseelse i en fagbevegelse som nå forventer kraftfull handling. Støre har underbygd dette standpunktet gjennom utallige intervjuer i år der han sier at strømmarkedet med kraftutveksling og utenlandskabler «har tjent oss vel i tre tiår». Dette mantraet gjentas uten at han går inn på de viktigste årsakene til den dramatiske prisøkninga på strøm siden i fjor, nemlig de to utenlandskablene som med den nette pris på 18 milliarder kroner har blitt motorveier for lukrativ krafteksport, kombinert med import av de høyeste strømprisene i Europa. Som kjent satte strømpriskrisa inn lenge før noen fant det betimelig å skylde på økte gasspriser som følge av Ukrainakrigen.

Støres siste argument var da han til NTB denne uka advarte mot at innføring av makspris kan føre til at kraftselskaper vil gå konkurs når de må kjøpe inn kraft til høyere pris enn de kan selge for. Dette er snylterledd innen strømforsyning som bare bidrar til å øke prisen fordi denne sektoren er åpnet for markedsaktører som nå håver inn profitter på de løpske prisene. Det koster 11,57 øre å produsere en kilowattime fra norsk vannkraft. Derfor er det rimelig å sette en makspris som gir stabile vilkår for hushold så vel som industri.

Flere partier på Stortinget har gått inn for en fast makspris på strøm. FrPs forslag er 50 øre, mens Rødt siden i fjor høst har foreslått en makspris på 35 øre, noe som er fullt mulig uten at leverandører vil tape penger. Like lenge har faglige og politiske krefter advart mot konsekvensene av et kraftregime ute av kontroll, et regime som innebærer import av skyhøye priser særlig fra de to nye utenlandskablene, som til sammen har kapasitet til å eksportere hele det norske kraftoverskuddet. Nå trues eksistensen til mellomstore bedrifter i det dyreste prisområdet, Agder og Rogaland, så vel som noen de store hjørnesteinsbedriftene innen kraftforedlende industri i regionen. Alcoa på Lista har ikke fastprisavtaler og kjøper kraft på spotmarkedet. Kun skyhøye aluminiumspriser sørger for overskudd. REC Solar ved Fiskå i Kristiansand lever i uvisshet uten fastpriskontrakt som på det høyeste ga dem en seksdobling av strømpriser i vinter. Nikkelverket i samme by trues av økte strømutgifter i hundremillionersklassen.

Nå må det handles. Det må tas politisk styring på følgende områder:

  1. Fylle opp vannmagasinene og stoppe krafteksport ved lav fyllingsgrad
  2. Si opp og reforhandle de to kabelavtalene med Tyskland og Storbritannia som har blitt motorveier for norsk krafteksport pga superprofitter for kraftselskapene
  3. Sette en fastpris for industri, landbruk og husstander og innføre et topris-system der overforbruk gis betydelig høyere pris enn basisforbruk
  4. Ta politisk kontroll over strømmarkedet som nå er styrt av kraftbørser, EUs energibyrå ACER og uhemmet kraftsalg dit prisen er høyest. Bare slik kan vi sikre vår framtid som industriland.

Dette er Nato-avantgarden: En geitepuler fra Istanbul og en (avskjediget) flåkjefta Eton-elev

Boris Johnson gir fra seg roret i et Storbritannia på vei mot «Small Britain», men der han har prøvd å være storkar, leke Churchill og vært krigshisser nr. 1 i USAs kjølvann i Ukraina. Hans etterfølger vil overta et England med dyrtid og klassekamp.

Boris må ta beina ned fra bordet: Omsider måtte han overlate statsministerstolen til en ukjent etterfølger.

Bråkebøtta Boris kaster inn håndkledet etter at et halvt hundre ministre og medarbeidere har trukket seg de siste dagene. Siste mann ut var den nyoppnevnte finansminister Zahawi som under 40 timer etter at han ble oppnevnt etter sin forgjenger Rishi Sunak (som trakk seg i protest i forgårs) oppfordret sin sjef til å trekke seg. Han var tre uker unna å sitte som statsminister i tre år, og han etterlater seg et konservativt parti, Tory-partiet, i indre splid og med forestående strid om å bli ny leder av partiet og dermed ny statsminister. Blant Johnsons etterlatenskaper er et Irland som viser vilje til gjenforening og et Skottland som vil ha folkeavstemning om løsrivelse, begge på bekostning av et stadig skrumpende «Stor»britannia.

Kalte president Erdogan «goatfucker»

Alexander Boris de Pfeffel Johnson, født 1964, gikk på kostskole i Eton og lærte ganske sikkert å bli en ufordragelig, men morsom overklassesnobb lenge før han begynte på eliteuniversitetet i Oxford. Han arbeidet i mange år som journalist før han ble valgt inn i det britiske parlamentet, sju år før han ble uortodoks og syklende borgermester i London. Han ble utenriksminister i Theresa Mays regjering da hennes forgjenger David Cameron trakk seg etter nederlaget da britene ville melde seg ut av EU. Johnson var den tydeligste brexit-tilhenger blant tory’ene og overtok som statsminister i juli 2019 under slagordet «get Brexit done!». Og det gjorde han.

Noen har hatt sans for den frie og løsmunna Boris-stilen. Det gjaldt også mange britiske arbeiderklassevelgere som satte pris på hans tydelige krav om å få britene ut av EU. Han knuste arbeiderpartiet Labour i valget rett før jul i 2019, et valg som kastet Labour ut i ei krise de fortsatt befinner seg i:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2019/12/

Men ikke alle hadde sans for bølle-Boris og hans respektløse tale, selv om det gjøres gode miner til slett spill i de innerste maktsirkler når viktigere ting står på spill. Den tanken slo meg da president Erdogan, som var i hele verdens fokus under forrige ukes Nato-toppmøte i Madrid, kom bort til stolen der den britiske statsministeren satt med ryggen til og tok vennskapelig, liksom, rundt skuldrene på The Prime Minister. For mest berømt for ettertida vil Boris Johnson bli for sin rappe replikk og sin udannete tale, som da han som utenriksminister i 2016 i en limerick kalte Tyrkias president Erdogan for en geitepuler, a goatfucker. Det avfødte mange hysteriske karikaturtegninger og ellevill skadefryd, både blant kurdere i og utenfor Tyrkia og andre opposisjonelle under Erdogans autoritær regime.

Hysterisk morsomt: Erdogan driver ikke med geiter, var det noen som tvitret i 2016.

Fra Macrons «hjernedøde Nato» til Boris’ krigshissing

Det er en indirekte trekant her mellom statslederne Erdogan, Johnson og Macron. Sistnevnte reagerte uvanlig skarpt da han kalte Nato for «hjernedødt». Det skjedde etter de manglende reaksjoner på den den daværende president Trumps trusler om å trekke USA ut av Nato og etter den tyrkiske invasjonen i Nord-Syria i 2019 som ikke avfødte noen kritikk fra Natos ledelse. Macrons prosjekt var et Europa som kan stå på egne bein i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Disse ambisjonene har ettertrykkelig blitt overkjørt av USA under Ukraina-krigen, hvor særlig Tyskland har blitt tvunget til en utenrikspolitisk snuoperasjon av historiske dimensjoner. Og i dette spillet har Boris Johnson opptrått som USAs løpegutt overfor EU, tydeligst ved at han for bare noen uker siden refset president Macron for å ville åpne for våpenhvileforhandlinger som innebar innrømmelser fra Ukraina om tapte landområder til Russland.

https://www.politico.eu/article/johnson-warns-macron-not-attempt-ukraine-settlement-now/

Dette var opptakten til det berykta Nato-møtet der president Erdogan tok hele regien på Natos utvidelse ved å kreve utlevering av kurdiske «terrorister» fra Finland og Sverige, et sivilisatorisk knefall for asylretten og menneskerettighetene for våre naboland, velvillig tilrettelagt av Natos generalsekretær Stoltenberg. Dette skreiv jeg om i forrige uke:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2022/06/30/vapenpusher-stoltenberg-har-latt-erdogan-fa-balletak-pa-sverige/

Det viktigste som står igjen etter Nato-møtet er den røde løperen som ble rullet ut for statsterroristen Erdogan og den massive opprustninga til 30.000 utplasserte Nato-tropper i grenselandene til Russland i tillegg til de mange titalls milliarder kroner som er bevilget til mer våpen – slik at virksomheten i slaktehuset Ukraina kan fortsette. Dette er, ved siden av goatfucker-limericken, den viktigste arven etter Boris Johnson. Det er en imperialistisk arv som vil bli fulgt opp uansett hvilken kandidat fra tory-partiet, eller ved et seinere høve fra Labour, som kommer til å danne regjering i dette stadig mindre, men sterkt militariserte Storbritannia.

Viktig seier for polske anleggsarbeidere i Danmark i en alleuropeisk streikesommer

Denne uka vant 500 arbeidere på bro- og tunnelprosjektet Femern fram med krav om likebetaling i ulovlig streik. Det streikes over alt, og SAS-streiken har sin parallell i British Airways, Ryan Air og EasyJet, mens britisk togstopp etterfølges av fransk streik i dag.

Blokade av Femerntunnelen: Flere hundre arbeidere har nå gjenopptatt arbeidet etter fem dagers stans i Danmarks største byggeprosjekt. (Foto: 3F Lolland)

En tariffstridig streik og blokade har ført til at anleggsarbeiderne på danmarkshistorias største byggeprosjekter, Femern-tunnelen, har fått gjennomslag for krav om kraftig lønnspåslag. Det er i hovedsak polske arbeidere, men også noen rumenske, som har fått støtte fra sine danske kolleger for å gjennomføre full stans inntil likelønnsprinsippet gjennomføres. Denne uka gjenopptok de streikende arbeidet da en ny avtale om reforhandlinger var inngått mellom entrepenøren FLC (Femern Link Contractors) og fagforbundet 3F. Det er den danske avisa Arbejderen som melder dette: https://arbejderen.dk/fagligt/sejr-til-500-strejkende-arbejdere-paa-femern-byggeri/

Forskjell på 45 kroner i timen

Danske arbeidere på anlegget tjener 185 kr/timen, mens begynnerlønna for polske og rumenske betongarbeiderne har vært 140 kr/timen. Begrunnelsen fra FLC for ulik lønn har bl.a. vært at de utenlandske arbeiderne bor i en brakkeby og derfor trekkes 25 kroner timen for kost og losji. Det er noe ulike anslag på hvor stor lønnsforskjellen er, men kravet er en lønnsøkning på 25 kroner, noe entrepenøren FLC mener er «for høyt». De har likevel gått med på en forhandlingsfrist som går ut om ei uke.

Det er ikke lenge siden det var en annen konflikt på Femern-anlegget. Et nederlandsk firma som har kontrakt på første etappe av tunnelprosjektet krevde i vinter at arbeiderne måtte jobbe 28 dager i strekk for bedre å utnytte tida da pendlerne fra Polen var på jobb. Riktig nok hadde de krav på fire fridager i perioden, men dette er uansett hinsides noe dansk arbeidsliv har sett i nyere tid. Konflikten har røtter tilbake 2020 da arbeiderne arbeidet 12-timers skift over 28 dager, en ordning det danske arbeidstilsynet først godkjente, men deretter trakk tilbake. Inntil firmaet igjen framsatte krav om utvidet arbeidsperiode, med begrunnelsen at det var arbeidskraftmangel, har maskinførerne på anlegget jobbet en 7/7-ordning, dvs sju dager på og sju dager av. Også i konflikten i 2020 var det protester og trussel om streik på anlegget.

Streikebølge blant Europas tog- og flyansatte

Her hjemme får SAS-pilotenes streik all oppmerksomhet, hvorav en stor del av medias dekning går med til å drive forbrukerveiledning for ferierende som ikke kommer seg med planlagt flyavgang. Men dette er ikke et særnorsk fenomen, for det streikes, eller planlegges streik i en rekke flyselskap. Felles for streikene er krav om økt lønn for å prøve å holde følge med inflasjonen, samt motstand mot krav om økt fleksibilisering av arbeidstid og turnuser.

British Airways-ansatte ved Heathrow og Gatwick har varslet streik i løpet av sommeren og 650 kanselleringer er allerede annonsert ved de to Londonflyplassene de neste ukene. Ryanairs kabinansatte i Spania har varslet tre streiker av tre dagers varighet i juli og et i et annet lavprisselskap, EasyJet, har de ansatte lagt opp til samme streikefrekvens. Også her dreier det seg om «likelønn», dvs krav om samme lønn for EasyJet-ansatte i Spania som i Frankrike og Tyskland hvor lønningene er dramatisk forskjellige. De spanske ansatte tjener 850 euro mindre enn kollegene i de to nevnte land.

Ved St.Hans-tider var det streik ved flyplassen i Brussel som resulterte i flere hundre kanselleringer og der tre fagforeninger bak streiken samles 80.000 til demonstrasjon på streikedagen, iflg belgisk politi. På samme tid streiket også Ryanair-ansatte i Portugal, Italia og Frankrike for bedre lønn og arbeidsvilkår.

Det var stor oppmerksomhet omkring de 40.000 britiske togansatte som streiket tre dager i løpet av ei uke i slutten av juni. I dag streiker de ansatte i det franske togselskapet SNCF i protest mot lav lønn. I følge avisa Le Monde påstår fagforeningene bak streiken at lønna i SNCF ikke har blitt justert siden 2014. Slike krav ser ut til å være gjennomgangsmelodien i de fleste streiker i dette som kan bli den heiteste europeiske protestsommeren på flere tiår.

Våpenpusher Stoltenberg har latt Erdogan få balletak på Sverige

Nato-sjefen sa nylig at «frihet er viktigere enn frihandel». Nå har han gitt tesen konkret innhold ved å la den tyrkiske presidenten definere hvem som er terrorister – med utleveringsplikt og nye våpen på kjøpet fra allierte land. Stoltenbergs frihetsbegrep gjelder ikke frigjøringsrørsler som det kurdiske arbeiderpartiet PKK.

Siste ord er ikke sagt: Jens Stoltenbergs diplomatiske evner hylles i media og blant vestlige statsledere etter at president Recep Tayyip Erdogan hevet sitt veto mot svensk og finsk Nato-medlemskap.

Det heter seg at enhver har sin pris. Men den høyeste prisen har den ubestikkelige. Og de ubestikkeligste blant de ubestikkelige skulle vel være «de nordiske demokratiene». Det var mange som hånte oss som mente at Sverige og Finland som nye medlemmer i Nato var uklokt og ville øke spenningen, snarere enn å trygge sikkerheten her i nord, tett på grensa til Russland. Mange mente at det var uanstendig bare å tenke tanken på at ikke våre nordiske naboer skulle slippe inn. De er jo verdens mest velutvikla demokratier, ikke sant?

Løpet var lagt, men siste ord er ikke sagt

Jeg innrømmer at jeg ikke trodde president Erdogan skulle gi sitt ja innen Nato-toppmøtet i Madrid var ferdig i går. Så gjorde han det. Men så gjorde han det likevel ikke. For han har stilt noen betingelser som ikke går fram av den vedtatte avtalen mellom Tyrkia, Sverige og Finland, den som ble lagt fram på overtid etter et fire timers langt møte, langt inn i Nato-middagen tirsdag og med verdens rareste «pressekonferanse» der ingen fikk stille spørsmål, men bare bivånte en taus underskriving av en avtale som antakelig er pillråtten.

I går presenterte Aftenposten litt ufrivillig desk-komikk i sin nesegruse beundring for både Nato og dets generalsekretær da de på side 1 annonserte om toppmøtet: «Stoltenberg fikk det igjen som han ville», mens tittelen på nyhetsoppslaget inne i avisa om samme toppmøte lød: «Erdogan fikk det han ville». Ergo: Jens Stoltenberg og Recep Tayyip Erdogan er fullstendig på linje om hvordan «uløselige motsetninger» skal løses. Sverige og Finland har tidligere støttet både våpenembargo og gitt kurdere asyl etter at Tyrkia gikk inn i nabolandet Syria for å nedkjempe kurdiske frihetskjempere som har stått i spissen for kampen mot verdens mest brutale terrorister, nemlig IS som har latt blodet flyte i sitt sjøloppnevnte kalifat i Irak og Syria i årevis.

Disse gruppene, kalt YPG og PYD, påstås av Tyrkia å være nært forbundet med Kurdistans arbeiderparti – forkortet til PKK (Partîya Karkerên Kurdîstan). Det er representanter for alle disse organisasjonene, pluss tilhengere av den USA-baserte predikanten Fethullah Gülen (som anklages for å ha stått bak kuppforsøket mot Erdogan) som tyrkiske myndigheter vil ha utlevert. I forgårs var antallet på kravet om utleveringer fra Tyrkia 33 kurdere fra Sverige (21) og Finland (12). I går høynet Erdogan dette tallet bare i Sverige til 73 på en pressekonferanse. Hvis ikke Sverige innfrir kravet, så truer den tyrkiske presidenten med å iverksette sitt veto mot Sveriges Nato-medlemskap på ny. Siste ord er ikke sagt, for Erdogan har fått balletak på Sverige, og dermed også på Nato.

Belgisk rett avviser at PKK er terrorister

Det er utleveringsspørsmålet som er det mest kinkige i avtalen. Ifølge den skal Sverige behandle Tyrkias utleveringskrav av terrormistenkte «snabbt och grundigt» og ta hensyn til «information, bevis och underrättelseuppgifter som förmedlats av Turkiet», ifølge Aftonbladet i går, 30. juni. Dernest er det Tyrkias krav til at Sverige slutter å støtte YPG og at de forhindrer «aktiviteter från PKK och alla andra terrororganisationer och dess utväxter.» Dette er krevende juridiske-politiske spørsmål der Sverige har vært uenige med Tyrkia. I et intervju med Svenska Dagbladet går statsminister Magdalena Andersson ut mot kritikken av avtalen og forsikrer om at «svensk definisjon av terrorisme skal gjelde». Men da inviterer hun også til nye runder med Erdogan om svensk Nato-medlemskap.

Nylig vedtok en belgisk domstol at PKK ikke er å anse som et terroristorganisasjon. Saken var reist over en kurdisk asylsøkers beskyttelse i Belgia under Genevekonvensjonen: https://medyanews.net/pkk-is-not-a-terrorist-organisation-says-belgian-court/

Denne dommen bestrider EUs klassifisering av PKK som en terrororganisasjon. PKK fins både på USAs og EUs «terrorliste». En tidligere dom fra belgisk høyesterett har slått fast samme konklusjon i en rettssak i 2020: PKKs handlinger er ikke å anse som terrorisme, da det dreier seg om en ikke-internasjonal konflikt i en borgerkrig med legitim bruk av militære midler: https://www.brusselstimes.com/92787/belgian-government-defies-ruling-of-its-supreme-court-on-pkk

Det strides altså om hvilken definisjon som skal gjelde for PKK, og som i alle konflikter mellom en stat og en frigjøringsgruppe vil den sittende statsmakt gripe til anklager om terrorisme. Når Sverige nå insisterer på at det er svensk lov og internasjonale konvensjoner som skal gjelde, så vil dette bli utfordret av Tyrkia i sak etter sak – med pisken om veto mot Nato-medlemskap hengende over.

Våpenprodusentene bare elsker Stoltenberg

Når Nato nå har vedtatt sitt nye strategiske konsept, med Russland utpekt som en trussel og Kina som «en sikkerhetspolitisk utfordring», kan våpenprodusentene bare gni seg i hendene og telle sine milliarder. Generalsekretær Stoltenberg følger i all hovedsak den militære strategi som USA har fulgt i mer enn et tiår. Med den voldsomme oppbygginga av Nato-styrker i alle medlemsland inn mot Russlands grenser for å møte den russiske aggresjonen i Ukraina, er våpensmiene garantert full sysselsetting i uoverskuelig framtid. Natos reaksjonsstyrke skal økes fra 40.000 soldater i dag til over 300.000 på rekordtid.

Generalsekretæren har også slått fast at det gamle målet om at 2 prosent av hvert Nato-lands brutto nasjonalprodukt skal gå til militær opprustning er avleggs. Det var USAs forrige president, Donald Trump, som truet med å trekke USA ut av Nato hvis ikke EU fulgte opp det målet. Nå anbefaler Stoltenberg at to prosent snarere skal bli et golv enn et tak. Klarere kan det ikke sies at USA med Nato på slep tvinger verden inn i en ny kaldkrigs-epoke der det skal rustes opp, koste hva det koste vil.

Og for å understreke alvoret har altså Tyrkia, som ledd i avtalen om svensk og finsk Nato-medlemskap, men med USA som viktigste bidragsyter, fått garantier om oppheving av de fleste våpenboikotter landet ble utsatt for etter den tyrkiske invasjonen i Syria i 2019. Det var da Tyrkia lå i strid med USA på grunn av sistnevntes støtte til de kurdiske militsene, noe som blant annet førte til innkjøp av de russiske rakettsystemene S 400 – til rasende protester fra Washington. Nå har president Biden gitt Erdogan klarsignal om oppheving av embargoen mot oppgradering av F16-flyene, og kanskje også løfter om snarlige forhandlinger om kjøp av F35-fly, som alle andre stuevarme Nato-medlemmer blir til del. Svenskene har opphevet sitt forbud mot våpeneksport til Tyrkia, som ifølge en svensk forsvarsekspert vurderer å kjøpe det svenske Jas Gripen-flyet.

Snart kan statsterroristen Erdogan åpne jagerflymesse i Ankara, takket være superdiplomaten i Natos sjefsstol og «det ubestikkelige» Folkhemmets sosialdemokratiske statssjef.

Vesten vil bedras!

Macron har mistet sitt absolutte flertall, mens venstresida går kraftig fram

President Macrons nederlag i det franske parlamentvalget bekrefter at han er en upopulær statsleder, mens både Le Pens ytre høyreparti og den nye venstrealliansen NUPES bak supersøttiåringen Melenchon endrer maktbalansen i Paris. Men valgdeltakelsen er skremmende lav.

Bildet: Jubel i stinn brakke på en av venstrealliansen NUPES’ valgvaker i Paris i kveld.

De foreløpige anslag for det franske parlamentsvalgets mandatfordeling viser at Emmanuel Macrons parti LREM får rundt 230 seter, noe som er langt unna de 289 setene partiet måtte vinne for å få absolutt flertall av de i alt 577 parlamentsmedlemmene som skal velges. Den nye venstrealliansen NUPES får rundt 150 mandater. Alliansen består av fire partier der det største, La France Insoumise, LFI, («Det opprørske Frankrike») ligger an til å få over 80 seter, noe som er en femdobling av hva LFI hadde i forrige periode. Men Marine Le Pens parti har gjort et overraskende godt valg fra ytre høyre kant, og kan få en større gruppe i parlamentet enn LFI. For å sikre seg flertall for sin nye regjering må Macrons parti alliere seg med det tradisjonelle høyrepartiet Republikanerne.

«Presidentnederlaget totalt»

Jean-Luc Melenchon som sist fredag gikk ut på Twitter og hevdet at han ville være statsminster på mandag, har drevet en effektiv valgkamp etter at han nesten nådde andre runde i presidentvalget i april og erklærte seg som statsministerkandidat samme måned. Han trodde neppe at han ville bli statsminister på mandag, men dette har blitt hans hovedparole i valgkampen til parlamentet og antakelig har han skaffet sitt parti LFI og alliansen NUPES mange stemmer på dette valgtrikset. Rett etter at valglokalene stengte tvitret han igjen:

«Nederlaget til presidentpartiet er totalt», og han forsikret om at intet flertall var i sikte med fintellingen som skulle pågå utover natta. Melenchon triumferte omtrent som en seierherre under sin tale etter at valglokalene stemte søndag kveld. Han slo fast at den nye alliansen som han og LFI har lykkes i å smi, tross store uenigheter mellom partiene som nå utgjør denne nye venstresida, har nådde sine mål.

Som et symbol på endringene i dette valget står den tidligere innenriksminister Christophe Castanjer som i sin valgkrets Alpes-de-Haute-Provence tapte mot kandidaten fra La France Insoumis. Men det er et skår i gleden for den nye venstrealliansen at ytre høyre-partiet til Le Pen har vunnet en stor framgang og kan få så mye som opp mot 90 mandater. Og det er vel så betenkelig at valgdeltakelsen er svært lav, med hele 54 prosent av de registrerte som har unnlatt å stemme. Dette er riktignok ørlite bedre enn forrige valg i 2017, men like fullt et varsko om et historisk lavt engasjement for franske valg, noe som framfor alt gjelder de yngste i aldersgruppa 18-24 år.

De endelige resultatene av valget vil foreligge mandag.

Britiske fagforeningers aksjonsdag etterfølges av tre dagers togstreik

Storbritannia står allerede overfor en prisstigning som spiser opp lønna til arbeidsfolk. Jernbaneforbundet RMT har vedtatt å streike tre dager til uka. Og i dag går TUC, britisk LO, i Londons gater under parolen «We demand better» i faglige manifestasjon mot Boris Johnsons kuttpolitikk.

Bildet: Det blir full stans på jernbanen når britisk togpersonell pluss ansatte i Londons undergrunn går til streik til uka.

Det hører med til sjeldenhetene at britisk LO oppfordrer til protestmarsj i Londons gater. Men i dag, lørdag, skjer det – etter lang tids press og forventning på lavere nivå i fagbevegelsen. Og foran i toget går RMT, et lite men aktivistisk fagforbund som organiserer de ansatte på jernbanen, med unntak av lokførerne som har sitt eget fagforbund, Aslef. RMT representerer de lavtlønna ansatte innen konglomeratet av oppsplitta selskap som driver jernbanen i Storbritannia etter den omfattende privatiseringskampanjen som ble gjennomført på 1990-tallet, og som ble en forløper for tilsvarende omorganisering i land etter land, også i Norge.

50.000 i streik i 13 selskap

Steiken som er annonsert tre dager i neste uke omfatter 13 ulike operatørselskap innen jernbanen, pluss London Underground (t-banen) og Network Rail som er regulerings- og kontrollselskapet for hele jernbanesystemet, det britiske BaneNor, så å si. Det er mer enn halvparten av forbundet RMTs totale medlemstokk som er tatt ut i streik og forbundet hevder at det er den største streikeaksjonen på tre tiår i landet.

https://tribunemag.co.uk/2022/06/rmt-rail-strike-trains-tuc-rally-cost-of-living

Streikekravene er både høyere lønn for de lavest lønte og for mellomsjiktene av jernbaneansatte, som vel å merke ikke omfatter de forholdsvis godt betalte togførerne. Dette er et forsøk på å møte den 11-prosents prisstigninga som vil komme og som vil undergrave vanlige arbeideres kjøpekraft i løpet av kort tid. Streiken retter seg også mot de varslede kuttene i Network Rail fra regjeringa til Boris Johnson på 2,2 milliarder pund (over 25 mrd NOK).

RMT er spesielt opprørte over kuttene i Network Rail. Dette handler om togsikkerhet og passasjerenes trygghet. Det berører også det aller ømmeste punktet i den britiske privatiseringshistoria, nemlig selskapet Railtrack som ble etablert av flere private operatører for å drive vedlikehold og sikkerhetskontroll for all tog- og spordrift. Dette var krona på verket til statsminister John Major, Maggie Thatchers etterfølger, da han fullførte privatiseringa i 1994. Kort tid etter, fra 1999 til 2002, skjedde det tre alvorlige togulykker som resulterte i 42 drepte. Dette tvang myndighetene til å oppløse Railtrack og renasjonalisere denne virksomheten som ble videreført i det nye statlige selskapet Network Rail – som nå utsettes for milliardkutt i driftsmidler.

Det er stor uro i britisk arbeidsliv og flere streiker er annonsert. Første test på kampmoralen er oppslutninga om TUC-marsjen i London i dag.

Venstrelista bak Melenchon truer president Macrons parlamentariske maktmonopol

Valget til den franske nasjonalforsamlinga i går har snudd opp ned på styrkeforholdet under presidenvalget i april. Venstrefronten Nupes er like store som Macrons stadig mer høyreorienterte parti og Marine Le Pens høyrepopulister er forvist til tredjeplass.

Bildet: Jean-Luc Mélenchon, lederen for partiet «Det ukuelige Frankrike» har gått i spissen for den nye venstrefronten Nupes som har endret fransk politikk på under to måneder i år.

Jean-Luc Mélenchon har klart det igjen, nemlig å bevise at han er et uforutsigbart uromoment i fransk politikk som aldri slutter å overraske, tross sine 70 år. I søndagens første valgrunde fikk han og hans nyskapning NUPES 25,66 prosent av stemmene og var dermed jevnstore med presidentpartiet LREM (25,75 %). Dermed er det skapt en ny dynamikk i det som så ut til å bli en «walk over»-seier for president Macron etter at ble gjenvalgt som president i april. Ved andre valgomgang neste søndag kan det komme nye overraskelser og Macron kan ikke føle seg sikker på sitt planlagte parlamentariske flertall:

https://www.leparisien.fr/elections/legislatives/legislatives-2022-et-maintenant-la-bataille-sans-merci-du-second-tour-13-06-2022-6G4VGXWQ6RFZ5LAW57FLQTDZ24.php

Som en cup: Avansement etter utslagsmetoden

Franske valg er en omstendelig affære. For det første går president- og parlamentsvalg over en periode på over to måneder. Dernest er begge valg, med en innlagt pause, fordelt på to omganger der utslagsmetoden gjelder i første runde. Det var det som gjorde at Jean-Luc Mélenchon ble slått ut med en hårsbredds avstand til ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen i første runde av presidentvalget. Han manglet bar ca. 400.000 stemmer på å blir kvalifisert til 2. runde, noe som kunne ha gjort livet atskillig mer spennende for sittende president Emmanuel Macron. Men dette scenarioet åpnet også opp for noe helt nytt i fransk politikk: på grunn av Jean-Luc Mélenchons overbevisende stemmesanking, innså også de andre venstresidepartiene at at det kun var han og ingen andre som kunne fronte en ny allianse dersom Macrons flertall i den lovgivende forsamling (parlamentet) skulle utfordres. I forrige periode hadde presidentpartiet, det løst sammenraskede LREM absolutt flertall blant de 577 parlamentsmedlemmene.

Ved første runde i parlamentsvalget stiller inntil et dusin kandidater opp i enkelte valgkretser, men kun de som får over 12,5 % av stemmene går videre. Men det er ikke nok å blir størst, for stemmetallet måles også opp mot valgdeltakelsen. Dermed kan en kandidat som får mer enn 50 prosent likevel ikke oppnå stor nok andel blant de stemmeberettigete i valgkretsen og må dermed gå videre til en 2. valgomgang. Og valgdeltakelsen er oppsiktsvekkende lav, kun rundt 50 %, noe som i seg sjøl er et illevarslende tegn på tilstandene i fransk politikk.

Tross likhet i stemmeprosent mellom Macron-partiet LREM og Nupes-alliansen, får likevel LREM bedre uttelling i antall valgkretser som vinnes i første omgang. Men dette kan endre seg, avhengig av hvor de andre partiene som er uten sjanse for egne kandidater vil stemme. Det tradisjonelle konservative partiet Republikanerne har fått svært hard medfart siden forrige valg, og må antas å ville stemme på Macrons parti der det er hard kamp om å vinne en av de 577 kretsene. På den annen side vil det høyrepopulistiske Le Pen-partiets mange arbeiderklassevelgere kunne gå motsatt vei og stemme venstrealliansen Nupes, sjøl om partileder Marien Le Pen har oppfordret om ikke å gi en eneste stemme til Nupes. Her kan en ytterligere styrking av president Macrons markedsliberalistiske høyredreining komme til syne neste søndag.

Valgallianse eller parti – gjør Nupes vei i vellinga?

Det er mange forkortelser i fransk politikk i tillegg til de nevnte LREM og Nupes. Den viktigste faktoren bak Nupes-suksessen er LFI, eller La France Insoumise («Det ukuelige Frankrike») som har vist seg å være en effektiv valgkampmaskin bak frontfiguren JLM. Nupes (som kan oversettes til Nye folkelige, økologiske og sosiale union) er en allianse av den radikale valgkampstorebroren LFI og «de tre dvergene» EELV (De grønne), kommunistpartiet PCF og det fallerte sosialdemokratiet i Parti Socialiste (PS) som oppnådde det historisk lave 1,69 prosent av stemmene i presidentvalgets 1. runde.

Men altså, bak forkortelsen JLM står Jean-Luc Mélenchon, mannen som har en fortid som marxistisk aktivist blant de revolusjonære som sprang ut av 1968-opprøret i Paris. Men i mellomtida har han gjort sin tjeneste som statsråd i president Mitterrands sosialistparti-regjering på 1980-tallet og sånn sett konverterte til sosialdemokratiet før han igjen gikk tilbake til sitt venstreprosjekt og startet Parti de Gauche (Venstrepartiet) som et valgparti i 2009, bl.a. i allianse med det franske kommunistpartiet PCF. Da dette prosjektet havarerte pga indre stridigheter, startet han LFI i 2016, med tanke på presidentvalget året etter. Der lyktes han nesten, men ble slått med god margin av Marine Le Pen i kampen om siste valgomgang. Den gang skreiv jeg en artikkel som framhevet noen av de egenskaper ved mannen som kanskje har kommet enda bedre til sin rett ved årets valg:

https://halvorfjermeros.wordpress.com/2017/04/

I det forrige parlamentet hadde LFI bare 17 seter. Nå kan partiet håpe på nærmere hundre medlemmer i den lovgivende forsamling. For sjøl om Nupes stiller som valgallianse, vil hvert av partiene sitte med sine egne partigrupper og håpe på at dette kan gi utteling i de neste fem år. Men rundt store deler av fellesprogrammet som Nupes stiller til valg vil partiene opptre samlet, noe som blant annet innbefatter en interessant og ny felleskritikk av EUs markedsliberalisme og kapitalistiske vekstideologi. Når det kommer til krav om utmeldelse av og reformer i Nato, så er imidlertid spørsmålet så betent at LFI og PCF skiller lag med de to andre mer sentrumsorienterte partnerne. Ikke minst på det siste feltet, det som handler om sikkerhetspolitikk og krigen i Ukraina, så må en forvente en ny storm av anklager denne uka mot Mélenchon. Noen prøver – sjølsagt – å klistre merkelapper som «Putin-apologet» til Nupes-lederen fordi han har holdt på sin kritikk av Nato og USA, tross avstandtaken til Russlands angrep på Ukraina. Spørsmålet er om det vil prelle av i en velgermasse som framfor alt er opptatt av å markere avstand til den stadig mer upopulære og arrogante president Macron. Et eksempel på at den typen kampanjer ikke alltid funker, er forsøket fra høyresida og media på å sverte Mélenchon etter at han gikk ut med anklagen om at «politiet dreper». Det skjedde etter at politifolk uprovosert skjøt og drepte to kvinner i en bil i Paris nylig. Dette skjedde rett etter politivolden ved Stade de France og minnet enhver om hvor voldsbefengt det franske politiet og gendarmeriet har vært gjennom hele den lange kampen mot