Den tyske filosofen Jürgen Habermas slår til lyd for fredsforhandlinger fra Vestens side overfor Russland, uavhengig av Kyivs vilje. Den norske forsvarssjefen sier det uhørte om våpnenes begrensninger. De norske skylappene rives vekk.
Bildet: Artikkelen i Süddeutsche Zeitung der Jürgen Habermas holøder «en tale for forhandlinger» i Ukrainakrigen.
Det var i Süddeutsche Zeitung at Jürgen Habermas gikk ut 14. februar og anbefalte at det tas vestlige initiativ til våpenhvileforhandlinger direkte overfor Russland til tross for at president Putin ikke har vist noen vilje til å ville forhandle om en avslutning på krigen. Habermas’ påstand er at våpenleveransene fra Nato-landene, som han vel å merke er tilhenger av, gjør at Vesten beveger seg «i søvne ut mot en bratt klippe» og at begivenhetene gradvis kan resultere i en utvikling mot en ny verdenskrig:
Forhandlinger for å hindre verdenskrig
«Jeg er opptatt av den preventive karakteren av betimelige forhandlinger som kan forhindre en lang krig fra å kreve enda flere menneskeliv og ødeleggelse, og til slutt stille oss overfor et håpløst valg: Enten aktivt intervenere i krigen, eller, i et forsøk på ikke å slippe løs den første verdenskrigen mellom atommakter, overlate Ukraina til sin egen skjebne», skriver Habermas i en artikkel med tittelen «En tale for forhandlinger» (Ein plädoyer für Verhandlungen).
Den 93-årige Habermas påpeker at leveransene av stadig mer moderne våpen har satt en dynamikk i bevegelse som kan «dytte oss umerkelig over kanten mot en tredje verdenskrig». «To vage og konkurrerende definisjoner» av hva som er målet med våpenleveransene har dukket opp. Den ene er at Ukraina ikke kan tape, og den andre at Russland må nedkjempes. Denne manglende evnen til å definere Vestens mål er en stor feil, og det er inkonsekvent og uansvarlig å overlate til Kyiv å bestemme når forhandløsninger skal starte for å avslutte krigen og hva grunnlaget for forhandlingene bør være, skriver han. Den russiske okkupasjonen har brakt Kyiv i en uakseptabel situasjon, skriver Habermas som samtidig mener at Putins manglende vilje til forhandlinger vil kunne tolkes som et svar på den tvetydigheten som ligger bak Vestens egentlige mål med å støtte krigen, der en mulig tolkning er å tvinge fram en regimeendring i Moskva.
Habermas er ikke den eneste prominente debattant i tysk offentlighet som har advart mot at krigen sklir ut av kontroll. Under debatten om hvorvidt Tyskland skulle levere panservognene Leopard 2, gikk general Harald Kujat ut med sterke advarsler mot det å overhode levere mer våpen til konflikten. «Nå er det rette tidspunkt for å gjenoppta de avbrutte forhandlingene», oppfordret han til i et intervju 18. januar, under henvisning til de begynnende samtalene mellom Ukraina og Russland som ble stoppet i april i fjor.
https://zeitgeschehen-im-fokus.ch/de/newspaper-ausgabe/nr-1-vom-18-januar-2023.html
Harald Kujat var tysk forsvarssjef i 2000-02 og leder for Natos militærråd i 2002-05.
Slike synspunkter har nærmest vært «forbudte tanker» i den norske debatten.
Forsvarssjefen bryter ekspertenes ensretting
Til Klassekampen fredag 17. februar sier forsvarssjef Eirik Kristoffersen det som fullstendig har manglet hos de uniformskledde menn som nærmest har vært en fast del av inventaret i Dagsrevyens og Dagsnytt 18s studio. I tillegg til å levere militærfaglige analyser, har vi som regel fått moralske formaninger om at «Ukraina må vinne full militær seier» og at «Russland MÅ tape». De hyppigst brukte rådgivere i statskanalen har vært Geir Hågen Karlsen ved Forsvarets stabskole og Palle Ydstebø ved Krigsskolen.
I Klassekampen får vi en illustrasjon på sistnevntes ekspertråd når han begrunner sin opposisjon mot Kristoffersens påstand om at ingen av partene i krigen kan vinne militært. Ydstebø «tror» at Ukraina kan vinne tilbake alt det tapte, inkludert Krim. «Eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Men den tidligere spådommen han hadde om at det ville skje innen 2023, har han nå utsatt oppfyllelsen av. Og på spørsmål om realismen i at Krim skal kunne tas tilbake, viser han til at «det er det som er det ukrainske målet, og eg trur det er ein viss realisme i det, ja.» Slik fortsatte han sin trosbekjennelse inn i Dagsnytt 18 fredag kveld den 17. februar.
Det som skiller tyske tenkere og generaler fra det norske krigsskolekommentariatet er nettopp evnen til å se etter andre tegn på denne krigens utvikling enn hva president Zelenskyj til enhver tid måtte uttale eller hva EU-politikere i skarp konkurranse om å være flinkest i våpenleveranser måtte mene om krigens utsikter.
Det trengs sårt i den tilfrosne norske Ukrainadebatten – der råka nå sakte begynner å åpne seg.
halvorfjermeros 