Fanfare for flagget ved 100 årsdagen for James Connollys død

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

James Connolly (1868-1916)

 

Arbeiderlederen James Connolly sørget for å få heist det grønne flagget over transportarbeidernes fagforeningshus i Dublin, flagget som ble selve symbolet på påskeopprøret i 1916. Trotskij kritiserte mangelen på røde flagg i det han kalte et «eksperiment», mens Lenin kritiserte «puristene» som ikke skjønte hva en sosial revolusjon er. Og et norsk skipsflagg ble brukt som forkledning for en tysk våpenlast til opprørerne.

Den 12. mai 1916 ble opprørslederen og fagforeningsmannen James Connolly skutt av en britisk eksekusjonspeletong i Dublin, hardt såret, sittende bundet til en stol fordi han ikke kunne stå. Dette markerte slutten på det irske opprøret der lederne tre uker tidligere hadde forskanset seg inne i Dublins hovedpostkontor, GPO (General Post Office) der de holdt ut i seks dager før de ble bombet ut og overmannet av britiske hærstyrker. Lederne for opprøret måtte overgi seg, for så å bli dømt til døden ved standrett. Da Connolly ble henrettet som den foreløpig siste av 15 ledere, skjønte britene at stemninga var i ferd med å snu i et opprør som i utgangspunktet ikke hadde hatt brei folkelig støtte.

Britenes brutale framferd var trolig årsak til at henrettelsene stoppet opp, sjøl om 160 var blitt dømt av militærdomstolen blant over 3.000 arresterte menn og 72 kvinner. Nær 2.000 fanger ble deportert for å sone i engelske fengsler, men kun en av de som sonet der, Sir Roger Casement, ble henrettet, noen måneder seinere enn de andre, for høyforræderi. Casement knytter denne historien til et norsk skipsflagg, og Connolly, som beordret det grønne irske flagget heist over fagforeningshuset Liberty Hall den 16. april 1916, vil for alltid bli stående som forsvareren av det nasjonale irske særpreg i denne revolusjonen. I dag er det gamle transportarbeiderhuset revet og et 1960-tallshus med et nytt navn på samme fagforening har videreført tradisjonen. Denne våren er alle de tolv etasjers høye fire veggene i bygget til Irlands største fagforbund Siptu dekorert med enorme heldekkende fasadeplakater av arbeiderlederne og de kvinnelige opprørerne i protesten mot britisk overherredømme over Irland for 100 år siden.

Anleggsarbeider, partistifter og marxistisk teoretiker

James Connolly var født av irske foreldre i en fattig irsk ghetto i Edinburgh i 1868. Som 14-åring vervet han seg i den britiske hæren og ble utstasjonert i Irland i sju år, noe som kom til å prege hans antipati mot den britiske hær resten av livet. Tilbake i Edinburgh kom han i kontakt med skotske sosialister, ble redaktør av en sosialistavis og videreførte engasjementet i Dublin da han flyttet dit før århundreskiftet. Han arbeidet som anleggsarbeider og korrekturleser i en avis for å fø sin familie med flere små barn. Han hadde stiftet Irish Socialist Republican Party i 1896 og etablerte to år seinere en avis ved navn Workers’ Republic. Han var delegat til en internasjonal sosialistkonferanse i Paris, men opplevde splittelse og manglende støtte for sitt prosjekt. Dette, samt problemer med å livnære seg som forsørger, gjorda at Connolly emigrerte til USA i 1903. Han omtalte det seinere som den største feilen han hadde gjort i sitt liv. I New York kom han i kontakt med syndikalistene i fagforbundet Industrial Workers of the World og sosialistpartiet, begge på vei mot høyden av sin innflytelse før de ble splittet og knust av antikommunismen på 1920-tallet.

I 1910 kom Connolly tilbake til Dublin. Der hadde det vært skrinne kår for revolusjonære sosialister, men fagforeningslederen James Larkin hadde begynt å få fart på sakene, noe britiske myndigheter forsto og derfor puttet ham i fengsel. Larkin hadde stiftet en ny avis, The Irish Worker, som i 1911 oppnådde en fantastisk vekst og solgte 95.000 numre av sine ukentlige aviser på det meste. En streikebølge det året rammet de britiske øyer og Connolly ble sendt til Belfast som sekretær for transportarbeiderforbundet. To år seinere kom den store streiken i Dublin, ledet av James Larkin, som resulterte i en knallhard lockout i 1913. Politiet gikk berserk og drepte to arbeidere og etterlot 400 skadde i sammenstøtene. Hendelsen ble siden omtalt som Bloody Sunday (som ikke må forveksles med den i nordirske blodige søndagen  i Derry i 1972), og det ble lagt merke til i utlandet, blant annet av Lenin som skreiv om det i russiske aviser. På dette tidspunkt hadde Connolly alt gjort seg bemerket som en marxistisk intellektuell av internasjonal rang, særlig etter utgivelsen av boka Labour i Irish History i 1910. Men han debuterte som forfatter med pamfletten Erin’s Hope alt i 1897, og fortsatte å skrive om sosialisme, nasjonal frigjøring og fagforeninger fram til sin død, bl.a. i boka Reconquest of Ireland fra 1915.

Connolly var den mest realistiske og jordnære av lederne i Påskeopprøret. Han hadde lenge forstått at opprøret måtte komme mens krigen ute i Europa utviklet seg til en katastrofe og unge irske menn ble utskrevet i titusentall for å være kanonføde for den britiske hæren. I 1915 hadde han utgitt en artikkelserie kalt Revolutionary Warfare der han forberedte arbeiderklassen på geriljaliknende krig for å kreve løsrivelse av Irland fra det britiske imperiet. Det hang sammen med hans økende utålmodighet med den frivillige hærstyrken Irish Volunteers som Irish Republican Brotherhood (IRB, forløperen til IRA) hadde gått i spissen for å bygge ut som en revolusjonær hær fra 1913.

Et skip ved navn «Aud Norge»

Sir Roger Casement var en irsk nasjonalist og poet som hadde arbeidet som britisk diplomat i flere tiår. Han ble medlem av Irish Volunteers og var en erfaren analytiker av internasjonale spørsmål som skjønte hva som var i gjære. Alt i mars 1913, altså halvannet år før utbruddet av den 1. verdenskrig, skreiv han at det irske spørsmål ville bli «en europeisk sak, et verdensanliggende» hvis Tyskland og England gikk til krig og irske opprørere fikk hjelp fra deres fiendes fiende. Som IRB-utsending reiste han via USA til Tyskland hvor han fikk løfter fra høyeste hold om å utstyre en irsk brigade og å gi støtte og anerkjennelse til en uavhengig irsk regjering etter en løsrivelse.

9. april 1916 seilte et skip med navn «Aud», også nevnt som «Aud Norge» fra Lübeck, lastet med våpen, nærmere bestemt 20.000 russiskproduserte rifler av typen Mosin-Nagant fra 1891, samt 10 maskingevær og en million runder med ammunisjon. Det hele var godt gjemt under ei dekkslast med tømmer, og kaptein Karl Spindler tok alle mulige forholdsregler da han stevnet mot nord fra Østersjøen, utenom norskekysten og nesten opp til Island før han tørnet mot sør i Atlanteren for å komme vest for Irland og inn til ei havn lengst sør på øya. Men skipet var ikke norsk. Det var opprinnelig engelsk, bygd som SS «Castro» i 1907, men erobret av tysk marine rett etter krigens utbrudd i 1914 og omdøpt til «Libau». Men det tyske skipet hadde behov for kamuflasje for å unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet fra de britiske krigsskip som patruljerte irske farvann. Da falt valget på «Aud».

D/S «Aud» var bygd i 1907, samme år som «Castro», alias «Libau». Begge var lastefartøyer med midtskipsbro og nesten identisk størrelse, ca. 1.200 bruttoregistertonn. «Aud» gjorde 9 knops fart, mens «Libau» hadde toppfart på 10 mil. «Aud» var bestilt av bergensrederiet Kjerland og ble bygd på Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri i Bergen som byggenummer 87. For de veteranskipsinteresserte vil verftet kanskje vekke gjenklang som stedet der den mer kjente D/S «Hestmanden» av Stokmarknes ble bygd fire år etter «Aud», for øvrig med byggenummer 104. «Hestmanden», med nåværende hjemmehavn ved Bredalsholmen Dokk og Fartøyvernsenter i Kristiansand, har blitt restaurert gjennom en årrekke, og dets opprinnelige triple compound (tresylinders) dampmaskin (som også «Aud» hadde) er i ferd med å settes i stand slik at det stolte skipet i løpet av neste år vil kunne gå for egen, original maskin fra 1911. Men ulikt «Hestmanden» som på mirakuløst vis overlevde 1. verdenskrigs nye fare, ubåtangrepene (og deretter 2. verdenskrigs torpedo- og ubåtkriginferno), ble «Aud» skutt i senk av en tysk ubåt, type UB18, på vei fra Cardiff med destinasjon Lisboa. Det skjedde i november 1916, vel et halvt år etter at den falske «Aud Norge» møtte sin skjebne i irske farvann. Det fører for langt å gå i detaljer omkring denne røverhistorien, men det var mye som gikk galt da skipet med den tyske våpenlasta anløp avtalt havn i Kerry, lengst sørvest i Irland. Skipet hadde ikke radio og kunne ikke stå i kontakt med folkene på land da det kom to dager før forventet. For å unngå oppmerksomhet fra britisk marine skulle tysk etterretning sende ut en falsk melding, en såkalt decoy, om landgangsplaner på skotskekysten. Dette sviktet og skipet måtte ut i rom sjø der det ble avslørt av britisk marine. «Aud Norge» ble kommandert inn til ei havn lenger øst, Queenstown, der kaptein Spindler beordret sitt eget skip senket, slik at ikke britene skulle få kloa i våpnene.

Skrøpelige våpen, men et flott flagg

Slik gikk det til at det var en elendig utrusta hær av irske frivillige som forberedte seg til revolusjonen påskeopprørets ledere, anført av James Connolly og Padraigh Pearse, innså ville komme, med mindre de kapitulerte før kampene startet. En tidligere våpenlast de frivillige hadde til bruk besto av 900 mauser-rifler fra 1871, gammeldagse en-skuddsrifler uten magasin. Flere av våpnene viste seg å være farligere for skytteren enn for de britiske soldatene de siktet på. Nå hadde opprørerne også mer moderne våpen enn disse, men det var likevel skral væpning de skulle stanse imperiets moderne hær med.

I det hele tatt fikk påskeopprøret fort et stempel av eventyrpolitikk på seg, og de revolusjonæres organisering og masseoppslutning sto ikke i stil med opprørernes mot. En av de modigste handlingene var det en meget ung kvinne som utførte. Molly O’Reilly hadde alt som 14-åring deltatt aktivt som suppekjøkkenhjelper under lockouten i 1913, hadde gjemt våpen hjemme året etter og vunnet James Connollys fortrolighet. Da de frivillige styrkene bestemte seg for å væpne seg og forsvare fagforeningshuset Liberty Hall, ba Connolly 16. april Molly om å heise det grønne flagget – uten britisk krone i – på taket av bygget. Hun måtte stå på en stol der oppe for å få hengt opp flagget. Der hang det til det ble skutt ned, og da var Molly O’Reilly utnevnt til Connollys ordonans, noe den 17-årige jenta var gjennom den korte uka hovedpostkontoret GPO var beleiret.

Connolly var dypt engasjert i flagget. Han skreiv et treakters skuespill som het Under Which Flag? som ble framført av Workers’ Dramatic Company i Liberty Hall i mars 1916 og handlet om irsk frigjøring fra overherredømmet. 24. mars raidet britiske soldater lokalene til en fagforeningsavis uten ransakingsordre. Da soldatene sto med svære avisbunker på vei ut av lokalet, hadde Connolly rukket fram til åstedet og utbrøt mens han trakk fram sin revolver: «Drop those papers, or I’ll drop you.» Fra da av sto det to uniformerte og væpna vakter ved Liberty Halls frontdør døgnet rundt fram til opprøret startet.

Grønt versus rødt – Henderson, Trotskij og Lenin

Connolly skreiv forut for dette at det irske symbolet, the shamrock (trebladet kløver) gjennom generasjoner hadde vært forbudt å bruke som nasjonalt emblem for Irland. «Gjennom hundrer av år var det grønne irske flagget noe som ble forbannet og forhatt av britene». Det var nettopp dette særegne både irsk-nasjonale og sosialistiske som preget Connollys frigjøringsprosjekt. Og det var nettopp her mang en sosialdemokratisk og revolusjonær leder så i kryss når påskeopprøret skulle kommenteres og oppsummeres. Ja, så langt gikk det i mangel på støtte fra sosialister i andre land at Arthur Henderson, lederen for det sosialdemokratiske Labour, unnlot å gripe inn for å forsøke å redde Connollys liv i dagene før henrettelsen. Henderson satt i krigskabinettet i London, var erklært anti-militarist, og trakk seg fra kabinettet i 1917 da han ble nedstemt på et forslag om å avslutte krigen. Denne linja preget også andre britiske sosialister som tok avstand fra «Sinn Fein-opprøret» som de stemplet som «militarisme». Lenin fnøys og kalte slike «anti-militarister» i en til tennene væpnet stormakt for «de verste opportunister».

Til og med Trotskij avskreiv de irske opprørerne som «nasjonalistiske drømmere» som feilberegnet muligheten for brei støtte. I hans første kommentar kort tid etter opprøret beskriver han kampen mellom den syndikalistiske og den nasjonalistiske innflytelse i den unge irske organiserte arbeiderklassen, der de intellektuelle lederne for opprøret «har sikret flertall i arbeiderbevegelsen for det grønne flagget over det røde» (sitert etter Peter Berresford Ellis’ A History of the Irish Working Class). Og Trotskij lot ingen tvile på hva han mente: «Eksperimentet av et irsk nasjonalt opprør, i hvilket Casement med udiskutabelt personlig mot, representerte et foreldet håp og utdaterte metoder, er over.» Men den russiske revolusjonære kunne forsikre sine lesere om at dette bare var begynnelsen på den irske arbeiderklassens revolt mot militarisme og imperialisme, «selv om det skjer under et arkaisk flagg». Der har vi flagget igjen!

Andre blant de samtidige kommentatorer kalte opprøret for et kupp, noe som ga Lenin anledning til å spisse sin penn: «Den som kaller et slikt opprør for et kupp er enten en hardkokt reaksjonær, eller en doktrinær som er håpløst ute av stand til å se for seg en sosial revolusjon som en levende foreteelse.» Han karakteriserte slike holdninger som «monstrøst doktrinære og pedantiske» og krevde en ny virkelighetsorientering. «Den som venter på en «ren» sosial revolusjon vil aldri få oppleve det, og er bare revolusjonær i ord, uten å forstå den virkelige revolusjon.» (Lenin om «Den irske oppstand i 1916» i «Nasjonal politikk», Ny Dag).

James Connolly-kjenneren Peter Berresford Ellis som jeg henviste til over, mener at Lenin var den eneste som forsto den fulle betydning av det irske opprøret. Han sammenliknet opprør i fjerne kolonier med det i Irland: «Et slag av samme styrke som det oppstanden i Irland har tilført det imperialistiske borgerskap i England vil ha hundre ganger større politisk betydning enn i Asia eller i Afrika.» Det hadde han utvilsomt rett i, men han så også baksida av revolusjonsmedaljen: «Irernes ulykke var at de gjorde opprør på et galt tidspunkt, før betingelsene var modnet for en proletarisk oppstand i europeisk målestokk.» Akkurat det skulle Lenin få en anelse om da han året etter ledet den russiske revolusjonen, uten så mye mer framskreden modningstid enn hva irene fikk.

Connolly har satt dype spor, i samtid og ettertid, hos Lenin, så vel som hos Lennon. For da sangen Woman is the nigger of the world kom ut i 1972, siterte John Lennon i et tv-intervju Connollys utsagn om at «the female is the slave of the slave» for å forklare den feministiske inspirasjonen bak sangen. 2016 har gitt James Connolly et løft som nok vil bringe en renessanse for hans liv og lære, så vel som hans fascinasjon for flagg.

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “Fanfare for flagget ved 100 årsdagen for James Connollys død

    • Takk, B. Holst. Det har åpenbart det irske folk også ment da de tidligere i år markerte Påskeopprøret. Det ble som en månedslang historieleksjon der Irland for første gang siden 1966 virkelig fikk anledning til å fordype seg i 1916-revolusjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s