1. mai-talen om om de fem K’ene – inkludert kapitalforvaltere og kommunesammenslåere

forstemai007[2].jpg

Risør! Takk for invitasjonen!

Det er ikke gått to døgn siden en dramatisk ulykke rammet vårt land. 13 mennesker har mista livet. Vi minnes igjen om hvor sårbare folk i industriell produksjon er, og særlig der det tjenes mange penger og telles timer og minutter i effektivitetens navn. Det er neppe tilfeldig at noen av de største arbeidsulykkene nettopp har rammet oljearbeidere her til lands. Og det er heller ikke tilfeldig at det er arbeidsfolk som rammes der produktivitet og utbytting er høyest i den globale økonomien. Det er bare tre år siden den fryktelige katastrofen ved tekstilfabrikken Rana Plaza i Bangladesh tok livet av 1130 arbeidere da et helt fabrikkbygg raste sammen. Vi var i ferd med å venne oss til tanken om at farlig industriarbeid er noe de andre driver med, enten på den andre sida av kloden eller ved at folk fra fjerne land kommer hit og gjør jobben for oss. For bare en måned siden mista en latvisk arbeider livet under en fallulykke under montering av kraftmaster vest i Agder. Og nå denne forferdelige helikopterulykka. Det er slike hendinger som minner oss om at vi stadig lever i et klassesamfunn – som ikke blir borte i globalismens skremmende effektive velstandsskapende tidsalder.

Vi lever i en farlig verden. I min tale i fjor sa jeg at vår tid preges av ord som begynner på K: Krise, krig og klimatrussel. De tre K’er har hver sine forklaringer. Men de henger også sammen. I år vil jeg føye til en fjerde K, kapitalforvaltning – finanskapitalisme i fri utfoldelse – samt en femte K for det alle snakker om i Norge i vår, kommunesammenslåing. Den tredje K, klimatrusselen, ser vi i stadig hyppigere naturkatastrofer. I alle fall kan vi ikke fri oss fra mistanken om at jordskjelv, hetebølger, skogbrannkatastrofer, havoppvarming, polarisens nedsmelting – et cetera – har en nær sammenheng med måten vi forvalter jordas ressurser på. Og de to første K’ene er ofte eller delvis en funksjon av kampen om de samme ressurser. I dag hørte vi på morgennyhetene at store politistyrker er satt inn mot bønder som krever tilgang på vann i den indiske delstaten Andra Pradesh. Området har opplevd måneder med ekstrem tørke og 330 millioner mennesker er uten tilstrekkelig vanntilførsel. Ja, til og med det opprøret som var starten på krigen i Syria, skyldtes tørke. Kampen om vann og stor intern migrasjon inn til allerede fra før overfylte byer, førte til økt sosial spenning og ble en pådriver for borgerkrigen – og etter hvert den intervensjonskrigen som maler den syriske befolkning mellom møllesteiner.

Den første K’en, den skumleste, er nettopp den som handler om krig. Aldri har det funnet sted så mange kriger, eller en kjede av kriger som vandrer som en farsott i Afrika, Sentral-Asia, og særlig Midt-Østen. En kilde til den evigvarende konflikt er sjølsagt Israel-Palestina-konflikten. Jødiske bosettere erobrer stadig nye områder i Øst-Jerusalem. Hele fabrikkanlegg for agrovarer etableres i Jordan-dalen hvor under 6 prosent av landet er tilgjengelig for palestinere. Det som skulle bli grunnlag for en palestinsk stat, undergraver Israel dag for dag ved å erobre vann og land og fordrive beboere på Vestbredden. Til dette fins det kun ett svar: Gjør som den svenske regjering, og ikke vent som den norske: Anerkjenn den palestinske staten nå!

I 2011 snakket verden om en arabisk vår. Nå ser vi en arabisk «høst» – som betyr faretruende frammarsj for reaksjonære jihadister av det blodigste slag, som IS. Disse tendensene har ingen entydig årsak, men det er liten tvil om at vestens brutale militære inntog i Afghanistan, Irak og Libya har vakt anti-vestlige følelser og destabilisert regionen. Norges bidrag i det folkerettsstridige bombetoktet som felte Gaddafi i Libya kan stå som skrekkeksemplet på drapet på et land. Som alle opplyste mennesker vet, skjedde norsk bombeflydeltakelse uten forutgående behandling i Stortinget, kun som en telefon- og sms-avtale mellom statsminister Stoltenberg og hans rødgrønne regjeringspartnere. Det var full enighet blant alle stortingspartier – inntil noen begynte å forstå at Nato hadde andre siktemål, nemlig regimeskifte. Begrunnelsen var beskyttelse av sivile, mens resultatet ble et folkemord, anført av norske bomber.

Denne saken fikk et underlig etterspill da Stortinget denne uka sa blankt nei til å foreta en ekstern gransking av Norges deltakelse i Libya-krigen. Med 78 mot 21 stemmer sa våre folkevalgte nei til å granske det som Barack Obama har innrømt var hans største utenrikspolitiske feilgrep som president. Og hvem er det som blokkerer denne mest opplagte gransking av hjerter og nyrer i det nye norske utenrikspolitiske regimet? Jo, Arbeiderpartiet som ved sin talskvinne Anniken Huitfeldt nærmest sier rett ut at siden Høyre i opposisjon under Stoltenbergs regjering ikke plaget dem med krav om gransking, så skal heller ikke Ap som et ansvarlig parti gjøre det samme. Og skal det skje, må det forberedes og ikke kastes fram som et hasteforslag, sa Huitfeldt i en radiodebatt. Men kjære risørfolk: Det er fem år siden i disse dager at nær 600 norsk bomber regnet over Libya. Det britiske parlamentet nedsatte en sånn granskingskommisjon for to år siden. Men fra Stortingets flertall får vi høre at tida ennå ikke er inne! Et parti som opptrer slik er ikke opposisjonsbetegnelsen verdig.

Gaddafis fall, og altså Natos bomber, fyrte opp under en latent borgerkrig, resulterte i at IS etablerte seg i Libya som første land utenfor Midt-Østen. Og kanskje mest alvorlig, i alle fall for Europa: Det åpna opp nye flyktningeruter som skulle få katastrofale følger for de titusener som våget livet over Middelhavet i skrøpelige farkoster. EU-systemet knaker i sine sammenføyninger. Schengen har brutt sammen og grensekontroll er i praksis igjen blitt nasjonalstatenes ansvar som følge av flyktningkrisa, som igjen er del av en stor global folkevandring. Da må vi løfte blikket i et forsøk på å analysere hva emigrasjon fra dysfunksjonelle og krigsherja stater, særlig i Midt-Østen, er uttrykk for.

Faktum er at Norge har bidratt til en intervensjonskrig i de fire år som er gått siden Stoltenbergregjeringas godkjenning av den syriske Nasjonalkoalisjonen som legitim representant for Syria i 2012. Dette innebærer også økonomiske sanksjoner og humanitær innsats som alt sammen var et ledd i USAs forsøk på å styrte Assad-regimet, og det har knust den syriske staten under en lovlig valgt president med fortsatt FN-representasjon. Det er et tungt hyklerisk element i flyktningdebatten, med en skremmende kort hukommelse, eller mer presist utvisking av egne politiske fotspor. Dette understrekes av den ynkelige vestlige innsatsen i «kampen mot IS-terroren» som ved Palmyras gjenerobring avkler USAs og Natos motiver: De har, sammen med allierte arabiske stater og Tyrkia, påført Syria en krig som har skapt en millionstrøm av flyktninger og hundretusener drepte. I dette ærendet er det ikke mulig å skille mellom de blåblå og de rødgrønne.

Flyktningkrisa og den økonomiske krisa ryster EU. Tyskland og Sverige har nådd et metningspunkt. Angela «Wir schaffen das» Merkel har gått i spissen for en avtale med Tyrkia for å stagge flyktningstrømmen til EU mot klekkelig euro-betaling. Det gir Tyrkia både en vetorett i utveksling av migranter på et grunnlag som er i strid med asylretten, samt at det styrker landets rolle som en aggressiv og ekspanderende regional stormakt i Midt-Østen. Merkel har vært på desperat jakt etter en løsning, og har derfor måtte selge unna prinsipper i fleng. Midt oppi dette kommer all den uro i Euroland som skyldes krisepakker, rasering av velferdsstater eller «austerity» som det kalles på alle europeiske språk. Og nå står en mulig britisk utmelding av EU for tur, en såkalt Brexit. Ingen kan si hvilken vei pila vil peke når den britiske folkeavstemninga er talt opp på St.Hansnatta. Men det vi med sikkerhet kan si er at dette i alle fall er statsråd Sanners visjon på vranga: Hvis et flertall av britene sier nei til EU, vil både skotter, walisere og nordirer kreve nye folkeavstemninger med krav om å forlate den engelskdominerte «storkommunen». Great Britain vil kunne bli Small Britain.

I vår tid har klassekamp og krav om bedre levekår i landet en kommer fra blitt avløst av en global migrasjon som veien til et bedre liv. Det gjelder også mange EU-land etter finanskrisa i 2008. Det gjør det vanskeligere å samle styrke i det egne landet for å stå imot urett og utbytting. Derfor er det nødvendig å minne om at en ekte solidaritet i dag også må ta inn over seg den hjerneflukt og tapping av arbeidskraft som særlig Vesten benytter seg skamløst av i disse asyltider. Vårt eget lands behov som mottaksland må ikke skygge for en debatt om konsekvensene av den hjerneflukt som nå skjer i ly av en strøm av reelle flyktninger. Det handler også om menneskesyn, for asylsøkere står i akutt fare for å bli omgjort til potensiell arbeidskraft, i det godes tjeneste.

Men uansett gjelder dette: Flyktninger har krav på en rettferdig og human behandling. Det betyr rett til helsetilbud, utdanning og tilfredsstillende boforhold når de kommer hit, både som asylsøkere og som arbeidstakere.

Hotellstreiken minner oss om hvem denne nye arbeiderklassen av folk fra all verdens land er nå når 6.000 hotellansatte krever økt lønn og lokal forhandlingsrett. De tjener i snitt bare 77 prosent av gjennomsnitts industriarbeiderlønn og gir en illustrasjon på hvordan mekanismen bak utviklinga av forskjells-Norge virker.

Havnearbeiderne, derimot, kjemper ikke for lønn, men for hele deres eksistens som yrkesgruppe fordi arbeidsgiverne prøver å ta fram dem retten til en tariffavtalen. Denne avtalen er kjempet fram gjennom hundre år, fra løsarbeidersystem til fast ansettelse. Dette er beskytta av ILO-konvensjon 137. Like fullt angripes denne retten nå både i Oslo, i den nye havna i Risavika i Stavanger, og i en rekke andre havnebyer, som min egen by Kristiansand der havnestyret nylig prøvde seg med å privatisere lasting og lossing i deler av havna. Forsøket ble stoppet takket være rask og brei mobilisering blant byens fagorganiserte.

Men dette fenomenet setter søkelyset på det nye arbeidslivet som preges av de rammebetingelser EØS-avtalen setter med sitt åpne og grenseløse europeiske arbeidsmarked. Dette, kombinert med vikarbyråenes inntog og dominans i viktige deler av arbeidslivet, som byggebransjen, har gjort at demninga er i ferd med å briste for den tradisjonelt sterke norske fagbevegelsen. Det er ingen naturlov at det skal fortsette slik, og det er bare et våpen som virker for å stoppe denne utviklinga: Den kollektive kraft som en revitalisert fagbevegelse kan stampe opp.

Jeg har snakket om tre K’er. Nylig har en ny K har føyd seg til enstonige alfabetet. Den står for kapitalforvaltning. For avsløringer om Panamadokumentene viser tydelig hvordan selskaper og rike enkeltpersoner bruker såkalte skatteparadis, som i realiteten er skatteskjul, til å gjemme unna store kapitaler som kunne vært skattlagt i hjemlandet og gått til velferd for folk flest. Skatteskjul bidrar på denne måten til å øke forskjellene mellom fattige og rike.

Snarere enn å jobbe mot denne skatteflukten har Finansdepartementet godtatt unntak for rapportering fra skatteparadiser. De godtok også tidligere i år et OECD-tiltak for lukket rapportering mellom selskaper og skattemyndigheter. Det vi trenger er politikere som jobber for økt åpenhet og tydelige krav til kontroll av norsk valuta- og kapitalflukt og selskapsutflagging.

Det norske oljefondet eier aksjer i en rekke selskaper som er registrert i rene skatteskjul som Cayman Islands, Jersey, Guernsey og Panama. Dessuten er fondets eiendommer rundt i verden plassert i datterselskaper registrert i land med svært gunstig skattenivå som Luxembourg og i den skattefrie amerikanske delstaten Delaware. Tilsammen dreier det seg om rundt 200 milliarder kroner.

Kapitalforvalterne, advokatene og etikkpolitiet besværer seg nå på å snakke om at det må «tettes huller» og at det vi får øye på i avsløringene fra Panama er «systemsvikt». Kjære risørfolk: Det er dette som er systemet! Det er dette som er den globaliserte kapitalismen anno 2016. Og den er uetisk, uansett hvor lovlig den måtte være!

Til sist: Den femte K’en er årets heiteste sak her hjemme, nemlig K for kommunereform.

Jeg har liten tro på at det er ønsket om mer lokaldemokrati og bedre kommunale tjenester i offentlig regi som ligger bak regjeringens store interesse for kommunesammenslåinger. Det er mer nærliggende å tenke at det dreier seg om å gjøre kommunene til markeder for private selskaper, som vil stå i kø for å overta tjenester i «robuste kommuner», dette til kjedsommelighet gjentatte mantra for storkommuner. Men dette er nesten ikke tema i debatten. Et unntak er de advarsler Fagforbundet sentralt har fremmet over lang tid i den farsotten som hjemsøker vårt land av intensjonsavtaler, propagandaframstøt og innbyggerundersøkelser som nå pågår for å bygge opp rundt den endelige konklusjon, nemlig at Norge skal redusere antall kommuner fra over 400 til ned mot 100.

I regjeringserklæringen fra Høyre/FrP heter det «at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet (…) Regjeringen vil effektivisere offentlig sektor og øke bruken av private og ideelle ressurser i offentlig velferdsproduksjon». Regjeringens politikk er krystallklar: Den vil konkurranseutsette og privatisere offentlig sektor i størst mulig grad. Det nyeste i så måte er jernbanens sporskifte.

NHO Service representerer kommersielle og private selskaper som driver konkurranseutsatte offentlige velferdsoppgaver. Lederen, Petter Furulund, sa i april 2014 at det er «positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester». Siden den gang har vi lært mer om hvordan kommersielle selskaper innenfor barnehager, sykehjem og privatskoler tjener store penger på å drifte offentlige velferdstjenester.

Inn i dette mønsteret faller også de to store handelsavtalene som nå forhandles fram i rekordfart mot en snarlig avslutning, nemlig TTIP- og TISA-avtalene. TTIP tar sikte på å etablere et transatlantisk indre marked mellom USA og EU. Noen har kalt det et «økonomisk Nato» fordi de som ønsker en slik avtale åpenbart tar sikte på å ville bevare det vestlige hegemoniet i verdensøkonomien. Forhandlingene er hemmelige, men omfatter liberalisering av handel på alle tenkelige og utenkelige områder som vil gi store globale selskaper enorm makt og vil svekke nasjonalt lovverk og kommuners stilling. TISA-avtalen tar sikte på å liberalisere tjenestesektoren i dette enorme frihandelsområdet, alt fra skole, barnehage, sykehjem til høyere utdanning, postombæring og kanskje også brannvesen. Det mest skremmende med disse forhandlingene er det irreversible element som ligger i avtalene, hvis de blir vedtatt. Det har gitt opphav til betegnelsen «skralle»-klausulen. Alle som har tatt i en pipenøkkel vet hva ei skralle er. Den skrur bare en vei!

Den danske kommunesentralisering bør også skremme: En spørrerunde viste at danske lokalpolitikere mente at «lokaldemokratiet er svekket, byråkratene har fått mer innflytelse over politikken» og at det igjen reiser et krav om flere profesjonelle heldagspolitikere etter at antall kommuner i 2007 ble redusert fra 271 til 98. På samme måte som appetitten på profittløsninger vil øke, vil iveren etter å legge ned «ulønnsomme» skoler tilta, slik vi har sett i Danmark med 400 nedlagte skoler etter reformen der.

Nå ser vi jernkloa bak silkehansken til tvangssammenslåingsminister Sanner. Når folkeavstemninger og småkommuner protesterer mot dette historiske sentraliseringsframstøtet, kommer kravet om «å vise politisk lederskap» fra statsråden. I praksis er det en oppfordring til å se bort fra folkets mening, med en underliggende trussel om at hvis du ikke vil, så skal du! Og da kommer Risør i skuddlinja med deres opposisjon mot å samles under et stor-arendalsk kommunerike, under en kommuneadministrasjon nærmere 40 km lenger vest.

Jeg ønsker dere lykke til i den viktige kampen, en kamp som også vil ha symbolsk betydning for hele distrikts-Norge.

Gratulerer med dagen!

 

 

 

 

Advertisements

2 thoughts on “1. mai-talen om om de fem K’ene – inkludert kapitalforvaltere og kommunesammenslåere

  1. Jeg har lest talen med stor interesse. Det er vanskelig å forstå alt som skjer rundt oss. Men her får vi de 5 K’ene beskrevet sånn at vi kan huske mye av det og bruke det som utgangspunkt for handling. For min del er talen også en begrunnelse for fagorganisering og politisk opprør gjennom medlemskap og innsats i Rødt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s