De “tok 42-timersuka” – ble knust av den kalde krigens overmakt

IMG_0771

Faksimile fra mitt intervju i Klassekampen 1988. I bildeteksten den gang sto det: Du finner ingen angrende «førtiåtter» i den snart 89 år gamle Edvard Støland. Han sto i spissen for Herøya Arbeiderforening under de omskiftende åra 1946-49, og opplevde kanskje det hardeste politiske press som noen fagforeningsleder har blitt utsatt for her til lands, før og under streiken i 1948. (Foto: Halvor Fjermeros)

Denne måneden er det 70 år siden den seks uker lange Herøya-streikens slutt. Den 6. november 1948 gikk arbeiderne ved Eidanger Salpeterfabrikk tilbake til arbeid etter å ha blitt møtt med eksklusjoner fra LO og oppsigelse fra Norsk Hydro for å sette i verk en ny skiftplan. ”Cella på Herøya” skulle tilintetgjøres, regissert av Haakon Lie.

Våren 1948 gjenopptok Herøya Arbeiderforening sitt gamle krav om å korte ned arbeidsuka for skiftarbeidere fra 48 til 42 timer. 27. august sa fagforeninga opp avtalen om gjeldende skiftplan, bl.a. med begrunnelsen at den var ulovlig i henhold til Arbeidervernloven. 19. september satte de den nye skiftplanen med 42-timersuka fordelt på sekstimers skift  ut i livet – tross eksklusjonstrussel mot hele arbeiderforeninga fra Norsk kjemisk industriarbeiderforening to dager tidligere. Bedriftsledelsen i Hydro svarte med lockoutvarsel, som i sin tur førte til at aksjonen for ny skiftordning ble utvidet til streik. Dermed stevnet arbeidsgiverne (NAF) og Norsk Hydro aksjonen inn for Arbeidsretten med påstand om at den var tariffstridig, som også ble rettens dom. I medlemsmøte 6. oktober trosset Herøya-arbeiderne Arbeidsretten og vedtok å fortsette streiken. Det skjedde imidlertid mot et stort mindretall – 845 mot 513 – som ville godta rettens dom og gå tilbake til arbeidet.

Bare to uker seinere var splittelsen blitt tydelig. Selveste fylkesmann Bergsvik trådte inn som mekler for å avslutte konflikten og 1. november stemte fagforeninga for å gå tilbake til arbeid, mot bare 38 strandhaftige nei-stemmer. De sure pillene var sukret med løfter om at kravet om 42-timersuka skulle tas opp igjen ved neste korsvei. Fra 1950 ble 45 1/3 timers uke innført, men det skulle gå hele ni år før norske skiftarbeidere vant 42-timersuka.

Slik var forløpet i kortform i den høydramatiske streikekampen som i bunn og grunn utviklet seg til den viktigste valplassen for Arbeiderpartiets nyvunne strategi for å skaffe seg hegemoni i fagbevegelsen – i det herrens antikommunistiske år 1948.

Spaniaboikotten

I 1988 intervjuet jeg den 89 år gamle tidligere fagforeningslederen i Herøya Arbeiderforening, Edvard Støland for Klassekampens 1. mai-nummer. Det skjedde på Mule Aldershjem i Porsgrunn tre år før han døde. Støland ble valgt til leder for fagforeninga i 1946, men han kom til Norsk Hydro allerede først på 1930-tallet, tidsnok til å oppleve Menstadslaget “fra orkesterplass”. Han var akkurat nyoperert, og som rekonvalesent fulgte han slaget da Statspolitiet under forsvarsminister Vidkun Quisling og hans departement angrep Hydroarbeiderne under lockouten i 1931.

Arbeiderne i Grenland veik aldri unna for en konfrontasjon, og det var ikke mer enn at Edvard Støland var blitt valgt som leder for Herøya-arbeiderne før den heftige Spania-boikotten ble iverksatt fra de mest militante fagforeningene i landet. Dette var et svar på vestlige regjeringers ønske om å gjenåpne handelsforbindelser til og diplomati med Francos Spania. Bryggerabeiderne i Oslo nektet i mars 1946 å losse det spanske skipet “Dicto”, fylt av tomater fra fascistdiktaturet. Det førte til noen nye og underlige konfliktlinjer, som da “horder av husmødre” (tusenvis iflg. Aftenposten) samlet seg på Tullinløkka og marsjerte ned til Filipstadkaia for å losse skipet sjøl. De bar bannere med påskrift som “Vi vil ha tomatene!”, “Vi er den sunne fornuft” og “Hvem styrer landet, Stortinget eller bryggearbeiderne?”. “Vi krever handling av regjeringen”, lød det, og regjeringssjefen for de nye gjenoppbyggingstider “handlet”. Statsminister Einar Gerhardsen hevdet at aksjoner mot Spania “var som slag i løse lufta”. Hans rolle var nå, med LOs og Arbeiderpartiets hjelp å sørge for at fagbevegelsen la ned sin kamp mot Franco-fascismen, slik den kom til uttrykk blant bryggearbeidere i boikott bl.a. i Bergen, Odda, Moss, Stavanger og Haugesund – og altså Herøya-arbeiderne ved Norsk Hydro. Tross iherdig brannslukking landet rundt fra Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund med en dertil utsendt statsråd Oftedal for å dempe boikottgemyttene, stemte Herøyaarbeiderne med knapt flertall for å fortsette aksjonen langt ut i mai 1946.

Også på Stortinget kom ukjente konstellasjoner til syne da en ny opposisjon mot Arbeiderpartiets bestrebelser på normalisering av forbindelsene med fascist-Spania. I tillegg til kommunistenes stortingsgruppe var det 12 utbrytere fra Ap, deriblant tidligere statsminister Nygaardsvold. Også en opposisjon på seks fra Venstre markerte seg mot Aps flertallsregjering (hvor forøvrig min egen sindige farfar Karl Johan Fjermeros befant seg, iflg historiker Edgeir Benums bok om spaniasaken).

Medlemsdemokrati mot klassesamarbeid

Dette var bakteppet for kampen om arbeidstida i Porsgrunn. Allerede fire år før krigen hadde Herøya Arbeiderforening reist krav om arbeidstidsforkorting. Det gjaldt særlig for rundskiftarbeiderne på salpeterfabrikken i Porsgrunn. De arbeidet, som alle skiftarbeidere i industrien 48-timers uke, og måtte også jobbe på bevegelige helligdager da dagarbeiderne hadde fri. For å få skiftplanen til å gå opp måtte de jobbe dobbelskift to av fire helger, og i en av de fire ukene måtte de gå sju skift og 56 timer uten friskift i mellom. Så da freden kom var Herøya-arbeiderne mer enn klare for å starte kampen for ny skiftordning. Forslag om 42-timers uke ble framsatt til lønnsoppgjøret våren 1946, og deretter to år seinere, men det ble vist liten vilje til å imøtekomme kravet.

Det var i denne vi-skal-bygge-landet-atmosfæren at Arbeiderpartiet forsøkte å disiplinere fagbevegelsen inn i det nye klassesamarbeidsmønsteret. Men da Herøya Arbeiderforening nedsatte sin skiftplankomite høsten 1947 var det ennå ikke klima for de harde slag om faglig dominans. Den kom først etter det “kuppet” i Tsjekkoslovakia vinteren 1948. Fra da av var det meste lov, sjøl om Gerhardsen i sin Kråkerøytale 29. februar bedyret at kampen mot kommunistene skulle føres med “demokratiske midler” og “med åndelige våpen”.

Edvard Støland var medlem av NKP, som flere i styret i Herøya Arbeiderforening (HAF). Han tilhørte Furubotn-fløyen i et parti som var i full strid med seg sjøl på dette tidspunktet. HAF-ledelsen forsto at kravet om ny skiftordning ikke ville bli godtatt på toppen i forbundet og LO. Men til tross for at medlemmene visste at kravet var i strid med den inngåtte tariffavtalen mellom hovedorganisasjonene 15. april 1948, var det full oppslutning blant skiftarbeiderne om kravet i et møte 25. mai. Og i nye medlemsmøter både i juni og juli var det overveldende flertall for å gjennomføre den nye skiftplanen. Ja, med henholdsvis 414 mot 16 og 285 mot ti stemmer for det dristige forslaget, må vel dette være et av de mest framifrå eksempler på medlemsdemokrati i norsk arbeidslivshistorie, og det midt i sommerstilla!

“Kominformerte desperados”

I intervjuet jeg gjorde med Støland sa han: “Det var et svare styr. Jeg og en annen NKP’er dro til Oslo og diskuterte med sentralstyret i partiet i mai. Det var mye fram og tilbake om taktikken, det var jo alt da to fløyer i NKP-ledelsen.” At den indre splittelsen i NKP også avspeilte seg i HAF er vel dokumentert i ettertid, særlig av historikeren Paul Knutsen som skreiv sin hovedoppgave om emnet i 1974. Der reiser han en interessant diskusjon om de dypereliggende årsaker til nederlaget. Han siterer NKP-leder Løvliens ord om Furubotn-linja som “revolusjonær fraseologi” og innfører begrepet opposisjonell reformisme om NKPs linje. Dette til forskjell fra sosialdemokratiets statsbærende reformisme hvis “arbeiderstyre” ble iverksatt gjennom knallhard priskontroll- og produktivitetseffektivisering. Og grunnleggende i Knutsens forklaring, slik det legges fram i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (2/1977) er at HAF-ledernes strategi innebar en sterk undervurdering av motstanderne. Han peker også på at fagforeningsledelsen, som var identisk med streikeledelsen, også benyttet seg av argumenter om økt produktivitet ved å innføre nye skift, tilsynelatende for å «selge» streikekravet med et lett gjenkjennelig sosialdemokratisk argument.

Det er lettere sagt enn gjort å eliminere en motstanders styrke, sjøl om man er aldri så klar over den. Og uansett forklaringsmodell så er det allmenn enighet om at de streikende og ledelsen i HAF ble utsatt for en politisk artilleriild av ukjent styrke i Norge, fra både arbeidsgiverhold, fra Ap- og LO-toppene og framfor alt fra de sosialdemokratiske lederskribentene lokalt og sentralt.

Edvard Støland sa det slik i 1988: “Det var et steinhardt kjør vi blei møtt med. Det var ledere i avisene. Særlig Telemark Arbeiderblad, nesten daglig, og det mangla ikke på skjellsord. Et av de friskere nyord som dukka opp på den tida var at en person var “kominformert”, dvs “enspora” og styrt fra Kominform.”

Den nevnte avisa gikk ikke av veien for å karakterisere arbeiderlederne ved Herøya som “kominformerte desperados”. Underforstått: Dette var kommunister som hadde gjennomgått  hjernevask av Stalins nye versjon av Komintern, det Moskvastyrte Kominform anno 1947. Dette var uttrykk for det klimaet som var skapt etter Gerhardsens Kråkerøytale hvor han påsto at kommunistpartiets ledere “i sine hjerter var tilhengere av terror og diktatur.”

I Ap-avisa Sørlandet het det i en tittel underkonflikten: «Kommunistene vil – etter ordre fra utlandet – splitte LO», med undertittel: «Herøya-konflikten bare en prøvestein». Og side om side med nesten daglig nedsabling av de streikende og deres påståtte illojalitet mot fagbevegelsen, produsert på Youngstorget, sto det illevarslende rapporter om streiker i England, Belgia og Frankrike. Sistnevnte land var «på randen av borgerkrig», og dette lød som et internasjonalt akkompanjemang til trusselen som hadde hjemsøkt Norsk Hydro i Porsgrunn.

Gerhardsen rygger for Inger Hagerup

Da Stortinget 25. september debatterte Herøya-arbeidernes krav om kortere arbeidstid, mer enn antydet Gerhardsen at aksjonen var inspirert utenfra:

“Ja, det er det som er det alvorlige og uhyggelige ved denne aksjonen, at en har en sterkt begrunnet følelse av at den ikke først og fremst er en faglig aksjon og ikke først og fremst en nasjonal aksjon, men at den er en politisk aksjon og en aksjon som er et ledd i en internasjonal aksjon.” Dette var et ekko av LO-leder Konrad Nordahls påstand fire dager tidligere om at Herøya-streiken var “like meget en politisk aksjon som en faglig. Det er et ledd i den kommunistiske politikk.” Og i et foredrag på Ris skole i Oslo  8. oktober ble Gerhardsen sitert i VG om Herøyastreiken: “Vi kan komme til å oppleve mange slike eksempler i fremtiden. I den forbindelse skal vi huske på at vi ikke kan legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.”

Den som skarpest tok til motmæle var dikteren Ingen Hagerup som mente at statsministeren “med velberådd hu” la grunnlaget for “en kommunisthets som kommer til å ramme radikale mennesker uansett parti.” Gerhardsen tok i et tilsvar et steg tilbake da han bekreftet at han mente at kommunister ikke kunne underlegges vanlig målestokk, men at det gjaldt “de virkelig internasjonale kommunister som det heldigvis ikke er så mange av.”

Haakon Lie rapportør for US-ambassaden

LO-leder Nordahl sa under streikens gang at årsaken til at kommunistene hadde kunnet vinne fram i fagforeningene, var at de kunne spille på dårlig frammøte og passive fagforeninger. Han brukte Herøya som en direkte appell til økt faglig engasjement blant Ap-medlemmer. Men et mer malplassert argument kunne knapt finnes for å beskrive Herøya-streiken. Som stemmetallene jeg tidligere har referert fra HAF-møtene som besluttet å «ta 42-timersuka» viser, var det et særdeles godt frammøte og engasjement. Og til og med da det begynte å røyne på og mindretallet for å avslutte streiken vokste, sto arbeiderforeninga samlet bak en skarp uttalelse mot forbundets og LOs trussel om eksklusjon av HAFs medlemmer: 1365 stemte for og kun en mot! Det viser at «cella på Herøya», som var navnet på Aps partisekretær Haakon Lies bok om kommunistenes organisering i fagbevegelsen, hadde en eksepsjonelt sterk støtte i ryggen for å gå til militante aksjoner som brøyt med Aps klassesamarbeidslinje i gjenreisningsånden etter krigen.

Partisekretær Haakon Lie var strategen bak kampen mot kommunistene som han alt i 1945 ville ta et oppgjør med og også sørget for at ble nitid overvåket i fagbevegelsen. I 1947 sa Lie at NKP utgjorde en potensiell femtekolonne, noe som alt året etter ble allment godtatt i Ap- og LO-toppen. Sjømannsforbundets landsmøte i 1950 vedtok at “medlemmer av fascistiske, nazistiske og kommunistiske organisasjoner ikke kunne inneha tillitsverv i forbundet”, og alle skjønte at det ikke var de to første uhyrer dette skulle ramme, fem år etter krigens slutt. Det samme ble bevist etter streiken da kommunistene i HAF, med Edvard Støland i spissen, av forbundet ble utelukket fra tillitsverv inntil 1952. Var dette å forstå som klangen av “åndelige våpen”?

Den 28. oktober 1948 rapporterte partisekretær Lie direkte til 1.sekretær Parsons ved USAs ambassade i Oslo om det kommende valget og om den pågående Herøyastreiken. Dette kom fram da journalist Finn Sjue i Klassekampen søkte i nasjonalarkivene i Washington vinteren 1988, 40 år etter Kråkerøytalen. Et snes dokumenter fra Haakon Lie viser at det var han som opererte som den sentrale norske rapportøren overfor den amerikanske ambassaden på denne tida. Da jeg fortalte Edvard Støland om denne nyheten på Mule aldershjem, var hans kontante svar: “Ja, så han gjorde det altså, den forbannade jævelen!”

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s