Rødt avholder sitt landsmøte i Stavanger denne helga. I media har alt dreid seg, og kommer dessverre kanskje også til å dreie seg gjennom helga, om debatten om våpen til Ukraina. Diskusjonen om hvordan Rødt skal bygges opp som det nye arbeiderpartiet her til lands kommer dessverre i skyggen. For dette dreier seg om et mye mer grunnleggende problem med organisasjonskultur i det raskt voksende partiet.
Klassekampen brakte onsdag denne uka en sak fra NTB der det pekes på behovet for vedtektsendringer for å endre representasjonen på landsmøtene som vil komme etter det som nå er i gang i Stavanger. Og i Aftenpodden fredag 20. april gjør Aftenpostens redaktører seg lystige over det de kaller Rødt «desentralisering av demokratiet», begrunnet med at noen fylker har flere delegater enn de største byene. Mitt eget svært aktive lokallag i Kristiansand har 238 medlemmer, men når ikke opp til grensa på 250 for å få to delegater til landsmøtet. Partisekretær Benedicte Pryneid Hansen gir et eksempel for å begrunne det hun mener vil gi «mer demokrati og bedre kjønns- og geografisk fordeling» i NTB-saken: I dag er for eksempel Nordland, som har 728 medlemmer, representert med 28 delegater, mens Oslo med nesten 3000 medlemmer har 23 delegater. Følgelig vil hun endre reglene slik at det heretter er fylkeslagene som velger delegater.
Fair enough! Men i eksemplet antydes det at det er urettferdig at Nordland får flere delegater enn Oslo med fire ganger så mange medlemmer. Denne «urettferdigheten» slår tilbake på partisekretæren sjøl og den øvrige ledelsen i Rødt. For Nordland har bare gjort det som Pryneid Hansen og hennes korps av organisasjonsarbeidere ikke har oppfordret til, nemlig å danne partilag der folk lever og der folk bor, nærmest mulig grasrota. Rødt-ledelsen har gjennom mange år forsømt organisasjonsarbeidet. Det vises til at Rødt er blitt et større parti, men det skjedde jo ikke i forgårs! Alt i 2020 passertes 10.000 medlemmer, altså i god tid før Rødts forrige landsmøte i 2021.
På nyåret publiserte tidsskriftet Gnist (1/2023) en artikkel der jeg drøftet Rødts muligheter for å bli det nye arbeiderpartiet her til lands, slik det ofte proklameres av våre fremst tillitsvalgte. Da oppdaget jeg urovekkende tilstander m.h.t. partistruktur der de største partilagene i noen byer har over 500 medlemmer.
Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å skape demokratisk fungerende grunnorganisasjoner innen slike mastodonter. Tommelfingerregelen er at kun fem til ti prosent av medlemsmassen går på møter eller er aktive i en eller annen forstand. Dermed etterlyser jeg et organisasjonskart og i det hele tatt en plan for bygging av et grunnplanbasert parti som krever en langvarig satsing ledet av et sterkt organisasjonsutvalg og ditto distriktsledelser. Å foreslå endring av delegatnøkkelen er vel og bra, men det det løser ikke Rødts grunnleggende problem, nemlig et nærmest totalt fravær av organisasjonskultur. I stedet har vi et parti som i stor grad er bygd rundt valgkampanjer annethvert år. Kampanjer for å få flest mulig kommunelister kan være bra, men kan også fungere kontraproduktivt. Det fins dessverre flere eksempler på det siste, og da er forklaringa ofte at det mangler et sterkt lokalparti som kan danne motvekt mot det parlamentariske tyngdepunktet i bygd og by der Rødt bli valgt inn.
Landsmøtets jobb nr. 1 må bli å nedsette ei gruppe med mandat til å utrede prinsippene for hvordan Rødt skal bygges som et grasrotparti med innretting på arbeidsfolks hverdag og virkelighet, et parti for diskusjon, aktivisme og demokrati i grunnorganisasjoner av hensiktsmessig størrelse. Bare slik kan vi unngå et toppstyrt og byråkratisk partiapparat som er innrettet på mer enn å drive valgkampanjer hver oddetallsår.
halvorfjermeros 