Krigen i Ukraina står og faller ikke på USAs og Natos våpenleveranser for at Ukraina skal overleve som stat. Det er en påstand som Nato og den politiske og militære ledelsen i Norge har hatt stort gjennomslag for, helt inn i sentralstyret i Rødt, skriver Peter M. Johansen i dette innlegget.
Av Peter M. Johansen
Til helga skal Rødts landsmøte i Stavanger ta sitt standpunkt til våpenleveranser til Ukraina fra Nato-landet Norge. I stedet for å gjøre kritiske analyser av den deklamerte, og nå også av Rødt vedtatte påstanden om at Ukraina ville vært utradert fra kartet om ikke våpenleveransen hadde kommet, har konflikten blitt spisset til. Nå lyder det fra «våpentilhengerne» at de som ikke er for USAs og Natos våpenleveranser, mener at Kyiv skal legge ned våpnene og overgi seg til fredsforhandlinger på Russlands vilkår.
Det er en grov forenkling som underslår den politiske og militære utvikling før og etter Russlands folkerettsstridige angrep. Det underslår det faktum at Ukraina får og fortsatt vil få våpen, og at Ukraina vil fortsette sin motstandskamp. Ingen i Rødt, verken de som vil støtte opp om Nato-Norges koordinerte våpenleveranser eller de som mener at Rødt skal holde på sin anti-imperialistiske linje ved å ikke gå inn for slike leveranser, tror at USA/Nato vil stanse sine våpenleveranser i overskuelig framtid, men fortsette å flytte sine «røde linjer» så langt USA finner det i sine interesser.
Noen punkter som bør så tvil om den vedtatte påstanden:
- Tormod Heier, professor i militær strategi og operasjoner ved Forsvarets høyskole, har flere ganger poengtert at antallet russiske soldater ved invasjonen på langt nær var tilstrekkelig til å erobre Ukraina; det ville krevd minst 750.000 soldater etter militære tommelfingerregler. Den ukrainske forsvarsledelsen mente det samme og ba USA dempe krigsretorikken.
- Om russerne hadde erobret Kyiv og drevet Volodymyr Zelenskyj og hans stab på flukt, ville de fortsatt ha hele Vest-Ukraina til å omorganisere motstanden ut fra det faktum at ukrainerne ikke kommer til å gi opp motstanden. Jo mer russerne erobrer, desto lengre blir deres front- og forsyningslinjer. Ukrainerne ville ha lagt om sin militære strategi for langvarig kamp.
- Det tok Mujahedin vel ti år å nedkjempe Sovjets okkupasjon i Afghanistan, uten nevneverdig våpenhjelp fra USA (heller ikke etter tre år da de så at motstandskampen var «bærekraftig». Det tok Taliban tjue år å drive ut USA og Nato-allierte, heller ikke det med organisert våpenhjelp utenfra.
- Premisset er feil: Ukraina fikk så mye våpenhjelp før Russland gikk til krig at det ble regnet som en av Europas sterkeste militærmakter (NB! Dette har utvilsomt vært med på å skremme Russland). Samtidig har den russiske hæren vist seg å være en koloss på larveføtter. Det russiske felttoget mot Kyiv i fjor vinter brøyt sammen i hovedsak for egen maskin, også det ifølge vestlige militæranalyser.
- Kyivs erklærte politiske mål om Nato-medlemskap styrer krigføringen. Ukraina har siden de nye Nato-leveransene fra mars-april og russernes to store retretter, dreid krigføring til å bli en «kanonfødestrategi» som ikke er mindre kynisk enn president Vladimir Putins strategi. Fra midten av oktober (siden slaget ved Soledad) har dette blitt kritisert fra militært hold i Storbritannia og USA. Det er lett å tenke seg at Zelenskyj og forsvarsminister Oleksyj Reznikov bruker denne strategien i Bakhmut (regnet som en strategisk uviktig by) for å nå sine «stedfortredermål» med a) tyngre våpen (og flyforbudssone) og b) Nato-medlemskap (Reznikov: «Vi slåss Natos krig; vi leverer blod, de leverer våpen»).
- Våpenforsyninger er ikke avhengig av Nato: Det fins et stort internasjonalt våpenmarked som mange land benytter seg av hver dag. To år etter kuppet i Myanmar, hadde juntaen kjøpt våpen fra tretten land, ifølge FN.
- Kriger varer ikke evig, men de tar tid, og politikken styrer fortsatt geværløpene.
halvorfjermeros 