Et nytt arbeiderparti blir ikke til ved proklamasjoner. Det må bygges!

«Rødt, det nye arbeiderpartiet?», lyder temaet for en debatt på Protestfestivalen i Kristiansand torsdag 8. september. Og stadig oftere hører vi Rødt nevnt som arvtakeren til Det kongelige norske arbeiderparti fordi «det gamle» har mistet sin appell i den oppvåknende arbeiderklassen.

Bildet: Arbeiderklassen er mer enn menn med sveiseapparat og hjelm. Men i dagens tiltakende streikevilje og fagforeningsbevissthet er både den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen avgjørende viktig for å bygge en ny bølge av klassekamp mot vår tids ustyrlige kapitalisme. (Foto: Halvor Fjermeros)

En stor og kraftfull allianse av et opprør fra vanlige strømforbrukere, næringer og industri er i gang. Men dette startet allerede på nyåret 2018 da Nei til EU og våkne miljøer innen fagbevegelsen skjønte hvor det bar med regjeringas ønske om å melde Norge inn i EU-organet ACER og å bygge nok en utenlandskabel for krafteksport til Skottland (North Connect) i tillegg til de to til Tyskland og England som allerede var under bygging. Svære og landsomfattende fakkeltog ble arrangert i vintermørket overalt der det fins kraftforedlende industri.

Sist vinter var det ny landsdekkende protest mot strømpriskrisa. I industribyen Kristiansand i kraftforedlingsfylket Agder var det fakkeltog med faner og taler fra regionens fagforeninger innen prosessindustri, offentlig sektor og også bondelag og småbrukere. Navet i dette maskineriet var det faglige utvalget i Rødt lokalt. I fem år har vi bygd opp et nettverk basert på egne medlemmer i fagforbund i og utenfor LO som har skaffet oss den kompetanse og tillit som er nødvendig for å kunne koordinere arbeidet i en sammensatt fagbevegelse der særinteresser og uenigheter lett kan dominere enhver debatt når det kommer til krav og aksjoner. Denne evnen til å samordne en brei bevegelse hadde lenge Det kongelige norske arbeiderparti. Men de har abdisert fra sin trone og sliter nå hardt med å bevare den siste rest av troverdighet som fagbevegelsens parti, til og med blant de sterkest troende. Toget har bokstavelig talt gått, nå som jernbanens folk er i harnisk over Aps videreføring av høyrepolitikken, tross fagre valgløfter.

Plassen for et nytt arbeiderparti er altså ledig. Rødt har ved sitt inntog i offentligheten, særlig etter valget av den sterke gruppa på Stortinget for ett år siden, framstått som det tydeligste partiet i kampen mot ulikhetssamfunnet og det uregulerte arbeidslivet, som støtteparti for streiker og som konsekvent talerør for de mest progressive sjikt innen fagbevegelsen. Men dette er en seig materie, noe alle som kjenner feltet vet. I 2018 var det så vidt LO-ledelsen lot seg vippe til å innta et standpunkt mot ACER etter at Fellesforbundet i grevens tid kom fram til et nei-standpunkt. Det var prosessindustriens forbund Industri Energi (IE) som dreiv kampen mot krafteksport den gang. I år har IE inntatt en lavere profil, enda industrien de representerer er direkte truet av strømpriskrisa. På LO-kongressen i vår benyttet ikke IE-delegasjonen sjansen til å kjempe for opposisjonens krav til politisk kontroll over krafta, men føyde seg stille og pent inn bak regjeringa og Ap-toppenes forsøk på å legge et vått teppe over det kraftopprøret som nå ikke lar seg stoppe. Og LOs største forbund, Fagforbundet (med nær en tredel av LO-kongressens delegater) inntok en rolle så passiv at man må lure på hvilken strømkriseverden de lever i. Summen av dette blir en støtte til Ap-ledelsens åpenbare forsøk på nøytralisering av opprøret. Store deler av fagbevegelsen sleper føttene etter seg på et felt der regjeringa, som søker støtte hos Høyre, mangler legitimitet for sin markedsliberalistiske offensiv for salg av det norske arvesølvet. Dersom forbannelsen blant folk skal få utløp, og ikke bare ende opp i et Facebook-«opprør», må folk og fagbevegelse ut på gata. Helt sentralt i denne mobiliseringa er å gjenreise fagbevegelsens kampkraft, fagforening for fagforening, klubb for klubb. For å lykkes med det trengs et nytt arbeiderparti som lever og ånder for denne oppgaven.  

Rødt har kommet godt i gang med denne jobben. Med sitt sosialistiske og revolusjonære program og sin antiimperialistiske plattform som fredsparti, er Rødt den eneste kandidaten til å fylle den ledige plassen. En så djerv målsetting må imidlertid også vises i at en har appell til de velgergrupper en vil representere. En studie av høyskolelektor Dag Inge Fjeld om partiets velgergrunnlag fra i fjor høst, gir en interessant bekreftelse på at Rødt faktisk fanger opp den nye arbeiderklassen på en markant annen måte enn andre partier.

En undersøkelse i fjor av utdanningsnivå i partiene bekreftet dette bildet. Når Rødt ønsker å framstå som et klassebasert parti, så er det faktisk hold i påstanden. Men å være et arbeiderparti krever noe mer enn en høy andel arbeiderstemmer. En må også ha en politikk som gavner vår tids breie og sammensatte arbeiderklasse og deres interesser. Det er dette sykepleier og aleinemor Linda uttrykker når hun i Fjelds undersøkelse sier at forskjellene i Norge nå begynner å ligne på dem i USA. Hun er en av Norges økende gruppe av «working poor».

Men det er ikke nok å proklamere en ambisjon om å bli det nye arbeiderpartiet. I det lange løp er det avgjørende for om en kan bli et virkelig arbeiderparti at Rødt blir i stand til å bygge både en organisasjon og en klassebasert og sosialistisk bevissthet i et nært samspill med fagbevegelsens frontløpere. For det var fagforeningene som kom først. Arbeiderpartier har til alle tider stått på skuldrene til den faglig organiserte arbeiderklassen. Nå ser vi igjen framveksten globalt av vilje til kamp for overlevelse blant arbeidstakere innen gamle så vel som nye næringer, kanskje best symbolisert innen de inntil nå fagforeningsfrie gigantene Amazon og Starbucks i USA. Klassekampen blir tydeligere. Til og med «trepartssamarbeidets hjemland» Norge ser vi nå arbeidskjøpere som har begynt å true streikende arbeidere med lockout. Det innvarsler ei ny tid der klassekamp fra oven må møtes med organisert kamp nedenfra.

Men synlige stortingsfolk og tillit i de grupper man vil representere er bare halvparten av hva som kreves for å skape det nye arbeiderpartiet. Den andre delen heter organisasjon. Her har Rødt tidligere i år avdekket urovekkende svakheter i møte med krevende saker som Ukrainakrigen, bruduljene rundt nettstedet steigan.no og Rødts holdning til Nato-medlemskap for Sverige og Finland. Partiets ledelse har eksponert et haltende ganglag mellom en tydelig og sterk politisk profil og et mangelfullt grep om det utenomparlamentariske arbeidet. En tallrik og nyinnmeldt, men også mangelfullt skolert medlemsmasse i et parti bestående av grunnorganisasjoner av høyst varierende funksjonsgrad, har vist seg å være Rødts akilleshæl.

Dette er ingen sensasjonell påstand, men kun en erkjennelse av at Rødt med sine 14.000 medlemmer lider av voksesmerter og en organisasjonsledelse som ikke klarer å leve opp til forventningene som nå stilles til partiet. På kort sikt bør det etableres faglige utvalg på regionalt og lokalt nivå på ethvert sted der det fins medlemsmessig grunnlag for det. På lengre sikt må Rødt legge opp til en gjennomgripende organisasjonsbygging som må starte med prosessen fram mot neste års landsmøte. Bare slik kan Rødt svare på den utfordring vi står overfor i den nye klima- og klassekrigen vi står overfor when the going gets tough.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s