For tre år siden var det digre demonstrasjoner der de gule og de røde vestene sto sammen i Frankrike etter en tøff vinter med tydeligere klassekamp enn på lenge. Det er president Macrons verste frykt, men også kimen til en etterlengtet framgang for den franske venstresida.

Overalt mobiliserer fagbevegelsen til marsjer, prosesjoner, demonstrasjoner – you name it – verden over. Men i Frankrike har dagen i dag en tilleggsdimensjon: Den er en revelje, et oppvåkningssignal for den tredje runden i det franske valget. Og den kan gi overraskelser.
Tour de force: Macrons tåregasshilsen
Det var 1. mai i 2019, det siste året før pandemien lammet all sosial og politisk virksomhet, at noen av de største demonstrasjonene fant sted i Frankrike etter en misnøyens vinter. Som en av 80.000 deltakere i den digre marsjen i Paris, arrangert av det franske «LO», fagforbundet CGT, men med solid oppslutning fra de gule vestene, fikk vi smake den franske statsmaktas beske medisin. Allerede før toget hadde stilt opp fyrte politiet av de første tåregassgranatene. Og da toget hadde beveget seg som en sakteflytende elv fra Montparnasse i 14. arrondissement sør for sentrum i Paris og østover mot Place d’Italie, ble fronten av toget møtt med en vannkanonade og et tåregassangrep uten like. Med imponerende ro og beherskelse snudde titusener av togvandrere og lot til å være både forberedt på dette, men også frustrerte, forbanna, oppgitte over dette maktspråket fra Macrons voldelige statsapparat.
Dette skildret jeg i en artikkel fra Paris, mens tåregassen fortsatt dreiv over hustakene øst for hotellet mitt nær Place de St. Michel: https://halvorfjermeros.wordpress.com/2018/04/23/fake-news-mot-de-gule-vestene-taregass-og-grov-propagandakrig/
Tredje valgrunde: Tilbake til den rødgule miksen
Nå har alle som følger med i fransk politikk fått med seg at det nær sensasjonelle skjedde i første valgomgang av presidentvalget. Den hardtslående og effektive Jean-Luc Melenchon, bannerføreren for det nye franske venstrepartiet La France Insoumise, Det ukuelige Frankrike, var på nippet til å slå ytre høyre-kandidaten Marine Le Pen på målstreken. Med sine nær 22 prosent av stemmene var han drøyt 400.000 stemmer fra å komme til «finalen» mot sittende president Macron. Det kunne ha blitt en annen vals!
Så snart Macron var gjenvalgt, med sviktende oppslutning og en enorm mengde velgere som stemte blank, lanserte Melenchon seg sjøl som statsministerkandidat. Det høres underlig ut for den som ikke kjenner det franske parlamentariske system. Men det beror på at presidenten må ha flertall i den lovgivende forsamling for å danne regjering. Dette har skjedd før, seinest da sosialdemokraten Jospin var statsminister under den konservative president Chiraq (1997-2002).
Det er der venstresida nå øyner håp om å vinne et flertall mot den stadig mer markedsliberalistiske og høyreorienterte president Macron. Da må den nye alliansen med Melenchons «ukuelige» i front, og de grønne, kommunistpartiet og det som er igjen av sosialdemokratiske Parti Socialiste vinne mer enn halvparten av de 577 parlamentsplassene gjennom de to valgomgangene 12. og 19. juni. Motvillig har «de små dverger» innsett at Melenchon er mannen som kan samle venstresida, tross hans klare motstand mot Nato og hans EU-skepsis. Dette inngir nye håp. Men da må tradisjonen fra 1. mai 2019 gjenoppfriskes, de gule vestene fra det historiske opprøret mot Macrons rikmannspolitikk og ekstremt voldelige politiopptreden må smeltes sammen med «de røde vestene» fra fagbevegelsen og dens kraftfulle kamp mot pensjonsreformen vinteren 2019. DER ligger forhåpningene om en ny vår for venstresida, ikke bare i en kortvarig valgoppslutning, men i en grunnleggende endring i arbeidet med å skape en reell organisering av et nytt klassebasert parti på grunnlag av den nye venstresida som nå er vakt til live.
Startskuddet går for Frankrikes nye Tour det force. Gratulerer med dagen!