Evig liv? Det varer så lenge noen fortsetter å snakke om henne!

I dag, 25. april, ville Brit Unni Arntsen ha fylt 70 år om hun hadde fått lov til å leve. Det fikk hun ikke lov til. Men hun satte spor etter seg, varme og solidariske spor som vi fortsatt kan følge i faret etter henne her vi strever med gamle kamper på ny grunn.

_{I go to Blackpool for my holiday: Brit Unni Arntsen, vår alles BUA (1952-1997), fotografert på stranda i den nord-engelske badebyen Blackpool sommeren 1991. (Foto: Halvor Fjermeros)}

Jeg ble utsatt for et langsomt sjokk denne helga. Jeg oppdaget at min eldste datter, småbarnsmora, denne våren vil være like gammel som mora hennes var da hun fikk kreft, den kreften som hun døde av trekvart år seinere. Brit Unni var 44 år gammel da hun rett før jul i 1996 fikk beskjed om at hun hadde akutt leukemi (AML). Derfra og ut var livet en kamp mellom håp og fortvilelse. Det var en kamp med cellegiftkurer som kunne tatt livet av en hest. Og gjennom restitusjonsperioder der drømmen om en beinmargstransplantasjon som kunne redde livet stadig ble holdt vedlike, helt til den endelige dødsdommen ble utstedt på forsommeren 1997. Fem dager før hun døde kjempet hun en kamp med avdelingsledelsen på Bærum Sykehus om å få komme hjem slik at hun kunne feire vår 21. bryllupsdag. Vi har bilde av «brudeparet» som skåler i sjampanje. Det var BUAs siste seier, feiret fra den anbrakte sykehussenga i blokkleiligheten vår i J.A. Lippestadsvei på Emma Hjorths Hjem ved Sandvika før alt gikk i svart den 3. august for snart 25 år siden.

Et usannsynlig liv – eller et mulig etterkrigsliv

Brit Unni vokste opp på et småbruk, Dalan som det het, på Onøya i Lurøy kommune ut mot storhavet på den vakre og barske Helgelandskysten. I våningshuset bodde det tre generasjoner. Og i fjøset, eller fjøsen som de sier på Helgeland, var det fire kyr og en liten flokk med sauer. Dyrene gikk på utmarksbeite bak sommarfjøsen og ble stelt og melka av mor til Brit Unni og lillesøstra Marit. Da Brit Unni var 18 år døde faren brått og mor måtte begynne å kombinere fjøsstellet med jobb på sjukeheimen. Bare sånn kunne mora til to tenåringsjenter overleve uten en husbond som i tillegg til småbruket alltid hadde vært på anleggsarbeid på si, blant annet under den store nasjonale dugnaden med bygging av statens jernverk i Mo i Rana i tida rett før Brit Unni ble født. Mora hennes måtte ta seg voksenutdanning som hjelpepleier, omtrent samtidig med at BUA kom til Emma Hjorths Hjem for å jobbe på en avdeling med psykisk utviklingshemmede. Et år etter hun begynte der, kom hun inn på Vernepleierskolen hvor jeg møtte henne.

Brit Unni hadde en uvanlig karriere. Fra et uhyre nøysomt og sjølhjulpent hjem med det sparsommeligste utkomme på småbruket, gikk hun inn på ukjente veier og oppdaget talenter hun kanskje ikke hadde visst at hun hadde bare få år tidligere. Hun ble fagforeningskvinne og politisk aktivist, småbarnsmor og sentralt Nei til EF-styremedlem, en arkitekt i å skape det nye LO-forbundet FO – og til sist heltidsstudent med ferdige planer om å skrive hovedoppgave i sosiologi, før livet sa stopp.

Det er på samme tid noe usannsynlig, men også noe urnorsk over BUAs livsutfoldelse. Norge har alltid fostret sønner og døtre fra magre kår i distriktene som har vist seg å ha de største talentene og den mest utholdende besluttsomhet. I tillegg bød norsk etterkrigstid på nye muligheter for ungdommer som valgte å ikke bli ved sin lest. For et praktisk anlagt menneske som Brit Unni, med et godt hode for de fleste formål, bød en treårig pleieutdannelse på uante muligheter. Sånn sett var BUAs yrkesvei et utpreget norsk etterkrigsliv, men likevel med noen ytterst særegne kjennetegn som det ikke er så lett å ta patent på.

Fagforeningsstrateg i et kvinnedominert forbund

Jeg måtte friske opp mitt minne om hvordan det var, alt det som skulle bli den solide fagforeningshistorien Brit Unni representerte. Jeg er ingen objektiv observatør, sjølsagt, men en høyst subjektiv og ikke så lite stolt enkemann, den gang kjæreste, da det hele startet ved Vernepleierskolen i 1974, to år før vi giftet oss. Vi to var som nyslåtte medlemmer av AKP (m-l) drivkrefter i å stifte og lede Vernepleierelevenes Landsforbund (VELF) etter mønster fra de progressive sosionomstudentenes forbund. Året etter at BUA var ferdig utdannet vernepleier ble hun som fersk avdelingsleder medlem i Norsk Kommuneforbund (NKF), forløperen for Fagforbundet, en sterkt Arbeiderparti- og mannsdominert organisasjon. De nye utdanningsgruppene skulle komme til å ryste denne bastionen. Brit Unni ble 25 år gammel valgt som ny leder i det best besøkte årsmøte i NKFs avd. 197s historie. Av 148 frammøtte fikk hun 110 stemmer som opposisjonens kandidat mot det sittende styre. Dette ble oppfattet som en provokasjon fra den rødglødende venstresida, et nytt «fraksjonsstyre» ble dannet av forsmådde gamle medlemmer og valget av AKP’eren Brit Unni Arntsen som leder falt Kommuneforbundet sentralt så tungt for brystet at de utstedte en umiddelbar suspensjon av hele det nye styret. Avd. 197 ble satt under administrasjon, og ledelsen ved Emma Hjorths Hjem, med mange hundre ansatte, måtte deretter henvende seg direkte til NKF-kontorene i Oslo hver gang de skulle drøfte fagforeningsanliggender. Dette var i de harde kampenes år om bemanningskrav ved sentralinstitusjonen. Brit Unni, høygravid med vårt første barn, ledet en streik mot budsjettkutt med kraftige stillingsnedskjæringer i 1978. Flere aksjoner fulgte og formann BUA – ja, det het formann den gang – gikk i spissen for å avholde åpne høringer der politikere fra stat, fylke og vertskommune møtte ansatte og foreldre i åpenhjertig debatt. Dette var Brit Unnis grunnskole i fagforeningsarbeid.

Brit Unni meldte seg inn i Norsk Vernepleierforbund, NVF, som den gang sto utenfor LO. Målet for de unge progressive var å få slike utdannings- og profesjonsforbund med i LO, noe som skjedde i 1985 etter hard indre strid. BUA ble valgt til ny leder som første kvinne i NVF i 1986. Det var på høy tid, for et flertall av vernepleierne var kvinner. Sammen med to andre kvinnedominerte yrkesgrupper, sosionomene og barnevernpedagogene, begynte Brit Unni kampen med å slå sammen disse tre gruppenes fagforeninger til ett forbund. Det var ingen lett match, særlig fordi mange sosionomer mente det ville bety et statustap å menge seg med de de to andre yrkesgruppene.

Et skjørt kompromiss – og en knallsterk EU-kamp

Samlingsprosessen som skulle blir til dannelsen av Fellesorganisasjonen (FO) i 1992, ble betegnet som «et skjørt kompromiss» forut for stiftelsesmøtet i 1992. Da BUA holdt sin siste tale som leder for Norsk Vernepleierforbund i Ålesund dagen før samlingskongressen, beskreiv hun modellen som hun hadde stått i spissen for å framforhandle nettopp som det: «Modellen er et skjørt kompromiss». Men den var nødvendig for å løse de faglig-politiske oppgaver med større tyngde: «Både fordi vi blir større, og fordi vi representerer breiere«, står det med kursivert understrekning i hennes manus. Og i kombinasjonen mellom større innflytelse som fagforbund og krav til direkte og demokratisk medlemsinnflytelse og korte påvirkningslinjer fra bunn til topp i organisasjonen, sa BUA med blikket vendt mot salen, uten å se ned i manus:

-Vi mener at kompromisset tilfredsstiller disse kravene

-Vi mener at kompromisset gir oss en handlingsdyktig organisasjon

-Vi mener den vil styrke oss i det politiske påvirkningsarbeidet

-Vi håper den får tilstrekkelig flertall i alle tre forbund.

Det fikk den, og dagen etter ble FO stiftet, den gang med 8500 medlemmer, i dag med 30.000 som et av LOs mellomstore profesjons- og fagforbund. Brit Unni var av mange ønsket som ny leder for FO. Det sa hun nei takk til, av flere grunner. Trebarnsmor BUA hadde løpt i full gallopp som forbundsleder i seks år, hun var blitt valgt inn i Nei til EFs styre under Kristen Nygaards ledelse som opptakt til den store EU-kampen med folkeavstemninga i 1994, og hun hadde lenge tenkt på et karriereskifte. Nå kunne hun endelig realisere en drøm om et skikkelig kunnskapspåfyll. BUA begynte å studere sosiologi.

For noen år siden begynte jeg å skrive på ei bok om klasser og nye sjikt i det moderne samfunnet. Da fant jeg boka «Class and Stratification» av den engelske sosiologen Rosemary Crompton fra 1993 i hylla, rykende fersk da Brit Unni som nyslått student kjøpte den på Blindern. Crompton (1942-2011) har blitt en viktig klassiker med sitt marxistiske kvinneperspektiv på sosiologisk klasseanalyse de seinere år, nå som det igjen er blitt på moten å snakke om klasse, ja, til og med om arbeiderklassen som vi i etterkrigstida ble fortalt hørte historien til. Jeg tenker på Brit Unni som en tydelig klasseforskende og kvinneorientert sosiolog, hvis hun hadde…

-BUA ville blitt en dyktig sosiolog, sa Mariann Bakken da vi møttes i en minnestund lørdag. Mariann var nestleder under BUA i Vernepleierforbundet og deretter hennes etterfølger i særforbundet etter sammenslåinga til FO, men i mange år siden forlagsredaktør. Jeg tror Mariann er på trygg grunn i sin antakelse.

Men før BUA kunne gyve løs for fullt på studiene, la hun alle krefter inn i arbeidet i Nei til EF, som det het den gang da det stundet mot det store slaget om norsk tilslutning til EU. Hun la all sin flid i studiene av EØS-avtalen og medlemskapsforhandlingene, ved siden av å være småbarnsmor med kjøring til håndballturneringer og som styremedlem i Skui Juniorkorps og alt det der. Hun opplevde det epokegjørende øyeblikk da den ekstraordinære LO-kongressen to måneder før folkeavstemninga i 1994 sa nei til EU. Da skjønte Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland at de hadde tapt, og at Brit Unnis lag, med Kristen Nygaard, Anne Enger Lahnstein, Eva Nordlund og mange andre tøffinger i rekkene, kunne komme til å vinne. Og sånn skulle det gå, etter en av norgeshistoriens største massemønstringer på Youngstorget i dagene før og en seiersfest på Oslo Spectrum samme kvelden som nei-flertallet var et faktum. Den kvelden var det min tur til å dra hjem med ungene. BUA kom hjem med drosje noen timer før frokost!

Fiskesuppe og tålmodighet

Da BUA fylte 40 år skreiv jeg en sang til henne som prøvde å fange hennes beste egenskaper i noen verselinjer. Hun var nemlig en mester i å fange fiskesuppefisk i garnet ved hytta vår ved Kleven i Høvåg. Og hun var uovertruffen som filetskjærer av den beinete, men akk så fine og feite berggylta – den som utgjør hele basisen for suppekrafta:

Sjøen ligger blank og bleig, morrabrisen kruser over Kleven

Terna holder lurveleven, vinden holder på å snu

Og der står du med garnet og fikler med erfarne fingre

Tålmodighet og kløkt løser alle floker

Kjærlig og klok er den som gjør opp sitt daglige bruk

Og her står jeg med nytrukket kaffi i en rekvedsota svart og bulka kjel

Måtte åran’ behandle oss vel

Måtte livet velsigne din sjel

Sånn skulle det ikke gå. Livet velsigna ikke Brit Unnis sjel, men sørget for å sette en stopper for det da hun var 45 år gammel. Jeg har innstilt meg på at jeg kan bli dobbelt så gammel. Men uansett hvor mye merkelig og spennende og overraskende livet kan by på i en ny fase, så kan lite måle seg med de første 45 der Brit Unni opplyste sine omgivelser med samme uforklarlige kraft som ei skinnende lys sommernatt på Helgeland.

Det er der hun ligger, på kirkegården ved havet under det ruvende Lurøyfjellet, under en diger stein jeg fant på ei øy på Agderkysten, med Brit Unnis sirlige navnetrekk inngravert i gravsteinen. Det er der hun ligger og lever det evige liv – så lenge vi fortsetter å snakke om henne.