Fransk valg: Maktpartienes forvitring, sosialdemokratiets forsvinningsnummer!

Jean-Luc Melenchon er the come back kid og det franske venstres håp etter rå innspurt. De gamle sosialdemokratiske og konservative presidentbastionene er derimot partiet på vei til de evige jaktmarker.

Den ukuelige: Den 70-årige Jean-Luc Melenchon gjorde et brakvalg i første runde av presidentvalget og løftet seg ytterligere fra den gode valgekampen han og partiet Det ukuelige Frankrike hadde i 2017.

Det som bare dager før det franske valgets første runde var spådd som en reprise på det forrige presidentvalget i 2017, ble det. Men det ble mye mer spennende, både fordi den høyreorienterte Marine Le Pen halte innpå den stadig mer høyreorienterte president Macron. Men særlig fordi Jean-Luc Melenchon kom som en vind inn på oppløpssida og pustet Le Pen i nakken i kampen om å få delta i siste runde av valget den 24. februar.

På et tidspunkt ved midnatt i går lå valgprognosene til Sentio på 22,2 % for denne venstresidas effektive stemmesanker, mot bare 23 % for Le Pen. Det var nære på. Og det var mot alle odds. Målingene inntil fredag ga ham stort sett 16-17 prosent.

Sluttresultatet ble imidlertid 27,85 prosent for president Macron, 23,15 for Le Pen og 21,95 for Melenchon. Dermed skiller det bare drøyt 400.000 stemmer mellom Macrons to utfordrere – i et land med 47 millioner stemmeberettigete.

Å mobilisere de umobiliserbare

Da Jean-Luc Melenchon var på et såkalt Plan B-møte for EU-kritiske partier i København i november i 2016, et halvt år før det forrige presidentvalget, spurte jeg den nå så berømte presidentkandidaten hvordan han skulle klare å løfte seg fra sine 11 % ved valget i 2012 til å bli den reelle utfordrer til Front National som var navnet på Marine le Pens parti den gang.  

Han svarte at den store utfordringa i franske presidentvalg er alle de som ikke har tenkt å stemme og alle de som bestemmer seg i aller siste liten. Vår oppgave er å mobilisere blant begge disse gruppene; det kan avgjøre valget, sa mannen som ofte går under initialene J-L M.

Han har åpenbart lykkes i noen grad med akkurat det. For han og partiet La France insoumise («Det ukuelige Frankrike») har sitt største potensial blant unge velgere, mens Le Pen og hennes Nasjonal Samling har mest suksess blant folk med lavere inntekt og utdanning, ikke minst blant arbeidsfolk i distriktene. Begge grupper er preget av lav valgdeltakelse. Den har gått jevnt nedover siden 2012 og endte i går under 75 %, markant ned fra 2017. I regionalvalget i fjor var deltakelsen så lav som under 35 %, og også EU-valgene har vært preget av det samme, forøvrig et fenomen som er enda mer utbredt i enkelte andre land i EU.

Sosialdemokratiet lenge varslede forsvinningsnummer

Da jeg satte punktum for boka Uro i Euroland, var det bare måneder siden valget til EU-parlamentet i mai 2014. I etterordet kommenterte jeg valget, som hadde et gjennomsnittlig velgerframmøte i alle medlemslandene på under 43 prosent (og under 20 % i enkelte land i Øst-Europa). Jeg skreiv at det var “et tankevekkende nederlag for de systemlojale partiene i en rekke av de mest sentrale EU-landene med store og til dels overraskende seire til ytre-høyre-partier som det britiske anti-EU-partiet UKIP (27 %), Dansk folkeparti (26,6 %) og det franske Front National (25 %). Sistnevnte, under ledelse av Marine le Pen, kledde den franske president Hollande naken der han sto igjen med under 14 prosents oppslutning. Klarere kan det vel ikke sies, fra de som gadd å si ifra, at mistilliten er total både til den nasjonale politikken som føres og til EU-systemets forvaltning som overnasjonalt organ. Dermed er det ikke sagt at tilsvarende resultater vil vise seg ved neste nasjonale valg i de enkelte EU-land når den tid kommer. Men EU-valget vil heller ikke gå ubemerket hen i store europeiske nasjoner som Storbritannia og Frankrike ved neste korsvei.”

Det vi har sett siden de åtte påfølgende år er en nedgang uten stopp for Parti Socialiste (PS), de franske sosialdemokratene. Den forrige kandidaten skaffet dem 6,5 % i 2017, noe som tvang PS til å selge sine partilokaler i det sentrale Paris og flytte ut i ett av forstedene. Denne gang har PS-toppen Anne Hidalgo, selveste borgermesteren i Paris, pådratt sitt parti en flause av en valgkamp og et valgresultat på 1,69 %. Desperasjonen har lenge vært synlig i det som er igjen av det gamle presidentpartiet til Mitterrand og Hollande. Fire dager før valget kunne avisa Le Monde avsløre at Hidalgo hadde arrangert en ikke annonsert middag i en lukket gruppe, hvorav nevnte eks-president Hollande deltok. Men nåværende PS-leder fikk ikke være med i det gode selskap: https://www.lemonde.fr/en/politics/article/2022/04/07/anne-hidalgo-francois-hollande-take-part-in-secret-dinner-on-future-of-french-socialists_5979955_5.html

Det andre tradisjonelle maktpartiet, Les Republicains fikk med sin listetopp Valerie Pecresse ikke de nødvendige fem prosent (4,79 %) for å få refundert valgkamputgifter og står plutselig med en gjeld, som dels er personlig, på 5 millioner euro. Dermed er de to maktpartiene i fransk etterkrigstid mer eller mindre bankerott, politisk såvel som økonomisk.

Et nytt landskap er i ferd med å tegne seg, med Emmanuel Macrons «eget» parti, stiftet En Marche! i 2016 for å vinne presidentvalget etter at han forlot sosialdemokratiet der han sjøl hadde sittet som statsråd. Marine Le Pens Nasjonal Samling har hun arvet etter sin fascistiske far og moderert betraktelig ikke minst i denne omgang i takt med sittende president Macrons markante høyredreining. Og blant nykommerne har vi ikke minst La France insoumise, partiet – eller «partiet» – som nå har seilt opp som det uutfordrede alternativet på venstresida.

Knusende kritikk av «egoene» som slapp fram Le Pen

Differensen mellom Jean-Luc Melenchon og Le Pen på drøye ville kunne ha blitt tett igjen bare ved at det franske kommunistpartiet PCFs kandidat Fabien Roussel hadde bedt sine vel 700.000 velgere om å gi sin stemme til Melenchon.

Etter sensasjonsvalget hans som nesten tok fra Marine Le Pen utfordrerrollen i andre valgomgang, har det kommet skarp kritikk mot småpartiene som ikke var store nok til å anbefale sine velgere om å stemme på Melenchon. Tidligere presidentkandidat fra sosialdemokratene Ségolène Royal (og tidligere ektefelle til ekspresident Hollande) retter i dag en knusende kritikk mot det hun kaller «egoene». Det er de tre toppene for miljøpartiet De grønne, Yannick Jadot, kommunistpartiet PCF, Fabien Roussel og sosialdemokratene PS, Anne Hidalgo, kunne ha forhindret at Marine Le Pen fikk møte Macron i finalen. «De burde ha trukket seg, og vi ville ha Jean-Luc Mélenchon i andre runde«, tvitret Royal og ga uttrykk for en irritasjon som sannsynligvis bare vil øke kritikken mot venstresidas taperpartier:

https://www.lefigaro.fr/elections/presidentielles/presidentielle-2022-segolene-royal-denonce-les-egos-de-yannick-jadot-fabien-roussel-et-anne-hidalgo-20220411

Selv om Jean-Luc Melenchon tapte, står han nå fram som valgets store seierherre. Det kan gi uttelling allerede ved valget til nasjonalforsamling som følger før sommeren og som kan gi La France insoumise en betydelig støtte gruppe i parlamentet enn de har i dag. Og det kan gi et nytt løft i bestrebelsene på å skape et sterkt venstreparti i et Frankrike basert på Nato-motstand og EU-skepsis, en klassepolitikk som det har blitt et mye tydeligere behov for etter det årelange opprøret fra De gule vestene og den etterfølgende kampen mot Macrons prestisjefylte pensjonsreform i 2019 som igjen viste den franske fagbevegelsens styrke.

Så kanskje La France insoumise-lederen må heve den pensjonsalderen for seg sjøl som han kjemper for å senke for det arbeidende franske folk. Aldri si aldri når det gjelder Jean-Luc Melenchon!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s