Kan vi forhindre at Ukraina blir et slaktehus?

President Putin har startet en krig som kan ende i ragnarok. Det gjør han i forvissning om at terrorbalansen fra den kalde krigen står ved lag. Det kan ingen med sikkerhet si at den gjør nå. Vi må intenst håpe på en snarlig våpenhvile og fredsforhandlinger i stedet for at det pøses inn nye laster med våpen og leiesoldater fra utlandet.

Hva er Putins og hans generalstabs plan for det militære angrepet på Ukraina? Mang en militær ekspert har spurt seg om det i løpet av de to og en halv uker dette felttoget – som Russlands myndigheter kaller «en militær spesialoperasjon» – har vart, og den forventede offensiven har trukket i langdrag. Etter hvert avtegner det seg en slags plan, men er det en plan for en militær seier, eller for å innrede et nasjonalt slaktehus over et ukrainsk landområde som er betydelig større enn Frankrikes?

Hvor er general Zjukov?

En må spørre seg hvor det er blitt av Russlands stolte militærtradisjoner, symbolisert ved den berømte general Giorgij Zjukov. Han var mannen som med sin bakgrunn i 1. verdenskrig og den russiske borgerkrigen etter revolusjonen ledet de sovjetiske styrkene i kampen mot Hitlers tyske overmakt under angrepet mot Moskva i 1941, deretter det desperate forsvaret av Stalingrad som til slutt bidro til å snu den 2. verdenskrigen, og til slutt ved erobringa av Berlin i 1945. Det er ikke lett å få øye på en ny Zjukov i Putins generalstab.

Det vi derimot kan ane konturene av er et digert lappeteppe av en rekke parallelle operasjoner spredt over det meste av Ukrainas enorme landareal. Målene, slik de dels er formulert i de russiske målsettinger og dels viser seg i de frontavsnitt som avtegner seg, kan oppsummeres i fire punkter:

1. Erobre hele Svartehavskysten og Azovhavet fra sør for Odesa til Mariupol for å skape sammenhengende kontroll med landfast forbindelse fra Krim til den nåværende russiske grensa.
2. Avgrense og lukke hele den ukrainske delen av Donbassområdet for å ta knekken på det russiske militære ledere antar å være den største konsentrasjon av nazistinspirerte og høyrenasjonalistiske leiesoldater som har vært framtredende i kampen mot separatiststyrkene i utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk.
3. Bombe og uskadeliggjøre militære mål og infrastruktur som kan hindre innførsel av våpen fra vest, som flyplassen nær Kyiv og utenfor Lviv, bare 25 km fra grensa til Polen helt vest i Ukraina.
4. Omringe og beleire, eller i verste fall forsøke å erobre Kyiv for å presse ukrainske myndigheter til kapitulasjon eller reelle forhandlinger for å godta de grunnleggende russiske krav bak invasjonen.

Dette er et særdeles krevende operasjonsområde som det vil kunne ta lang tid å etablere kontroll over i alle ledd. Når angrepet, eller angrepene først er iverksatt, er det også krigens logikk som slippes løs. Det betyr uforutsigbarhet, bruk av enorme materielle og menneskelige ressurser, blottlegging av en rekke sårbare militære fronter – og tap av et fortvilende høyt antall menneskeliv, militære som sivile.

Våpeneksport på ville veier – med kanonføde som følge

Jeg har, som mange andre i den krigseuforien som rår nå, gått imot å sende våpen til Ukraina. En generell begrunnelse er at landet flommer over av våpen. En spesiell grunn er at våpen kan falle i hendene på farlige ukrainske militser eller russiske okkupanter dersom disse får kontroll over store landområder. Begge deler ser nå ut til å være tilfelle. Store forsendelser med antitank-våpen, 17.000 i første omgang, har sannsynligvis allerede blitt mottatt i Ukraina fra USA og allierte land etter at krigen startet, noe New York Times meldte om i forrige uke: https://www.nytimes.com/2022/03/06/us/politics/us-ukraine-weapons.htmlPoland-Senior-officials-concerned-Russia-attack-supply-line-Ukraine.html

Slike sendinger øker faren for russiske bombinger mot antatte forsyningsruter, med fare for økte spenninger tett ved grensene til Nato-land som Polen, slik anslaget mot flyplassen ved Lviv sist søndag var et eksempel på. Slike våpen vil sjølsagt kunne forsinke russiske framrykking, noe som kan ha bidratt til den overraskende sterke ukrainske motstanden vi har sett så langt. Men det vil neppe forhindre at den russiske militærmaskinen maler videre, fast bestemt på å oppnå sine politiske mål.

Britene har angivelig solgt 3.600 antitank-våpen som blant annet har kommet i hendene på den nynazistiske Azov-bataljonen, i følge meldinger sist helg fra ulike kilder: https://morningstaronline.co.uk/article/w/concerns-british-made-weapons-paraded-ukrainian-neo-nazi-battalion-kharkiv

De er hensynsløse krigere som vil bli møtt med like hensynsløse midler hvis de kommer i nærkontakt med russiske styrker. Dette er bare et lite utsnitt fra en eskalerende krig der leiesoldater såvel som frivillige sivilister uten våpentrening kastes inn i krigen. Dette er oppskriften på masseslakt der tusenvis sendes ut i krigen som kanonføde. Det er kun lederne blant de krigførende parter, og deres bakmenn, som avgjør når kanonene skal stilne etter at de har framskaffet tilstrekkelig antall ofre som føde.

Russlands «cordon sanitaire» – eller Putins svanesang?

Det er president Putin som har startet denne krigen. Det kan ikke bortforklares med allverdens «whataboutism» om hva Vesten har stelt i stand av krig og folkerettsbrudd. Mang en klok advarsel har blitt utstedt om Natos frammarsj mot øst siden 1990-tallet. Det kan forklare, men ikke forsvare Putins krig. Det er han som har satt i gang et livsfarlig spill som han politisk er dømt til å tape, men som han militært sett håper kan sikre Russland en kortvarig «cordon sanitaire» i Ukraina, en buffersone mot vest på samme måte som den franske president Clemenceau ønsket en slik korridor mot russisk og tysk påvirkning etter 1. verdenskrig. Enhver skjønner at dette er høyt spill, og for hver dag som går i denne krigen avsløres nye svakheter i den russiske krigsmaskinen.

Russlands brudd på folkeretten er så graverende at en ikke trenger å undres over at både lek og lært lurer på om Putin er gal og ikke ved sine fulle fem. Jeg tror det er en avsporing. Det Putin gjør, er å iverksette en slumrende plan om å realisere et pan-russisk dominansområde der Ukrainas vestgrense er den røde streken for frammarsjen mot øst fra Nato, USA og EU. Dette er ikke et forsøk på å gjenopprette noe som ligner på et fordums Sovjetunionen, og heller ikke et forvarsel om russisk appetitt på andre naboland i vest, som de baltiske stater, Finland eller Norge. Men uansett motiv er det noe forlorent over denne manøvren som ingen aner konsekvensene av. Som Tariq Ali, britisk antikrigsaktivist og forfatter, sa til TV-kanalen Democracy Now forleden: «Min egen fornemmelse er at Putins forsøk på å etterape USA og late som om Russland er en stor imperiemakt, er dumdristig og skjødesløst». Han stiller det spørsmålet alle vettuge folk gjør nå: Hvordan skal vi sørge for at denne krigen tar slutt? «Videre opptrapping, videre opprustning, å pøse inn våpen vil gjøre betingelsene verre, først og fremst for det ukrainske folk. Det er de som lider mest», sier Tariq Ali.

Hvordan kan krigen stanses, det er spørsmålet! Vi fordømmer Russlands angrep på et broderfolk og vi forsvarer Ukrainas rett til å forsvare seg. Men bak president Zelenskijs helterolle skjuler det seg en uerfaren politiker som vekselvis krever en flyforbudssone – i takt med det fortvilte ropet «close the sky» fra vettskremte ukrainere under bomberegnet – og som innser at verken Nato-medlemskap eller vestlig militær inngripen er på dagsordenen. En flyforbudssone ville vært identisk med utløsning av en storkrig. Det er nok å minne om hva Vestens flyforbudssone i Libya førte til i 2011, en ukontrollert bombekrig med tung norsk medvirkning som endte i masseslakt og regimeskifte. Foreløpig ser Nato og EUs ledere ut til å forstå dette alvoret. Men lite skal til for at nye krigshandlinger endrer denne «kollektive fornuften».

Putins mål om et nøytralt Ukraina med en grunnlovsfestet nei-til-Nato-paragraf, er sannsynligvis også en del av denne «kollektive fornuft», hvis en ser bort fra Nato-sjef Stoltenbergs lettsindige løfter i opptakten til krigen og betrakter dette dramaet realpolitisk. Sakte arbeider den russiske overmakta seg fram mot et slikt momentum. Hvis Putin lykkes i en slik manøver, vil han sannsynligvis beholde sin forholdsvis sterke støtte i det russiske folk for felttoget. Men jo lengre krigen varer, desto flere svarte sekker med lik vil det komme tilbake for å gravlegges i russiske jord.

I denne situasjonen må vi håpe at den russiske fredsbevegelsen og krigsprotesten øker, blir enda mer modig enn den allerede har vært, trosser truslene som 14-15.000 arresterte av Putins politi representerer og finner nye kreative tiltak for å vise motstand, slik den tv-ansatte dama med sin fredsplakat bak nyhetsoppleseren denne uka viste et slående eksempel på – før hun ble arrestert. I våre vestlige land må vi fortsette å vise vår avsky med breie markeringer på gater og torg i protest mot Putins krig, forhåpentlig med fagbevegelsen og LO i en mer framtredende rolle, slik man tidlig i krigen har vist at det er mulig i Tromsø og denne uka også i Oslo. En sterk fredsbevegelse hjemme og ute, kombinert med en mislykket krig, kan komme til å gi den russiske presidenten mareritt om Afghanistankrigen som brakte Sovjetunionen i kne og svettetokter med tanke på at hans tid som russisk tsar nærmer seg slutten.